VESTERGOTLAND 22.–25. MAI 2008.
Jorunn Vandvik Johnsen og Kari Myklebust.
Torsdag 22. mai.
Fordelt på to busser startet 66 entusiastiske deltakere fra St. Olavsgate i Oslo i 9 tida med kurs for Sverige. Med god kommunikasjon mellom bussene (takket være vår kommunikasjonsekspert Clarin Moestue) kunne Preses Christen Aass ønske velkommen og fortelle litt om dagens program: Venersborg var første offisielle stopp. Dit ville det ta ca 4 timer å komme, men en kort kaffepause ville det bli anledning til rett over grensa. Deretter ville vi kjøre til Sparløsa kirke for å se runesteinen som hadde fått sitt eget hus. Ferden ville så gå videre til Lundsbrunn kurort hvor vi skulle overnatte i 3 netter. Hvis tiden tillot det, ville vi også se på en skipssetning i Askeberga. ( Det ble det ikke tid til)
Bussturen ble avkortet med historier om tildragelser mellom nabolandene, både alvorlige og komiske. Bohuslen var norsk helt fram til 1658 .Vi passerte både helleristninger og gravhauger, til å med et eget museum for helleristninger som mange var enige om å oppsøke på egen hand. Egil Mikkelsen, vår generalsekretær, som denne gangen også tidvis fungerte som guide, ville vente til vi kom over grensa før han tok ordet.
Etter hyggelig lunch på Ronnums Herrgård i Venersborg, fortsatte vi til Sparløsa kirke for å se på en av Sveriges mest spesielle runesteiner, Sparløsasteinen . Den er fra 800-tallet og en av Sveriges fineste runesteiner fra Vikingtid (en annen er Røk- steinen) Steinen er 1.8 meter høg og 0.7 meter bred. Den var tidligere innfelt i kirkemuren. Ved en stor brann i kirken, ble den delvis ødelagt, men er nå restaurert og har fått sitt eget overbygg ved siden av kirken.
To ting gjør den spesiell; den inneholder runer i to forskjellige runealfabet og den har spesielle firgurtegninger som delvis er uthevet slik at de får en flerdimensjonal virkning.
De eldste runene fra 800 tallet, er vanskelige å tyde. De yngste fra 1100-tallet tolkes som:” Giste gjorde dette minnesmerke etter Gunnar sin bror.” Ingrid Sanness Johnsen, som var medlem av NAS fram til sin død, har i sin doktorgrad om de yngre runene (Stuttruner i vikingtidens innskrifter Oslo 1968) behandlet ulike tolkninger av steinen. Professor Marstranders tolkning av den store eldre innskriften ble lest.Ordet Uppsal er sentralt i hans tolkning.
Steinens figurer er også svært varierte og steinens naturlige struktur er utnyttet slik at noen av figurene sees i relieff.. Øverst sees en bygning som kan ligne et tempel, deretter to fugler, videre nedover en firkant med et skip og nederst et dyr med en rytter. På den andre siden slynger det seg draker og ormer med et ansikt i midten. Også på de andre sidene er der figurer og fragment av figurer.
Vår ferd fortsatte videre til Lundsbrunn kurort. Stedet er et kjent konferanse- og rekreasjons-sted opprinnelig bygget rundt to vannkilder som ble ”oppdaget” i begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger i en stor park og har mange tilbud innen medisinsk behandling og med urtemedisinske bad og massasje. Stedet fungerer også som hotell og ligger i nærheten av golfbaner som er godt besøkt i helgene. Vi ble fordelt i forskjellige bygninger som lå rundt i parken, men spiste alle middag og frokost i hovedbygningen. Middagene i NAS er et kapittel for seg. Når mat og drikke som i dette tilfelle var utmerket, er stemningen høg. Noen tok også en kveldstur for å drikke av Odinskilden som lå lenger nede i parken.
Fredag 23.mai
Vi begynte dagen i Falbygdens Museum i Falköping. Her ble vi tatt imot av dagens strålende guider, arkeologene Ellinor Carlsson og Anders Josefson, som fulgte oss hele denne spennende dagen.
Museet var fint lagt opp. Vi ble ført gjennom steinalder, bronsealder og jernalder. Størst vekt ble lagt på steinalderen som var ekstra rik i “Falan”. Fala betyr mager beitemark, og da steinaldermannen ble jordbruker, trakk han seg inn fra kysten og til dette området. Slik ble dette et jordbruksområde alt for 5000 år siden - som også i resten av sør Skandinavia.
Etter keramikken deres har de fått navnet traktbegerkulturen. Vi så noen fine eksempler på
dette, karene er kjennetegnet av tydelig formede trakter og med fine mønster.
Likevel skjer det noe spesielt i Falbygden. På dette lille området ligger 300 “gånggrifter”( vi kaller det ganggraver og danskene “jettestuer”). Dette er 2/3 av de som fins i hele Sverige, resten er i ytre Skåne. Derfor brukes også betegnelsen gånggriftkulturen på dette området.
I Norge har vi bare to ganggraver, en i Skjeberg og en i Hurum.
Ganggraven består av et høyt kammer og en lav gang som fører inn i kammeret. Det hele var så dekket av en haug. Kammer og gang var tettet med never, leire og småstein. Ingenting skulle komme inn. De døde skal ikke forstyrres.(og omvendt?)
Kamrene er opptil 17/18 m. lange og seks m. brede, og man kunne stå oppreist inni dem. Gangen inn derimot var svært lav. Den var orientert inn fra øst eller sørøst. Til tak ble benyttet enorme steinblokker på opptil 20 tonn.
I kammeret var det nisjer, en for hver avdød. Fra 3500 til 3100 var dette gravformen, men man ser at den har vært brukt helt til 1000 f.kr.
Det kunne være opptil 130 individer i en grav. Men bare en eller to i hver generasjon blir gravlagt slik.Det er barn, unge, eldre, kvinner og menn fra en elite som ligger her.
Den avdøde ble satt i fosterstilling og pakket inn i en svinehud hvor klovene satt i. Svinehuden ble holdt sammen av fine nåler laget av bein. Klovene og nålene finner man inne i nisjene, likeledes perlehalsbånd av bein eller rav, beinfløyte, flint osv.
De døde var plassert på kalkgrunn, dette førte til en langsom nedbrytning.
Utenfor graven ble det bygd opp en slags plattform i ring om graven. Her finner man knust keramikk, brente dyrebein og brent stein, av og til arrangert i bestemte mønster. Det forteller om ritualer som hører livet til, enten for å dyrke sine guder eller til fedrekult.
Vi blir minnet om at det vi ser i terrenget i dag bare er ruiner av ganggravene. Likevel er de mektige å skue.-som vi skal se resten av dagen.
Nesten samtidig har det også blitt brukt dysser og hellekister, men i lite omfang. I Falbygden kan man snakke om en gånggriftkultur uten sidestykke.
Museet hadde også skjelettet av en urhund fra 7300 f. kr. Den var lagt i grav av sin eier med rød jord rundt seg, altså en tamhund!
Hallonflickan kalles levningene av en pike som døde for 5000 år siden. Hun ble 19 år gammel. I 1943 ble hun funnet i en tidligere grunn sjø. I magesekken blandet med torv så man tydelig bringebærsteiner. Tre m. unna lå en pilspiss. Bena hennes var oppbundet.Var hun et offer til gudene? Egil minner om at Grauballemannens siste måltid også var plantekost.
Gerumsmantelen som ble funnet i 1920 nedveid av tre store steiner blir vist i kopi. Den er den største i Norden, en herremantel, vevd i ett stykke og måler 248 ganger 200cm.
C14 datering sier 400 til 200 f.kr.
Til slutt ser vi Ållebergskragen i kopi. Den ble funnet i 1837. Originalen er i Gullrommet i Stockholm. Den er fra folkevandringstid ca 375 til 550 e.kr. Kragen er treradet, praktfull, i rent gull og veier over 600 gram.
Vi forlater museet, godt forberedt på det vi skal se resten av dagen Falbygden rundt.
På vei ut av Falköping ser vi flere ganggraver i parker og hager.
Neste stopp er langs Karlebyvegen, en mange tusenårs landevei hvor ganggravene ligger på oppsiden av veien og gårdene på nedsiden. Veien ligger på et kildeplatå, i kalklaget blir det kilder. I steinalderen lå det likedan, men boplassene lå lenger nede i skråningen slik at man ikke kunne se gravplassene. I bunnen av dalen lå offerplassen.
Vi ser tre flotte ganggraver på rad og rekke, i alt er det 13 langs denne veien. Den midterste er den største i verden, Ragnvalds kulle. Her ble det holdt ting i nyere tid. Kongene red hit for å dømme.
Berget avspeiles i ganggraven, derfor er taket ofte av diabas og i de lavere lag de andre bergartene.
Rössberga- ganggraven ser vi fra bussene. Her ligger en hellekiste tett inntil. I nærheten fins en Odens källa.
Vi spiser deilig lunsj på Löwings Atelje og ser på hans kunst.
Ekornavallen er neste stopp, en enorm gravplass med utrolig kontinuitet. Den har vært i bruk fra steinalderen til yngre jernalder. På brynet ser vi en stor bronsealderrøys. Nedover skråningen og på sletta ligger ganggraver, reiste steiner og dommerringer, Dessuten en trekantet grav med en forsenkning inni. Dette er en gravform fra jernalderen med mange teorier knyttet til seg. Blant annet en knyttet til mytologiens Yggdrasil.
Eldst er fire ganggraver 4 - 5000 år gamle. Så røysen 3000 år, og steinsettingene som er 1000 til 2000 år gamle.
Turen går videre gjennom nydelig landskap hvor Anders forteller om Falbygden og peker ut fornminner i fleng.
Neste stopp er Ekhagan. Et opplevelsessenter for barn i alle aldre. Vi går en rundtur gjennom alle tidene og er imponert over det flotte pedagogiske opplegget. Barn i trakten må få et fint utgangspunkt for å forstå sin historie og sine omgivelser. Det gjør vi også!
Siste punkt på programmet er Olsbrosteinen, en runestein fra 1000-tallet som er over 2 meter høy og ca.1,5 m. bred. Den er utnevnt til en av de ti vakreste runesteinene i Sverige, og det forstår vi godt. Den minner om Jellingestenen med sin løve som er i ringerikestil.
Den er eneste stein hvor Estland er nevnt. Det leses: Guve reiste denne stein etter Olav, sin sønn, en meget dugende ung mann. Han ble drept i Estland. Håvard(?) hogg steinen.
Vi takker guidene for en fin og lærerik dag og returnerer til hotellet og god middag.
Lørdag 24. mai
Vi ble møtt av våre to svenske guider, Peter Jankov og Jan Svanberg. Peter hadde vi møtt i Falkøping dagen før, Jan Svanberg var kjent fra tidligere, bl.a. fra generalforsamling i NAS i 2007 hvor han fortalte om kirkene vi ville få se på denne turen.
Peter Jankov startet med en kort omvisning på Lundsbrunn hvor han fortalte om de to kildene som hadde ført til opprettelsen av Lundsbrunn. På 1700 tallet var slike kilder svært populære. Vekslende interesse for legende kilder førte også til velslende vilkår for stedet. På 1900 tallet forfalt stedet og i 1962 ble hele anlegget kjøpt av Misjonsforbundet som har gjort det om til et moderne konferansehotell og rehabiliteringssenter.
Vel ombord i bussene overtok Jan Svanberg og fortalte om alle kirkene i Skara-traktene. Faktisk var kirketettheten større her enn på Gotland med ca 500 kirker i romansk stil. Han viste oss flere romanske kirker fra bussen, men den mest interessante var Husaby kirke og biskopsborgen som var vårt første stopp.
Den nåværende kirken er bygget i firkantete sandsteinblokker og er fra 1100-tallet, men på stedet er også funnet bygningsdetaljer som synes å stamme fra en tidligere kirke, etter alt å dømme en stavkirke. Husaby kirke har vært betraktet som den første domkirken i det daværende Sverige. I følge tradisjonen ble den første svenske kristne kongen døpt her “med hele sitt hus” rett etter år 1000. Landets første bispedømme ble opprettet her i og med at kongen, Olav Skotkonnung ga sin gård til Kirken, eller riktigere til den første biskopen i Husaby, Brynolf Gerlachson. Det som i dag står igjen av bispegården, er restaurerte ruiner, men ut fra dimensjonene og bygningsmåten, kan vi se at den ble bygget som en stor borg, sannsynligvis rundt 1480, med tårnhus, bygninger av ymse slag og ringmur. På grunn av reformasjonen, ble den bare brukt i ca 50 år. Også etter reformasjonen, var Husaby et maktsenter i Skaraområdet.
Tilbake i bussen sammenlignet Egil Mikkelsen Husabygårdene i Sverige med de tilsvarende gårdene i Norge som vesentlig var vikingtidsgårder og senere skulle være kongens veitslegårder.
Videre fortalte Peter Jankov om helleristningene vi snart skulle se, og den spesielle veien vi kjørte på i høgdedraget oppe på Kinnekulle. Ristningene på Flyhov ble oppdaget av to gutter i 1889 som kastet stein og torv på hverandre. Ved nøye undersøkelser ble det oppdaget så mange som ca 500 figurer fordelt på seks samlinger i sandstein i en strekning på 150 meter. Den største og mest kjente figuren fra området, er “øksemannen” Denne viser en mann med en stor øks i hånden. Liknende økser er funnet og datert til eldre bronsealder (1500-1000 f.Kr.)
Ellers finnes et rikt materiale med skip, mennesker (guder?) vogner, dyr, slanger,skålgroper.
Igjen blir man fylt av undring; hvorfor laget menneskene disse figurene, hva tenkte de? Var dette deres religion? Hva betyr det at figurene er delt opp i grupper? Kunne det være innflytelse fra sørøst- Europa hvor lignende figurer er funnet. Man vet jo at menneskene ikke levde i isolasjon. Kunne det være rituelle myter. De var iallfall langt fra vann selv om mange av ristningene er av skip.
Peter Jankov fortalte også om området på Kinnekulle som geologisk er svært særpreget. Høgdedraget inneholder mye rød stein. Her er rester etter menneskebygde steinbrudd fra tidlig
middelalder. Her er slagghauger etter kalkbrenning, og her er alunskifer som inneholder olje. Dette ble oppdaget seint på 1700-tallet, og det ble også utvunnet petroleum.
Ved ankomst til Forshem kirke, ble vi tydelig minnet om at vi nå nærmet oss traktene til Jan Guillous romanfigur Arn. Folk utenfor kirken ville vite om vi var ett av de mange følgene som fulgte i Arns fotspor. Jan Svanberg som var blitt kontaktet av forfatteren, kunne fortelle at den rike kirken godt kunne vært bygget av den rike og mektige mannen på Arnes, ca 1 km borte. Kirken er rikt utsmykket med 7 romanske relieffer som man daterer fra 1100-tallet. Koret er fra 1200-tallet. Kirken har vært ombygget, men de romanske relieffene er blitt flyttet ut. Svanberg fikk oss til å legge merke til detaljene, f.eks. Kristi siste sekund, røverne osv. Det hele virker nærmest ekspresjonistisk med mange hendelser samtidig. Engelen ser ut som en biskop. Kan være fra påskespillene hvor biskopene spiller engel. Det kan også se ut som byggmesteren har fått hugget sitt eget selvportrett.
Inne i kirken preges koret av en krysshvelving. Krusifikset som viser en lidende Kristus er fra 1300-tallet.Barokkmaleriene er fra 1600-tallet. Både Forshem og Gøtene kirke er muligens bygget på gravhauger. Dette kan tolkes som at den nye religionen tar makt over den gamle. Også Gøtene kirke er svært rikt utsmykket og er bygget i to etapper på 1100-tallet. Den inneholder bl.annet en sølvkalk fra 1300-tallet, et romansk triumfkrusifiks, en sylinderformet døpefont, alterskap og madonnabilde fra 1100-tallet. Av innventaret kan nevnes at her var steinbenker langs vggene, ellers ståplasser. St Helena av Skøvde er skytshelgen. Hun ble hugget ihjel på vei til Gøtene kirkes innvielse,og det ble fortalt at hennes avhugne fingre lyste i buskene da man fant dem.
Etter en hurtig lunch på Kråks vertshus i Skara, gikk vi til den mektige Skara domkirke. Skara har i flere hundre år vært et sentralt sted i Europa. Det har bl.a. hatt eget hus ved Sorbonne. Ved sin katedralskole utdannet de de såkalte gjekner som var en form for diakon-utdanning. Jan Svanberg tok oss først rundt kirken ute og viste de forskjellige tidsepoker . Den eldste steinkatedralen ble bygget rundt 1100 og ble innviet rundt 1150.Rester etter krypten fra denne som var gravkammer for de første biskopene, ble funnet ved restaureringen etter den store brannen i 1947. I en liten monter kan man se en kopi av biskop Adelvards kalk fra midten av 1000-tallet. Skara domkirke gjorde et mektig inntrykk. Ikke rart at menneskene som levde rundt ble fylt av respekt og ydmykhet når de nærmet seg dette veldige bygget.
Lensmuseet i Skara er relativt nytt, åpnet i 1994. Her finnes de verdenskjente 3000 år gamle bronsealderskjoldene som ble funnet i 1985 av bonden på gården Frøslunda mens han pløyde.
En fin multimediaframstilling viser livet i bronsealdersamfunnet. Peter viste oss ellers rundt i museet som hadde en et stort klimastyrt magasin.
Vel hjemme i Lundsbrunn etter en lang dag, tok vi farvel med Peter som ble tildelt selskapets nye nål.
Stor og festlig middag om kvelden.
Søndag 25. mai.
Etter frokost, entrer vi bussene igjen. Jan Svanberg forteller om landskapet og om de to store, konkurrerende kongsættene, sverkerne og eriksætten. Fra ca 1150 var kongen fra den respektive ætten annenhver gang. Cisterciensene som klosterordning ble grunnlagt av Bernhard av Clairvaux i Frankrike. De ble dannet som en motvekt mot utglidningen i klosterlivet hvor munkene levde mer som velfødde føydalherrer enn fattige asketer. Alvastra kloster i Østgøtaland, ble grunnlagt i 1143 og sendte snart munker til Vestgøtaland for å grunnlegge datterkloster til Alvastra. Etter flere forsøk, slo de seg ned på gården Varnhem i 1150. Gården var eiet av en høyættet kvinne ved navn Sigrid som ga gården til munkene til sine arvingers store fortvilelse. De gjorde livet så surt for munkene at de grunnla et nytt kloster, men allerede etter et par år var de tilbake i Varnhem.
Varnhem spilte en viktig økonomisk og politisk rolle også i et nasjonalt perspektiv. Dessverre finnes det i dag svært lite skriftlige kilder som kan bevise dette. Det som imidlertid taler sitt tydelige språk om dette, er at flere konger fra denne tiden er begravet i klosterkirken.
Den første klosterkirken som ble bygget her, var i stor grad en kopi av den romanske klosterkirken i Fontenay. I år 1234 ble kirken herjet av en stor brann. Den nye kirken som sto ferdig ca 30 år seinere, hadde elementer av romansk stil, men den nye gotiske stilen kunne tydelig merkes. Fram til midten av 1300-tallet var den faktisk Sveriges største kirkebygning.
Tre regjerende konger antas å være begravet her og i tillegg er Birger jarl, hans andre kone og en sønn begravet her. Birger jarl var forøvrig den største enkeltdonatoren da kirken ble oppbygget etter brannen i 1234. Etter reformasjonen i1532 ble klosterordnene avskaffet og de fleste klosterne lagt i ruiner. Alle de forskjellige husene i klosteret ble ødelagt, men det ser ut til at bare taket i kirken ble ødelagt. Selv om den forfalt, ble den pietetsfullt restaurert på 1600-tallet for å bli gravkirke for en svensk greve og hans familie. Inne i kirken, midt i hovedskipet, ligger et stort monument over Birger jarl, hans andre kone og sønn. Birger jarl har forøvrig fått æren for å ha grunnlagt Stockholm.
Akkurat som Varnhem ble Alvestras datterkloster, ble Varnhem Gudhems moderkloster da nonnene kom dit ca 1170. Gudhem ligger bare 1.5 mil fra Varnhem. Det ligger praktfullt til på høgsletten med utsikt mot Kinnekulle og et høgdedrag som heter Billingen. Pilegrimene fra kontinentet via Danmark og Skara gikk hit på vei mot Nidaros og Olav den Helliges grav. Utgravninger viser at her har ligget en kongsgård. Enkedronning Katarina som muligens var klosterets abedisse i sine siste år, skjenkte klosteret gods og gull og er gravlagt her, og en kopi av hennes bilde danner lokk over hennes gravkiste. Denne er nyrestaurert i år og ble åpnet 3.mai. Opprinnelig var gravsteinen innmuret innenfor hovedinngangen. Den ble solgt til Historisk museum for 90 kr.
Vi ble vist rundt av en lokal arkeolog som tegnet et levende bilde av klosteranlegget og livet her.
Ruinene av klosteranlegget og klosterkirken, gir oss en pekepinn over størrelsen på slutten av 1300-tallet. Klosteret var pliktig til å ta imot pilegrimer og andre gjester, og det er funnet rester etter et gjestehus øst for klosteret. Sydøst for kirkegårdsmuren er det også funnet rester etter en tidligere bosetning og et gravfelt med branngraver fra yngre jernalder. Mye tyder på at Gudhem var det store maktsenteret i traktene her i yngre jernalder.
Vi tok avskjed med Jan Svanberg ved Gudhjem. Deretter fortsatte vi mot Brunsbo gjestgiveri hvor vi hadde lunch på en gammel herregård. Deretter hjemover. I bussen ble det bl. a. skissert hvor reisen skulle gå i 2009. Opplysningene om at den skulle gå til Island, ble mottatt med begeistring. Bussene var tilbake i Oslo etter nok en interessant og vellykket tur.