Tyrkia 28. april – 5. mai 2007 Istanbul, Assos og Troja.

«Der øst møter vest …»

Referat ved Kari Myklebust (28.04, 30.04, 2.05 og 4.05) og Elisabeth Farnes (29.04, 1.05, 3.05 og 5.05)

Turen til Tyrkia var lagt opp av styret i Norsk Arkeologisk Selskap i samarbeid med teknisk arrangør som var Temareiser, Fredrikstad AS v/ Wiggo Andersen. Med på turen var også forfatteren og tyrkiakjenneren Thorvald Steen som skulle holde 3 innledende foredrag over periodene det bysantinske, det osmanske og det moderne Tyrkia.

72 personer deltok på turen.

Dag 1– lørdag 28. april

72 forventningsfulle medlemmer reiste med Turkish Airlines fra Gardermoen i rute den 28. april med kurs for Istanbul. Etter en hyggelig flytur på ca 3 ½ time med varm lunsj om bord, landet vi på Atatürk Airport i sol. Flyplassen er oppkalt etter Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias grunnlegger. To moderne busser sto klare til å frakte oss til våre respektive hoteller, Celal Sultan og Lady Diana, som lå med ca. ti minutters gange fra hverandre i bydelen Sultanahmet.  På vei fra flyplassen fikk vi hilse på våre to tyrkiske guider som skulle følge med oss på hele turen. Den ene var en ung student, Nursal Sezen Kocak, som hadde vært utvekslingsstudent i Norge, og som snakket brukbart norsk. Den andre, Yagiz N. Samanci, var profesjonell turistguide, oppvokst i Sverige og snakket godt svensk. I tillegg var vår tekniske reiseleder Wiggo Andersen fra Temareiser med oss fra Gardermoen.

På vei inn fra flyplassen fikk vi den første, korte innføringen om landet og byen. Tyrkia har et flatemål på over 780.000 kvadratkm. med ca. 75 millioner innbyggere. Over 14 millioner bor i Istanbul, byen med de mange navn ned gjennom historien.

Opprinnelig grunnlagt av greske kolonister under navnet Byzantion, deretter innlemmet i Romerriket under Pompeius i år 64 f. Kr. som Byzantium.

 Fra Snorre er den kjent som Miklagard. Keiser Konstantin gjorde den til sin by i år 330 og kalte den Konstantinopel. Grunnleggelsen av Konstantinopel var begynnelsen på det bysantinske tusenårsriket som varte fram til 1453. Da ble byen erobret av osmanene, og den blir hovedstad i et osmansk imperium som varer til etter første verdenskrig. Kemal Atatürk blir i 1923 den første president i det nye Tyrkia og flytter hovedstaden til Ankara, men Konstantinopel, som først i 1930 offisielt skifter navn til Istanbul, fortsetter å være den langt største byen. Man kan se flere av bymurene fra de forskjellige periodene, bla. byporten Porta Aurea – Den Gyldne Port (sagaenes Gull-Varta) som Sigurd Jorsalfar red igjennom da han ankom byen i år 1111.

Vann var viktig, og både bysantinske keisere og osmanske sultaner holdt akveduktene i god stand. Vi fikk også et første inntrykk av en velstelt by med store parker hvor tulipanene var i ferd med å blomstre av. Tulipanene kommer for øvrig opprinnelig fra Tyrkia og går ofte igjen i tyrkisk ornamentikk. Ellers er byen sterkt preget av at den ligger ved Bosporus. Det er bygget flere broer over Bosporus-stredet og Det Gyldne Horn (sagaenes Sjåvidarsund) med Galata-broen som den mest kjente. Istanbul er inndelt i 17 ”kommuner” som er relativt selvstendige.

Etter innsjekking på våre respektive hoteller, var det felles middag på Hotell Lady Diana. Fra takterrassen i øverste etasje, hadde vi et fantastisk skue til de store moskeene med opplyste tårn og med nesten fullmåne over.

Dag 2 – søndag 29.april

Etter en god frokost var det samling på Hotell Lady Diana med første foredrag av Thorvald Steen. De som bodde på hotell Celal Sultan fikk en hyggelig 10 minutters gåtur ned gaten Yerebatan Caddesi, over den gamle Hippodromen som i dag er en åpen plass- At Meydani- og videre opp til hotellet. Tema for dagen var Konstantinopel og Det bysantinske riket. Steen innledet med å fortelle om den vestlige verdens syn på Det bysantinske riket - i motsetning til tyrkernes eget syn på denne perioden – en periode som varte fra år 330 da keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til Konstantinopel, og fram til 1453 da byen ble tatt av osmanene (tyrkerne). Steen betegnet denne motsetningen ikke bare som en ideologikamp (islam- kristendommen), men også som en kulturkamp, for da tyrkerne tok Det bysantinske riket satte de fyr på biblioteker og universiteter.

Hovedfokus på Steens foredrag var kontakten mellom Konstantinopel og vikingkongene Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfar på 1000- og begynnelsen av 1100- tallet. Vi fikk høre om Harald Hardråde som reiste fra Gardarike til Konstantinopel (Miklagard) i 1034 og ble høvding i væringgarden, en avdeling nordeuropeiske leiesoldater i den bysantinske keiserens hær. Han ble 10 år i keiserens tjeneste.

Iflg. Steen er Sigurd Jorsalfars opphold i Konstantinopel forbundet med større usikkerhet. Hvilke historier fortelles om Sigurd, hvorfor dro han til Miklagard og hva skjedde når han kom dit? Var han eventyrer eller korsfarer? Disse spørsmålene var utgangspunktet for forfatteren Thorvald Steens interesse for Istanbul og for hans mange Østerledsferder.

Iflg. Snorre var Sigurd en korsfarer som skulle til Jerusalem (Jorsal) for å bringe hjem en bit av Jesu kors til Nidaros. På veien hjem drar han innom Konstantinopel. Snorre gjør et stort nummer av det staselige inntoget hans i Konstantinopel og det sterke inntrykket han gjorde på folket der og vise versa. Men hverken lokale kilder eller skaldekvad nevner dette besøket.  

Steen mente at Sigurd ønsket å dra til Konstantinopel for å møte keiser Alexios I.(sagaenes Kirjalax) som var kristenhetens øverste leder. Det var også denne keiseren som startet det første korstoget. Foruten å befri Jerusalem fra ”de vantro”, ønsket keiseren også hjelp fra korsfarerne til å slå ned på aggressive naboer som truet Konstantinopel og Det bysantinske riket.  Steen mente derfor at det må ha vært et sjokk for Sigurd å komme til Konstantinopel og skjønne at han var en del av et maktpolitisk spill.

Sigurd døde i 1130, men det er ikke dokumentert at Sigurd dro til Nidaros etter at han kom hjem.

Hvordan så Konstantinopel ut da Sigurd besøkte byen? Bortsett fra alle minaretene er ikke gamle Istanbul særlig forandret i dag.  Byen, som i sin arkitektur var påvirket av Roma, spredde seg ut fra tre store bygninger: Hagia Sofia, Hippodromen og Keiserpalasset. Steen fortalte at Konstantinopel på sitt mektigste forvaltet 75 % av alt gull i verden. Byen var smeltepunktet mellom øst og vest, og befolkningen besto av en blanding av kristne, jøder og muslimer.

Vi fikk høre hvordan byen i år 1204 fikk sitt banesår. Bakgrunnen var at Saladin (sultanen av Egypt og Syria) i 1187 hadde gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne og åpnet byen for alle religioner.  De kristne i Vest-Europa var frustrerte. En appell fra pave Innocens III om et 4. korstog førte til organiseringen av en stor hær av kristne fra Vest- Europa. Men korsfarerne manglet penger, og de inngikk derfor en avtale med den aldrende og manipulerende doge Enrico Dandolo fra Venezia at han skulle bidra økonomisk mot at han fikk halvparten av det landet og de skattene korsfarerne tok. Korsfarerne ble således på dogens initiativ ledet mot Konstantinopel, de angrep byen og sine kristne trosfeller, og tok med seg mange kostbarheter tilbake til Venezia hvor de fremdeles befinner seg.

Gjennom de mørke årene som fulgte, betegnet som det Latinske riket (1204-61), var Konstantinopel redusert til en by bestående av små enklaver spredt innenfor bymurene. Keiserne, som var blitt fordrevet fra byen, overlevde i Nikea (dagens Iznik) lenger sør.

 I en kort oppblomstringstid fra 1261-1321, ble Konstantinopel gjenerobret av de bysantinske keiserne med god hjelp fra italienske Genova som konkurrerte med Venezia om verdensmakten. Genoveserne etablerte kolonien Pera (dagens Beyoglu) på den andre siden av Det Gyldne Horn og overtok samtidig kontrollen over byens handel. Denne perioden, kjent som den Paleologiske renessanse (etter keiser Michael VIII Paleologos 1258-1282), så også en oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Et eksempel på dette er den vakre Chora kirken med sine imponerende mosaikker som vi skulle besøke senere. Etter en bitter borgerkrig fra 1321-54  over den keiserlige arvefølgerekken, skrumpet Det bysantinske riket raskt ettersom osmanene (tyrkerne) utvidet sitt territorium vestover. Etter å ha tatt Prusa (1326) og Adrianopel (1362) falt tilslutt Konstantinopel og Det østromerske riket i 1453.

Den siste bysantinske keiseren forsøkte forgjeves å få hjelp fra sine kristne trosfeller i Vest- Europa, men ingen, bortsett fra ungarerne som ble slått på veien, stilte opp.

Etter Steens foredrag holdt preses Christen Aass et morsomt innlegg om goterne som levde i området rundt Svartehavet og om kontakten mellom Norge og Konstantinopel i Vikingtiden. Vi fikk høre om vikingenes ferder nedover de russiske elvene til Miklagard, datidens E6. Videre om Harald Hardrådes opphold i byen, hans posisjon som sjef for væringgarden og hans forhold til den vakre, men dog gamle, keiserinne Zoë, keiser Konstantin IX hustru. Christen beskrev også Sigurd Jorsalfars inntog i Konstantinopel gjennom bymuren ved Den Gyldne Port og viste en tegning av A. Bloch med den berømte scenen.

Vi fikk også høre om Ragnvald Orknøyjarl og hans tokt til Det Hellige Land i 1154 i kjølvannet av Det andre korstog. I hans følge var kongsfaren Erling (senere kalt den Skakke) og William den gamle, biskop av Orknøyene – og de fikk liksom Sigurd Jorsalfar en strålende mottakelse hos keiseren (Manuel 1. Comnenus).

Dagens byvandring var konsentrert til den bysantinske tiden og det geografiske området Sultanahmet. Etter Steens foredrag tok våre guider oss med til Hippodromen (sagaenes Padreimr), Istanbuls desidert viktigste landemerker fra denne perioden. Lite var igjen av denne gigantiske veddeløpsbanen som en gang sto i hjertet av Konstantinopel. I dag fungerer den som en avlang, åpen plass, men gatene som løper rundt plassen følger så og si direkte i sporene til veddeløpsvognene. Hippodromen ble først oppført av keiser Septimius Severus etter forbilde av Circus Maximus i Roma i det 3. årh., men den ble senere utvidet og knyttet til det store keiserpalasset på østsiden via den keiserlige balkong (kathisma) under Konstantin den Store. En antar at Hippodromen kunne ta opptil 100.000 mennesker. I dag gjenstår kun tre monumenter fra keisertiden i det som engang var banens sentrallinje (spina) der søyler og statuer, innsamlet fra alle deler av keiserriket, ble oppført. Disse er den egyptiske obelisken fra ca. 1500 f.Kr. som keiser Theodosius I. fikk brakt til sin by fra Horustempelet  i Karnak i det 4. årh. Vi kunne se hieroglyffer med  bl.a. bilde av horusfuglen oppe på obelisken. Obelisken som i dag trolig bare er ca. 1/3 av sin opprinnelige høyde, ble plassert på en firkantet sokkel som var utsmykket med relieffer som viste scener av keiseren og hans familie (keiserfamilien som ser på hesteveddeløp, Theodosius som står klar med laubærkransen for å krone vinneren, fanger som bøyer seg for keiseren og tilslutt reisingen av selve obelisken.) Stilen på relieffene er typisk for den senantikke keiserstilen på 300- tallet med de små dukkeaktige figurene med de store hodene og det himmelvente blikket til keiseren. Guiden fortalte om Proklos som fikk i oppdrag å frakte og reise monumentet, noe også plaketten på sokkelen berettet om.

Vi gikk videre til ”Slangesøylen” som ble brakt hit fra Delfi, og som dateres til år 479 f. Kr. Vi fikk høre at søylen, som nå er avbrukket, opprinnelig var del av et større monument med 3 omslyngende bronseslanger som bar en stor gullkjele på toppen av sine hoder. Monumentet ble gitt til Apollontempelet i Delfi for å minnes grekernes seire over perserne ved Salamis og Plataia i 479 f.Kr. To av hodene er bevart, det ene er i British Museum, og det andre er utstilt i det Arkeologiske museet som vi skulle besøke etter lunsj.

Vi stoppet opp ved Konstantinsøylen, oppkalt etter keiser Konstantin VII Porphyrogenitus (han som er født i purpur) som restaurerte den på 900- tallet. Søylen, som er laget av store sandsteinsblokker, blir også referert til som bronsesøylen, fordi den engang var dekket av tynne bronseplater. Disse platene ble fjernet under angrepet til det 4. korstog, og deretter smeltet om og utmyntet. Dateringen av den opprinnelige søylen er usikker.

Det siste monumentet på plassen var en vannfontene, utformet som en paviljong med et kuppelformet tak. Fontenen var en gave fra den tyske keiser Wilhelm II og ble reist i forbindelse med hans besøk til Istanbul i 1901.

I dag kan vi se det opprinnelige bakkenivået på Hippodromen som ligger ca. 2m under dagens nivå.

På vestre langside av Hippodromen pekte Yagiz ut det tidligere 1500- talls palasset til storvisiren Ibrahim Pasa.  Palasset ble restaurert i 1983, og er i dag museum for tyrkisk og islamsk kunst. Vi fikk høre at denne bygningen er et av de viktigste eksemplene på osmansk profanarkitektur fra 1500- tallet.

Før vi gikk videre, fortalte guidene om de tre store periodene i Konstantinopels tidlige historie: Den første under Konstantin den Store (330-337), dernest under Theodosius I. (379-395) og til slutt under Justinian I. (527-565).

 På veien videre passerte vi en avhugget steinbauta som er eneste rest etter den bysantinske triumfbuen ”Milionen”. Fra dette punkt ble veistrekningene til alle hjørner av Romerriket målt.

Neste stopp på programmet var Yerebatan Sarayi, et enormt underjordisk sisterneanlegg som ble oppført under keiser Justinian I. i 532. Anlegget, som er en nokså uvanlig turistattraksjon, ble bygget for å tilfredsstille det stadig økende behov for vann i det store keiserpalasset. Sisternen er utformet som en stor søylehall der 336 søyler bærer taket med de mange buer og krysshvelv. Søylene som er 8m høye og har utskårete kapiteler, er alle spolier (gjenbruk av antikke monumenter).  Sisternen kan ta 80.000 liter vann og er den største av de 54 sisternene som var i bruk under keisertiden. Yagiz pekte på et stort bilde på veggen som viste en rekonstruksjon av byen fra denne tiden. Vannet ble hentet fra Belgrade skogen ca. 20km utenfra og ført til sisternene via akveduktene. Deler av Valens akvedukt, som ble oppført på 300- tallet, er fremdeles godt synlig i bybildet.  Osmanene oppdaget ikke denne sisternen før ca. hundre år etter erobringen av Konstantinopel da folk drev og heiste opp vann fra hull de hadde laget i kjelleren på husene sine.

  Vi vandret litt på egenhånd på treramper som er bygd opp for turistene mellom de opplyste søylene. T.v. i enden av søylehallen sto to søyler med baser utformet som Medusa hoder. Det ene hodet var plassert opp ned, mens det andre sto sidelengst.  De hedenske hodene som er fra antikken, kan opprinnelig ha vært brukt til å markere et ”nymfaion”, og de kan ha vært plassert her i sisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. Vi passerte også ”Tåresøylen”, en søyle utskåret med et slags mønster av tårer og med vann dryppende nedover overflaten. I dag er kun 2/3 av den originale sisternen synlig, idet resten ble murt igjen på 1800- tallet.

Vi krysset over gaten der trikken går på vei til Hagia Sofia (sagaenes Ægisif). For å slippe å stå i kø, hadde våre guider kjøpt billetter på forhånd. For mange var Hagia Sofia høydepunktet på turen. Denne enorme kirken som var innviet til ”Den Hellige Visdom”, ble bygd under keiser Justinian I. (532-537). Den er med sin enorme kuppel den 4. største i verden.  Kirken fikk stor betydning for kirkearkitekturen i Det bysantinske riket - i motsetning til basilikaen som ble enerådende i Vest -, og den påvirket også utformingen av de senere moskeene. Spesielt gjelder dette kuppelen som støttes opp av store buer som overfører kuppelens vekt til de 4 hjørnepillarene, og pendentivene som støtter kuppelhvelvingen ved å danne overgang mellom kuppelsirkelen og det firkantete kirkerommet under.

Ved hjelp av denne konstruksjonen, pendentivkuppelen, kunne en bygge større og lettere kupler enn det som hadde vært vanlig i de romerske bad og mausoleer.

Etter tyrkernes overtakelse av Konstantinopel i 1453, ble kirken omgjort til moské, og minaretene, fontenen og de tre gravmausoleene er fra denne tiden. I dag er Hagia Sofia museum, og kirken har gjennomgått omfattende restaureringer.

Vi gikk forbi den lange køen og stoppet ved forhallen (narthex).  Her ga guidene oss et tilbakeblikk over kirkens historie: I år 325, etter kirkemøtet i Nikea, ble kristendommen antatt som offisiell religion i Romerriket, og i 330 flyttet Konstantin den Store hovedstaden fra Roma til Konstantinopel.

Kirkebygget vi nå ser er det tredje i rekken. Opprinnelig lå det et Athena tempel her fra førkristen tid da Konstantinopel var en gresk by (Byzantion).  Den første kirken ble bygd av Konstantins sønn på 300- tallet, men den brant ned etter kort tid og ble erstattet av en ny, oppført av Theodosius II mellom 404-414.  Også denne kirken brant (under Nika opprøret i 532), men vi kan se rester etter den i en 2m dyp sjakt i hagen ved inngangen.

Jordskjelv og ødeleggelser har satt sitt preg på dagens kirke som er blitt påbygd og forsterket flere ganger med store støttepillarer og strebebuer, noe som delvis tilslører kirkens opprinnelige utseende.

Vi fortsatte gjennom den keiserlige port (som i dag er publikumsporten) i indre forhall og inn i selve kirkerommet med den enorme kuppelen som rager 56m over rommet. Den er bygd av vulkansk stein fra Rhodos, men guidene våre fortalte at den første kuppelen var laget av alabast og lyste som en gylden kule i nattemørket. Grønne marmorsøyler som ble hentet fra Artemistempelet i Efesos (kjent som et av verdens syv underverker) og porfyrsøyler fra Baalbek ble reist i skipet.  Mesteparten av det gjenværende kirkeinventaret skriver seg fra osmansk tid, bl.a. nisjen som vender mot Mekka (mihrab ), imamems stol (kürsü), sultanens losje, prekestolen (minbar), sitteplattformene for de eldre (maqsuras) og de 4 marmorplatformene (müezzin mahfilis) hvorfra det ble lest fra Koranen.  På hvert av hjørnene som bærer den store kuppelen og ved nisjeåpningene til de tilstøtende halvkuplene hang store skjold med kalligrafiske inskripsjoner på arabisk. Disse bar navnet til Allah, profeten Mohammed, de første 4 kalifene, samt Hasan og Hussein to av profetens barnebarn som har fått martyrstatus.

Høydepunktet i utsmykningen av kirken var de mange mosaikkene med hellige bilder som engang dekket vegger, hvelv og buer.  Disse ble utført etter den ikonoklastiske perioden (726-843) da det igjen ble tillatt å fremstille religiøse motiver.

Imidlertid var det bevart noen av de opprinnelige mosaikkarbeidene med geometriske mønstre fra keiser Justinian I’s tid. Disse kunne vi f. eks. se i taket i indre forhall og i den tilstøtende vestibylen til keiserens livgarde. Mosaikkene i Hagia Sofia viser bilder dedisert til spesielle personer (ofte helgener eller keiseren og hans familie), og har ikke de vanlige klassiske billedsyklusene med scener fra Jesu og Marias liv som vi ser i vestlige kirker

 Et av de vakreste mosaikkbildene i kirken (fra det 10. årh) fant vi på inngangsveggen over døren i vestibylen, der Jomfru Maria med Jesusbarnet er flankert av de to store keiserne i Det bysantinske rikets historie; Konstantin den Store og Justinian I. som overrekker henholdsvis byen Konstantinopel og kirken Hagia Sofia til Jesu mor.

Da kirken ble omgjort til moské, ble mosaikkene dekket til med gips og erstattet med malt dekor. Men etter at kirken ble museum, er det satt i gang et omfattende program for å blottlegge og restaurere de bysantinske mosaikkmaleriene.

Etter et engasjert innlegg av vår guide Yagiz der han fortalte om Sunni og Shia muslimer og sammenliknet Bibelen med Koranen, vandret vi videre opp til galleriene som var kvinnenes plass i kirken.

På veien passerte vi en stor marmorkule med en kran som er et drikkevannsreservoar brakt hit fra Pergamon. En rampe førte opp til nordre galleri. Fra galleriene kunne vi betrakte mosaikkene på nært hold, og også se hvordan de har fjernet gipsen og avdekket de flotte bildene under. Herfra så vi også godt den store apsismosaikken med Jomfru Maria og barnet som ble innviet påskedagen i år 867 for å feire seieren over ikonoklastene (de billedfientlige). I gulvet i søndre galleri pekte guidene ut graven til Enrico Dandolo, den gamle dogen av Venezia, som var ansvarlig for det 4. korstogs angrep på Konstantinopel i 1204.

På marmorballustraden i søndre galleri fant vi også rester etter våre skandinaviske forfedre. I 1964 ble det oppdaget en runeinnskrift her med bl.a. navnet Halfdan.

Innskriften er datert til 1000- tallet og kan kanskje stamme fra en av væringene som var på vakt i kirken under messen sammen med medlemmer av keiserfamilien. Senere er det funnet en runeinnskrift til i nordre galleri, der navnet Are fremkommer.

Vi gikk ut av den enorme kirken på sørsiden via vestibylen til keiserens livgarde og gjennom den store bronsedøren fra 2. årh. f. Kr. som ble brakt hit fra et hellenistisk tempel i Tarsus.

 Det ble lunsjtid og vi samlet oss med våre guider på restauranten Masal like i nærheten.

Etter lunsj besøkte vi Det arkeologiske museet som lå i Gülhaneparken like ved Topkapi palasset. Vi delte oss i to grupper og vandret rundt med hver vår guide. Museet er Tyrkias første museum. Bygningen vi ser i dag, ble oppført mellom 1891-1908, og var ifølge vår guide det første bygg som ble oppført spesielt som museum. Fasaden, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret inngangsparti, er inspirert av den berømte ”Alexandersarkofagen” og ”De gråtende kvinners sarkofag” som vi skulle se inne i museet.  En ny fire etasjers fløy ble oppført i 1991 på baksiden av den gamle bygningen. I tillegg var det 2 andre bygninger som lå på museumsområdet; Cinili Kösk paviljongen med sin utstilling av gamle tyrkiske fajansefliser og glassert keramikk og museet for orientalsk kultur.

Istanbuls arkeologiske museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst, innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store osmanske riket. I tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Vi stoppet kort ved inngangen der guiden vår pekte ut tre store porfyrsarkofager fra det 4. og 5. årh. e. Kr. Disse har inneholdt levningene til noen av de første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt de romerske og bysantinske keiserne.

Vi gikk inn i hovedbygningen der 1. etasje med sine 20 rom viste arkitektur og skulptur fra gresk, hellenistisk og romersk tid.  Hovedattraksjonen her var rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen i Sidon (dagens Libanon), og som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at sarkofagene ble laget for en linje fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh. f. Kr.

Vi stoppet først ved ”De gråtende kvinners sarkofag” som var utformet som et gresk tempel og viste vakkert utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sider. Sarkofagen skal visstnok ha tilhørt kong Straton (374- 358 f.Kr.) som var kjent for sin store interesse for kvinner. De gråtende kvinnene antas å være hans koner eller del av hans harem. På balustraden rundt sarkofagen så vi kongens eget begravelsesopptog med hester og vogner.

Vi gikk videre til ”Alexandersarkofagen” som var den fineste, og som betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke Alexander den Store (356- 323 f. Kr.), men ble laget for kong Abdalonymos av Sidon. Navnet har den fått fordi relieffene på langsidene viser scener fra Alexanders liv; bl.a. kunne vi se slaget ved Issus i 333 f.Kr. der Alexander vinner over perserkongen Darius og en jaktscene der Alexander og Abdalonymos deltar. Vi så også rester av maling (spesielt rødt) på de utskårete figurene, og kunne bare forestille oss hvordan disse relieffene opprinnelig må ha sett ut.

Vi passerte en rekke statuer og gravstener (stelae) med relieffer fra romersk tid og gikk over i den nye fløyen der 1. etasjen viste gjenstander fra Thrakia, Bithynia og Det bysantinske riket. På en av veggene pekte Yagiz ut en rekonstruksjon av fasaden til Athenatempelet i Assos som vi senere skulle se ruinene av på vår tur til Troja. Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia. Noen av de originale gavlrelieffene til tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viste også arkitektur over en lang tidsperiode.

2. etasje viste en utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene fra de første bosetninger i området fra ca. 6000 f.Kr. til osmansk tid. Her stoppet vi bla. ved det ene slangehodet som tilhører Slangesøylen på Hippodromen, og vi så også deler av den 1000m lange jernlenken som sperret av Det Gyldne Horn slik at fientlige skip ikke kunne komme inn til havnen. Vi passerte et unikt mosaikkmaleri som ble funnet i Kalenderhane moskeen som tidligere var en bysantinsk kirke. Mosaikken, som er utført med biter både i glass og stein, viser Jesu presentasjon i tempelet. Det som er spesielt med denne mosaikken, er at den er den eneste fra før-ikonoklastisk tid med religiøst motiv som vi kjenner fra Istanbul.

3. etasje viste arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene.  Spesielt var funnene fra Troja interessante, idet vi skulle besøke stedet senere på turen. Vi så arkeologisk materiale fra de 9 ulike bosetningslagene (ca.3000 f.Kr.- 400 e.Kr.), bla. noen flotte gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-2200 f.Kr.), modeller av hus samt mengder av keramikk. Gullsmykkene er deler av den store gullskatten som ble funnet av Heinrich Schliemann på 1800- tallet og som ble smuglet ut av Tyrkia.

I 4. etasje kunne vi betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.

Vi krysset over gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viste arkeologisk materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk, hettitisk og sumerisk.

I utstillingene var det en rekke statuer og utskårete relieffer fra forhistorisk tid, bla. fant vi her noen av de glasserte mursteinsfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr.

Et av rommene inneholdt en rekke leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi kjenner til, datert til rundt 2700 f. Kr. Blant leirtavlene fant vi også en hettitisk kopi av den berømte Kadeshtraktaten, en fredspakt som ble skrevet i 1269 f. Kr. mellom egyptere og hettiter. Hettitene bodde i Anatolia, og deres hovedstad Hattusha lå ved dagens Bogazköy ca. 3 timers kjøring fra Ankara.

Dag 3 – mandag 30.april

For beboerne på hotell Celal Sultan betydde ny morgen en ny fin gåtur til Lady Diana og en ny, interessant innledning til dagen med Thorvald Steen. Tema for dagen var det osmanske Tyrkia. Denne dagen ble det en omlegning av programmet. Vi skulle se Den blå moské og Topkapi-palasset som opprinnelig planlagt, men busset etter lunsj over til det moderne Istanbul på den andre siden av Bosporus. Endringene ble gjort fordi det der var varslet demonstrasjoner dagen etter som var 1. mai. Steen ga en kort innføring i grunnene til demonstrasjonene. Bak det hele ligger en redsel for at Tyrkia skal bli en muslimsk stat. Statsminister Erdogan er troende muslim. Ved presidentvalget går han inn for nåværende utenriksminister Gyl, og han er også eneste kandidat. Men Gyls kone bærer skaut, og det er stor motstand mot at hun skal komme inn i presidentpalasset. Sagt på en annen måte vil man bevare den sekulære staten som Atatürk grunnla. Det er Parlamentet som velger presidenten, men valget kan klages inn for Høyesterett som kan underkjenne det hvis det strider mot Grunnloven. (Som vi senere erfarte, ble valget underkjent fordi Gyl ikke fikk nok stemmer. Han trakk seg da han heller ikke ved neste valg fikk nok stemmer).

Dette tas med fordi det dannet et spennende bakteppe for hva vi skulle se og høre under oppholdet i Tyrkia.

Steen fortsatte med å fortelle om hvordan osmanene kom til makten. Det osmanske riket grunnlegges i 1299 av den lokale hærføreren Osman 1. utenfor Bursa. Fra 1326 blir Bursa hovedstad. Noen år senere inntas Edirne (Adrianopel) som ligger ved grensen mot Hellas, og denne byen blir hovedstad noen tiår før de inntar Konstantinopel i 1453. Riket er på høyden i Süleyman den Stores regjeringstid 1520-1566. Det styres fra Topkapi-palasset. De første 200 år kjennetegnes av stor religiøs og etnisk toleranse. Kristne var med både i de militære styrkene og i haremet. Harem er et arabisk ord for ”det indre huset” og hadde enorm betydning. Mens sultanene var på krigstog sammen med soldatene, var kvinnene i haremet hjemme og holdt de lange linjene. Der var nok streng rangordning. Fire ektefeller til sultanen og ev. mor hadde den høyeste rang, men i alt var der ca. 2000 kvinner. Topkapi var en egen verden med ca. 4000 hester, 10 moskeer, 14 bad og 2 sykehus; alt med en utstrekning på over 700 kvadratkilometer. På helligdager kunne det være opptil 10.000 gjester som også skulle bespises. For å holde dette store maskineriet i gang, måtte man ut og rekruttere, minst hvert 5. år. Visirene, som var en slags statsminister og nest etter sultanen i rang, skulle helst rekrutteres utenfra. De måtte kunne minst tre språk, vanligvis tyrkisk, persisk og arabisk. Dette betydde stor kontakt med omverdenen. Vaktstyrkene, som vi kjenner som væringer fra Snorre, ble nå kalt janitsjarer og besto av mange raser. Deres symbol var en svart gryte, og sjefen for janitsjargarden ble kalt ”sjefssuppekoker”. Süleyman den Store levde sammen med sine soldater når de var på krigstog og var nok en populær hærfører. Likevel kunne dette bety begynnelsen til rikets nedgang. En av hans koner, Roxelana (muligens russisk) var en mektig kvinne hjemme mens ektemannen var bortreist. Ryktet sier at hun fikk Süleyman til å myrde sin sønn som var utpekt til hans etterfølger og fikk innsatt sin egen sønn Selim som ny sultan. Indre intriger forsterket nedgangen, og det osmanske riket taper slag mot Venezia (slaget ved Lepanto i 1571) og mot Wien (1683). De påfølgende sultaner hadde ikke samme evner som Süleyman i krig; bl.a. hadde en av dem størst interesse av å være hjemme og dyrke tulipaner. Store deler av det osmanske riket løsriver seg, bl.a. Hellas, Kreta og Balkan. Samtidig var det sterke strider innad i riket, og da Tyrkia allierte seg med Tyskland i 1. verdenskrig, var løpet kjørt. Da var statskassen tom, og den siste sultanfamilien ble ført fra Topkapi til det store sommerpalasset Dolmabahce ved Bosporus. I 1923 ble Kemal Atatürk det nye Tyrkias første president, og han flyttet hovedstaden til Ankara. Selv oppholdt han seg mye i Istanbul og døde der i 1938, nettopp i Dolmabahce palasset. I 2. verdenskrig var Tyrkia på de alliertes side, og i 1952 ble landet medlem av NATO. Tyrkia har søkt om medlemskap i EU, men regner ikke med å komme inn før om noen år.

Etter Steens foredrag var det avgang med våre to guider til Den blå moské. Sultan Ahmet I’s moské fra 1616 er Istanbuls absolutte landemerke. Det imponerende byggverket har 6 himmelstormende minareter og blir sett på som den osmanske arkitekturens høydepunkt. Moskeen er tegnet to tiår etter den berømte tyrkiske arkitekt Sinans død, men arkitekten Mehmet Aga var sterkt påvirket av Sinans velprøvde tegninger. Hovedrommet er preget av en sentral kuppel omkranset av fire halvkupler. Byggverket er likevel adskillig mindre enn Hagia Sofia selv om det ble utstyrt med adskillig mer prakt, bl.a. 20.000 blå kakkelfliser som har gitt moskeen navn. Disse er laget av keramikere fra byen Iznik, daværende Nikea. Fra tårnene på moskeene er det bønneutrop 5 ganger i døgnet, live! Oftest er det imamene som synger, og det foregår vanligvis på arabisk. Alle åpningene i minaretene vender mot Mekka.

Vann er viktig, man må være ren før man ber. Man tar også av seg skoene før man trer inn i moskeen.

Videre gikk turen til Topkapi, sultanens palass. Palasset var de osmanske sultaners residens i over 400 år, og regnes som Istanbuls største severdighet både i besøkstall og areal. Topkapi er oppdelt i bygninger og gårdsrom som, i og for seg, skulle ha så lite kontakt seg imellom som mulig, f.eks. ett for kvinnene og privatlivet, ett for verksteder og ett for offisielle arrangementer. Mange av palassets bygninger virker paviljongaktige og var heller ikke bygd for å vare. Noen av bygningene er storslåtte, og de forskjellige sultanene føyde gjerne til nye bygninger i andre stilarter enn de foregående. Dessverre kom vi ikke inn i biblioteket som har mer enn 22.000 håndskrevne verk og heller ikke inn i haremet som var stengt. Men det var nok å se likevel: den enorme kjøkkenbygningen med nydelig keramikk bl.a. fra Kina på 1400-tallet, skattkammeret med en rik samling av smykker, gullforgylte te-serviser, diamantbesatte gjenstander, perlebesatte koranvesker osv. Spesielt vakre var tronstolene, den ene en gave fra en persisk shah og den store diamanten- 86 karat og verdens femte største. Deltakerne gikk litt rundt på egen hånd og noen bemerket harmonien i omgivelsene, den flotte utsikten over Det Gyldne Horn og den interessante båttrafikken fram og tilbake til Svartehavet. Fin lunsj på restaurant Konyali inne på området, som alltid i hyggelig prat med andre deltakere om hva vi hadde sett.

Etter lunsj gikk vi tilbake til de ventende bussene som skulle ta oss over broene til det moderne Istanbul på andre siden av Bosporus. Vi stoppet for kaffe på en flott utsiktsplass med en liten friluftsrestaurant hvor vi kunne beundre båttrafikken nordover gjennom Bosporos.  På veien fram, fortalte vår tyrkiske guide om områdene hvor den kjente tyrkiske forfatter og Nobelprisvinner Orhan Pamuk hadde bodd både som ung og voksen. Mange hadde lest hans siste utgitte bok ”Istanbul”. Tilbake gikk turen over Taximplassen, og vi stoppet også opp foran hotell Pera Palas, bygd i 1892 hvor etter sigende Agatha Christie skrev ” Mordet på orientekspressen” på rom 411. Orientekspressen hadde som kjent endestasjon i Istanbul, og hotellet ble bygd spesielt for å ta imot reisende med dette toget.  Vi fikk også en gåtur i gatene rundt det svenske konsulatet før vi dro tilbake over broene, innom våre respektive hoteller og videre til den kjente restauranten Hamdi for å spise middag.

Dag 4 – tirsdag 1. mai

Denne dagen fikk vi tredje og siste foredrag av Thorvald Steen med tema ”det moderne Tyrkia”. Pga. gårsdagens endring i programmet, skulle vi i felleskap dra direkte til Chora kirken som lå i bydelen Edirnekapi på nordsiden av det historiske sentrum like innenfor bymuren. Ettermiddagen var fri til egen disposisjon.

I sitt foredrag fortalte Steen hvorfor det osmanske riket gikk til grunne. Hovedårsaken var at det kom på etterskudd i forhold til industrialiseringen som pågikk i Europa. I tillegg var statskassen tom, og tyrkerne deltok på feil side i 1. verdenskrig. Riktignok vant Kemal Atatürk, som da var general, det store slaget i 1915 ved Gallipoli ved Dardanellene - et viktig strategisk punkt for de allierte. Men etter krigens slutt og Tyrkias nederlag, inntok og administrerte de allierte ved Frankrike og Storbritannia Istanbul fra 1919 - inntil dagens republikk ble grunnlagt under Kemal Atatürk i 1923.

Først i 1930 skifter Konstantinopel offisielt navn til Istanbul.

Vi fikk høre hvordan Atatürk omskapte Tyrkia til en moderne stat. Han flytter hovedstaden til Ankara i det sentrale Anatolia- det mest tyrkiske området i republikken- han skifter ut arabisk med det latinske alfabet, han forbyr turban, fes og skaut og gir kvinnene en friere stilling. Han innfører også ny grunnlov som lovfester at Tyrkia skal være en stat for tyrkere og at alle andre etniske grupper (som f. eks. kurderne) skal inn i det tyrkiske fellesskapet. Alt offisielt språk blir tyrkisk, og landet får en svært avansert hær på nærmere 700.000 mann som benytter de mest moderne metoder og krigsutstyr. Alt dette bruker han forbausende kort tid på å innføre, noe som forteller om sultanens svake stilling og hans politiske betydning. I Sèvres traktaten fra 1920 etter 1. verdenskrig, blir kurderne lovet en egen stat, men 3 år etter krigen oppretter Vesten diplomatiske forbindelser med den nye Tyrkia, og kurderne blir glemt. Steen fortalte at det i dag bor 22 millioner kurdere utenfor Tyrkias grenser, og bare i Istanbul er det ca. 4 millioner. Dette er den største minoriteten som eksisterer utenfor eget land, men i den tyrkiske forfatningen blir kurderne betegnet som øst-tyrkere.  Imidlertid blir det gamle Istanbul en smeltedigel og et fristed for minoriteter og flyktninger. Vi fikk også høre om militærets og politiets rolle i dagens Tyrkia, der politiet iflg. Steen er opptatt med det som gjelder moral og normer innenfor ”Islam Light”. Samtidig som Tyrkia er medlem av NATO, har det militære stor makt. Det tyrkiske Sikkerhetsrådet som består av 2 politikere og 3 militære kan gjennomføre statskupp. Rettsvesenet er enormt mht. hvor mange som alltid sitter i fengsel - så forfatningen i det ”moderne” Tyrkia har en rekke inkonsekvenser i seg. Tilslutt fortalte Steen at Kemal Atatürk, som flyttet hovedstaden til Ankara, hele livet elsket Istanbul, der han også tilslutt dør 5. nov. 1938 i sultanens gamle sommerpalass Dolmabahce ved Bosporus.

Etter Steens innledende foredrag, der vår interesse for det moderne Tyrkia ble vakt, presenterte Elisabeth Farnes en liten gruppe arkeologisk gjenstandsmateriale som viser kontakten mellom Norge og Det bysantinske rike før vikingtiden. Denne gjenstandsgruppen -de såkalte ansiktsperlene- som består av glassperler med mønster i millefioriteknikk og med et menneskeportrett på den ene siden, er relativt ukjent. Det er funnet ca. 20 stykker i Nord-Europa, og fra Norge kjenner vi 4. Perlene er funnet i kvinnegraver som kan dateres til sen romertid/tidlig folkevandringstid (400- tallet). Elisabeth fortalte at ansiktsperlene ble produsert i området rundt Svartehavet, og at de har en østlig europeisk utberedelse. Ansiktsperlene knyttes til den bysantinske keisermakt, og vi fikk høre ulike teorier om hvem som er avbildet - den aldrende keiserinne Helena eller hennes sønn Konstantin den Store. Trolig ble slike ansiktsperler med ”keiserens portrett” gitt som gaver til offiserer og andre som hadde tjent keiseren godt (på lik linje med de store gullmyntene og medaljongene).

Etter foredraget satte vi oss i bussene og kjørte nordover mot Chora kirken.

Kirken lå i kommunen lengst mot nordvest, rett innenfor den Theodosiske bymuren som strekker seg fra Yedikule festningen ved Marmarahavet til Ayvansaray halvveis inn i Det Gyldne Horn. Forstedene som lå inntil muren her var typiske arbeiderforsteder.

Vår Frelsers kirke i Chora er et eksempel på mange av de vakre bygningene som ble skapt i Det bysantinske riket under den Paleologiske renessanse 1261-1321 - en periode med oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Kirken har noen av de fineste mosaikkarbeidene og freskene som er bevart fra senbysantinsk kunst.

Vi fikk tid til en liten kaffepause på en utekafé rett ved kirken før vi begynte omvisningen med våre to guider.

Lite er kjent fra kirkens tidligste historie, men navnet ”i Chora” som betyr ”ut fra sentrum”, antyder at kirken opprinnelig lå ”ute på landet” (dvs. utenfor Konstantins bymur fra 300-tallet). Her lå det tidlig et kloster fra 300-tallet, og restene etter dette befinner seg under dagens kirke som først ble oppført i siste halvdel av 1000-tallet.  Guiden fortalte at kirken ble ombygd mellom 1315 -21 av teologen og filosofen Theodorus Metochites, en innflytelsesrik intellektuell som tjenestegjorde under keiser Andronikos II.  Han utvidet kirken med en ytre forhall (exonarthex) og et gravkapell (parecclesion) og utsmykket den med de freskene og mosaikkene vi ser i dag. Chora forsatte å være kirke til 1510 da den ble omgjort til moské av Atik Ali Pasha  (storvesir under sultan Beyazit II), og kjent under navnet Kariye Camii. I dag er kirken museum.

Pga. alle turistene og diverse grupper som skulle inn i kirken, delte vi oss i to og gikk rundt med hver vår guide. Inni kirken var det nokså kaotisk og vanskelig å høre da alle guidene på sine ulike språk kaptes om oppmerksomheten.

Kirkens grunnplan, som følger den bysantinske sentralkirkeplan, besto av en indre og ytre forhall (narthex), et sentralrom (naos) som ble avsluttet av en høy pendentivkuppel, og med apsis i øst. På nordsiden lå en toetasjes passasje, og på sørsiden en smal bygning (parecclesion) som tjente som gravkapell.

Mosaikkene var arrangert i grupper etter et spesielt program, og Theodorus Metochites skrev at hans misjon var ”å fortelle hvordan Guds sønn kom ned til jorden og ble menneske for vår skyld”.

Mosaikkprogrammet startet i indre forhall med Jesu stamtavle som vi kunne se i de to små kuplene. Her var 66 av Jesu forfedre fremstilt; fra Adam til Jakob og hans 12 sønner i den søndre, og konger fra Davids Hus i den nordre. Veggmosaikkene i indre forhall viste scener fra Jomfru Marias liv og begynte med Annas bebudelse-  og endte med Marias bebudelse.  Over døren fra indre forhall inn til sentralrommet pekte guiden vår på et mosaikkbilde som viste Theodorus Metochites idet han overrekker den restaurerte Chora kirken til Jesus selv.

Mosaikkene i ytre forhall var viet til scener fra Jesu liv. I de halvrunde panelfeltene var scener fra Jesu barndom (bla. reisen til Betlehem, innskrivelsen i manntall, Jesu fødsel og massakren av de uskyldige), og i de rundbuede hvelvene over disse var det scener fra Jesu gjerninger, bla. Jesu dåp og mirakler.

 Vi gikk inn i sentralrommet, som bla. hadde den meget godt bevarte mosaikken av ”Jomfru Marias Død” over døren, og deretter inn i gravkapellet som var utsmykket med de store freskene. Vi fikk høre at disse trolig ble utført rett etter at mosaikkene var ferdige omkring 1320. Det mest iøynefallende, og kanskje også mest kjente av disse maleriene, var Anastasis (oppstandelsen) der Jesus, som vant over døden, løfter Adam og Eva opp fra sine graver i dødsrike. Under Jesu føtter ligger djevelen, nedlagt og bundet. Maleriet i hvelvet fremstilte Dommedag hvor vi så sjelene til de frelste på høyre side av Jesus og de dømte på venstre side. Begge bildene er en hentydning til parecclesion som et begravelsested.

Mosaikkene og freskene i Chora kirken viser en dynamikk og naturalisme som er sjelden i bysantinsk kunst. Bildene har perspektiv og dybde, og figurene er fremstilt med volum og skyggelegging.  I tillegg er figurenes menneskelige uttrykk og bevegelser fremhevet på bekostning av deres guddommelige vesen.

På veien tilbake til sentrum hvor vi skulle innta lunsj på restaurant Sultani,

kjørte vi et stykke langs den Theodosiske muren før vi vendte nedover mot Det Gyldne Horn og fortsatte på sørsiden av denne 5,5km lange fjordarmen som strekker seg inn i landet. På veien passerte vi Istanbuls eldste gutteskole som er 450 år gammel, og byens jernkirke St. Stefan av Bulgar som ble bygget i Wien i 1871 og fraktet hit til Istanbul hvor den ble oppført.

Etter lunsj var det tid til egen disposisjon. Mange ønsket å besøke Basarene eller ta et tyrkisk bad.

Dag 5 – onsdag 2. mai

Med buss gikk turen ut fra hotellene tidlig om morgenen. Vi fulgte hovedåren som heter Kennedy Caddesi ut av byen og la merke til de mange båtene som ventet på å få seile oppover Bosporus og videre inn i Svartehavet. I parkene ned mot vannet tok mange mennesker sin morgengymnastikk. Vi reiste nå rett vestover langs Marmarahavet. Marmara-regionen som bare utgjør en liten del av Tyrkia, har hatt stor innflytelse på dannelsen av det osmanske riket, og også på det moderne Tyrkia. Etter en liten stopp underveis, fortsatte vi gjennom varierende tyrkisk landskap og også vekslende vær, denne dagen mest regn. Men vi så store landbruksområder der det blir dyrket korn, frukt, oliven og også ris. Langs strendene ved Marmarahavet var det bygget strandhus og fritidsboliger av varierende standard, basert på at temperaturen i de store byene er høy midt på sommeren, mens man her alltid ble avkjølt av svake briser.

Underveis fortalte Jorunn Vandvik Johnsen (styremedlem i NAS) om Troja, dvs. hun fortalte hva ”Iliaden” forteller om Troja, eller rettere sagt om Troja-krigen. Alle kjenner vel det gamle sagnet om Helena og Paris som mange, både grekere og romere, nærmest trodde på som en historisk virkelighet. For Jorunn hadde det på en måte også vært en virkelighet som hun var oppvokst med. Hennes far, Eirik Vandvik, oversatte nemlig Iliaden til nynorsk mens Jorunn var barn, og hun siterte noen av de mest kjente strofene for oss. Forventningene til hva vi skulle se i Troja neste dag, ble ikke mindre av dette og var et hyggelig og personlig innslag som ble satt stor pris på.

Vi snirklet oss også gjennom smale, svingete veier langs sjøen, gjennom gamle landsbyer som fremdeles hadde sitt særpreg i den grad at de ble brukt i tyrkisk filmproduksjon, og rundt svinger tilsynelatende bygget på sand som så ut til å bære rett i havet 2-300m under oss. Vi hadde lunsj helt i sjøkanten på en restaurant i en liten by som het Eceabat. Derfra dro vi med ferge ca. 45 min over Dardanellene (grekernes Hellesponten). På turen over så vi Gallipoli, stedet hvor de osmanske styrkene i 1915 vant sitt eneste store slag i 1. verdenskrig. Under ledelse av Kemal Atatürk, ble de allierte forhindret i å innta Istanbul. Seieren kostet nesten 500.000 soldater livet.  Mangelen på militær framgang på alliert side, førte til at en ikke ukjent herre ved navn Winston S. Churchill måtte gå av som Britisk marineminister.

Mange av de falne soldatene kom fra Australia og New Zealand, og deres pårørende kommer ofte tilbake hit for å delta på minnehøytideligheten over slaget ved Gallipoli.

På den andre siden av stredet i Canakkale, ble vi møtt av en versjon av den trojanske hest, denne var bygget for filmversjonen med Brad Pitt. Etter en kort stopp kjørte vi inn i selve byen med ca. 55.000 innbyggere og et lite arkeologisk museum med mange utsøkte funn, også fra Troja.

Hotell Kolin hvor vi overnattet, var et stort, moderne hotell med en utmerket beliggenhet hvor vi alle for første gang bodde på ett sted. Med moderne fasiliteter, utendørs svømmebasseng og flotte gangstier langs stranda, hadde vi to fine overnattinger her.

Dag 6 – torsdag 3.mai

På dagens program sto besøk til oldtidsbyen Troja og antikkens Assos, men først skulle vi en tur innom Det arkeologiske museet i Canakkale som vi ikke rakk å se dagen før. Museet er relativt beskjedent, men inneholder fine funn både fra Assos og Troja.

Museet ble etablert i 1911, og samlingen som består av ca. 30.000 gjenstander utgravd fra 200 ulike steder i Canakkale regionen, ble flyttet til den nye museumsbygningen på hovedveien Atatürk Caddesi i 1984. I museets hage lå det en rekke avbrutte søyler, steintavler og gravrelieffer, samt flere sarkofager. Guiden fortalte om en stor utstilling som ble holdt i Tyskland i 2001 kalt ”Troja - Drøm og Virkelighet” der 14 land i verden bidro med funn fra Troja.

Vi gikk inn i museumsbygningen som besto av 5 mindre saler. Utstillingene her viste for det meste gjenstander knyttet til dagligliv og død, slik som keramikk, mynter, glass, relieffer, småfigurer og gravurner.

Vi fulgte en runde med guiden gjennom salene og fikk til slutt litt tid til egen fordypning.

I sal 1 var det slått opp et digert kart over Canakkale/Dardanellene som viste de viktigste funnstedene i området, samt et mindre kart over Troja med de 9 ulike bosetningslagene.

Utstillingene viste en rekke hellenistiske og romerske gravsteiner fra 3. årh. f. Kr. til 2. årh. e. Kr. som var funnet i de gamle byene i Troad regionen og i Kyzikos i Mysia. Gravsteinene hadde inskripsjoner og var dekorert med relieffer som viste gravseremonier, prosesjoner og heltefigurer.

Canakkale var et viktig produksjonssenter for keramikk i osmansk tid, og i denne salen var det også utstilt en del keramikk fra det 17.- 20. årh.

Sal 2 var viet funn fra Troja (Troja I- IX) og fra de eldste bosetningene i regionen (ca. 5000-3000 f. Kr.); bla. funn fra den neolittiske byen Kumtepe, 5km. nordvest for Troja.  Montrene viste våpen og dagligdagse gjenstander, derav spesielt mye keramikk, amuletter og småfigurer til kultisk bruk, smykker og beingjenstander.

Her sto også en marmorstatue av keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) som ble funnet i det romerske Troja IX.

Funn fra Troja VIIa (ca.1275-1240 f. Kr.) representerer Homers Troja (gr. Ilios) slik som han beskrev den i sitt episke dikt Iliaden.

Vi fortsatte inn i sal 3 hvor det var utstilt gjenstander fra hellenistisk tid, fra gravhaugene i Can og Yenice og fra nekropolen Tenedos på øya Bozcada i Egeerhavet like sør for Troja.

I denne nekropolen, som ble utgravd med jevne mellomrom fra 1959 til 1992, ble det funnet 51 graver. Den store mengden med keramikk herfra med importerte kar fra Korint og Attika tyder på at øya var en viktig havn for handelen i forhistorisk tid.

Sal 4 viste funn fra det store gravmausoleet ved Dardanos, en liten by 11km sør for Canakkale. Mausoleet som ble utgravd i 1959 ble brukt som familiegrav i flere hundre år gjennom klassisk, hellenistisk og romersk tid. Montrene her viste en rekke fine gravfunn med bla. gravurner i bronse, smykker og amuletter, oljelamper og tekstiler. Spesielt la vi merke til en terrakottastatue av gudinnen Afrodite, som er en kopi av den berømte marmorstatuen ”Afrodite fra Knidos” laget av den store greske billedhuggeren Praxiteles.

Til slutt gikk vi inn i sal 5 med funn fra Assos og fra utgravningene av det berømte Apollon Smintheion tempelet i Gülpinar som også er omtalt i Iliaden.

Utgravningene i Assos som har pågått jevnlig siden 1981, har bla. avdekket et Athenatempel fra 6. årh. f. Kr., bymurer fra 4. årh. f.Kr., en nekropol som var i bruk fra 7. årh. f. Kr. og en kirke fra tidlig kristen tid.

Montrene her viste mye mynter og glass foruten gullperler og oljelamper, flere terrakottafigurer og beinredskaper.

Vi avsluttet besøket i museet ved den vakre Polyxenasarkofagen fra sen-arkaisk tid (6.-5. årh. f. Kr.) som viste scener fra gresk mytologi, bla. grekernes hjemkomst fra Troja, Achilles begravelse, Achilles sønn i ferd med å halshugge kong Priamos datter Polyxena (som vi ser blir båret fram i offerprosesjon av soldater med skjold), og til slutt trojanske kvinner som sørger over Polyxenas død.

Sarkofagen er en av de tidligste med figurscener i relieff, og vi gjenkjente det berømte ”arkaiske smilet ” på figurene.

Vi satte oss i bussene på vei mot Troja som lå ca. 30km fra Canakkale.

På veien holdt Per Klem et innlegg om noen steinøkser som var funnet i Troja og trakk paralleller til lignende økser i Norden. Vi fikk også høre historien om den trojanske hest og den utrolige livshistorien til Heinrich Schliemann som gravde ut Troja på begynnelsen av 1870- tallet.

Vi ankom Troja hvor vi først ble møtt av en stor og heslig trehest som var satt opp for turistene og hvor vi skulle møte vår lokale guide Mustafa Askin som snakket både tysk, svensk og et meget godt engelsk. Han har også skrevet en bok om Troja som er oversatt til norsk.

Ruinbyen Troja ligger strategisk til på høyden Hisarlik som er den dominerende høyden i landskapet på en ellers meget fruktbar slette.  Dette landet mellom Dardanellene, Marmarahavet og Edremitbukten ble i antikken kalt ”Troas” eller ”Troad”.  Troja var lenge antatt å være en legendarisk by, slik den er beskrevet i Homers store episke dikt Iliaden fra 800-tallet f. Kr. Her skildres krigen mellom akaierne (grekerne) og trojanerne, som med gudenes hjelp og innblanding, varte i hele 10 år. Mustafa ga oss en innføring i legenden omkring kong Priamos av Troja og hans sønner Hector og Paris, og om Paris som startet krigen ved å røve den vakre Helena fra kong Menelaos av Sparta, bror til den mektige kong Agamemnon av Mykene. Agamemnon hadde i årevis ventet på en anledning til å beleire den rike og blomstrende byen som kontrollerte skipsleden mellom Europa og Asia.  

Først på slutten av 1800-tallet fikk en bevis for at byen Troja virkelig hadde eksistert. I 1871 startet den tyske forretningsmannen og hobbyarkeologen Heinrich Schliemann sine berømte utgravninger av Hisarlik høyden, og her fant han en ruinby med 9 forskjellige bosetningsfaser som lå over hverandre. Disse bosetningene, som senere ble kalt Troja I- IX, strakte seg i tid fra 3000-tallet f. Kr. til ca. 400-tallet e. Kr. Det vil si at Troja har hatt kontinuerlig bosetning fra tidlig bronsealder til romersk tid.

Mustafa fortalte at det ved senere utgravninger er dokumentert at Troja VIIa er kong Priamos by, og at den trojanske krigen fant sted omkring år 1250 f.Kr. Denne krigen foregikk ikke ved selve bymuren, men på sletten lenger ned mot Dardanellene som på den tid gikk lenger inn i landet. I dag er sjøen ca. 5km borte.

Schliemann, som hele livet var fascinert av Iliaden, håpet å finne Homers Troja og de store skattene til kong Priamos som er omtalt i eposet. Han fant riktignok en stor skatt med mange usedvanlige flotte gull- og sølvgjenstander, men disse viste seg å være fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr) – dvs. fra tidlig bronsealder.

Det er nesten umulig å bevege seg rundt i Troja uten guide da ruinene fra de ulike bosetningene ligger om hverandre og er svært forvirrende. Plutselig står en med en fot i et århundre og med den andre flere hundre år lenger fram i historien. I tillegg er høyden gjennomskåret av store grøfter fra tidligere utgravninger. For å bøte på dette, var det satt opp små skilt ved de ulike strukturene som fortalte hva de var og hvilken bosetningsperiode de tilhørte. Vi fulgte et fast guideopplegg med Mustafa på grusganger og trapper gjennom terrenget og startet ved den østre porten til bymuren fra Troja VI (ca. 1700-1275 f. Kr.). Den sørøstlige delen av muren med det tilhørende store tårnet som vi kunne se ved inngangen, var fremdeles i god stand. Mustafa pekte på de kraftige forsvarsmurene som skrånet innover mot toppen. Disse murene var bygd av store, firkantete blokker av kalkstein.  Fra Troja VI så vi også ruinene etter frittstående hus som lå langs kanten av muren.

 Vi fortsatte videre mot toppen av høyden og krysset muren til Troja II (ca. 2500-2300 f.Kr). Murene fra denne perioden var bygd av små, ubearbeidete steiner med den øvre delen støttet av en vertikal konstruksjon av soltørket teglstein. Murene her skrånet også innover, og vi fikk høre at slike skrånende murer var sterkere mot jordskjelv og lettere å bygge.

Vi passerte bymuren til Troja I (ca. 3000-2500 f. Kr.) og fikk høre at dette var den første byen i Anatolia som hadde ringmur.  Det var ikke mye igjen av muren bortsett fra et stykke på begge sider av inngangen som lå mot sør. Murene fra Troja I var bygd i fiskebeinsmønster og skilte seg lett ut fra de senere murene. På veien videre passerte vi en enorm N-S gående grøft. Dette var en av grøftene til Schliemann. Her lå restene etter en serie hus – også de bygd i fiskebeinsmønster. Troja I ble ødelagt av en stor brann, men byen ble snart bygd opp igjen som Troja II av de samme menneskene.

Vi fortsatte videre nedover åsen mot sør og støtte igjen på muren til Troja II ved den store rampen ved søndre inngang. Like ved dette stedet var det Schliemann fant den store gullskatten.

Fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr.) er det funnet flere hus av den såkalte megarontypen innenfor bymuren. Mustafa fortalte at det under de seneste utgravningene ble avdekket en vegg fra en av de største megaronene, og at denne bygningen antas å være palasset til Troja II. Veggen ble gravd ned igjen i 1991 for at den skulle bevares for fremtidige arkeologiske undersøkelser. Fra Troja II ble det, foruten den store skatten, også funnet mye keramikk som viser at pottemakerne på den tiden hadde tatt i bruk dreieskiven. Vi fikk høre at Troja II ble brent ned av et krigersk folk som angrep byen.

Arkeologiske funn viser at det ikke ble gjort særlig fremskritt under Troja III -V (ca. 2300-1700 f. Kr).  Kontinuiteten i bosettingen viser ingen ny påvirkning utenfra. Trolig forlot angriperne av Troja II stedet og emigrerte til en annen plass. Fordi Schliemann fjernet alle murene fra denne tidsperioden, er det nesten ingen rester igjen i dag.

Vi vet heller ikke hva som skjedde med Troja V.

Mustafa fortalte at Troja VI (ca. 1700-1275 f.Kr.) representerte den mest ekspansive fasen med sine kraftige forsvarsmurer og tårn og med de mange frittstående husene innenfor bymuren. I denne perioden fordoblet byens størrelse seg, og innbyggerne drev en utstrakt handel med Mykene, noe som funnene vitner om. Mustafa nevnte at det under utgravningene av den sentrale delen av borgen nesten ikke fantes rester etter hus, fordi toppen av haugen ble skrapt av under den senere hellenistiske og romerske perioden for å lage en åpen gårdsplass rundt det store Athenatempelet som ble bygget på 300-tallet f. Kr.

Funnene fra Troja VI indikerer et brudd med fortiden og viser at disse menneskene som var av indo-europeisk rase hadde ervervet seg kunnskap innen militært arbeid, murarbeid og byplanlegging. Flere av husene var søylehus med innvendige frittstående søyler av tre, og noen av dem var bygd i to etasjer.

I dag aksepterer de fleste arkeologer at forsvarsmurene til Troja VI ble brukt under første del av Troja VII, dvs. Troja VIIa (1275-1240 f.Kr.) som en mener var kong Priamos Troja og tidspunktet for den trojanske krig. Det samme folket fortsatte å bo på samme plassen med en direkte og uavbrutt fortsettelsen av sivilisasjonen til Troja VI, men tilføyelsen av flere mindre og uferdige hus, samt funn av store oppbevaringskrukker av keramikk innenfor forsvarsmurene, vitner om urolige tider. Troja VIIa ble ødelagt av et jordskjelv og påfølgende brann omkring 1240 f.Kr.

Etter akaiernes (grekernes) avreise ble byen bebodd av de etterlevende trojanerne, og rundt 1180 f. Kr. slo et invaderende folkeslag fra Balkan seg ned her.  Denne bosetningsfasen, Troja VIIb (1180-1000 f.Kr.) ble også ødelagt av brann.

Vi krysset den kraftige muren til Troja VI i sørvest og vandret ned til ruinene fra den greske og romersk perioden som lå på et flatt parti nedenfor høyden.

Troja VIII (ca. 700-85 f. Kr.) er den første greske sivilisasjonen i Troja og kjent som den greske kolonien Ilios eller Ilion. Fra denne tiden pekte Mustafa ut noen ruiner fra en hellig offerplass med altre og to brønner, og han fortalte om det første Athenatempelet som ble bygd her i 334 f.Kr. på befaling av Alexander den store som hadde stoppet i Troja for å ofre til gudene.

Det øverste laget som ble bygd på ruinene av de tidligere sivilisasjonene på Hisarlik høyden var en romersk by Troja IX (85 f.Kr.– ca. 400 e.Kr.) som fikk det romerske navnet ”Novum Ilium”.På denne tiden utvidet byen seg over hele åskammen og var større enn den noen gang hadde vært i sin lange historie. Mustafa fortalte at store deler av Troja IX fremdeles venter på å bli utgravd, og derfor vet vi ikke så mye om denne siste perioden.  Fra Troja VIII og IX kunne vi se restene etter typiske hellenistiske og romerske bygninger som de to teatrene, odeon, bouleuterion (byrådsbygningen), og det romerske badet. Av det enorme Athenatempelet som ble utvidet under hellenistisk tid, var det kun noen få marmorblokker tilbake.

Troja forble en fri bystat med egne mynter i romersk tid. Konstantin den store som besøkte Troja på begynnelsen av 300-tallet, ville først legge den nye hovedstaden i Det østromerske riket her, men den strategiske handelsplassen hadde mistet sin betydning til fordel for Byzantium. I det 5. årh. e. Kr. ble Troja ødelagt av et jordskjelv. Det er funnet mange bysantinske graver her, og stedet ble brukt som kirkegård i bysantinsk tid.

Etter Schliemanns utgravninger, som ødela mye av Troja, har det vært flere og mer vitenskapelige arkeologiske utgravninger av byen. De siste som er fra 1988, pågår fremdeles og består av et internasjonalt team som har vært ledet av prof. Manfred Korfmann fra Universitetet i Tübingen. Disse utgravningene har gitt mer detaljert kunnskap, bla. er det fastslått at de 9 bosetningslagene egentlig består av 30 lag.

Troja ble oppført på Unescos Verdensarvliste i 1996.

Skatten som Schliemann fant i 1873 smuglet han ulovlig ut av Tyrkia. Den ble deretter utstilt på museet i Berlin, hvor den etter 2. Verdenskrig ble stjålet som krigsbytte av russerne. Den befinner seg i dag i Pushkinmuseet i Moskva.

Ved senatsbygningen stoppet vår vandring med Mustafa, og vi gikk tilbake til bussene som skulle ta oss til Assos, dagens Behramkale, hvor vi skulle spise lunsj.

Antikkens Assos lå på en utbrent vulkan vendt mot havet, og byen skrånet nedover mot sør ved hjelp av en serie konstruerte terrasser. Dagens landsby, Behramkale, ligger litt lenger inn i landet mot nordvest, men har sin havn rett nedenfor de gamle terrassene. Langs bryggene ved sjøen lå det en rekke gamle lagerbygninger som nå var blitt omgjort til små butikker og hoteller, og på et av disse hotellene inntok vi vår lunsj.

Etter lunsj vandret vi med våre to guider på en bratt steinvei opp til akropolisen 238 moh. med ruinene av bla. det store Athenatempelet. Fra toppen som stupte ned i sjøen, hadde vi en fantastisk utsikt over Egeerhavet og Troad regionen med Ida fjellet i det fjerne og den greske øya Lesbos som nærmeste nabo.  

Vi fikk høre at det allerede i tidlig bronsealder hadde vært en bosetning her, men at selve byen Assos ble grunnlagt i det 7. årh. f. Kr. av aioliske (greske) kolonister fra byen Methymna som lå på nordsiden av Lesbos. Etter å ha vært under henholdsvis lydisk og persisk herredømme ble Assos et medlem av den Attisk-Deliske Konføderasjonen under Athen, og i det neste århundre ble byens historie sammenfallende med de andre greske byene i vestre Anatolia. I 133 f. Kr. ble Assos innlemmet i Romerriket, og fra 395 e.Kr. styrt fra Konstantinopel under navnet Makhram.  Assos er kanskje mest kjent for sin filosofiskole som ble ledet av selveste Aristoteles i årene 347-344 f. Kr.

Oppå høyden vandret vi mest rundt på egenhånd og betraktet ruinene. Restene etter forsvarsmurene var kanskje det mest imponerende. Den eldste bymuren var fra 6. årh. f. Kr., men murene er blitt påbygd og restaurert flere ganger gjennom bysantinsk og osmansk tid. En stor del av den ytre muren som vi kan se i dag, daterer seg til 4. årh. f. Kr. (hellenistisk tid).  Denne muren strakte seg opprinnelig i en lengde av ca. 5km rundt byen. Den indre muren som er fra 6. årh. e. Kr., omkranset toppen av akropolis som en befestet borg. Innenfor denne muren lå Athenatempelet, et dorisk tempel fra ca.530 f. Kr. Ved tempelet var det sat