Jorunn Vandvik Johnsen

«I St.Olavs fotspor»

Oslo – Nord – Trøndelag

Dag 1, onsdag 1. juni

Passende nok startet bussen i St.Olavsgate, og underveis vi fikk høre om pilegrimsleden av Christen Aass og andre. Mange veier førte fra Østlandet mot Trondheim i middelalderen, og en av dem hadde utgangspunkt i gamle Oslo. Skedsmo var første overnattingssted for pilegrimene 26 km fra Oslo. Her sloss Olav Haraldsson mot romerikingene. Et minnesmerke er satt opp ved middelalderkirken her. Eidsvoll var neste overnattingssted, da hadde man passert Frogner kirke hvor det finnes kamskjell på gravene selv i dag og Ullensaker hvor kirken er viet St. Olav og Johannes Døperen.

Ved Hamar peker Per Klem ut Åker rett til høyre for riksveien ved Åkerneset. Åkerfunnene inneholdt bl.a. en praktspenne som vi alle får en nydelig gjengivelse av. Egil forteller mer om funnene. Ved det siste søket i 90 årene ledet av Perry Rolfsen klarte man å lokalisere haugen bedre, og fant bl.a. et beslag maken til ett funnet for 100 år siden. Funnene minner om Sutton Hoo og Vendel –Uppsala: merovingertiden. Vi passerer Vingrom hvor man fant hele 19 gullgubber i fjor på gården.

Egil forteller om ristninger i innlandet. Her er veide/jegerristninger vanligst. Det er mange i Gudbrandsdalen. Også i innlandet ligger de kloss til vann. Ved Mjøsa og Lågen gir det datering 4000–6000 år gamle. Ved Fåberg fins syv elgfigurer ved Lågen. Vår første stopp er vakre Ringebu stavkirke hvor guiden Hanne tar i mot oss.

Hovedskipet er fra 1220, stavkirken har hatt apsis og svalgang. Man mener den har vært korskirke med små «vinger» mot nord og sør. Den ble ombygd i 1660–1661 da kors og apsis ble revet og kirken fikk nytt tverrskip, kor og sakristi. Her er to vakre krusifiks fra henholdsvis tidlig og sent 1300. De viser den lidende Kristus. En trefigur av St.Lars er datert til 1250. Statuen ble båret rundt åkeren for god avling i middelalderen – og kanskje senere. Døpefonten i kleberstein fra 1150–1200 er fra en eldre stolpekirke som stod samme sted. Også inngangsportalen mot vest, fra slutten av 1100 tallet er fra den tidligere kirken.

Kirkegulvet ble arkeologisk undersøkt i 1980–1981. 892 mynter ble funnet under gulvet og er undersøkt av Kolbjørn Skaare. De eldste er preget i England for Knut den mektige. De eldste norske er fra kong Sverres tid på slutten av 1100 tallet. Begravelsene under gulvet har gitt viktige bidrag til drakthistorien. Altertavlen er fra 1685. Korskillet har løvemotiv med Fredrik 4., monogram og stammer fra 1702. Her er graffiti på sørveggen inne i kirken: to griser/villsvin (?).  På utsiden er det bumerker.

Egil leser fra Olavs saga om møtet mellom Olav og Dale Gudbrand på Hundorp før vi svinger inn mellom gravhaugene på Hundorp gård som eies av Fron kommune. Her spiser vi lunsj før vi ser på alle fornminnene. Gården ble valgt til 1000 årssted for Oppland fylke og er blitt restaurert for 10 millioner kroner. «Alt glitrer», sier vertinnen. Egil forteller at ingen funn er stedfestet.

Haugene viser godt i landskapet. På venstre side sett fra tunet ligger en haug som kalles Gudbrandshaugen. Vis a vis ligger en haug 28 m i diameter uten navn. Nedenfor den en reist stein som har vært del av en sirkel 25 m i diameter. Er dette en eldre grav enn storhaugene? Her ser vi også spor av en gammel ferdselsvei. Lenger nede ligger Olavshaugen 28 meter i diameter og 4 ½ meter høy. Er haugene eldre enn vikingtid? De ligner på Borre og Rakne. Storhaugene hadde ikke så rike graver. Selve haugen var maktsymbolet for eksempel i folkevandringstid. Helt sikkert er det at her var et maktsentrum gjennom hele jernalderen. Som Vingrom hadde gården rikt oppland, både landbruk og fjell og elv. Her er også kokegroper datert 500 f.Kr.

Neste stopp er Vinstra hvor vi ser en stein med to helleristninger av elg. Den ble funnet av Aslak Liestøl i 1970 ved fossen. Egil undersøkte den i 1973 og fikk flyttet steinen til plassen foran kommunehuset. Vi avslutter dagens program i filmens Jørundgård. Karin fra Lesja forteller morsomt om oppbyggingen og funksjonen i tun og hus, og alle går rundt på egen hånd.

Bussen stanser i Dovrebygda hvor vi ser Tofte som alt i vikingtid var kongsgård. Harald Hårfagres saga nevner Svåse som bor i en gamme ved gården Tofte. Kanskje har de hyret en same til å organisere massefangsten av rein i Grimsdalen. Dovre har fangstrettigheter på vidda og i Grimsdalen som er en flott seterdal og veideområde. Egil har skrevet bok om reinsdyrfangsten i Grimsdalen, en massefangst i ruseformete fangstgraver. Dessverre ligger snøen ennå så vi får ikke besøkt dalen. Reinsdyrfangsten var veldig viktig for gårdene. Vi ser også Budsjord oppe i åsen. I dag er den mest populære delen av pilegrimsleden nettopp strekningen Dovre, Budsjord til Hjerkinn.

Vi ankommer Dombås turisthotell i god tid for middag og overnatting.

Dag 2, torsdag 2. juni

Vi kjører opp på fjellet og stanser ved Dombås seter 950 moh. Her ligger dyregraver tett i tett i en lang rekke, 1100 i alt. Reinstrekket gikk fra Grimsdalen mot Snøhetta. Rekka fanger dem opp. Mange gårder samvirket om dyregravene som var rektangulære og forsterket med treverk. I dag er sporene diffuse og ligger i et beiteområde. En del snø dekker også til feltet. Tilsvarende lange rekker fins i Tana, men dette er det desidert største i Sør-Norge. Hovedtid for driften her er vikingtid og middelalder og fortsatte til skytevåpene kom omkring 1600. Men alt etter svartedauen ble det vanskelig å opprettholde et så stort system, derfor jaktet man etter hvert mer med pil og bue. Her vi står ved setra kommer gamle kongevei ned mot Fokstua og altså igjen en påminnelse om pilegrimene. Man arbeider nå med å få villreinfangstområdet på World Heritage List for sin unike kombinasjon av natur og kultur.

Vi kjører over Hjerkinn og forbi Kongsvoll til Oppdal, hvor vi besøker Vang gravfelt, det største i Norge og ett av de største i Norden. Navnet Vang peker mot et gammelt kultsted, og her ble også hovedkirken lagt senere. Gjennom området går et veifar opp til kirka. Det var den gamle hovedveien hvor også pilegrimene kom.

Oddmunn Farbregd, arkeolog og første amanuensis ved Vitenskapsmuseet i Trondheim viser oss rundt på dette imponerende feltet. Her er ca. 800 hauger og et ukjent antall flatmarksgraver i tillegg, fordelt utover 120 dekar. Det er gjort funn i alle undersøkte hauger. Åtte gravhauger ble utgravd på 60-tallet og tre på 90-tallet. Dessverre var det mye «hobbygraving» på 1800-tallet, og de funnene er dårlig grunnlag for analyse og forskning. Minst 15 sverd ble innlevert i denne tiden. Storparten av gravene synes å være fra vikingtid ca 800-1000 e.Kr., men alt på 500-600 tallet var hele området i bruk. Dessuten finner en spor av 15 lave steinsetninger som skriver seg fra 400-tallet. Her har altså vært gravplass i 600 år. Alle gravene er brannbegravelser og selv om en del gjenstander er skadet og ødelagt, er mye fin bevart. Man laget et likbål med gjenstander lagt ved. Vindretningen bestemmer hvilken vei gravbålet faller. En haug ble lagt over branntomten, ca. 20–30 cm høyt, men haugen hadde ikke alltid branntomten i midten. Ser vi en haug med en fordypning rundt, er det en gravhaug.

Det spesielle er at vi her ser et bygdegravfelt. Hvor en ellers i landet la avdøde i haug på egen gard, har en i Oppdal hatt et felles gravfelt for mange garder ikke ulikt den kristne kirkegården. Hver gard har hatt sitt område og brukt det gjennom århundrene. Det var ca. 20 garder rundt 600 e.Kr. og ca. 40 rundt 1000 e.Kr. I alt er det tre slike gravfelt i Oppdal. Ca. 500 gjenstander er funnet og bevart. De befinner seg i Oslo og Trondheim. Av og til er de avdøde lagt inn i gamle graver. Vi ser en uanselig haug som har hatt flere begravelser. På 600-tallet en mann, på 700-tallet en kvinne og på 800-tallet igjen en mann.

Det var nok hovedpersonen i hver generasjon som fikk den fineste haugen. Velstanden ble vist gjennom gjenstandene ved begravelsen, en ting for samtida. Men haugen var for ettertida. Størrelsen på haugen har en viss betydning. Det ser en i gravfunnene, men ikke alltid. En av ti gravhauger er en langhaug, de fleste båtformet. Langhaugene er alltid kvinnegraver som ellers i landet. Hvorfor var noen av kvinnene slik begravet? Man prøver å finne noe karakteristisk i funnene. Kanskje er det her på Vang en kan finne løsningen?

 Det er gjort mange fine funn på gravfeltet, mannsgraver med sverd og redskap. Kvinnegraver med smykker, vevlodd etc .Men noen graver er spesielle. Farbregd viser oss grav 318/319 som ligger kloss ved hverandre. En kvinnegrav med et praktsverd lagt inn i utkanten. En hedersgave?  Den andre er en mannsgrav med et enda mer praktfullt sverd enn i nabograva. Den inneholder et komplett våpensett. Ved siden av de typiske «mannsting», fins karneol- og glassperler, nålehus og et praktsmykke, et rundt beslag av bronse, seinere utstyrt med nål til brosje. Form og dekor viser at det stammer fra De britiske øyene. Oftest ble slike beslag brukt i religiøs sammenheng. Har her vært to begravelser samtidig? Beinrestene kan ikke bekrefte det.

Vi er på vei opp bakkene igjen og stanser ved en fordypning. Vi ser veggvollene av et lite hus fra eldre jernalder. Hva skulle et hus her? Med Gulli i fjor blir det to slike påvisninger. Spennende! Det må bli konklusjonen på dette svære gravfeltet – så mange fine funn, så mange svar, så mange nye problemstillinger. Jo, her er det spennende!

Vi spiser lunsj på Oppdal Quality hotell, hvor preses takker Oddmunn Farbregd med selskapets gave.  Vi kjører så til Trondheim hvor vi bor under resten av oppholdet på SAS Royal Garden med halvpensjon. I bussen snakker preses om Olavsdyrkingen. I alt regner en med 300 kirker og kloster med Olavstilknytning, derav 200 kirker og 4 klostere i Norge. I fødekirken i Betlehem finnes et bilde av St.Olav fra 1200 tallet.

Dag 3, fredag 3. juni

Byvandring i Trondheim. Våre guider er Øystein Ekroll og Øyvind Lunde.

Middelalderarkeolog Øystein Ekroll tar oss opp Krambugata som er Norges eldste kjente gate: Kaupmannastretet. Utgravningene etablerte denne som byens hovedgate gjennom middelalderen. Øverst i Krambugata vis a vis Metodistkirken lå Klemenskirken, den eldste kirken i Trondheim og grunnlagt av Olav Trygvasson i tilknytning til kongsgården hans. Et monument over Klemens står litt høyere opp i gata.

Snorre skriver at liket av kong Olav ble fraktet til «et sted som het Saurli» hvor liket ble gjemt den første natta. Magnus den Gode lot bygge en Olavskirke på dette neset og Snorre sier at «stedet heter nå Olavsli» – «det er nå midt i byen».

Det er gravd ut to kirkeruiner med et steinkasts mellomrom, og de lærde strides om hvilken som er den egentlige Olavskirken. Den første ligger i Folkebiblioteket. Alt her er utgravd i 1970-årene. Kirkeruinene ligger under biblioteket og er fra 1100-tallet. Oppå den ble rådhuset bygd i 1702–1712. Her var rådhus til 1930. I dag går Krambugata i krok rundt den og opp til domen. Det peker mot at den har ligget på et nes. I tilknytning til kirken var et kloster, vi ser ned på et hjørne hvor utgravningene brakte fram mannlige skjeletter, munker, etter slitasjeskadene å dømme, og en kvinne. En proventdame? I Kongensgate utenfor fant man en brønn med trehus over og mange gjenstander fra klosteret. Her var to byggefaser. På 1200-tallet ble veggen mellom kor og skip tatt ned. Golvet ble hevet og man fikk fire søyler som bar et korgalleri – etter arrangementet i domen?

Et steinkast unna ligger Sparebank 1 Midt-Norge i Søndre gate. Utgravningene i 1970 avdekket ruinen av en steinkirke fra middelalderen. Denne ble bygd ca. 1160 og var i bruk til 1500-tallet. Under kirkeruinen ble det funnet rester av en trebygning fra første halvdel av 1000-tallet, sannsynligvis en tidlig trekirke. Er dette Olavskirken eller Gregoriuskirken? Begge ble fullført mellom 1047 og 1066. Gregoriuskirken, som ble bygd av Harald Hardråde, ble alt fra starten bygget i stein, mens Olavkirken først ble bygget i tre, av Magnus den Gode. Det kan tyde på at dette er Olavskirken. Vi kommer ned i krypten som ligner på de i Munkeliv og Stavanger domkirke. Krypten var ofte en helgengrav, et hellig sted. Denne er svært forseggjort formet i en halvbue og med en hvelving over som gikk som en bue gjennom kirken. Over, på hver side av halvbuen er det en trapp. Det kan tyde på at man passerte gjennom rommet for å tilbe. De lærde strides, men mye tyder på at dette er stedet for Magnus den Godes Olavskirke.

Vi stanser ved Vår Frue kirke som feirer 800-års jubileum i 2007. Den ble opprinnelig ødelagt i et slag mellom baglere og birkebeinere. I dag er den den eneste av ti sognekirker fra middelalderen som har overlevd. Kirken er 15 m bred.  Den er Norges bredeste middelalderbygning og blant de største. Den var stor nok til å romme hele byens befolkning. Vi stanser ved en plate i østveggen med «Maria à mik» og navn på byggmesteren 1220–1230.Vi beundrer en flott portal over prestens inngang: til høyre en konge og til venstre en erkebiskop. Landets to makter. Vi ser merker etter kyssekors flere steder, og vi ser et steinhuggermerke. Kirken ble ombygd på 1600 tallet bl.a. ble skipet forlenget, og tårnet kom til på 1700-tallet. Der var det brannvakt helt til 1937. Innvendig er kirken 525 m2 og vi beundrer det hvelvede taket. Fantastisk ingeniørkunst i det store spennet.

Neste post på programmet er Erkebiskopgården. «Kongsgården» som den ble kalt etter reformasjonen. I 1983 var det storbrann her, halve anlegget, de to magasinfløyene, ble borte, men alt fra middelalderen ble bevart. Til byens 1000-års jubileum i 1997 kunne man gjenåpne de to nye bygningene: Østfløyen med kontorer for Nidaros bispedømme og Eysteinshallen – og Sørfløyen med museet. Med det ble det satt punktum for erkebiskopgården som militært anlegg. Man hadde da gjennomført en omfattende arkeologisk utgravning på branntomten, en av Norges største. Drøyt 100 hustufter og brolegning fra ulike tider ble avdekket sammen med 150 000 gjenstander.

De to hovedelementene i museet er Domkirkens skulptursamling over bakken og de arkeologiske funnene under bakken hvor fløyene henger sammen. Museet er arkitektonisk vakkert og har vunnet flere priser for måten det presenterer gjenstandene på. Det er et «site»-museum. Det er fantastisk å vandre rundt blant de utstilte skulpturene og få se dem på nært hold.

Etter katastrofebrann i 1512 ble bygningsdeler murt inn i kirkeveggene hulter til bulter. Først ved restaureringen i 1870–80 årene dukket skulpturene opp igjen i veggene. 120 av dem er utstilt her av flere hundre. Olavs antemensalet fra Haltdalen stråler mot oss i originale farger – det er ikke restaurert. I underetasjen ser vi deler av ringmuren som har omgitt bispeborgen og vi ser verksteder og gjenstander framstilt/funnet her. Det mest spesielle er «Mynten». Erkebiskopen hadde rett til å slå mynt i en periode på 1200-tallet og også fra 1458–1500. Dette er det eldste intakte i Europa. Her sees også biskopens våpensmie.

Vi krysser plassen til «Hallen» som ble påbegynt av erkebiskop Eystein Erlendsson. Den er bygget både som hall og privatbygning. Hallen er det eldste profane steinhus i Norden bevart fra 1160–1170 årene. Hovedinngangen til hallen var opp en flott trapp som er gjenoppbygd. Vindusnisjene er originale, men hadde mindre vindusåpninger. Fra 1500-tallet ble bygningen brukt av lensherrene som moderniserte og delte hallen på langs, med den ytterste delen som Herresal. I dag blir den kalt Fanehallen; her henger fanene til de trønderske regimenter. Dekoren på veggene er fra middelalderen. Innenfor ligger biskopens privatbolig. Innerste rom var antagelig biskopens sengekammer. Kjøkken i underetasjen ga oppvarming. I 1619 dekorerte Bjørn Maler Regalierommet med jaktmotiver. Fargene har vært skarpe, rød, blå, grønne. I 1686 var det slutt. Da ble det overtatt av det militære til arsenal som var her til 1930.

I underetasjen er det vakre hvelv som er originale fra Eysteins tid med portaler og vinduer etc. Her var biskopens målstove, et offisielt møterom. Vi avslutter i et lite kapell som ble vigslet i 1997. Muligens er dette kjøkkenet som ga oppvarming til erkebiskopens rom. Det har to åpninger høyt oppe som fortsetter i en skorstein. Det har bare vært til røykavtrekk. Her har vært åre midt på golvet.

Vi spiser lunsj på Cafe Magasinet i Vitenskapsmuseet. Vi møter vår guide i Nidarosdomen, Tove Søreide, ved vestfronten og får pekt ut statuene i de ulike rekkene og aksen med Kristus, Herlighet, Dommer, Korstfestelse. Fra 1933–1983 ble alle nisjene fylt med statuer, mange skapt av Norges fremste billedhuggere. Her er flettet inn morsomme kommentarer til samtid bl.a. er kong Ursia portrettert som Gerhard Fischer. Konen hans Dorothea, som alltid bistod ham, holder stigen han står på. Erkeengelen Mikael som kneiser på toppen av nordre tårn er portrettert etter Bob Dylan. Tove Søreide fremhever erkebiskop Eystein Erlendsson 1161–1188 som den store byggherren både bokstavelig og i overført betydning. Her skrev han Passio Olavi og her foretok han Nordens første kongekroning. Hit vendte han hjem fra England med nye byggeplaner for Domen. Vi går rundt Domen på utsiden og ser på sørøstveggen «Bispedøren» i tidlig gotisk stil, rikt utsmykket med masker, fabeldyr og bladornamentikk. På Oktogonen sees en bitteliten Olavstatue laget av Gustav Vigeland. Mot nord ser vi det romansk/normanniske tverrskipet med en fantastisk inngangsportal med chevroner. Over portalen er en marmorplate med St. Michael fra 1200-tallet i ferd med å drepe en drage. Innenfor ligger Michaelkapellet.

Vi går inn i katedralen og minnes om inndelingen kor og skip i middelalderen hvor man markerte skillet med korskillevegger som den vi har beundret i museet. Det var mer lukket enn dagens som går mellom koret og høykoret (oktogonen). Sølvskrinet på høyalteret er orientert mot nord-sør – en fantasi over Olavsskrinet som aldri sto nord/sør. Skrinet med Olav ble ført til Steinvikholmen og lå der fra 1537 til 1564. Da ble det tatt av danskene, men trekisten med hans levninger ble tilbake. Hans grav ble i midlertid besøkt av pilegrimer i et slikt antall at danskekongen bestemte at St.Olav skulle begraves på et hemmelig sted. Ingen vet hvor den graven er i dag.

I rundgangen i oktogonen ser vi pilegrimenes mål: Olavskilden som legenden forteller sprang opp ved hans grav. Brønnen er 12 m dyp, men er tørr i dag. Den er innemuret i en av veggpilarene. Her er vakker utsmykning, to avløpshull i gulvet, og klebersteinen rundt brønnen er helt svart av all berøring.

Kapittelhuset, også kalt Mariakapellet, hvor Domkapitlet møttes hver dag er bygget av erkebiskop Eystein i årene 1161–1188 i cistercienserstil, en overgangsstil til gotikken. Vannliljebladene på søylenes kapitler er typiske for stilen. Denne del var ferdig før erkebiskop Eystein død, og han ligger begravet her. Katedralen er på sitt vakreste med sol gjennom rosevinduet og vakkert lys over søyler og hvelv. Restaureringsprosessen som startet i 1869 og har vart til vår tid har gitt Norge en nasjonal helligdom uten sidestykke.

Neste stopp er Munkholmen hvor Øyvind Lunde, sjef for Nidarosdomens restaureringsarbeid, guider oss. Han drev utgravninger her 1968–1970 for å finne klosteret, Nidarholm, som delvis ble sprengt bort ved anleggingen av festningen. Den eldste festningen er fra 1600-tallet og ble anlagt av svenskene i 1650–1658. For å forhindre nye angrep fra svenskene ble den bygd ut i 1660–1690 årene etter «den nederlandske typen», en stjerneformet festning hvor tårnet, ferdig 1670, er hjertet i byggverket. Det er et klassisk kanontårn, rundt med kanoner i tre etasjer og festningen omkring.

Neste fase i byggingen, fra 1820–1850, gir festningen slik den framstår i dag, et prøyssisk festningsverk. Den ble nedlagt i 1893 da Munkholmen ble friområde. Men under 2. verdenskrig tok tyskerne den i bruk og den ble befestet som aldri før i dens historie som en del av forsvaret av de store U-båtbunkerne i Trondheims havn, Dora. Underveis ble alt fra middelalderen ødelagt, men de fant kirken og skjønte hvordan den har ligget. Brønnen er funnet inne i kommandantboligen. Nidarholm kloster er nevnt første gang i islandske annaler som Klosterholm i Knut den mektiges tid på 1000-tallet. 1108 er det Benediktinerkloster og i 1248 reformeres munkene til Cluny-ordenen. Klosteret brenner i 1210, i 1319 og i 1531 da byen, domen og klosteret brant. Nidarholm var et rikt kloster, abbeden var nær erkebiskopen. Fra 1680–1850 var Munkholmen statsfengsel. Her satt Griffenfeldt, den første kansler, fengslet i 18 år for å ha vært illojal mot sin konge.

Vi har ingen problemer med å forstå hvor strategisk riktig festningen har ligget  - med Sverresborg vis a vis kontrollerte Munkholmen skipsleia. Vi får en fin oversikt over byen på båtturen tilbake til Ravnkloa. Kvelden tilbringes på hotellet med en god middag.

Dag 4, lørdag 4. juni

Guide for dagen er Lars Stenvik fra Vitenskapsmuseet. Han har ansvar for arkeologien i Nord-Trøndelag fylke, de historisk mest interessante stedene i Trøndelag fins her, men her har vært få  arkeologiske undersøkelser. Området hvor Trondheim by ligger, var et fattig område i yngre jernalder da Sparbu og Stjørdal var sentrum. Her var rikdommen samlet. At Olav Trygvasson etablerte handelssted ved Trondheim synes ulogisk.

Mens vi kjører nordover forteller Lars om spennende funn. Stjørdal var et økonomisk maktsenter også i bronsealderen. Her fins helleristninger omtrent på hver gård. Bosetningen i området var grundig organisert. Undersøkelser i 1980 årene har påvist jernproduksjon i jernalderen. Det er påvist 700 anlegg i Trøndelag. Hvert anlegg hadde åtte ovner i drift samtidig med 10–15 personer sysselsatt på hvert anlegg. En veritabel industri på topp rundt 200 e.Kr. Noen må ha organisert dette: «jernmagnater» som også sørget for eksport. Tilbake fikk de bl.a. importvarer fra romerske verksteder, luksusvarer. Ingen andre områder har produsert så mye jern på den tiden. Grunnlaget ble lagt før romertiden, i bronsealder eller førromersk jernalder, 500 f.Kr. Flateavdekning avslører bosetningsspor fra denne tiden. Dette er den mest dynamiske perioden i Trøndelag. En Trøndelagshistorie kommer ut til høsten med mye ny viten.

Første stopp er Alstadhaug hvor en vakker middelalderkirke ligger ved siden av en mektig gravhaug fra merovinger- eller vikingtid, kanskje romertid. Haugen er 56 m i diameter og 7 m høy og dominerer  landskapet, man ser ut over Trondheimsfjorden og inn til Levanger. På og rundt haugen ble det utført opplegg av administrativ art, for Alstadhaug er sentrum i ett av de 8åtte trønderfylkene, Skaunafylket. At kirken ligger her, peker på at det også har vært kult her. Kirken som er en St.Peterskirke bygd 1100–1200, har oktogon – en miniatyr av  Nidarosdomens. Det er bare disse to i Norge.

I 1807 lar presten grave her. Han beskrev gravkiste, steinheller, rester av begravelse. En skjoldbule dateres etter beskrivelsen til romertid, kanskje bronsealder. Dette er en av de største haugene i Norge. Vi begynner å forstå dimensjonene i trøndersk arkeologi, og Lars lover mer av samme slag.

Vi passerer Levanger som var et stort markedssted. Til høyre for veien ligger Hallsteinen bygdeborg, en av de største i landet. I dag sees 3 m høye voller, de har vært 5–6 m med trepalisader. 11 brannlag er påvist. Den har vært i bruk fra yngre bronsealder til folkevandringstiden. Vis-á-vis ligger Geithaugen gravfelt fra romertid med mye importvarer. Her ble det akkumulert rikdom gjennom bronsealder og romertid. Munkeby klosterruin ligger 4 km inn for Hallsteinen. Den er dokumentert i Vatikanet, men ble nedlagt på 1200-tallet da de flyttet til Tautra. Kirkemurene står igjen i dag, men klosteret var i tre og er helt borte.

Vi kjører gjennom Verdal og blir minnet om Verdalsraset i 1896 hvor 116 mennesker omkom og landskapet endret karakter. Vi har det i minnet for områdene rundt som også er utsatt for leirras. Stiklestad kirke ligger vakkert i et søkk i det grønne landskapet med kultursenteret over veien. Her har det vært mange ras etter at kirken ble bygd. Det er en utfordring å rekonstruere landskapet fra 1030. Det lå 3–4 m lavere, dessuten gikk sjøen opp hit. Olav ble fraktet til Trondheim med båt. Arkitektfirmaet Snøhetta arbeider med en landskapsplan for området.

Kirkens alter står akkurat hvor Olav falt, steinen han lente seg mot da han fikk banesår var murt inn i alteret. Steinen forsvant på 1800-tallet til Toten, men er nå brakt tilbake og kan sees i Kultursenteret. Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet. Den ble utvidet mot slutten av middelalderen. Vi ser kalkmalerier fra denne tiden og ellers fresker fra 1930-tallet malt av Alv Rolfsen.

Kirken står på et maktsentrum uten sidestykke. Vi ser over på en gravhaug som er over 50 m i tverrmål. Den har en steinkiste inni. Ca. 100 m lenger borte er også nedgravning av båt. Og som vi skal se seinere, ligger storgardene og gardhaugene tett rundt Stiklestad. Vi forstår at når Olav vil  gjenvinne makten i Norge, må han ta kampen her. På sørveggen ser vi en portal i lokal kleberstein med chevroner. Kirka har vært kalket, men er nå i naturstein. På nordveggen, kvinneinngangen, ser vi tidlig angelsaksisk ornamentikk bl.a. «Sheilena gig» – «De vovete kvinner». De fins også på Nidarosdomen og andre Trøndelagskirker og peker mot de tidlige steinhoggerne fra England.

Kulturhuset er et flott besøkssenter med kafé, butikk og et opplevelsessenter som tar for seg slaget ved Stiklestad: Forhistorie, selve slaget og virkningene. Her er tablåer og mange fine gjenstander utstilt. Videre ser vi utendørsscenen med Dyre Vaas steinskulptur av Olav Haraldsson. Olavstøtten reist i 1805 er muligens plassert hvor det tidligere stod en bautastein.

Vi spiser lunsj på Kultursenteret før vi kjører det korte stykket til Stiklestads nabogård, Hegstad, og går 500 m opp til gravfeltet i Hegstadmarka. Veien vi gikk er del av gamleveien fra Sverige til Stiklestad. Gikk Olav og hans menn her?  Vi ser tre store hauger, en på 50 m og to på 40 m i diameter. Og dette er ikke noe særtilfelle i området. Her er 3–4 gårder med hauger av samme dimensjoner. 4–5 hauger med diameter på 50 m. En unik mengde maktsymboler. Dette området kan lignes med Borre og Åker. Karmsundet er langt mindre. Vi står i et ringformet tunanlegg. Det er 5–6 slike her. 10–15 mann fikk husly i hvert anlegg. Har hird/mobiliseringshær vært samlet her? Datering ut fra ildsted gir yngre jernalder. Tunanlegg er gjerne knyttet til militær aktivitet. For å få et inntrykk av rikdommen minnes vi om at til å bygge en storhaug ca. 50 m i diameter og 6 m høy gikk det med 3000 dagsverk for flytting av 4000 m3 masse.

Vi kjører til Sparbu, et nytt middelalderfylke. Trøndelag etablerte et veinett med kavlebruer, trebrulegning. Vi kjører over Flåttåbrua (flytebrua) fra middelalderen. Fornminnene ligger tett, bygdeborger, gravanlegg – noen stjerneformede, tunanlegg o.a. Vi kjører gjennom Steinkjer som ble anlagt som kaupstad av Stein jarl samtidig med Trondheim, og opp bakkene til Eggevammen. Her bodde  Kalv Arnesson på høvdingsetet Egge og Olve før han. En fantastisk og dominerende beliggenhet, boplass fra steinalderen. På Eggevammen er et gravfelt fra romersk jernalder med 27 gravminner i en rekke på 1,3 km.

Her er 5 store steinsettingsringer, 30 m i diameter, nå er det torv over, men en av ringene er avdekket. I et gravkammer utgravd i 1870 ble det funnet mye slagg. Kan det ha vært blasterjern, et produkt fra jernvinna i romertid? Er vi i produksjonssentrum for jern? Egge er nettopp en slik gård som kunne ha hatt kontrollen. I 1959-62 var her nye utgravinger. Her vi står ble det funnet en bronsekjele med 2 gullringer og et victoriasverd (hederssverd i den romerske hær, seiersgudinnen Victoria). Det er bare funnet 2–3 slike i Norge.Vi står på et sted med økonomisk overskudd, noe av det mest fornemme i Midt-Norge. Her har maktsenteret i Nord-Trøndelag ligget i 2000 år, i nyere tid som sete for fylkesmannen helt til nå. Bak oss er bosetningsspor tilbake til romersk jernalder. De ligger på skyggesiden med dårligere jord. Her var ni hus i en gård fra rundt Kr.f.  Her bodde kanskje «de avhengige», arbeiderklassen som holder de rike på toppen. Her var altså tett befolket i en periode med liten befolkning. Det kan jo peke mot jernproduksjon.

Fra vikingtid er seks hauger datert 800–900. I 1978 fant man en branngrav tett i veien. Den døde var lagt i båt og var svært rikt utstyret. Den er datert til siste halvdel av 900 og er en av de yngste hedenske gravene. Veien går sørover til høvdingsetet Mære. Underveis passerer vi Todnes – her ligger gravrøyser fra bronsealderen tett i tett med mange fine funn. Mære kirke ligger flott til på toppen av Mærehaugen. Her lå storgården Mære, høvdingsete langt tilbake i tid som ved rikssamlingen kom under kongen. Mære var det religiøse samlingsstedet i Inn-Trøndelag. I følge sagaene lå det et stort hov her. Her ble det bygd kirke da kristendommen var innført. Den første kirken var en stolpekirke. Steinkirken ble bygget på slutten av 1100-tallet og var fylkeskirke. Under trekirken ble det funnet noe som kan peke mot et hov. Her ble funnet 19 gullgubber. Vi ser at steinkirken er nær «slektning» av Alstadhaug kirke og hvitkalket som den. Opprinnelig hadde den et muret vesttårn som ble revet pga sviktende fundament i 1277. Det nåværende er oppført i 1600 årene. Her er høyt under taket i skipet, takstolen med synlige sperrefag er fra middelalderen, men er ikke den opprinnelige. Noen av maskene fra den første kirken er murt inn mellom fagene. Vi beundrer krusifikset som henger over korbuen og som er like gammelt som steinkirken, tror man. Kirkens interiør ble forandret etter reformasjonen.

Vel tilbake på hotellet spiser vi middag og det blir takketale av Ingeborg Kveen og tale av Egil.

Dag 5, søndag 5. juni

Lars er hovedguide i dag også. For første gang grått, kjølig og noe regn, men det klarner opp.

«Stjørdalsfylket»

Værnes kirke er første stopp. Her var høvdingsete i gammel tid. Pga elve-erosjon er veldig mye av det gamle landskapet vasket ut i elva og med det funn og arkeologiske spor. Da tyskerne anla flyplassen, fikk Petersen undersøke området. Han fant tekstiler og smykker fra vikingtid. Det er funnet rester av bosetning fra romertid på kirkegården, og rett utenfor godt bevarte rester av kalkovn. Lilian Solstad guider oss i kirken som feiret 900-årsjubileum i 1985. Den var fylkeskirke for Fjordadalsfylket. Dette er ingen landsens kirke, dimensjonene på denne enskipete langkirken er imponerende, 40 m lang og 15 m bred! Den mektige Torbergsætta kappet med kongen og bygde etter Kristkirken. Koret er eldst. Det tok 80 til 100 år å bygge kirken. Tårnet rager 28 m til værs.

Vi ser kvinneinngangen på nordveggen, en gotisk portal med et romansk utformet hode over den spissvinklete buen. I buen «sunken star» mønster med liljekorset. Enestående i Norge. Under dette en liggende løve under en rundbue. Her er det den seirende løve vi ser, beskyttelse mot alt det onde som kom fra nord. På østre hjørne ses kyssekorset. Alle hjørner er i kleberstein, resten er gråstein. Mennenes inngang på sørveggen er i romansk stil. På ene langsiden en løve (djevelen) spisende på et mannebein.

Vi går inn i den vakre kirken og blir slått av dimensjonene. Taket med et spenn på 11 m er en dristig konstruksjon datert til 1140. Koret dateres til 1085. Taket har åpen takkonstruksjon med hodene på tverrfagene. Bare her at de er en del av den opprinnelige takkonstruksjon. Hodene er en grotesk samling av løver og menneskehoder med ett helgenaktig hode på hver side. Her symboliseres striden mellom det gode og det onde. Det har vært to byggeperioder. På 1200-tallet ble vinduene utvidet, og innvendig ble stilpreget gotisk. Prekestolen er fra 1623, den var en gave fra fogden i Stjørdal. Her er også et stort kalkmaleri fra 1540 årene, laget etter et kjent tresnitt – Nåden og Dommen. En stor kirkestol i to høyder ble satt opp av Georg von Schultz, Herren på Værnes. Den er barokk og utført av Marcus Gram, en trøndersk treskjærer. I 1864 kom den til Stockholm (Nordiska museet). Jon Leirfall fikk den tilbake til Værnes i 1963. Over kirkestolen er en påmalt baldakin, og rundt hele skipet er det en frise fra 1600-tallet. Nordre alternisje, St. Marias alter – kvinnenes alter med Sta Margareta som helgen. Søndre nisje er viet St.Olav. Under alteret er en stein med en av de eldste framstillinger av St.Olav. En bonde kneler for helgenkongen. Begge nisjene ble gjenmurt og først gjenåpnet i 1959. Her er også et runefelt i koret: Kristus, Grim, Bård. Altertavlen er en gave fra fogd Stabell i 1639. Den er meget vakker. I kirken er funnet et stort antall mynter bl.a. tre fra Kong Sverres tid.

Egil forteller at på kirkeloftet var det lagringsplass for seilene til leidangsskipene. Det var ullseil som seinere ble brukt til å isolere kirken med. Vitenskapsmuseet har nå rekonstruert råseilet, og det er blitt vevet to slike. Det ene er nå i Roskilde. Denne kirken blir for mange et av høydepunktene på turen. Her er så mye å se, guiden er så flink og entusiastisk, og midt i dette skjønne kirkerommet får vi også en minikonsert av kantor Gunnar Gustad og en ung musiker.

Vi kjører i retning Leirfall og passerer Hegra festning, som ble så kjent under 2. verdenskrig. Her var harde kamper, men tyskerne inntok den aldri i strid. Det store helleristningsfeltet på Leirfall ble først funnet på 1950-tallet. Professor S. Marstrander var den første til å dokumentere feltet. Det ble brukt i kanskje 1500 år. Noen av ristningene lar seg tidfeste på grunn av dekoren. Spennende er 13 figurer i prosesjon, ledd i et rituale eller gudetilbedelse. Det finnes over 80 helleristningsfelt i Stjørdalen. Det er regelmessig avstand mellom dem, de tilhører ulike vald. De eldste ristningene er fra 1700–400 f.kr. De yngste ristningene er samtidige med den metallurgiske industriutviklingen. Her er mange båtfigurer, stor variasjon i typer viser tidsspennet. Her er flotte hjortespringbåter og her er robåter, bemannete og ubemannete. Her er mange fotsåler, mest to og to. De som har tverrstrek nærmer seg solkorsmotivet. Ellers ser vi meandere og sik-sak mønster. Her er også ristninger med hester. Mange av ristningene er vanskelige å tyde. Det er fritt fram å fabulere.

Neste stopp er Steinvikholm, en festningsborg som ganske riktig ligger på en holme, nå forbundet med fastlandet med en bro. Et imponerende anlegg! Karl Steinvik er tilsynshaver og vår guide. På denne holmen lot erkebiskop Olav Engelbrektsson bygge en stor slottsfestning fra 1524–1532. Han ønsket å hindre reformasjonen i å nå Norge og spilte et høyt politisk spill. Han var i en og samme person erkebiskop, kansler og lensherre. Med sin 4 m tykke murer i fløyene rundt borggården og to runde tårn diagonalt stilt og med 40 kanonstillinger dekket festningen hele holmen mot angrep. Men den manglet vann. Her var det svake punktet. Erkebiskop Olav brukte delvis de samme byggmestere som i Nidaros. Etter reformasjonen ble Steinvikholm noen år brukt som lensherrebolig frem til 1600. Deretter startet forfallet, og festningen ble brukt som steinbrudd for materialer til bl.a. Munkholmen. Da restaureringen begynte på 1800-tallet, var det vanskelig å se for seg den opprinnelige borgen. I 1525 forskanser erkebiskopen seg her. Han flytter riksregaliene og St.Olavs og Eysteins skrin til 2. etasje i tårnet. I 1537 er spillet tapt og han flykter til Belgia, hvor han dør i 1538. Danskene gjør statskupp og innfører reformasjonen. De tok kostbarhetene med seg, men ikke St.Olavs enkle trekiste. Den blir her i 30 år til og blir så ført til Domen. Det er interessant å tenke på at de to store skillene i Norgeshistorien finner sted her i Nord Trøndelag. Her begynner og slutter middelalderen og en nye era begynner.

Vi spiser en etterlengtet og god lunsj på Vågen vertshus og hotell på Frosta. Deretter kjører vi til Tinghaugen ved Logtun kirke. I nærheten av kirken, nede ved sjøen, ble Frostating holdt. Haugen fra 600-tallet er i dag markert med åtte bautasteiner, en for hvert middelalder fylke, Oppdal, Namdal og Romsdal kom til seinere. Fylkessteinene ble avduket i 1930. Hvert år i juni fra 940 og utover møttes 486 mann og 8 lagrettemenn til lagting her på Frosta. Herfra er det 14 km til Trondheim og det var lett å ta seg fram sjøveien. På 1600-tallet ble tinget flyttet til Trondheim. Vi går over til Logtun kirke, tvers over tunet. Det er opprinnelig en middelalderkirke fra midt på 1400-tallet, men med noen elementer fra 1100- og 1200-tallet. Portene er fra Tautra. Kirken var i mange år etter reformasjonen i privat eie inntil den ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1866. Etter en langvarig restaurering  kom den under tak i 1935. I kirken er en gammel kiste med tre låser, hvor Frostatingsseglet ble oppbevart samt et håndskrift hvor loven står nedtegnet.

Rett vest for Frosta ligger Tautra, en 2,6 km lang bru fører ut til denne paradisøya. Her ble det nordligste kloster i middelalderen anlagt i 1207, da man flyttet fra Munkeby, men det var cistercienser munker fra Lyse kloster som vigslet klosterkirken i 1207. I dag står deler av klosterkirken i ruiner. Vi ser det åpne landskapet rundt og kan godt forstille oss klostergården sør for kirken med tre- og steinbygninger rundt. Tautra er et «svart Ramsar»-område. Det betyr at her er et våtmarksområde av internasjonal betydning for fuglelivet. Vi kjører til Stjørdal hvor vi avslutter turen med middag på «Fryd og Gammen» i Stjørdal. Her takker ekspreses Lise Tschudi fra deltagerne og roser arrangementet. Preses takker Lars og overrekker Selskapets gave. Egil takkes med romerske drikkekruskopier.

Vi takker for innholdsrike, spennende dager med mye godt samvær!