Sønderjylland og Sydslesvig, 24.–28. mai 2006

Elisabeth Farnes 

Turen til Sønderjylland og Sydslesvig var lagt opp av den danske arkeologen Ingrid Falktoft Andersen, som driver IFA Oldtids- og kulturrejser, i samråd med generalsekretær Egil Mikkelsen og preses Christen Aass. Ingrid var også faglig leder på turen og fulgte med oss alle fire dagene. I tillegg var det flere arkeologer og spesialguider som viste oss rundt på de forskjellige stedene vi besøkte. 78 medlemmer deltok på turen. Reisen fra Oslo til Kiel foregikk med Color Fantasy fra Hjortneskaia onsdag, 24. mai kl. 14.00 i strålende solskinn og med en flott seiling utover Oslofjorden. 

Color Fantasy, innseilingen til Kiel

Dag 1, torsdag 25. mai

Selskapet ankom Kiel om morgenen og gikk om bord i to busser som skulle ta oss til Gottorp Slott i byen Schleswig som ligger ved fjorden Slien like ved Hedeby. Gottorp Slott som tidligere tilhørte hertugene av Holstein-Gottorp, er i dag landsdelsmuseum for den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Foruten flere kunst- og kulturhistoriske samlinger, huser slottet også en større arkeologisk samling. Museet er mest kjent for sine moselik fra yngre romersk jernalder, og for den berømte Nydambåten fra 300-tallet – forløperen til våre vikingskip.

Gottorp Slott med Nydambåten 

På vei til slottet ga Ingrid en orientering om Sønderjyllands historie gjennom tidene. Vi fikk høre hvordan dette området, som engang strakk seg fra Kongeå i Danmark til elven Eider i den tyske delstaten Schleswig-Holstein, har hatt skiftende dansk og tysk herredømme og vært gjenstand for mange stridigheter opp gjennom middelalderen og nyere tid. Sønderjylland, som tilsvarer det gamle hertugdømmet Slesvig, har vært styrt vekselsvik av den danske kronen og av danske og tyske fyrster og adelsmenn.
Sønderjylland tilhørte opprinnelig Danmark, men etter hvert som den holsteinske adel gradvis fortrengte den danske, ble Sønderjylland i 1115 organisert som hertugdømmet Slesvig. Etter Valdemar Atterdags død i 1375 ble Slesvig gitt i arvelig len til en holsteinsk greve. Danmark søkte lenge forgjeves å vinne hertugdømmet tilbake, og de danske konger lå stadig i konflikt med de holsteinske grever. Selv om hertugdømmet Slesvig fortsatt var en del av det danske riket, ble området av tyskerne betraktet som en uatskillelig del av Holstein. I 1460 vant Christian 1. hertugverdigheten både i Slesvig og Holstein, men måtte love at de to hertugdømmene for alltid skulle høre sammen «evig og udelt». Det kom likevel til nye delinger, særlig i 1544 da hertugdømmet Holstein-Gottorp oppstod. I 1720 ble Slesvig igjen knyttet til Danmark, og fra 1767 var hele Slesvig og Holstein samlet på den danske konges hånd.

I pakt med den nasjonale bevegelses fremvekst i Europa i første halvdel av 1800-tallet, oppsto det i Slesvig en dansksinnet folkebevegelse i nord og en tysksinnet i sør. De dansksinnede gikk inn for lokalt selvstyre under den danske krone, mens de tysksinnede ønsket en sammenslutning med Holstein innenfor Det Tyske Forbund. I 1848 gjorde de tysksinnede i sør og holsteinerne opprør mot det danske styre og fikk militær støtte av Preussen, noe som førte til krig mellom Danmark og Preussen. Denne krigen – 3 årskrigen (1848–50) - endte etter russisk press med Danmarks seier ved Isted Hede, og befestet den danske kongens stilling som hertug over Slesvig og Holsten. Kongen måtte imidlertid avgi løfte ved fredsslutningen om ikke å knytte Slesvig nærmere til Danmark enn Holstein.

Etter at Danmark i 1863 innførte en ny felles forfatning for kongeriket og Slesvig (Enhetsforfatningen av nov. 1863), fulgte et nytt opprør. Denne gang grep Preussen, sammen med Østerrike, inn med full tyngde. Danskene led et knusende nederlag i 1864 ved Dybbøl Mølle og mistet både Slesvig, Holstein og hertugdømmet Lauenberg til kongen av Preussen. Etter Tysklands nederlag under 1. verdenskrig kom spørsmålet om Sønderjylland opp igjen, og det kom krav fra dansk side om deling av Slesvig i samsvar med nasjonalitetsprinsippet. Etter en folkeavstemning blant tyskere og dansker i området i 1920, ble den nordlige del av Slesvig gjenforent med Danmark. Den demokratiske grense mellom Danmark og Tyskland ble således trukket på folkets vilje. Siden den tid har grensen mellom Tyskland og Danmark ligget fast, en grense som i dag svarer temmelig nøyaktig til språkgrensen mellom dansk og tysk. Etter at regjeringene i begge land i 1955 stadfestet de tyske og danske minoritetenes fulle nasjonale likestilling på begge sider av riksgrensen, hersker i dag de nordiske demokratiske prinsipper i området.

Vår første stopp på turen var Gottorp Slott hvor vi ble tatt imot av tre dansktalende guider som delte oss i tre grupper. Hovedattraksjonen her var funnene fra Thorsbjerg og Nydam Mose fra yngre romersk jernalder (200–400 e.Kr.) som var utstilt i en egen hall på området. Disse mosefunnene består av et stort antall rikt dekorerte våpen og personlig utstyr og representerer krigsbytte som ble nedlagt i mosen som offerfunn til gudene. Funnene, hvorav mange bevisst var ødelagt før de kom i mosen, henspeiler på en krigerelite som var sterkt påvirket av romerske forbilder. Det mest oppsiktsvekkende var Nydamfunnet, fordi det i tillegg til alle gjenstandene, også ble funnet tre eller mulig fire båter. Den største av disse, Nydambåten, er gjenoppbygd og utstilt i hallen. Båten som er et 23 m langt roskip av eik, ble bygd i år 320 e.Kr. Den hadde vendbare keiper og ror i begge ender, og kunne derfor ros fra begge sider. Nydam Mose ble utgravd i årene 1859, 1862 og 1863 av Conrad Engelhardt som var latinlærer i Flensborg og bestyrer av den kongelige samling av nordiske oldsaker der. Han fant også en båt av furu (fyrestrebåten) som nå er tapt. Den ble ved et uhell brent av prøyssiske soldater under den dansk- tyske krigen i 1864. Denne båten er senere blitt datert til ca. 296 e.Kr. Videre fant Engelhardt deler av en, allerede i forhistorisk tid, ødelagt båt av eik som senere er blitt datert til ca. 190 e.Kr. Denne båten, hvorav en antar at ca. 90 % ligger igjen i mosen, representerer det eldste klinkbygde fartøy i Skandinavia. En modell i museet viste hvordan disse båtene lå da de ble funnet. Muligens lå det også en fjerde båt i mosen, men denne fikk Engelhardt aldri dokumentert pga. krigsutbruddet mellom Danmark og Preussen i 1864. Han måtte da innstille utgravningene, men klarte å få brakt Nydambåten og mesteparten av funnene til oldsaksamlingen i Flensborg.

Etter krigen skulle Flensborgsamlingen, og dermed også Nydamfunnene, iflg. fredsavtalen utleveres til Preussen, og slik kom funnet til Tyskland. Engelhardt dro til København og ble tilknyttet oldnordisk museum (nåværende Nationalmuseet), og allerede i 1865 kom hans publikasjon om Nydam undersøkelsen. Det som gjør Nydamfunnet enestående i sin tid, er at mange av gjenstandene ble funnet i forbindelse med store fartøyer, og jernalderens store skip var et helt nytt fenomen i 1864. (Vårt første vikingskip, Tuneskipet, ble utgravd like etter i 1867).

Viken i Hedeby der vikingbyens havn var

Vi fikk litt tid på egenhånd i samlingen før vi fortsatte videre i bussene langs Slienfjorden til viken Haddeby Nor og vikingtidens handelsplass Hedeby eller Haithabu som stedet heter i dag. Generalsekretæren ga en kort introduksjon i bussen, der han sammenliknet Hedeby med de andre nordiske handelssentrene fra vikingtid – Birka, Kaupang og Ribe. Arkeologiske utgravninger har forgått i Hedeby allerede fra 1900, og under nye utgravninger i 1979–1980 da havnen ble undersøkt, ble det funnet rester etter tre vikingskip og 16 brygger her. Hedeby antas å ha vært anlagt av den danske kongen Godfred i 804 og var på 800-tallet en travel, internasjonal handelsplass.

Vi fikk først omvisning ute hvor vi kunne se restene av den halvsirkelformete (i dag trebevokste) forsvarsvollen som omga vikingenes handelsplass. Denne vollen, som også gikk ut i fjorden, var opprinnelig 1,3 km lang og hadde et brystvern av tre. I dag er det laget en vandresti langs vollen som vi fulgte et stykke. Fra islandske sagaer vet vi at munken Ansgar fikk bygge en kirke i Hedeby av danskekongen i 848, men ingen rester etter en slik er funnet. Imidlertid ble det funnet en kirkeklokke i Hedeby havn som er den eldste, fullstendig bevarte kirkeklokken i Nord-Europa. Som vi vet klarte ikke Ansgar å kristne danene, noe som først skjedde ca. 100 år senere under danskekongen Harald Blåtann.

Hedebys festningsvoll med havna nedenfor.

Hedeby var i vikingtiden et av de mest betydningsfulle handelssentra i Nord- Europa. Her er Jylland smalest og her kunne en komme både østfra fra Østersjøen og vestfra fra Nordsjøen med varer. Her møttes de viktigste fjernhandelsveiene, og vestover fra den halvsirkelformete vollen strakte Danevirkes imponerende forsvarssystem seg.
Hedeby bevarte sin betydning inntil begynnelsen av 1000-tallet da tilbakegangen satte inn. Byen ble brent omkring 1050 av den norske kongen Harald Hårdråde, og i 1066, under Sven Estridsen, ødela vestslaviske tropper Hedeby. Etter hvert overtok byen Slesvig på den andre siden av fjorden Hedebys rolle som handelssted. Hedeby gjenmudret, og det ble aldri mer bygd her. I 2005 besluttet museet å rekonstruere syv av de opprinnelige vikingtidshusene i det historiske bosettingsområdet innenfor vollene, og et par av dem var nå oppført.

Etter lunsj i museets kafé så vi utstillingene med de arkeologiske funnene fra utgravningene. Museet, som ligger rett nord for den opprinnelig vikingtidsbyen, ble bygd i 1985 og består av syv innbyrdes forbundne bygninger formet som båtnaust. Utstillingene er laget tematisk og behandler inngående forskningsproblemer og forskningsresultater. Håndverk, handel og byutvikling utgjorde naturlig nok et tyngdepunkt her. I utstillingen så vi også flere modeller av Hedeby med sine hus, havn og forsvarsvoll. Nederst mot vannet lå skipshallen hvor skipsfunnene fra Hedeby er utstilt, og hvor de har rekonstruert halvdelen av det langskipet (vrak 1) som ble funnet under utgravning av havnen.

Vi kjørte videre vestover fra Hedeby og ankom Danevirke museum og forsvarsverket Danevirke som tidligere var Danmarks grensevern mot sør. Museet ligger i den gamle Danevirkegården fra 1836 og drives av Syd-Slesvigsk Forening (SSF), det syd-slesvigske danske mindretalls kulturelle forening. Vi ble tatt imot av museets leder Nis Hardt som fortalte om stedet og om forsvarsvollene. Vi fikk også høre om de siste fem års arbeid, der museet holder på å frilegge en større del av den senere Valdemarsmuren fra middelalderen og med å rekonstruere skanser fra 1800-tallet. Danevirke ble bygget på Jyllands smaleste sted mellom fjorden Slien i øst og de store elvene ved Hollingstedt i vest. Forsvarsverket, som skulle sikre Danmarks grense mot Europa, beskyttet også handelsveien mellom Nordsjøen og Østersjøen og den gamle jyske Hærveien som gikk nord-sør gjennom forsvarsverket. Forsvarsverket består av flere vollkomplekser, og i tidenes løp er det bygd sammenlagt ca. 30 km volder. Hardt fortalte at Danevirke ble påbegynt allerede på 600-tallet, men den første store utbyggingen av grensevernet ble gjennomført i 737 i tidlig vikingtid. Jordvollene ble da bygget med en palisadevegg av tre i fronten, og på sumpige strekk ble grunnen forsterket med store kassekonstruksjoner av eik. Rundt 968 ble festningsverket forbundet med den halvsirkelformete forsvarsvollen rundt Hedeby.
På 1100-tallet ble hovedvollen forsterket med Valdemarsmuren, en 6 m høy teglsteinsmur med vollgrav anlagt av Valdemar den Store. Foran denne muren lå en 10m bred «berme» (fri stripe) og en 15 m bred og 2 ½ m dyp vollgrav. Antagelig var muren kronet av en vektergang av tre. På 1800-tallet ble Danevirke igjen aktivert som forsvarsverk mot syd. Før den dansk- tyske krig i 1864 bygde den danske hær vollen om til et (den gang) moderne festningsanlegg, idet den gamle grensevollen ble forsterket med 27 skanser. Under de siste månedene av 2. verdenskrig gravde tyskerne en dyp pansergrav foran Danevirke som heldigvis aldri kom til anvendelse. Etter krigen ble det gjort mye for å bevare Danevirke, et arbeid som er blitt utført av naturvernere.

Sammen med museets leder vandret vi på en bred gangsti langsmed hovedvollen frem til Valdemarsmuren. Muren som opprinnelig var ca. 4 km lang, er i dag skjult under hovedvollens jordverk, men de i dag synlige 50 m ble utgravd i 1863 da danske ingeniørtropper bygget skanser ved Danevirke. Nis Hart fortalte hvordan museet nå holder på å restaurere skanser og å frilegge mer av Valdemarsmuren som representerer det første byggverk i tegl i Skandinavia. Vi besøkte også skanse XIV, en artilleriskanse fra 1864, som ble restaurert i fellesskap av danske og tyske militære. Fra denne skansen hadde vi et storslått utsyn over det omkringliggende landskap og Slienfjorden i det fjerne. Nis Hardt nevnte tilslutt at Danevirke, som nå er et fredet fortidsminne og et naturfredet område, er søkt oppført på UNESCOs Verdensarvliste over kulturminner.

 Etter et kort besøk inne i museet hvor vi fikk se modeller av Danevirke og våpen fra de slesvigske kriger, kjørte vi den gamle Hærveien gjennom Danevirke og videre mot Dybbøl Mølle. På veien passerte vi Isted Hede, stedet for slaget som endte 3-års krigen i 1850. I forbindelse med krigen fortalte preses Christen Aass om de norske offiserene Olaf Rye og Frederik Schleppegrell som etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814, forlot Norge og gikk inn i den danske hæren. Disse to nordmennene deltok på Danmarks side i 3-årskrigen og ledet de danske troppene i slaget ved Isted Hede.

Vi fortsatte videre nordover, krysset riksgrensen mellom Tyskland og Danmark like nord for Flensburg, og tok østover langs Flensborg Fjord som skiller Danmark og Tyskland. Vi ankom Dybbøl Mølle hvor vi ble mottatt utenfor Historiecenter Dybbøl Banke av guiden vår, hr. Johansen, som var ansatt på senteret. Dessverre var Historiecenteret akkurat stengt, så vi fikk ikke sett utstillingene som skildrer kampene ved Dybbøl i 1864. Vi fikk likevel en levende beretning om denne krigen som bare varte noen måneder. Ved krigsutbruddet 1. februar 1864 mellom Danmark og Preussen sto 38 000 danske soldater overfor en overmakt på 61.000 prøyssiske og østerrikske soldater. Da det var fare for at de prøyssiske troppene ville gå over Slienfjorden og derved falle danskene i ryggen, måtte den danske hær oppgi sin sydlige forsvarsstilling ved Danevirke og trekke seg tilbake til Dybbølstillingen ved Sønderborg. Denne forsvarstillingen som i all hast ble gjort kampklar 15. mars, hadde ti skanser som var innbyrdes forbundet med løpegraver og utrustet med 80 kanoner. Etter intens beskyting av skansene, stormet prøyssiske tropper Dybbølstillingen 18. april. 20. juli innstilte kampene.

Ved fredsavtalen i Wien i oktober måtte Danmark avstå hertugdømmene Slesvig og Holstein samt hertugdømmet Lauenberg, og landet ble forminsket med 1/3 av sitt areal og 2/5 av sin befolkning. Etter krigen ble restene av de danske skansene nedbrutt, og i 1865 oppførte prøysserne de store skansesystemene som vi kan se i dag. Disse var ledd i en større befestning av Sønderborg by (Festung Sonderborg) og omfattet også skanser på Als- siden. De tyske skansene kom imidlertid aldri i bruk, og ble allerede i 1883 oppgitt som militære anlegg. Vi vandret rundt på området som etter folkeavstemningen i 1920, ble overdratt til den danske stat som nasjonalpark. De danske skansenes indre omriss var nå markert med hvitmalte kantstein, og i noen av dem så vi også fundamenter og betongrester fra kruttmagasinene og de blokkhusene som de danske soldatene hadde oppholdt seg i under bombardementet. På restene av skanse IV reiste tyskerne i 1872 et stort seiersmonument Düppel-Denkmal (ifølge vår guide større en Kølnerdomen) som ble sprengt i luften av danske motstandsfolk 12. mai 1945. Flere hundre soldater er gravlagt på Dybbøl i fire store massegraver, og spredt i hele området kunne vi se minnesteiner på mange av stedene hvor danske og prøyssiske soldater falt. Krigen, der også nordiske soldater deltok som frivillige, inspirerte Henrik Ibsen til å skrive diktet «En broder i nød». (Ibsens samlede verker, bind IV).

Vi fortsatte videre til byen Sønderborg som lå vakkert til på begge sider av Als sund. Sønderborg skulle være vår base på turen, og her skulle vi tilbringe de neste tre nettene på Hotell Comwell. Ingrid fortalte litt om byen, og på veien ned mot sundet passerte vi det store kultur- og høyskolesenteret Alsion som var under oppføring.

Dag 2, fredag 26. mai

Etter en god frokost forlot vi Sønderborg by og kjørte ut Kongeveien der vi passerte en rekke hus i jugendstil. Vår første stopp var Blommeskobbeldysserne som lå på østsiden av øya Als. Anlegget er den mest kjente gruppe fortidsminner på Als. I bussen ga Ingrid en oversikt over Danmarks forhistorie med de mange «kulturer» i eldre- og yngre steinalder. På veien passerte vi Augustenborg slott, et av de flotteste barokkslott i Danmark bygget på 1770-tallet. Slottet var tidligere hovedsete for den augustenborgske hertugslekt, og Ingrid fortalte litt om disse hertugers historie og deres forhold til den danske krone. Etter 3-årskrigen (1848–1850) der augustenborgerne støttet slesvig-holsteinernes opprør, ble familien forvist fra det danske riket, og rettighetene til hertugdømmet Augustenborg ble avstått til Danmark. Etter den dansk- tyske krig i 1864 ble hertugdømmet innlemmet i Tyskland, men ble dansk igjen etter delingen av Slesvig i 1920. Hertuglinjen døde ut i 1931 og slottet er i dag psykiatrisk sykehus.

Like syd for landsbyen Kettingskov passerte vi et skilt med navnet Blommeskobbel. Vi stoppet i skogbrynet, og fra bussene fulgte vi en liten skogsti ca. 200m og kom til et dysselandskap midt inne i bøkeskogen med to imponerende langdysser og to runddysser.
Dysser, som er den vanligste form for megalittgrav i Norden, ble bygd i tidlig- og mellomneolittisk tid (ca. 3600–3300 f.Kr.). Gravene tilhører Traktbegerkulturen, som besto av bofaste folk som dyrket jorda, lagde leirkar (derav navnet) og hadde redskaper av flint. Dyssene ble trolig bygd for høvdingene i dette samfunnet, og spor etter «gravøl» i forbindelse med gravleggingen tyder på at disse menneskene må ha trodd på høyere makter. I Danmark finnes over 4000 kjente dysser, i Norge kjennes kun to. Ingrid forklarte hvordan dyssene ble bygd og viste til ulike typer. Dyssene består i hovedsak av et steinbygd gravkammer som ligger innesluttet i en jordhaug. Over kammeret, som kan være både rektangulært, kvadratisk eller rundt, ligger et tak, ofte av én enkelt stein. Haugen har en fotkjede av stein som kan nå monumentale proposjoner. Vi beundret den enorme dekksteinen på den ene langdyssen som sies å være en av landets største og veie mer enn 20 tonn. Ved utgravningen her i 1935–1936 ble det funnet et leirkar, fem flintkniver og et bruddstykke av en flintdolk. Ingrid fortalte at det også ble funnet ardspor under dyssene, noe som bekrefter at disse menneskene var bønder og dyrket jorda.

Nydam mose, sjøen hvor det er funnet rike offerfunn, bl.a nydamsbåten fra 3.–5. århundre

Vi reiste tilbake gjennom Sønderborg by og videre oppover mot Sundeved på vestsiden av Als Sund til Nydam Mose, funnstedet for Nydambåten og det store krigsbytteofferfunnet fra eldre jernalder. Etter en kort spasertur fra bussene, ble vi tatt imot av arkeolog Flemming Rieck ved selve Mosen. Flemming, som er ansatt på Nationalmuseet, avd. for forhistoriske båter, ledet de seneste utgravningene i Nydam Mose fra 1989–1999. Først ga Flemming en kort oppsummering av Engelhardts undersøkelser på 1860-tallet da de tre båtene ble funnet. Huset som vi ser på stedet idag og som nå er under restaurering, ble brukt av Engelhardts formann på Nydam Mose under utgravningene. Flemming fortalte om bakgrunnen for de siste undersøkelsene og om Nationalmuseets Nydamprosjekt. Foranledningen for prosjektet var at det uventet i 1984 ble funnet flere oldsaker i mosen, noe som førte til nye arkeologiske utgravninger og en større plan med klart definerte mål. Målene for prosjektet var å få utskilt og tidfestet mosens forskjellige ofringer, dernest finne og grave ut eventuelle båtdeler eller hele fartøyer som hadde inngått i ofringene, og tilslutt få kunnskap om tilgroingsprosessen av den innsjøen som i jernalderen var rammen om det hele. Han fortalte at Engelhardt trodde de befant seg i en fjord, trolig en sidearm til Alsfjorden, og at det var utkjempet et stort slag her. Men slik var det ikke. Nydam Mose ligger 5 m over havet og dermed for høyt til å være en fjord, fordi Danmark ikke har hatt særlig landheving siden jernalderen. Derimot var mosen opprinnelig en ferskvannsinnsjø som har ligget ca. 3,5 km fra Als Sund. Vi fikk høre at siste ofring skjedde i 475 e.Kr., deretter grodde sjøen igjen. Flemming fortalte at landskapet slik vi ser det i dag, ikke er så ulikt jernalderens landskap. På 1500-tallet oppsto det igjen en sjø her, idet bonden på stedet førte et vannløp inn i området og bygget en ny demning - derav navnet Nydam. Forut for utgravingen av funnet hadde lokale folk i lang tid levert inn våpen og andre gjenstander til oldsaksamlingen i Flensburg der Engelhardt var bestyrer, og under torvskjæring hadde en støttet på trevirke fra skipene. Etter Engelhardts utgravninger på 1860- tallet har det funnet sted flere mindre gravninger i mosen som har gitt funn (Nydam II og III). Flemming fortalte hvordan de i 1992 klarte å stedfeste Engelhardts utgravningsfelter og dermed også selve båtenes funnsteder, noe som førte til at prosjektet fikk et skipshistorisk fokus.

Resultatet av Nasjonalmuseets Nydamprosjekt var ca. 14500 nye funn som besto av flere mindre båtdeler, både fra Nydambåten og den tapte furubåten, samt våpen og personlig utstyr. På bakgrunn av de gamle og nye funnene, konkluderte prosjektet med at det hadde vært krigsbytteofringer i mosen i minst seks forskjellige omganger i perioden 200–475 e.Kr. Vi fikk høre at Nydam Mose trolig har vært et bosetningsområde for en krigerelite i yngre romersk jernalder som har hatt sine hus omkring mosen. Området rundt mosen er aldri blitt arkeologisk utgravd, men funn av perler og keramikk tyder på at det har vært bebyggelse her. Nydam Mose er i dag fredet, men en vet ikke bestemt hvor mye det fremdeles ligger igjen i mosen. Stedet passes i dag på av lokalbefolkningen som rapporterer inn til sentrale arkeologiske myndigheter. Etter dette spennende besøket på et av Danmarks viktigste arkeologiske funnsteder, returnerte vi til Sønderborg by og Hotell Comwell for lunsj.

Etter en god lunsjbuffet på hotellet var det omvisning på Sønderborg slott. Slottet er i dag museum for Sønderjyllands historie og hovedmuseum for de slesvigske kriger. Vi spaserte ned til slottet hvor vi ble tatt imot av guiden Gerhard Schütz i borggården. Vi gikk først inn i slottskapellet. Akustikken i kapellet var svært dårlig, så det var vanskelig å skjønne hva guiden sa. Vi fikk først en innledning om slottets historie. Den første borgen ved Sønderborg ble anlagt omkring 1170 som ledd i det danske rikes forsvar mot venderne som bodde ved Rügen. Vi fikk høre at borgen da var et enkelt, befestet tårn og lå ute på en liten øy i Als Sund. I løpet av middelalderen ble den utbygd til et stort ringmurskastell som vekselvis var i de danske kongers og de slesvigske hertugers eie. Borgen var et av Danmarks sterkeste forsvarsanlegg, og her satt den avsatte kong Christian 2. i fangenskap i årene 1532–1549. Guiden fortalte at kongen, som disponerte egen leilighet i slottet, var kledd i silke og fikk øl tilsendt fra Eckenförde. Under Christian 3. (1534–59) og hans hustru Dorothea ble borgen bygd om til et prektig renessanseslott med fire fløyer og lutheransk fyrstekapell. Sitt nåværende utseende fikk slottet i 1718–26 da det ble restaurert og omskapt til et barokkanlegg. Etter den dansk- tyske krig i 1864 da Danmark måtte avstå hertugdømmet Slesvig til Preussen, ble Sønderborg slott brukt som tysk kaserne. Etter folkeavstemningen i 1920 da den nordlige del av Slesvig (det nåværende Sønderjylland) ble forent med Danmark, ble Sønderborg by igjen dansk. Slottet har siden da vært museum for regionens historie.

Guiden vår fortalte at fyrstekapellet, som opprinnelig var en stor festsal i slottets nordfløy, ble innredet av enkedronning Dorothea i 1568–1570. Kapellet representerer det eldste protestantiske kirkerom i Danmark og er Nordens eldste renessanserom. I dette kapellet oversatte den tyskfødte dronning Dorothea bibeltekster, og på galleriets paneler kunne vi se malte sitater fra Luthers bibeloversettelse. I kapellet hang også malerier av våpenskjoldene til de augustenborgske hertuger som på midten av 1700-tallet fikk overdratt slottet fra den danske kongen. Altertavlen og døpefonten i kapellet er utført på 1550-tallet av to hollandske kunstnere i Antwerpen. I dag brukes slottskapellet til konserter. Vi vandret omkring med guiden i slottets mange saler og så utstillingene som foruten krigshistorien, omfattet diverse kulturhistoriske samlinger, samt kunst fra dansk gullalder og nyere tid. Slottet hadde ingenting bevart fra Christian 2.’s tid. I et av rommene var det laget modeller som viste utbyggingen av slottet fra det første borganlegget til dagens barokkanlegg. Til slutt besøkte vi kaféen som var det opprinnelige kjøkkenet og hadde skorstein.

Vi fortsatte vandringen med guiden utendørs i den eldste delen av Sønderborg by. Vi passerte først Humletorv, det eldste torget i byen, og fortsatte videre oppover Rådhusgaten til Rådhustorget. Her ble det første Rådhuset bygd, og her lå forretninger og paléet til hertugene av Augustenborg. I 1864 brente prøysserne byen, men i løpet av knapt 20 år ble alt reist på nytt. Det ble da bygd nye bolighus med mer moderne fasader, men det fins fremdeles gamle hus igjen fra 1600-tallet. Vi fortsatte byvandringen videre oppover mot kirketorget og St. Marie Kirke, opprinnelig bygd på 1100-tallet, men restaurert etter krigen. Guiden vår pekte ut den tidligere presteboligen fra 1646 som nå blir brukt av lokalhistorisk lag og huser Ringriddernes museum. Vi passerte også Asylet fra 1870, opprinnelig bygd som barnehage av byens bryggerieier, men som i dag eies av lokalhistorisk lag. Like ved sto en minnestein fra 1. Verdenskrig. Landsbybefolkningen her som var danske, lå da under tysk styre og måtte gå til krig med et land som de følte de ikke tilhørte. Sønderjylland var i perioden 1864–1920 en del av Tyskland, og i 1904–1918 opplevde Sønderborg en voldsom vekst i befolkning og byggeaktivitet, etter etableringen av den tyske flåtes marinestasjon her. I dette tidsrommet ble det bygd en rekke fine bygninger i jugendstil, tegnet av tyske arkitekter. Husene viser eksempler både på den florale stilen og på den strammere, mer geometriske Wiener-Jugend. Det ble også bygd hus inspirert av de engelske hagebyer, men på slutten av perioden avløste en mer hjemlig sønderjysk stil den internasjonale byggeskikken.

Vi fortsatte innover Jomfrustien der det lå en fin rekke teglhus i engelsk hagebyarkitektur. Husene ble bygd i årene 1908–1909 som offisersboliger for den tyske marinen. Herfra kunne vi også se ned på brødrene Ewers’ pakkhus, en stor trebygning fra 1919 som nå er fredet. Foran oss lå den store marinestasjonen fra 1906 som i dag er Sønderborg kaserne. I Helgolandsgate, som tidligere het Prinz- Adalbert- Strasse, lå en perlerekke av jugendhus, bl.a det tidligere Hotell Germania. Vi fortsatte ned mot havnen hvor vi kunne betrakte de gamle fiskerhusene langs havnefronten. Etter at tyskerne måtte trekke seg ut i 1920, forsvant marinebasen og innbyggertallet falt raskt. I dag har Sønderborg ca. 30 000 innbyggere, og byen er en utdanningsby med universitet og flere høyskoler.

Dag 3, lørdag 27. mai

Dagen var avsatt til besøk i Ribe. Her skulle vi vandre i Danmarks eldste by, besøke museet «Ribes Vikinger» og se Ribe Domkirke. Etter å ha kjørt ut fra Sønderborg i gråvær, passerte vi det kjente Gråsten slott som tilhører den danske kongefamilie. Slottet, som opprinnelig var sommerslott for de augustenborgske hertuger, har vært i henholdsvis tysk og dansk eie. I 1935 ble slottet gitt som bryllupsgave fra Sønderjyllands Amt til kong Frederik og dronning Ingrid – foreldrene til den nåværende regjerende dronning Margrethe. Vi passerte middelalderkirken i Kliplev, og på veien opp til Ribe var det flere innslag i bussen fra selskapets medlemmer. Torvald Løchen fortalte om de norske offiserenes innsats i 3-årskrigen, og Bodil Anker fortalte om Christian 2. og hans kvinner; bl.a. historien om den vakre Dyveke fra Bergen som Torben Oxe lot forgifte. Fra Bernt Frydenberg fikk vi høre om Foreningen Norden og om Grensegendarmeriet som patruljerte langs den dansk-tyske grensen etter 1. Verdenskrig.
Carl Biørnstad siterte et dikt av Halfdan Rasmussen om «kvinnen», og Christen Aass berettet om Christian 4. og hans mange Norgesturer.

 Ribe, vikingby fra 700-tallet. Idylliske smågater.

Vi ankom Ribe ca. kl. 11.00 hvor domkirken var det dominerende element i bybildet. Vi besøkte først museet «Ribes Vikinger» som lå på Odins Plads og hvor vi ble tatt imot av Lene Feveile, en av museets arkeologer. Her fikk vi en lysbildepresentasjon om selve museet og om de store arkeologiske utgravningene av Ribe på 1970- og 80-tallet som fastslo at Ribe er Danmarks, og trolig også Nordens, eldste by. Museet, som opprinnelig er et gammelt gassverk, ble bygd i 1995 for å kunne ta vare på og stille ut alle funnene fra utgravningene. Lene fortalte om den første markedsplassen som ble anlagt ca. 704–710 på et flatt, sumpig område i knutepunktet mellom gamle ferdselsveier og Ribe Å – en av Danmarks største elver. Stedet ble valgt fordi det var mulig å seile inn hit fra havet og så fortsette videre på landeveien. En tror at markedsplassen, som lå på nordsiden av elven, ble etablert av danskekongen, fordi området etter kort tid ble oppstykket i parseller. En slik organisert planlegging peker mot en sentralmakt, og det er nærliggende å tro at denne makten var kongen selv. Kongen kunne således samle og kontrollere handelen på plassen, kanskje også kreve «toll», og håndverkerne ble tvunget til å betale en viss grunnleie til kongen for sine parseller. Parsellene, som var 7 m brede og 20–30 m lange, ble lagt ut i parallelle rekker over et området på ca. 200 m. De ble plassert vinkelrett på elven, og tvers gjennom parsellene gikk det en gate. Vi fikk høre at denne gaten lå der hvor Sct. Nicolaj Gade løper i dag.

Til markedsplassen i Ribe kom handelsmenn fra hele Nord-Europa på 700- og 800-tallet. Varene fra nord (bl.a. Norge) viser nyttegjenstander, mens de sydfra er mer eksklusive, som smykker, perler, glass, gull og sølvgjenstander. Utgravningene har også dokumentert spor etter håndverkernes verksteder som bl.a. viser bronsestøping, kammakeri, jernsmiding, skoproduksjon, veving m.m., og ikke minst en omfattende fremstilling av glassperler som er den eldste vi kjenner til i Danmark. I Ribe ble det også funnet 7000 fragmenter av støpeformer, spesielt til skålformete spenner, og disse representerer den største samling som er funnet i Nord-Europa. Tallrike små sølvmynter, såkalte sceattas, vitner om fjernhandel med områder som hadde en pengeøkonomi, og mye tyder på at en allerede omkring 720 også har begynt å slå mynter i Ribe. Vi fikk høre at fravær av mer solide huskonstruksjoner i parsellene, tyder på at handelsplassen ble utnyttet periodisk og at de handlende har bodd i den permanente bebyggelsen som ble funnet ca. 250 m sørøst for markedsplassen. Her fant arkeologene en samtidig gravplass med hedenske graver, og over disse lå en 800-talls bebyggelse som var avgrenset av en halvsirkelformet bygrøft. Denne grøften ble etter hvert erstattet av et vollgravsanlegg som skulle forsvare byen.

Lene fortalte også at utgravningene nå har dokumentert at Ansgars Ribe lå nord for elven og ikke under den middelalderlige bykjernen omkring domkirken som en lenge trodde. Fra skriftlige kilder vet vi at Ansgar, som var erkebiskop av Hamburg-Bremen omkring 854–857, fikk lov av kong Hårek den Yngre å oppføre en kirke i Ribe. Kirken er aldri blitt funnet, men så sent som i 1992 fant arkeologene en gravplass med kristne graver ved Ribelund utenfor den halvsirkelformete vollgraven som beskyttet bebyggelsen. De eldste av gravene her ble daterte til slutten av 800-tallet og er de eldste kristne graver vi kjenner fra Danmark. En antar derfor at Ansgars kirke må ha ligget i nærheten av denne gravplassen. Rundt år 900 flyttet de kristne i Ribe over på sørsiden av elven der middelalderens Ribe etter hvert vokste fram med sine kirker og kristne institusjoner. Hedningene ble boende igjen på nordsiden, men i løpet av 100 år flyttet alle beboerne over på sørsiden, og den gamle markedsplassen forsvant.

Vi fortsatte på egen hånd i museets samlinger hvor vi kunne betrakte alle de flotte funnene fra utgravningene. Her var det også plansjer og modeller som viste markedsplassen, landsbyen og gravplassen, samt utviklingen av den senere middelalderbyen.
Etter en vikingbuffet, som var anrettet spesielt for oss på museet, var det byvandring med en meget dyktig guide fra Ribes Turistkontor. Vi startet utenfor museet og fikk en kort orientering om de siste års utgravninger av vikingenes Ribe, der Ribe (704–710) ble sammenlignet med Hedeby (804) Kaupang (sent 700) og Birka (750). Museet ligger akkurat over stedet der den første markedsplassen ble anlagt på nordsiden av elven, og under et glasstak på kortveggen av museet kunne vi se et tverrsnitt av kulturlagene 1,5–2,0 m ned i bakken til vikingtidens nivå. Vi vandret nedover Sct. Nicolaj Gade, som er den opprinnelige gaten som skar gjennom parsellene på markedsplassen, og videre nedover til elven hvor vi krysset over til sørsiden ved det gamle vadestedet. I dag løper byens hovedgate Over- Mellem- og Nederdammen her og forbinder de to bydelene på hver sin side av elven med hverandre. I middelalderen ble en av landets største demninger anlagt her, som under navnet «Dammen», forvandlet elven til en mølledam.

Vi forlot vikingtidsbyen og gikk inn i middelalderens Ribe. Guiden vår fortalte at denne delen av byen ble utgravd i 1970–1976 av arkeologen Mogens Bencard (Ribe Excavations 1970–1976, b. 1–4). Middelalderens Ribe vokste frem på sørsiden av elven rundt domkirken. Allerede i år 948 ble det opprettet et bispesete i byen, og den første domkirken ble bygd. Etter hvert kom sognekirker, munkeklostre og befestningsanlegg til, og det oppsto en dobbeltby på begge sider av elven. Grunnen på begge sider av «Dammen» ble fylt opp til byggegrunn for hus, og Ribe ble gjennom middelalderen en av Danmarks viktigste handelsbyer med landets eneste nordsjøhavn. Guiden fortalte at Ribe hadde 14 kirkelige institusjoner i middelalderen med kirker, klostre og hospitaler. På vår vandring passerte vi Sortebrødreklosteret – et av Danmarks best bevarte klosteranlegg – og vi fikk høre at sortebrødrene eller dominikanerne kom til Ribe i 1228 og oppførte her sitt aller første kloster i Norden. Klosterkirken, Sct. Catharinæ kirke, som står her i dag, er en sengotisk basilika fra 1470 og den tredje kirken på stedet. Den ble restaurert på 1920-tallet. Da ble også det lave, kvadratiske vesttårnet (som var en tilføyelse fra 1600-tallet), gjenoppbygd. På sørsiden av kirken kunne vi se de opprinnelige murene fra klosterets vest- og sør fløy.

Gatene i Ribe følger middelalderes gateløp, og uansett hvor vi sto i Ribes gater, kunne vi ikke se hele domkirken. Vi fikk høre at det kun er én rett gate i byen, og denne (Dagmarsgade) ble bygd av borgermesteren i 1870-årene fordi han ville ha en gate hvor han kunne se helt ned til jernbanestasjonen. Dagens Ribe preges av tallrike små hus i bindingsverk fra slutten av 1500- tallet da nesten hele bykjernen måtte gjenoppbygges etter en brann i 1580. 213 hus og elleve gater brant ned på en formiddag. Guiden fortalte at årsaken til at disse husene fremdeles er bevart, skyldes at byen senere er blitt forskånet for bybranner og at byen på 1600-tallet mistet sin økonomiske betydning. På vår vandring gjennom de trange, brosteinsbelagte gatene kunne vi se mange hus som fremdeles hadde sine enestående bakgårder intakt, mens fasadene ofte var ombygd og husene hadde fått kvister (loft). I dag har Ribe 110 fredede hus, og alle er bebodd. Vi fortsatte ned mot elven. Ribe by er bygget på en sump, og dersom vannet synker, synker byen. Guiden fortalte at det etter hvert ble vanskelig for båtene å gå inn til Ribes havn pga. tilsanding av elven, og de store skipene måtte derfor legge til ved markslandet i Vadehavet ved spissen av øya Fanø som var 4 km fra byen ved høyvann. Dette ble Ribes ytre havn. Ribe har vært oversvømmet av stormflommer mange ganger, og etter den store flommen i 1911 da vannet sto 2 m over bakken, ble det bygd en dike mot sjøen. Vi passerte huset med «stormflodssøylen» der alle flommene var avmerket med nivå og årstall.

Vi fortsatte videre oppover Grønnegate (Groeningengate) der de hollandske kjøpmennene bodde, og stoppet på torget med den enorme domkirken, Vår Frue Kirke, som er den tredje største i Norden. Vi tok først en runde rundt kirken på utsiden. Guiden fortalte at kirken som står her i dag, er den tredje på stedet. Den første domkirken var en trekirke som sto umiddelbart øst for dagens kirke. Denne trekirken ble erstattet av en enkel, enskipet steinkirke på begynnelsen av 1100-tallet. Dagens kirke ble påbegynt ca. 1150 da en begynte å bygge et nytt kor med tverrskip som ble føyd til den allerede bestående steinkirken. Dette koret sto ferdig ca. 1175. Da skipet i den gamle kirken brant i 1176, ble det bygd et stort tredelt skip med sideskip og opphøyd midtskip som i vest ble avsluttet med en stor forhall, flankert av to slanke trappetårn. Over korsskjæringen reiste det seg en mektig kuppel med tårn. Midtskipet og tverrskipet ble opprinnelig planlagt med flatt tretak, mens sideskipene ble slått med ribbeløse krysshvelv (grathvelv).

Domkirken ble bygd i en senromansk stil etter forbilde av de store nordtyske kirkebyggene, der kor og vestfront er fremhevet med flere tårn og murverket smykket med rundbuer og blindarkader. Som de tyske kirkene er Ribe domkirke bygd av vulkansk tufstein, et byggemateriale som måtte importeres fra de store rhinske steinbruddene sør for Køln.
Byggingen av kirken tok over 100 år, og den ble endret flere ganger. Under byggeprosessen slo gotikkens arkitekturidealer gjennom og førte til at kirken rundt 1225–1250 fikk større vinduer og ribbehvelv i midtskipet, alt utført i en særegen romansk-gotisk overgangsstil inspirert av den nordtyske, rhinske tufsteinsarkitekturen. Før vi gikk inn i kirken, beundret vi den berømte «Kathoveddøren» (ca. 1175) i tverrskipets sørportal. Navnet har den fått etter den bronsestøpte døren med dør-ringsbeslag formet som et løvehode (katt). Portalen har et relieff over døren som viser «Nedtakelsen fra Korset». Dette er utført i jysk granitt og betraktes som hovedverket i Jyllands romanske granittskulptur. Over dette er et trekantet gavlrelieff som forestiller «Det Himmelske Jerusalem» og som viser den tronende Kristus og Maria sammen med noen av kirkens velgjørere og deres familie, trolig den danske kong Valdmar Sejr som ble gift med sin første kone Dagmar av Böhmen i Ribe domkirke i 1205.
Innvendig gir kirkerommet inntrykk av å være 5-skipet, men dette skyldes alle sidekapellene fra senmiddelalderen som nå er inkorporert i skipet. Ved den store restaureringen av kirken i 1904 ble den opprinnelige lysåpningen i kuppelen gjenmurt, slik at korsskjæringen, der hvor høyalteret opprinnelig sto, ikke lenger får lys ovenfra. Tross senere endringer og etterreformatorisk inventar, er mye av det romanske inntrykket bevart, slik som de tykke veggene, de enkle, rundbuete arkadeåpningene mot skipet, de store firkantete pilarene og sideskipenes rundbuer og hvelv; alt laget av fint tilhugne tufsteinsblokker og forblendet i forskjellige fargevarianter.

Den myke steinen gjorde at deler av kirken ség, og vesttårnene raste etter hvert ned. Ingen av de to tårnene i vest er de opprinnelige. Det nordlige tårnet – det såkalte borgertårnet – ble gjenoppbygd i rød tegl av byens kjøpmenn på 1300-tallet, og tilhørte byens borgere. Her hang Ribes stormklokker, og her hadde borgermesteren kontorer. Det sydlige, Mariatårnet, er en kopi som ble gjenreist under restaureringen i 1904 etter rhinske forbilder.

Til slutt så vi Carl-Henning Pedersens moderne og meget omstridte utsmykning av koret. Kunstverket består av tre deler og er utført i årene 1982–1987. Øverst i kuppelen er det malt fargerike, svevende fabelvesener. Dernest følger glassmalerier med blått som den dominerende farge i de rekonstruerte romanske vinduene, og nederst i de syv blindfeltene mellom arkadebuene er fabuleringer over Det Gamle Testamentet utført i mosaikk. På veien tilbake til Sønderborg by gjorde vi en kort stopp ved Gallehus hvor de berømte gullhornene ble funnet og så steinene med minneinskripsjoner. Stedet ligger like ved byen Tønder helt sør ved riksgrensen mot Tyskland. Ingrid fortalte at det første (lange) hornet ble funnet i 1639 av «kniplingpiken» Kirsten Svendsdatter fra Østerby. Det sies at hun fikk et nytt skjørt i finnerlønn. Det andre (korte) hornet ble funnet like ved, i 1734, under plogen av husmannen Jerck Lassen. Han fikk 200 riksdaler i finnerlønn. Det første hornet ble i en årrekke brukt av Christian 4.’s sønn som drikkehorn. Gullhornene ble senere stjålet i 1802 fra Det Kongelige Kunstkammer og kjøpt av en gullsmed som smeltet om hornene (godt over 7 kg) og lagde smykker av dem. Heldigvis er det bevart tegninger av begge hornene, så vi vet hvordan de har sett ut. Hornene er datert til ca. 400–450 e. Kr., og det diskuteres stadig om hornene ble brukt som drikkehorn eller som blåseinstrumenter ved kultiske handlinger. De er oppdelt i tverrgående felter med merkelige bilder av mennesker og dyr som dels var innpunslet, dels loddet på. Kanskje viser utsmykningen et religiøst opptog av germanske guder, deriblant Odin og Tor. Ingrid bemerket at det på et av hornene er en figur med en sverdskjede av samme type som ble funnet på Nydam Mose.
På det korte hornet fra 1734 var det ristet en runeinnskrift med 32 tegn med navnet på den som hadde laget hornene. Denne runeinnskriften er den eldste vi kjenner fra Danmark, og den gir også navnet på Danmarks første kjente gullsmed.
Historien om gullhornene er et trist kapittel i dansk arkeologis historie, noe som i 1803 inspirerte Adam Öhlenschläger til å skrive om hornene i en diktsamling. Ingrid nevnte til slutt at kopier av gullhornene i dag er utstilt på Nationalmuseet i København.

Dag 4, søndag 28. mai

Vi forlot Sønderborg by i strålende vær og kjørte nordvestover mot den lille byen Hjordkjær som var dagens første mål.
På veien i bussen hadde Einar Lundeby et interessant innlegg om det urnordiske språket som er brukt i runeinnskriften på et av gullhornene. Han tolket innskriften, og viste ved en rekke eksempler, hvordan runer ble brukt og hva de betydde.
Innlegget ble fulgt opp av generalsekretær Egil Mikkelsen som fortalte mer om gullhornene og debatten hvorvidt de er blåseinstrumenter eller drikkehorn. Han trakk paralleller til bronsealderens lurer, og viste til flere eksempler i det arkeologiske materiale der slike horn er avbildet. Til slutt nevnte han den kjente danske samler og oldtidsforsker Ole Worm som allerede i 1641 publiserte et kopperstikk av det første og lange hornet i sitt 6 binds store plansjeverk over danske oldsaker.

Vi svingte etter hvert inn på den gamle Hærveien som er den gamle ferdselsåren sydover gjennom Jylland fra Viborg, den gamle hovedstaden på Jylland. Preses Christen Aass fortalte om Hærveien som går langs vannskillet og følger høyderyggen midt på Jylland. Hærveien er betegnelsen ikke bare for en, men flere veier langs høyderyggen. Hærveien krysset Danevirke i sør gjennom en befestet port og fortsatte deretter videre nedover i Europa. Pga. den private eiendomsretten går ikke Hærveien nå helt som tidligere. Hærveien var også kjent som «Studveien» (Okseveien) – i det opptil 50 000 okser hvert år ble drevet sørover på denne til Europas kjøttemarkeder. Christen refererte til boken «Fra Viborg i nord til Roma», utgitt av Danmarks Radio i 1983 som gir en levende beretning om denne gamle ferdselsåren.

Vi ankom Hjordkær hvor det rett nord for byen var et skilt mot «hjulgraven». Tett ved Sønderjyllands Maskinfabrikk hvor vi parkerte, lå den rekonstruerte hjulgraven. Vi ble tatt imot av arkeolog Lisbeth Christensen fra Haderslev Museum som skulle være med oss denne dagen. Lisbeth fortalte at gravanlegget, som har inneholdt flere graver og ble brukt over en lengre periode, er datert til dansk senneolittisk tid og eldre bronsealder. Ved utgravningen ble det nederst i en haug fra eldre bronsealder funnet en steinkrets på 10 m i diameter, og i midten lå en steindynge som omkranset en liten trebygning. Fra denne og ut til steinkretsen lå 5 steinrekker som eiker i et hjul. Dette er hva vi ser i dag, etter at bronsealderhaugen er fjernet og graven rekonstruert. Utenfor steinkretsen lå det også et gjerde av flettverk. Lisbeth fortalte at hjulkorset trolig var et solsymbol slik vi kjenner det fra helleristningene, og at steinrekkene kan ha vært plassert i forhold til solens oppgang på forskjellige tider av året. Trebygningen i midten har vært tolket som en kultbygning der et menneske er blitt gravlagt. Av denne graven var det bare noen oppløste skjelettrester tilbake, men i kanten av steindyngen fant arkeologene en dobbeltgrav med to store flintdolker som er datert til senneolittisk tid (ca. 2000 f.Kr.). Lisbeth hadde med seg en slik flintdolk for å vise oss. Over dette var det lagt et teppe av stein og deretter en haug. I eldre bronsealder ble det bygd en ny haug der et barn ble gravlagt. I graven lå en armring og en dolk av bronse. I kanten av haugen lå enda en grav fra eldre bronsealder, men denne var funntom. Muligens har gravrøvere plyndret denne graven og dermed rotet i haugen. Tilslutt fant arkeologene et skjelett og et bronsesverd i den omrotete haugen som da var 26 m i diameter og på sitt største. Lisbeth fortalte at funnene fra Hjordkjær, som ble gravd ut i 1878, i dag er i Gottorp Slott da området tilhørte Tyskland etter den dansk-tyske krig i 1864.

Vi fortsatte ca. 3 km videre nordover på Hærveien forbi Rødekro og kom til Æ-vold eller Vendersvold- et stykke av et større forsvarsverk fra yngre romersk jernalder. Navnet Vendersvold har det fått fordi en tidligere satte vollen i forbindelse med krigene mot venderne, men nyere dendrokronologiske undersøkelser har datert anlegget til 278–279 e.Kr. (yngre romersk jernalder). Forsvarsverket strekker seg ca. 2–3 km i øst-vestlig retning og er anlagt på høyderyggen på det farbare stedet der Hærveien går. Anlegget består av en jordvoll med en vollgrav på nordsiden og med en palisadevegg enda lengre nord. Lisbeth mente at jordvollen sikkert har strukket seg lengre østover og ut til kysten ved Genner Bugt, men ikke i vest, fordi her ligger våtmarksområdene. Lisbeth fortalte at forsvarsverket kan ha vært bygd av anglere for å avskjære og ha kontroll med Hærveien og derved beskytte seg mot jydene i nord. Vi vet at anglerne senere på 400-tallet dro til England og bosatte seg der. Vi gikk litt i grøften som var den tidligere vollgraven. I vollområdet er det funnet rester av palisadeveggen, noe som har gjort det mulig å datere anlegget. En mener at den romerske Limes (forsvarslinjen mot nord) har vært forbilde for Æ-vold med voll, grøft og palisadeverk. Tilslutt nevnte Lisbeth et lignende anlegg lenger sør - det 15 km lange Olgerdiget - som er datert noe tidligere. Like i nærheten av Æ-vold lå Sicherungsstellung Nord, et anlegg fra 1. Verdenskrig. Heldigvis fikk tyskerne aldri bruk for dette, og det ble sprengt i stykker av stedets bønder.

Vi kjørte nordover litt ut og inn av Hærveien som i dag går frem og tilbake p.g.a private eiendomsrettigheter. Øst for Hovslund sto skilt til Hærulfstenen som vi skulle besøke. Steinen ligger ved Hærveien, og Lisbeth fortalte at mange slike steiner ble reist som minnesteiner langs den gamle ferdselsveien. På steinen er det risset inn et navn – «Hairulfr» – i runer, derav navnet på steinen. En vet ikke om navnet tilhører en avdød person, er navnet til runemesteren eller personen som reiste steinen til minne om sine slektninger. Lisbeth fortalte at innskriften hører til de eldste fra vikingtiden – den korte, knappe typen som ble brukt omkring 800.
Under krigen i 1864 ble steinen brakt til et kongelig jaktslott i Berlin, men i 1951 ble den ført tilbake til sin opprinnelige plass som var kjent fra et skrift fra 1592.

Vi fortsatte videre nordover mot Vedsted hvor vi skulle besøke Vedsteddysserne, et av Jyllands flotteste dysselandskap. Været var etter hvert blitt så dårlig- det striregnet med stormkast- og vi bestemte oss for å se landskapet fra bussen. Anlegget lå i et kulturlandskap og besto av fire langdysser, en stordysse, en runddysse og en jættestue. Vi fikk høre at to av langdyssene som er 115 m og 92 m lange, er blant de lengste i Jylland. Stordyssen ble utgravd i 1966–1967, og foran denne ble det funnet rester av 109 leirkar som var ofret i forbindelse med gravleggingen. Inne i dyssen ble det bl.a. funnet leirkar og flintøkser fra Traktbegerkulturen fra perioden omkring 3300 f.Kr. Over denne stordyssen ble det i eldre bronsealder anlagt en ny haug. Vi fikk vite at dette området var tett bebodd i yngre steinalder og bronsealder, og at det innenfor et areal på ca. 3 kvadratkilometer er funnet 100–150 gravhauger. Generalsekretæren gjorde oppmerksom på metallmerket som sto på toppen i noen av de store haugene og fortalte at dette er et fredningsmerke som viser at det ikke er tillatt å grave i disse haugene.

Etter lunsj på Skovdal Kro, som lå idyllisk til ved en bøkeskog og en liten innsjø, tok vi hovedveien videre nordover mot kongebyen Jelling med sine berømte monumenter fra vikingtid. Det regnet fremdeles, og vi ankom etter en liten omvei, det nye museet «Kongernes Jelling». Museet ble oppført i år 2000 for å gi bedre rammer rundt formidlingen av de store monumentene.
På museet ble vi mottatt av museets direktør, Hans Ole Matthiesen, som holdt et lysbildeforedrag for oss om stedet, om monumentene og om den spennende historien bak. I Jelling skapte kongene Gorm den Gamle og hans sønn Harald Blåtann på 900-tallet et enestående anlegg med røtter i den hedenske tid. Anlegget består i dag av to rekker med bautasteiner, to enorme gravhauger, to runesteiner og en steinkirke fra 1100-tallet med interessante kalkmalerier. Bautasteinene er de synlige restene etter verdens hittil største skipssetting som ligger under monumentene, og hvor også sporene av de første trekirkene i Jelling er funnet. Matthiesen fortalte at arkeologiske utgravninger har foregått her siden 1586, og har fortsatt med jevne mellomrom helt opp til vårt århundre.

De to runesteinene som i dag står på sørsiden av kirken mellom de to enorme haugene, forteller noe av Jellings historie og hvem som er gravlagt her. Den Lille Jellingsteinen, som hadde ligget i bakken foran kirken, ble reist på sin nåværende plass på 1500-tallet. På steinen er en runeinnskrift som forteller at kong Gorm reiste steinen som et minne over sin dronning Thyra, Danmarks pryd. («Gorm konge gjorde kumler disse etter Thyre kone sin Danmarks pryd».) Vi får her vite hvem kongen og dronningen er, og dette er også første gang navnet «Danmark» er nedtegnet i landet. Steinen blir derfor ofte kalt Danmarks fødselsattest. Ved siden av står den Store Jellingsteinen med en runeinnskrift som forteller at kong Harald reiste steinen som et minne over sin far Gorm og sin mor Thyra, og at han var den Harald som vandt hele Danmark – og Norge, og kristnet danene. («Harald konge bød gjøre disse kumler etter Gorm fader sin og etter Thyre moder sin, den Harald som vandt Danmark hel og Norge og gjorde danene kristne».) Steinen er det eldste monument over kristendommens innføring i Danmark. Den blir derfor ofte kalt Danmarks dåpsattest. Steinen er utsmykket på to av sidene med henholdsvis en slange og en løve i kamp og en Kristus figur. Under Kristus figuren løper runerekken «[…] og gjorde danene kristne». Innskriften på de to runesteinene hedrer primært dronning Thyra og kong Harald.
Den lille runesteinen blir derfor kalt Thyras stein og den store Haralds stein.

Matthiesen fortalte videre den spennende historien om hvor personene som er nevnt på runesteinene, trolig ble gravlagt. En antar at Thyras stein opprinnelig har stått i stevnen på den 170 m lange, nå skjulte skipssettingen som lå mellom de to store gravhaugene. I denne skipssettingen tror en dronning Thyra ble gravlagt i henhold til hedensk tradisjon. Mot nord har skipssettingen grenset opp til en bronsealderhaug fra omkring 1000 f.Kr. som allerede lå på stedet. På denne bronsealderhaugen ble den store Nordhaugen anlagt over en kammergrav av tre som var bygd midt inne i bronsealderhaugen. I kammeret, som hadde vært åpnet og omrotet, ble det i 1820-årene funnet noen usedvanlige fine metallgjenstander; bl.a. et lite gullbelagt bronsekors, to små bronsefugler overtrukket med gull, rester av seletøysbeslag og tilslutt et lite beger i sølv, som er tolket som en kalk. Begeret er utsmykket med to sammenslyngede bånddyr og et motiv som synes å forestille et lite alter. Kammergraven er datert til 958–959, og en antar at det var kong Gorm som ble lagt til hvile i Nordhaugen.

I forbindelse med kristendommens innføring, ble anlegget utvidet med en stor trekirke (965), den første av tre, som lå der hvor steinkirken står i dag. Under gulvet i den nåværende kirke, som ble oppført ca. 1080–1100, ble det i forbindelse med arkeologiske utgravninger i 1970- årene, funnet et gravkammer med skjellettet til en middelaldrende mann. Samtidig ble det funnet fornemt gravgods, bl.a. rester av gulltråd fra en kostbar drakt og to forgylte rembeslag av sølv med liknende motiver som på det lille begeret. Arkeologene mente at graven i kirken måtte være kong Gorms og at innbruddet i Nordhaugen skyldtes at kong Harald, som var blitt kristnet, ønsket å flytte sin far fra den hedenske haugen og inn i den nyoppførte kristne kirken.
En C14-datering av et vokslys som ble funnet over kammergraven i Nordhaugen, kan tyde på at innbruddet i haugen skjedde på Harald Blåtanns tid. Samtidig med dette reiste kong Harald den Store Jellingsteinen ved kirken som et minne over sine foreldre og over sine egne bedrifter, og han oppførte også den enorme Sydhaugen (som senere har vist seg å være funntom) som en minnehaug over sin mor som lå i den hedenske skipssettingen. I forbindelsen med flyttingen av faren tok også kong Harald Thyras stein og plasserte den sør for kirken i nærheten av sin egen store stein. Matthiesen fortalte at ikke alle arkeologer er like overbevist over denne historien. En kan f. eks. spørre seg hvorfor Jellingbegeret og de andre kostbare metallgjenstandene ble liggende igjen i den hedenske Nordhaugen, og hvorfor kong Harald ikke flyttet sin mor Thyra inn i kirken sammen med faren? Matthiesen nevnte til slutt at de nå vil prøve å finne kongsgården og vikingtidslandsbyen Jelling som må ha ligget i nærheten av de store monumentene.

Vi fortsatte inn i utstillingene der vi kunne se malte rekonstruksjoner av runesteinene og en svær modell av hele anlegget der de to gravhaugene var gjennomskåret og skipssettingen frilagt. Også gjenstandene som ble funnet i gravene var utstilt, og vi ble overrasket over hvor lite Jellingbegeret er, bare 4,3 cm høyt. Vi gikk videre til kirken som er en liten, enskipet rom