Tekst og foto:
Elisabeth Farnes
Styremedlem, Norsk
Arkeologisk Selskap
Vårturen
2016 gikk til Jämtland og Härjedalen, et område som var norsk fra 1178, men ble
svensk etter syvårskrigen, ved freden i Brømsebro i 1645.
86
medlemmer, derav mange nye, deltok på årets tur. Fagansvarlig for programmet var
vår nye generalsekretær, professor Frode Iversen ved Kulturhistorisk museum, i
samarbeid med 1. antikvarie og avdelingssjef Anders Hansson fra Jamtli
länsmuseum og førsteamanuensis og forsker Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes
Restaureringsarbeider. Anders, som er arkeolog og både bor og arbeider i Jämtland,
hadde inngående kjennskap til området vi besøkte, og Øystein, som er spesialist på middelalderkirker,
kjente de svenske kirkene like godt som de norske. Begge var våre guider under
hele turen. Arrangementsansvarlig og turleder var styremedlem Sonja Vibeche Robøle.
Torsdag 26. mai
Fly med
Norwegian, flight DY744 kl. 08.55 fra Oslo Lufthavn, Gardermoen til Trondheim
Lufthavn,Værnes. På flyplassen i Værnes møtte vi flere av Selskapets medlemmer
som bor i Trøndelags-området. Da den ene kofferten med høyttaleranlegget vårt
var blitt stående fast på bagasjebåndet på Gardermoen og skulle ettersendes med
neste fly, ble det gjort noen endringer i programmet. For å rekke lunsjen i Åre
måtte vi utelate karolinermonumentene i Handöl og Duved og kjøre direkte til
Åre. I stedet ble det tid til en kort stopp i den vakre Værnes middelalderkirke, som ligger rett ved flyplassen.
Etter
lunsj på Holiday Club, Åre dro vi til Åre
middelalderkirke, som er en av länets vakreste og best bevarte kirker. Der
ble vi tatt imot av kanslist Anna Karin Hansson, som sammen med Øystein Ekroll
viste oss rundt og fortalte om kirken. Den ligger ved pilegrimsveien til
Nidaros, ble oppført ca. 1190 og utvidet på 1700-tallet. Da ble kirken
forlenget vestover og fikk sine stjernehvelv av tre dekorert med blomster i
skipet. Kirken har en helt spesiell treskulptur av St. Olav fra 1300-tallet som
under ombyggingen på 1700-tallet fikk erstattet kronen på hodet med en trekantet
karolinerhatt! Og prekestolen fra 1673 bærer nå i stedet for portrettet av de
fire evangelistene fire like portretter av Karl XII!
Det karakteristiske klokketårnet ved siden av kirken ble
oppført i 1750-årene. Vi fikk høre at
dette tårnet, med sin løkformede kuppel i tre, tilhører en gruppe typiske
kirketårn fra 1700-tallets Jämtland.
Før
vi dro videre, takket generalsekretæren Anna Karin og overrakte henne Lars Roar
Langslets bok om Hellig-Olav.
Etter
ca. en times kjøring videre østover stoppet vi ved Glösa älgriket i Alsen, et område og museum med fokus på
fangstfolkets jakt og utnyttelse av elgen for 5000–6000 år siden. Vi
ble tatt imot av to karer fra Alsens Hembygdsförening, som har bygd opp et steinaldermiljø
på stedet. De var kledd i «steinalderdrakter» i elgskinn og viste oss rundt i grupper.
Vi besøkte helleristningsfeltene (veideristninger) ved den brusende Glösabekken,
hvor det var risset inn en rekke figurer i fjellet, hovedsakelig elg. I
nærheten hadde Hembygdsföreningen rekonstruert en steinalderhytte av
tømmerstokker.
Figur 1. Helleristningsfelt
ved Glösa i Alsen (ca. 4000 f. kr).
Museet
Älghallen og Glöshallen har utstillinger av 2000–3000 år gamle funn, om
fangstfolkets tro og hvordan de levde. Vi så også en utendørs utstilling om det
5 km lange systemet av fangstgroper som er funnet i nærheten av Glösa, og som
ble brukt til elgfangst helt inn på 1800-tallet.
Vi
kjørte videre sørover mot Storsjön og Östersund og ankom vårt hotel Clarion
Hotel Grand i Östersund, hvor vi skulle spise middag og overnatte.
Fredag 27. mai
Kl. 09.00 dro vi til Sunne, ved Storsjön, vest for Östersund, på den andre siden av Brunfloviken.
Her besøkte vi ruinene av Sunne middelalderkirke og en kastal (forsvarstårn)
fra 1100-tallet. Stedet ligger ved sundet mot Andersön, og er kjent for slaget
på isen på Lillsundet i år 1178 mellom jämtenes hær og birkebeinerne, ledet av
Sverre Sigurdsson – den senere kong
Sverre. Her beseiret Sverre jämtene og la Jämtland under det norske riket. Det førte
til at Jämtland, som lå under erkebiskopen i Uppsala, måtte skatte både til Norge
og Sverige. For den norske skatten skulle jämtene oppføre en kirke og en kastal
på Sunne, sannsynligvis som en motvekt til den svenske biskopens kirke og
kastal i Brunflo. Kastalen, som har en innvendig murt trapp, dateres til tidlig
middelalder, mens kirkeruinen, fra senmiddelalderen, trolig har hatt en forløper,
da vi kunne skimte et forhøyet korparti og alterfundament i ruinens østparti.
Fra
Sunne kjørte vi tilbake til Östersund, hvor vi skulle besøke Jamtli länsmuseum og samlinger. Jamtli er Jämtlands kulturhistoriske museum og
faktabank. Anlegget består av et friluftsområde med historiske hus og gårder og
et innendørs museum som viser utstillinger om regionens historie fra steinalder
til i dag. I tillegg til utstillingene oppbevares store arkeologiske samlinger
fra länet i museets magasin, og museet har et omfattende arkiv med bl.a et
fornminneregister for Jämtlands län med innberetninger fra alle de arkeologiske
undersøkelsene som er blitt utført her gjennom årene. Utstillingene er rettet
mot barn, og er svært pedagogisk lagt opp, med bruk av taktile og digitale
hjelpemidler. Vi fikk høre at museet har vunnet flere priser for sine utstillinger.
Hovedattraksjonen i samlingene er Överhogdalsbonaderna, som er betegnelsen på fem
billedtepper – smale veggtepper
eller revler – som ble funnet i
Överhogdal kirke i Härjedalen i 1910. Teppene, som er blant de eldste i Norden,
er C14-datert til 800–1100-tallet, dvs.
vikingtid/tidlig middelalder. De er vevd i ullgarn i rødt og blått med en
renning av lin i en teknikk som kalles slyngsmett (samme teknikk som i Oseberg-revlene),
og viser den tids rådende billedfremstilling med en blanding av hedenske og
kristne motiver. Vi så også to andre svært godt bevarte tekstiler:
Kyrkåstäcket, datert til 980–1160, og Revsundslisten, datert til 780–980.
Figur 2. En
av Överhogdalsbonaderne. Billedteppe fra vikingtid/tidlig middelalder. Jamtli länsmuseum og
samlinger.
Etter
lunsj på Hov restaurant på Friluftsmuseet dro vi videre til Frösön, fruktbarhetsguden
Frøys øy, hvor vi skulle se Frösösteinen
og Frösö kirke. Frösön, som ligger i Storsjön, har tre broforbindelser og
er største øy i Jämtland.
Vi
stoppet først ved Frösösteinen, Sveriges nordligste runestein og Jämtlands
eneste billedstein. Steinen sto opprinnelig ved Östersundet, er blitt flyttet
flere ganger, og står i dag ved landstingsgården. Steinen er et unikt dokument
over kristningen av Jämtland og byggingen av den første broen over til Frösön.
Runeinskripsjonen forteller at Östman, Gudfasts sønn, lot reise denne stein og
gjøre denne bro, og han kristnet Jämtland. Steinen, som er av Upplandsk type og
oppført i annen halvdel av 1000-tallet, er utsmykket i vikingtidens Ringerikestil.
Figur 3. Frösösteinen.
Sveriges nordligste og Jämtlands eneste billedstein. Fra 2. halvdel av
1000-tallet.
På
veien videre til Frösö kirke fortalte Anders om den gamle og den nye kirkegården,
og de funn som er gjort omkring kirken. Etter en arkeologisk utgravning i 1988
ble det oppdaget bosetningsspor fra 400-tallet og flere gravhauger fra vikingtiden.
Det ble funnet fem lag med skjeletter, derav et tjue-talls kvinner. På den
andre siden av veien lå et stort gravfelt, og inne i kirken fant arkeologene et
lag med offerfunn av dyr (bjørn, elg, hjort og ekorn). Vi fikk høre at Frösön har
vært det viktigste politiske og religiøse maktsenter i Jämtland gjennom tidene,
inntil byen Östersund ble grunnlagt i 1786. Her var det hov, tingsted,
kongsgård og kirke. Det store Frösömarkedet ble avholdt her i mars måned hvert
år, to uker etter Levangermarkedet.
Vi
gikk inn i kirken, opprinnelig fra 1200-tallet og oppført der det hedenske
hovet sto. Den gamle middelalderkirken som er viet til St. Olav, ble ombygd på
1700-tallet og er i dag en gjenoppført og restaurert kirke etter en brann i
1898. Imidlertid ble mye av interiøret
reddet, og vi kunne betrakte middelalderfigurene i tre av Sta. Maria og St.
Olav som sto i henholdsvis nord- og sydveggen på hver sin side av koret. I en
av nisjene i koret sto en kopi av et lite, husformet relikvieskrin av samme
type som vi har i Norge. Resten av inventaret er datert til 1700-tallet.
Ved
siden av kirken står et klokketårn i tre fra 1700-tallet med den for Jämtland karakteristiske
løkkuppelen.
Vi
fortsatte videre til Brunflo kirke og kastal. Den opprinnelige
middelalderkirken var Jämtlands eneste romanske korskirke, noe som tyder på at
kirken hadde en spesiell stilling innen det kirkelige hierarki i Uppsala stift,
som landskapet tilhørte på den tiden. En har derfor antatt at erkebiskopen var
byggherre. Kirken var viet St. Olav, og her gikk det også en pilegrimsvei til
Nidaros. Kirken ble senere revet, og en salkirke med høye vinduer og brukket
valmet tak ble oppført på samme sted på 1770-tallet.
Kastalen,
som er fra 1170-tallet, har trolig fungert som magasin for lagring av innsamlede
naturalier (tiende) som tilhørte erkebiskopen, i tillegg til at det fungerte
som forsvarstårn. Det har stått uforandret i over 800 år, og er i dag kirkens klokketårn.
Øystein
viste oss kirkens fineste bevarte inventar fra middelalderen – en døpefont av
sandstein med uthuggede figurer rundt skålen. Døpefonten er fra tidlig 1200-tall
av en type som ble eksportert fra verkstedene på Gotland. På stilistisk grunnlag
knyttes den til den kjente gotlandske steinhuggeren Sighraf.
På
vei tilbake til hotellet besøkte vi Olavskilden, ca. 500 m fra kirken.
Figur 4. Kastalen ved Brunflo
kirke fra 1170-tallet
Lørdag 28.mai
Etter
at vi hadde sjekket ut fra hotellet, satte vi kursen nordover mot Rödön og Undromskogen. Her lå restene etter en
nærmest komplett jernaldergård med langhus, åkrer, rydningsrøyser og gravfelt. Gården,
som ble anlagt på 400-tallet (romertid/folkevandringstid), brant ned på
600-tallet og ble aldri bygd opp igjen. Anders fortalte at en rekke gårder ble
forlatt på 500- og 600-tallet pga. klimaforverring. I 536 skjedde et kraftig
temperaturfall («den lille istid») som varte opp til 660, og fra midten av
500-tallet herjet den justinianske pesten i Europa med gjentatte utbrudd frem
til 750. Det ble gjort en kulturminne-registrering her på 1980-tallet, men anlegget
er aldri blitt systematisk utgravd.
Vi
vandret litt rundt i terrenget, hvor det var satt opp informative skilt om
anlegget, med bilder av forskjellige arkeologiske funn.
Tilbake
til Frösön gjorde bussen en kort stopp på stedet der Jämtlands flygflottilj F4
og Jämtlands fältjägarregement I5 var forlagt til 2005, og hvor det nå ligger
en internasjonal sivil flyplass (Åre Östersund Airport). Her lå Västerhus kapell, en romansk steinkirke
fra 1100-tallet. Ruinen ble slettet da de skulle forlenge rullebanen. Den
tilhørende kirkegården ble undersøkt rundt 1950, og en fant 364 skjeletter fra
middelalderen. Anders fortalte at dette materialet representerer et av de
fremste osteologiske funn fra Nord-Europa, og at det fremdeles forskes på det.
Ved en av skansene på militæranlegget ble det også funnet en sølvskatt fra
vikingtid.
Vi
passerte igjen Frösö kirke, som ligger på den forhistoriske gården Hovs mark.
Herfra vandret vi på en sti bort til Sommarhagen,
boligen til komponist og musikkritiker Wilhelm
Peterson-Berger (1867–1942). Huset, bygget
i en nasjonalromantisk jugendstil, er i dag museum.
Vi
kjørte et lite stykke videre, og Anders pekte ut stedet for Mjälleborgen, som en gang var Jämtlands
største byggverk fra forhistorisk tid, og eneste i sitt slag i innlandet. Borgen,
bygget av steinmurer med et palisadeverk på toppen, ble anlagt på 300-tallet
(romertid) som forsvarsverk for en mektig stormann som hadde sin gård nedenfor
høyden. Utgravninger viste at borgen har vært i bruk til inn på
700-tallet.
Ved foten av borgen lå også et gravfelt fra yngre jernalder, samt spor
etter to langhus og en palisade.
På
veien tilbake til Clarion Hotel, og lunsj, stoppet vi ved et av flere jernvinneanlegg som lå ved Storsjöns strand.
Disse anleggene må ses i sammenheng med
den tidlige jordbrukskulturen som oppsto rundt Storsjön i eldre jernalder, og
som gjorde Storsjöbygdene til Jämtlands sentrum. Typisk beliggenhet for de
tidligste anleggene er i hellinger ved sjøstrender, hvor en fremdeles kan finne
slaggklumper og spor av groper etter ovnene.
Anders fortalte at området rundt Storsjön hadde en stor produksjon av
jern i eldre jernalder, og at råvaren for de tidligste ovnene var sjømalm. Senere,
i yngre jernalder og middelalder, ble produksjonsanleggene flyttet inn til
myrer i skogsområder, der råmaterialet var myrmalm. Vi fikk høre hvor viktig
jernproduksjonen har vært for menneskene i Jämtland og Härjedalen gjennom
tidene, og hvordan produksjonen her, med eksport av barrer til Europa, kan ses
i sammenheng med den store, lignende jernproduksjonen i Trøndelag.
Etter
lunsj besøkte vi Locknekratern meteoritcenter,
ved Locknesjøen, hvor en meteoritt slo ned for 455 millioner år siden og skapte
det enorme Locknekrateret. På veien fortalte Jan-Erik Solheim, professor emeritus
i astrofysikk ved UiT, om meteoritten.
Museet har også en utstilling av ulike slags mineraler og bergarter fra Skandinavia,
og det ble vist en film som gjenskapte nedslaget av meteoritten.
Vi
fortsatte videre til Hackås kirke. På veien holdt prof. Solheim et innlegg om
variasjoner i klimautviklingen og hvordan henholdsvis solen og CO2-utslipp
påvirker klimaet vårt.
Hackås
middelalderkirke,
som ligger rett ved Storsjön, ble oppført i tidsrommet 1150–1200. Det er den eldste
og eneste bevarte kirke i Jämtland som har kor med romansk apsis. Sin nåværende
utforming i barokkstil fikk kirken ved en ombygging på 1770-tallet da skipet
ble forlenget vestover. Hackås kirke, som er viet til Sta. Margareta, har bevart
en rekke flotte kalkmalerier fra middelalderen og renessansen.
Middelalderfreskene i korets apsis fremstiller legenden om Sta. Margareta. Øystein
fortalte om helgenen og pekte ut de ulike scenene for oss. Kalkmaleriene på veggene
i skipet og i koret, nå avstengt og brukt som sakristi, ble utført i 1601 og
viser scener fra Det gamle og Det nye testamente. De er arrangert i tre
registre over hverandre og adskilt av tekstbånd på dansk.
Rett ved
kirken sto også et klokketårn i tre, oppført 1750–1752, med den for Jämtland
karakteristiske løkkuppelen.
Figur 5. Kalkmalerier med
scener fra Sta. Margaretas legende. Apsis, Häckås middelalderkirke , ca.
1150-1200.
Hackås
kirke var et viktig stoppested for pilegrimer på vandring til St. Olavs grav i
Nidaros. Spesielt var det mange samlet her på Margaretadagen 20. juli. Ifølge en tidligere legende skal det ha vært
en pilegrimskilde her ved kirkeplassen. I dag er det anlagt en Margaretakilde øst for kirken, der de besøkende kan drikke og
få helbredende kraft, og selskapets medlemmer måtte selvsagt prøve dette.
Figur 6. Selskapets medlemmer
drikker av Margaretakilden ved Häckås
kirke og får helbredende kraft.
Vi
fortsatte videre sydover til Klövsjö, hvor
vi skulle se en bygd med setre og gårder fra 1500 til 1700-tallet. Vi gikk ikke
ut av bussene, men kjørte langsomt gjennom området. Anders fortalte at Klövsjö
er et av de kulturhistoriske miljøene i Sverige som har riksinteresse. Det eldste
huset er fra 1540, og her finnes også noen av landets best bevarte tunbygde
gårder – «firbygdsgårder». Landskapet er vakkert og svært variert, og vi hørte
at folk liker å bo her. Stedet har også eget meieri og gårdsbryggeri (KGB) samt
et førtitalls setre.
Så
gikk turen til hotellene i Vemdalen hvor vi skulle overnatte, 725 m.o.h., på Storhogna
Högfjällshotel & Spa, og på Hovde (de få som ikke fikk plass på Storhogna,
sov her). Storhogna Högfjällshotel har et fantastisk atrium i glass med
vannfall og eksotiske trær, hvor vi samlet oss til avskjedsmiddag. Elisabeth
Farnes oppsummerte turen med et innledende sitat fra Edvard Bulls bok om Jemtland
og Norge, og takket på vegne av styret våre to kunnskapsrike guider Anders
Hansson og Øystein Ekroll og vår alltid dyktige turleder Sonja Robøle.
Søndag 29. mai
Etter
utsjekking fra hotellene kjørte vi videre opp gjennom Vemdalen og inn i
Härjedalen til Härjedalens fjällmuseum i Funäsdalen. Museet, innviet i 1999,
har utstillinger om samenes, fjellbøndenes og gruvearbeidernes liv gjennom 1000
år. I tilknytning til museet lå fornminneparken, åpen året rundt og Sveriges
eldste bygdemuseum, grunnlagt av Erik Fundin i 1894. Museet mottok i 2001
prisen «The European Museum of the Year Award» for sine utstillinger.
Før
vi inntok vår lunsj på Funäsdalen Hotel, svingte vi innom Ljusnedal, i nordenden av Ljusnedalssjön. I 1685 ble det funnet
koppermalm i Funäsfjällen. Det ble opptakten til Ljusnedals bruk og et helt
lite samfunn av gruvearbeidere, med hytter, kirke og forsamlingshus.
På
veien videre gjennom Tänndalen fortalte Anders om sørsamene i området og om arkeologiske
funn og fortidsminner herfra. Vi krysset riksgrensen og fortsatte mot Tydal og
Tydal bygdemuseum. På veien dit fortalte Anders, som også er Armfeldt-spesialist,
om den svenske general Armfeldts felttog mot Trondheim høsten 1718 og om
karolinerhærens tilbaketrekning over fjellet mellom Tydal og Handöl, da over
tre tusen soldater frøs i hjel i den kalde vinterstormen i januar 1719.
På
Tydal bygdemuseum ble vi tatt imot med et lite skuespill om
felttoget. To menn, den ene utkledd som bonde og den andre som Armfeldt,
fortalte om plyndringen av gårdene i Tydal før hæren trakk seg tilbake over
fjellet. Museet hadde flere avdelinger med utstillinger: en basisutstilling om
Tydals historie gjennom tidene, en bygdeutstilling om dagliglivet i Tydal,
Singerloftet og i kjelleren om general Armfeldts tilbaketog over fjellet med
utstilling av gjenstander fra felttoget (kanonkuler, sverd og div. feltutstyr)
og kart over ruten. Vi kunne også lese om Norges største myntfunn fra VT/
tidlig middelalder (nedlagt ca. 1080) med 2253 sølvmynter, som ble funnet på gården
Græsli i Tydal i 1878. Til dette funnet
hørte også den kjente Græsli-spennen, en fugleformet spenne i forgylt sølv,
dekorert i vikingtidens Ringeriksstil. På museets bygdetun Brekka arrangeres
annenhvert år i januar friluftsskuespillet «Karolinerspelet i Tydal», som
skildrer det siste døgnet før dødsmarsjen starter. I bussen fortalte Anders om
kunstmaleren og friluftsmannen William H. Singer, som bygde seg en stor jakthytte
i Tydal, hvor han jaktet og fisket fra 1911 til 1926. Da Thomas Angells Stiftelser
i Trondheim, som eide mange av de tidligere plyndrete gårdene i Tydal, var
villig til å selge dem tilbake, mente bøndene i Østbygrenda at prisen var for høy.
Singer løste tvisten ved å kjøpe gårdene og gi dem tilbake til bøndene.
Ved
Storaunstuggu, like ved Tydal kirke,
gjorde vi en kort stopp. Huset, som er fra 1666, er Tydals eldste bygning. General
Armfeldt og hans soldater skal ha stoppet her og plyndret gården dagen før
tilbaketrekningen over fjellet. Huset er et av de få som er bevart fra tiden
før felttoget.
Da
vi ankom Selbu Bygdemuseum, ble vi
tatt imot av to guider i flotte selbugensere, som viste oss rundt i
utstillingene. Museet holder til i den gamle prestegårdslåna fra 1745 ved Selbu
kirke, og bygningen er i dag fredet.
Her
delte vi oss i tre grupper, der den ene gruppen ble med Øystein for å se Selbu
kirke. Kirken, opprinnelig en romansk steinkirke fra ca. 1150, er nå betydelig utvidet (1800-tallet) og restaurert
(1900-tallet). Rester av middelalderens
utsmykning ser vi i den opprinnelige vestportalen med sine søyler, kapiteler og
masker i tårnfotens kapell og i tympanonfeltet, med kors og rosetter, som er
plassert over dagens nordportal.
Museet
rommer flere utstillinger som viser et bredt spekter av bygdas mangfoldige
kulturhistorie innen håndverk, husflid og industri. Hovedattraksjonen er
strikkeutstillingen, og guiden fortalte at museet har Norges største permanente
strikkeutstilling, med over 350 utstilte strikkede
gjenstander.
Selbustrikking, med det karakteristiske rosemønsteret, har dype og lange
tradisjoner i bygda, og har siden 1890 vært en viktig næringsvei. En
annen viktig næring i Selbu var kvernsteinsproduksjon. Den varte fra ca. 1500
til 1900. Kvernsteinen fra Selbu var spesielt kjent for sin gode kvalitet, og
selbustein ble eksportert i store mengder over hele verden. Vi fikk høre at det
er registrert mer enn 1000 små og store brudd inne i fjellet. Museet hadde en
stor samling med utstilte gjenstander fra kvernsteinshistorien, bl.a. redskaper
og verktøy, matutstyr og klær. Etter et kort besøk i museumsbutikken, med mange
fine strikkeprodukter, kjørte vi til Trondheim Lufthavn på Værnes.
Her
tok Norwegians fly DY777 oss tilbake til Gardermoen og Oslo etter en
innholdsrik og fin tur, men uten at vi hadde fått se Storsjöodjuret.
