Norsk Arkeologisk Selskaps tur til Jämtland og Härjedalen 26.-29. mai 2016
Tekst og foto:
Elisabeth Farnes
Styremedlem, Norsk Arkeologisk Selskap
Vårturen 2016 gikk til Jämtland og Härjedalen, et område som var norsk fra 1178, men ble svensk etter syvårskrigen, ved freden i Brømsebro i 1645.
86 medlemmer, derav mange nye, deltok på årets tur. Fagansvarlig for programmet var vår nye generalsekretær, professor Frode Iversen ved Kulturhistorisk museum, i samarbeid med 1. antikvarie og avdelingssjef Anders Hansson fra Jamtli länsmuseum og førsteamanuensis og forsker Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Anders, som er arkeolog og både bor og arbeider i Jämtland, hadde inngående kjennskap til området vi besøkte, og Øystein, som er spesialist på middelalderkirker, kjente de svenske kirkene like godt som de norske. Begge var våre guider under hele turen. Arrangementsansvarlig og turleder var styremedlem Sonja Vibeche Robøle.
Torsdag 26. mai
Fly med Norwegian, flight DY744 kl. 08.55 fra Oslo Lufthavn, Gardermoen til Trondheim Lufthavn,Værnes. På flyplassen i Værnes møtte vi flere av Selskapets medlemmer som bor i Trøndelags-området. Da den ene kofferten med høyttaleranlegget vårt var blitt stående fast på bagasjebåndet på Gardermoen og skulle ettersendes med neste fly, ble det gjort noen endringer i programmet. For å rekke lunsjen i Åre måtte vi utelate karolinermonumentene i Handöl og Duved og kjøre direkte til Åre. I stedet ble det tid til en kort stopp i den vakre Værnes middelalderkirke, som ligger rett ved flyplassen.
Etter lunsj på Holiday Club, Åre dro vi til Åre middelalderkirke, som er en av länets vakreste og best bevarte kirker. Der ble vi tatt imot av kanslist Anna Karin Hansson, som sammen med Øystein Ekroll viste oss rundt og fortalte om kirken. Den ligger ved pilegrimsveien til Nidaros, ble oppført ca. 1190 og utvidet på 1700-tallet. Da ble kirken forlenget vestover og fikk sine stjernehvelv av tre dekorert med blomster i skipet. Kirken har en helt spesiell treskulptur av St. Olav fra 1300-tallet som under ombyggingen på 1700-tallet fikk erstattet kronen på hodet med en trekantet karolinerhatt! Og prekestolen fra 1673 bærer nå i stedet for portrettet av de fire evangelistene fire like portretter av Karl XII!
Det karakteristiske klokketårnet ved siden av kirken ble oppført i 1750-årene. Vi fikk høre at dette tårnet, med sin løkformede kuppel i tre, tilhører en gruppe typiske kirketårn fra 1700-tallets Jämtland.
Før vi dro videre, takket generalsekretæren Anna Karin og overrakte henne Lars Roar Langslets bok om Hellig-Olav.
Etter ca. en times kjøring videre østover stoppet vi ved Glösa älgriket i Alsen, et område og museum med fokus på fangstfolkets jakt og utnyttelse av elgen for 5000–6000 år siden. Vi ble tatt imot av to karer fra Alsens Hembygdsförening, som har bygd opp et steinaldermiljø på stedet. De var kledd i «steinalderdrakter» i elgskinn og viste oss rundt i grupper. Vi besøkte helleristningsfeltene (veideristninger) ved den brusende Glösabekken, hvor det var risset inn en rekke figurer i fjellet, hovedsakelig elg. I nærheten hadde Hembygdsföreningen rekonstruert en steinalderhytte av tømmerstokker.
Figur 1. Helleristningsfelt ved Glösa i Alsen (ca. 4000 f. kr).
Museet Älghallen og Glöshallen har utstillinger av 2000–3000 år gamle funn, om fangstfolkets tro og hvordan de levde. Vi så også en utendørs utstilling om det 5 km lange systemet av fangstgroper som er funnet i nærheten av Glösa, og som ble brukt til elgfangst helt inn på 1800-tallet.
Vi kjørte videre sørover mot Storsjön og Östersund og ankom vårt hotel Clarion Hotel Grand i Östersund, hvor vi skulle spise middag og overnatte.
Fredag 27. mai
Kl. 09.00 dro vi til Sunne, ved Storsjön, vest for Östersund, på den andre siden av Brunfloviken. Her besøkte vi ruinene av Sunne middelalderkirke og en kastal (forsvarstårn) fra 1100-tallet. Stedet ligger ved sundet mot Andersön, og er kjent for slaget på isen på Lillsundet i år 1178 mellom jämtenes hær og birkebeinerne, ledet av Sverre Sigurdsson – den senere kong Sverre. Her beseiret Sverre jämtene og la Jämtland under det norske riket. Det førte til at Jämtland, som lå under erkebiskopen i Uppsala, måtte skatte både til Norge og Sverige. For den norske skatten skulle jämtene oppføre en kirke og en kastal på Sunne, sannsynligvis som en motvekt til den svenske biskopens kirke og kastal i Brunflo. Kastalen, som har en innvendig murt trapp, dateres til tidlig middelalder, mens kirkeruinen, fra senmiddelalderen, trolig har hatt en forløper, da vi kunne skimte et forhøyet korparti og alterfundament i ruinens østparti.
Fra Sunne kjørte vi tilbake til Östersund, hvor vi skulle besøke Jamtli länsmuseum og samlinger. Jamtli er Jämtlands kulturhistoriske museum og faktabank. Anlegget består av et friluftsområde med historiske hus og gårder og et innendørs museum som viser utstillinger om regionens historie fra steinalder til i dag. I tillegg til utstillingene oppbevares store arkeologiske samlinger fra länet i museets magasin, og museet har et omfattende arkiv med bl.a et fornminneregister for Jämtlands län med innberetninger fra alle de arkeologiske undersøkelsene som er blitt utført her gjennom årene. Utstillingene er rettet mot barn, og er svært pedagogisk lagt opp, med bruk av taktile og digitale hjelpemidler. Vi fikk høre at museet har vunnet flere priser for sine utstillinger. Hovedattraksjonen i samlingene er Överhogdalsbonaderna, som er betegnelsen på fem billedtepper – smale veggtepper eller revler – som ble funnet i Överhogdal kirke i Härjedalen i 1910. Teppene, som er blant de eldste i Norden, er C14-datert til 800–1100-tallet, dvs. vikingtid/tidlig middelalder. De er vevd i ullgarn i rødt og blått med en renning av lin i en teknikk som kalles slyngsmett (samme teknikk som i Oseberg-revlene), og viser den tids rådende billedfremstilling med en blanding av hedenske og kristne motiver. Vi så også to andre svært godt bevarte tekstiler: Kyrkåstäcket, datert til 980–1160, og Revsundslisten, datert til 780–980.
Figur 2. En av Överhogdalsbonaderne. Billedteppe fra vikingtid/tidlig middelalder. Jamtli länsmuseum og samlinger.
Etter lunsj på Hov restaurant på Friluftsmuseet dro vi videre til Frösön, fruktbarhetsguden Frøys øy, hvor vi skulle se Frösösteinen og Frösö kirke. Frösön, som ligger i Storsjön, har tre broforbindelser og er største øy i Jämtland.
Vi stoppet først ved Frösösteinen, Sveriges nordligste runestein og Jämtlands eneste billedstein. Steinen sto opprinnelig ved Östersundet, er blitt flyttet flere ganger, og står i dag ved landstingsgården. Steinen er et unikt dokument over kristningen av Jämtland og byggingen av den første broen over til Frösön. Runeinskripsjonen forteller at Östman, Gudfasts sønn, lot reise denne stein og gjøre denne bro, og han kristnet Jämtland. Steinen, som er av Upplandsk type og oppført i annen halvdel av 1000-tallet, er utsmykket i vikingtidens Ringerikestil.
Figur 3. Frösösteinen. Sveriges nordligste og Jämtlands eneste billedstein. Fra 2. halvdel av 1000-tallet.
På veien videre til Frösö kirke fortalte Anders om den gamle og den nye kirkegården, og de funn som er gjort omkring kirken. Etter en arkeologisk utgravning i 1988 ble det oppdaget bosetningsspor fra 400-tallet og flere gravhauger fra vikingtiden. Det ble funnet fem lag med skjeletter, derav et tjue-talls kvinner. På den andre siden av veien lå et stort gravfelt, og inne i kirken fant arkeologene et lag med offerfunn av dyr (bjørn, elg, hjort og ekorn). Vi fikk høre at Frösön har vært det viktigste politiske og religiøse maktsenter i Jämtland gjennom tidene, inntil byen Östersund ble grunnlagt i 1786. Her var det hov, tingsted, kongsgård og kirke. Det store Frösömarkedet ble avholdt her i mars måned hvert år, to uker etter Levangermarkedet.
Vi gikk inn i kirken, opprinnelig fra 1200-tallet og oppført der det hedenske hovet sto. Den gamle middelalderkirken som er viet til St. Olav, ble ombygd på 1700-tallet og er i dag en gjenoppført og restaurert kirke etter en brann i 1898. Imidlertid ble mye av interiøret reddet, og vi kunne betrakte middelalderfigurene i tre av Sta. Maria og St. Olav som sto i henholdsvis nord- og sydveggen på hver sin side av koret. I en av nisjene i koret sto en kopi av et lite, husformet relikvieskrin av samme type som vi har i Norge. Resten av inventaret er datert til 1700-tallet.
Ved siden av kirken står et klokketårn i tre fra 1700-tallet med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen.
Vi fortsatte videre til Brunflo kirke og kastal. Den opprinnelige middelalderkirken var Jämtlands eneste romanske korskirke, noe som tyder på at kirken hadde en spesiell stilling innen det kirkelige hierarki i Uppsala stift, som landskapet tilhørte på den tiden. En har derfor antatt at erkebiskopen var byggherre. Kirken var viet St. Olav, og her gikk det også en pilegrimsvei til Nidaros. Kirken ble senere revet, og en salkirke med høye vinduer og brukket valmet tak ble oppført på samme sted på 1770-tallet.
Kastalen, som er fra 1170-tallet, har trolig fungert som magasin for lagring av innsamlede naturalier (tiende) som tilhørte erkebiskopen, i tillegg til at det fungerte som forsvarstårn. Det har stått uforandret i over 800 år, og er i dag kirkens klokketårn.
Øystein viste oss kirkens fineste bevarte inventar fra middelalderen – en døpefont av sandstein med uthuggede figurer rundt skålen. Døpefonten er fra tidlig 1200-tall av en type som ble eksportert fra verkstedene på Gotland. På stilistisk grunnlag knyttes den til den kjente gotlandske steinhuggeren Sighraf.
På vei tilbake til hotellet besøkte vi Olavskilden, ca. 500 m fra kirken.
Figur 4. Kastalen ved Brunflo kirke fra 1170-tallet
Lørdag 28.mai
Etter at vi hadde sjekket ut fra hotellet, satte vi kursen nordover mot Rödön og Undromskogen. Her lå restene etter en nærmest komplett jernaldergård med langhus, åkrer, rydningsrøyser og gravfelt. Gården, som ble anlagt på 400-tallet (romertid/folkevandringstid), brant ned på 600-tallet og ble aldri bygd opp igjen. Anders fortalte at en rekke gårder ble forlatt på 500- og 600-tallet pga. klimaforverring. I 536 skjedde et kraftig temperaturfall («den lille istid») som varte opp til 660, og fra midten av 500-tallet herjet den justinianske pesten i Europa med gjentatte utbrudd frem til 750. Det ble gjort en kulturminne-registrering her på 1980-tallet, men anlegget er aldri blitt systematisk utgravd.
Vi vandret litt rundt i terrenget, hvor det var satt opp informative skilt om anlegget, med bilder av forskjellige arkeologiske funn.
Tilbake til Frösön gjorde bussen en kort stopp på stedet der Jämtlands flygflottilj F4 og Jämtlands fältjägarregement I5 var forlagt til 2005, og hvor det nå ligger en internasjonal sivil flyplass (Åre Östersund Airport). Her lå Västerhus kapell, en romansk steinkirke fra 1100-tallet. Ruinen ble slettet da de skulle forlenge rullebanen. Den tilhørende kirkegården ble undersøkt rundt 1950, og en fant 364 skjeletter fra middelalderen. Anders fortalte at dette materialet representerer et av de fremste osteologiske funn fra Nord-Europa, og at det fremdeles forskes på det. Ved en av skansene på militæranlegget ble det også funnet en sølvskatt fra vikingtid.
Vi passerte igjen Frösö kirke, som ligger på den forhistoriske gården Hovs mark. Herfra vandret vi på en sti bort til Sommarhagen, boligen til komponist og musikkritiker Wilhelm Peterson-Berger (1867–1942). Huset, bygget i en nasjonalromantisk jugendstil, er i dag museum.
Vi kjørte et lite stykke videre, og Anders pekte ut stedet for Mjälleborgen, som en gang var Jämtlands største byggverk fra forhistorisk tid, og eneste i sitt slag i innlandet. Borgen, bygget av steinmurer med et palisadeverk på toppen, ble anlagt på 300-tallet (romertid) som forsvarsverk for en mektig stormann som hadde sin gård nedenfor høyden. Utgravninger viste at borgen har vært i bruk til inn på 700-tallet. Ved foten av borgen lå også et gravfelt fra yngre jernalder, samt spor etter to langhus og en palisade.
På veien tilbake til Clarion Hotel, og lunsj, stoppet vi ved et av flere jernvinneanlegg som lå ved Storsjöns strand. Disse anleggene må ses i sammenheng med den tidlige jordbrukskulturen som oppsto rundt Storsjön i eldre jernalder, og som gjorde Storsjöbygdene til Jämtlands sentrum. Typisk beliggenhet for de tidligste anleggene er i hellinger ved sjøstrender, hvor en fremdeles kan finne slaggklumper og spor av groper etter ovnene. Anders fortalte at området rundt Storsjön hadde en stor produksjon av jern i eldre jernalder, og at råvaren for de tidligste ovnene var sjømalm. Senere, i yngre jernalder og middelalder, ble produksjonsanleggene flyttet inn til myrer i skogsområder, der råmaterialet var myrmalm. Vi fikk høre hvor viktig jernproduksjonen har vært for menneskene i Jämtland og Härjedalen gjennom tidene, og hvordan produksjonen her, med eksport av barrer til Europa, kan ses i sammenheng med den store, lignende jernproduksjonen i Trøndelag.
Etter lunsj besøkte vi Locknekratern meteoritcenter, ved Locknesjøen, hvor en meteoritt slo ned for 455 millioner år siden og skapte det enorme Locknekrateret. På veien fortalte Jan-Erik Solheim, professor emeritus i astrofysikk ved UiT, om meteoritten. Museet har også en utstilling av ulike slags mineraler og bergarter fra Skandinavia, og det ble vist en film som gjenskapte nedslaget av meteoritten.
Vi fortsatte videre til Hackås kirke. På veien holdt prof. Solheim et innlegg om variasjoner i klimautviklingen og hvordan henholdsvis solen og CO2-utslipp påvirker klimaet vårt.
Hackås middelalderkirke, som ligger rett ved Storsjön, ble oppført i tidsrommet 1150–1200. Det er den eldste og eneste bevarte kirke i Jämtland som har kor med romansk apsis. Sin nåværende utforming i barokkstil fikk kirken ved en ombygging på 1770-tallet da skipet ble forlenget vestover. Hackås kirke, som er viet til Sta. Margareta, har bevart en rekke flotte kalkmalerier fra middelalderen og renessansen. Middelalderfreskene i korets apsis fremstiller legenden om Sta. Margareta. Øystein fortalte om helgenen og pekte ut de ulike scenene for oss. Kalkmaleriene på veggene i skipet og i koret, nå avstengt og brukt som sakristi, ble utført i 1601 og viser scener fra Det gamle og Det nye testamente. De er arrangert i tre registre over hverandre og adskilt av tekstbånd på dansk. Rett ved kirken sto også et klokketårn i tre, oppført 1750–1752, med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen.
Figur 5. Kalkmalerier med scener fra Sta. Margaretas legende. Apsis, Häckås middelalderkirke , ca. 1150-1200.
Hackås kirke var et viktig stoppested for pilegrimer på vandring til St. Olavs grav i Nidaros. Spesielt var det mange samlet her på Margaretadagen 20. juli. Ifølge en tidligere legende skal det ha vært en pilegrimskilde her ved kirkeplassen. I dag er det anlagt en Margaretakilde øst for kirken, der de besøkende kan drikke og få helbredende kraft, og selskapets medlemmer måtte selvsagt prøve dette.
Figur 6. Selskapets medlemmer drikker av Margaretakilden ved Häckås kirke og får helbredende kraft.
Vi fortsatte videre sydover til Klövsjö, hvor vi skulle se en bygd med setre og gårder fra 1500 til 1700-tallet. Vi gikk ikke ut av bussene, men kjørte langsomt gjennom området. Anders fortalte at Klövsjö er et av de kulturhistoriske miljøene i Sverige som har riksinteresse. Det eldste huset er fra 1540, og her finnes også noen av landets best bevarte tunbygde gårder – «firbygdsgårder». Landskapet er vakkert og svært variert, og vi hørte at folk liker å bo her. Stedet har også eget meieri og gårdsbryggeri (KGB) samt et førtitalls setre.
Så gikk turen til hotellene i Vemdalen hvor vi skulle overnatte, 725 m.o.h., på Storhogna Högfjällshotel & Spa, og på Hovde (de få som ikke fikk plass på Storhogna, sov her). Storhogna Högfjällshotel har et fantastisk atrium i glass med vannfall og eksotiske trær, hvor vi samlet oss til avskjedsmiddag. Elisabeth Farnes oppsummerte turen med et innledende sitat fra Edvard Bulls bok om Jemtland og Norge, og takket på vegne av styret våre to kunnskapsrike guider Anders Hansson og Øystein Ekroll og vår alltid dyktige turleder Sonja Robøle.
Søndag 29. mai
Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi videre opp gjennom Vemdalen og inn i Härjedalen til Härjedalens fjällmuseum i Funäsdalen. Museet, innviet i 1999, har utstillinger om samenes, fjellbøndenes og gruvearbeidernes liv gjennom 1000 år. I tilknytning til museet lå fornminneparken, åpen året rundt og Sveriges eldste bygdemuseum, grunnlagt av Erik Fundin i 1894. Museet mottok i 2001 prisen «The European Museum of the Year Award» for sine utstillinger.
Før vi inntok vår lunsj på Funäsdalen Hotel, svingte vi innom Ljusnedal, i nordenden av Ljusnedalssjön. I 1685 ble det funnet koppermalm i Funäsfjällen. Det ble opptakten til Ljusnedals bruk og et helt lite samfunn av gruvearbeidere, med hytter, kirke og forsamlingshus.
På veien videre gjennom Tänndalen fortalte Anders om sørsamene i området og om arkeologiske funn og fortidsminner herfra. Vi krysset riksgrensen og fortsatte mot Tydal og Tydal bygdemuseum. På veien dit fortalte Anders, som også er Armfeldt-spesialist, om den svenske general Armfeldts felttog mot Trondheim høsten 1718 og om karolinerhærens tilbaketrekning over fjellet mellom Tydal og Handöl, da over tre tusen soldater frøs i hjel i den kalde vinterstormen i januar 1719.
På Tydal bygdemuseum ble vi tatt imot med et lite skuespill om felttoget. To menn, den ene utkledd som bonde og den andre som Armfeldt, fortalte om plyndringen av gårdene i Tydal før hæren trakk seg tilbake over fjellet. Museet hadde flere avdelinger med utstillinger: en basisutstilling om Tydals historie gjennom tidene, en bygdeutstilling om dagliglivet i Tydal, Singerloftet og i kjelleren om general Armfeldts tilbaketog over fjellet med utstilling av gjenstander fra felttoget (kanonkuler, sverd og div. feltutstyr) og kart over ruten. Vi kunne også lese om Norges største myntfunn fra VT/ tidlig middelalder (nedlagt ca. 1080) med 2253 sølvmynter, som ble funnet på gården Græsli i Tydal i 1878. Til dette funnet hørte også den kjente Græsli-spennen, en fugleformet spenne i forgylt sølv, dekorert i vikingtidens Ringeriksstil. På museets bygdetun Brekka arrangeres annenhvert år i januar friluftsskuespillet «Karolinerspelet i Tydal», som skildrer det siste døgnet før dødsmarsjen starter. I bussen fortalte Anders om kunstmaleren og friluftsmannen William H. Singer, som bygde seg en stor jakthytte i Tydal, hvor han jaktet og fisket fra 1911 til 1926. Da Thomas Angells Stiftelser i Trondheim, som eide mange av de tidligere plyndrete gårdene i Tydal, var villig til å selge dem tilbake, mente bøndene i Østbygrenda at prisen var for høy. Singer løste tvisten ved å kjøpe gårdene og gi dem tilbake til bøndene.
Ved Storaunstuggu, like ved Tydal kirke, gjorde vi en kort stopp. Huset, som er fra 1666, er Tydals eldste bygning. General Armfeldt og hans soldater skal ha stoppet her og plyndret gården dagen før tilbaketrekningen over fjellet. Huset er et av de få som er bevart fra tiden før felttoget.
Da vi ankom Selbu Bygdemuseum, ble vi tatt imot av to guider i flotte selbugensere, som viste oss rundt i utstillingene. Museet holder til i den gamle prestegårdslåna fra 1745 ved Selbu kirke, og bygningen er i dag fredet.
Her delte vi oss i tre grupper, der den ene gruppen ble med Øystein for å se Selbu kirke. Kirken, opprinnelig en romansk steinkirke fra ca. 1150, er nå betydelig utvidet (1800-tallet) og restaurert (1900-tallet). Rester av middelalderens utsmykning ser vi i den opprinnelige vestportalen med sine søyler, kapiteler og masker i tårnfotens kapell og i tympanonfeltet, med kors og rosetter, som er plassert over dagens nordportal.
Museet rommer flere utstillinger som viser et bredt spekter av bygdas mangfoldige kulturhistorie innen håndverk, husflid og industri. Hovedattraksjonen er strikkeutstillingen, og guiden fortalte at museet har Norges største permanente strikkeutstilling, med over 350 utstilte strikkede gjenstander. Selbustrikking, med det karakteristiske rosemønsteret, har dype og lange tradisjoner i bygda, og har siden 1890 vært en viktig næringsvei. En annen viktig næring i Selbu var kvernsteinsproduksjon. Den varte fra ca. 1500 til 1900. Kvernsteinen fra Selbu var spesielt kjent for sin gode kvalitet, og selbustein ble eksportert i store mengder over hele verden. Vi fikk høre at det er registrert mer enn 1000 små og store brudd inne i fjellet. Museet hadde en stor samling med utstilte gjenstander fra kvernsteinshistorien, bl.a. redskaper og verktøy, matutstyr og klær. Etter et kort besøk i museumsbutikken, med mange fine strikkeprodukter, kjørte vi til Trondheim Lufthavn på Værnes.
Her tok Norwegians fly DY777 oss tilbake til Gardermoen og Oslo etter en innholdsrik og fin tur, men uten at vi hadde fått se Storsjöodjuret.