Lofoten, 28. mai–1. juni 2003
Turen til Lofoten var lagt opp av preses, Lise Tschudi, og selskapets generalsekretær, Egil Mikkelsen, i samråd med Arkeologisk institutt, Universitetet i Tromsø og fagfolk og kjentmenn i Lofoten som sluttet seg til oss underveis. 90 medlemmer deltok på turen.
Onsdag 28.mai
Vi kom sterkt forsinket avgårde fra Gardermoen. Det førte til at programmet på Luftfartsmuseet i Bodø dessverre måtte avkortes. Vi ble mottatt av museumsdirektør Rolf Schien og major Roar Glenne. Sistnevnte førte oss gjennom den imponerende samlingen av fly. Med sin store formidlingsevne klarte han på en halv time å gi oss et innblikk i norsk luftforsvars historie.
Preses takket for oss og overrakte vår gave, belte med NAS’ logo på beltespennen. Deretter var det buffet-lunsj på museet og derfra rett om bord i hurtigruta M/S Narvik.
Vestfjorden oppførte seg pent så alle nøt middagen om bord. Vi anløp Stamsund, vårt første møte med Lofoten, og ankom Svolvær kl. 22.00. Her tok vi inn på Rica Hotell, vårt faste oppholdssted under hele turen.
Torsdag 29.mai. Vågan kommune: Austvågøya og Gimsøya.
Kl. 9.00 sitter alle i bussene, og professor Reidar Bertelsen fra UiTø er vår guide for dagen. Vi begynner med å utforske «røttene til Svolvær». I dag er Svolvær viktigste havn, men dette bysamfunnet har vandret mellom ulike havner – alt etter endringer i skip og havneforhold – noen kilometer i løpet av 1000 år. Kommunenavnet Vågan er en pekepinn til dette.
Den eldste boplassen i Svolvær ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig metalltid (bronsealderen lenger sør.) Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.
Øst-Lofoten er også et spennende blandingsområde mellom samiske og norske bosetninger.
«Røttene» finner vi i området rundt Kabelvåg, Vágar i middelalderen. Vår første stans er Vågan kirke – Lofotkatedralen - i Kirkevågen. Man regner med at det har vært kirkested i 900 år, og at den kirken som kong Øystein lot reise også lå her. Fem eller seks kirker har ligget her, men på jordet innenfor dagens kirke. Her er i dag en av de to eldste kirkegårdene i Nord-Norge. Halvparten av alle skrevne kilder fra landsdelen i middelalderen stammer fra Vágar.
Tvers over Kirkevågen ligger Trollsteinen, en kampestein med et svartmalt normannisk kors hogd inn. Malingen gjør datering vanskelig. Den er flyttet til dagens beliggenhet. Det er flere sagn knyttet til steinen. Bertelsen mener steinen opprinnelig var en samisk offerstein som i kristen tid ble «uskadeliggjort» med et kors.
Dagens Lofotkatedral ble oppført i 1898, tegnet av arkitekt Carl J. Bergstrøm.
En mektig tømmerkirke i nygotisk stil med 1000 sitteplasser, malt i oker og brunt. Senere på dagen får vi se den inni takket være lærer Håkon Brun, og den gir det samme storslagne inntrykket her også.
Bertelsen peker mot en høyde over kirkegården hvor det ligger en gårdshaug. Det finnes 2000–3000 slike anlegg i Nord-Norge. Gårdshauger dannes ved at boplassen ble lagt oppå tidligere boplasser slik at gården gradvis ble liggende på en haug. Bosetningslag i tunet er mellom 2000 og 500 år gamle.
En sti fører herfra og til Storvågan. Den er rester av den gamle veien i Vàgar. I skaret er spor av en liten befestning.
Vi ser veien igjen i Storvågan som er vårt neste stopp. Her ligger Lofotmuseet, regionsmuseet for Lofoten. Anlegget ligger på historisk grunn og består i dag av en gammel væreiergård med hovedbygningen fra 1815 som det sentrale bygget. Her er også fjøs, stall, stabbur, butikk, naust og en restaurert rorbu fra 1700-tallet. Museet viser gjenstander, fotografier, dokumenter og rommer arkiv for lokal muntlig tradisjon.
De sprekeste går til Simon Krane hulen. Hulen er en 20 m lang kanal som er skapt av fire flyttblokker. Nederst ved inngangen er ristninger av elg og bjørn, høyere opp er menneskefigurer. Ristningene er funnet ganske nylig.
Vi får en fin spasertur med bekkeblom og molteblom ved Lomtjønna, hit gikk havet i førkristen tid. Et lite sørsamisk gårdsanlegg ligger ved Vassosen, bebodd fra 1300–1500-tallet. Her er funnet en hjortedyrskulptur og en fallos skiferstein.
Veien tilbake legges om Brurberget, en karakteristisk fjellknatt rett nord for museet og rett opp for vågen. Her lå det gamle tingstedet. Lagmannen i Hålogaland holdt også til i Vágar, og det ble holdt tingmøter her. Vágarbok var et eget lovverk for fisket til ut på 1200-tallet da Landsloven kom.
Tvers over vågen og rett ned for museets hovedbygning lå middelalderens Vágar, Nord-Norges første by. Arkeolog Wenche Brun forklarte om området som først ble klart påvist i 1975, og utgravningene pågikk fra 1990–1999, ledet av UiTø. Man har påvist et 20 000 m2 stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Det er gjort 10 0000 gjenstandsfunn her. Her har vært bosetning fra 1000-tallet med markert nedgang på 1700-tallet. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker. En markert fortetning fant sted på 1100–1200-tallet. Det stemmer med fiskevær ellers i området Den voldsomme veksten i tørrfisknæringen på 1200-tallet med stor eksport til Europa gav dette oppsvinget som ebber ut på 1300-tallet. Bebyggelsen har fortsatt, men som ordinært fiskevær. Det er ikke påvist brygger, båtene kunne lett dras på land fra begge sider.
Her har vært handelsstevner- særlig under Lofotfisket og det årlige Vágastevnet når tørrfisken ble hentet. Mye av livet i byen har foregått på båtene.
Beliggenheten er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet, det beste matfatet. Åpningen gav god beskyttelse i havna, men en farefull innseiling.
I Draugvika ved innseilingen fins to steinalderboplasser og en samisk offerplass fra middelalderen. Regnet er nå så stritt at vi kommer ikke helt ut til disse.
Noen får også tid til å besøke Galleri Espolin, Kaare Espolin Johnssons galleri i Storvågan. En fantastisk presentasjon av kystfolkets liv i kamp for tilværelsen og en hyllest til dem og deres kultur. Det gir en ekstra dimensjon til museet også som slik får et kunstnerisk uttrykk til sitt eget hovedtema.
Vi kjører til Henningsvær og inntar lunsj på Fiskekroken. Vi blir servert en makeløs fiskesuppe med nybakt brød til. Varm suppe var akkurat tingen, alle er litt våte nå.
Videre går turen til Gimsøy som regnes blant de først bosatte områdene i Lofoten - fra steinalderen. Vi stanser ved Reka, en bautastein 1,5m høy. Dette er «den sørgelige resten» av Gimsøymonumentet som bestod av Reka og 13 spisse små bautasteiner og en runestein, den eneste runesteinen funnet i Nord-Norge. Den er i dag på Tromsø museum.
Gimsøyanlegget er neste punkt på programmet, men regnet er så tett at vi hører om det i bussene mens vi ser utover landskapet. Dette er et av de bevarte tunanleggene som fins i Nord-Norge og som vi ellers bare finner på Jæren. Det er Ikke nødvendigvis rogalendinger som slo seg ned her, heller en påminning om den nære sammenhengen mellom jernalderens maktsentre.
Anlegget på Saupstadmyra som vi ser mot, består av 6–7 hustufter i hesteskoform rundt et tun like ved sjøen. Man har seilt inn til tunanlegget. Det ligger i utmark i forhold til høvdingsetet. I nærheten ligger tufter av store naust fra 900-tallet. Hvilken funksjon har tunanlegget hatt? Har det vært forlegninger for skipsmannskap?
Vi kjører videre til Hov, forbi golfbanen, og ser en gårdshaug nord for veien. Her har vært kontinuerlig bebyggelse i 2000–3000 år. På nedsiden av veien ved en kritthvit sandstrand ser vi tuftene av to naust, 20 m. lange, tett inntil hverandre, fra yngre jernalder. En tredje tuft ligger noe høyere i terrenget og er noe eldre.
På hjemtur kjører vi sakte gjennom Kabelvåg sentrum. Fra det nydelig anlagte torget kjører vi langs strandlinja i den gamle Kapellvågen. Navnet er belagt i et bispebrev fra 1351. Her forlater Bertelsen oss, og preses takker ham for en spennende og morsom dag og overrekker NAS’ gave.
Middag på hotellet avslutter dagen.
Fredag 30.mai. Vestvågøya, Vestvåg kommune.
Kl. 9.00 sitter vi i bussene. Værvarselet lyder på stiv kuling og store nedbørsmengder. Men ut på tur – aldri sur!
Arkeologen Geir Are Johansen, direktør for Lofotr, Vikingmuseet på Borg, er med som guide. På Gimsøy kommer Svein Kongsjord om bord, lokalhistoriker og kjentmann for alt som sviver og går i nærmiljøet - og enda lenger.
Sammen guider de oss gjennom Vestvågøya i fortid og nåtid. Vi krysser Gimsøystrømmen og får vite at strømmene ble naturlige stopp-punkt hvor en ventet på at strømmen skulle bære rette veien. Her ble det etablert handelssteder. I Raftsundet var det 6 slike på én kilometer.
Vi kjører Valbergveien og ser et karrig landskap hvor fiske var hovednæring, men kommunen som helhet er en av de største jordbrukskommunene i Nord-Norge.
Første stopp er Moland hvor det ble gjort store funn på 70-tallet. Området ble undersøkt av Olav Sverre Johansen fra Tromsø museum med studenter. Her er påvist gravhauger og langhus. Det har vært sammenhengende bebyggelse fra før Kr.f. Pollenanalyser viser at det har vært korndyrking her ca. 2000 f.Kr.
En trearmet gravrøys er funnet her og en tilsvarende i Hassel. Dette er meget sjeldent. Reidar Bertelsen har undersøkt den på Hassel og fant hestebein og keramikk. Røysene er fra overgangen eldre/yngre jernalder.
Moland blir omtalt som et ødetun, gården har flyttet seg noe over tid, men har hatt kontinuerlig beboelse.
Videre kjører vi forbi Dal som var en rik gård med gode laksenotsett. Utenfor ligger Dalsøyene hvor det er funnet 40- 50 graver; en gravskikk som var vanlig i eldre jernalder, og som vi skal se på Holsøya.
Vi passerer Finnhamn, og navnet minner oss om at dette har vært sjøsamenes område.
Vi stanser ved Valberg kirke. Her har stått tre kirker, alle på samme sted. At det er værhardt, merker vi på kroppen og forstår at kirkene kunne blåse ned- som den første gjorde i 1660. Dagens kirke ble vigslet i 1898. En vakker trekirke med glassmalerier i inngangsdørene og over alteret. En gotisk bue leder inn mot alteret. Lysestakene er fra den første kirken. Plutselig stemmer Svein i med en salme, en vakker stemme som fyller kirkerommet. Senere synger han to til. Alle ønsker seg mer!
En del av kirkegården i Valberg skal nå bli «museum» på grunn av sin høye alder.
Neste stopp er Kangerurda hvor det er steinalder-hustufter. Kåre Ringstad fant plassen i 1978. Her ligger 4–5 hustufter fra yngre steinalder ned for ura. Det er gjort få funn her. Havet stod 7–8 m. høyere den gang så husene lå i fjæra. Utenfor lå mange øyer og gav et beskyttet farvann. Øyene var eggvær og dunvær, vika var full av kobbe, silda kom inn her, og det var godt fiske ellers også.
Kl. 12.15 ankommer vi Mortsund hvor vi får servert deilig bacalao på Statles rorbusenter, og får tørket oss. Rorbusenteret er nokså nytt, men Mortsund er et meget gammelt fiskevær.
Einangen er neste stopp hvor vi ser to gravhauger med imponerende beliggenhet på toppen av et skar mellom to fjorder, Buksnesfjorden og Vestfjorden. Den høyest-liggende røysa ble utgravd og restaurert i 1975 av Olav Sverre Johansen med studenter. Røysa er 1,5 m høy og 25 m i diameter. Den er fra 1. århundre e.Kr. og er en av de eldste daterte i Nord-Norge. Her ble funnet gull- og sølvsmykker, og ett ble mistet tilbake i røysa igjen!
Gravhaugen har ligget langt fra gårdshusene, som de ofte gjorde i tidlig jernalder.
I jernalderen var Vestvågøya tett bosatt: 130 gårder og to høvdingseter vet man om. Ett på Borg og ett her enten på Buksnes eller ved prestegården i Hol.
Vi ser utover Buksnesfjorden og ser Holsøya, vårt neste stopp, og bak den Nappstraumen.
Holsneset og Holsøya tilhører Tromsø museum, men de har ikke fått bearbeidet området som ønsket ennå. Vi stanser ved tuftene av Stornaustet på Holsneset, kanskje det største i Nord-Europa. Naustet var 44 m langt og 10 m bredt og er fra overgang vikingtid/middelalder, beregnet ut fra høyden over havet. I Magnus Lagabøters Landslov nevnes under leidangsflåten at det i Nord-Norge fins en 30-sesse, en båt med dobbelt mannskap av Gokstadskipet. Det trengtes 60 mann for å ro den! Kan dette være naustet til storbåten?
O.M. Nicolaissen foretok utgravinger både på neset og øya i 1890-årene og verdifullt materiale gikk tapt i den forbindelse.
Holsøya kan en bare nå ved fjære sjø, og vi har fått «timet» besøket godt. Jamen får vi et glimt av sol i det vi kommer ut på den glitrende hvite sandstranden med grønnskimrende vann på begge sider. Utrolig vakkert.
På Holsøya ligger 55 graver, de fleste fra eldre jernalder. Olav Sverre Johansen undersøkte 4–5 graver på 70 tallet. Det ble gjort gjenstandsfunn, men ingen skjelettfunn. Flere av kistene lå åpne etter Nicolaissen. Han reiste også falne bautasteiner slik at det er vanskelig å bedømme hvilke som står originalt.
Vi ser graver - med og uten bautasteiner - tett i tett langs ryggen. Her er både manns- og kvinnegraver, og de er høystatusgraver. De ble ikke gravd ned, men lagt i gravrøys. I eldre jernalder stod vannet 2 m høyere enn i dag. De døde måtte i båt for å komme i graven. Det som andre steder er symbolikk, blir helt bokstavelig her.
Dagen er på hell, preses takker Svein Kongsjord for hans enestående innføring i Vestvågøyas liv gjennom tidene og overrekker NAS' gave. Nå bærer det rett tilbake til hotellet og middag.
Lørdag 31.mai. Vestvågøya.
Vi våkner til strålende sol og får se Lofoten i all sin prakt. Alle landskapene vi har sett, oppleves på nytt.
Vår guide for dagen er Geir Are Johansen, og han skal vise oss Lofotr, Vikingmuseet på Borg.
Vi møter ham på et flott utsiktspunkt tvers over fjorden fra Borg. Herfra faller høvdingsetet på plass, i det brede, åpne landskapet ligger det dominerende til på toppen av en smal åsrygg. Dette er eneste sted i Lofoten hvor det åpner seg en innlandsdal. Her er og har vært godt jordbruk.
Bak oss ligger Hellfjellet hvor det er funnet spor av en varde som varslet til Borg.
Vi ser ned på Borgfjorden som i eldre jernalder gikk 2 m høyere. Da var det hele en fjord, et langt fjordsystem som endte ved Borg, og gav høvdingsetet en strategisk god posisjon. Senere blir det Indre og Ytre Borgpoll, og ei bru forbinder landet på begge sider ved Strømgård. Her ble det funnet fundament til ei bru som nå dateres til 1100-tallet. Den må ha vært 70 m lang ut fra funnet av tre brukar laget av firkantete, laftete kasser fylt med stein.
Dessverre er den for sein til å knyttes til høvdingsetet. Den kan være anlagt i forbindelse med kirken.
Fra jernalderen er påvist 25 nausttufter for store båter, men landhevingen gjør fjorden smalere og grunnere, og båtene må etter hvert legge til i Borgvåg. Det blir vei fra brua og ut dit.
Vi flytter oss ned til brua og skimter brukarene i det klare vannet. Her ligger også ei naust-tuft fra merovingertid. Hele området er fullt av fornalderminner. Garden Bøstad har bosetningsspor fra steinalderen til middelalderen. I grenseland mellom Borg og Bøstad ligger et tunanlegg fra 200 e.Kr. Ankomstanlegget til museet er inspirert av tunanlegget.
Nå kjører vi opp til høvdingsetet og blir slått av dimensjonene på hovedhuset som det står i rekonstruert tilstand og forteller om makt: «Beliggenheten er en demonstrasjon».
I 1981 pløyde naboen her og kom over svart jord med trekull og skår. Han ringte amatørarkeologen Kåre Ringstad som hadde bedt ham holde øynene åpne for funn. Slik begynte snøballen å rulle! I 1982 kom Tromsø museum i gang på området og fant samme år den første gullgubben. I årene 1982 til 1989 var her store utgravinger med internasjonalt tilsnitt ledet av Olav Sverre Johansen og Gerd Stamsø Munch. Publikasjon om Borg er nå i trykken.
Utgravingene var konsentrert om hovedhuset. Vi ser på tuftene først og blir igjen slått av dimensjonene.
Borg I A måler 67 x 7 m. Den ble bygd ca. 450 e.Kr. og stod til ca. 600 e.Kr. Deretter kom Borg I B som er en utvidelse av den første med en ny stolperekke slik at den måler 83x9m. Borg II stod fra 800–1100 og lå på kanten av bakken. Borg III er fra middelalderen og ligger øst for Borg I. Den er en gårdshaug med stor mødding fra jernalderen.
Vi ser på Lofotr museet slik det fremstår i dag, et museum og et opplevelsessenter for vikingtiden med den rekonstruerte høvdinghallen som hovedattraksjon. I bakkene rundt gresser gamle husdyrraser. Ned mot Indre Borgpollen passerer vi ei rekonstruert smie før vi kommer til et rekonstruert naust med en kopi av Gokstadskipet, Lofotr, fortøyd ved bryggen.
Vi stiger inn i hallen hvor forskjellige håndverk blir demonstrert. Mille er i ferd med å sette opp en ny vev og forteller om innfarging av garn etc. Her er høyt under taket, og de firkantete stolpene vekker diskusjon.
Kåre Ringstad som var primus motor i oppdagelsen av Borg, forteller levende om funn han har gjort fra det første i mai 1967 hvor han oppdager en ren steinalderboplass i Storbåthallaren på Flakstadøya via Borg til i dag. Han avslutter med å fortelle om en telefon sist søndag fra en lærer på Napp. En elev har funnet en hodeskalle under ei stor steinblokk. Dermed dukker Geir Are opp iført hvite hansker og står som en annen Hamlet med den nyfunne hodeskallen i hånden.
Den er vakkert bevart, må ha ligget knusktørt. Har skallen blitt flyttet på? Ikke et begravelsessted der den ble funnet. Er det et samisk funn? Er skallen 3000 år gammel – steinalder – som andre funn i nærheten? Egil mener skallen er av en ca. 30 år gammel mann. Tiden vil vise!
Hallen er rekonstruert fra den siste fasen 600–975 e.Kr. Det som er nærmest bakken er mest autentisk. Det er få spor av bjelker i stolpehullene, men en mener å ha belegg for at stolpene var rektangulære. En tverrstolpe er funnet. Man startet med en lavere konstruksjon, men ut fra stolpenes bæreevne kunne man bygge høyere. Taket ble for bratt for torv og man valgte trespon som i stavkirkene. Hallen er treskipet.
Egil minner om at dette har vært et monumentalbygg, og slike bøyer seg ikke for lokal byggeskikk.
Nå går vi inn i den praktfulle gildehallen hvor høvdingsetet står på den ene kortveggen. I stolpehull like ved ble i alt tre gullgubber funnet og det som er av knust glass, på samme vis som på Helgö ved Birka. Funnene peker mot den religiøse dimensjonen ved høvdingsetet. Den peker bakover mot kult og
fremover mot middelalderens kirkehus. «De hellige høyder» kalles åsen i dag.
Nå blir vi servert mat og mjød på beste vikingvis og av kvinner i flotte vikingdrakter som Mille er ansvarlig for. Vi får lammesodd og deretter lammekjøtt, kylling, gulrot, kålrot og brød.
Sentraliteten på Borg brytes etter 1000 års kontinuerlig bosetning da høvdingsetet ble forlatt. Flyttet de til Island på grunn av den politiske situasjonen?
Vi avslutter i hovedhuset med å se museet hvor mange funn fra utgravningene er utstilt. Blant det utstilte er de tre gullgubbene, glass-skår, keramikk etc.
Lise overrekker vår gave til Geir Are og takker for to flotte dager.
Vårt neste stopp er Eggum som ligger med praktfull utsikt over havet mot Vesterålen. Her er en borg som tyskerne lot sette opp under 2. verdenskrig med en radarstasjon til kontroll av skipstrafikken.
Vi går langs stranda ut til Vestvågøyas spesielle del av Skulpturlandskap Nordland: «Hodet» skapt av den sveitsiske kunstneren Markus Raetz i 1992. Et vidunder av en skulptur som skifter karakter etter synsvinkelen.
Det er også gårdsanlegg i området mellom Eggum gård og radarstasjonen, i Utgarden. Her er gjort mange oldsakfunn, og i 1993 ble det ferdig registrert 11 gravhauger her.
Dagen avsluttes med middag på hotellet.
Søndag 1.juni. Flakstadøya og Moskenesøya.
Det er hjemreisedag, og alle sitter «ferdig pakket» i bussene kl. 08.00 – klar for dagens program. Vi kjører den nå så kjente veien til vi når Nappstraumen og Flakstadøya.
Takket være det sinnrike lydanlegget som Clarin Mostue har ordnet til har vi god kontakt mellom bussene, og vi får interessante små foredrag underveis.
Egil Mikkelsen forteller om utviklingen i nordnorsk arkeologi. Fra 1875 var Tromsø museum ansvarlig for arkeologien. Helt til 1960-tallet var det bare en arkeolog nord for polarsirkelen. I 1972 ble det eget institutt i arkeologi ved Tromsø universitet og fra 1989 egen fylkesarkeolog i hvert fylke.
Eldrid Straume forteller om formidling og internasjonalisering ved instituttet i Tromsø, felt hvor de hadde vært spesielt dyktige.
Helge Høeg forteller om pollenanalyser og hva en kan lese ut av de små pollenkornene.
Slik kommer vi raskt til Flakstad kirke som ligger vakkert til i et stort åpent landskap ut mot havet, en rødmalt tømret korskirke med løkkuppel.
Organist Jurg Leufert viser oss rundt. Nåværende kirke ble reist i 1780 og er typisk for det som kalles Friis-perioden. Den ble restaurert i 1938, og da ble tårnet igjen satt midt over korskrysset i kirketaket. Det hadde stått i vestenden av kirken etter at en orkan blåste tårnet 400 skritt av gårde i 1874.
Det har vært mange kirker her før denne. I 1413 er Flakstad kirke første gang nevnt i skriftlige kilder.
Kirken gir et lyst og vennlig inntrykk.
Neste stopp er Hamnøy hvor dagens kjentmann, Ottar Schiøtz, kommer om bord. Anne Thue Marstrander har fortalt oss om væreierfamilien Sverdrup på Reine og om livet i Reine under fisket. Vi kjører sakte gjennom Reine mens Schiøtz forteller mer om livet i fiskeværet, videre forbi Moskenes til Å hvor vi spiser deilig lunsj på Brygga. Marit Kalland takker fra deltakerne for en fin og vel tilrettelagt tur og berømmer den koselige atmosfæren spesielt. Hun gratulerer preses med dagen og overrekker en bok fra alle.
Ottar Schiøtz viser oss rundt på Norsk fiskeværsmuseum i Å og forteller levende om livet her i gamle dager. Vi ser stornaustet hvor båter og redskaper som ble brukt under Lofotfisket er utstilt.
Vi ser på den gamle produksjonsbrygga for tørrfisk, torskehoder og rogn, og vi besøker Norges eldste trandamperi. Her er kystkulturen de siste 200 årene godt ivaretatt!
Preses takker Ottar Schiøtz for fin guiding og overrekker vår gave.
Bussene bringer oss til ferja i Moskenes kl. 16.15. Skipperen har lovet å kjøre inn tre kvarter så vi kan nå flyet, og det klarer han. Alt går etter programmet, og vi lander på Gardermoen kl. 22.00.
En stor takk til alle våre guider og til styret ved preses for en spennende tur!
Jorunn Vandvik Johnsen