Hva skjer

Tilbake til bloggen
Tur til Vestfold fredag 13. – søndag 15. mai 2022

Vestfold har en rikholdig historie fra oldtid og opp gjennom vikingtid og middelalder. Vi har gjort et 3-stjerners utvalg av alt det unike vi kan se og høre om her.

Fredag 13.05.

09.00 – 10.30: Buss fra Radisson Blu Scandinavian Hotel, Holbergs gate, Oslo, til Tønsberg.

Vi ser Oseberghaugen på veien (15 min. fra Tønsberg).

10.30 – 11.30: Byvandring i Tønsberg med vårt styremedlem arkeolog Hanne Ekstrøm Jordahl. Hvis mulig viser hun oss også utgravningsfeltet i byen og forteller om arbeidet og hva de har funnet der.

11.30 – 13.00: Lunsj på Quality Hotel Tønsberg, hvor vi skal bo, men vi sjekker inn først 17.30 – 18.00.

13.30 – 14.00: Kjøring til Gokstadhaugen.

14.00 – 14.30: Vi ser Gokstadhaugen, gravhaugen som inneholdt Gokstadskipet, fra slutten av 800-tallet. Skipet står utstilt på Vikingskipshuset i Oslo, som dessverre nå er stengt pga. ombygging. Ragnar Orten Lie, Vestfold fylkeskommune, forteller om skipet og byanlegget utgravd like ved.

14.30 – 15.00: Kjøring Gokstad – vikingbyen Kaupang.

15.00 -16.30: Vi ser vikingbyen Kaupang med vår faglige guide, arkeologen Ragnar Orten Lie.

16.30 – 17.15: Kjøring Kaupang– Quality Hotel Tønsberg og innsjekking på hotellet.

20.00: Middag på hotellet.

SlottsfjelltrnetJPG

Lørdag 14.05.

09.00 – 09.05: Kjøring Quality Hotel Tønsberg –- Slottsfjellmuseet.

09.30 – 11.30: Foredragsformiddag på Slottsfjellmuseet. Arkeologen Terje Gansum, kulturarvsjef i Vestfold og Telemark fylkeskommune, foredrar om vikingskipene Oseberg og Gokstad og handelen i vikingtiden. Konservator Haakon Livland ved Vestfoldmuseene forteller om funnet og konserveringen av Klåstadskipet og om handelsveiene. Skipet er et handelsskip fra vikingtiden funnet nedsunket i en bukt nær Kaupang med lasterommet fylt av brynesteiner fra Eidsborg. Arkeologen Jan Brendalsmo, tidligere seniorforsker ved Niku, forteller om storgården Tunsberghus og middelalderbyen Tønsberg.

11.30 – 13.00: Lunsj på Quality Hotel.

13.30 – 16.00: Vi ser museumsutstillingen «Høyt hevet» på Slottsfjellmuseet med etterfølgende omvisning utendørs, i husene, ruinparken og tårnet.

16.30 – 17.30: Vi ser kopiene av Osebergskipet og Klåstadskipet på Tønsberg brygge.

17.30: Retur til hotellet (300 m) eller litt mer flanering for dem som ønsker det. Middag kl 20.

Søndag 15.05.

09.00 – 09.20: Kjøring Quality Hotel Tønsberg – Midgard Vikingsenter og Borrehaugene.

09.30 – 13.45: Vi besøker museet og ser utstillingen, får omvisning i Gildehallen og i Borreparken, Nordens største gravfelt med monumentale hauger (i alt 9 store og 30 mindre gravhauger fra yngre jernalder). Lunsj blir servert oss i Gildehallen.

14.00 – 14.45: Vi ser Borre kirke (1100-talls) i romansk stil, kjent bl.a. for Borrekorset, et tre meter høyt trekors fra 1300-tallet (originalen utstilt i Historisk museum i Oslo), en kopi henger på sørveggen i kirken. Altertavle og prekestol er fra 1600-tallet. En utskåret, forgylt engel i tre med dåpsfat i hendene (fra 1700-tallet) fires ned fra taket til bruk som døpefont. Kirken var viet til St. Olav og St. Nikolas (vernehelgen for skippere, fiskere og fiskehandlere). I gravlunden står mausoleet til industri-gründeren Sam Eyde (1866–1940). Omvisning ved sogneprest Carl-Ove Fæster.

14.45 – 15.15: Kjøring Borre kirke – Høyjord stavkirke.

15.15 – 16.30: Vi ser Høyjord stavkirke. Den opprinnelige delen er en 1100-talls korskirke, skipet er fra 1275. Kirken er en av Norges tre bevarte midtmastkirker. De to andre er Nore og Uvdal. Kirken hadde svalganger hele veien rundt til 1689. Kirken har hatt en vindfløy av forgylt bronse fra ca. 1250, en av åtte slike som er bevart fra middelalderen i Norge. Den er nå i Oldsaksamlingen, mens kirken har fått en forenklet kopi. Omvisning ved lokal guide, kirketjener Line Brynjulfsen Fevang.

16.30 – 18.00: Høyjord – Radisson Blu Scandinavian Hotel, Holbergs gate, Oslo.

Kvalitetsansvarlige for programmet er preses Lyder Marstrander, generalsekretær Frode Iversen og styremedlem Hanne Ekstrøm Jordahl. Arrangementsansvarlig og turleder er Sonja Robøle.

Turpris er kr 6 300,- i dobbeltrom og kr 6700,- i enkeltrom for medlemmer,  pristillegg på kr 300 for ikke-medlemmer.

Påmelding så raskt som mulig og innen 1. april til sekretær Lisbeth Larsen på e-post: nas@arkeologi.no eller på telefon 416 62 559.

08.45 – 09.00: Oppmøte i St. Olavs gate, ved Radisson Blu Scandinavia Hotell (tidligere SAS-hotellet), nær Slottsparken og Holbergs plass

09.00 – 10.00: Kjøring Oslo – Sundvollen

10.00 – 10.30: Helleristninger (bronsealder), Sundvollen, på en sandstein ca.100 m fra E16


sjskorpionjpg

Foto: Sjøskorpion Sundvollen

cf21675-gjermundbu-250pixjpg

Foto: Vikinghjelm fra Gjermundbu (900-tallet). Kulturhistorisk museum i Oslo


10.30 – 10.45: Kjøring Sundvollen – Stein gård

10.45 – 11.45: Stein gård med kirkeruinen, bygdeborgen og Halvdanshaugen (yngre jernalder, ev. vikingtid). Gården skriver seg antagelig 2000 – 3000 år tilbake i tiden.

11.45 – 12.00: Kjøring Stein gård – Veien kulturminnepark

13.00 – 14.00: Lunsj (gryterett m/ris + kaffe og kake) i restauranten eller i Langhuset på Veien kulturminnepark, med et av Nordens største gravfelt fra eldre jernalder

14.00 – 14.30: Omvisning i Langhuset («restaurert» jernalderhus)

14.30 – 15.30: Veien gravfelt (med over 150 graver, også funn fra bronsealder og yngre j.a.)

15.30 – 15.45: Kjøring Veien – Norderhov kirke og Ringerikes museum

15.45 – 17.45: Besøk i Norderhov kirke (steinkirke fra ca. 1170), en av de best bevarte middelalderkirkene i Norge. I krypten ligger prestefruen Anna Colbjørnsdatter (norsk nasjonalheltinne som lurte svenskene i 1716 i forbindelse med den store nordiske krig). Vi titter også inn på Ringerikes museum (gamle Norderhov prestegård), like ved kirken.

17.45 – 19.00: Retur Norderhov kirke – Oslo

Norderhov med prestegrden  Foto digitaltmuseum Adolf Johansenjpg

Foto: Norderhov kirke med prestegård 1891. Foto Adolf Johansen/Buskerud fylkesfotoarkiv

Norderhov_Kirke_tb0305jpg

Foto: Norderhov kirke, oppført omlag 1170


Planlagt ankomst i Oslo kl 19.00 i St. Olavs gate, ved Radisson Blu Scandinavia Hotell (tidligere SAS-hotellet), nær Slottsparken og Holbergs plass 

Guider på turen: Vi har vært så heldige å få tak i de beste guider som kan oppdrives på hvert sitt felt

Ellen Marie Næss, universitetslektor (spesialitet formidling vikingtid og middelalder) ved Kulturhistorisk museum. Hun er selv fra Ringerike, kjenner arkeologien helt fra barnsben av, og er med oss fra starten i Oslo. I bussen deler hun sjenerøst med oss av sine rike kunnskaper om arkeologien på Ringerike, og forteller blant annet om de flotte funnene som er gjort her.

Emma Nielsen, arkeolog med spesiell interesse for barn i det arkeologiske materialet, og begeistret avdelingsleder på Veien, er guide for oss i Kulturminneparken sammen med Jørgen Tinglum Bøckman.

Jørgen Tinglum Bøckman er arkeolog og formidlingsansvarlig på Veien. Han er kjent for sine store kunnskaper, sin innlevelse, begeistring og enestående formidlingsevne som får selv uinteresserte ungdomsskoleelever til å spisse ørene og spørre og grave for å få vite mer.

Preben Johannessen, konservator og avdelingsleder ved Ringerikes museum viser oss kunnskapsrik og entusiastisk rundt i museet og kirken sammen med en stedlig guide.

Bjørn Tore Larsen, tidligere sjefgeolog i Det Norske Oljeselskap og bosatt på Ringerike, kjenner geologien som sin egen bukselomme. Han tilslutter seg Selskapet på Sundvollen, og forteller i bussen om den spesielle geologien på Ringerike, om hvorfor det er så fruktbart her, om hva slags sjeldne planter man kan finne, og om funnet av de sjeldne og flotte fossilene i veiskjæringene på Sundvollen (bl.a. verdens største sjøskorpion, i tillegg til en rekke andre av samme slag + urtidsfisker, som i dag kan sees i Naturhistorisk museum på Tøyen).

Kvalitetsansvarlig for turinnholdet: vår generalsekretær og professor ved KHM, UiO Frode Iversen

Arrangementsansvarlig og turleder: Sonja Vibeche Robøle

Forbehold om endringer i programmet

Påmelding skjer ved å sende en epost til Cathrine, i tillegg til innbetaling av kr 850,- pr. person til Norsk Arkeologisk Selskap på kontonummer 7001.06.00365 innen fredag 31. august.

Husk å oppgi navn på innbetalingen. Maks. deltagere er 90. Deltagerne blir registrert i den rekkefølge vi mottar innbetalingene. Ved påmelding etter 31. august vennligst send en mail på e-post til nas@arkeologi.no eller kontakt Cathrine Brattekværne på mobil 930 51 408. 

Turen starter med buss kl 09.00 fra St. Olavs gate vis-à-vis Radisson Blu Scandinavia Hotell (adr. Holbergs gate). Retur til samme sted kl 19.00.

 

Vel møtt på Norsk Arkeologisk Selskaps tur til frodige, fruktbare Ringerike!




Tekst og foto:

Elisabeth Farnes

Styremedlem, Norsk Arkeologisk Selskap

Vårturen 2016 gikk til Jämtland og Härjedalen, et område som var norsk fra 1178, men ble svensk etter syvårskrigen, ved freden i Brømsebro i 1645.

86 medlemmer, derav mange nye, deltok på årets tur. Fagansvarlig for programmet var vår nye generalsekretær, professor Frode Iversen ved Kulturhistorisk museum, i samarbeid med 1. antikvarie og avdelingssjef Anders Hansson fra Jamtli länsmuseum og førsteamanuensis og forsker Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Anders, som er arkeolog og både bor og arbeider i Jämtland, hadde inngående kjennskap til området vi besøkte, og  Øystein, som er spesialist på middelalderkirker, kjente de svenske kirkene like godt som de norske. Begge var våre guider under hele turen. Arrangementsansvarlig og turleder var styremedlem Sonja Vibeche Robøle.  

Torsdag 26. mai                                                                                                                                                                                                                                                                                           

Fly med Norwegian, flight DY744 kl. 08.55 fra Oslo Lufthavn, Gardermoen til Trondheim Lufthavn,Værnes. På flyplassen i Værnes møtte vi flere av Selskapets medlemmer som bor i Trøndelags-området. Da den ene kofferten med høyttaleranlegget vårt var blitt stående fast på bagasjebåndet på Gardermoen og skulle ettersendes med neste fly, ble det gjort noen endringer i programmet. For å rekke lunsjen i Åre måtte vi utelate karolinermonumentene i Handöl og Duved og kjøre direkte til Åre. I stedet ble det tid til en kort stopp i den vakre Værnes middelalderkirke, som ligger rett ved flyplassen.

Etter lunsj på Holiday Club, Åre dro vi til Åre middelalderkirke, som er en av länets vakreste og best bevarte kirker. Der ble vi tatt imot av kanslist Anna Karin Hansson, som sammen med Øystein Ekroll viste oss rundt og fortalte om kirken. Den ligger ved pilegrimsveien til Nidaros, ble oppført ca. 1190 og utvidet på 1700-tallet. Da ble kirken forlenget vestover og fikk sine stjernehvelv av tre dekorert med blomster i skipet. Kirken har en helt spesiell treskulptur av St. Olav fra 1300-tallet som under ombyggingen på 1700-tallet fikk erstattet kronen på hodet med en trekantet karolinerhatt! Og prekestolen fra 1673 bærer nå i stedet for portrettet av de fire evangelistene fire like portretter av Karl XII!

Det karakteristiske klokketårnet ved siden av kirken ble oppført i 1750-årene. Vi fikk høre at dette tårnet, med sin løkformede kuppel i tre, tilhører en gruppe typiske kirketårn fra 1700-tallets Jämtland.

Før vi dro videre, takket generalsekretæren Anna Karin og overrakte henne Lars Roar Langslets bok om Hellig-Olav.

Etter ca. en times kjøring videre østover stoppet vi ved Glösa älgriket i Alsen, et område og museum med fokus på fangstfolkets jakt og utnyttelse av elgen for 5000–6000 år siden. Vi ble tatt imot av to karer fra Alsens Hembygdsförening, som har bygd opp et steinaldermiljø på stedet. De var kledd i «steinalderdrakter» i elgskinn og viste oss rundt i grupper. Vi besøkte helleristningsfeltene (veideristninger) ved den brusende Glösabekken, hvor det var risset inn en rekke figurer i fjellet, hovedsakelig elg. I nærheten hadde Hembygdsföreningen rekonstruert en steinalderhytte av tømmerstokker.

IMG_2354JPG


Figur 1. Helleristningsfelt ved Glösa i Alsen (ca. 4000 f. kr).

Museet Älghallen og Glöshallen har utstillinger av 2000–3000 år gamle funn, om fangstfolkets tro og hvordan de levde. Vi så også en utendørs utstilling om det 5 km lange systemet av fangstgroper som er funnet i nærheten av Glösa, og som ble brukt til elgfangst helt inn på 1800-tallet.

Vi kjørte videre sørover mot Storsjön og Östersund og ankom vårt hotel Clarion Hotel Grand i Östersund, hvor vi skulle spise middag og overnatte.  

                                                   

Fredag 27. mai                                                                                                                                      

Kl. 09.00 dro vi til Sunne, ved Storsjön, vest for Östersund, på den andre siden av Brunfloviken. Her besøkte vi ruinene av Sunne middelalderkirke og en kastal (forsvarstårn) fra 1100-tallet. Stedet ligger ved sundet mot Andersön, og er kjent for slaget på isen på Lillsundet i år 1178 mellom jämtenes hær og birkebeinerne, ledet av Sverre Sigurdsson – den senere kong Sverre. Her beseiret Sverre jämtene og la Jämtland under det norske riket. Det førte til at Jämtland, som lå under erkebiskopen i Uppsala, måtte skatte både til Norge og Sverige. For den norske skatten skulle jämtene oppføre en kirke og en kastal på Sunne, sannsynligvis som en motvekt til den svenske biskopens kirke og kastal i Brunflo. Kastalen, som har en innvendig murt trapp, dateres til tidlig middelalder, mens kirkeruinen, fra senmiddelalderen, trolig har hatt en forløper, da vi kunne skimte et forhøyet korparti og alterfundament i ruinens østparti.


Fra Sunne kjørte vi tilbake til Östersund, hvor vi skulle besøke Jamtli länsmuseum og samlinger. Jamtli er Jämtlands kulturhistoriske museum og faktabank. Anlegget består av et friluftsområde med historiske hus og gårder og et innendørs museum som viser utstillinger om regionens historie fra steinalder til i dag. I tillegg til utstillingene oppbevares store arkeologiske samlinger fra länet i museets magasin, og museet har et omfattende arkiv med bl.a et fornminneregister for Jämtlands län med innberetninger fra alle de arkeologiske undersøkelsene som er blitt utført her gjennom årene. Utstillingene er rettet mot barn, og er svært pedagogisk lagt opp, med bruk av taktile og digitale hjelpemidler. Vi fikk høre at museet har vunnet flere priser for sine utstillinger. Hovedattraksjonen i samlingene er Överhogdalsbonaderna, som er betegnelsen på fem billedtepper – smale veggtepper eller revler – som ble funnet i Överhogdal kirke i Härjedalen i 1910. Teppene, som er blant de eldste i Norden, er C14-datert til 800–1100-tallet, dvs. vikingtid/tidlig middelalder. De er vevd i ullgarn i rødt og blått med en renning av lin i en teknikk som kalles slyngsmett (samme teknikk som i Oseberg-revlene), og viser den tids rådende billedfremstilling med en blanding av hedenske og kristne motiver. Vi så også to andre svært godt bevarte tekstiler: Kyrkåstäcket, datert til 980–1160, og Revsundslisten, datert til 780–980.

IMG_2374JPG



Figur 2. En av Överhogdalsbonaderne. Billedteppe fra vikingtid/tidlig middelalder. Jamtli länsmuseum og samlinger.

Etter lunsj på Hov restaurant på Friluftsmuseet dro vi videre til Frösön, fruktbarhetsguden Frøys øy, hvor vi skulle se Frösösteinen og Frösö kirke. Frösön, som ligger i Storsjön, har tre broforbindelser og er største øy i Jämtland.  

Vi stoppet først ved Frösösteinen, Sveriges nordligste runestein og Jämtlands eneste billedstein. Steinen sto opprinnelig ved Östersundet, er blitt flyttet flere ganger, og står i dag ved landstingsgården. Steinen er et unikt dokument over kristningen av Jämtland og byggingen av den første broen over til Frösön. Runeinskripsjonen forteller at Östman, Gudfasts sønn, lot reise denne stein og gjøre denne bro, og han kristnet Jämtland. Steinen, som er av Upplandsk type og oppført i annen halvdel av 1000-tallet, er utsmykket i vikingtidens Ringerikestil.

IMG_2375JPG


Figur 3. Frösösteinen. Sveriges nordligste og Jämtlands eneste billedstein. Fra 2. halvdel av 1000-tallet.

På veien videre til Frösö kirke fortalte Anders om den gamle og den nye kirkegården, og de funn som er gjort omkring kirken. Etter en arkeologisk utgravning i 1988 ble det oppdaget bosetningsspor fra 400-tallet og flere gravhauger fra vikingtiden. Det ble funnet fem lag med skjeletter, derav et tjue-talls kvinner. På den andre siden av veien lå et stort gravfelt, og inne i kirken fant arkeologene et lag med offerfunn av dyr (bjørn, elg, hjort og ekorn). Vi fikk høre at Frösön har vært det viktigste politiske og religiøse maktsenter i Jämtland gjennom tidene, inntil byen Östersund ble grunnlagt i 1786. Her var det hov, tingsted, kongsgård og kirke. Det store Frösömarkedet ble avholdt her i mars måned hvert år, to uker etter Levangermarkedet.


Vi gikk inn i kirken, opprinnelig fra 1200-tallet og oppført der det hedenske hovet sto. Den gamle middelalderkirken som er viet til St. Olav, ble ombygd på 1700-tallet og er i dag en gjenoppført og restaurert kirke etter en brann i 1898.  Imidlertid ble mye av interiøret reddet, og vi kunne betrakte middelalderfigurene i tre av Sta. Maria og St. Olav som sto i henholdsvis nord- og sydveggen på hver sin side av koret. I en av nisjene i koret sto en kopi av et lite, husformet relikvieskrin av samme type som vi har i Norge. Resten av inventaret er datert til 1700-tallet.

Ved siden av kirken står et klokketårn i tre fra 1700-tallet med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen.

Vi fortsatte videre til Brunflo kirke og kastal. Den opprinnelige middelalderkirken var Jämtlands eneste romanske korskirke, noe som tyder på at kirken hadde en spesiell stilling innen det kirkelige hierarki i Uppsala stift, som landskapet tilhørte på den tiden. En har derfor antatt at erkebiskopen var byggherre. Kirken var viet St. Olav, og her gikk det også en pilegrimsvei til Nidaros. Kirken ble senere revet, og en salkirke med høye vinduer og brukket valmet tak ble oppført på samme sted på 1770-tallet.    


Kastalen, som er fra 1170-tallet, har trolig fungert som magasin for lagring av innsamlede naturalier (tiende) som tilhørte erkebiskopen, i tillegg til at det fungerte som forsvarstårn. Det har stått uforandret i over 800 år, og er i dag kirkens klokketårn.

Øystein viste oss kirkens fineste bevarte inventar fra middelalderen – en døpefont av sandstein med uthuggede figurer rundt skålen. Døpefonten er fra tidlig 1200-tall av en type som ble eksportert fra verkstedene på Gotland. På stilistisk grunnlag knyttes den til den kjente gotlandske steinhuggeren Sighraf.


På vei tilbake til hotellet besøkte vi Olavskilden, ca. 500 m fra kirken.

IMG_2385JPG


Figur 4. Kastalen ved Brunflo kirke fra 1170-tallet


Lørdag 28.mai                                                                                                                                                                                      


Etter at vi hadde sjekket ut fra hotellet, satte vi kursen nordover mot Rödön og Undromskogen. Her lå restene etter en nærmest komplett jernaldergård med langhus, åkrer, rydningsrøyser og gravfelt. Gården, som ble anlagt på 400-tallet (romertid/folkevandringstid), brant ned på 600-tallet og ble aldri bygd opp igjen. Anders fortalte at en rekke gårder ble forlatt på 500- og 600-tallet pga. klimaforverring. I 536 skjedde et kraftig temperaturfall («den lille istid») som varte opp til 660, og fra midten av 500-tallet herjet den justinianske pesten i Europa med gjentatte utbrudd frem til 750. Det ble gjort en kulturminne-registrering her på 1980-tallet, men anlegget er aldri blitt systematisk utgravd.

Vi vandret litt rundt i terrenget, hvor det var satt opp informative skilt om anlegget, med bilder av forskjellige arkeologiske funn.

Tilbake til Frösön gjorde bussen en kort stopp på stedet der Jämtlands flygflottilj F4 og Jämtlands fältjägarregement I5 var forlagt til 2005, og hvor det nå ligger en internasjonal sivil flyplass (Åre Östersund Airport). Her lå Västerhus kapell, en romansk steinkirke fra 1100-tallet. Ruinen ble slettet da de skulle forlenge rullebanen. Den tilhørende kirkegården ble undersøkt rundt 1950, og en fant 364 skjeletter fra middelalderen. Anders fortalte at dette materialet representerer et av de fremste osteologiske funn fra Nord-Europa, og at det fremdeles forskes på det. Ved en av skansene på militæranlegget ble det også funnet en sølvskatt fra vikingtid.

Vi passerte igjen Frösö kirke, som ligger på den forhistoriske gården Hovs mark. Herfra vandret vi på en sti bort til Sommarhagen, boligen til komponist og musikkritiker Wilhelm Peterson-Berger (1867–1942). Huset, bygget i en nasjonalromantisk jugendstil, er i dag museum.

Vi kjørte et lite stykke videre, og Anders pekte ut stedet for Mjälleborgen, som en gang var Jämtlands største byggverk fra forhistorisk tid, og eneste i sitt slag i innlandet. Borgen, bygget av steinmurer med et palisadeverk på toppen, ble anlagt på 300-tallet (romertid) som forsvarsverk for en mektig stormann som hadde sin gård nedenfor høyden. Utgravninger viste at borgen har vært i bruk til inn på 700-tallet.                                                                                                                                 Ved foten av borgen lå også et gravfelt fra yngre jernalder, samt spor etter to langhus og en palisade.


På veien tilbake til Clarion Hotel, og lunsj, stoppet vi ved et av flere jernvinneanlegg som lå ved Storsjöns strand. Disse anleggene må ses i sammenheng med den tidlige jordbrukskulturen som oppsto rundt Storsjön i eldre jernalder, og som gjorde Storsjöbygdene til Jämtlands sentrum. Typisk beliggenhet for de tidligste anleggene er i hellinger ved sjøstrender, hvor en fremdeles kan finne slaggklumper og spor av groper etter ovnene. Anders fortalte at området rundt Storsjön hadde en stor produksjon av jern i eldre jernalder, og at råvaren for de tidligste ovnene var sjømalm. Senere, i yngre jernalder og middelalder, ble produksjonsanleggene flyttet inn til myrer i skogsområder, der råmaterialet var myrmalm. Vi fikk høre hvor viktig jernproduksjonen har vært for menneskene i Jämtland og Härjedalen gjennom tidene, og hvordan produksjonen her, med eksport av barrer til Europa, kan ses i sammenheng med den store, lignende jernproduksjonen i Trøndelag.

Etter lunsj besøkte vi Locknekratern meteoritcenter, ved Locknesjøen, hvor en meteoritt slo ned for 455 millioner år siden og skapte det enorme Locknekrateret. På veien fortalte Jan-Erik Solheim, professor emeritus i astrofysikk ved UiT, om meteoritten. Museet har også en utstilling av ulike slags mineraler og bergarter fra Skandinavia, og det ble vist en film som gjenskapte nedslaget av meteoritten.

Vi fortsatte videre til Hackås kirke. På veien holdt prof. Solheim et innlegg om variasjoner i klimautviklingen og hvordan henholdsvis solen og CO2-utslipp påvirker klimaet vårt.

Hackås middelalderkirke, som ligger rett ved Storsjön, ble oppført i tidsrommet 1150–1200. Det er den eldste og eneste bevarte kirke i Jämtland som har kor med romansk apsis. Sin nåværende utforming i barokkstil fikk kirken ved en ombygging på 1770-tallet da skipet ble forlenget vestover. Hackås kirke, som er viet til Sta. Margareta, har bevart en rekke flotte kalkmalerier fra middelalderen og renessansen. Middelalderfreskene i korets apsis fremstiller legenden om Sta. Margareta. Øystein fortalte om helgenen og pekte ut de ulike scenene for oss. Kalkmaleriene på veggene i skipet og i koret, nå avstengt og brukt som sakristi, ble utført i 1601 og viser scener fra Det gamle og Det nye testamente. De er arrangert i tre registre over hverandre og adskilt av tekstbånd på dansk.                                                                                                                                           Rett ved kirken sto også et klokketårn i tre, oppført 1750–1752, med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen. 

IMG_2402JPG


Figur 5. Kalkmalerier med scener fra Sta. Margaretas legende. Apsis, Häckås middelalderkirke , ca. 1150-1200.

Hackås kirke var et viktig stoppested for pilegrimer på vandring til St. Olavs grav i Nidaros. Spesielt var det mange samlet her på Margaretadagen 20. juli.   Ifølge en tidligere legende skal det ha vært en pilegrimskilde her ved kirkeplassen. I dag er det anlagt en Margaretakilde  øst for kirken, der de besøkende kan drikke og få helbredende kraft, og selskapets medlemmer måtte selvsagt prøve dette.

IMG_2398JPG

Figur 6. Selskapets medlemmer drikker av Margaretakilden ved Häckås kirke og får helbredende kraft.

Vi fortsatte videre sydover til Klövsjö, hvor vi skulle se en bygd med setre og gårder fra 1500 til 1700-tallet. Vi gikk ikke ut av bussene, men kjørte langsomt gjennom området. Anders fortalte at Klövsjö er et av de kulturhistoriske miljøene i Sverige som har riksinteresse. Det eldste huset er fra 1540, og her finnes også noen av landets best bevarte tunbygde gårder – «firbygdsgårder». Landskapet er vakkert og svært variert, og vi hørte at folk liker å bo her. Stedet har også eget meieri og gårdsbryggeri (KGB) samt et førtitalls setre.

Så gikk turen til hotellene i Vemdalen hvor vi skulle overnatte, 725 m.o.h., på Storhogna Högfjällshotel & Spa, og på Hovde (de få som ikke fikk plass på Storhogna, sov her). Storhogna Högfjällshotel har et fantastisk atrium i glass med vannfall og eksotiske trær, hvor vi samlet oss til avskjedsmiddag. Elisabeth Farnes oppsummerte turen med et innledende sitat fra Edvard Bulls bok om Jemtland og Norge, og takket på vegne av styret våre to kunnskapsrike guider Anders Hansson og Øystein Ekroll og vår alltid dyktige turleder Sonja Robøle.  

Søndag 29. mai                                                                                                                                               

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi videre opp gjennom Vemdalen og inn i Härjedalen til Härjedalens fjällmuseum i Funäsdalen. Museet, innviet i 1999, har utstillinger om samenes, fjellbøndenes og gruvearbeidernes liv gjennom 1000 år. I tilknytning til museet lå fornminneparken, åpen året rundt og Sveriges eldste bygdemuseum, grunnlagt av Erik Fundin i 1894. Museet mottok i 2001 prisen «The European Museum of the Year Award» for sine utstillinger.  


Før vi inntok vår lunsj på Funäsdalen Hotel, svingte vi innom Ljusnedal, i nordenden av Ljusnedalssjön. I 1685 ble det funnet koppermalm i Funäsfjällen. Det ble opptakten til Ljusnedals bruk og et helt lite samfunn av gruvearbeidere, med hytter, kirke og forsamlingshus.  

På veien videre gjennom Tänndalen fortalte Anders om sørsamene i området og om arkeologiske funn og fortidsminner herfra. Vi krysset riksgrensen og fortsatte mot Tydal og Tydal bygdemuseum. På veien dit fortalte Anders, som også er Armfeldt-spesialist, om den svenske general Armfeldts felttog mot Trondheim høsten 1718 og om karolinerhærens tilbaketrekning over fjellet mellom Tydal og Handöl, da over tre tusen soldater frøs i hjel i den kalde vinterstormen i januar 1719.

Tydal bygdemuseum ble vi tatt imot med et lite skuespill om felttoget. To menn, den ene utkledd som bonde og den andre som Armfeldt, fortalte om plyndringen av gårdene i Tydal før hæren trakk seg tilbake over fjellet. Museet hadde flere avdelinger med utstillinger: en basisutstilling om Tydals historie gjennom tidene, en bygdeutstilling om dagliglivet i Tydal, Singerloftet og i kjelleren om general Armfeldts tilbaketog over fjellet med utstilling av gjenstander fra felttoget (kanonkuler, sverd og div. feltutstyr) og kart over ruten. Vi kunne også lese om Norges største myntfunn fra VT/ tidlig middelalder (nedlagt ca. 1080) med 2253 sølvmynter, som ble funnet på gården Græsli i Tydal i 1878. Til dette funnet hørte også den kjente Græsli-spennen, en fugleformet spenne i forgylt sølv, dekorert i vikingtidens Ringeriksstil. På museets bygdetun Brekka arrangeres annenhvert år i januar friluftsskuespillet «Karolinerspelet i Tydal», som skildrer det siste døgnet før dødsmarsjen starter. I bussen fortalte Anders om kunstmaleren og friluftsmannen William H. Singer, som bygde seg en stor jakthytte i Tydal, hvor han jaktet og fisket fra 1911 til 1926. Da Thomas Angells Stiftelser i Trondheim, som eide mange av de tidligere plyndrete gårdene i Tydal, var villig til å selge dem tilbake, mente bøndene i Østbygrenda at prisen var for høy. Singer løste tvisten ved å kjøpe gårdene og gi dem tilbake til bøndene.

Ved Storaunstuggu, like ved Tydal kirke, gjorde vi en kort stopp. Huset, som er fra 1666, er Tydals eldste bygning. General Armfeldt og hans soldater skal ha stoppet her og plyndret gården dagen før tilbaketrekningen over fjellet. Huset er et av de få som er bevart fra tiden før felttoget.          


Da vi ankom Selbu Bygdemuseum, ble vi tatt imot av to guider i flotte selbugensere, som viste oss rundt i utstillingene. Museet holder til i den gamle prestegårdslåna fra 1745 ved Selbu kirke, og bygningen er i dag fredet.

Her delte vi oss i tre grupper, der den ene gruppen ble med Øystein for å se Selbu kirke. Kirken, opprinnelig en romansk steinkirke fra ca. 1150, er nå betydelig utvidet (1800-tallet) og restaurert (1900-tallet). Rester av middelalderens utsmykning ser vi i den opprinnelige vestportalen med sine søyler, kapiteler og masker i tårnfotens kapell og i tympanonfeltet, med kors og rosetter, som er plassert over dagens nordportal.

Museet rommer flere utstillinger som viser et bredt spekter av bygdas mangfoldige kulturhistorie innen håndverk, husflid og industri. Hovedattraksjonen er strikkeutstillingen, og guiden fortalte at museet har Norges største permanente strikkeutstilling, med over 350 utstilte strikkede                       gjenstander. Selbustrikking, med det karakteristiske rosemønsteret, har dype og lange tradisjoner i bygda, og har siden 1890 vært en viktig næringsvei. En annen viktig næring i Selbu var kvernsteinsproduksjon. Den varte fra ca. 1500 til 1900. Kvernsteinen fra Selbu var spesielt kjent for sin gode kvalitet, og selbustein ble eksportert i store mengder over hele verden. Vi fikk høre at det er registrert mer enn 1000 små og store brudd inne i fjellet. Museet hadde en stor samling med utstilte gjenstander fra kvernsteinshistorien, bl.a. redskaper og verktøy, matutstyr og klær. Etter et kort besøk i museumsbutikken, med mange fine strikkeprodukter, kjørte vi til Trondheim Lufthavn på Værnes.


Her tok Norwegians fly DY777 oss tilbake til Gardermoen og Oslo etter en innholdsrik og fin tur, men uten at vi hadde fått se Storsjöodjuret.

Norsk Arkeologisk Selskap inviterer sine medlemmer til en flott tur til Bayern i Tyskland. 


Torsdag 18.05.

10.00 – 12.15: Fly Oslo, Gardermoen – München

13.00 – 14.30: Lunsj i Freising, på Hofbräuhauskeller, Lankesbergstrasse 5 (ikke langt fra flyplassen)

14.30 – 17.30: Vi kjører til Manching (ca. 5 mil) og ser rester av borgen med et keltisk oppidum (3800 mål, ca. 10 000 innbyggere innenfor murene, største bosetning nord for Alpene 300 – 500 f.Kr.), videre til Eining i Neustadt og ser Castel Eining (romersk auxilliarkastell (ca. 100–400-tallet), deretter til Weltenburg og ser benediktinerklosteret og det berømte Donaudruchbruch (en bratt, trang innsnevring i elven) samt det romerske festningsanlegget på Frauenberg (Castel Abusina, fra ca. 80–400 e.Kr).

17.30 – 18.30: Weltenburg – Regensburg

18.30: Innsjekking på Mercure Hotel Regensburg****

19.30: Middag på hotellet

Fredag 19.05.

9.00 – 10.45: Vi starter vår byvandring ved Niedermünster klosterkirke og får et innblikk i Niedermünsters historie samt Regensburgs historie i romertid og middelalder. Vi deler oss i to grupper. Den ene går og ser Document Niedermünster og Niedermünster kirke. Den andre ser gamlebyen med Porta Castra Regina / Alter Kornmark, Dom, Alte Kapelle med Campanile og Steinerne Brücke (Steinbroen).

10.45 – 12.00: Gruppene bytter.

12.00 – 13.30: Lunsj på Regensburg Ratskeller

14.00 – 16.00: Buss til Kelheim, hvor vi besøker det arkeologiske museet (med vekt på oldtid og førromersk tid). Vi ser også en rekonstruert del av et keltisk oppidum (Alkimoennis) der. Museet fikk en europeisk ærespris i 1983.

16.30 – 18.00: Vi besøker det karolingiske klosteret og Pfalz St. Emmeram (med overveldende barokkinteriør og to spennende krypter).

18.30: Tilbake på hotellet

19.30: Middag på hotellet

Lørdag 20.05.

8.30 – 9.00: Vi setter de pakkede koffertene i bussen, for i dag går turen mot Bamberg.

9.00 – 11.00: Vi busser til Penk (i Unteren Naabtal) og besøker St. Leonhards kirke, en av de eldste bevarte landkirkene i Tyskland (arkeologi i en karolingisk-ottonisk landkirke), tingsted, kjører videre til Kallmünz og ser borganlegget fra 900-tallet og borgen fra 1200-1300-tallet.

12.00 – 13.30: Lunsj i Kallmünz (på Gasthaus Zum Eicherberg?)

13.30 – 15.00: Vi reiser videre til Ensdorf og ser Stephanstårnet (campanile fra 1075).

15.00 – 18.00: Ensdorf – Bamberg

18.00 – 18.30: Innsjekking på  Fürther Hotel Mercure Nürnberg West***

19.30: Middag på hotellet

Søndag 21.05.

9.00 – 11.00: Vi besøker domkirken med den berømte Bamberger Reiter (Bamberg-rytteren), en steinskulptur fra 1100-1200-tallet, og relikviene til Henrik II, den siste ottonske keiser, og hans kone Kunigunde.  

11.00 – 12.00: Vi går en tur på egen hånd eller med guide og gjør oss kjent i byen.

12.00 – 13.30: Lunsj på Hofbrau

14.00 – 18.00: Vi besøker stedene som omkranser byen (med buss og litt til fots): Domberget, Alte Hofhaltung, St. Jakobs kirke og St. Michael-klosteret.

19.30: Middag på hotellet

Mandag 22.05.

8.30 – 11.00: Bamberg – München Flugplatz

12.55 - 15.05: SAS München – Oslo

saltlagerjpgfotojpgbambergerrathausbambergrdhusjpgbambergjpgaltehofhaltungibambergjpgbamberg2jpg
Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg