Tallinn i Estland, 6.–9. juni 2002

Dag 1

Vi ankommer Tallinn kl. 10.30 og blir møtt av to busser med guiden, Kaja Sakk, estlender og perfekt på svensk. Vi blir raskt ført inn i landets sagn da vi ved flyplassen passerer innsjøen Ulemiste, drikkevannskilden for middelalderens Tallinn. Ute i sjøen ser vi noen store stein, og sagnet sier at da kong Kalev døde, ville dronning Linda bygget ham et svært steinminne. Selv bar hun steinen til ektefellens gravplass. Ved Ulemiste mistet hun noen stein ut av forkleet og satte seg ned og gråt. Hennes tårer ble så Ulemiste!

Kaja tar oss på en rask orienteringstur i Tallinn og forteller at den først omtales som by i 1154. Kristningen skjedde først ca 200 år senere og fra Skandinavia. Danskene var de første som kom ved Valdemar II i 1219. Tallinn betyr  «den danske by» og det første vi ser er spiret på St. Olavs kirke og det majestetiske Domberget med sine kirker og katedraler. Vi hører videre at det i 1343 var et opprør mot kirken, og danskene solgte de brysomme estlendere til tyske ordener. Dette innledet en langvarig tysk dominans som ble avbrutt og etterfulgt av en svensk periode, som av estlendere beskriver som «den gode, gamle svensketiden».


dcp_6317-kirressami-red.jpg

Kurressaare ordens- og bispeborg på Saaremaa.


Vi kjører fram mot Toompeahøyden, eller Domberget gjennom 1800-talls trehusbebyggelse i bydelen Kadriorg. Vi aner i det fjerne barokkslottet Kadriorg bygget av Peter den store på 1700-tallet for sin dronning Carina I, en pike av bondeætt. Trehusbebyggelsen i Kadriorg virket i dag noe forfallen, men en gjennomgripende restaurering er i gang. Vi kjører Narva mnf (Strandvägen) forbi den olympiske landsby fra 1980. Under Moskvalekene ble seiløvelsene avviklet her. Vi ser restene av et stort Piritakloster (Birgitta) brent ned av Ivan den grusomme eller den «forskräkkelige» som Kaja kaller ham.

Vi kjører inn i gamle Tallinn, hansabyen som står på Unescos «World Heritage List». Den blir introdusert for oss i en blanding av gammel og ny historie. Den nyeste historie finner vi i barrikaderestene foran Domberget fra frigjøringsdagen 20.8.1991. Det var spennende dager og timer før estlenderne fikk bekreftelse på at russerne hadde nok med seg selv og sine problemer og ville overlate til de baltiske land å styre seg selv.

Vi forlater bussene og samler oss på plassen mellom det rosa parlamentspalasset bygget av Katharina den store på 1700-tallet, og Alexandr Nevsky katedralen. (1894–1900).  Denne er russiskortodoks og Estlands største kirkebygg. Kaja beretter om «Pikk Herman» et gammelt tårn i palassområdet, og vi hører sagnet om Dannebrog. «Danskene er i ferd med å tape et slag da det plutselig fra himmelen daler ned et flagg i rødt og hvitt. De tar dette som et tegn på at de skulle få seier, og de seiret». Spirene på katedralen er spesielle. De viser et russiskortodoks kors over en liggende tyrkisk halvmåne og symboliserer seieren over tyrkerne.


dcp_6432-st.katharina-red.jpg

Dominikanerklosteret St. Katharina i Tallinn.


Vi spaserer videre til Toomkirik,  Tallinns domkirke og eldste i Nord-Estland.  Jan beretter om mange svenske spor som vi vil komme tilbake til.  Domberget («øvrebyen») rommet stort sett adelsboliger, kirker og andre offentlige bygg. I dag er stort sett alt offentlige bygninger. Vi rusler videre til et praktfullt utsiktspunkt (Kohtuotsa Vaaterplatjorm) med panoramautsikt over hansabyen («nedrebyen»). Vi ser St.Olavskirke i nord, Allehelgens kirke (tårnet brant 30. mai i år), Nicolaykirke, «Paks Margareeta» – et gammelt kanontårn nå sjøfartsmuseum) og til slottstårnet Kiek-in-de-kök, plattysk for «kikk inn i kjøkkenet». Historien forteller at det ble kalt så fordi tårnets mannskaper derifra kunne titte inn i byens kjøkken. Der nede gjaldt Lübeck-lov, mens oppe på Domberget gjaldt den gamle estiske landsrett.


dcp_6452-tallinn.jpg

Utsikt over Tallinn fra Dombergets borg.


Vi rusler videre gjennom gamle smug og ned smale trapper og kommer ned «det korte beinet», den ene av de to gamle oppganger til Domberget. Vår lunchrestaurant «Olde Hansa» ligger foran oss, og vi får smake på godt lokalt brygg og god mat. Raskt kaller imidlertid Lise og Egil oss igjen på beina for besøk til den sekulariserte kirke St. Nicolaus (Nicolaykirken).  Nicolaus er sjømennenes skytshelgen. Kirken har et tidlig gotisk inngangsparti, men er ellers en 1500-talls bygning. Kirken ble bombet av sovjeterne i 1942, men ble restaurert og brukes i dag til konserter. Jan tar oss umiddelbart til maleriet «Dance Macabre» av Lübeckmaleren Bernt Notke. Originalmaleriet var 52 m langt med opp til 50 personer, representerende middelalderens sosiale posisjoner. Det ble laget i 1461 for Mariakirken i Lübeck, men på grunn av sterke skader på originalen kopiert på slutten av 1500-tallet. Originalen er forsvunnet og kopien ble ødelagt ved alliert bombeangrep i 1942. Det må ha vært laget flere kopier, og fragmentet i St.Nicolaus er det eneste bevarte. Jan forteller om det klare kjennetegn ved Notkes bilder – nesene! De skal være lange, tynne oppstoppere.

Jan forteller om andre hovedverk av Notke, blant annet i et mannsstort krusifiks i Århus domkirke og St. Georg og draken i Stockholms Storkyrkja.

Bak en flokk av korgutter får vi et glimt av det fantastiske alterskapet på høyalteret.  Det er utslagbart med doble flanker og inneholder polykrome treskulpturer i senter og malerier på flankene. Det er laget i 1478–1482 av en annen Lübeckmaler, Hermen Rode. Det gir en skildring av St. Nicolaus liv. På det siste dramatiske bildet, hvor han bæres bort – halshugget, ser vi  i bakgrunnen Lübecks byprofil med alle kirkene.

Rett over gaten finner vi Arkeologisk museum, hvor arkeologen Marika Mägi tar i mot. Et litt spesielt museum i det det ikke er åpent for publikum. Dette p g a små midler til å få organisert og presentert funnene. Vi blir vist tre rom arrangert i sovjetårene. Det første rommet forteller om Estlands arkeologiske faghistorie fra 1920. Det andre viser funn fra steinalderen (kundakulturen). Mye beinrester er bevart i Estland p g a kalksteinsgrunnen. Det tredje rommet karakteriserer Marika som «the leftovers» og inneholder bronse- og jernalderfunn. Det spesielle her er det rike gravmaterialet fra 11.–12.-århundre, fra tiden etter at slike funn opphørte i Skandinavia. Årsaken finner vi i Estlands sene kristning, først 200 år etter Skandinavia. Spesielt fine finner vi bronsespenner (fibula) med emalje fra 100–500 e.Kr. Disse finner vi på en akse fra Kiev til Finland, men med et tyngdepunkt i Estland. Egil gjør oppmerksom på noen fine siselerte hjalter i sølv fra 11–12-århundre. Slike er funnet i hele Norden, men mest i Estland.

Vi avslutter dagen med besøk til et lite vikingmarked i museets bakgård. Barn og voksne arbeider med gamle teknikker og håndarbeid, jernstøping, treskjæring, ildsetting, veving med mer. Morsomt er det å se en «sandkasse» hvor barn får prøve seg som arkeologer.

Foreningen overrekker ved besøket en bokgave til museet ved Marika.

Vi vandrer gjennom hansabyen mot vårt hotel SAS Radisson, og mange finner veien langs den gamle ringmur. I Tallinn finner vi den nest best bevarte ringmur fra middelalderen. En tredjedel er bevart. Den best bevarte vil vi huske finnes rundt Visby på Gotland, hvor hele muren er bevart.

 

Dag 2 

Tro det eller ei – vi er i bussene på vei mot Saarema kl. 06.30.  Jan leser fra Per Lindstrøms «At resa i Estland», mens vi glir gjennom et meget monotont landskap med furumoer og mil på mil med upløyete marker. Landbruket ligger fortsatt nede etter atskillelse fra det store markedet i øst, og før tilslutningen til EU blir et faktum. Saarema, eller Ösel på svensk, har gjennom historien hatt mye kontakt vestover i Europa, og det forstår vi når vi ser nærheten til Gotland, Åland og det svenske fastland. Øyene Mohu og Saaremaa beskrives stort sett under ett som Saaremaa..  Øyene har ca 40.000 innbyggere og har bevart mye av det opprinnelige «takket» være sovjetokkupantens rakettbaser. Her skulle ingen fremmede inn!

Vi kommer først til Virtsu hvor gamle Øresund- og Storebeltferger går i skyttelfart.  Vi kommer raskt over «Store strede» til Mohu hvorfra det er veiforbindelse til Saaremaa over en lang molo som effektivt stenger vannets flyt i middelalderens «Lille strede». Her ligger en gammel bygdeborg i den opprinnelig vannkanten, og den kontrollerte trafikken. I dag er det nesten grodd igjen.  Opprinnelig bestod Saaremaa av et arkipel av mange små øyer, men på grunn av landhevningen på ca. 2,5 meter per 1000 år så er det i dag få, men store øyer. Saaremaa har ikke noe særlig god jordbruksjord, kun 10–15 cm over kalkstein og sand.  Handelsprodukter fra området i middelalderen var kveg, rug og havre samt spesielle små hester.  På veien videre gir Jan og Marika oss en rask innføring i Saaremaas historie. Den var på 1000–1300-tallet den tettest befolkede delen av Estland. Kristnet  med vold av tyske riddere i 1227.  Befolkningen ville ikke gi slipp på sin hedenske tro, og befolkningen reiste seg en rekke ganger mot sine tyske herrer på 1300-tallet, siste gang i 1343.  Tyskerne ble kastet ut, men kom igjen i 1345. Dernest kom danskene som overtok i 1573, men måtte gi slipp på øyene ved freden i Brømsebro i 1645. Sverige styrte fram til 1710 da russerne overtok, og Saaremaa var en del av det russiske riket fram til 1918.

Vi kjører på smale veier og må av og til rygge for å komme rundt steingjerder. Disse er typiske for Saaremaa.  De er laget av flate kalksteiner med absolutt rette kanter. Vi ser at gjerder også kan brukes til å tørke ved på.

Foran oss dukker bygdeborgen Pöide opp. Dette er den nest største bygdeborg på Saaremaa.  Marika var med på utgravingene som fant sted i 1990–1993. Den ligger like i nærheten av en viking- og middelaldergård, hvor det fortsatt er drift.  Marika tenker seg at borgen er bygget både som permanent oppholdssted og som tilfluktssted for en storgårds beboere fra tidlig vikingtid.  Det første anlegget brant ned på 1000-tallet, men anlegget ble tatt i bruk igjen i slutten av det 12. århundre og inn i det 13. Det er et imponerende anlegg:  i dag bestående av jord- og steinvoller med en inngang i hver ende.  I dag er den ca. 11 meter høy, men Marika mener at den har vært dobbelt så høy med sand, stein og palisadeverk. Utgravningen er skjedd i senter av borgen, og her er det funnet ildsteder og en brønn. Arkeologene mener at det inne i borgen har vært to gater med trehusbebyggelse i mellom. Ved den ene inngangen er det en terrasse på utsiden, hvor man regner med at det har vært en brygge hvor båter kunne legge til. Da anlegget ble forlatt på 1300-tallet, regner man dette var i forbindelse med at synkende vannstand gjorde at man ikke kom frem til borgen sjøveien. For oss som har vært med på andre av foreningens turer, kjenner vi igjen strukturene fra Gamleborgen på Bornholm og Fyrkat og Trelleborgen i Danmark. Dette er en av fem bygdeborger på Saaremaa, fire av disse regner Marika med hadde fast bosetting som denne, mens en bare var en tilfluktsborg.

Bussene bringer oss raskt videre til Pöide kirke og ruinene av et middelalderslott. Kirken er regnet som den tidligste steinbygning på de estiske øyer, muligens bygget før kristendommen ble innført.  Ved siden av og rundt kirken ligger ruinene av et middelalderslott bygget av den teutoniske orden i 1261–1343. Ødelagt av estlendere i St.Georgsnatt opprøret. Etter  å vært brukt som lager i en periode, er kirken ikke lenger i bruk.  I dag finnes det verken penger eller menighet til å sette den i stand. Borgen ble utgravd i sovjettiden, men lite eller intet ble registrert. Det kan se ut som om kirketårnet har vært en del av borgen.

På veien videre tar Jan for seg den langvarige svenske tilstedeværelse på Saaremaa. Ennå i dag finnes det to personer som snakker gammelsvensk.

Vi kommer til Tönija steingraver og kultsteder. Området ble utgravd og rekonstruert i 1995–2001 og Marika var leder. Den tidligste «tarand»-graven stammer fra det siste århundre f.kr. og er spesiell for denne del av Saaremaa. I det 4. århundre e.Kr. ble det så bygget sekundære graver oppe på de gamle gravene. Ved siden av denne førromerske tarandgrav med steinplate foran og groper. Nedenfor ligger et tidlig kultsted med store stolpehull.  Marika regner med at dette er en gravplass som er brukt av en gård, en slekt gjennom mange hundre år. Det er funnet rester etter ca. 40 personer, men vanskelig å fastslå nøyaktig antall p g a fragmentariske status som følge at det stort sett må ha dreiet seg om skjellettbegravelser. Det har vært en lang tradisjon på Saaremaa å ikke gravlegge sine døde i jorden.  De ble gravlagt oppe på jorden på en lag av steinheller for så å bli dekket med nye steinheller. Sekundærgravene er så lagt oppe på disse.  Marika mener hun har funnet opp til fem nivåer i enkelte av gravene. Underveis får vi vite at noen av deltagerne mener å ha funnet skålgroper på en stor stein i anlegget. De uregelmessig plasserte stolpehullene i kultstedet setter fantasien i gang.  Marika mener at det kanskje har stått en trebygning over gravene. Andre tenker seg kultstolper a la totempæler.

Marika spørres om den hedenske tro på Saaremaa før kristningen.  Dette vet man lite om, men mener at den var sterkt påvirket av Åsatroen fra Skandinavia og Tyskland. Hun forteller at det fortsatt er en tradisjon i Estland å ta med mat og drikke til kirkegård til picnic med de døde.

På vår vei sydvestover passerer vi Valjala kirke bygget rett etter kristningen. Her er mange gamle graver hvor der er funnet både smykker og et sverd.

Veien går videre til Kaali meteorkrater. Litt usikker datering, men man antar at meteoren falt ned mellom 800 og 300 f.Kr. Den gang var Saaremaa tett befolket og krateret med en liten innsjø ble et hellig sted. Krateret er i dag 105–110 meter i diameter og 22 meter dypt. Vanndybde 1–6 meter. Da meteoren kom inn i atmosfæren kan vekten ha vært opp mot 10 000 tonn, mens den kan ha vært ca. 80 tonn ved anslag.  Man kan forestille det steinregn som må ha vært i området da alle de øvrige bitene falt ned. Et gammelt sagn er forbundet til to menn som prøvde å tømme krateret for søle, men døde.  Årsaken har man senere funnet må ha vært SO2 gass. I sovjettiden prøvde man det samme, men måtte gi opp. Oppe i krateret fant man en eikestamme som hadde begynt sitt liv på 1200 tallet og var skåret i 1400 e.Kr.  Det oppstod en legende rundt meteoren og krateret svært lik Kallevallas beskrivelse av «jordens mor og ildkule fra himmelen».

Dagens mer prosaiske behov ble dekket på gjestegården Jurna Malkailumaatila. Dette er en bondegård hvor man har funnet at å drive med turister er mer lønnsomt enn å drive gård. Et riktig hyggelig gårdstun med sittemuligheter rundt omkring i det grønne og under soltak for de som ønsket det, meget godt og nødvendig. Men raskt ble vi jaget videre for å avslutte dagen på

Kurresaare steinslott.  Slottet ble bygget ca. 1300 e.Kr. og er meget vel bevart.  Biskopen av Ösel-Wiek hadde sin residens her. I museet er det også en utstilling fra forhistorisk Saaremaa. Slottet er det eneste av ca. 60 middelalderslott i Estland som er bevart.  Det var kun tid til en rask gange gjennom slottets mange rom med capitelsal, refectorium, dormitorium og museet. Spesielt imponerte sentralvarmeanlegget fra middelalderen hvor varmluft ble sirkulert fra en sentral varmekilde.

Vi iler så tilbake til bussene for å rekke fergen på Mohu og passerer underveis Mohu kirke uten tårn, hvit og vakker med høye gotiske vinduer.

13 timer etter start er vi tilbake på hotellet.

 

Dag 3

Vi skal ha en rolig dag i Tallinn og spaserer fra hotellet kl. 10.00 for å møtes ved Tallinna Toomkirik, Tallinns domkirke.  Maksitaxier bestilles for de som ønsker en enda roligere start. Turen går igjen langs ringmuren, opp «det korte beinet» til Toomkirik, den eldste og eneste bevarte av Estlands tre katedraler. Jan orienterer om kirkens historie fra grunnleggelsen i 1233, gjennom flere branner og ødeleggelser, fram til det bygget vi ser i dag. Opprinnelig kan det her ha vært en trekirke – hallkirke fram til 1300 og  ble endret til basilikakirke ca. 1500. Tårnet er bygget i 1779. En tragisk brann ødela hele byen og Toomkirik i 1684, men den ble raskt bygget opp igjen, og den bygning vi ser i dag er stort sett fra ca 1700. I de påfølgende hundreår ble kirken rikt utstyrt og utsmykket og er blitt den vakreste kirke i Estland. For oss skandinaver er det interessant med den flotte sarkofag til høyre for alteret for Pontus De la Gardie, en svensk general med en «Hollywoodsk» historie. Jan forteller om en opprinnelse i fransk landadel, munkeliv og flukt fra klosteret, leiesoldat i Danmark, fange i Sverige, godvenn med kong Johan III, gift med kongens «naturlige» datter Sophia Gyldenhielm, som eneste vestlig feltherre inntok han Moskva og druknet til slutt i Varna i 1595. Gravleggingen i Toomkirik var endt på den tid, men Johan III ga dispensasjon for Pontus. For sjøfarende nordmenn var det interessant å se minnetavlen over Adam Johan von Krusenstein d 1846, den første russer som circumnavigerte jorden.

Under ledelse av Kaja går vi «Pikk jalg» (det lange beinet) gjennom hovedporten til Domberget og ned i hansabyen Tallinn. Byen overtok fra Visby den sentrale rolle som middelalderens hovedtransitthavn mellom øst og vest. Hovedproduktet var salt fra øst. Byens storhetstid var  i det 13. og 14. århundre. Den Hellige Ånds kirke var utsatt for en dramatisk tårnbrann 30. mai i år, men heldigvis ble ikke interiøret skadet. Vi gleder oss over Bernt Notkes andre store arbeid i Tallinn – et foldbart alterskap fra 1483 beskriver pinsebudskapet med Maria og apostlene i senter flankert av St.Olav, St. Elisabeth, St. Victor og St.Nicolaus. Vi observerer de karakteristiske Notkenesene. At danskene også har hatt sin tid her, ser vi av Danebrogs dominerende plass under taket i midtskipet. Vår vandring blir vakkert akkompagnert av en fiolin og pianoduett som spilte herlig Mozart.

En rask marsj bringer oss langsetter «Pikk» (Langgaten), forbi Tallinns gamle gildehus. Først  Storgildehuset fra 1410, et fest- og møtehus for det øverste gilde av gifte kjøpmenn. Storgildet opphørte i 1920 da man ikke lenger ønsket noen overklasse. Vi ser Danebrogs farger oppe i gavlen. Peker på sambandet mellom Danmark og Tallinn. Andre gildehus kommer på rekke og rad.  Vi passerer St.Knut- og St.Olav-gildehusene og legger spesielt merke til de karakteristiske «Beischlagsteine» for inngangene. Sist kommer vi til Svartehodegildet. Her holdt «rekruttene» til – unge ugifte kjøpmenn innenfor Østersjøområdets mest berømte fasade. Vi ser relieffer av St.Martin og de fire hansakontorer, Bergen, Brügge, London og Novgorod.  Disse var ikke riktige hansabyer da de var underlagt nasjonalt styre.

Sist stopp er ved Oliviste, St.Olavs kirke, og Jan orienterer om at den er først omtalt på 1100-tallet og stod ferdig som steinkirke i 1330. Fra 1449–1625 var tårnet på 159 mverdens høyeste byggverk. I dag er tårnet 135 m høyt (?). Vi får høre sagnet om byggmester Olev som hadde fått i oppdrag å bygge en kirke høyere enn noen andre mot betaling av 10 tønner gull.  Betingelsen var at ingen skulle få vite hans navn før bygget stod ferdig. En spion klarte imidlertid å finne ut navnet og ropte til ham i det han skulle feste spiret – «Se opp Olev spiret luter». Overrasket falt Olev ned og ble drept, og Tallinn sparte de 10 tønner med gull. I 1600-talls kapellet ved siden av kirken ser vi et skjelett med en padde på brystet og en orm rundt skallen som skal beskrive Olev etter fallet. Flere av deltagerne kommenterte denne vandrehistorie som også kjennes fra Lund og fra Heddal stavkirke («Finn» «Romleskaft»). Sagnet har fått folk til å si at kirken er oppkalt etter byggmester Olev (Olaf), mens andre mener at kanskje Olav I Trygvasson kan ha gitt navn til kirken.  Han bodde seks år i Tallin. Jan mener imidlertid at det ikke er noen tvil om at kirken har sitt navn etter St.Olav – Olav II Haraldsson.

Vi rusler tilbake til Raekoja Plats, rådhusplassen og på Restoran Karl Friedrich får vi en utmerket lunsj til akkompagnement av folklore oppvisning på plassen under vinduene.

Noen hadde ennå krefter til å bli med Jan og Egil til Tallinns Dominikanerkloster fra 1246.  Klosteret var hjem for skandinaviske munker og spilte en sterk rolle i å konvertere Estland til kristendommen. Det ble plyndret og ødelagt under reformasjonen i 1524–1525.

Dagen avsluttes med vandring gjennom Hansabyens gater og sammen med oss befinner seg masse middelalderkledde mennesker i tablåer, sang , musikk og dans og middelalder- håndverk- og salgsboder i feiringen av byens middelalderfestival som utspiller seg i «anledning» NAS' besøk i Tallin 6.–9. juni, eller hva?

  

Dag 4 

Ferdig pakket og klare til siste dag drar vi fra hotellet kl. 09.15.

Turen går østover på hovedveien mot Varna og Russland. Hansabyen og Domberget ligger raskt bak oss, og vi kommer inn i en meget depressiv soveby fra Sovjettiden, som senere går over i store områder med forfalne industrianlegg. Tidligere var det et pittoresk område med klipper og rikt på arkeologiske funn. Nå er de fleste estere flyttet, og området bebos nesten bare av russere.

Plutselig er vi på landet, flatt som en pannekake med upløyete marker og småskog. Marika forteller at det her midt i ”bushen” var havn midt på 1100-tallet, noe som forklarer plasseringen av en bygdeborg fra sen vikingtid som vi farer forbi. Lise forteller at esterne bruker skogen som kirkegård. Innimellom trærne står det gravstøtter og kors, fredelig og godt.  Energikilden i dette området er hovedsakelig oljeskifer, som også er en av hovedindustriene i Estland.

Vi stanser og ser fra bussene gravplassen Joelähtme fra sen bronsealder. Gravene ble funnet under anlegget av den nye veien og ble flyttet til siden av veien. 36 sirkelrunde graver med rektangulære steinkister i midten  fra 9.–7 århundre f.Kr.  Marika forteller at det var få funn. I bare 16 av gravene var det bein eller materialfunn. Få metallfunn.  Litt rav. Egil forteller at de ligner på funn fra Jæren. Forskjellen er dog at mens man der brukte runde stein, har man her brukt flate kalksteinsheller. Det ligger flere personer i hver grav. Kanskje ligger familiens overhode i midten med de øvrige rundt ?

Vi fortsetter bortover det flate landskapet. Noen av busskurene er formet i kryss noe som indikerer at man kan stå i ly uansett hvor vinden kommer  fra.

Vi stanser ved tårnslottet Kiiu – et restaurert tårnslott fra det 16. årh.e.kr. Et lite sirkelrundt tårn av kalkstein – har det vært en del av et større anlegg ?  Rundt 3. etasje en svalgang av tre for forsvar og kontroll av tårnfoten. Svalgangen ga også avtredemuligheter for mannskapene. Det må ha vært trangt og må kun ha tjent som et tilfluktstårn. Tårnet ble restaurert i 1975.  Stadig er det noen av deltagerne som «forsvinner». En av de kvinnelige deltagerne i reisefølget utbryter: «Han er mitt største barn – og min største bekymring».

Endelig får vi lufte oss! Vi stanser ved Muuksi Hundikangrud, gravfelt som ligger ved innsjøen Kahala. To gravfelt fra bronse- og førromersk jernalder, oppe på et lite høydedrag. Den ene var for eliten og det andre for vanlige folk. Eliten karakteriseres ut fra material-funnene som er rikere der. Det er ca. 150 meter mellom anleggene. Vi ser på anlegget for vanlige folk. Her finnes mange beinrester – noen steder bare skaller, andre steder større knokler. Marika mener at her som på Saaremaa, tyder det på et komplisert begravelsesritual. Egil trekker sammenligninger med gravrøysfunn i Norge. En del av gravene har tydelige forsenkninger på toppen som er tegn på gravrøvere. Det er hundrevis av graver i anlegget.  I 1990-årene ble noen av disse gravet ut, og vi ser på en av disse.  Sirkelrund med steinkister inni. En lang kiste i senter antyder at flere er gravlagt etter hverandre.  Det er uklart hvorfor anlegget ligger her idet det ikke er funnet noen boplass i nærheten. Vi erindrer imidlertid at landhevningen har vært 2,5 m per 1000 år. Havet stod altså høyere den gang anlegget ble bygget. Kan det ha vært en hellig kult- og gravøy?  De eneste matrestene Marika og de andre arkeologene fant, var utenfor gravene – og antatt å være rester etter måltider ved «Bonewashing» slik som på Saaremaa.


dcp_6479-gravfelt-red.jpg

Gravfelt fra bronse- og førromersk jernalder.


Ekspedisjonen har hittil fulgt skjemaet, men plutselig befinner vi oss på herregården Kolga aldeles utenfor programmet et gods i den vestre del av Lahemaa nasjonalpark. Historien går tilbake til 13. århundre da danskene okkuperte denne del av Estland. Området ble solgt til cistersiensermunkene ved Roma kloster på Gotland som etablerte et jordbrukskollektiv her. Etter et dansk mellomspill ble eiendommen av Sveriges kong Johan III i 1581 gitt til den svenske general Pontus De la Gardie, hvis etterkommere, i adelsfamilien von Stenbock, holdt til her helt til 1939. Eldste del av hovedbygningen  stammer fra slutten av 1600-tallet med stadige påbygninger på 1700-tallet. I dag bærer både hovedbygningen og gårdsanlegget sterkt preg av forfall.

Vi fortsetter mot Rakvere slottsruin. Området er beskrevet fra sen jernalder. Slottet tilhørte teutonerordenen fra 14.–16. århundre  Eierskapet har skiftet sterkt gjennom århundrene. Vår lokale guide beretter om dansker, tyskere, svensker, polakker og russere som alle i kortere eller lengere tid hadde bygget på slottsborgen. Det ble ødelagt av livoniere i 1568 og har siden ligget i ruiner. De sprekeste klatrer opp på de høyeste murer og får en praktfull panorama- utsikt over de østlige deler av Estland. Deler av anlegget ble fra 1605 drevet som skysstasjon.


dcp_6493-rekvere-red.jpg

Rakvere museum og slottsruin.


Sulten begynner å rive, og vi finner fram til Viitna vertshus hvor vi inntar et tradisjonelt estisk måltid, og endelig får vi den surkålen vi forstår er et spesiale her i landet. Lise takker Marika Mägi for hennes hjelp til forberedelse og gjennomføring av turen og overrekker selskapets gave. Deretter takker Trine Næss på vegne av deltagerne turledelsen ved Lise, Egil og Andrea for en glimrende gjennomføring av turen. Høyttaleroperatørene for også en spesiell takk.

Siste stopp er på Palmse herregård. Jan forteller om den tyske adelsslekt von Pahlen som i 1697 påbegynte byggingen av herregården. Etter en dramatisk byggeperiode med brann stod det først ferdig i 1703, men ble påbygget senere. Den er bygget i fineste nordiske herregårdsstil i sen barokk.  Jan tar en fasadeanalyse og vi lærer om pilastere og okseøyne.  Det er et praktfullt hageanlegg i engelsk stil med en liten innsjø. Palmse ble restaurert i sovjettiden (1972) og tilhører i dag nasjonalparken. Det fremstår som et komplett restaurert gårdskompleks, hvor uthus, verksteder, bryggeri og lysthus er restaurert. Da von Pahlens flyttet ut i 1922 tok de med det meste av sitt bohave. Det mest spektakulære i dagens bygning er fem svære kakkelovner og barokkdørene i annen etasje.

Fylt av inntrykk om estisk historie  og landet vi har besøkt, forlater vi Estland og ankommer noen timer senere Oslo i god orden med Braathens.

En stor takk til arrangørene for nok en vellykket tur !

Erik Sanness Johnsen
med god hjelp fra Nanna Biørnstad