Isle of man, 20.–23.mai 2004

Jorunn Vandvik Johnsen

 

Turen til Isle of Man (Man) var lagt opp av The Manx National Heritage sammen med Sir David Wilson, nestoren innen vikingtidforskning i Storbritannia og bosatt på Isle of Man.

Preses, Lise Tschudi, og generalsekretær, Egil Mikkelsen, foretok en prøvetur i 2003 og opprettet kontaktene til Sir David og museet i Douglas som er senter for Manx National Heritage.

89 medlemmer deltok på turen som fant sted i strålende sommervær på ei øy dekket av bluebells og gorse (gulltorn) og andre vakre planter – og overalt så vi til havs!


112-1257_img.jpg

 
Fredfullt og vakkert landskap møtte oss!


Vi hadde chartret fly, og turen fra Gardermoen til Man tok to timer. En meget god måte å ankomme på.

Vi bodde på Hotel Sefton i hovedstaden, Douglas. Hotellet lå midt på strandpromenaden og var et topp sted å bo med enestående service. Vi hadde matpakkelunsjer og ellers alle måltider på hotellet.


112-1259_img.jpg

Hotell Sefton på Strandpromenaden. Et moderne, gammeldags hotell med god service og god mat. 


Etter lunsj samlet vi oss til innledende foredrag på hotellet ved våre guider.

Sir David Wilson ønsket velkommen og introduserte Dr. Andrew Foxon, direktør for Manx National Heritage. Han fortalte om en unik organisasjon som på vegne av folket og regjeringen på Man ivaretar alle typer kulturytringer og minner fra alle epoker, kunst, historie og miljøvern. Museet i Douglas er et sentrum for Manx forskning og har vunnet priser for sine presentasjoner.

Dr. Foxon nevner steder vi skal besøke, og alle er del av organisasjonens ansvarsområde, fra de eldste spor i mesolitikum til i dag.

De første spor etter mennesker er funnet i Cass ny Hawin, øst for flyplassen, en jeger og fiskerkultur ca. 5500 f.Kr.

Det fins 9–10 steder med påviste graver og boplasser fra neolitikum, deriblant Meyall Circle som vi skal besøke. Folket kom hit fra Frankrike, det sees på gravskikkene.


112-1267_img.jpg

Gravstad fra steinalderen.


På Ronaldsway (ved flyplassen) ble det funnet et britisk langhus, 7 x 4 m. hvor folk og dyr har bodd i hver sin ende. Keramikk og ornamentikk her er ellers ukjent på de britiske øyer og er muligens av middelhavsopprinnelse.

    

Øya ligger midt i Irskesjøen, er på 588 m2 og har 76000 innbyggere. Den er ikke del av Storbritannia og er ikke medlem av EU. Likevel er den avhengig av den britiske krone på mange vis, men lover vedtatt i Storbritannia gjelder ikke automatisk på Man.

 

Dr. Peter Davey snakket om bronsealder, jernalder og tidlig vikingtid, ca. 2000 f.Kr.–900 e.Kr. Bronsealderen er rik på øya. Selvom det ikke kan bevises at kobber har vært funnet på øya, har de hatt tilgang evt. utenfra.

Bronsealdergravene er monumentale og kan ligne de neolittiske. En finner bautasteingraver og branngraver i torv.

Kelterne kommer til Man ca 100 f.Kr. med kunnskap om jernvinning. Under utgravningene ved Peel Castle fant man jernaldertrekk i bunnen og kristent over.

I Druidale har man funnet «funny little bumps» som er påvist å være hytter, de eldste ca 300 e.kr.

Fra jernalderen stammer også de keltiske rundhusene.

Kristendommen kommer til øya med irske misjonærer ca. 500 e.Kr., og middelalderen begynner. De første kapellene, the keeills, ble anlagt over hele øya, mer enn 200 er påvist. Et kloster ble bygget i Maughold som ble et tidlig religiøst sentrum.


112-1272_img.jpg

Samling av rune- og billedsteiner ved Maughhold Church.

112-1271_img.jpg

Sir David Wilson, vår eminente og entusiastiske guide. (Med innslag av norsk!)

112-1270_img.jpg

Wilson undersøker samlingen av rune- og gravsteiner.


I Ballaqueene fins et kors med inskripsjon i ogham, det tidlige irske alfabetet.

 

Etter en pause snakker Sir David om vikingtiden. Det fins mange kilder, men de skal behandles med forsiktighet.

Belegg for perioden fins først og fremst i arkeologien, dernest i de skrevne kildene som krønikene og i stedsnavnene.

De første bosetterne fra nord kom mot slutten av det 9. århundret og kom raskt i kontakt med de andre innbyggerne. Gjennom giftermål med lokale kvinner kom de raskt inn i det manske samfunnet og tok til kristendommen. Man har hedenske graver fra 900–1000 e.Kr., 50 vikingtidsgraver i alt. Det er enkeltbegravelser i haug, men også flate graver og «lintel»-graver (steinkister).

I Balladoole ble et skip av eik, satt ned i stein over et antall forhistoriske kistegraver, et mannsskjelett med gravgods - våpen, metallarbeider, utstyr til hest, støpte knapper etc. Gravgodset er stort sett karolingisk eller britisk arbeid.

På St. Patrick's Isle, Peel, er funnet en kvinnegrav med bl.a. et halsbånd med 73 perler, jet fra Whitby og rav. En sen bosetter eller en tidlig kristen.

I Jurby er funnet hauger over første generasjons bosettere, to er undersøkt.

Storgårdene kalles quarterland farms – mulig de er fra før vikingtid, men dette er i alle fall gårder hvor vikingene ble sittende.

Det er gjort 22 store myntfunn fra tiden mellom 960 og 1055, pengene ble gjemt i en tid med mye fiendskap med Irland.

Herskeren på Man har vært sterk nok til å ha spilt en rolle i området, men antakeligvis under en sterkere konge. Norske konger regjerte på Man fra ca. 1070 til1286. 

Tynwald som tingsted  stammer fra denne tiden. Sir David forteller om lignende rettssystem i England også, men ikke minst navnet peker mot sterk innflytelse fra vikingene.

 

Kirken holdt minnegudstjenester over vikinger i den tidlige tiden. I det tolvte århundret kom kirken inn under erkebiskopen i Nidaros.

 

Stedsnavnene i dag avspeiler det norrøne mest i endelser som – by,- wick og – ey fra norrønt a', men dem er det mange av.

 

Arkeologen Andrew Johnson som sammen med Sir David er vår strålende guide alle dagene, forteller om øyas mange ulike landskap og områder og hva et øvet øye kan lese ut av dem.

Både de dyrkede og udyrkede områdene er viktige arkeologisk sett. En må se funn i sammenheng med landskapet omkring og en må se etter det som skiller seg ut.

På Man har en klipper og bratte kleiver i sørvest. Blant annet åsen ved Cregneash viser godt igjen fra sjøen og fra helt nord på øya. En spesiell beliggenhet som ble utnyttet (Meyall Circle).

St. Patrick's Isle ved Peel har en strategisk viktig beliggenhet med Irskesjøens beste havn. Her ble Peel Castle anlagt.

Andrew viser til flere steder, men de nevnes etter som vi kommer dit

 

Torsdag 20.mai.

Vi forlater hotellet kl. 9.30 og kjører langs kysten nordover til Laxey. På veien ser vi The Cloven Stones i en hage i Baldrine. De har sammenheng med King Orry´s Grave.

Laxey Wheel er første stopp, et vannhjul 100 moh. bygget i 1864 for å pumpe vann ut av blygruvene. Det er et muntert og vakkert landemerke som ble en turistattraksjon fra første dag. Viktorianske ingeniører var ivrige etter å vise sine kunster, og det festlig malte vannhjulet i rødt og hvitt lyser opp i landskapet. Det er 70 m. i omkrets og går rundt med 2,5 til 4 omdreininger i minuttet. Hjulet løfter via en stang 800 l vann per minutt, fra en dybde av 600 m. Blygruvene var veldig fuktige. De var i sving til 1. verdenskrig og var en kjærkommen industri i en tid hvor jordbruk og fiske var dårlig.

 

Vi kjører videre til King Orry's Grave, navnet fra King Gorry som er øyas navn på kong Godred  (Gudrød), den første norske kongen på Man. Han var Harald Hardrådes mann og etter slaget ved Stanford bro erobret han øya, mulig at han hadde vokst opp her også. Etter ham (1079) sitter norske konger ved makten på Man fram til 1286 (eller enda lenger i følge krønikene).

Men graven her har ingenting med King Orry å gjøre utover navnet. Graven er 5000 år gammel og er en av 10 megalitt- kammergraver  – som The Cloven Stones. Her er en rekke med kammer, vi ser nr. 2 og 3 i rekken. De ble fylt opp etter hvert og stengt av når de var fylt. Kamrene ligger innenfor en steinring som ga et «Hus for de Døde». Gravene er inhumasjonsgraver, og det er funnet flintredskap og keramikk. Man anså at de døde nå var i en annen verden, i et slags etterliv. Overgangen var en viktig begivenhet, det sees i inngangen, en trang åpning som ble stengt etter begravelsen.

Da veien ble anlagt, var det tegn som tydet på at gravplassen gikk tvers over. Det førte til spekulasjoner om det er en forbindelse til et annet gravfelt 80m. borte som er ca. 300 år eldre.

I kammergravene er stenene ofte delt (cloven), og en finner ornamenter i form av ruter og spiraler.

Ved Ballragh like i nærheten ser vi en uanseelig stein i veikanten med tre slike spiraler.


Vi kjører forbi Cashtal yn Ard, et neolittisk gravfelt, og til Maughold kirke hvor vi blir tatt i mot av en ekte haleløs manx katt. Maughold er det første kristne senteret på Man – fra 500-tallet – og området har alle lag av historien i seg. Det ser vi også bør være slik ut fra beliggenheten.

Dagens kirke er i romansk stil. Det gjenstår spor av tre keeills, den nordligste er ganske sen og er omgitt av «lintel»-graver. Den østlige hadde sirkelrunde vegger. Sir David mener at det kan ha vært bokvarter i en eller flere av dem.

Men aller mest interessant er den store samlingen av manske kors, 42 er samlet her, og er fra denne delen av øya. 1/3 del av dem er fra denne kirkegården. De står i et leskur beskyttet mot vind og vær og er et vakkert og imponerende skue. Først blir en slått av ornamentikken som i de eldste er rent keltiske og fram til vikingtid som bygger videre på dem og tilfører sitt eget, blant annet borrestilen. I alle er korset det sentrale symbolet.

 

Her fins innskrifter på latin i latinsk skrift, keltisk i ogham - kelternes første alfabet; angelsaksisk i runer. De fleste har en gravminnefunksjon mens en med et gresk monogram , chi-ro, er et tidlig kristent symbol. Bare et kors har norrøn runeinnskrift, og den er fra tidlig 11.århundre. Det er Arni som reiste kors over sin datter.

Øya har mange steiner med motiv fra sagnet om  Sigurd Fåvnesbane. Her ser vi en fra annen halvdel  av tiende århundre hvor Oter ligger og gnager på en laks mens Loke står i ferd med å drepe ham. Høyere opp skimtes Grane med kløv hvor gullet er lastet.

Innskriftene viser en høy grad av skrivekyndighet, og utførelsen viser at runeristerne og steinhoggerne var kompetente folk.

 

Interessant er det også at over den kristne kirkegården fant man hedenske graver. En vikinggrav er funnet her med skjeftet av et sverd. Dette skal vi se mange steder underveis.

 

Et kors som opprinnelig sto utenfor kirken, kan vi nå se inne i den. Steinen er høy og har det karakteristiske korset, men også øyas nasjonale symbol, «The Three Legs of Man», hugget inn. Det er fra 14. århundre. Emblemet har vært brukt fra det tolvte århundre. Mottoet lød: Hvordan jeg kastes, så står jeg.

 

Etter lunsj på kirkegården hvor det er godt og lunt mellom steinene og utsikten over hav og land upåklagelig, kjører vi nordover til Ramsey. Under fjellet North Barrule, bygdeborg i svunne tider, ligger Sky Hill hvor Gudrød slo den manske hæren.

Nord for Ramsey fins mange spor etter vikinger. Landskapet er flatere og lettere å komme inn til, og her er noe av den beste jorda .

 

Tidsnød gjør at vi må avlyse et besøk i Knock y Dooney hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtid. Men bonden, Mr. Moore, kommer til St. Andreas og forteller om skipsfunnet og andre vikingfunn på hans gård. Haugen kan sees på 10 km avstand i det åpne landskapet.


112-1284_img.jpg

Fra St. Andreas, rester av en billedstein.

112-1287_img.jpg

Billedstein fra St. Andreas.


St. Andreas er et av de rikeste sognene og har en fin samling steinkors som er satt inn i kirken. Her er et antall helt enkle kors, først og fremst er det gravsteiner fra vikingtid. Det er syv runekors i alt, og de er fra seks fot høye til små fragmenter. De er alle fra tiden etter år 1000 e.Kr. da vikingene var blitt kristne.


112-1288_img.jpg

St. Andreas, med mange dekorerte steiner fra middelalderen.


Ornamentene er en videreføring av det keltiske, men også påvirket av det piktiske.

Seks av innskriftene er i stuttruner mens den syvende er en variasjon som antas å være lønnruner («Bind Runes» kalte Kermode, Mans store ekspert på de tidlige korsene, dem).

På en stein med keltisk sirkelkors finner vi flettmønsteret til runemesteren, Gaut, og innskriften: «(NN reiste) dette (kors) etter Ufeig, sin far, og Gaut gjorde (det), sønn av Bjørn fra Coll».

Sandulfkorset er imponerende, 193 cm høyt, begge bredsidene har kors og flettmønster. På begge sidene av korsstammene sees dyr som hjort, hund, bjørn, ulv og orm. På hver tverrarm sitter en fugl. Under korset en kvinne sidelengs på hesteryggen med en hund.

«Sandulv den svarte reiste dette kors etter Arnbjørg, sin kone.» 

Torvaldkorset, et fragment av en stein med korsornament på begge sider, er enda mer spennende. Bare begynnelsen av innskriften er bevart, men på hver side fins bildefremstillinger. På den ene siden sees Odin med en av ravnene  som slukes av Fenrisulven, altså en scene fra Ragnarok. På den andre en mann i kappe med reip om livet, en bok i den ene hånden og et kors i den andre og under foten en slange. Ved siden av mannen sees en fisk (Pisces). Det som går under, og det som kommer.

Sigurdmotiv møter oss igjen på en av steinene. Nederst til venstre kjører Sigurd sverdet i Fåvne. Over det steker Sigurd Fåvnes hjerte over ilden, brenner seg og stikker fingeren med drageblodet i munnen. Da forstår han hva fuglen sier til Grane som begge sees rett over Sigurds hode. På baksiden av steinen ser vi Gunnar i ormegården.

 

Siste stopp for dagen er Jurby kirke, helt ut mot havet i nordvest. Dagens kirke er fra 1800-tallet, men det har vært kirke her fra gammelt av. Herfra kan en se til tre gravhauger fra vikingtiden; alle er plassert på høyder godt synlig fra leia og fra land. Haugene synes å si: «Pass dere. Her er vikinger!»

Sir David peker ut Ballateare hvor man har gravd ut en mannsgrav med det eneste eksempel på menneskeofring på de britiske øyer nemlig skjelettet av en ung kvinne drept av et sverdslag over hodet. Hun er gravlagt over husbonden sin som også hadde med seg mye gravgods.

 

Inne i kirkens våpenhus står flere kors, deriblant et spennende Sigurd-kors hvor vi ser Sigurd bak den forsvarsvollen som Odin rådet ham til å bygge mot Fåvnes eiter, og i ferd med å kjøre sverdet i Fåvne.

Hvorfor har Sigurd vært så populær i tidlig kristen tid i germanske land? Sir David peker på at Sigurd var en stor helt på samme vis som Kristus er nå.

 

Enda en stein viser motiv fra norrøn mytologi. Kanskje er det Hyndla som varsler om Heimdal og Ragnarok? På den andre siden en mannsfigur med et lite sverd og en lur og med en flyvende ravn over hodet. Er det Heimdal som blåser i luren for å samle alle gudene til det siste slaget?

Steinene med billedscener fra mytologien er alle eldre enn skriftlige kilder om det samme og gjør et mektig inntrykk.

Vi returnerer til hotellet og hyggelig kveld.

 

Fredag 21.mai.

 

Vi startet dagen i to grupper. Den ene så arkitektur i Douglas mens den andre gikk ned Druidale til Sulbyreservoaret hvor gruppene møttes til lunsj.

Sir David og Andrew guidet i Druidale som Andrew hadde arbeidet spesielt med.


112-1296_img.jpg

Klare for fottur med Druidale.


Druidale ligger på vestsiden av Snaefell i et skrint område. Vi startet turen ved Brandywell Cottage. Her har man forsøk gående med skogplanting. Vi ser gran som vokser meget sakte, og etter 50 år ikke har spredd seg. Det er likevel blitt et landemerke og fungerer som verneskog for nye utplantinger fra 1994 hvor man har plantet f.eks. or, rogn asal, bøk og eik. Det er tatt hensyn til arkeologien i området.

Her er tykk torv fra bronsealderen og fremover. Vi hører at Magnus Barfot måtte sende til Galloway etter tømmer.


112-1298_img.jpg

Druidale, turfter fra gamle «setre». (Og deilig å ligge i det lune gresset!)


Vi vandrer nedover den golde,vakre dalen til Upper Druidale hvor Andrew viser oss noen forhøyninger i dalsiden. Det er «The funny little bumps» som altså viser seg å være små boplasser, alle i nærheten av bekkeløp, elvebredder. Her er 6 hauger ganske tett innenfor et område avgrenset av bekker. Under torven fant man sammenraste ruiner av veldig små, enkle hytter av allslags materiale og som bare har vært i bruk i sommermånedene, som våre setre. De kalles shieling huts og fremstår i dag som shieling mounds.

Herfra har de gjett i allmenningen. Hyttene er ca. 3 x 3 m. og nødtørftig bygget med lette tak og med noe bedre tømmer til støtte. De måtte nok bygges opp igjen hvert år. Man har ikke mye å datere etter, men her er funnet en mynt fra 1200-tallet. Senere er også keramikk fra 1300-tallet funnet her.


113-1302_img.jpg

En gammel boplass nederst i dalen.


Det fins 50 grupper med slike mounds spredt over øya, 300 i alt.

Shielingaktiviteter har vært å gjete, melke og videreforedle og kanskje noe jordbruk. En ovn til å riste korn er funnet med trekull i.

Over dalen med en elv i bunnen ser vi i Upper Rheast forhøyninger av et mer velbygget hus hvor et bekkemøte viser voller som kan peke mot et kve.

Nordøst for de 6 hyttetuftene ser vi to halvsirkelformede forhøyninger. Har de utgjort en åttetallsformet bygning sammenføyet? Tuftene her er make til tufter 3 miles unna som er datert til 300 f.Kr. Her er stein i veggene, men ingen spor av ildsted. Steinene tyder på at det har vært satset her. Kanskje er dette «The missing link» mellom husene på øya og de som kom inn med skandinavene. Klimaet var stort sett det samme og dette var utsatt, åpent lende.

Noen var enda høyere oppe, på South Barrule er det 70 rundhus som disse. Det må ha vært tvingende grunner til at man bodde så høyt og så tett sammen. South Barrule har fungert som bygdeborg og vaktfjell.

Hvorfor har man hatt shielings på en så liten øy? Hva skjedde på gårdene? Alt var marginalt og måtte tas vare på. Det var også godt fiske om sommeren hvor en kunne forberede vintersesongen.

Vi kommer til Montpelier Woodland. Her er en liten bøkeskog plantet for 100 år siden. Opp en bratt kleiv mot øst ligger tuftene av to rundhus tett sammen på en 20–30 m. bred morenerygg. Med isen kom hvit kvarts, noen som kampesteiner. Som the shielings har også disse klare avgrensinger. Hit kom man for torvskjæring og for sauebeitet.

Like i nærheten ligger to bronsealderrøyser. Her så presten i 1870årene røysene og en bautastein. Under denne var der en steinkiste og i denne en intakt leirkrukke. Den ble knust da en arbeider falt med sin dyrebare bør. Her er funnet keramikkskår som er romano-britiske, de eneste slike som er funnet på øya.

Vi går videre til Sulby reservoar; på platået over fant man en keeill som ikke var undersøkt: Keeill Vale (St. Michael). En halv mile unna ligger enda en keeill. De var små, menigheten sto utenfor. St. Michael tyder på at kapellet er fra 1100-tallet. Her ble funnet noen få graver rundt kapellet. Antakelig har dette bare vært brukt i sommermånedene av folket i the shielings.

 

Vi møter resten av selskapet til lunsj i det fri og fortsetter til Tynwald Hill. På grunn av forsinkelser måtte besøket i Kirk Michael avlyses. Den har en flott samling middelalderkors bl.a. av Gaut.

 

Tynwald ligger i The Central Valley med åser på begge sider. Det har alltid vært lett å komme hit fra alle deler av Man. Landskapet former et naturlig amfiteater som har vært historisk viktig i årtusener. Her er funnet en kammergrav fra bronsealderen og to keeills. Man vet at det har vært vikinggraver her, men det fins ingen spor i dag. Det å møtes hvor forfedrene var gravlagt, ga møtene en spesiell vekt. Man har vært klar over bronsealderhaugene og lagt møtestedet etter det. I dag eies området av regjeringen.

 

Sentralt på sletta ligger en  pyramideformet haug med trapper hvor seremoniene foregår. Den er utformet på 1600–1700-tallet. Hvordan var gravhaugen opprinnelig? Der må være en kjerne av den opprinnelige haugen inne i pyramiden. Fra haugen fører en bred gangvei til kirken, The Royal Chapel of St. John the Baptist – «The Tynwald Church» som i tidligere tider også fungerte som tinghus. Da den tidligere kirken ble revet i1847, fant men restene av et runekors fra ca. 950 e.Kr. I dag står den i inngangen til kirken. Den har kors bare på en side og Gauts flettmønster. Av innskriften gjenstår: «men Osruth ristet disse runer». Runekorset peker mot at det alt den gang var en kirke her. Dagens kirke er bygget i granitt fra South Barrule.


Den viktigste begivenheten på Tynwald er møtet på St. John's Day, 5. juli, en blanding av ting og marked. Etter gudstjenesten toger øyas styresmenn i spesielle festdrakter med The Bearer of the Sword of State i spissen over til pyramidehaugen. Her blir The Titles of the Law lest på engelsk og manx.

Bakken er strødd med siv. Vanlige folk kan bære frem sine klagemål her. Deretter toger man tilbake til kirken. Hele seremonien og markedet etterpå er en meget ekte affair med røtter i middelalderen.

Tynwald har røtter i det islandske Tingvollene; det merker vi ikke bare på navnet, men også på skikken med opplesing av lovene, alles rett til å føre klagemål etc.

 

Vi drar tilbake til hotellet og videre opp til museet hvor Manx National Heritage Trustees holder hyggelig mottagelse for oss med vin og fingermat. Vi blir ønsket velkommen av the Chairman, Mr. G.R.M. Moore og av Dr. Andrew Foxon. Begge understreket de tette båndene til Norge som folket på Man var stolte av. Egil Mikkelsen talte på vegne av NAS og takket for den flotte oppfølgingen vi hadde fått. Gaver ble overrakt.

Deretter ble det tid til å se seg om i museet.

Kvelden ble avsluttet med middag på hotellet hvor vi hadde 7 gjester fra museet , våre guider og tilretteleggere fra museet. Preses, Lise Tschudi takket hver enkelt og overrakte Selskapets gaver.

 

Lørdag 22.mai

Vi drar vest på øya. Første stopp er Chapel Hill i Balladoole hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtiden. Beliggenheten er fantastisk, man har den aller beste utsikten over sydparten av øya, og vi ser The Mountain of Mourne i Nord-Irland i det fjerne. Her er godt jordbruksland med flere quarterland farms. Ytterst mot havet lå de mindre brukene, crofts, småbrukere og fiskere.

Chapel Hill er en befestet høyde både før og etter vikingtid. Her er funnet redskap fra både steinalder og bronsealder dessuten en steinkistegrav fra bronsealder.

Vikinggraven ble undersøkt i 1944 av den tyske arkeologen Gerhard Bersu som var internert på øya fra 1941 og gjorde utgravninger her helt fram til 1946.

Den lå direkte over en keltisk kirkegård. Utenfor haugen var en steinsetting mot havet, antakelig for å dra oppmerksomhet til den staselige haugen.

Man ser for seg hvordan vikingene har overtatt en etablert gård og har hauglagt sin første bonde i kristen jord, men i hedensk grav.

I båten ble det funnet en mann og en kvinne. Mannens gravgods var stort og viste tilhørighet til Skandinavia, de britiske øyer og til det karolingiske, «en typisk grav for en velstående skandinav».

Her er også en kirkegård som kom senere (St. Michael) og hadde tilknytning til the keeill som også ligger innenfor festningsvollen. Det var kirkegård her til 1900-tallet, men kapellet var svært lite og ikke beregnet på en menighet.

 

Vi kjører til Cregneash og Meyall Hill gjennom et stort åpent landskap og får fin utsikt til The Calf of Man på veien. Den lyser av bluebells midt i et knallblått hav.


113-1311_img.jpg

Vakre blue bells.


Meyall Hill favner historien fra gravplassen i steinalderen til radarstasjonen under 2. verdenskrig, og begge deler er under National Heritage.

Meyall Circle ligger høyt og fritt ut mot havet. Man kan også se og bli sett fra store deler av øya og gjennom et skar i neste åsrekke kan man se like til øyas nordlige del.

Her har røysa fra steinalderen vært et godt landemerke, ikke minst fordi den har bestått av mye kvarts som kunne sees på lang lei.

I dag står restene av gravplassen som «a stone circle», men det er det ikke. Det er en gravplass med seks par kammergraver arrangert i en sirkel hvor hvert par har «egen inngang». Det er funnet spor av kremasjon, keramikk og en jetperle. En lignende gravplass har karbondatering til ca. 2300 f.Kr. Det er ingen spor lenger av steintildekkingen , men buen av en voll som omga gravene, er utgravd. Den har fungert som støttevegg for røysa.

 

Vi går ned til den idylliske landsbyen, Cregneash, som ligger for foten av Meyall Hill, og hvor det i dag er folkemuseum. Her er bl.a. Harry Kelly´s Cottage, han var en av de siste manx talere. Carl Marstrander satt her og tok opp Harrys tale på voksruller. I annen etasje er et rom viet til Marstrander som holdes høyt i ære på øya som en av de som reddet språket fra å dø ut. I dag er det stadig flere som lærer seg manx, bl.a. tilbys undervisning på grunnskolenivå.


113-1335_img.jpg

Fra folkemuseet i Cregneash.


Vi spiser lunsj omgitt av stråtekte, hvitkalkede hus og med utsikt utover havet og til The Calf of Man.

 

Neste stopp er Peel, helt vest på øya hvor man har en av de beste havnene i Irskesjøen. Noen går opp til toppen av Peel Hill, men de fleste besøker The Mannanan Heritage Centre, et fint opplevelses-senter som fører oss gjennom Isle of Mans historie fra kelterne til moderne tid. Her er tatt i bruk film, talende animasjonsfigurer og hele hus som gjenskaper miljø og atmosfære ved siden av å gi historisk korrekt kunnskap.

 

113-1352_img.jpg

113-1355_img.jpg

Peel Castle. Strategisk plassert med spennende både militær og geistlig historie.


Det strategisk viktige Peel Castle ligger noen hundre meter unna på St. Patrick´s Isle, et smalt sund skilte den fra fastlandet, først i 1745 ble det bygget en gangvei over. En kunne gå over til øya på lavvann, og ved høyvann nå den med båt eller på hesteryggen. Vikingskipene kunne komme inn. Øya er med på å danne den gode havnen og gir et fint forsvarspunkt.

Det er spor etter mennesker her tilbake til 4500 f.Kr. Bronsealderfolk la sine graver på Peel Hill som fremdeles kan sees som hauger i landskapet. Rundt 700–600 f.Kr. kan en se sirkelrunde byggverk, hytter, med husholdsgjenstander på St. Patrick's. Denne bebyggelsen varte godt inn i kristen tid. Det er i jernalderen at forsvar og politikk blir knyttet til øya også.

Med kristendommen ble jernalderlandsbyen forlatt, og over den er en stor kirkegård, mye eldre enn katedralen fra 13.årh. Over denne første kristne kirkegården kom et lag med hedenske graver fra 1000-tallet, og over der igjen kristne graver. Her ble det funnet den rikeste kvinnegrav utenfor Skandinavia, blant annet et halskjede med 71 perler.

Det mest prominente landemerket var Det runde tårnet som er likt med tårn i irske klostre  fra sent på 1000-tallet. Dette er en av de få monumentene fra  irsk religion her.

På linje med tårnet ligger St. Patrick's Church som har vært bygget i mange faser.

 

I følge krønikene skal Kong Magnus Barfot ha landet her og tatt landet i besittelse og anlagt tre borger på Man (1098–1103). Det er funnet en forsvarsvoll fra hans tid her nord for den senere katedralen. Likeledes ble det påvist en bygning som er datert til 1000–1100tallet. Kan han ha bodd her? I følge samme kilde døde både Gudrød 2. og Olav 2. på St. Patrick´s Isle. Den siste norske kongen, Magnus 2., ga øya til kirken.

Nå blir St. German katedralen bygget, og igjen står det religiøse i sentrum. Det varer i ca. 100 år. Den ble anlagt på den mest beskyttede del av øya hvor nordmennenes hus lå, og samtidig ble det bygget bokvarterer nord for den. En stor frittstående hall og kjøkkenet i et eget hus nord for dette. Her har biskopen og hans menn holdt til.

Festningen kom raskt i bruk igjen med krigene på 1400-tallet. Festningsvollene ble styrket med nye palisader, «Pela», i 1400- og 1500-tallets dokumenter. Pela, gjerde, blir til Peel. Biskopen klager til Paven i 1363 over at gudstjenestene har opphørt fordi området ble brukt til festning. I 1392 fikk William le Scrope lov å bygge en borg i «Patrikyholm» som var ødelagt av fienden og hvor man ikke hadde hatt gudstjenester på lenge.

Katedralen ble utstyrt med befestninger, og inngangen gjennom The Gatehouse blir anlagt på 1500-tallet. Det kommer steinmurer rundt hele øya med flere tårn som også huset soldatene, de var velordnede med ildsted og latriner.

Biskopen hadde nå residens i Bishopscourt , flere miles nord for Peel.

Under borgerkrigene på 1600-tallet  holdt rojalistene festningen.

I katedralen sees tidlige gotiske buer, og dimensjonene i hallen gir et inntrykk av velstanden i en middelalderbolig som passet både for en biskop og en konge. I katedralen står en gravstein over en biskop med bl.a. disse bedrøvelige ord: Laugh now at the state of the Bishop's Palace.

Kvelden avsluttes på hotellet med avskjedsmiddag med takketale fra deltakerne ved Erik Schultz til preses og alle gode hjelpere. Det ble også overrakt gaver i form av replika av et smykke fra Kaupang til preses og sekretær fra en av deltakerne.

  

Søndag 23. mai

Første stopp er vikingboplassen i Braaid som er en uvanlig tuft. Man trodde lenge at det var et forhistorisk, rituelt senter med steinring og rekker av stein. En utgraving på 1920tallet viste at det ikke kunne ha vært boplass, men senere drenerte man området og fikk et annet syn på det. Dette er skrint land som har vært brukt til beiteland, og derfor har tuftene holdt seg så godt. Undersøkelser i 1960-tallet påviste et norrønt langhus med buede vegger, mye brukt i Danmark fra 500-tallet, men også i England og Vest-Skandinavia. Langhuset er 20 m langt og 8 m. bredt. Her er stående stein som har vært tettet med torv og en slags midtgang med støttestolper for taket. Kortveggene hadde tømmergavler, her er derfor ikke steiner. Senere er det reist 2–3 hytter inne i ruinen av langhuset.


113-1362_img.jpg

Tuftene av gammel, norrøn gård.


Nedenfor dette er et nytt hus for dyrene. Her er funnet stående steinheller som ga båser for dyrene.

Den tredje tuften som står som en steinsirkel viste seg å være et tidlig keltisk rundhus.

Som på Orknøyene ser vi kontinuiteten inn i vikingtid. Ødelagte bygg ble brukt til kveg og midlertidig bosetting.

Utenfor steinsirkelen står en bautastein. Den er fremdeles gåtefull og trenger videre forskning.

Vi ser opp på Snaefell, og Andrew sier at på en klar dag kan en se syv kongedømmer herfra: The Kingdom of Man, of England, of Wales, of Scotland, of Ireland, of Neptune and of Heaven.

 

Vi kjører sydover til Rushen Abbey som ble grunnlagt i 1134 på grunn gitt av Kong Olav Gudrødson og bestod til reformasjonen. I 1147 ble det cistersienserkloster og ble bygget etter deres standard, men i en litt forminsket målestokk. Det var ca. 20 munker her på det meste. Krønikene om de norske kongene på Man fra 1016 til1316 ble skrevet her av en av munkene.


113-1366_img.jpg

Fra Rushen Abbey, dramatisk historie men ikke mye igjen! Klosteret ble revet av politiske årsaker.


Ved reformasjonen ble munkene behandlet pent av øyas herre, Lord Derby. Men klosteret ble forlatt og overlatt til et gradvis forfall. I nyere tid ble det skole , hotell, forlystelsesgrunn før regjeringen kjøpte området og igangsatte et stort arbeid for å gjenskape mest mulig. I dag er det lett å forstå planen i klosterbygget. Vi spiser lunsj i urtehagen og resten av klosterområdet før vi kjører til Ballacegan, 800 m nordvest for Castletown.

Ballacegan ligger få meter over havet i et våtmarksområde, og her er det funnet jernalderboliger i form av keltiske rundhus (Raths). Bersu gravde her fra 1941–1944. Her var to ringer med forhøyning rundt og en tredje 800 m borte. Det var meget kompliserte tufter som spente over flere perioder, og hvor tømmer og stolpehull stammet fra ni ulike husplaner.

Husene var opp til 25 m i diameter og man antok at de var helt dekket av tak bortsett fra ljoren over det sentralt plasserte ildstedet. I dag tror man at taket har dekket bare den sentrale delen hvor menneskene holdt til. Man fant at til de tre rundhusene var det gått med 4000 fullvoksne eiketrær.Radiokarbondateringer viser til 300 f.Kr. for de eldste og ca. 300 år fremover i tid. Gjenstandsfunnene var typiske for keltisk jernalder. Senere er et mindre, lignende rundhus påvist i Irland. I Ballacegan fant man over disse gjenstandene et lag med flintredskaper fra steinalder. Bersu forklarte dette med at man skar torv til taket og fikk med seg flintrestene i dette ; dermed ble steinalderen liggende over jernalderen!

 

Vi kjører til Castletown, den gamle hovedstaden,en vakker liten by ved havet den også. Her ligger Castle Rushen og bekytter byen mot havet og i gammel tid mot våtmarkene innenfor. Den er godt bevart og et imponerende syn, men det er en komplisert sak å rekonstruere alle trinn i utviklingen.


113-1373_img.jpg

Fra Castletown, på sørspissen med borgen som landemerke.


Opprinnelsen er ukjent, men en tror den ble anlagt midt i det 13.årh. Kong Magnus 2. døde her i 1265. Den gangen var det kanskje en helt enkel firkantet borg, det fins merker 6 m opp på veggene. Antakelig har det vært en vollgrav. I de neste 200 årene bygges det videre, ett tårn i hvert hjørne opp til 2/3 deler av dagens høyde som det får på 1400-tallet. På 1500-tallet kommer porthuset og festningsmuren ble 2 m tykk.

Skotten Bruce angrep borgen på 1200-tallet, men etter det er den ikke angrepet.

The House of Keyes holdt sine møter her.

Borgen var et maktsymbol. Man skulle føle seg liten når man ankom og skulle møte makthaverne. Borgen var bolig for mange. Halvparten av gruppen følger Sir David opp vindeltrappene, 101 trinn, til toppen av borgen. Opp den mørke vindeltrappen passeres ulike stadier i borgens historie. Fra 1600-tallets losji og arbeidsrom for de høyere tjenere og embetsmenn til fengselsceller på 1800–1900-tallet. Toppetasjene var herskapets bolig. Her er små vinduer ut mot verden, det er peis i de viktigste rommene, et kapell og broer og platåer hvor man kunne nyte en forfriskning i solen. I herskapets saler er det laget tablåer fra festmåltid etc. Riktig livaktig! 

De andre går med Lady Eva Wilson på vandretur i byen eller på egen hånd i borgen.

 

Siste stopp på vårt innholdsrike program er et besøk på St. Michael´s Isle, på tuppen av halvøya Langness som ligger rett ut for flyplassen. Rundt Ronaldsway er det flere quarterland farms, og det er gjort rike funn fra steinalder til etter middelalderen. I området var tre festninger lagt på nes som kystforsvar. Fra 1200-tallet har en datert flere påsatte  brannområder. Er det bauner? Det er gode havner på innsiden og på utsiden av øya.

The Chapel of St. Michael er antakelig fra 1300-tallet. Det er forskjellig fra the keeills blant annet ved at menigheten har hatt plass inne i kapellet. Man tror det er en eldre kirke under denne. En forhøyning viser grensen rundt kirkegården, en grav er funnet utenfor, og den peker mot tidlig kristen tid. Kapellet har stått uten tak i 300 år og er malerisk mot det blå havet rett utenfor.

På øya ligger også en rund festning som ble utbedret av the Earl of Derby under borgerkrigen med 12 kanoner. Tvers over havnen ligger en festning som også hadde kanoner.

Øya har et rikt fugleliv, og er i sin helhet underlagt Manx National Heritage. Vi har sannelig fått se hvilket imponerende arbeid som skjer innen organisasjonens rammer ,og Sir David og Andrew har lært oss å se landskapets betydning og at vi bør behandle kilder med respekt. Dessuten har de sørget for at vi har følt oss velkommen overalt , og at vi har hatt det morsomt underveis. Stor takk til alle som var med på å arrangere denne uforglemmelige turen!

Flyturen hjem går etter planen, og to timer senere lander vi på Gardermoen, en utrolig grei måte å dra på tokt i vesterled. 


113-1388_img.jpg

Så hjemover. Kontraster: Fly i forgrunnen og mange hundre år gammel bygning i bakgrunnen. Symbolsk for turen?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lofoten, 28. mai–1. juni 2003

Turen til Lofoten var lagt opp av preses, Lise Tschudi, og selskapets generalsekretær, Egil Mikkelsen, i samråd med Arkeologisk institutt, Universitetet i Tromsø og fagfolk og kjentmenn i Lofoten som sluttet seg til oss underveis. 90 medlemmer deltok på turen.


Onsdag 28.mai

Vi kom sterkt forsinket avgårde fra Gardermoen. Det førte til at programmet på Luftfartsmuseet i Bodø dessverre måtte avkortes. Vi ble mottatt av museumsdirektør  Rolf Schien og major Roar Glenne. Sistnevnte førte oss gjennom den imponerende samlingen av fly. Med sin store formidlingsevne klarte han på en halv time å gi oss et innblikk i norsk luftforsvars historie.

Preses takket for oss og overrakte vår gave, belte med NAS’ logo på beltespennen. Deretter var det buffet-lunsj på museet og derfra rett om bord i hurtigruta M/S Narvik.

Vestfjorden oppførte seg pent så alle nøt middagen om bord. Vi anløp Stamsund, vårt første møte med Lofoten, og ankom Svolvær kl. 22.00. Her tok vi inn på Rica Hotell, vårt faste oppholdssted under hele turen.

 

Torsdag 29.mai. Vågan kommune: Austvågøya og Gimsøya.

Kl. 9.00 sitter alle i bussene, og professor Reidar Bertelsen fra UiTø er vår guide for dagen. Vi begynner med å utforske «røttene til Svolvær». I dag er Svolvær viktigste havn, men dette bysamfunnet har vandret mellom ulike havner – alt etter endringer i skip og havneforhold – noen kilometer i løpet av 1000 år. Kommunenavnet Vågan er en pekepinn til dette.

Den eldste boplassen i Svolvær ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig metalltid (bronsealderen lenger sør.) Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.

Øst-Lofoten er også et spennende blandingsområde mellom samiske og norske bosetninger.

«Røttene» finner vi i området rundt Kabelvåg, Vágar i middelalderen. Vår første stans er Vågan kirke – Lofotkatedralen - i Kirkevågen. Man regner med at det har vært kirkested i 900 år, og at den kirken som kong Øystein lot reise også lå her. Fem eller seks kirker har ligget her, men på jordet innenfor dagens kirke. Her er i dag en av de to eldste kirkegårdene i Nord-Norge. Halvparten av alle skrevne kilder fra landsdelen i middelalderen stammer fra Vágar.

Tvers over Kirkevågen ligger Trollsteinen, en kampestein med et svartmalt  normannisk kors hogd inn. Malingen gjør datering vanskelig. Den er flyttet til dagens beliggenhet. Det er flere sagn knyttet til steinen. Bertelsen mener steinen opprinnelig var en samisk offerstein som i kristen tid ble «uskadeliggjort» med et kors.

Dagens Lofotkatedral ble oppført i 1898, tegnet av arkitekt Carl J. Bergstrøm.

En mektig tømmerkirke i nygotisk stil med 1000 sitteplasser, malt i oker og brunt. Senere på dagen får vi se den inni takket være lærer Håkon Brun, og den gir det samme storslagne inntrykket her også.

Bertelsen peker mot en høyde over kirkegården hvor det ligger en gårdshaug. Det finnes 2000–3000 slike anlegg i Nord-Norge. Gårdshauger dannes ved at boplassen ble lagt oppå tidligere boplasser slik at gården gradvis ble liggende på en haug. Bosetningslag i tunet er mellom 2000 og 500 år gamle.                

En sti fører herfra og til Storvågan. Den er rester av den gamle veien i Vàgar. I skaret er spor av en liten befestning.
Vi ser veien igjen i Storvågan som er vårt neste stopp. Her ligger Lofotmuseet, regionsmuseet for Lofoten. Anlegget ligger på historisk grunn og består i dag av en gammel væreiergård med hovedbygningen fra 1815 som det sentrale bygget. Her er også fjøs, stall, stabbur, butikk, naust og en restaurert rorbu fra 1700-tallet. Museet viser gjenstander, fotografier, dokumenter og rommer arkiv for lokal muntlig tradisjon.

De sprekeste går til Simon Krane hulen. Hulen er en 20 m lang kanal som er skapt av fire flyttblokker. Nederst ved inngangen er ristninger av elg og bjørn, høyere opp er menneskefigurer. Ristningene er funnet ganske nylig.

Vi får en fin spasertur med bekkeblom og molteblom ved Lomtjønna, hit gikk havet i førkristen tid. Et lite sørsamisk gårdsanlegg ligger ved Vassosen, bebodd fra 1300–1500-tallet. Her er funnet en hjortedyrskulptur og en fallos skiferstein.

Veien tilbake legges om Brurberget, en karakteristisk fjellknatt rett nord for museet og rett opp for vågen. Her lå det gamle tingstedet. Lagmannen i Hålogaland holdt også til i Vágar, og det ble holdt tingmøter her. Vágarbok var et eget lovverk for fisket til ut på 1200-tallet da Landsloven kom.

Tvers over vågen og rett ned for museets hovedbygning lå middelalderens Vágar, Nord-Norges første by. Arkeolog Wenche Brun forklarte om området som først ble klart påvist i 1975, og utgravningene pågikk fra 1990–1999, ledet av UiTø. Man har påvist et 20 000 m2 stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Det er gjort 10 0000 gjenstandsfunn her. Her har vært bosetning fra 1000-tallet med markert nedgang på 1700-tallet. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker. En markert fortetning fant sted på 1100–1200-tallet. Det stemmer med fiskevær ellers i området Den voldsomme veksten i tørrfisknæringen på 1200-tallet med stor eksport til  Europa gav dette oppsvinget som ebber ut på 1300-tallet. Bebyggelsen har fortsatt, men som ordinært fiskevær. Det er ikke påvist brygger, båtene kunne lett dras på land fra begge sider.

Her har vært handelsstevner- særlig under Lofotfisket og det årlige Vágastevnet når tørrfisken ble hentet. Mye av livet i byen har foregått på båtene.

Beliggenheten er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet, det beste matfatet. Åpningen gav god beskyttelse i havna, men en farefull innseiling.

I Draugvika ved innseilingen fins to steinalderboplasser og en samisk offerplass fra middelalderen. Regnet er nå så stritt at vi kommer ikke helt ut til disse.

Noen får også tid til å besøke Galleri Espolin, Kaare Espolin Johnssons galleri i Storvågan. En fantastisk presentasjon av kystfolkets liv i kamp for tilværelsen og en hyllest til dem og deres kultur. Det gir en ekstra dimensjon til museet også som slik får et kunstnerisk uttrykk til sitt eget hovedtema.

Vi kjører til Henningsvær og inntar lunsj på Fiskekroken. Vi blir servert en makeløs fiskesuppe med nybakt brød til. Varm suppe var akkurat tingen, alle er litt våte nå.

 Videre går turen til Gimsøy som regnes blant de først bosatte områdene i Lofoten  - fra steinalderen. Vi stanser ved Reka, en bautastein 1,5m høy. Dette er «den sørgelige resten» av Gimsøymonumentet som bestod av Reka og 13 spisse små bautasteiner og en runestein, den eneste runesteinen funnet i Nord-Norge. Den er i dag på Tromsø museum.

Gimsøyanlegget er neste punkt på programmet, men regnet er så tett at vi hører om det i bussene mens vi ser utover landskapet. Dette er et av de bevarte tunanleggene som fins i Nord-Norge og som vi ellers bare finner på Jæren. Det er Ikke nødvendigvis rogalendinger som slo seg ned her, heller en påminning om den nære sammenhengen mellom jernalderens maktsentre.

Anlegget på Saupstadmyra som vi ser mot, består av 6–7 hustufter i hesteskoform rundt et tun like ved sjøen. Man har seilt inn til tunanlegget. Det ligger i utmark i forhold til høvdingsetet. I nærheten ligger tufter av store naust fra 900-tallet. Hvilken funksjon har tunanlegget hatt? Har det vært forlegninger for skipsmannskap?

 Vi kjører videre til Hov, forbi golfbanen, og ser en gårdshaug nord for veien. Her har vært kontinuerlig bebyggelse i 2000–3000 år. På nedsiden av veien ved en kritthvit sandstrand ser vi tuftene av to naust, 20 m. lange, tett inntil hverandre, fra yngre jernalder. En tredje tuft ligger noe høyere i terrenget og er noe eldre.

 På hjemtur kjører vi sakte gjennom Kabelvåg sentrum. Fra det nydelig anlagte torget kjører vi langs strandlinja i den gamle Kapellvågen. Navnet er belagt i et bispebrev fra 1351. Her forlater Bertelsen oss, og preses takker ham for en spennende og morsom dag og overrekker NAS’ gave.

Middag på hotellet avslutter dagen.


Fredag 30.mai. Vestvågøya, Vestvåg kommune.

Kl. 9.00 sitter vi i bussene. Værvarselet lyder på stiv kuling og store nedbørsmengder. Men ut på tur – aldri sur!

Arkeologen Geir Are Johansen, direktør for Lofotr, Vikingmuseet på Borg, er med som guide. På Gimsøy kommer Svein Kongsjord om bord, lokalhistoriker og kjentmann for alt som sviver og går i nærmiljøet - og enda lenger.

Sammen guider de oss gjennom Vestvågøya i fortid og nåtid. Vi krysser Gimsøystrømmen og får vite at strømmene ble naturlige stopp-punkt hvor en ventet på at strømmen skulle bære rette veien. Her ble det etablert handelssteder. I Raftsundet var det 6 slike på én kilometer.

Vi kjører Valbergveien og ser et karrig landskap hvor fiske var hovednæring, men kommunen som helhet er en av de største jordbrukskommunene i Nord-Norge.

Første stopp er Moland hvor det ble gjort store funn på 70-tallet. Området ble undersøkt av Olav Sverre Johansen fra Tromsø museum med studenter. Her er påvist gravhauger og langhus. Det har vært sammenhengende bebyggelse fra før Kr.f. Pollenanalyser viser at det har vært korndyrking her ca. 2000 f.Kr.

En trearmet gravrøys er funnet her og en tilsvarende i Hassel. Dette er meget sjeldent. Reidar Bertelsen har undersøkt den på Hassel og fant hestebein og keramikk. Røysene er fra overgangen eldre/yngre jernalder.

Moland blir omtalt som et ødetun, gården har flyttet seg noe over tid, men har hatt kontinuerlig beboelse.

Videre kjører vi forbi Dal som var en rik gård med gode laksenotsett. Utenfor ligger Dalsøyene hvor det er funnet 40- 50 graver; en gravskikk som var vanlig i eldre jernalder, og som vi skal se på Holsøya.

Vi passerer Finnhamn, og navnet minner oss om at dette har vært sjøsamenes område.

Vi stanser ved Valberg kirke. Her har stått tre kirker, alle på samme sted. At det er værhardt, merker vi på kroppen og forstår at kirkene kunne blåse ned- som den første gjorde i 1660. Dagens kirke ble vigslet i 1898. En vakker trekirke med glassmalerier i inngangsdørene og over alteret. En gotisk bue leder inn mot alteret. Lysestakene er fra den første kirken. Plutselig stemmer Svein i med en salme, en vakker stemme som fyller kirkerommet. Senere synger han to til. Alle ønsker seg mer!

En del av kirkegården i Valberg skal nå bli «museum» på grunn av sin høye alder.

Neste stopp er Kangerurda hvor det er steinalder-hustufter. Kåre Ringstad fant plassen i 1978. Her ligger 4–5 hustufter fra yngre steinalder ned for ura. Det er gjort få funn her. Havet stod 7–8 m. høyere den gang så husene lå i fjæra. Utenfor lå mange øyer og gav et beskyttet farvann. Øyene var eggvær og dunvær, vika var full av kobbe, silda kom inn her, og det var godt fiske ellers også.

Kl. 12.15 ankommer vi Mortsund hvor vi får servert deilig bacalao på Statles rorbusenter, og får tørket oss. Rorbusenteret er nokså nytt, men Mortsund er et meget gammelt fiskevær.

Einangen er neste stopp hvor vi ser to gravhauger med imponerende beliggenhet på toppen av et skar mellom to fjorder, Buksnesfjorden og Vestfjorden. Den høyest-liggende røysa ble utgravd og restaurert i 1975 av Olav Sverre Johansen med studenter. Røysa er 1,5 m høy og 25 m i diameter. Den er fra 1. århundre e.Kr. og er en av de eldste daterte i Nord-Norge. Her ble funnet gull- og sølvsmykker, og ett ble mistet tilbake i røysa igjen!

Gravhaugen har ligget langt fra gårdshusene, som de ofte gjorde i tidlig jernalder.

I jernalderen var Vestvågøya tett bosatt: 130 gårder og to høvdingseter vet man om. Ett på Borg og ett her enten på Buksnes eller ved prestegården i Hol.

Vi ser utover Buksnesfjorden og ser Holsøya, vårt neste stopp, og bak den Nappstraumen.

Holsneset og Holsøya tilhører Tromsø museum, men de har ikke fått bearbeidet området som ønsket ennå. Vi stanser ved tuftene av Stornaustet på Holsneset, kanskje det største i Nord-Europa. Naustet var 44 m langt og 10 m bredt og er fra overgang vikingtid/middelalder, beregnet ut fra høyden over havet. I Magnus Lagabøters Landslov nevnes under leidangsflåten at det i Nord-Norge fins en 30-sesse, en båt med dobbelt mannskap av Gokstadskipet. Det trengtes 60 mann for å ro den! Kan dette være naustet til storbåten?

O.M. Nicolaissen foretok utgravinger både på neset og øya i 1890-årene og verdifullt materiale gikk tapt i den forbindelse.

Holsøya kan en bare nå ved fjære sjø, og vi har fått «timet» besøket godt. Jamen får vi et glimt av sol i det vi kommer ut på den glitrende hvite sandstranden med grønnskimrende vann på begge sider. Utrolig vakkert.

På Holsøya ligger 55 graver, de fleste fra eldre jernalder. Olav Sverre Johansen undersøkte 4–5 graver på 70 tallet. Det ble gjort gjenstandsfunn, men ingen skjelettfunn. Flere av kistene lå åpne etter Nicolaissen. Han reiste også falne bautasteiner slik at det er vanskelig å bedømme hvilke som står originalt.

Vi ser graver - med og uten bautasteiner - tett i tett langs ryggen. Her er både manns- og kvinnegraver, og de er høystatusgraver. De ble ikke gravd ned, men lagt i gravrøys. I eldre jernalder stod vannet 2 m høyere enn i dag. De døde måtte i båt for å komme i graven. Det som andre steder er symbolikk, blir helt bokstavelig her.

Dagen er på hell, preses takker Svein Kongsjord for hans enestående innføring i Vestvågøyas liv gjennom tidene og overrekker NAS' gave. Nå bærer det rett tilbake til hotellet og middag.


Lørdag 31.mai. Vestvågøya.

Vi våkner til strålende sol og får se Lofoten i all sin prakt. Alle landskapene vi har sett, oppleves på nytt.

Vår guide for dagen er Geir Are Johansen, og han skal vise oss Lofotr, Vikingmuseet på Borg.

Vi møter ham på et flott utsiktspunkt tvers over fjorden fra Borg. Herfra faller høvdingsetet på plass, i det brede, åpne landskapet ligger det dominerende til på toppen av en smal åsrygg. Dette er eneste sted i Lofoten hvor det åpner seg en innlandsdal. Her er og har vært godt jordbruk.

Bak oss ligger Hellfjellet hvor det er funnet spor av en varde som varslet til Borg.

Vi ser ned på Borgfjorden som i eldre jernalder gikk 2 m høyere. Da var det hele en fjord, et langt fjordsystem som endte ved Borg, og gav høvdingsetet en strategisk god posisjon. Senere blir det Indre og Ytre Borgpoll, og ei bru forbinder landet på begge sider ved Strømgård. Her ble det funnet fundament til ei bru som nå dateres til 1100-tallet. Den må ha vært 70 m lang ut fra funnet av tre brukar laget av firkantete, laftete kasser fylt med stein.

Dessverre er den for sein til å knyttes til høvdingsetet. Den kan være anlagt i forbindelse med kirken.

Fra jernalderen er påvist 25 nausttufter for store båter, men landhevingen gjør fjorden smalere og grunnere, og båtene må etter hvert legge til i Borgvåg. Det blir vei fra brua og ut dit.

Vi flytter oss ned til brua og skimter brukarene i det klare vannet. Her ligger også ei naust-tuft fra merovingertid. Hele området er fullt av fornalderminner. Garden Bøstad har bosetningsspor fra steinalderen til middelalderen. I grenseland mellom Borg og Bøstad ligger et tunanlegg fra 200 e.Kr. Ankomstanlegget til museet er inspirert av tunanlegget.

 Nå kjører vi opp til høvdingsetet og blir slått av dimensjonene på hovedhuset som det står i rekonstruert tilstand og forteller om makt: «Beliggenheten er en demonstrasjon».

I 1981 pløyde naboen her og kom over svart jord med trekull og skår. Han ringte amatørarkeologen Kåre Ringstad som hadde bedt ham holde øynene åpne for funn. Slik begynte snøballen å rulle! I 1982 kom Tromsø museum i gang på området og fant samme år den første gullgubben. I årene 1982 til 1989 var her store utgravinger med internasjonalt tilsnitt ledet av Olav Sverre Johansen og Gerd Stamsø Munch. Publikasjon om Borg er nå i trykken.

Utgravingene var konsentrert om hovedhuset. Vi ser på tuftene først og blir igjen slått av dimensjonene.

Borg I A måler 67 x 7 m. Den ble bygd ca. 450 e.Kr. og stod til ca. 600 e.Kr. Deretter kom Borg I B som er en utvidelse av den første med en ny stolperekke slik at den måler 83x9m. Borg II stod fra 800–1100 og lå på kanten av bakken. Borg III er fra middelalderen og ligger øst for Borg I. Den er en gårdshaug med stor mødding fra jernalderen.

Vi ser på Lofotr museet slik det fremstår i dag, et museum og et opplevelsessenter for vikingtiden med den rekonstruerte høvdinghallen som hovedattraksjon. I bakkene rundt gresser gamle husdyrraser. Ned mot Indre Borgpollen passerer vi ei rekonstruert smie før vi kommer til et rekonstruert naust med en kopi av Gokstadskipet, Lofotr, fortøyd ved bryggen.

Vi stiger inn i hallen hvor forskjellige håndverk blir demonstrert. Mille er i ferd med å sette opp en ny vev og forteller om innfarging av garn etc. Her er høyt under taket, og de firkantete stolpene vekker diskusjon.

Kåre Ringstad som var primus motor i oppdagelsen av Borg, forteller levende om funn han har gjort fra det første i mai 1967 hvor han oppdager en ren steinalderboplass i Storbåthallaren på Flakstadøya via Borg til i dag. Han avslutter med å fortelle om en telefon sist søndag fra en lærer på Napp. En elev har funnet en hodeskalle under ei stor steinblokk. Dermed dukker Geir Are opp iført hvite hansker og står som en annen Hamlet med den nyfunne hodeskallen i hånden.

Den er vakkert bevart, må ha ligget knusktørt. Har skallen blitt flyttet på? Ikke et begravelsessted der den ble funnet. Er det et samisk funn? Er skallen 3000 år gammel – steinalder – som andre funn i nærheten? Egil mener skallen er av en ca. 30 år gammel mann. Tiden vil vise!

Hallen er rekonstruert fra den siste fasen 600–975 e.Kr. Det som er nærmest bakken er mest autentisk. Det er få spor av bjelker i stolpehullene, men en mener å ha belegg for at stolpene var rektangulære. En tverrstolpe er funnet. Man startet med en lavere konstruksjon, men ut fra stolpenes bæreevne kunne man bygge høyere. Taket ble for bratt for torv og man valgte trespon som i stavkirkene. Hallen er treskipet.

Egil minner om at dette har vært et monumentalbygg, og slike bøyer seg ikke for lokal byggeskikk.

Nå går vi inn i den praktfulle gildehallen hvor høvdingsetet står på den ene kortveggen. I stolpehull like ved ble i alt tre gullgubber funnet og det som er av knust glass, på samme vis som på Helgö ved Birka. Funnene peker mot den religiøse dimensjonen ved høvdingsetet. Den peker bakover mot kult og

fremover mot middelalderens kirkehus. «De hellige høyder» kalles åsen i dag.

Nå blir vi servert mat og mjød på beste vikingvis og av kvinner i flotte vikingdrakter som Mille er ansvarlig for. Vi får lammesodd og deretter lammekjøtt, kylling, gulrot, kålrot og brød.

Sentraliteten på Borg brytes etter 1000 års kontinuerlig bosetning da høvdingsetet ble forlatt. Flyttet de til Island på grunn av den politiske situasjonen?

Vi avslutter i hovedhuset med å se museet hvor mange funn fra utgravningene er utstilt. Blant det utstilte er de tre gullgubbene, glass-skår, keramikk etc.

Lise overrekker vår gave til Geir Are og takker for to flotte dager.

 Vårt neste stopp er Eggum som ligger med praktfull utsikt over havet mot Vesterålen. Her er en borg som tyskerne lot sette opp under 2. verdenskrig med en radarstasjon til kontroll av skipstrafikken.

Vi går langs stranda ut til Vestvågøyas spesielle del av Skulpturlandskap Nordland: «Hodet» skapt av den sveitsiske kunstneren Markus Raetz i 1992. Et vidunder av en skulptur som skifter karakter etter synsvinkelen.

Det er også gårdsanlegg i området mellom Eggum gård og radarstasjonen, i Utgarden. Her er gjort mange oldsakfunn, og i 1993 ble det ferdig registrert 11 gravhauger her.

 Dagen avsluttes med middag på hotellet.


Søndag 1.juni. Flakstadøya og Moskenesøya.

Det er hjemreisedag, og alle sitter «ferdig pakket» i bussene kl. 08.00 – klar for dagens program. Vi kjører den nå så kjente veien til vi når Nappstraumen og Flakstadøya.

Takket være det sinnrike lydanlegget som Clarin Mostue har ordnet til har vi god kontakt mellom bussene, og vi får interessante små foredrag underveis.

Egil Mikkelsen forteller om utviklingen i nordnorsk arkeologi. Fra 1875 var Tromsø museum ansvarlig for arkeologien. Helt til 1960-tallet var det bare en arkeolog nord for polarsirkelen. I 1972 ble det eget institutt i arkeologi ved Tromsø universitet og fra 1989 egen fylkesarkeolog i hvert fylke.

Eldrid Straume forteller om formidling og internasjonalisering ved instituttet i Tromsø, felt hvor de hadde vært spesielt dyktige.

Helge Høeg forteller om pollenanalyser og hva en kan lese ut av de små pollenkornene.

Slik kommer vi raskt til Flakstad kirke som ligger vakkert til i et stort åpent landskap ut mot havet, en rødmalt tømret korskirke med løkkuppel.

Organist Jurg Leufert viser oss rundt. Nåværende kirke ble reist i 1780 og er typisk for det som kalles Friis-perioden. Den ble restaurert i 1938, og da ble tårnet igjen satt midt over korskrysset i kirketaket. Det hadde stått i vestenden av  kirken etter at en orkan blåste tårnet 400 skritt av gårde i 1874.

Det har vært mange kirker her før denne. I 1413 er Flakstad kirke første gang nevnt i skriftlige kilder.

Kirken gir et lyst og vennlig inntrykk.

Neste stopp er Hamnøy hvor dagens kjentmann, Ottar Schiøtz, kommer om bord. Anne Thue Marstrander har fortalt oss om væreierfamilien Sverdrup på Reine og om livet i Reine under fisket. Vi kjører sakte gjennom Reine mens Schiøtz forteller mer om livet i fiskeværet, videre forbi Moskenes til Å hvor vi spiser deilig lunsj på Brygga. Marit Kalland takker fra deltakerne for en fin og vel tilrettelagt tur og berømmer den koselige atmosfæren spesielt. Hun gratulerer preses med dagen og overrekker en bok fra alle.

Ottar Schiøtz viser oss rundt på Norsk fiskeværsmuseum i Å og forteller levende om livet her i gamle dager. Vi ser stornaustet hvor båter og redskaper som ble brukt under Lofotfisket er utstilt.

Vi ser på den gamle produksjonsbrygga for tørrfisk, torskehoder og rogn, og vi besøker Norges eldste trandamperi. Her er kystkulturen de siste 200 årene godt ivaretatt!

Preses takker Ottar Schiøtz for fin guiding og overrekker vår gave.

Bussene bringer oss til ferja i Moskenes kl. 16.15. Skipperen har lovet å kjøre inn tre kvarter så vi kan nå flyet, og det klarer han. Alt går etter programmet, og vi lander på Gardermoen kl. 22.00.

En stor takk til alle våre guider og til styret ved preses for en spennende tur!

 Jorunn Vandvik Johnsen

Tallinn i Estland, 6.–9. juni 2002

Dag 1

Vi ankommer Tallinn kl. 10.30 og blir møtt av to busser med guiden, Kaja Sakk, estlender og perfekt på svensk. Vi blir raskt ført inn i landets sagn da vi ved flyplassen passerer innsjøen Ulemiste, drikkevannskilden for middelalderens Tallinn. Ute i sjøen ser vi noen store stein, og sagnet sier at da kong Kalev døde, ville dronning Linda bygget ham et svært steinminne. Selv bar hun steinen til ektefellens gravplass. Ved Ulemiste mistet hun noen stein ut av forkleet og satte seg ned og gråt. Hennes tårer ble så Ulemiste!

Kaja tar oss på en rask orienteringstur i Tallinn og forteller at den først omtales som by i 1154. Kristningen skjedde først ca 200 år senere og fra Skandinavia. Danskene var de første som kom ved Valdemar II i 1219. Tallinn betyr  «den danske by» og det første vi ser er spiret på St. Olavs kirke og det majestetiske Domberget med sine kirker og katedraler. Vi hører videre at det i 1343 var et opprør mot kirken, og danskene solgte de brysomme estlendere til tyske ordener. Dette innledet en langvarig tysk dominans som ble avbrutt og etterfulgt av en svensk periode, som av estlendere beskriver som «den gode, gamle svensketiden».


dcp_6317-kirressami-red.jpg

Kurressaare ordens- og bispeborg på Saaremaa.


Vi kjører fram mot Toompeahøyden, eller Domberget gjennom 1800-talls trehusbebyggelse i bydelen Kadriorg. Vi aner i det fjerne barokkslottet Kadriorg bygget av Peter den store på 1700-tallet for sin dronning Carina I, en pike av bondeætt. Trehusbebyggelsen i Kadriorg virket i dag noe forfallen, men en gjennomgripende restaurering er i gang. Vi kjører Narva mnf (Strandvägen) forbi den olympiske landsby fra 1980. Under Moskvalekene ble seiløvelsene avviklet her. Vi ser restene av et stort Piritakloster (Birgitta) brent ned av Ivan den grusomme eller den «forskräkkelige» som Kaja kaller ham.

Vi kjører inn i gamle Tallinn, hansabyen som står på Unescos «World Heritage List». Den blir introdusert for oss i en blanding av gammel og ny historie. Den nyeste historie finner vi i barrikaderestene foran Domberget fra frigjøringsdagen 20.8.1991. Det var spennende dager og timer før estlenderne fikk bekreftelse på at russerne hadde nok med seg selv og sine problemer og ville overlate til de baltiske land å styre seg selv.

Vi forlater bussene og samler oss på plassen mellom det rosa parlamentspalasset bygget av Katharina den store på 1700-tallet, og Alexandr Nevsky katedralen. (1894–1900).  Denne er russiskortodoks og Estlands største kirkebygg. Kaja beretter om «Pikk Herman» et gammelt tårn i palassområdet, og vi hører sagnet om Dannebrog. «Danskene er i ferd med å tape et slag da det plutselig fra himmelen daler ned et flagg i rødt og hvitt. De tar dette som et tegn på at de skulle få seier, og de seiret». Spirene på katedralen er spesielle. De viser et russiskortodoks kors over en liggende tyrkisk halvmåne og symboliserer seieren over tyrkerne.


dcp_6432-st.katharina-red.jpg

Dominikanerklosteret St. Katharina i Tallinn.


Vi spaserer videre til Toomkirik,  Tallinns domkirke og eldste i Nord-Estland.  Jan beretter om mange svenske spor som vi vil komme tilbake til.  Domberget («øvrebyen») rommet stort sett adelsboliger, kirker og andre offentlige bygg. I dag er stort sett alt offentlige bygninger. Vi rusler videre til et praktfullt utsiktspunkt (Kohtuotsa Vaaterplatjorm) med panoramautsikt over hansabyen («nedrebyen»). Vi ser St.Olavskirke i nord, Allehelgens kirke (tårnet brant 30. mai i år), Nicolaykirke, «Paks Margareeta» – et gammelt kanontårn nå sjøfartsmuseum) og til slottstårnet Kiek-in-de-kök, plattysk for «kikk inn i kjøkkenet». Historien forteller at det ble kalt så fordi tårnets mannskaper derifra kunne titte inn i byens kjøkken. Der nede gjaldt Lübeck-lov, mens oppe på Domberget gjaldt den gamle estiske landsrett.


dcp_6452-tallinn.jpg

Utsikt over Tallinn fra Dombergets borg.


Vi rusler videre gjennom gamle smug og ned smale trapper og kommer ned «det korte beinet», den ene av de to gamle oppganger til Domberget. Vår lunchrestaurant «Olde Hansa» ligger foran oss, og vi får smake på godt lokalt brygg og god mat. Raskt kaller imidlertid Lise og Egil oss igjen på beina for besøk til den sekulariserte kirke St. Nicolaus (Nicolaykirken).  Nicolaus er sjømennenes skytshelgen. Kirken har et tidlig gotisk inngangsparti, men er ellers en 1500-talls bygning. Kirken ble bombet av sovjeterne i 1942, men ble restaurert og brukes i dag til konserter. Jan tar oss umiddelbart til maleriet «Dance Macabre» av Lübeckmaleren Bernt Notke. Originalmaleriet var 52 m langt med opp til 50 personer, representerende middelalderens sosiale posisjoner. Det ble laget i 1461 for Mariakirken i Lübeck, men på grunn av sterke skader på originalen kopiert på slutten av 1500-tallet. Originalen er forsvunnet og kopien ble ødelagt ved alliert bombeangrep i 1942. Det må ha vært laget flere kopier, og fragmentet i St.Nicolaus er det eneste bevarte. Jan forteller om det klare kjennetegn ved Notkes bilder – nesene! De skal være lange, tynne oppstoppere.

Jan forteller om andre hovedverk av Notke, blant annet i et mannsstort krusifiks i Århus domkirke og St. Georg og draken i Stockholms Storkyrkja.

Bak en flokk av korgutter får vi et glimt av det fantastiske alterskapet på høyalteret.  Det er utslagbart med doble flanker og inneholder polykrome treskulpturer i senter og malerier på flankene. Det er laget i 1478–1482 av en annen Lübeckmaler, Hermen Rode. Det gir en skildring av St. Nicolaus liv. På det siste dramatiske bildet, hvor han bæres bort – halshugget, ser vi  i bakgrunnen Lübecks byprofil med alle kirkene.

Rett over gaten finner vi Arkeologisk museum, hvor arkeologen Marika Mägi tar i mot. Et litt spesielt museum i det det ikke er åpent for publikum. Dette p g a små midler til å få organisert og presentert funnene. Vi blir vist tre rom arrangert i sovjetårene. Det første rommet forteller om Estlands arkeologiske faghistorie fra 1920. Det andre viser funn fra steinalderen (kundakulturen). Mye beinrester er bevart i Estland p g a kalksteinsgrunnen. Det tredje rommet karakteriserer Marika som «the leftovers» og inneholder bronse- og jernalderfunn. Det spesielle her er det rike gravmaterialet fra 11.–12.-århundre, fra tiden etter at slike funn opphørte i Skandinavia. Årsaken finner vi i Estlands sene kristning, først 200 år etter Skandinavia. Spesielt fine finner vi bronsespenner (fibula) med emalje fra 100–500 e.Kr. Disse finner vi på en akse fra Kiev til Finland, men med et tyngdepunkt i Estland. Egil gjør oppmerksom på noen fine siselerte hjalter i sølv fra 11–12-århundre. Slike er funnet i hele Norden, men mest i Estland.

Vi avslutter dagen med besøk til et lite vikingmarked i museets bakgård. Barn og voksne arbeider med gamle teknikker og håndarbeid, jernstøping, treskjæring, ildsetting, veving med mer. Morsomt er det å se en «sandkasse» hvor barn får prøve seg som arkeologer.

Foreningen overrekker ved besøket en bokgave til museet ved Marika.

Vi vandrer gjennom hansabyen mot vårt hotel SAS Radisson, og mange finner veien langs den gamle ringmur. I Tallinn finner vi den nest best bevarte ringmur fra middelalderen. En tredjedel er bevart. Den best bevarte vil vi huske finnes rundt Visby på Gotland, hvor hele muren er bevart.

 

Dag 2 

Tro det eller ei – vi er i bussene på vei mot Saarema kl. 06.30.  Jan leser fra Per Lindstrøms «At resa i Estland», mens vi glir gjennom et meget monotont landskap med furumoer og mil på mil med upløyete marker. Landbruket ligger fortsatt nede etter atskillelse fra det store markedet i øst, og før tilslutningen til EU blir et faktum. Saarema, eller Ösel på svensk, har gjennom historien hatt mye kontakt vestover i Europa, og det forstår vi når vi ser nærheten til Gotland, Åland og det svenske fastland. Øyene Mohu og Saaremaa beskrives stort sett under ett som Saaremaa..  Øyene har ca 40.000 innbyggere og har bevart mye av det opprinnelige «takket» være sovjetokkupantens rakettbaser. Her skulle ingen fremmede inn!

Vi kommer først til Virtsu hvor gamle Øresund- og Storebeltferger går i skyttelfart.  Vi kommer raskt over «Store strede» til Mohu hvorfra det er veiforbindelse til Saaremaa over en lang molo som effektivt stenger vannets flyt i middelalderens «Lille strede». Her ligger en gammel bygdeborg i den opprinnelig vannkanten, og den kontrollerte trafikken. I dag er det nesten grodd igjen.  Opprinnelig bestod Saaremaa av et arkipel av mange små øyer, men på grunn av landhevningen på ca. 2,5 meter per 1000 år så er det i dag få, men store øyer. Saaremaa har ikke noe særlig god jordbruksjord, kun 10–15 cm over kalkstein og sand.  Handelsprodukter fra området i middelalderen var kveg, rug og havre samt spesielle små hester.  På veien videre gir Jan og Marika oss en rask innføring i Saaremaas historie. Den var på 1000–1300-tallet den tettest befolkede delen av Estland. Kristnet  med vold av tyske riddere i 1227.  Befolkningen ville ikke gi slipp på sin hedenske tro, og befolkningen reiste seg en rekke ganger mot sine tyske herrer på 1300-tallet, siste gang i 1343.  Tyskerne ble kastet ut, men kom igjen i 1345. Dernest kom danskene som overtok i 1573, men måtte gi slipp på øyene ved freden i Brømsebro i 1645. Sverige styrte fram til 1710 da russerne overtok, og Saaremaa var en del av det russiske riket fram til 1918.

Vi kjører på smale veier og må av og til rygge for å komme rundt steingjerder. Disse er typiske for Saaremaa.  De er laget av flate kalksteiner med absolutt rette kanter. Vi ser at gjerder også kan brukes til å tørke ved på.

Foran oss dukker bygdeborgen Pöide opp. Dette er den nest største bygdeborg på Saaremaa.  Marika var med på utgravingene som fant sted i 1990–1993. Den ligger like i nærheten av en viking- og middelaldergård, hvor det fortsatt er drift.  Marika tenker seg at borgen er bygget både som permanent oppholdssted og som tilfluktssted for en storgårds beboere fra tidlig vikingtid.  Det første anlegget brant ned på 1000-tallet, men anlegget ble tatt i bruk igjen i slutten av det 12. århundre og inn i det 13. Det er et imponerende anlegg:  i dag bestående av jord- og steinvoller med en inngang i hver ende.  I dag er den ca. 11 meter høy, men Marika mener at den har vært dobbelt så høy med sand, stein og palisadeverk. Utgravningen er skjedd i senter av borgen, og her er det funnet ildsteder og en brønn. Arkeologene mener at det inne i borgen har vært to gater med trehusbebyggelse i mellom. Ved den ene inngangen er det en terrasse på utsiden, hvor man regner med at det har vært en brygge hvor båter kunne legge til. Da anlegget ble forlatt på 1300-tallet, regner man dette var i forbindelse med at synkende vannstand gjorde at man ikke kom frem til borgen sjøveien. For oss som har vært med på andre av foreningens turer, kjenner vi igjen strukturene fra Gamleborgen på Bornholm og Fyrkat og Trelleborgen i Danmark. Dette er en av fem bygdeborger på Saaremaa, fire av disse regner Marika med hadde fast bosetting som denne, mens en bare var en tilfluktsborg.

Bussene bringer oss raskt videre til Pöide kirke og ruinene av et middelalderslott. Kirken er regnet som den tidligste steinbygning på de estiske øyer, muligens bygget før kristendommen ble innført.  Ved siden av og rundt kirken ligger ruinene av et middelalderslott bygget av den teutoniske orden i 1261–1343. Ødelagt av estlendere i St.Georgsnatt opprøret. Etter  å vært brukt som lager i en periode, er kirken ikke lenger i bruk.  I dag finnes det verken penger eller menighet til å sette den i stand. Borgen ble utgravd i sovjettiden, men lite eller intet ble registrert. Det kan se ut som om kirketårnet har vært en del av borgen.

På veien videre tar Jan for seg den langvarige svenske tilstedeværelse på Saaremaa. Ennå i dag finnes det to personer som snakker gammelsvensk.

Vi kommer til Tönija steingraver og kultsteder. Området ble utgravd og rekonstruert i 1995–2001 og Marika var leder. Den tidligste «tarand»-graven stammer fra det siste århundre f.kr. og er spesiell for denne del av Saaremaa. I det 4. århundre e.Kr. ble det så bygget sekundære graver oppe på de gamle gravene. Ved siden av denne førromerske tarandgrav med steinplate foran og groper. Nedenfor ligger et tidlig kultsted med store stolpehull.  Marika regner med at dette er en gravplass som er brukt av en gård, en slekt gjennom mange hundre år. Det er funnet rester etter ca. 40 personer, men vanskelig å fastslå nøyaktig antall p g a fragmentariske status som følge at det stort sett må ha dreiet seg om skjellettbegravelser. Det har vært en lang tradisjon på Saaremaa å ikke gravlegge sine døde i jorden.  De ble gravlagt oppe på jorden på en lag av steinheller for så å bli dekket med nye steinheller. Sekundærgravene er så lagt oppe på disse.  Marika mener hun har funnet opp til fem nivåer i enkelte av gravene. Underveis får vi vite at noen av deltagerne mener å ha funnet skålgroper på en stor stein i anlegget. De uregelmessig plasserte stolpehullene i kultstedet setter fantasien i gang.  Marika mener at det kanskje har stått en trebygning over gravene. Andre tenker seg kultstolper a la totempæler.

Marika spørres om den hedenske tro på Saaremaa før kristningen.  Dette vet man lite om, men mener at den var sterkt påvirket av Åsatroen fra Skandinavia og Tyskland. Hun forteller at det fortsatt er en tradisjon i Estland å ta med mat og drikke til kirkegård til picnic med de døde.

På vår vei sydvestover passerer vi Valjala kirke bygget rett etter kristningen. Her er mange gamle graver hvor der er funnet både smykker og et sverd.

Veien går videre til Kaali meteorkrater. Litt usikker datering, men man antar at meteoren falt ned mellom 800 og 300 f.Kr. Den gang var Saaremaa tett befolket og krateret med en liten innsjø ble et hellig sted. Krateret er i dag 105–110 meter i diameter og 22 meter dypt. Vanndybde 1–6 meter. Da meteoren kom inn i atmosfæren kan vekten ha vært opp mot 10 000 tonn, mens den kan ha vært ca. 80 tonn ved anslag.  Man kan forestille det steinregn som må ha vært i området da alle de øvrige bitene falt ned. Et gammelt sagn er forbundet til to menn som prøvde å tømme krateret for søle, men døde.  Årsaken har man senere funnet må ha vært SO2 gass. I sovjettiden prøvde man det samme, men måtte gi opp. Oppe i krateret fant man en eikestamme som hadde begynt sitt liv på 1200 tallet og var skåret i 1400 e.Kr.  Det oppstod en legende rundt meteoren og krateret svært lik Kallevallas beskrivelse av «jordens mor og ildkule fra himmelen».

Dagens mer prosaiske behov ble dekket på gjestegården Jurna Malkailumaatila. Dette er en bondegård hvor man har funnet at å drive med turister er mer lønnsomt enn å drive gård. Et riktig hyggelig gårdstun med sittemuligheter rundt omkring i det grønne og under soltak for de som ønsket det, meget godt og nødvendig. Men raskt ble vi jaget videre for å avslutte dagen på

Kurresaare steinslott.  Slottet ble bygget ca. 1300 e.Kr. og er meget vel bevart.  Biskopen av Ösel-Wiek hadde sin residens her. I museet er det også en utstilling fra forhistorisk Saaremaa. Slottet er det eneste av ca. 60 middelalderslott i Estland som er bevart.  Det var kun tid til en rask gange gjennom slottets mange rom med capitelsal, refectorium, dormitorium og museet. Spesielt imponerte sentralvarmeanlegget fra middelalderen hvor varmluft ble sirkulert fra en sentral varmekilde.

Vi iler så tilbake til bussene for å rekke fergen på Mohu og passerer underveis Mohu kirke uten tårn, hvit og vakker med høye gotiske vinduer.

13 timer etter start er vi tilbake på hotellet.

 

Dag 3

Vi skal ha en rolig dag i Tallinn og spaserer fra hotellet kl. 10.00 for å møtes ved Tallinna Toomkirik, Tallinns domkirke.  Maksitaxier bestilles for de som ønsker en enda roligere start. Turen går igjen langs ringmuren, opp «det korte beinet» til Toomkirik, den eldste og eneste bevarte av Estlands tre katedraler. Jan orienterer om kirkens historie fra grunnleggelsen i 1233, gjennom flere branner og ødeleggelser, fram til det bygget vi ser i dag. Opprinnelig kan det her ha vært en trekirke – hallkirke fram til 1300 og  ble endret til basilikakirke ca. 1500. Tårnet er bygget i 1779. En tragisk brann ødela hele byen og Toomkirik i 1684, men den ble raskt bygget opp igjen, og den bygning vi ser i dag er stort sett fra ca 1700. I de påfølgende hundreår ble kirken rikt utstyrt og utsmykket og er blitt den vakreste kirke i Estland. For oss skandinaver er det interessant med den flotte sarkofag til høyre for alteret for Pontus De la Gardie, en svensk general med en «Hollywoodsk» historie. Jan forteller om en opprinnelse i fransk landadel, munkeliv og flukt fra klosteret, leiesoldat i Danmark, fange i Sverige, godvenn med kong Johan III, gift med kongens «naturlige» datter Sophia Gyldenhielm, som eneste vestlig feltherre inntok han Moskva og druknet til slutt i Varna i 1595. Gravleggingen i Toomkirik var endt på den tid, men Johan III ga dispensasjon for Pontus. For sjøfarende nordmenn var det interessant å se minnetavlen over Adam Johan von Krusenstein d 1846, den første russer som circumnavigerte jorden.

Under ledelse av Kaja går vi «Pikk jalg» (det lange beinet) gjennom hovedporten til Domberget og ned i hansabyen Tallinn. Byen overtok fra Visby den sentrale rolle som middelalderens hovedtransitthavn mellom øst og vest. Hovedproduktet var salt fra øst. Byens storhetstid var  i det 13. og 14. århundre. Den Hellige Ånds kirke var utsatt for en dramatisk tårnbrann 30. mai i år, men heldigvis ble ikke interiøret skadet. Vi gleder oss over Bernt Notkes andre store arbeid i Tallinn – et foldbart alterskap fra 1483 beskriver pinsebudskapet med Maria og apostlene i senter flankert av St.Olav, St. Elisabeth, St. Victor og St.Nicolaus. Vi observerer de karakteristiske Notkenesene. At danskene også har hatt sin tid her, ser vi av Danebrogs dominerende plass under taket i midtskipet. Vår vandring blir vakkert akkompagnert av en fiolin og pianoduett som spilte herlig Mozart.

En rask marsj bringer oss langsetter «Pikk» (Langgaten), forbi Tallinns gamle gildehus. Først  Storgildehuset fra 1410, et fest- og møtehus for det øverste gilde av gifte kjøpmenn. Storgildet opphørte i 1920 da man ikke lenger ønsket noen overklasse. Vi ser Danebrogs farger oppe i gavlen. Peker på sambandet mellom Danmark og Tallinn. Andre gildehus kommer på rekke og rad.  Vi passerer St.Knut- og St.Olav-gildehusene og legger spesielt merke til de karakteristiske «Beischlagsteine» for inngangene. Sist kommer vi til Svartehodegildet. Her holdt «rekruttene» til – unge ugifte kjøpmenn innenfor Østersjøområdets mest berømte fasade. Vi ser relieffer av St.Martin og de fire hansakontorer, Bergen, Brügge, London og Novgorod.  Disse var ikke riktige hansabyer da de var underlagt nasjonalt styre.

Sist stopp er ved Oliviste, St.Olavs kirke, og Jan orienterer om at den er først omtalt på 1100-tallet og stod ferdig som steinkirke i 1330. Fra 1449–1625 var tårnet på 159 mverdens høyeste byggverk. I dag er tårnet 135 m høyt (?). Vi får høre sagnet om byggmester Olev som hadde fått i oppdrag å bygge en kirke høyere enn noen andre mot betaling av 10 tønner gull.  Betingelsen var at ingen skulle få vite hans navn før bygget stod ferdig. En spion klarte imidlertid å finne ut navnet og ropte til ham i det han skulle feste spiret – «Se opp Olev spiret luter». Overrasket falt Olev ned og ble drept, og Tallinn sparte de 10 tønner med gull. I 1600-talls kapellet ved siden av kirken ser vi et skjelett med en padde på brystet og en orm rundt skallen som skal beskrive Olev etter fallet. Flere av deltagerne kommenterte denne vandrehistorie som også kjennes fra Lund og fra Heddal stavkirke («Finn» «Romleskaft»). Sagnet har fått folk til å si at kirken er oppkalt etter byggmester Olev (Olaf), mens andre mener at kanskje Olav I Trygvasson kan ha gitt navn til kirken.  Han bodde seks år i Tallin. Jan mener imidlertid at det ikke er noen tvil om at kirken har sitt navn etter St.Olav – Olav II Haraldsson.

Vi rusler tilbake til Raekoja Plats, rådhusplassen og på Restoran Karl Friedrich får vi en utmerket lunsj til akkompagnement av folklore oppvisning på plassen under vinduene.

Noen hadde ennå krefter til å bli med Jan og Egil til Tallinns Dominikanerkloster fra 1246.  Klosteret var hjem for skandinaviske munker og spilte en sterk rolle i å konvertere Estland til kristendommen. Det ble plyndret og ødelagt under reformasjonen i 1524–1525.

Dagen avsluttes med vandring gjennom Hansabyens gater og sammen med oss befinner seg masse middelalderkledde mennesker i tablåer, sang , musikk og dans og middelalder- håndverk- og salgsboder i feiringen av byens middelalderfestival som utspiller seg i «anledning» NAS' besøk i Tallin 6.–9. juni, eller hva?

  

Dag 4 

Ferdig pakket og klare til siste dag drar vi fra hotellet kl. 09.15.

Turen går østover på hovedveien mot Varna og Russland. Hansabyen og Domberget ligger raskt bak oss, og vi kommer inn i en meget depressiv soveby fra Sovjettiden, som senere går over i store områder med forfalne industrianlegg. Tidligere var det et pittoresk område med klipper og rikt på arkeologiske funn. Nå er de fleste estere flyttet, og området bebos nesten bare av russere.

Plutselig er vi på landet, flatt som en pannekake med upløyete marker og småskog. Marika forteller at det her midt i ”bushen” var havn midt på 1100-tallet, noe som forklarer plasseringen av en bygdeborg fra sen vikingtid som vi farer forbi. Lise forteller at esterne bruker skogen som kirkegård. Innimellom trærne står det gravstøtter og kors, fredelig og godt.  Energikilden i dette området er hovedsakelig oljeskifer, som også er en av hovedindustriene i Estland.

Vi stanser og ser fra bussene gravplassen Joelähtme fra sen bronsealder. Gravene ble funnet under anlegget av den nye veien og ble flyttet til siden av veien. 36 sirkelrunde graver med rektangulære steinkister i midten  fra 9.–7 århundre f.Kr.  Marika forteller at det var få funn. I bare 16 av gravene var det bein eller materialfunn. Få metallfunn.  Litt rav. Egil forteller at de ligner på funn fra Jæren. Forskjellen er dog at mens man der brukte runde stein, har man her brukt flate kalksteinsheller. Det ligger flere personer i hver grav. Kanskje ligger familiens overhode i midten med de øvrige rundt ?

Vi fortsetter bortover det flate landskapet. Noen av busskurene er formet i kryss noe som indikerer at man kan stå i ly uansett hvor vinden kommer  fra.

Vi stanser ved tårnslottet Kiiu – et restaurert tårnslott fra det 16. årh.e.kr. Et lite sirkelrundt tårn av kalkstein – har det vært en del av et større anlegg ?  Rundt 3. etasje en svalgang av tre for forsvar og kontroll av tårnfoten. Svalgangen ga også avtredemuligheter for mannskapene. Det må ha vært trangt og må kun ha tjent som et tilfluktstårn. Tårnet ble restaurert i 1975.  Stadig er det noen av deltagerne som «forsvinner». En av de kvinnelige deltagerne i reisefølget utbryter: «Han er mitt største barn – og min største bekymring».

Endelig får vi lufte oss! Vi stanser ved Muuksi Hundikangrud, gravfelt som ligger ved innsjøen Kahala. To gravfelt fra bronse- og førromersk jernalder, oppe på et lite høydedrag. Den ene var for eliten og det andre for vanlige folk. Eliten karakteriseres ut fra material-funnene som er rikere der. Det er ca. 150 meter mellom anleggene. Vi ser på anlegget for vanlige folk. Her finnes mange beinrester – noen steder bare skaller, andre steder større knokler. Marika mener at her som på Saaremaa, tyder det på et komplisert begravelsesritual. Egil trekker sammenligninger med gravrøysfunn i Norge. En del av gravene har tydelige forsenkninger på toppen som er tegn på gravrøvere. Det er hundrevis av graver i anlegget.  I 1990-årene ble noen av disse gravet ut, og vi ser på en av disse.  Sirkelrund med steinkister inni. En lang kiste i senter antyder at flere er gravlagt etter hverandre.  Det er uklart hvorfor anlegget ligger her idet det ikke er funnet noen boplass i nærheten. Vi erindrer imidlertid at landhevningen har vært 2,5 m per 1000 år. Havet stod altså høyere den gang anlegget ble bygget. Kan det ha vært en hellig kult- og gravøy?  De eneste matrestene Marika og de andre arkeologene fant, var utenfor gravene – og antatt å være rester etter måltider ved «Bonewashing» slik som på Saaremaa.


dcp_6479-gravfelt-red.jpg

Gravfelt fra bronse- og førromersk jernalder.


Ekspedisjonen har hittil fulgt skjemaet, men plutselig befinner vi oss på herregården Kolga aldeles utenfor programmet et gods i den vestre del av Lahemaa nasjonalpark. Historien går tilbake til 13. århundre da danskene okkuperte denne del av Estland. Området ble solgt til cistersiensermunkene ved Roma kloster på Gotland som etablerte et jordbrukskollektiv her. Etter et dansk mellomspill ble eiendommen av Sveriges kong Johan III i 1581 gitt til den svenske general Pontus De la Gardie, hvis etterkommere, i adelsfamilien von Stenbock, holdt til her helt til 1939. Eldste del av hovedbygningen  stammer fra slutten av 1600-tallet med stadige påbygninger på 1700-tallet. I dag bærer både hovedbygningen og gårdsanlegget sterkt preg av forfall.

Vi fortsetter mot Rakvere slottsruin. Området er beskrevet fra sen jernalder. Slottet tilhørte teutonerordenen fra 14.–16. århundre  Eierskapet har skiftet sterkt gjennom århundrene. Vår lokale guide beretter om dansker, tyskere, svensker, polakker og russere som alle i kortere eller lengere tid hadde bygget på slottsborgen. Det ble ødelagt av livoniere i 1568 og har siden ligget i ruiner. De sprekeste klatrer opp på de høyeste murer og får en praktfull panorama- utsikt over de østlige deler av Estland. Deler av anlegget ble fra 1605 drevet som skysstasjon.


dcp_6493-rekvere-red.jpg

Rakvere museum og slottsruin.


Sulten begynner å rive, og vi finner fram til Viitna vertshus hvor vi inntar et tradisjonelt estisk måltid, og endelig får vi den surkålen vi forstår er et spesiale her i landet. Lise takker Marika Mägi for hennes hjelp til forberedelse og gjennomføring av turen og overrekker selskapets gave. Deretter takker Trine Næss på vegne av deltagerne turledelsen ved Lise, Egil og Andrea for en glimrende gjennomføring av turen. Høyttaleroperatørene for også en spesiell takk.

Siste stopp er på Palmse herregård. Jan forteller om den tyske adelsslekt von Pahlen som i 1697 påbegynte byggingen av herregården. Etter en dramatisk byggeperiode med brann stod det først ferdig i 1703, men ble påbygget senere. Den er bygget i fineste nordiske herregårdsstil i sen barokk.  Jan tar en fasadeanalyse og vi lærer om pilastere og okseøyne.  Det er et praktfullt hageanlegg i engelsk stil med en liten innsjø. Palmse ble restaurert i sovjettiden (1972) og tilhører i dag nasjonalparken. Det fremstår som et komplett restaurert gårdskompleks, hvor uthus, verksteder, bryggeri og lysthus er restaurert. Da von Pahlens flyttet ut i 1922 tok de med det meste av sitt bohave. Det mest spektakulære i dagens bygning er fem svære kakkelovner og barokkdørene i annen etasje.

Fylt av inntrykk om estisk historie  og landet vi har besøkt, forlater vi Estland og ankommer noen timer senere Oslo i god orden med Braathens.

En stor takk til arrangørene for nok en vellykket tur !

Erik Sanness Johnsen
med god hjelp fra Nanna Biørnstad

 

 

 

 

 

           

Bornholm, 24.–27. mai 2001

Turen til Bornholm var arrangert av Ingrid Falktoft Andersen i IFA Oldtids- og kulturreiser i samråd med Egil Mikkelsen og Lise Tschudi.

Både Ingrid og Egil guidet oss underveis, dessuten arkeologen, Finn Ole Nielsen, fra Bornholms museum.  Lokale guider og våre sjåfører bidro også til å gjøre oppholdet spennende.

100 medlemmer deltok på turen som fant sted i strålende vær og med Bornholm «i full blomst».  Vi fløy charter med Braathen direkte Gardermoen - Rønne, en tur som tok fem kvarter.

 

Torsdag 24.5

 Kl. 11.00 var vi i bussene og kjørte nord og vest mot Allinge.  På veien stanset bussene ved Brogårdsstenen nær Klemensker, den høyeste av Bornholms 40 runesteiner.  Denne er den eneste hvor hele familien er nevnt, kvinnene riktignok uten navn!  Runesteinene på Bornholm er svenskpåvirket med slangeornamentikk og faste kristne formularer.  Steinene er fra annen halvdel av 1000-tallet, Bornholms kristningstid.  Runene er kortkvistruner (stuttruner).

I samme område ligger en gruppe bronsealderhauger. Man har opplysninger om minst 700 store gravhauger på Bornholm, men det har vært mange flere.  De viser godt igjen i landskapet.

Like før Allinge får vi se Olskirke (St.Olavs-) en av Bornholms 4 rundkirker.  Kirken er fra ca 1150, en festningsaktig kvitkalket granittkirke med frittstående kirketårn og et flott tak.

Vår første stopp er Madsebakke helleristningsfelt nord for Allinge.  Det er Danmarks største  og det eneste på grunnfjell.  Her nord på Bornholm ligger det skandinaviske grunnfjellet i dagen.  De to billedgruppene består av 12 skip, 7 fotspor, 1 hjultegn og mange skålgroper.  Båtene er dobbelte med to sving i baug og akter og med spantene avbildet.  Det er bronsealderristninger vi ser her.  Skipet er et spesielt nordisk ristningstegn, mens de andre kjennes også fra Vest Europa. Etter bergkunsten inntok vi deilig dansk frokost på Ellas konditori og restaurant i Allinge.

Vi kjører til Stammershalle gravplass med graver fra bronsealder og romersk jernalder.  Like ved er også funnet flintredskaper fra 8000 f.kr. Tre store bautasteiner dominerer ytterst på klippen mot havet.  Markerer bautasteinene graver, eller er det minnesteiner?  Man mener de kan være begge deler.  Her ser vi to klare bautasteingraver, en med steinring og strålemønster og en med brannplett.

En bronsealder gravrøys ble utgravd her for 100 år siden.  Den inneholdt bl.a. en urne, bronseøse og en spesiell bornholmsk fibula med spissoval plate.

To steinkistegraver med randsteinkjede inneholdt skjelett, skjold og sverd.

Slik får vi illustrert på et lite område mange ulike gravskikker over et stort tidsspenn. Kysten her vrimler også av graver fra vikingtiden.  Tusenvis av jernaldergraver er gravd ut på Bornholm.

 Vi krysser Kobbe å og minnes om Jomsvikinge saga hvor brødrene Kobbe og Bue Digre omtales.

Dagen avsluttes i middelalderen med et besøk på Middelaldercenteret ved Øster-Lars rundkirke, et opplevelsessenter med rekonstruert landsby.  Vår guide Heidi gjør denne delen av dagen til en festlig opplevelse blant bulehus og bindingsverkshus, mølle og pottemakeri.

Hun fulgte også med til Øster-Lars kirke, den største og eldste av rundkirkene på Bornholm.  Den har navn etter St. Laurentius, Lund stifts vernehelgen. Bornholm hørte inn under erke-bispesetet i Lund.  Rundkirkene er Bornholms  vektige bidrag til nordisk middelalderarkitektur.

Rundkirkene er bygd i ufredstid, kanskje særlig mot vendernes angrep ca 1050 og utover.  De ble slik en blanding av kirke, festning og magasin.  På grunnplanet møter vi kirkerommet som består av tre runde bygningsdeler, skip, kor og apsis.  Skipet domineres av en svær midtpillar som er hul innvending.  Den er forbundet med resten av skipet gjennom 6 arkader.  I gammel tid ble dette kalt «Ovnen».  I dag er det brukt som dåpshus.  På «Ovnens» ytterside ses kalkmalerier fra 1300 tallet med scener fra Jesu liv og et stort anlagt dommedagsbilde.  I alt 150 figurer; et av de anseeligste bilder i dansk middelalderkunst.

I 2. etasje har det  antagelig vært lagerrom, i 3. etasje ses rester av forsvarsverket.  Over taket har det så vært utkikkstårn. I kirken finnes tre runesteiner, én som overligger over døren, én i våpenhuset og én utenfor.

Vi ankom hotell Griffen i Rønne kl. 18.00.  Et godt hotell hvor vi bodde under hele oppholdet. og avsluttet hver dag med en fin middag.

 

Fredag 25.5

Vi starter dagen i Almindingen kulturskog. I dag er den Danmarks største samlede skogstrekning med sine 6000 ha.  Vi er nå midt på øya og i «høylandet» 100–150 moh.  Finn Ole viser oss de fem skipsetningene ved Ellevej.  De ligger orientert Ø-V som en flåte to og to i par med en liten båt på 6 m for seg lengst ut.  Den største er 22 m.  De er fra bronsealder, mens de norske er alle fra jernalder.  150 m lenger fram ligger enda en båt som er større.  Skipene er «sigarformet», og noen steiner står ut som «vinger».som tolkes som tolleganger.  Dette er spesielt for Østersjøområdet.  Det har vært flere graver i hver skipsetning.

Symbolikken er båten som bringer den døde til dødsriket.  En siste seilas, men til et nytt ikkejordisk liv.  Gravstedene var hellige til evig tid i våre forfedres øyne.  Det synet har også holdt seg nesten til vår tid.

Skipene på helleristningen så vel som våre Gokstad- og Osebergskip er uttrykk for samme tankegang. 

Finn Ole guider oss videre til Gamleborg, som ikke er bygdeborg, men borg for Bornholms konge.  Wulfstan beretter i 890 at Burgundaland har egen konge.  Funn tyder på at den svære jordvollen ble anlagt på 800–900 tallet.  I tidlig middelalder ble borgen forsterket med en kraftig steinmur mot vest.  Vi ser spor av vannreservoaret inne i borgområdet.  Borgen var omgitt av tørrgraver.  Gamleborg ble avløst av Lilleborg under danskekongen Valdemar den store ca 1150.  Her har ligget en garnison som har kontrollert øya.  Hvem skulle de forsvare ?  Den lokale kongemakt, som nå er besettelsesmakt; den danske kongen.

Lilleborg er plassert på en øy i en kunstig oppdemmet sjø.  Den var lett å forsvare.  Vi kommer inn hovedinngangen gjennom ringmuren som omslutter 1560 m2 som var bebygd med mindre hus.  Vann måtte hentes i Borresjø, man hadde en skjermvoll dit.  Her er funnet terninger av ben, 106 mynter i brannlag, 20 benkammer etc.  En Olav Tryggvasson mynt er funnet i området.  Borgen ble brent i en konflikt mellom kirke og konge i 1259, da kongen kritiserte kirken for å bygge for stort på Hammershus - vår neste stopp.

 Men først hadde vi lunsj på Christianshø kro: munter og god dansk frokost igjen, hvor vi ble introdusert for «Bornholmer».

Hammershus er bygget fra 1255 og utover.  Deler av den er etter mønster av Lilleborg.  Paven refser erkebiskopen i Lund, Jacob Erlandsson, i brev i 1264 for hans overfall på Lilleborg.  Her nevnes Hammershus.  Kirkens borg ligger flott til helt nordvest på øya ved Sene bugt.  Vi blir mottatt av en sprudlende lokal guide som forteller sagn og historie fra borgens tilblivelse og framover.  Borgen ble bygget på og utvidet gjennom 400 år.  Først under kirken, senere under kongemakten. 

Her satt Leonora Christine, datter av Christian VI, gift med Corfitz Uhlfeldt fengslet for høyforederi fra 1660 til 1661. Det var hun som senere skrev den betagende beskrivelsen,  «Jammersminde».

Hammershus var øyas maktsenter opp til 1700 tallet.  Den ble fredet i 1822, men da var alt mye stein brukt til å bygge Christiansø festning.  Men også i dag gjør Hammersborg slott inntrykk der det kneiser på toppen av klippen mot havet med ringmur og borgtårn.  Det er den største borgruin i Nord Europa, og har vært gjenstand for omfattende restaurering.

Dagen avsluttes med konsert i Å kirke, Bornholms «domkirke» i middelalderen.  I den vakre kirken spiller Anne Sophie Falktoft Andersen, Tsjaikovskijs fiolinkonsert akkompagnert av Galina Jacobsen på flygel.  En opplevelse for alle, og kanskje særlig for de av oss som husket hennes opptreden for oss i Aarhus for 8 år siden!

 

Lørdag 26.5

 Dagen starter i Rønne i Bornholms museum.  Det er stiftet i 1893 og ble nyopprustet til 100 års jubileet.  Museet er nasjonalt, men har også en etnografisk samling av gjenstander gitt av øyas sjømenn.  Finn Ole understreker at sjøfart er stikkord til øyas rikdom gjennom tidene.  Museets utgangspunkt er den arkeologiske samlingen.  De eldste funnene på Bornholm er redskap fra reinsdyrjegerkulturen ca 9500 f.Kr.

Oldtidsutstillingen viser i dag funn fram til vikingtid og omfatter altså ikke de mange fine funnene fra yngre jernalder.  Men her er mer enn nok å glede seg over.

Spesielt inntrykk gjør «gullgubbene» fra ca. 550 e.Kr., små utskårne gullblikkplater preget med en patrice.  De er ca 1–2 cm store og veier 1/10 g.  Flere enn 400 ulike stempler er anvendt.  På Sorte Muld fant man mer enn 2300 gullgubber i 1986–87.  Sammenfoldet har figurene sannsynligvis vært brukt som offergave, «tempelpenge».  Gullgubbene er et skandinavisk fenomen, men de fleste er kjent fra Sorte Muld.  Attributter og klesdrakt, hårfasong, gjenstander knyttes til fyrstelivet i det frankiske området som var toneangivende på 500–600 tallet. (Interessant med den frankiske påvirkning når vi tenker på øyas navn Burgundaland). Her ses flest menn, men også kvinner.  Er det Odin, Tor, Frøy, Frøya, Gerd?  Paret som omfavner hverandre er mest kjent fra Sverige og Norge (3 funn i Norge).

Fra museet kjører vi til Sorte Muld i Ibsker, i eldre tid kalt «Guldåkeren».  Vi forstår at her har ligget kongsgårder gjennom tidene.  De rikeste funnene er fra 350-550 e.kr.  I februar i år ble det funnet en sølvcontainer her med gullbrakteater, mynter og et halssmykke verdig en monark.  Finn Ole beskriver en jernalderresidens med tempel/kultplass, men med plass for både hird og handverk.  Hirden har omgitt sin hersker.  Stort sett har de levd uforstyrret, men funn viser at området ble angrepet.  Stedet mistet etterhvert sin kultbetydning,  og stedsnavnet ble Åker.

Veldig mange har bodd her på et bestemt tidspunkt.  Et helt kompleks av boplasser er registrert, opptil 20 gårder samtidig.

Vi kjører til idylliske Svaneke hvor vi vrimler på egen hånd en time før frokost i Siemsens Gaard ved havnen.

Bornholm er kjent for sin store samling av bautasteiner.  Ca. 1000 er registrert her, hvorav 400 fremdeles står.  Vi ser dem enkeltvis og i grupper over hele øya.  En stor samling bautasteiner finner vi i Louisenlund.  Kong Fredrik VII sikret bautasteinene her i 1851 og ga lunden navn etter sin kjære Louise, grevinne Danner.  Det gamle navnet er Troldelunden.  Mye er borte, men med sine 51 steiner er det likevel en imponerende samling.  Er det en minnelund?  En «klotsten» er bevis på at det også er en gravplass her.  Selvom steinene ikke er reist over gravplasser, er her en helhet av steinsamling og gravplasser.

Neste stopp er Øster-Marie kirke og kirkeruin.  I alt 4 runesteiner reist over samme familie står her.  Under rivingen av gamle Øster-Marie kirke fant man en helt spesiell takkonstruksjon.  Dermed lot man ruinen stå.  Den skaper en malerisk bakgrunn for runesteinene.

Vi besøker glasspusteriet Baltic Glass med en arkeologisk interessert glassblåser.  De lager bl.a. kopier av middelalderglass.

Dagen avsluttes med besøk på landbruksmuseet på Melstedgård.  Et nydelig anlegg fra 1700–1800 tallet i bindingsverk med stråtak, et enormt indre steinsatt gårdstun fra 1700 tallet.  Hagen ble anlagt i 1860.  Gården var i bruk helt opp til vår tid.

 

Søndag 27.5

Vi begynner dagen i Gryet, en liten skog hvor det har stått ca. 60 bautasteiner.  Den svarer til Louisenlund, men er bevart i mer opprinnelig form.  I den sydlige del av skogen ligger også en stor gravrøys.  Her sto i sin tid den største av bautasteinene i Gryet.  Området har ikke vært undersøkt.

 Neste stopp er jernalder-ringborgen på høydedraget Rispebjerg.  Det er en bygdeborg, Bornholms største og ble benyttet fra ca 400–800 e.Kr.  Utenfor selve borgen ligger lag på lag av forsvarsverk, de eldste er fra steinalderen.  Vi får oversikt over området fra Snaphøjen, en møllehaug reiset på deler av den ytre jernalderringborgen.  Vi drikker en snaps på Snaphøjen, mens Finn Ole beretter om området og sender rundt to praktgjenstander fra områdets steinalderkultur:  En liten solstein, en 5000 år gammel ornamentert stein med sol, regnbue og kanskje en meteor.  Datidens menneske kommer nær med den i hånden!  To slike er funnet tidligere og er i Nasjonalmuseet.

Også en perfekt steinalderøks går fra hånd til hånd.

En «woodhenge» er under utgraving: en sirkelformet stolpekrets ca 5000 år gammel, med 10 enorme stolpehull, ca. 50 cm i omkrets.  To mindre er også utgravet, og man vet der er flere i området.

«En plattform mot himmelen» (Finn Ole), knust flint, brente bein og brente dyrebein i området forteller vel om store fester og om kult.

Vi går inn i den sirkelformede bygdeborgen fra øst.  Her ser vi rester av vollgraven.  Den ytre ringborgen kan sees fra luften.  Borgen dekker mer enn 4 ha.  Vollen er 115 m lang og 3 m høy.  Her er få spor av bosetning.  Den har fungert som våre bygdeborger.  Folketroen knytter de underjordiske til borgen.  Her ekserserer de !  Troen på de underjordiske, «joboene», har vært meget levende på Bornholm. Sagnene har vært knyttet til de forhistoriske minnene og har medvirket til å bevare dem så godt.

Vi spiser avskjedslunsj på Fredensborg Hotell.  Reidar Stockfleth takker Lise og Egil og guidene fra medlemmene.  Preses takker Ingrid, Finn Ole og sjåførene for innsatsen og overrekker presanger fra selskapet, 

Siste punkt på programmet er langhaugen ved Vasegård ved Læså.  Øst for åen er et  befestet steinalderanlegg under utgraving.  Funnene er som ved Rispebjerg, men noe eldre.  Det er en kultsammenheng til den samtidige langhaugen vest for åen som vi besøker.

Langhaugen er 33 m lang, orientert presis Ø-V.  Her er både en dysse og en jettestue, en sjeldenhet i bevarte fornminner.  Vi kommer opp ved dyssen som er anlagt 200 år før jettestuen.  Her er bare én overligger.  Man tror symbolikken knytter seg til livmoren.  Vi sender «representanter» ned i jettestuen, 8 personer er nede i stuen på en gang!  Gangen innover er lukket med en steinhelle.  Den er ikke undersøkt, men i begge er funnet oldsaker fra både bondesteinalder og bronsealder.

Finn Ole sier farvel her og understreker gjenfødelsestanken i våre kulturer.  Våre forfedres utrolige omsorg for sine avdøde gir stoff til ettertanke. 

Hjemturen går like effektivt som turen ut.  Vi lander på Gardermoen kl. 18.45.


Vi takker for turen, for spennende felles opplevelser, godt samvær og innholdsrike dager på vakre Bornholm.

 

Jorunn Vandvik Johnsen