Normandie, 19. - 24. mai 2011

Marit W. Kalland og Elin Dalen

Årets tur til Normandie ble lagt opp av Svein Erling Lorås og Sonja Robøle sammen med Christen Aass, Egil Mikkelsen og Elisabeth Jerkø. Bakgrunn for turen var 1100- årsmarkeringen for Gange-Rolvs utnevnelse til greve av Rouen.

Torsdag 19. mai

På flyplassen Charles de Gaulle, Paris, ventet to busser på 82 forventningsfulle medlemmer av Norsk Arkeologisk Selskap. Første stopp var i St. Claire sur- Epte, hvor utnevnelsen og avtalen mellom Karl «den enfoldige» og Gange-Rolv ble inngått. Stedets kirke har glassmaleriet som viser utnevnelsen av Gange-Rolv til greve av Rouen. Dette fikk vi et glimt av da vi passerte kirken med bussene. Jernbanerestauranten i den lille byen, som vel aldri før hadde hatt så mange gjester på en gang, vartet opp med variert fransk buffetlunsj. Underveis til neste stopp, Gisacum, fortalte Christen Aass om Gange-Rolv og hans etterkommere, om nordisk innflytelse på forsvarsverk og navnsetting i Normandie fra 900- tallet av. På ettermiddagen kom vi frem til Gisacum, i nærheten av byen Evreux, hvor en stor galloromersk bosetting ble etablert for ca. 2000 år siden. Her så vi resultatene av utgravningene av thermene, de hellige anleggene og templene for rituelle bad. Gisacum henspiller på en gallisk gud som assosieres med Apollo og var et valfartssted der Jupiter og Apollon ble dyrket. Utgravinger var startet her i begynnelsen av 1800-tallet, stoppet opp og ble tatt opp igjen i 1994. Gisacum dekker et område tilsvarende 500 fotballbaner, og store deler av området er tilrettelagt for publikum. Gisacum Arkeologiske park åpnet for besøkende i 2002. For å skape et romersk miljø er det plantet middelhavsvekster med oliventrær og sypresser. Etter omvisningene i Gisacum dro vi videre til den gamle byen Caen i Calvados. Etter middagen på hotellet spaserte en gruppe på kveldstur med Svein Lorås som guide. Turen gikk opp til, og delvis rundt Vilhelms store hertugborg som ligger godt plassert på en høyde. Borgen, bygget rundt 1060, var en av datidens absolutt største festninger og kongelig bolig, og inneholder utallige minner om middelalderen.

Fredag 20.mai

Vi startet dagen i Caen med å besøke de to viktige bygningskompleksene Abbaye aux Dames og Abbaye aux Hommes. Vilhelm Erobreren er begravet i Abbaye-aux–Hommes, mens hans kone Mathilde er begravet i Abbaye-aux-Dames. Første sted er Abbaye- aux-Dames, et praktfullt klosteranlegg fra 1000-tallet i normanniskromansk stil. Det ble signet i 1066 og hit til klosteret kom, i hovedsak, kvinner fra aristokratiet. De brakte med seg midler som finansierte utvidelser og nybygging. Vår unge, dyktige guide, Philippe Laroche, fortalte engasjert om det storslåtte anlegget og enkelte av dets tidligere beboere. Vi fikk omvisning både i klosterdelen og i Trinitatis-kirken. I selve kirkerommet finnes mange konstruksjonsdetaljer og kunstverk og guiden fortalte levende om mange av disse. Cecilia, Vilhelms datter, ble «gitt» til klosteret da hun var 5 år, og hun ble senere klosterets abbedisse med navnet Madame de Caen, en tittel alle de 46 senere abbedisser har hatt. Klosteret tilhørte Benediktiner-ordenen, men etter Den Franske Revolusjon måtte de fleste av nonnene forlate stedet. Klosteret fungerte videre bl.a. som kaserner og så sykehus - hospice frem til 1984. Siden 1986 har Abbaye-aux-Dames administrativ og representativ funksjon som kommisjonssete for Caen og fylket, med kontorer og representasjonslokaler for de lokale myndighetene. Etter besøket her gikk turen videre til Abbaye-aux-Hommes. Dette komplekset er i dag byen Caens rådhus, Hotel de Ville. Her var Jean Renaud, Arkeologisk selskaps gamle venn, vår guide. Byggingen av Abbaye-des-Hommes ble startet noen år etter Abbaye-aux-Dames, og dette klosteret fikk to tårn og ble modell for mange klostre på 11- og 1200-tallet. Kirken er typisk romansk med hvelv i to etasjer og brede gallerier over sidekorene, og har vært modell for flere andre kirker i Normandie. Tårnene er fra 12. århundre og ble til i begynnelsen av gotikken. Det vakre St.-Etienne kapellet i koret ble påbegynt i romansk stil. Uttrykket er enkelt og stilrent, og her er stenen til minne om Vilhelm plassert. Etter et angrep ved Nantes ble Vilhelm såret og døde. Han ble begravet i midtskipet, men senere under religionskrigene gikk Hugenottene til angrep på graven og restene etter Vilhelm ble spredt. Gravplaten gikk til grunne under revolusjonen. Vi dro så videre til Bayeux, og underveis i bussen fortalte Jean Renaud om livet i Caenområdet slik det kunne ha vært på 1100-tallet. Etter lunsj besøkte vi det spesialbygde museet for Bayeux-teppet. I dette nye museet er det lagt opp til individuell vandring langs teppet med høretelefoner som forteller teppets, eller snarere, broderiets, historie på flere språk, også norsk. Bayeux- teppet, som er tatt inn på UNESCO's verdensarvliste, kan ha blitt brodert av dronning Mathilde og hennes hoffdamer i årene 1066 – 1077. Det er et fantastisk kunstverk med utrolige detaljer som viser begivenheter fra 1000 år tilbake og er et unikt tidsbilde. Broderiet handler om hvordan Normannerne erobret England i 1066, slaget ved Hastings og Vilhelm Erobrerens reise til England og kampen mot Harald Hårdråde. Neste programpost var byvandring og besøk i katedralen med Jean Renaud og Francois Neveux som våre guider. I motsetning til Caen ble ikke Bayeux særlig skadet i annen verdenskrig og store deler av byen er derfor godt bevart med bla.flere hus fra 1400-tallet. Byen har fra gammelt av vært delt av bymuren i en indre del med kirkeliv og administrasjon, og en ytre del med dagligliv, håndverk samt handel på markedet og i hallene. Byvandringen endte i byparken, hvor byborgen fra middelalderen hadde ligget. Denne ble revet da byens voksende plassbehov ble for stort. Vi gikk så inn i den mektige katedralen hvor Bayeuxteppet opprinnelig hang. Katedralen ble reist over tid fra 1100-tallet i romansk-gotisk stil av ulike konger og biskoper som byggherrer. Etter at den engelske innflytelsen forsvant, ble de senere ombyggingene i mer gotisk stil. Vår guide Francois Neveaux ga oss en minikonsert på orgelet som var blitt ødelagt, og bygget opp igjen i 2. etasje på 1800-tallet. Høykoret med rik dekor er fra tiden etter religionskrigene. - Før vi forlot Bayeux fikk våre to guider hjertelig takk og gaver av preses Christen Aass. Som avslutning på dagen reiste vi ut mot kysten for å se den fredete landgangsstranden og kunstige havnen ved Arromanches fra andre verdenskrig. Store betongblokker er lagt ut som minnesmerker om junidagene i 1944. Et mektig minne om en dramatisk hendelse i vår egen tid. Været var vakkert og vi kunne skimte de hvite klippene ved Dover i England. På veien tilbake til Caen passerte vi den britiske krigskirkegården med mange britiske og 450 tyske graver.

Lørdag 21.mai

Denne dagen var viet forhistorien i Normandie. Vi dro til Colombiers sur Seulles hvor vi møtte arkeologen Cyrille Billard som viste rundt ved neolittisk gravmonument. De første utgravningene her begynte i 1825, og ble etter lang pause tatt opp igjen på 1990-tallet. Mange steder er graver restaurert og istandsatt med forklarende skilt. På det første stedet ble vi vist langdysser opp til 70 m og av samme type som finnes nordover i Europa. Her er det funnet anlegg med flere hundre skjeletter. Dateringer viser bruk gjennom årtusener, og C-14 dateringer plasserer noen av disse til 3900 -3700 f.Kr. Neolitikum i Normandie starter ca. 5000 f.Kr. I tidlig-neolitikum var gravskikken enkle små begravelser ved husene, og gravmonumentene har sin form fra husene. I mellom-neolitikum fikk man store monumenter og kollektive gravbygninger. Hellekister er den siste fasen av gravskikken. I bussene fortalte botanikeren Leif Ryvarden om landskapet og vegetasjonen i området. Vi kjørte til dels på gamle veier, anlagt av romerne. Man mener nå at de plantet de første trærne langs ferdselsrutene. Av løvtrær ble det særlig plantet lønn og svarthyll som gir god skygge til de veifarende. Jorden her er fruktbar og gir gode avlinger av hvete og bygg, lin av meget god kvalitet og oljefrøvekster som solsikke, raps og noe soya. Denne dagen passerte vi den store kanadiske krigskirkegården og det østligste landgangsområdet. I Cairon viste Pierre Tourneresse oss rundt i rund-dyssen som ble gravd ut på 1800-tallet. På 1990-tallet ble det gjort nye utgravinger som viste at graven hadde lang passasje inn til gravkammeret. Utgravingene viste spor av langhus under graven av Donautype. Dette bekrefter teorien om “gjenbruk” av tidligere hus til gravmonumenter. I et hovedkammer ble det funnet levninger av minst 12 personer, også barn. Anlegget er rekonstruert. På veien til neste stopp stanset vi kort ved det norske krigsmonumentet over falne 1940-45 i Villons-les-Buissons. Ingrid Sørbøe satte en vakker hvit lilje på sokkelen og Svein Erling Lorås ga oss en kort oppsummering av en del av historien rundt landgangen i 1944. Til slutt delte Liv Vedeler med oss sitt minne om to fettere og deres deltakelse i krigen. De siste stedene vi besøkte før lunsj var to megalittgraver i Fontenay-le-Marmion og det viktigste kulturminnet i egnen. Her hadde Normandies Arkeologiske forening startet utgravninger allerede i 1820 – 29, som ble tatt opp igjen både i 1905 og 1970. De to gravene er store hauger med 12 gravkamre, alle med egen inngang. Blokker av sandsten dannet ganger mellom kamrene og det var benyttet en spesiell teknikk for å bygge kammerveggene. Utgravingene i 1905 og 1970 har skadet kulturminnet og ført til utrasing. I byen Falaise, hvor vi spiste lunsj, ligger borgen til hertug Robert 1, hvor sønnen Vilhelm vokste opp. Vilhelms mor var den vakre garverdatteren Arlette. Borgen er for tiden under restaurering og vi måtte nøye oss med å se den fra bussen. Her var også en rytterstatue av Vilhelm. Deretter dro vi til Le Mont Joly hvor noen av de aller eldste sporene etter neandertalernes bosetting og virksomhet i området befinner seg. Her finnes bosetningsspor fra steinalder til middelalder. Området er rikt på flint, med flintgruver over flere hundre mål og det har vært stor produksjon av flintøkser. Dessverre var stien opp til åsen med boplassene vanskelig tilgjengelig så vandringen dit ble avlyst. Underveis til dagens siste besøkssted, Vieux, fortalte Egil Mikkelsen om steinalderen og sporene etter den. Vieux la Romaine, ca 1mil syd for Caen, er en gammel romersk by som stagnerte i det 4. årh etter Kr. Dette stedet er et av de største områdene med rester av den gallo-romanske bosettingen i Calvados. Allerede under Ludvig 14. ble det foretatt utgravninger, men det er spesielt de siste årene at aktiviteten har vært stor. Området er kjøpt opp og eies av staten. Man ønsker å bevare kulturlagene også for fremtiden. Dette innebærer at utgravinger gjennomføres bare når ny kunnskap kan frembringes. Et nytt og moderne museum, levende og pedagogisk anlagt, ble åpnet i 2002. Her vises funn fra feltene som etterhvert avdekkes. Alt fra smykker og dagligdagse bruksting til store dekorerte søyler og gulv- og veggpartier av høy kunstnerisk kvalitet er utstilt. Noe av det mest imponerende var de restaurerte ruinene av et enormt villakompleks med søyleganger og en stor hage rundt. På stedet fantes også marmorbrudd og verksteder, samt et kompleks med badeanlegg, sisterner og oppholdsrom, dessuten godt utviklete gatesystemer og fora m.m. Vieux, som var hovedstad i et romersk territorium, ble rammet av en kraftig brann på 400-tallet, og store deler av bebyggelsen ble ødelagt. Våre to flotte, engasjerende guider, mor (engelskfødt) og datter, begge knyttet til museet, var utmerkede pedagoger og omvisere. De fikk en hjertelig takk og gave fra preses før vi vendte tilbake til Caen for siste gang.

Søndag 22. mai

Avreise til Rouen. Vi forlot Caen tidlig for å utnytte dagen maksimalt. Været var grått og skyet, og underveis i bussen ble det fortalt mer om Caen, historie og kulturliv.Reiseruten gikk langs kysten nordøstover og vi passerte «Pegasus Bridge» som ble erobret av engelskmennene i juni 1944. Vår første korte stopp er i Port Guillaume/Dives-sur-mer hvor Vilhelms flåte ble bygget og som var utreisehavn i 1066. I havnen lå alle småbåtene høyt oppe på sandbankene og viste den store forskjellen mellom høy- og lavvann. Preses ga oss en god repetisjon av historiske hendelser fra 1000-tallet og Vilhelm Erobreren. Neste stopp var den pittoreske havnebyen Honfleur, hvor vi fikk god tid til en rundtur før lunsj. Honfleur har mange besøkende, og har siden 17- 1800-tallet vært ettertraktet av tegnere og malere. Den gamle havnen med tette husrekker i mange farger og med lystbåter av alle slag og størrelser er en spesiell opplevelse. Mange rakk å få med et besøk i den gamle trekirken fra 1400-tallet, Eglise Sainte-Catherine, som ligger i en bratt bakke midt i sentrum. Etter oppholdet i sentrumsgatene og havnen var det fiskelunsj med deilig dessert i vertshuset « Auberge de la Claire» før vi dro videre mot Rouen. På lang avstand kunne vi se den spektakulære store skråstagbroen Pont de Normandie, over to kilometer lang, som vi skulle krysse for å komme på den andre siden av Seinen. Snart var vi ved det romerske teateret i Lillebonne, det største amfiteater i Nord-Europa. Teatret som ble bygget i det 1.århundre, og som kunne fylles med vann, sies bare å ha vært benyttet til en forestilling!? Stedet er under restaurering så det ble bare en kort stopp med det vi kunne se gjennom bussvinduene. Så også da vi kom til Latham-minnesmerket i Caudebec (Kaldbekken) for det franske flymannskapet som sammen med Roald Amundsen og Leif Dietrichson forsvant i 1928. Videre passerte vi de vakre klosterruinene ved Jumieges, samt en rekke mindre slott og borger underveis, og kjørte gjennom landsbyer hvor våren var i fullt flor. Siden det var søndag og stor trafikk, tok det noe lenger tid enn planlagt å komme til SaintMartin-de-Boscherville med det imponerende klosteranlegget Abbaye Saint-Georges- deBoscherville. Klosterkirken i romansk stil er stor, lys og med brede vegger og gallerier på høyere nivå. Den ligger høyt i åssiden med flott utsikt over Seinedalen. Et stort område rundt bygningene er beplantet som klosterhage. Stedet har vært undersøkt arkeologisk flere ganger, men utgravningene som ble foretatt på 1900-tallet ga mer omfattende kunnskap enn ventet. Spor av romersk tempel og gravminner fra merovingertid ble avdekket. Rett bak kapellet er det også funnet en liten nekropol, med 12 personer gravlagt i sarkofag med utsmykkede drakter og perler m.m. I 1683 ble Abbedikirken med klosteranlegget velsignet av paven, og derfor ekstra betydningsfull, og i klosterets storhetstid kom det munker hit fra hele Normandie. Herfra dro vi direkte til Rouen, og bussene kjørte på begge sider av Seinen slik at vi fikk se noen av de store industriområdene og flere av de viktige broene som binder byen sammen over elven. Tross avstanden fra havet fikk vi et tydelig inntrykk av at Rouen, Normandies hovedstad, er en betydelig havne- og industriby.

Mandag 23. mai

Store deler av sentrale Rouen har opp gjennom årene vært ødelagt av branner og stridigheter, men mye er blitt bygget opp igjen etter gamle tegninger. Vi startet dagen med å gå den korte strekningen fra hotellet til den flammegotiske kirken Saint-Maclou. Kirken er bygget i årene ca. 1450 – 1515 som en sognekirke og oppkalt etter den første biskop av Malou-Bretagne. Elisabeth Farnes var guide og gjorde rede for byggingen av kirken og utformingen av detaljer i kirkens fasade. Det fantastiske flammepreget kommer av trekantgavler hvor vinduer og gavlene utstyres med tynnere elementer som har form og fasong som flammer og som gir et spesielt uttrykk. Kirkens front danner en halvsirkel med fem åpninger. De tre i midten har imponerende utskårne dører med scener fra bibelen. Fra kirken spaserte vi i gater med bindingsverkshus tett i tett, til et stort bygningskompleks, Aître Saint-Maclou fra 1500-tallet. De toetasjes husene, med sine smårutete vinduer omsluttet et stort gårdsrom, atrium, med stier, busker og store trær. På alle husene var det utskjæringer, noen bemalte med knokler og dødningehoder i bjelke/laftelagene og i karmer og innramminger rundt dører og vinduer. Dekoren viste tydelig stedets forhistorie som lasarett og pestkirkegård, og tidligere tiders syn på livets forgjengelighet. Enkelte hevder at stedets alder er eldre enn 1500-tallet og strekker seg tilbake til svartedauden. Gjennom flere hundreår har husene bl.a. vært benyttet som gutteskole og skole for munker. Hele komplekset er nå en regional kunst- og håndverkskole med verksteder for forskjellige kunstnere og kunsthåndverkere. Herfra gikk vi et kort stykke til klosterkirken St.-Ouen og parken rundt. Her så vi kopien av Jellingestenen fra Danmark og en litt forminsket utgave av GangeRolvstatuen fra Ålesund. Neste post i programmet var besøket i fylkets arkeologiske museum. Svein Erling Lorås ledet gruppen, og underveis passerte vi Lycée Corneille hvor mange norske elever fra 1918 av, også Svein Erling, har avlagt sin franske baccalauréat. Det arkeologiske museet hadde utstilling av funn fra vikingtiden. De viste gjenstander fra en kvinnegrav med to skålformede spenner av nordisk opprinnelse. Ellers våpen som øks, sverd og spyd. Flere av Selskapets fagkyndige medlemmer hjalp til med guidingen. Underveis tilbake til sentrum var det mye interessant å se, med rester av gamle borger og bygninger som delvis er integrert i nyere hus, og historiske plaketter og markeringer som viste byens mangfoldige fortid. Justispalasset, påbegynt i 1499, vekket særlig oppmerksomhet. Etter en hyggelig lunsj gikk vi til Katedralen i Rouen, en fantastisk kirke hvor historien går tilbake til det fjerde århundret, og hvor vår helgenkonge Olav ble døpt i 1012. Gjennom tidene er katedralen blitt ødelagt en rekke ganger. Kriger, branner, lynnedslag og andre naturkatastrofer har herjet bygningen, men den er blitt bygget opp igjen. Et av de mest ødeleggende angrep var vikingenes herjing på 800-tallet hvor det meste ble jevnet med jorden. Elisabeth Farnes ga oss en innføring i noen av de ulike epokene i katedralens historie, med den første fasen i det 4. århundret. Dernest en romansk fase på 1000-tallet, og den gotiske fasaden som ble ferdigstilt i midten av 1300-tallet. På slutten av 1500-tallet fikk kirken nye sengotiske tårn. Etter sin kristning ble vår «helt» Gange-Rolv døpt og senere gravlagt i den gjenoppbygde kirken. I det praktfulle kirkerommet, med en rekke kapeller, finnes også sarkofagene til flere berømte fyrster og biskoper, samt relikvier som hjertet til Richard Løvehjerte. Det sentrale tårnet, som kom til i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde katedralen i noen år til verdens høyeste bygning, og flere av tårnene har interessante historier. Katedralen ble også sterkt skadet i april 1944, den ble truffet av 7 bomber som gjorde store skader. Mange av de eldste glassmaleriene og annet inventar ble heldigvis bevart da de var tatt ned og gjemt betryggende i Sør-Frankrike, mens flere av rosevinduene ble ødelagt av trykkbølger. Kirken er fortsatt under restaurering. Etter katedralbesøket ble vi overlatt til oss selv for å utforske sentrum av Rouen. Det er fortsatt mye å se, fra gamle kvarterer til flunkende nye byggverk som Jeanne d`Arc kirken. Denne nye kirken er fra 1979 og reist på det gamle torget, i enden av hovedgaten Gros Horloge, hvor Jeanne ble brent i 1431. Om kvelden vandret vi alle til det gamle torget, til den hyggelige restauranten les Maraichers for å spise avskjedsmiddag. Restauranten er en av Rouens eldste.

Tirsdag 24. mai

Denne dagen skal vi til Evreux og besøke byens katedral og museum før lunsj og hjemreise. Evreux, Mediolanum Aulercorum, er tvillingbyen til Gisacum, som var vårt første møte med den gallo-romanske perioden i Normandie. Vi går først til museet som ligger i den gamle bispeboligen rett ved siden av katedralen. Området rundt ligger åpent. Tidligere lå husene i byen tett inntil katedralen, men etter den omfattende bombingen i 1940 og en storbrann i 1973, da store mengder bly smeltet og rant utover og hus ble borte, ble det bestemt at området rundt katedralen skulle være ubebygget. Også her i Evreux har katedralen en lang og dramatisk historie med branner og andre ødeleggelser. Et opprinnelig tre-kapell ble erstattet og det største sentrale kapellet anlagt av Ludvig XI, og senere gjennom hundreårene påbygget og utvidet. Katedralen har elementer av romansk stil, tidlig gotikk, flammegotikk og renessanse-tårn med barokk-tårn på toppen. I muséet har de øverste etasjene samlinger av malerier, skulpturer, porselen og annet fra de siste fem århundrene. Underetasjen rommer den spennende arkeologiske avdelingen, med særlig vekt på gjenstander fra de store funnene som er gjort i distriktet de siste årene. Funn fra egnen tok oss helt tilbake til perioden med homo neanderthalensis og de første spor av menneskelig aktivitet i Normandie. Størst oppmerksomhet fanget likevel Gisacumfunnene. En ny museumsdel er innredet i kjellerrommene der den ene av veggene er en del av den gamle bymuren, som fortsatt kan ses i gamle deler av sentrum langs elven Iton, og noen andre steder. Bymuren utgjør et naturlig bakteppe for glassmontre som viser funn fra dagligliv og virksomhet for to tusen år siden. Husholdningsredskaper, kirurgiske instrumenter, mengdevis av skulpturer og statuetter og modeller av hjem og innredninger. At samfunnet var knyttet til den romerske gudsdyrkelsen viser elegante statuer av Jupiter og Apollon. Et funn som har fått ekstra stor oppmerksomhet, er de ca. 340 kg med mynter av sølv, kobber og bronse fra det 3. århundre, som lå skjult i en mur. Man regner med at skatten ble gjemt unna da barbarene invaderte området. Siste etappe før Paris var et besøk til ruinene av Rikard Løvehjertes borg Château-Gaillard. Borgen er strategisk plassert på en åskam ved Les Andelys, med god sikt over Seinen i begge retninger. Christen Aass fortalte kort om Rikard Løvehjerte, tippoldebarn av Vilhelm Erobreren, hans skjebne og stedets historie. Stadig er tittelen – Hertug av Normandie – forbeholdt den engelske trone. Da var tiden for avsluttende takk og gaveoverrekkelser kommet. Sonja Robøle og Svein Erling Lorås fikk fortjent stor takk og gode ord for det store arbeidet de hadde gjort i forkant og i løpet av turen.

VESTERGOTLAND 22.–25. MAI 2008.

Jorunn Vandvik Johnsen og Kari Myklebust.

Torsdag 22. mai.

Fordelt på to busser startet 66 entusiastiske deltakere fra St. Olavsgate i Oslo i 9 tida med kurs for Sverige. Med god kommunikasjon mellom bussene (takket være vår kommunikasjonsekspert Clarin Moestue) kunne Preses Christen Aass ønske velkommen og fortelle litt om dagens program: Venersborg var første offisielle stopp. Dit ville det ta ca 4 timer å komme, men en kort kaffepause ville det bli anledning til rett over grensa. Deretter ville vi kjøre til Sparløsa kirke for å se runesteinen som hadde fått sitt eget hus. Ferden ville så gå videre til Lundsbrunn kurort hvor vi skulle overnatte i 3 netter. Hvis tiden tillot det, ville vi også se på en skipssetning i Askeberga. ( Det ble det ikke tid til)

Bussturen ble avkortet med historier om tildragelser mellom nabolandene, både alvorlige og komiske. Bohuslen var norsk helt fram til 1658 .Vi passerte både helleristninger og gravhauger, til å med et eget museum for helleristninger som mange var enige om å oppsøke på egen hand. Egil Mikkelsen, vår generalsekretær, som denne gangen også tidvis fungerte som guide, ville vente til vi kom over grensa før han tok ordet.

 

Etter hyggelig lunch på Ronnums Herrgård i Venersborg, fortsatte vi til Sparløsa kirke for å se på en av Sveriges mest spesielle runesteiner, Sparløsasteinen . Den er fra 800-tallet og en av Sveriges fineste runesteiner fra Vikingtid (en annen er Røk- steinen) Steinen er 1.8 meter høg og 0.7 meter bred. Den var tidligere innfelt i kirkemuren. Ved en stor brann i kirken, ble den delvis ødelagt, men er nå restaurert og har fått sitt eget overbygg ved siden av kirken.

To ting gjør den spesiell; den inneholder runer i to forskjellige runealfabet og den har spesielle firgurtegninger som delvis er uthevet slik at de får en flerdimensjonal virkning.

De eldste runene fra 800 tallet, er vanskelige å tyde. De yngste fra 1100-tallet tolkes som:” Giste gjorde dette minnesmerke etter Gunnar sin bror.” Ingrid Sanness Johnsen,  som var medlem av NAS fram til sin død, har i sin doktorgrad om de yngre runene (Stuttruner i vikingtidens innskrifter  Oslo 1968) behandlet ulike tolkninger av steinen. Professor Marstranders tolkning av den store eldre innskriften ble lest.Ordet Uppsal er sentralt i hans tolkning.

Steinens figurer er også svært varierte og steinens naturlige struktur er utnyttet slik at noen av figurene sees i relieff.. Øverst sees en bygning som kan ligne et tempel, deretter to fugler, videre nedover en firkant med et skip og nederst et dyr med en rytter. På den andre siden slynger det seg draker og ormer med et ansikt i midten. Også på de andre sidene er der figurer og fragment av figurer.

Vår ferd fortsatte videre til Lundsbrunn kurort. Stedet er et kjent konferanse- og rekreasjons-sted opprinnelig bygget rundt to vannkilder som ble ”oppdaget” i begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger i en stor park og har mange tilbud innen medisinsk behandling og med urtemedisinske bad og massasje. Stedet fungerer også som hotell og ligger i nærheten av golfbaner som er godt besøkt i helgene. Vi ble fordelt i forskjellige bygninger som lå rundt i parken, men spiste alle middag og frokost i hovedbygningen. Middagene i NAS er et kapittel for seg. Når mat og drikke som i dette tilfelle var utmerket, er stemningen høg. Noen tok også en kveldstur for å drikke av Odinskilden som lå lenger nede i parken.

Fredag 23.mai

Vi begynte dagen i Falbygdens Museum i Falköping. Her ble vi tatt imot av dagens strålende guider, arkeologene Ellinor Carlsson og Anders Josefson, som fulgte oss hele denne spennende dagen.

Museet var fint lagt opp. Vi ble ført gjennom steinalder, bronsealder og jernalder. Størst vekt ble lagt på steinalderen som var ekstra rik i “Falan”. Fala betyr mager beitemark, og da steinaldermannen ble jordbruker, trakk han seg inn fra kysten og til dette området. Slik ble dette et jordbruksområde alt for 5000 år siden - som også i resten av sør Skandinavia.

Etter keramikken deres har de fått navnet traktbegerkulturen. Vi så noen fine eksempler på  

dette, karene er kjennetegnet av tydelig formede trakter og med fine mønster.

Likevel skjer det noe spesielt i Falbygden. På dette lille området ligger 300 “gånggrifter”(  vi kaller det ganggraver og danskene “jettestuer”). Dette er 2/3 av de som fins i hele Sverige, resten er i ytre Skåne. Derfor brukes også betegnelsen gånggriftkulturen på dette området.

I Norge har vi bare to ganggraver, en i Skjeberg og en i Hurum.

Ganggraven består av et høyt kammer og en lav gang som fører inn i kammeret. Det hele var så dekket av en haug. Kammer og gang var tettet med never, leire og småstein. Ingenting skulle komme inn. De døde skal ikke forstyrres.(og omvendt?)

Kamrene er opptil 17/18 m. lange og seks m. brede, og man kunne stå oppreist inni dem. Gangen inn derimot var svært lav. Den var orientert inn fra øst eller sørøst. Til tak ble benyttet enorme steinblokker på opptil 20 tonn.

 I kammeret var det nisjer, en for hver avdød. Fra 3500 til 3100 var dette gravformen, men man ser at den har vært brukt helt til 1000 f.kr.

Det kunne være opptil 130 individer i en grav. Men bare en eller to i hver generasjon blir gravlagt slik.Det er barn, unge, eldre, kvinner og menn fra en elite som ligger her.

Den avdøde ble satt i fosterstilling og pakket inn i en svinehud hvor klovene satt i. Svinehuden ble holdt sammen av fine nåler laget av bein. Klovene og nålene finner man inne i nisjene, likeledes perlehalsbånd av bein eller rav, beinfløyte, flint osv.

De døde var plassert på kalkgrunn, dette førte til en langsom nedbrytning.

Utenfor graven ble det bygd opp en slags plattform i ring om graven. Her finner man knust keramikk, brente dyrebein og brent stein, av og til arrangert i bestemte mønster. Det forteller om ritualer som hører livet til, enten for å dyrke sine guder eller til fedrekult.

Vi blir minnet om at det vi ser i terrenget i dag bare er ruiner av ganggravene. Likevel er de mektige å skue.-som vi skal se resten av dagen.

Nesten samtidig har det også blitt brukt dysser og hellekister, men i lite omfang. I Falbygden kan man snakke om en gånggriftkultur uten sidestykke.

Museet hadde også skjelettet av en urhund fra 7300 f. kr. Den var lagt i grav av sin eier med rød jord rundt seg, altså en tamhund!

Hallonflickan kalles levningene av en pike som døde for 5000 år siden. Hun ble 19 år gammel. I 1943 ble hun funnet i en tidligere grunn sjø. I magesekken blandet med torv så man tydelig bringebærsteiner. Tre m. unna lå en pilspiss.  Bena hennes var oppbundet.Var hun et offer til gudene? Egil minner om at Grauballemannens siste måltid også var plantekost.

Gerumsmantelen som ble funnet i 1920 nedveid av tre store steiner blir vist i kopi. Den er den største i Norden, en herremantel, vevd i ett stykke og måler 248 ganger 200cm.

C14 datering sier 400 til 200 f.kr.

Til slutt ser vi Ållebergskragen i kopi. Den ble funnet i 1837. Originalen er i Gullrommet i  Stockholm. Den er fra folkevandringstid ca 375 til 550 e.kr. Kragen er treradet, praktfull, i rent gull og veier over 600 gram.

Vi forlater museet, godt forberedt på det vi skal se resten av dagen Falbygden rundt.

På vei ut av Falköping ser vi flere ganggraver i parker og hager.

Neste stopp er langs Karlebyvegen, en mange tusenårs landevei hvor ganggravene ligger på oppsiden av veien og gårdene på nedsiden. Veien ligger på et kildeplatå, i kalklaget blir det kilder. I steinalderen lå det likedan, men boplassene lå lenger nede i skråningen slik at man ikke kunne se gravplassene. I bunnen av dalen lå offerplassen.

Vi ser tre flotte ganggraver på rad og rekke, i alt er det 13 langs denne veien. Den midterste er den  største i verden, Ragnvalds kulle. Her ble det holdt ting i nyere tid. Kongene red hit for å dømme.

Berget avspeiles i ganggraven, derfor er taket ofte av diabas og i de lavere lag de andre bergartene.

Rössberga- ganggraven ser vi fra bussene. Her ligger en hellekiste tett inntil. I nærheten fins en Odens källa.

Vi spiser deilig lunsj på Löwings Atelje og ser på hans kunst.

Ekornavallen er neste stopp, en enorm gravplass med utrolig kontinuitet. Den har vært i bruk fra steinalderen til yngre jernalder. På brynet ser vi en stor bronsealderrøys. Nedover skråningen og på sletta ligger ganggraver, reiste steiner og dommerringer, Dessuten en trekantet grav med en forsenkning inni. Dette er en gravform fra jernalderen med mange teorier knyttet til seg. Blant annet en knyttet til mytologiens Yggdrasil.

Eldst er fire ganggraver 4 - 5000 år gamle. Så røysen 3000 år, og steinsettingene som er 1000 til 2000 år gamle.

Turen går videre gjennom nydelig landskap hvor Anders forteller om Falbygden og peker ut fornminner i fleng.

Neste stopp er Ekhagan. Et opplevelsessenter for barn i alle aldre. Vi går en rundtur gjennom alle tidene og er imponert over det flotte pedagogiske opplegget. Barn i trakten må få et fint utgangspunkt for å forstå sin historie og sine omgivelser. Det gjør vi også!

Siste punkt på programmet er Olsbrosteinen, en runestein fra 1000-tallet som er over 2 meter høy og ca.1,5 m. bred. Den er utnevnt til en av de ti vakreste runesteinene i Sverige, og det forstår vi godt. Den minner om Jellingestenen med sin løve som er i ringerikestil.

Den er eneste stein hvor Estland er nevnt. Det leses: Guve reiste denne stein etter Olav, sin sønn, en meget dugende ung mann. Han ble drept i Estland. Håvard(?) hogg steinen.

Vi takker guidene for en fin og lærerik dag og returnerer til hotellet og god middag.

 

Lørdag 24. mai

Vi ble møtt av våre to svenske guider, Peter Jankov og Jan Svanberg. Peter hadde vi møtt i Falkøping dagen før, Jan Svanberg var kjent fra tidligere, bl.a. fra generalforsamling i NAS i 2007 hvor han fortalte om kirkene vi ville få se på denne turen.

Peter Jankov startet med en kort omvisning på Lundsbrunn hvor han fortalte om de to kildene som hadde ført til opprettelsen av Lundsbrunn. På 1700 tallet var slike kilder svært populære. Vekslende interesse for legende kilder førte også til velslende vilkår for stedet. På 1900 tallet forfalt stedet og i 1962 ble hele anlegget kjøpt av Misjonsforbundet som har gjort det om til et moderne konferansehotell og rehabiliteringssenter.

Vel ombord i bussene overtok Jan Svanberg og fortalte om alle kirkene i Skara-traktene. Faktisk var kirketettheten større her enn på Gotland med ca 500 kirker i romansk stil. Han viste oss flere romanske kirker fra bussen, men den mest interessante var Husaby kirke og biskopsborgen som var vårt første stopp.

Den nåværende kirken er bygget i firkantete sandsteinblokker og er fra 1100-tallet, men på stedet er også funnet bygningsdetaljer som synes å stamme fra en tidligere kirke, etter alt å dømme en stavkirke. Husaby kirke har vært betraktet som den første domkirken i det daværende Sverige. I følge tradisjonen ble den første svenske kristne kongen døpt her “med hele sitt hus” rett etter år 1000. Landets første bispedømme ble opprettet her i og med at kongen, Olav Skotkonnung ga sin gård til Kirken, eller riktigere til den første biskopen i Husaby, Brynolf Gerlachson. Det som i dag står igjen av bispegården, er restaurerte ruiner, men ut fra dimensjonene og bygningsmåten, kan vi se at den ble bygget som en stor borg, sannsynligvis rundt 1480, med tårnhus, bygninger av ymse slag og ringmur. På grunn av reformasjonen, ble den bare brukt i ca 50 år. Også etter reformasjonen, var Husaby et maktsenter i Skaraområdet.

Tilbake i bussen sammenlignet Egil Mikkelsen Husabygårdene i Sverige med de tilsvarende gårdene i Norge som vesentlig var vikingtidsgårder og senere skulle være kongens veitslegårder.

Videre fortalte Peter Jankov om helleristningene vi snart skulle se, og den spesielle veien vi kjørte på i høgdedraget oppe på Kinnekulle. Ristningene på Flyhov ble oppdaget av to gutter i 1889 som kastet stein og torv på hverandre. Ved nøye undersøkelser ble det oppdaget så mange som ca 500 figurer fordelt på seks samlinger i sandstein i en strekning på 150 meter. Den største og mest kjente figuren fra området, er “øksemannen” Denne viser en mann med en stor øks i hånden. Liknende økser er funnet og datert til eldre bronsealder (1500-1000 f.Kr.)

Ellers finnes et rikt materiale med skip, mennesker (guder?) vogner, dyr, slanger,skålgroper.

Igjen blir man fylt av undring; hvorfor laget menneskene disse figurene, hva tenkte de? Var dette deres religion? Hva betyr det at figurene er delt opp i grupper? Kunne det være innflytelse fra sørøst- Europa hvor lignende figurer er funnet. Man vet jo at menneskene ikke levde i isolasjon. Kunne det være rituelle myter. De var iallfall langt fra vann selv om mange av ristningene er av skip.

Peter Jankov fortalte også om området på Kinnekulle som geologisk er svært særpreget. Høgdedraget inneholder mye rød stein. Her er rester etter menneskebygde steinbrudd fra tidlig

middelalder. Her er slagghauger etter kalkbrenning, og her er alunskifer som inneholder olje. Dette ble oppdaget seint på 1700-tallet, og det ble også utvunnet petroleum.

Ved ankomst til Forshem kirke, ble vi tydelig minnet om at vi nå nærmet oss traktene til Jan Guillous romanfigur Arn. Folk utenfor kirken ville vite om vi var ett av de mange følgene som fulgte i Arns fotspor. Jan Svanberg som var blitt kontaktet av forfatteren, kunne fortelle at den rike kirken godt kunne vært bygget av den rike  og mektige mannen på Arnes, ca 1 km borte. Kirken er rikt utsmykket med 7 romanske relieffer som man daterer fra 1100-tallet. Koret er fra 1200-tallet. Kirken har vært ombygget, men de romanske relieffene er blitt flyttet ut. Svanberg fikk oss til å legge merke til detaljene, f.eks. Kristi siste sekund, røverne osv. Det hele virker nærmest ekspresjonistisk med mange hendelser samtidig. Engelen ser ut som en biskop. Kan være fra påskespillene hvor biskopene spiller engel. Det kan også se ut som byggmesteren har fått hugget sitt eget selvportrett.

Inne i kirken preges koret av en krysshvelving. Krusifikset som viser en lidende Kristus er fra 1300-tallet.Barokkmaleriene er fra 1600-tallet. Både Forshem og Gøtene kirke er muligens bygget på gravhauger. Dette kan tolkes som at den nye religionen tar makt over den gamle. Også Gøtene kirke er svært rikt utsmykket og er bygget i to etapper på 1100-tallet. Den inneholder bl.annet en sølvkalk fra 1300-tallet, et romansk triumfkrusifiks, en sylinderformet døpefont, alterskap og madonnabilde fra 1100-tallet. Av innventaret kan nevnes at her var steinbenker langs vggene, ellers ståplasser. St Helena av Skøvde er skytshelgen. Hun ble hugget ihjel på vei til Gøtene kirkes innvielse,og det ble fortalt at hennes avhugne fingre lyste i buskene da man fant dem.

Etter en hurtig lunch på Kråks vertshus i Skara, gikk vi til den mektige Skara domkirke. Skara har i flere hundre år vært et sentralt sted i Europa. Det har bl.a. hatt eget hus ved Sorbonne. Ved sin katedralskole utdannet de de såkalte gjekner som var en form for diakon-utdanning. Jan Svanberg tok oss først rundt kirken ute og viste de forskjellige tidsepoker . Den eldste steinkatedralen ble bygget rundt 1100 og ble innviet rundt 1150.Rester etter krypten fra denne som var gravkammer for de første biskopene, ble funnet ved restaureringen etter den store brannen i 1947. I en liten monter kan man se en kopi av biskop Adelvards kalk fra midten av  1000-tallet. Skara domkirke gjorde et mektig inntrykk. Ikke rart at menneskene som levde rundt ble fylt av respekt og ydmykhet når de nærmet seg dette veldige bygget.

Lensmuseet i Skara er relativt nytt, åpnet i 1994. Her finnes de verdenskjente 3000 år gamle bronsealderskjoldene som ble funnet i 1985 av bonden på gården Frøslunda mens han pløyde.

En fin multimediaframstilling viser livet i bronsealdersamfunnet. Peter viste oss ellers rundt i museet som hadde en et stort klimastyrt magasin.

Vel hjemme i Lundsbrunn etter en lang dag, tok vi farvel med Peter som ble tildelt selskapets nye nål.

Stor og festlig middag om kvelden.

Søndag 25. mai.

Etter frokost, entrer vi bussene igjen. Jan Svanberg forteller om landskapet og om de to store, konkurrerende kongsættene, sverkerne og eriksætten. Fra ca 1150 var kongen fra den respektive ætten annenhver gang. Cisterciensene som klosterordning ble grunnlagt av Bernhard av Clairvaux  i Frankrike. De ble dannet som en motvekt mot utglidningen i klosterlivet hvor munkene levde mer som velfødde føydalherrer enn fattige asketer. Alvastra kloster i Østgøtaland, ble grunnlagt i 1143 og sendte snart munker til Vestgøtaland for å grunnlegge datterkloster til Alvastra. Etter flere forsøk, slo de seg ned på gården Varnhem i 1150. Gården var eiet av en høyættet kvinne ved navn Sigrid som ga gården til munkene til sine arvingers store fortvilelse. De gjorde livet så surt for munkene at de grunnla et nytt kloster, men allerede etter et par år var de tilbake i Varnhem.

 

Varnhem spilte en viktig økonomisk og politisk rolle også i et nasjonalt perspektiv. Dessverre finnes det i dag svært lite skriftlige kilder som kan bevise dette. Det som imidlertid taler sitt tydelige språk om dette, er at flere konger fra denne tiden er begravet i klosterkirken.

Den første klosterkirken som ble bygget her, var i stor grad en kopi av den romanske klosterkirken i Fontenay. I år 1234 ble kirken herjet av en stor brann. Den nye kirken som sto ferdig ca 30 år seinere, hadde elementer av romansk stil, men den nye gotiske stilen kunne tydelig merkes. Fram til midten av 1300-tallet var den faktisk Sveriges største kirkebygning.

Tre regjerende konger antas å være begravet her og i tillegg er Birger jarl, hans andre kone og en sønn begravet her. Birger jarl var forøvrig den største enkeltdonatoren da kirken ble oppbygget etter brannen i 1234. Etter reformasjonen i1532 ble klosterordnene avskaffet og de fleste klosterne lagt i ruiner. Alle de forskjellige husene i klosteret ble ødelagt, men det ser ut til at bare taket i kirken ble ødelagt. Selv om den forfalt, ble den pietetsfullt restaurert på 1600-tallet for å bli gravkirke for en svensk greve og hans familie. Inne i kirken, midt i hovedskipet, ligger et stort monument over Birger jarl, hans andre kone og sønn. Birger jarl har forøvrig fått æren for å ha grunnlagt Stockholm.

Akkurat som Varnhem ble Alvestras datterkloster, ble Varnhem Gudhems moderkloster da nonnene kom dit ca 1170. Gudhem ligger bare 1.5 mil fra Varnhem. Det ligger praktfullt til på høgsletten med utsikt mot Kinnekulle og et høgdedrag som heter Billingen. Pilegrimene fra kontinentet via Danmark og Skara gikk hit på vei mot Nidaros og Olav den Helliges grav. Utgravninger viser at her har ligget en kongsgård. Enkedronning Katarina som muligens var klosterets abedisse i sine siste år, skjenkte klosteret gods og gull og er gravlagt her, og en kopi av hennes bilde  danner lokk over hennes gravkiste. Denne er nyrestaurert i år og ble åpnet 3.mai. Opprinnelig var gravsteinen innmuret innenfor hovedinngangen. Den ble solgt til Historisk museum for 90 kr.

Vi ble vist rundt av en lokal arkeolog som tegnet et levende bilde av klosteranlegget og livet her.

 Ruinene av klosteranlegget og klosterkirken, gir oss en pekepinn over størrelsen på slutten av 1300-tallet. Klosteret var pliktig til å ta imot pilegrimer og andre gjester, og det er funnet rester etter et gjestehus øst for klosteret. Sydøst for kirkegårdsmuren er det også funnet rester etter en tidligere bosetning og et gravfelt med branngraver fra yngre jernalder. Mye tyder på at Gudhem var det store maktsenteret  i traktene  her i yngre jernalder.

Vi tok avskjed med Jan Svanberg ved Gudhjem. Deretter fortsatte vi mot Brunsbo gjestgiveri hvor vi hadde lunch på en gammel herregård. Deretter hjemover. I bussen ble det bl. a. skissert hvor reisen skulle gå i 2009. Opplysningene om at den skulle gå til Island, ble mottatt med begeistring. Bussene var tilbake i Oslo etter nok en interessant og vellykket tur.

Tyrkia 28. april – 5. mai 2007 Istanbul, Assos og Troja.

«Der øst møter vest …»

Referat ved Kari Myklebust (28.04, 30.04, 2.05 og 4.05) og Elisabeth Farnes (29.04, 1.05, 3.05 og 5.05)

 

Turen til Tyrkia var lagt opp av styret i Norsk Arkeologisk Selskap i samarbeid med teknisk arrangør som var Temareiser, Fredrikstad AS v/ Wiggo Andersen. Med på turen var også forfatteren og tyrkiakjenneren Thorvald Steen som skulle holde 3 innledende foredrag over periodene det bysantinske, det osmanske og det moderne Tyrkia.

72 personer deltok på turen.

Dag 1– lørdag 28. april

72 forventningsfulle medlemmer reiste med Turkish Airlines fra Gardermoen i rute den 28. april med kurs for Istanbul. Etter en hyggelig flytur på ca 3 ½ time med varm lunsj om bord, landet vi på Atatürk Airport i sol. Flyplassen er oppkalt etter Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias grunnlegger. To moderne busser sto klare til å frakte oss til våre respektive hoteller, Celal Sultan og Lady Diana, som lå med ca. ti minutters gange fra hverandre i bydelen Sultanahmet.  På vei fra flyplassen fikk vi hilse på våre to tyrkiske guider som skulle følge med oss på hele turen. Den ene var en ung student, Nursal Sezen Kocak, som hadde vært utvekslingsstudent i Norge, og som snakket brukbart norsk. Den andre, Yagiz N. Samanci, var profesjonell turistguide, oppvokst i Sverige og snakket godt svensk. I tillegg var vår tekniske reiseleder Wiggo Andersen fra Temareiser med oss fra Gardermoen.

 

På vei inn fra flyplassen fikk vi den første, korte innføringen om landet og byen. Tyrkia har et flatemål på over 780.000 kvadratkm. med ca. 75 millioner innbyggere. Over 14 millioner bor i Istanbul, byen med de mange navn ned gjennom historien.

Opprinnelig grunnlagt av greske kolonister under navnet Byzantion, deretter innlemmet i Romerriket under Pompeius i år 64 f. Kr. som Byzantium.

 Fra Snorre er den kjent som Miklagard. Keiser Konstantin gjorde den til sin by i år 330 og kalte den Konstantinopel. Grunnleggelsen av Konstantinopel var begynnelsen på det bysantinske tusenårsriket som varte fram til 1453. Da ble byen erobret av osmanene, og den blir hovedstad i et osmansk imperium som varer til etter første verdenskrig. Kemal Atatürk blir i 1923 den første president i det nye Tyrkia og flytter hovedstaden til Ankara, men Konstantinopel, som først i 1930 offisielt skifter navn til Istanbul, fortsetter å være den langt største byen. Man kan se flere av bymurene fra de forskjellige periodene, bla. byporten Porta Aurea – Den Gyldne Port (sagaenes Gull-Varta) som Sigurd Jorsalfar red igjennom da han ankom byen i år 1111.

Vann var viktig, og både bysantinske keisere og osmanske sultaner holdt akveduktene i god stand. Vi fikk også et første inntrykk av en velstelt by med store parker hvor tulipanene var i ferd med å blomstre av. Tulipanene kommer for øvrig opprinnelig fra Tyrkia og går ofte igjen i tyrkisk ornamentikk. Ellers er byen sterkt preget av at den ligger ved Bosporus. Det er bygget flere broer over Bosporus-stredet og Det Gyldne Horn (sagaenes Sjåvidarsund) med Galata-broen som den mest kjente. Istanbul er inndelt i 17 ”kommuner” som er relativt selvstendige.

Etter innsjekking på våre respektive hoteller, var det felles middag på Hotell Lady Diana. Fra takterrassen i øverste etasje, hadde vi et fantastisk skue til de store moskeene med opplyste tårn og med nesten fullmåne over.

 

 

Dag 2 – søndag 29.april

Etter en god frokost var det samling på Hotell Lady Diana med første foredrag av Thorvald Steen. De som bodde på hotell Celal Sultan fikk en hyggelig 10 minutters gåtur ned gaten Yerebatan Caddesi, over den gamle Hippodromen som i dag er en åpen plass- At Meydani- og videre opp til hotellet. Tema for dagen var Konstantinopel og Det bysantinske riket. Steen innledet med å fortelle om den vestlige verdens syn på Det bysantinske riket - i motsetning til tyrkernes eget syn på denne perioden – en periode som varte fra år 330 da keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til Konstantinopel, og fram til 1453 da byen ble tatt av osmanene (tyrkerne). Steen betegnet denne motsetningen ikke bare som en ideologikamp (islam- kristendommen), men også som en kulturkamp, for da tyrkerne tok Det bysantinske riket satte de fyr på biblioteker og universiteter.

Hovedfokus på Steens foredrag var kontakten mellom Konstantinopel og vikingkongene Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfar på 1000- og begynnelsen av 1100- tallet. Vi fikk høre om Harald Hardråde som reiste fra Gardarike til Konstantinopel (Miklagard) i 1034 og ble høvding i væringgarden, en avdeling nordeuropeiske leiesoldater i den bysantinske keiserens hær. Han ble 10 år i keiserens tjeneste.

Iflg. Steen er Sigurd Jorsalfars opphold i Konstantinopel forbundet med større usikkerhet. Hvilke historier fortelles om Sigurd, hvorfor dro han til Miklagard og hva skjedde når han kom dit? Var han eventyrer eller korsfarer? Disse spørsmålene var utgangspunktet for forfatteren Thorvald Steens interesse for Istanbul og for hans mange Østerledsferder.

Iflg. Snorre var Sigurd en korsfarer som skulle til Jerusalem (Jorsal) for å bringe hjem en bit av Jesu kors til Nidaros. På veien hjem drar han innom Konstantinopel. Snorre gjør et stort nummer av det staselige inntoget hans i Konstantinopel og det sterke inntrykket han gjorde på folket der og vise versa. Men hverken lokale kilder eller skaldekvad nevner dette besøket.  

Steen mente at Sigurd ønsket å dra til Konstantinopel for å møte keiser Alexios I.(sagaenes Kirjalax) som var kristenhetens øverste leder. Det var også denne keiseren som startet det første korstoget. Foruten å befri Jerusalem fra ”de vantro”, ønsket keiseren også hjelp fra korsfarerne til å slå ned på aggressive naboer som truet Konstantinopel og Det bysantinske riket.  Steen mente derfor at det må ha vært et sjokk for Sigurd å komme til Konstantinopel og skjønne at han var en del av et maktpolitisk spill.

Sigurd døde i 1130, men det er ikke dokumentert at Sigurd dro til Nidaros etter at han kom hjem.

Hvordan så Konstantinopel ut da Sigurd besøkte byen? Bortsett fra alle minaretene er ikke gamle Istanbul særlig forandret i dag.  Byen, som i sin arkitektur var påvirket av Roma, spredde seg ut fra tre store bygninger: Hagia Sofia, Hippodromen og Keiserpalasset. Steen fortalte at Konstantinopel på sitt mektigste forvaltet 75 % av alt gull i verden. Byen var smeltepunktet mellom øst og vest, og befolkningen besto av en blanding av kristne, jøder og muslimer.

Vi fikk høre hvordan byen i år 1204 fikk sitt banesår. Bakgrunnen var at Saladin (sultanen av Egypt og Syria) i 1187 hadde gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne og åpnet byen for alle religioner.  De kristne i Vest-Europa var frustrerte. En appell fra pave Innocens III om et 4. korstog førte til organiseringen av en stor hær av kristne fra Vest- Europa. Men korsfarerne manglet penger, og de inngikk derfor en avtale med den aldrende og manipulerende doge Enrico Dandolo fra Venezia at han skulle bidra økonomisk mot at han fikk halvparten av det landet og de skattene korsfarerne tok. Korsfarerne ble således på dogens initiativ ledet mot Konstantinopel, de angrep byen og sine kristne trosfeller, og tok med seg mange kostbarheter tilbake til Venezia hvor de fremdeles befinner seg.

Gjennom de mørke årene som fulgte, betegnet som det Latinske riket (1204-61), var Konstantinopel redusert til en by bestående av små enklaver spredt innenfor bymurene. Keiserne, som var blitt fordrevet fra byen, overlevde i Nikea (dagens Iznik) lenger sør.

 I en kort oppblomstringstid fra 1261-1321, ble Konstantinopel gjenerobret av de bysantinske keiserne med god hjelp fra italienske Genova som konkurrerte med Venezia om verdensmakten. Genoveserne etablerte kolonien Pera (dagens Beyoglu) på den andre siden av Det Gyldne Horn og overtok samtidig kontrollen over byens handel. Denne perioden, kjent som den Paleologiske renessanse (etter keiser Michael VIII Paleologos 1258-1282), så også en oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Et eksempel på dette er den vakre Chora kirken med sine imponerende mosaikker som vi skulle besøke senere. Etter en bitter borgerkrig fra 1321-54  over den keiserlige arvefølgerekken, skrumpet Det bysantinske riket raskt ettersom osmanene (tyrkerne) utvidet sitt territorium vestover. Etter å ha tatt Prusa (1326) og Adrianopel (1362) falt tilslutt Konstantinopel og Det østromerske riket i 1453.

Den siste bysantinske keiseren forsøkte forgjeves å få hjelp fra sine kristne trosfeller i Vest- Europa, men ingen, bortsett fra ungarerne som ble slått på veien, stilte opp.

 

Etter Steens foredrag holdt preses Christen Aass et morsomt innlegg om goterne som levde i området rundt Svartehavet og om kontakten mellom Norge og Konstantinopel i Vikingtiden. Vi fikk høre om vikingenes ferder nedover de russiske elvene til Miklagard, datidens E6. Videre om Harald Hardrådes opphold i byen, hans posisjon som sjef for væringgarden og hans forhold til den vakre, men dog gamle, keiserinne Zoë, keiser Konstantin IX hustru. Christen beskrev også Sigurd Jorsalfars inntog i Konstantinopel gjennom bymuren ved Den Gyldne Port og viste en tegning av A. Bloch med den berømte scenen.

Vi fikk også høre om Ragnvald Orknøyjarl og hans tokt til Det Hellige Land i 1154 i kjølvannet av Det andre korstog. I hans følge var kongsfaren Erling (senere kalt den Skakke) og William den gamle, biskop av Orknøyene – og de fikk liksom Sigurd Jorsalfar en strålende mottakelse hos keiseren (Manuel 1. Comnenus).

 

Dagens byvandring var konsentrert til den bysantinske tiden og det geografiske området Sultanahmet. Etter Steens foredrag tok våre guider oss med til Hippodromen (sagaenes Padreimr), Istanbuls desidert viktigste landemerker fra denne perioden. Lite var igjen av denne gigantiske veddeløpsbanen som en gang sto i hjertet av Konstantinopel. I dag fungerer den som en avlang, åpen plass, men gatene som løper rundt plassen følger så og si direkte i sporene til veddeløpsvognene. Hippodromen ble først oppført av keiser Septimius Severus etter forbilde av Circus Maximus i Roma i det 3. årh., men den ble senere utvidet og knyttet til det store keiserpalasset på østsiden via den keiserlige balkong (kathisma) under Konstantin den Store. En antar at Hippodromen kunne ta opptil 100.000 mennesker. I dag gjenstår kun tre monumenter fra keisertiden i det som engang var banens sentrallinje (spina) der søyler og statuer, innsamlet fra alle deler av keiserriket, ble oppført. Disse er den egyptiske obelisken fra ca. 1500 f.Kr. som keiser Theodosius I. fikk brakt til sin by fra Horustempelet  i Karnak i det 4. årh. Vi kunne se hieroglyffer med  bl.a. bilde av horusfuglen oppe på obelisken. Obelisken som i dag trolig bare er ca. 1/3 av sin opprinnelige høyde, ble plassert på en firkantet sokkel som var utsmykket med relieffer som viste scener av keiseren og hans familie (keiserfamilien som ser på hesteveddeløp, Theodosius som står klar med laubærkransen for å krone vinneren, fanger som bøyer seg for keiseren og tilslutt reisingen av selve obelisken.) Stilen på relieffene er typisk for den senantikke keiserstilen på 300- tallet med de små dukkeaktige figurene med de store hodene og det himmelvente blikket til keiseren. Guiden fortalte om Proklos som fikk i oppdrag å frakte og reise monumentet, noe også plaketten på sokkelen berettet om.

Vi gikk videre til ”Slangesøylen” som ble brakt hit fra Delfi, og som dateres til år 479 f. Kr. Vi fikk høre at søylen, som nå er avbrukket, opprinnelig var del av et større monument med 3 omslyngende bronseslanger som bar en stor gullkjele på toppen av sine hoder. Monumentet ble gitt til Apollontempelet i Delfi for å minnes grekernes seire over perserne ved Salamis og Plataia i 479 f.Kr. To av hodene er bevart, det ene er i British Museum, og det andre er utstilt i det Arkeologiske museet som vi skulle besøke etter lunsj.

 

Vi stoppet opp ved Konstantinsøylen, oppkalt etter keiser Konstantin VII Porphyrogenitus (han som er født i purpur) som restaurerte den på 900- tallet. Søylen, som er laget av store sandsteinsblokker, blir også referert til som bronsesøylen, fordi den engang var dekket av tynne bronseplater. Disse platene ble fjernet under angrepet til det 4. korstog, og deretter smeltet om og utmyntet. Dateringen av den opprinnelige søylen er usikker.

Det siste monumentet på plassen var en vannfontene, utformet som en paviljong med et kuppelformet tak. Fontenen var en gave fra den tyske keiser Wilhelm II og ble reist i forbindelse med hans besøk til Istanbul i 1901.

I dag kan vi se det opprinnelige bakkenivået på Hippodromen som ligger ca. 2m under dagens nivå.

På vestre langside av Hippodromen pekte Yagiz ut det tidligere 1500- talls palasset til storvisiren Ibrahim Pasa.  Palasset ble restaurert i 1983, og er i dag museum for tyrkisk og islamsk kunst. Vi fikk høre at denne bygningen er et av de viktigste eksemplene på osmansk profanarkitektur fra 1500- tallet.

 

Før vi gikk videre, fortalte guidene om de tre store periodene i Konstantinopels tidlige historie: Den første under Konstantin den Store (330-337), dernest under Theodosius I. (379-395) og til slutt under Justinian I. (527-565).

 På veien videre passerte vi en avhugget steinbauta som er eneste rest etter den bysantinske triumfbuen ”Milionen”. Fra dette punkt ble veistrekningene til alle hjørner av Romerriket målt.

 

Neste stopp på programmet var Yerebatan Sarayi, et enormt underjordisk sisterneanlegg som ble oppført under keiser Justinian I. i 532. Anlegget, som er en nokså uvanlig turistattraksjon, ble bygget for å tilfredsstille det stadig økende behov for vann i det store keiserpalasset. Sisternen er utformet som en stor søylehall der 336 søyler bærer taket med de mange buer og krysshvelv. Søylene som er 8m høye og har utskårete kapiteler, er alle spolier (gjenbruk av antikke monumenter).  Sisternen kan ta 80.000 liter vann og er den største av de 54 sisternene som var i bruk under keisertiden. Yagiz pekte på et stort bilde på veggen som viste en rekonstruksjon av byen fra denne tiden. Vannet ble hentet fra Belgrade skogen ca. 20km utenfra og ført til sisternene via akveduktene. Deler av Valens akvedukt, som ble oppført på 300- tallet, er fremdeles godt synlig i bybildet.  Osmanene oppdaget ikke denne sisternen før ca. hundre år etter erobringen av Konstantinopel da folk drev og heiste opp vann fra hull de hadde laget i kjelleren på husene sine.

  Vi vandret litt på egenhånd på treramper som er bygd opp for turistene mellom de opplyste søylene. T.v. i enden av søylehallen sto to søyler med baser utformet som Medusa hoder. Det ene hodet var plassert opp ned, mens det andre sto sidelengst.  De hedenske hodene som er fra antikken, kan opprinnelig ha vært brukt til å markere et ”nymfaion”, og de kan ha vært plassert her i sisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. Vi passerte også ”Tåresøylen”, en søyle utskåret med et slags mønster av tårer og med vann dryppende nedover overflaten. I dag er kun 2/3 av den originale sisternen synlig, idet resten ble murt igjen på 1800- tallet.

 

Vi krysset over gaten der trikken går på vei til Hagia Sofia (sagaenes Ægisif). For å slippe å stå i kø, hadde våre guider kjøpt billetter på forhånd. For mange var Hagia Sofia høydepunktet på turen. Denne enorme kirken som var innviet til ”Den Hellige Visdom”, ble bygd under keiser Justinian I. (532-537). Den er med sin enorme kuppel den 4. største i verden.  Kirken fikk stor betydning for kirkearkitekturen i Det bysantinske riket - i motsetning til basilikaen som ble enerådende i Vest -, og den påvirket også utformingen av de senere moskeene. Spesielt gjelder dette kuppelen som støttes opp av store buer som overfører kuppelens vekt til de 4 hjørnepillarene, og pendentivene som støtter kuppelhvelvingen ved å danne overgang mellom kuppelsirkelen og det firkantete kirkerommet under.

Ved hjelp av denne konstruksjonen, pendentivkuppelen, kunne en bygge større og lettere kupler enn det som hadde vært vanlig i de romerske bad og mausoleer.

Etter tyrkernes overtakelse av Konstantinopel i 1453, ble kirken omgjort til moské, og minaretene, fontenen og de tre gravmausoleene er fra denne tiden. I dag er Hagia Sofia museum, og kirken har gjennomgått omfattende restaureringer.

Vi gikk forbi den lange køen og stoppet ved forhallen (narthex).  Her ga guidene oss et tilbakeblikk over kirkens historie: I år 325, etter kirkemøtet i Nikea, ble kristendommen antatt som offisiell religion i Romerriket, og i 330 flyttet Konstantin den Store hovedstaden fra Roma til Konstantinopel.

Kirkebygget vi nå ser er det tredje i rekken. Opprinnelig lå det et Athena tempel her fra førkristen tid da Konstantinopel var en gresk by (Byzantion).  Den første kirken ble bygd av Konstantins sønn på 300- tallet, men den brant ned etter kort tid og ble erstattet av en ny, oppført av Theodosius II mellom 404-414.  Også denne kirken brant (under Nika opprøret i 532), men vi kan se rester etter den i en 2m dyp sjakt i hagen ved inngangen.

Jordskjelv og ødeleggelser har satt sitt preg på dagens kirke som er blitt påbygd og forsterket flere ganger med store støttepillarer og strebebuer, noe som delvis tilslører kirkens opprinnelige utseende.

 

Vi fortsatte gjennom den keiserlige port (som i dag er publikumsporten) i indre forhall og inn i selve kirkerommet med den enorme kuppelen som rager 56m over rommet. Den er bygd av vulkansk stein fra Rhodos, men guidene våre fortalte at den første kuppelen var laget av alabast og lyste som en gylden kule i nattemørket. Grønne marmorsøyler som ble hentet fra Artemistempelet i Efesos (kjent som et av verdens syv underverker) og porfyrsøyler fra Baalbek ble reist i skipet.  Mesteparten av det gjenværende kirkeinventaret skriver seg fra osmansk tid, bl.a. nisjen som vender mot Mekka (mihrab ), imamems stol (kürsü), sultanens losje, prekestolen (minbar), sitteplattformene for de eldre (maqsuras) og de 4 marmorplatformene (müezzin mahfilis) hvorfra det ble lest fra Koranen.  På hvert av hjørnene som bærer den store kuppelen og ved nisjeåpningene til de tilstøtende halvkuplene hang store skjold med kalligrafiske inskripsjoner på arabisk. Disse bar navnet til Allah, profeten Mohammed, de første 4 kalifene, samt Hasan og Hussein to av profetens barnebarn som har fått martyrstatus.

Høydepunktet i utsmykningen av kirken var de mange mosaikkene med hellige bilder som engang dekket vegger, hvelv og buer.  Disse ble utført etter den ikonoklastiske perioden (726-843) da det igjen ble tillatt å fremstille religiøse motiver.

Imidlertid var det bevart noen av de opprinnelige mosaikkarbeidene med geometriske mønstre fra keiser Justinian I’s tid. Disse kunne vi f. eks. se i taket i indre forhall og i den tilstøtende vestibylen til keiserens livgarde. Mosaikkene i Hagia Sofia viser bilder dedisert til spesielle personer (ofte helgener eller keiseren og hans familie), og har ikke de vanlige klassiske billedsyklusene med scener fra Jesu og Marias liv som vi ser i vestlige kirker

 Et av de vakreste mosaikkbildene i kirken (fra det 10. årh) fant vi på inngangsveggen over døren i vestibylen, der Jomfru Maria med Jesusbarnet er flankert av de to store keiserne i Det bysantinske rikets historie; Konstantin den Store og Justinian I. som overrekker henholdsvis byen Konstantinopel og kirken Hagia Sofia til Jesu mor.

 

Da kirken ble omgjort til moské, ble mosaikkene dekket til med gips og erstattet med malt dekor. Men etter at kirken ble museum, er det satt i gang et omfattende program for å blottlegge og restaurere de bysantinske mosaikkmaleriene.

Etter et engasjert innlegg av vår guide Yagiz der han fortalte om Sunni og Shia muslimer og sammenliknet Bibelen med Koranen, vandret vi videre opp til galleriene som var kvinnenes plass i kirken.

På veien passerte vi en stor marmorkule med en kran som er et drikkevannsreservoar brakt hit fra Pergamon. En rampe førte opp til nordre galleri. Fra galleriene kunne vi betrakte mosaikkene på nært hold, og også se hvordan de har fjernet gipsen og avdekket de flotte bildene under. Herfra så vi også godt den store apsismosaikken med Jomfru Maria og barnet som ble innviet påskedagen i år 867 for å feire seieren over ikonoklastene (de billedfientlige). I gulvet i søndre galleri pekte guidene ut graven til Enrico Dandolo, den gamle dogen av Venezia, som var ansvarlig for det 4. korstogs angrep på Konstantinopel i 1204.

På marmorballustraden i søndre galleri fant vi også rester etter våre skandinaviske forfedre. I 1964 ble det oppdaget en runeinnskrift her med bl.a. navnet Halfdan.

Innskriften er datert til 1000- tallet og kan kanskje stamme fra en av væringene som var på vakt i kirken under messen sammen med medlemmer av keiserfamilien. Senere er det funnet en runeinnskrift til i nordre galleri, der navnet Are fremkommer.

 

Vi gikk ut av den enorme kirken på sørsiden via vestibylen til keiserens livgarde og gjennom den store bronsedøren fra 2. årh. f. Kr. som ble brakt hit fra et hellenistisk tempel i Tarsus.

 Det ble lunsjtid og vi samlet oss med våre guider på restauranten Masal like i nærheten.

 

Etter lunsj besøkte vi Det arkeologiske museet som lå i Gülhaneparken like ved Topkapi palasset. Vi delte oss i to grupper og vandret rundt med hver vår guide. Museet er Tyrkias første museum. Bygningen vi ser i dag, ble oppført mellom 1891-1908, og var ifølge vår guide det første bygg som ble oppført spesielt som museum. Fasaden, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret inngangsparti, er inspirert av den berømte ”Alexandersarkofagen” og ”De gråtende kvinners sarkofag” som vi skulle se inne i museet.  En ny fire etasjers fløy ble oppført i 1991 på baksiden av den gamle bygningen. I tillegg var det 2 andre bygninger som lå på museumsområdet; Cinili Kösk paviljongen med sin utstilling av gamle tyrkiske fajansefliser og glassert keramikk og museet for orientalsk kultur.

Istanbuls arkeologiske museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst, innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store osmanske riket. I tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Vi stoppet kort ved inngangen der guiden vår pekte ut tre store porfyrsarkofager fra det 4. og 5. årh. e. Kr. Disse har inneholdt levningene til noen av de første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt de romerske og bysantinske keiserne.

Vi gikk inn i hovedbygningen der 1. etasje med sine 20 rom viste arkitektur og skulptur fra gresk, hellenistisk og romersk tid.  Hovedattraksjonen her var rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen i Sidon (dagens Libanon), og som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at sarkofagene ble laget for en linje fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh. f. Kr.

Vi stoppet først ved ”De gråtende kvinners sarkofag” som var utformet som et gresk tempel og viste vakkert utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sider. Sarkofagen skal visstnok ha tilhørt kong Straton (374- 358 f.Kr.) som var kjent for sin store interesse for kvinner. De gråtende kvinnene antas å være hans koner eller del av hans harem. På balustraden rundt sarkofagen så vi kongens eget begravelsesopptog med hester og vogner.

Vi gikk videre til ”Alexandersarkofagen” som var den fineste, og som betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke Alexander den Store (356- 323 f. Kr.), men ble laget for kong Abdalonymos av Sidon. Navnet har den fått fordi relieffene på langsidene viser scener fra Alexanders liv; bl.a. kunne vi se slaget ved Issus i 333 f.Kr. der Alexander vinner over perserkongen Darius og en jaktscene der Alexander og Abdalonymos deltar. Vi så også rester av maling (spesielt rødt) på de utskårete figurene, og kunne bare forestille oss hvordan disse relieffene opprinnelig må ha sett ut.

Vi passerte en rekke statuer og gravstener (stelae) med relieffer fra romersk tid og gikk over i den nye fløyen der 1. etasjen viste gjenstander fra Thrakia, Bithynia og Det bysantinske riket. På en av veggene pekte Yagiz ut en rekonstruksjon av fasaden til Athenatempelet i Assos som vi senere skulle se ruinene av på vår tur til Troja. Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia. Noen av de originale gavlrelieffene til tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viste også arkitektur over en lang tidsperiode.

2. etasje viste en utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene fra de første bosetninger i området fra ca. 6000 f.Kr. til osmansk tid. Her stoppet vi bla. ved det ene slangehodet som tilhører Slangesøylen på Hippodromen, og vi så også deler av den 1000m lange jernlenken som sperret av Det Gyldne Horn slik at fientlige skip ikke kunne komme inn til havnen. Vi passerte et unikt mosaikkmaleri som ble funnet i Kalenderhane moskeen som tidligere var en bysantinsk kirke. Mosaikken, som er utført med biter både i glass og stein, viser Jesu presentasjon i tempelet. Det som er spesielt med denne mosaikken, er at den er den eneste fra før-ikonoklastisk tid med religiøst motiv som vi kjenner fra Istanbul.

3. etasje viste arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene.  Spesielt var funnene fra Troja interessante, idet vi skulle besøke stedet senere på turen. Vi så arkeologisk materiale fra de 9 ulike bosetningslagene (ca.3000 f.Kr.- 400 e.Kr.), bla. noen flotte gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-2200 f.Kr.), modeller av hus samt mengder av keramikk. Gullsmykkene er deler av den store gullskatten som ble funnet av Heinrich Schliemann på 1800- tallet og som ble smuglet ut av Tyrkia.

I 4. etasje kunne vi betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.

 

Vi krysset over gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viste arkeologisk materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk, hettitisk og sumerisk.

I utstillingene var det en rekke statuer og utskårete relieffer fra forhistorisk tid, bla. fant vi her noen av de glasserte mursteinsfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr.

Et av rommene inneholdt en rekke leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi kjenner til, datert til rundt 2700 f. Kr. Blant leirtavlene fant vi også en hettitisk kopi av den berømte Kadeshtraktaten, en fredspakt som ble skrevet i 1269 f. Kr. mellom egyptere og hettiter. Hettitene bodde i Anatolia, og deres hovedstad Hattusha lå ved dagens Bogazköy ca. 3 timers kjøring fra Ankara.


Dag 3 – mandag 30.april

For beboerne på hotell Celal Sultan betydde ny morgen en ny fin gåtur til Lady Diana og en ny, interessant innledning til dagen med Thorvald Steen. Tema for dagen var det osmanske Tyrkia. Denne dagen ble det en omlegning av programmet. Vi skulle se Den blå moské og Topkapi-palasset som opprinnelig planlagt, men busset etter lunsj over til det moderne Istanbul på den andre siden av Bosporus. Endringene ble gjort fordi det der var varslet demonstrasjoner dagen etter som var 1. mai. Steen ga en kort innføring i grunnene til demonstrasjonene. Bak det hele ligger en redsel for at Tyrkia skal bli en muslimsk stat. Statsminister Erdogan er troende muslim. Ved presidentvalget går han inn for nåværende utenriksminister Gyl, og han er også eneste kandidat. Men Gyls kone bærer skaut, og det er stor motstand mot at hun skal komme inn i presidentpalasset. Sagt på en annen måte vil man bevare den sekulære staten som Atatürk grunnla. Det er Parlamentet som velger presidenten, men valget kan klages inn for Høyesterett som kan underkjenne det hvis det strider mot Grunnloven. (Som vi senere erfarte, ble valget underkjent fordi Gyl ikke fikk nok stemmer. Han trakk seg da han heller ikke ved neste valg fikk nok stemmer).

Dette tas med fordi det dannet et spennende bakteppe for hva vi skulle se og høre under oppholdet i Tyrkia.

Steen fortsatte med å fortelle om hvordan osmanene kom til makten. Det osmanske riket grunnlegges i 1299 av den lokale hærføreren Osman 1. utenfor Bursa. Fra 1326 blir Bursa hovedstad. Noen år senere inntas Edirne (Adrianopel) som ligger ved grensen mot Hellas, og denne byen blir hovedstad noen tiår før de inntar Konstantinopel i 1453. Riket er på høyden i Süleyman den Stores regjeringstid 1520-1566. Det styres fra Topkapi-palasset. De første 200 år kjennetegnes av stor religiøs og etnisk toleranse. Kristne var med både i de militære styrkene og i haremet. Harem er et arabisk ord for ”det indre huset” og hadde enorm betydning. Mens sultanene var på krigstog sammen med soldatene, var kvinnene i haremet hjemme og holdt de lange linjene. Der var nok streng rangordning. Fire ektefeller til sultanen og ev. mor hadde den høyeste rang, men i alt var der ca. 2000 kvinner. Topkapi var en egen verden med ca. 4000 hester, 10 moskeer, 14 bad og 2 sykehus; alt med en utstrekning på over 700 kvadratkilometer. På helligdager kunne det være opptil 10.000 gjester som også skulle bespises. For å holde dette store maskineriet i gang, måtte man ut og rekruttere, minst hvert 5. år. Visirene, som var en slags statsminister og nest etter sultanen i rang, skulle helst rekrutteres utenfra. De måtte kunne minst tre språk, vanligvis tyrkisk, persisk og arabisk. Dette betydde stor kontakt med omverdenen. Vaktstyrkene, som vi kjenner som væringer fra Snorre, ble nå kalt janitsjarer og besto av mange raser. Deres symbol var en svart gryte, og sjefen for janitsjargarden ble kalt ”sjefssuppekoker”. Süleyman den Store levde sammen med sine soldater når de var på krigstog og var nok en populær hærfører. Likevel kunne dette bety begynnelsen til rikets nedgang. En av hans koner, Roxelana (muligens russisk) var en mektig kvinne hjemme mens ektemannen var bortreist. Ryktet sier at hun fikk Süleyman til å myrde sin sønn som var utpekt til hans etterfølger og fikk innsatt sin egen sønn Selim som ny sultan. Indre intriger forsterket nedgangen, og det osmanske riket taper slag mot Venezia (slaget ved Lepanto i 1571) og mot Wien (1683). De påfølgende sultaner hadde ikke samme evner som Süleyman i krig; bl.a. hadde en av dem størst interesse av å være hjemme og dyrke tulipaner. Store deler av det osmanske riket løsriver seg, bl.a. Hellas, Kreta og Balkan. Samtidig var det sterke strider innad i riket, og da Tyrkia allierte seg med Tyskland i 1. verdenskrig, var løpet kjørt. Da var statskassen tom, og den siste sultanfamilien ble ført fra Topkapi til det store sommerpalasset Dolmabahce ved Bosporus. I 1923 ble Kemal Atatürk det nye Tyrkias første president, og han flyttet hovedstaden til Ankara. Selv oppholdt han seg mye i Istanbul og døde der i 1938, nettopp i Dolmabahce palasset. I 2. verdenskrig var Tyrkia på de alliertes side, og i 1952 ble landet medlem av NATO. Tyrkia har søkt om medlemskap i EU, men regner ikke med å komme inn før om noen år.

Etter Steens foredrag var det avgang med våre to guider til Den blå moské. Sultan Ahmet I’s moské fra 1616 er Istanbuls absolutte landemerke. Det imponerende byggverket har 6 himmelstormende minareter og blir sett på som den osmanske arkitekturens høydepunkt. Moskeen er tegnet to tiår etter den berømte tyrkiske arkitekt Sinans død, men arkitekten Mehmet Aga var sterkt påvirket av Sinans velprøvde tegninger. Hovedrommet er preget av en sentral kuppel omkranset av fire halvkupler. Byggverket er likevel adskillig mindre enn Hagia Sofia selv om det ble utstyrt med adskillig mer prakt, bl.a. 20.000 blå kakkelfliser som har gitt moskeen navn. Disse er laget av keramikere fra byen Iznik, daværende Nikea. Fra tårnene på moskeene er det bønneutrop 5 ganger i døgnet, live! Oftest er det imamene som synger, og det foregår vanligvis på arabisk. Alle åpningene i minaretene vender mot Mekka.

Vann er viktig, man må være ren før man ber. Man tar også av seg skoene før man trer inn i moskeen.

Videre gikk turen til Topkapi, sultanens palass. Palasset var de osmanske sultaners residens i over 400 år, og regnes som Istanbuls største severdighet både i besøkstall og areal. Topkapi er oppdelt i bygninger og gårdsrom som, i og for seg, skulle ha så lite kontakt seg imellom som mulig, f.eks. ett for kvinnene og privatlivet, ett for verksteder og ett for offisielle arrangementer. Mange av palassets bygninger virker paviljongaktige og var heller ikke bygd for å vare. Noen av bygningene er storslåtte, og de forskjellige sultanene føyde gjerne til nye bygninger i andre stilarter enn de foregående. Dessverre kom vi ikke inn i biblioteket som har mer enn 22.000 håndskrevne verk og heller ikke inn i haremet som var stengt. Men det var nok å se likevel: den enorme kjøkkenbygningen med nydelig keramikk bl.a. fra Kina på 1400-tallet, skattkammeret med en rik samling av smykker, gullforgylte te-serviser, diamantbesatte gjenstander, perlebesatte koranvesker osv. Spesielt vakre var tronstolene, den ene en gave fra en persisk shah og den store diamanten- 86 karat og verdens femte største. Deltakerne gikk litt rundt på egen hånd og noen bemerket harmonien i omgivelsene, den flotte utsikten over Det Gyldne Horn og den interessante båttrafikken fram og tilbake til Svartehavet. Fin lunsj på restaurant Konyali inne på området, som alltid i hyggelig prat med andre deltakere om hva vi hadde sett.

Etter lunsj gikk vi tilbake til de ventende bussene som skulle ta oss over broene til det moderne Istanbul på andre siden av Bosporus. Vi stoppet for kaffe på en flott utsiktsplass med en liten friluftsrestaurant hvor vi kunne beundre båttrafikken nordover gjennom Bosporos.  På veien fram, fortalte vår tyrkiske guide om områdene hvor den kjente tyrkiske forfatter og Nobelprisvinner Orhan Pamuk hadde bodd både som ung og voksen. Mange hadde lest hans siste utgitte bok ”Istanbul”. Tilbake gikk turen over Taximplassen, og vi stoppet også opp foran hotell Pera Palas, bygd i 1892 hvor etter sigende Agatha Christie skrev ” Mordet på orientekspressen” på rom 411. Orientekspressen hadde som kjent endestasjon i Istanbul, og hotellet ble bygd spesielt for å ta imot reisende med dette toget.  Vi fikk også en gåtur i gatene rundt det svenske konsulatet før vi dro tilbake over broene, innom våre respektive hoteller og videre til den kjente restauranten Hamdi for å spise middag.

 

Dag 4 – tirsdag 1. mai

Denne dagen fikk vi tredje og siste foredrag av Thorvald Steen med tema ”det moderne Tyrkia”. Pga. gårsdagens endring i programmet, skulle vi i felleskap dra direkte til Chora kirken som lå i bydelen Edirnekapi på nordsiden av det historiske sentrum like innenfor bymuren. Ettermiddagen var fri til egen disposisjon.

I sitt foredrag fortalte Steen hvorfor det osmanske riket gikk til grunne. Hovedårsaken var at det kom på etterskudd i forhold til industrialiseringen som pågikk i Europa. I tillegg var statskassen tom, og tyrkerne deltok på feil side i 1. verdenskrig. Riktignok vant Kemal Atatürk, som da var general, det store slaget i 1915 ved Gallipoli ved Dardanellene - et viktig strategisk punkt for de allierte. Men etter krigens slutt og Tyrkias nederlag, inntok og administrerte de allierte ved Frankrike og Storbritannia Istanbul fra 1919 - inntil dagens republikk ble grunnlagt under Kemal Atatürk i 1923.

Først i 1930 skifter Konstantinopel offisielt navn til Istanbul.

Vi fikk høre hvordan Atatürk omskapte Tyrkia til en moderne stat. Han flytter hovedstaden til Ankara i det sentrale Anatolia- det mest tyrkiske området i republikken- han skifter ut arabisk med det latinske alfabet, han forbyr turban, fes og skaut og gir kvinnene en friere stilling. Han innfører også ny grunnlov som lovfester at Tyrkia skal være en stat for tyrkere og at alle andre etniske grupper (som f. eks. kurderne) skal inn i det tyrkiske fellesskapet. Alt offisielt språk blir tyrkisk, og landet får en svært avansert hær på nærmere 700.000 mann som benytter de mest moderne metoder og krigsutstyr. Alt dette bruker han forbausende kort tid på å innføre, noe som forteller om sultanens svake stilling og hans politiske betydning. I Sèvres traktaten fra 1920 etter 1. verdenskrig, blir kurderne lovet en egen stat, men 3 år etter krigen oppretter Vesten diplomatiske forbindelser med den nye Tyrkia, og kurderne blir glemt. Steen fortalte at det i dag bor 22 millioner kurdere utenfor Tyrkias grenser, og bare i Istanbul er det ca. 4 millioner. Dette er den største minoriteten som eksisterer utenfor eget land, men i den tyrkiske forfatningen blir kurderne betegnet som øst-tyrkere.  Imidlertid blir det gamle Istanbul en smeltedigel og et fristed for minoriteter og flyktninger. Vi fikk også høre om militærets og politiets rolle i dagens Tyrkia, der politiet iflg. Steen er opptatt med det som gjelder moral og normer innenfor ”Islam Light”. Samtidig som Tyrkia er medlem av NATO, har det militære stor makt. Det tyrkiske Sikkerhetsrådet som består av 2 politikere og 3 militære kan gjennomføre statskupp. Rettsvesenet er enormt mht. hvor mange som alltid sitter i fengsel - så forfatningen i det ”moderne” Tyrkia har en rekke inkonsekvenser i seg. Tilslutt fortalte Steen at Kemal Atatürk, som flyttet hovedstaden til Ankara, hele livet elsket Istanbul, der han også tilslutt dør 5. nov. 1938 i sultanens gamle sommerpalass Dolmabahce ved Bosporus.

Etter Steens innledende foredrag, der vår interesse for det moderne Tyrkia ble vakt, presenterte Elisabeth Farnes en liten gruppe arkeologisk gjenstandsmateriale som viser kontakten mellom Norge og Det bysantinske rike før vikingtiden. Denne gjenstandsgruppen -de såkalte ansiktsperlene- som består av glassperler med mønster i millefioriteknikk og med et menneskeportrett på den ene siden, er relativt ukjent. Det er funnet ca. 20 stykker i Nord-Europa, og fra Norge kjenner vi 4. Perlene er funnet i kvinnegraver som kan dateres til sen romertid/tidlig folkevandringstid (400- tallet). Elisabeth fortalte at ansiktsperlene ble produsert i området rundt Svartehavet, og at de har en østlig europeisk utberedelse. Ansiktsperlene knyttes til den bysantinske keisermakt, og vi fikk høre ulike teorier om hvem som er avbildet - den aldrende keiserinne Helena eller hennes sønn Konstantin den Store. Trolig ble slike ansiktsperler med ”keiserens portrett” gitt som gaver til offiserer og andre som hadde tjent keiseren godt (på lik linje med de store gullmyntene og medaljongene).

 

Etter foredraget satte vi oss i bussene og kjørte nordover mot Chora kirken.

Kirken lå i kommunen lengst mot nordvest, rett innenfor den Theodosiske bymuren som strekker seg fra Yedikule festningen ved Marmarahavet til Ayvansaray halvveis inn i Det Gyldne Horn. Forstedene som lå inntil muren her var typiske arbeiderforsteder.

Vår Frelsers kirke i Chora er et eksempel på mange av de vakre bygningene som ble skapt i Det bysantinske riket under den Paleologiske renessanse 1261-1321 - en periode med oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Kirken har noen av de fineste mosaikkarbeidene og freskene som er bevart fra senbysantinsk kunst.

 

Vi fikk tid til en liten kaffepause på en utekafé rett ved kirken før vi begynte omvisningen med våre to guider.

 

Lite er kjent fra kirkens tidligste historie, men navnet ”i Chora” som betyr ”ut fra sentrum”, antyder at kirken opprinnelig lå ”ute på landet” (dvs. utenfor Konstantins bymur fra 300-tallet). Her lå det tidlig et kloster fra 300-tallet, og restene etter dette befinner seg under dagens kirke som først ble oppført i siste halvdel av 1000-tallet.  Guiden fortalte at kirken ble ombygd mellom 1315 -21 av teologen og filosofen Theodorus Metochites, en innflytelsesrik intellektuell som tjenestegjorde under keiser Andronikos II.  Han utvidet kirken med en ytre forhall (exonarthex) og et gravkapell (parecclesion) og utsmykket den med de freskene og mosaikkene vi ser i dag. Chora forsatte å være kirke til 1510 da den ble omgjort til moské av Atik Ali Pasha  (storvesir under sultan Beyazit II), og kjent under navnet Kariye Camii. I dag er kirken museum.

Pga. alle turistene og diverse grupper som skulle inn i kirken, delte vi oss i to og gikk rundt med hver vår guide. Inni kirken var det nokså kaotisk og vanskelig å høre da alle guidene på sine ulike språk kaptes om oppmerksomheten.

Kirkens grunnplan, som følger den bysantinske sentralkirkeplan, besto av en indre og ytre forhall (narthex), et sentralrom (naos) som ble avsluttet av en høy pendentivkuppel, og med apsis i øst. På nordsiden lå en toetasjes passasje, og på sørsiden en smal bygning (parecclesion) som tjente som gravkapell.

Mosaikkene var arrangert i grupper etter et spesielt program, og Theodorus Metochites skrev at hans misjon var ”å fortelle hvordan Guds sønn kom ned til jorden og ble menneske for vår skyld”.

Mosaikkprogrammet startet i indre forhall med Jesu stamtavle som vi kunne se i de to små kuplene. Her var 66 av Jesu forfedre fremstilt; fra Adam til Jakob og hans 12 sønner i den søndre, og konger fra Davids Hus i den nordre. Veggmosaikkene i indre forhall viste scener fra Jomfru Marias liv og begynte med Annas bebudelse-  og endte med Marias bebudelse.  Over døren fra indre forhall inn til sentralrommet pekte guiden vår på et mosaikkbilde som viste Theodorus Metochites idet han overrekker den restaurerte Chora kirken til Jesus selv.

Mosaikkene i ytre forhall var viet til scener fra Jesu liv. I de halvrunde panelfeltene var scener fra Jesu barndom (bla. reisen til Betlehem, innskrivelsen i manntall, Jesu fødsel og massakren av de uskyldige), og i de rundbuede hvelvene over disse var det scener fra Jesu gjerninger, bla. Jesu dåp og mirakler.

 Vi gikk inn i sentralrommet, som bla. hadde den meget godt bevarte mosaikken av ”Jomfru Marias Død” over døren, og deretter inn i gravkapellet som var utsmykket med de store freskene. Vi fikk høre at disse trolig ble utført rett etter at mosaikkene var ferdige omkring 1320. Det mest iøynefallende, og kanskje også mest kjente av disse maleriene, var Anastasis (oppstandelsen) der Jesus, som vant over døden, løfter Adam og Eva opp fra sine graver i dødsrike. Under Jesu føtter ligger djevelen, nedlagt og bundet. Maleriet i hvelvet fremstilte Dommedag hvor vi så sjelene til de frelste på høyre side av Jesus og de dømte på venstre side. Begge bildene er en hentydning til parecclesion som et begravelsested.

Mosaikkene og freskene i Chora kirken viser en dynamikk og naturalisme som er sjelden i bysantinsk kunst. Bildene har perspektiv og dybde, og figurene er fremstilt med volum og skyggelegging.  I tillegg er figurenes menneskelige uttrykk og bevegelser fremhevet på bekostning av deres guddommelige vesen.

 

På veien tilbake til sentrum hvor vi skulle innta lunsj på restaurant Sultani,

kjørte vi et stykke langs den Theodosiske muren før vi vendte nedover mot Det Gyldne Horn og fortsatte på sørsiden av denne 5,5km lange fjordarmen som strekker seg inn i landet. På veien passerte vi Istanbuls eldste gutteskole som er 450 år gammel, og byens jernkirke St. Stefan av Bulgar som ble bygget i Wien i 1871 og fraktet hit til Istanbul hvor den ble oppført.

Etter lunsj var det tid til egen disposisjon. Mange ønsket å besøke Basarene eller ta et tyrkisk bad.

 

Dag 5 – onsdag 2. mai

Med buss gikk turen ut fra hotellene tidlig om morgenen. Vi fulgte hovedåren som heter Kennedy Caddesi ut av byen og la merke til de mange båtene som ventet på å få seile oppover Bosporus og videre inn i Svartehavet. I parkene ned mot vannet tok mange mennesker sin morgengymnastikk. Vi reiste nå rett vestover langs Marmarahavet. Marmara-regionen som bare utgjør en liten del av Tyrkia, har hatt stor innflytelse på dannelsen av det osmanske riket, og også på det moderne Tyrkia. Etter en liten stopp underveis, fortsatte vi gjennom varierende tyrkisk landskap og også vekslende vær, denne dagen mest regn. Men vi så store landbruksområder der det blir dyrket korn, frukt, oliven og også ris. Langs strendene ved Marmarahavet var det bygget strandhus og fritidsboliger av varierende standard, basert på at temperaturen i de store byene er høy midt på sommeren, mens man her alltid ble avkjølt av svake briser.

Underveis fortalte Jorunn Vandvik Johnsen (styremedlem i NAS) om Troja, dvs. hun fortalte hva ”Iliaden” forteller om Troja, eller rettere sagt om Troja-krigen. Alle kjenner vel det gamle sagnet om Helena og Paris som mange, både grekere og romere, nærmest trodde på som en historisk virkelighet. For Jorunn hadde det på en måte også vært en virkelighet som hun var oppvokst med. Hennes far, Eirik Vandvik, oversatte nemlig Iliaden til nynorsk mens Jorunn var barn, og hun siterte noen av de mest kjente strofene for oss. Forventningene til hva vi skulle se i Troja neste dag, ble ikke mindre av dette og var et hyggelig og personlig innslag som ble satt stor pris på.

 

Vi snirklet oss også gjennom smale, svingete veier langs sjøen, gjennom gamle landsbyer som fremdeles hadde sitt særpreg i den grad at de ble brukt i tyrkisk filmproduksjon, og rundt svinger tilsynelatende bygget på sand som så ut til å bære rett i havet 2-300m under oss. Vi hadde lunsj helt i sjøkanten på en restaurant i en liten by som het Eceabat. Derfra dro vi med ferge ca. 45 min over Dardanellene (grekernes Hellesponten). På turen over så vi Gallipoli, stedet hvor de osmanske styrkene i 1915 vant sitt eneste store slag i 1. verdenskrig. Under ledelse av Kemal Atatürk, ble de allierte forhindret i å innta Istanbul. Seieren kostet nesten 500.000 soldater livet.  Mangelen på militær framgang på alliert side, førte til at en ikke ukjent herre ved navn Winston S. Churchill måtte gå av som Britisk marineminister.

Mange av de falne soldatene kom fra Australia og New Zealand, og deres pårørende kommer ofte tilbake hit for å delta på minnehøytideligheten over slaget ved Gallipoli.

 

På den andre siden av stredet i Canakkale, ble vi møtt av en versjon av den trojanske hest, denne var bygget for filmversjonen med Brad Pitt. Etter en kort stopp kjørte vi inn i selve byen med ca. 55.000 innbyggere og et lite arkeologisk museum med mange utsøkte funn, også fra Troja.

Hotell Kolin hvor vi overnattet, var et stort, moderne hotell med en utmerket beliggenhet hvor vi alle for første gang bodde på ett sted. Med moderne fasiliteter, utendørs svømmebasseng og flotte gangstier langs stranda, hadde vi to fine overnattinger her.

 

Dag 6 – torsdag 3.mai

På dagens program sto besøk til oldtidsbyen Troja og antikkens Assos, men først skulle vi en tur innom Det arkeologiske museet i Canakkale som vi ikke rakk å se dagen før. Museet er relativt beskjedent, men inneholder fine funn både fra Assos og Troja.

Museet ble etablert i 1911, og samlingen som består av ca. 30.000 gjenstander utgravd fra 200 ulike steder i Canakkale regionen, ble flyttet til den nye museumsbygningen på hovedveien Atatürk Caddesi i 1984. I museets hage lå det en rekke avbrutte søyler, steintavler og gravrelieffer, samt flere sarkofager. Guiden fortalte om en stor utstilling som ble holdt i Tyskland i 2001 kalt ”Troja - Drøm og Virkelighet” der 14 land i verden bidro med funn fra Troja.

Vi gikk inn i museumsbygningen som besto av 5 mindre saler. Utstillingene her viste for det meste gjenstander knyttet til dagligliv og død, slik som keramikk, mynter, glass, relieffer, småfigurer og gravurner.

Vi fulgte en runde med guiden gjennom salene og fikk til slutt litt tid til egen fordypning.

I sal 1 var det slått opp et digert kart over Canakkale/Dardanellene som viste de viktigste funnstedene i området, samt et mindre kart over Troja med de 9 ulike bosetningslagene.

Utstillingene viste en rekke hellenistiske og romerske gravsteiner fra 3. årh. f. Kr. til 2. årh. e. Kr. som var funnet i de gamle byene i Troad regionen og i Kyzikos i Mysia. Gravsteinene hadde inskripsjoner og var dekorert med relieffer som viste gravseremonier, prosesjoner og heltefigurer.

Canakkale var et viktig produksjonssenter for keramikk i osmansk tid, og i denne salen var det også utstilt en del keramikk fra det 17.- 20. årh.

Sal 2 var viet funn fra Troja (Troja I- IX) og fra de eldste bosetningene i regionen (ca. 5000-3000 f. Kr.); bla. funn fra den neolittiske byen Kumtepe, 5km. nordvest for Troja.  Montrene viste våpen og dagligdagse gjenstander, derav spesielt mye keramikk, amuletter og småfigurer til kultisk bruk, smykker og beingjenstander.

Her sto også en marmorstatue av keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) som ble funnet i det romerske Troja IX.

Funn fra Troja VIIa (ca.1275-1240 f. Kr.) representerer Homers Troja (gr. Ilios) slik som han beskrev den i sitt episke dikt Iliaden.

Vi fortsatte inn i sal 3 hvor det var utstilt gjenstander fra hellenistisk tid, fra gravhaugene i Can og Yenice og fra nekropolen Tenedos på øya Bozcada i Egeerhavet like sør for Troja.

I denne nekropolen, som ble utgravd med jevne mellomrom fra 1959 til 1992, ble det funnet 51 graver. Den store mengden med keramikk herfra med importerte kar fra Korint og Attika tyder på at øya var en viktig havn for handelen i forhistorisk tid.

Sal 4 viste funn fra det store gravmausoleet ved Dardanos, en liten by 11km sør for Canakkale. Mausoleet som ble utgravd i 1959 ble brukt som familiegrav i flere hundre år gjennom klassisk, hellenistisk og romersk tid. Montrene her viste en rekke fine gravfunn med bla. gravurner i bronse, smykker og amuletter, oljelamper og tekstiler. Spesielt la vi merke til en terrakottastatue av gudinnen Afrodite, som er en kopi av den berømte marmorstatuen ”Afrodite fra Knidos” laget av den store greske billedhuggeren Praxiteles.

Til slutt gikk vi inn i sal 5 med funn fra Assos og fra utgravningene av det berømte Apollon Smintheion tempelet i Gülpinar som også er omtalt i Iliaden.

Utgravningene i Assos som har pågått jevnlig siden 1981, har bla. avdekket et Athenatempel fra 6. årh. f. Kr., bymurer fra 4. årh. f.Kr., en nekropol som var i bruk fra 7. årh. f. Kr. og en kirke fra tidlig kristen tid.

Montrene her viste mye mynter og glass foruten gullperler og oljelamper, flere terrakottafigurer og beinredskaper.

Vi avsluttet besøket i museet ved den vakre Polyxenasarkofagen fra sen-arkaisk tid (6.-5. årh. f. Kr.) som viste scener fra gresk mytologi, bla. grekernes hjemkomst fra Troja, Achilles begravelse, Achilles sønn i ferd med å halshugge kong Priamos datter Polyxena (som vi ser blir båret fram i offerprosesjon av soldater med skjold), og til slutt trojanske kvinner som sørger over Polyxenas død.

Sarkofagen er en av de tidligste med figurscener i relieff, og vi gjenkjente det berømte ”arkaiske smilet ” på figurene.

Vi satte oss i bussene på vei mot Troja som lå ca. 30km fra Canakkale.

På veien holdt Per Klem et innlegg om noen steinøkser som var funnet i Troja og trakk paralleller til lignende økser i Norden. Vi fikk også høre historien om den trojanske hest og den utrolige livshistorien til Heinrich Schliemann som gravde ut Troja på begynnelsen av 1870- tallet.

Vi ankom Troja hvor vi først ble møtt av en stor og heslig trehest som var satt opp for turistene og hvor vi skulle møte vår lokale guide Mustafa Askin som snakket både tysk, svensk og et meget godt engelsk. Han har også skrevet en bok om Troja som er oversatt til norsk.

Ruinbyen Troja ligger strategisk til på høyden Hisarlik som er den dominerende høyden i landskapet på en ellers meget fruktbar slette.  Dette landet mellom Dardanellene, Marmarahavet og Edremitbukten ble i antikken kalt ”Troas” eller ”Troad”.  Troja var lenge antatt å være en legendarisk by, slik den er beskrevet i Homers store episke dikt Iliaden fra 800-tallet f. Kr. Her skildres krigen mellom akaierne (grekerne) og trojanerne, som med gudenes hjelp og innblanding, varte i hele 10 år. Mustafa ga oss en innføring i legenden omkring kong Priamos av Troja og hans sønner Hector og Paris, og om Paris som startet krigen ved å røve den vakre Helena fra kong Menelaos av Sparta, bror til den mektige kong Agamemnon av Mykene. Agamemnon hadde i årevis ventet på en anledning til å beleire den rike og blomstrende byen som kontrollerte skipsleden mellom Europa og Asia.  

Først på slutten av 1800-tallet fikk en bevis for at byen Troja virkelig hadde eksistert. I 1871 startet den tyske forretningsmannen og hobbyarkeologen Heinrich Schliemann sine berømte utgravninger av Hisarlik høyden, og her fant han en ruinby med 9 forskjellige bosetningsfaser som lå over hverandre. Disse bosetningene, som senere ble kalt Troja I- IX, strakte seg i tid fra 3000-tallet f. Kr. til ca. 400-tallet e. Kr. Det vil si at Troja har hatt kontinuerlig bosetning fra tidlig bronsealder til romersk tid.

Mustafa fortalte at det ved senere utgravninger er dokumentert at Troja VIIa er kong Priamos by, og at den trojanske krigen fant sted omkring år 1250 f.Kr. Denne krigen foregikk ikke ved selve bymuren, men på sletten lenger ned mot Dardanellene som på den tid gikk lenger inn i landet. I dag er sjøen ca. 5km borte.

Schliemann, som hele livet var fascinert av Iliaden, håpet å finne Homers Troja og de store skattene til kong Priamos som er omtalt i eposet. Han fant riktignok en stor skatt med mange usedvanlige flotte gull- og sølvgjenstander, men disse viste seg å være fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr) – dvs. fra tidlig bronsealder.

Det er nesten umulig å bevege seg rundt i Troja uten guide da ruinene fra de ulike bosetningene ligger om hverandre og er svært forvirrende. Plutselig står en med en fot i et århundre og med den andre flere hundre år lenger fram i historien. I tillegg er høyden gjennomskåret av store grøfter fra tidligere utgravninger. For å bøte på dette, var det satt opp små skilt ved de ulike strukturene som fortalte hva de var og hvilken bosetningsperiode de tilhørte. Vi fulgte et fast guideopplegg med Mustafa på grusganger og trapper gjennom terrenget og startet ved den østre porten til bymuren fra Troja VI (ca. 1700-1275 f. Kr.). Den sørøstlige delen av muren med det tilhørende store tårnet som vi kunne se ved inngangen, var fremdeles i god stand. Mustafa pekte på de kraftige forsvarsmurene som skrånet innover mot toppen. Disse murene var bygd av store, firkantete blokker av kalkstein.  Fra Troja VI så vi også ruinene etter frittstående hus som lå langs kanten av muren.

 Vi fortsatte videre mot toppen av høyden og krysset muren til Troja II (ca. 2500-2300 f.Kr). Murene fra denne perioden var bygd av små, ubearbeidete steiner med den øvre delen støttet av en vertikal konstruksjon av soltørket teglstein. Murene her skrånet også innover, og vi fikk høre at slike skrånende murer var sterkere mot jordskjelv og lettere å bygge.

 

Vi passerte bymuren til Troja I (ca. 3000-2500 f. Kr.) og fikk høre at dette var den første byen i Anatolia som hadde ringmur.  Det var ikke mye igjen av muren bortsett fra et stykke på begge sider av inngangen som lå mot sør. Murene fra Troja I var bygd i fiskebeinsmønster og skilte seg lett ut fra de senere murene. På veien videre passerte vi en enorm N-S gående grøft. Dette var en av grøftene til Schliemann. Her lå restene etter en serie hus – også de bygd i fiskebeinsmønster. Troja I ble ødelagt av en stor brann, men byen ble snart bygd opp igjen som Troja II av de samme menneskene.

Vi fortsatte videre nedover åsen mot sør og støtte igjen på muren til Troja II ved den store rampen ved søndre inngang. Like ved dette stedet var det Schliemann fant den store gullskatten.

Fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr.) er det funnet flere hus av den såkalte megarontypen innenfor bymuren. Mustafa fortalte at det under de seneste utgravningene ble avdekket en vegg fra en av de største megaronene, og at denne bygningen antas å være palasset til Troja II. Veggen ble gravd ned igjen i 1991 for at den skulle bevares for fremtidige arkeologiske undersøkelser. Fra Troja II ble det, foruten den store skatten, også funnet mye keramikk som viser at pottemakerne på den tiden hadde tatt i bruk dreieskiven. Vi fikk høre at Troja II ble brent ned av et krigersk folk som angrep byen.

Arkeologiske funn viser at det ikke ble gjort særlig fremskritt under Troja III -V (ca. 2300-1700 f. Kr).  Kontinuiteten i bosettingen viser ingen ny påvirkning utenfra. Trolig forlot angriperne av Troja II stedet og emigrerte til en annen plass. Fordi Schliemann fjernet alle murene fra denne tidsperioden, er det nesten ingen rester igjen i dag.

Vi vet heller ikke hva som skjedde med Troja V.

Mustafa fortalte at Troja VI (ca. 1700-1275 f.Kr.) representerte den mest ekspansive fasen med sine kraftige forsvarsmurer og tårn og med de mange frittstående husene innenfor bymuren. I denne perioden fordoblet byens størrelse seg, og innbyggerne drev en utstrakt handel med Mykene, noe som funnene vitner om. Mustafa nevnte at det under utgravningene av den sentrale delen av borgen nesten ikke fantes rester etter hus, fordi toppen av haugen ble skrapt av under den senere hellenistiske og romerske perioden for å lage en åpen gårdsplass rundt det store Athenatempelet som ble bygget på 300-tallet f. Kr.

Funnene fra Troja VI indikerer et brudd med fortiden og viser at disse menneskene som var av indo-europeisk rase hadde ervervet seg kunnskap innen militært arbeid, murarbeid og byplanlegging. Flere av husene var søylehus med innvendige frittstående søyler av tre, og noen av dem var bygd i to etasjer.

I dag aksepterer de fleste arkeologer at forsvarsmurene til Troja VI ble brukt under første del av Troja VII, dvs. Troja VIIa (1275-1240 f.Kr.) som en mener var kong Priamos Troja og tidspunktet for den trojanske krig. Det samme folket fortsatte å bo på samme plassen med en direkte og uavbrutt fortsettelsen av sivilisasjonen til Troja VI, men tilføyelsen av flere mindre og uferdige hus, samt funn av store oppbevaringskrukker av keramikk innenfor forsvarsmurene, vitner om urolige tider. Troja VIIa ble ødelagt av et jordskjelv og påfølgende brann omkring 1240 f.Kr.

Etter akaiernes (grekernes) avreise ble byen bebodd av de etterlevende trojanerne, og rundt 1180 f. Kr. slo et invaderende folkeslag fra Balkan seg ned her.  Denne bosetningsfasen, Troja VIIb (1180-1000 f.Kr.) ble også ødelagt av brann.

Vi krysset den kraftige muren til Troja VI i sørvest og vandret ned til ruinene fra den greske og romersk perioden som lå på et flatt parti nedenfor høyden.

Troja VIII (ca. 700-85 f. Kr.) er den første greske sivilisasjonen i Troja og kjent som den greske kolonien Ilios eller Ilion. Fra denne tiden pekte Mustafa ut noen ruiner fra en hellig offerplass med altre og to brønner, og han fortalte om det første Athenatempelet som ble bygd her i 334 f.Kr. på befaling av Alexander den store som hadde stoppet i Troja for å ofre til gudene.

Det øverste laget som ble bygd på ruinene av de tidligere sivilisasjonene på Hisarlik høyden var en romersk by Troja IX (85 f.Kr.– ca. 400 e.Kr.) som fikk det romerske navnet ”Novum Ilium”.På denne tiden utvidet byen seg over hele åskammen og var større enn den noen gang hadde vært i sin lange historie. Mustafa fortalte at store deler av Troja IX fremdeles venter på å bli utgravd, og derfor vet vi ikke så mye om denne siste perioden.  Fra Troja VIII og IX kunne vi se restene etter typiske hellenistiske og romerske bygninger som de to teatrene, odeon, bouleuterion (byrådsbygningen), og det romerske badet. Av det enorme Athenatempelet som ble utvidet under hellenistisk tid, var det kun noen få marmorblokker tilbake.

Troja forble en fri bystat med egne mynter i romersk tid. Konstantin den store som besøkte Troja på begynnelsen av 300-tallet, ville først legge den nye hovedstaden i Det østromerske riket her, men den strategiske handelsplassen hadde mistet sin betydning til fordel for Byzantium. I det 5. årh. e. Kr. ble Troja ødelagt av et jordskjelv. Det er funnet mange bysantinske graver her, og stedet ble brukt som kirkegård i bysantinsk tid.

Etter Schliemanns utgravninger, som ødela mye av Troja, har det vært flere og mer vitenskapelige arkeologiske utgravninger av byen. De siste som er fra 1988, pågår fremdeles og består av et internasjonalt team som har vært ledet av prof. Manfred Korfmann fra Universitetet i Tübingen. Disse utgravningene har gitt mer detaljert kunnskap, bla. er det fastslått at de 9 bosetningslagene egentlig består av 30 lag.

Troja ble oppført på Unescos Verdensarvliste i 1996.

Skatten som Schliemann fant i 1873 smuglet han ulovlig ut av Tyrkia. Den ble deretter utstilt på museet i Berlin, hvor den etter 2. Verdenskrig ble stjålet som krigsbytte av russerne. Den befinner seg i dag i Pushkinmuseet i Moskva.

 

Ved senatsbygningen stoppet vår vandring med Mustafa, og vi gikk tilbake til bussene som skulle ta oss til Assos, dagens Behramkale, hvor vi skulle spise lunsj.

 

Antikkens Assos lå på en utbrent vulkan vendt mot havet, og byen skrånet nedover mot sør ved hjelp av en serie konstruerte terrasser. Dagens landsby, Behramkale, ligger litt lenger inn i landet mot nordvest, men har sin havn rett nedenfor de gamle terrassene. Langs bryggene ved sjøen lå det en rekke gamle lagerbygninger som nå var blitt omgjort til små butikker og hoteller, og på et av disse hotellene inntok vi vår lunsj.

Etter lunsj vandret vi med våre to guider på en bratt steinvei opp til akropolisen 238 moh. med ruinene av bla. det store Athenatempelet. Fra toppen som stupte ned i sjøen, hadde vi en fantastisk utsikt over Egeerhavet og Troad regionen med Ida fjellet i det fjerne og den greske øya Lesbos som nærmeste nabo.  

Vi fikk høre at det allerede i tidlig bronsealder hadde vært en bosetning her, men at selve byen Assos ble grunnlagt i det 7. årh. f. Kr. av aioliske (greske) kolonister fra byen Methymna som lå på nordsiden av Lesbos. Etter å ha vært under henholdsvis lydisk og persisk herredømme ble Assos et medlem av den Attisk-Deliske Konføderasjonen under Athen, og i det neste århundre ble byens historie sammenfallende med de andre greske byene i vestre Anatolia. I 133 f. Kr. ble Assos innlemmet i Romerriket, og fra 395 e.Kr. styrt fra Konstantinopel under navnet Makhram.  Assos er kanskje mest kjent for sin filosofiskole som ble ledet av selveste Aristoteles i årene 347-344 f. Kr.

 

Oppå høyden vandret vi mest rundt på egenhånd og betraktet ruinene. Restene etter forsvarsmurene var kanskje det mest imponerende. Den eldste bymuren var fra 6. årh. f. Kr., men murene er blitt påbygd og restaurert flere ganger gjennom bysantinsk og osmansk tid. En stor del av den ytre muren som vi kan se i dag, daterer seg til 4. årh. f. Kr. (hellenistisk tid).  Denne muren strakte seg opprinnelig i en lengde av ca. 5km rundt byen. Den indre muren som er fra 6. årh. e. Kr., omkranset toppen av akropolis som en befestet borg. Innenfor denne muren lå Athenatempelet, et dorisk tempel fra ca.530 f. Kr. Ved tempelet var det sat

Sønderjylland og Sydslesvig, 24.–28. mai 2006

Elisabeth Farnes 

Turen til Sønderjylland og Sydslesvig var lagt opp av den danske arkeologen Ingrid Falktoft Andersen, som driver IFA Oldtids- og kulturrejser, i samråd med generalsekretær Egil Mikkelsen og preses Christen Aass. Ingrid var også faglig leder på turen og fulgte med oss alle fire dagene. I tillegg var det flere arkeologer og spesialguider som viste oss rundt på de forskjellige stedene vi besøkte. 78 medlemmer deltok på turen. Reisen fra Oslo til Kiel foregikk med Color Fantasy fra Hjortneskaia onsdag, 24. mai kl. 14.00 i strålende solskinn og med en flott seiling utover Oslofjorden. 


128-2840_img_1.jpg

Color Fantasy, innseilingen til Kiel



Dag 1, torsdag 25. mai

Selskapet ankom Kiel om morgenen og gikk om bord i to busser som skulle ta oss til Gottorp Slott i byen Schleswig som ligger ved fjorden Slien like ved Hedeby. Gottorp Slott som tidligere tilhørte hertugene av Holstein-Gottorp, er i dag landsdelsmuseum for den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Foruten flere kunst- og kulturhistoriske samlinger, huser slottet også en større arkeologisk samling. Museet er mest kjent for sine moselik fra yngre romersk jernalder, og for den berømte Nydambåten fra 300-tallet – forløperen til våre vikingskip.


128-2841_img.jpg

Gottorp Slott med Nydambåten 

 

På vei til slottet ga Ingrid en orientering om Sønderjyllands historie gjennom tidene. Vi fikk høre hvordan dette området, som engang strakk seg fra Kongeå i Danmark til elven Eider i den tyske delstaten Schleswig-Holstein, har hatt skiftende dansk og tysk herredømme og vært gjenstand for mange stridigheter opp gjennom middelalderen og nyere tid. Sønderjylland, som tilsvarer det gamle hertugdømmet Slesvig, har vært styrt vekselsvik av den danske kronen og av danske og tyske fyrster og adelsmenn.
Sønderjylland tilhørte opprinnelig Danmark, men etter hvert som den holsteinske adel gradvis fortrengte den danske, ble Sønderjylland i 1115 organisert som hertugdømmet Slesvig. Etter Valdemar Atterdags død i 1375 ble Slesvig gitt i arvelig len til en holsteinsk greve. Danmark søkte lenge forgjeves å vinne hertugdømmet tilbake, og de danske konger lå stadig i konflikt med de holsteinske grever. Selv om hertugdømmet Slesvig fortsatt var en del av det danske riket, ble området av tyskerne betraktet som en uatskillelig del av Holstein. I 1460 vant Christian 1. hertugverdigheten både i Slesvig og Holstein, men måtte love at de to hertugdømmene for alltid skulle høre sammen «evig og udelt». Det kom likevel til nye delinger, særlig i 1544 da hertugdømmet Holstein-Gottorp oppstod. I 1720 ble Slesvig igjen knyttet til Danmark, og fra 1767 var hele Slesvig og Holstein samlet på den danske konges hånd.

 

I pakt med den nasjonale bevegelses fremvekst i Europa i første halvdel av 1800-tallet, oppsto det i Slesvig en dansksinnet folkebevegelse i nord og en tysksinnet i sør. De dansksinnede gikk inn for lokalt selvstyre under den danske krone, mens de tysksinnede ønsket en sammenslutning med Holstein innenfor Det Tyske Forbund. I 1848 gjorde de tysksinnede i sør og holsteinerne opprør mot det danske styre og fikk militær støtte av Preussen, noe som førte til krig mellom Danmark og Preussen. Denne krigen – 3 årskrigen (1848–50) - endte etter russisk press med Danmarks seier ved Isted Hede, og befestet den danske kongens stilling som hertug over Slesvig og Holsten. Kongen måtte imidlertid avgi løfte ved fredsslutningen om ikke å knytte Slesvig nærmere til Danmark enn Holstein.

 

Etter at Danmark i 1863 innførte en ny felles forfatning for kongeriket og Slesvig (Enhetsforfatningen av nov. 1863), fulgte et nytt opprør. Denne gang grep Preussen, sammen med Østerrike, inn med full tyngde. Danskene led et knusende nederlag i 1864 ved Dybbøl Mølle og mistet både Slesvig, Holstein og hertugdømmet Lauenberg til kongen av Preussen. Etter Tysklands nederlag under 1. verdenskrig kom spørsmålet om Sønderjylland opp igjen, og det kom krav fra dansk side om deling av Slesvig i samsvar med nasjonalitetsprinsippet. Etter en folkeavstemning blant tyskere og dansker i området i 1920, ble den nordlige del av Slesvig gjenforent med Danmark. Den demokratiske grense mellom Danmark og Tyskland ble således trukket på folkets vilje. Siden den tid har grensen mellom Tyskland og Danmark ligget fast, en grense som i dag svarer temmelig nøyaktig til språkgrensen mellom dansk og tysk. Etter at regjeringene i begge land i 1955 stadfestet de tyske og danske minoritetenes fulle nasjonale likestilling på begge sider av riksgrensen, hersker i dag de nordiske demokratiske prinsipper i området.

 

Vår første stopp på turen var Gottorp Slott hvor vi ble tatt imot av tre dansktalende guider som delte oss i tre grupper. Hovedattraksjonen her var funnene fra Thorsbjerg og Nydam Mose fra yngre romersk jernalder (200–400 e.Kr.) som var utstilt i en egen hall på området. Disse mosefunnene består av et stort antall rikt dekorerte våpen og personlig utstyr og representerer krigsbytte som ble nedlagt i mosen som offerfunn til gudene. Funnene, hvorav mange bevisst var ødelagt før de kom i mosen, henspeiler på en krigerelite som var sterkt påvirket av romerske forbilder. Det mest oppsiktsvekkende var Nydamfunnet, fordi det i tillegg til alle gjenstandene, også ble funnet tre eller mulig fire båter. Den største av disse, Nydambåten, er gjenoppbygd og utstilt i hallen. Båten som er et 23 m langt roskip av eik, ble bygd i år 320 e.Kr. Den hadde vendbare keiper og ror i begge ender, og kunne derfor ros fra begge sider. Nydam Mose ble utgravd i årene 1859, 1862 og 1863 av Conrad Engelhardt som var latinlærer i Flensborg og bestyrer av den kongelige samling av nordiske oldsaker der. Han fant også en båt av furu (fyrestrebåten) som nå er tapt. Den ble ved et uhell brent av prøyssiske soldater under den dansk- tyske krigen i 1864. Denne båten er senere blitt datert til ca. 296 e.Kr. Videre fant Engelhardt deler av en, allerede i forhistorisk tid, ødelagt båt av eik som senere er blitt datert til ca. 190 e.Kr. Denne båten, hvorav en antar at ca. 90 % ligger igjen i mosen, representerer det eldste klinkbygde fartøy i Skandinavia. En modell i museet viste hvordan disse båtene lå da de ble funnet. Muligens lå det også en fjerde båt i mosen, men denne fikk Engelhardt aldri dokumentert pga. krigsutbruddet mellom Danmark og Preussen i 1864. Han måtte da innstille utgravningene, men klarte å få brakt Nydambåten og mesteparten av funnene til oldsaksamlingen i Flensborg.

 

Etter krigen skulle Flensborgsamlingen, og dermed også Nydamfunnene, iflg. fredsavtalen utleveres til Preussen, og slik kom funnet til Tyskland. Engelhardt dro til København og ble tilknyttet oldnordisk museum (nåværende Nationalmuseet), og allerede i 1865 kom hans publikasjon om Nydam undersøkelsen. Det som gjør Nydamfunnet enestående i sin tid, er at mange av gjenstandene ble funnet i forbindelse med store fartøyer, og jernalderens store skip var et helt nytt fenomen i 1864. (Vårt første vikingskip, Tuneskipet, ble utgravd like etter i 1867).

 

128-2852_img.jpg

Viken i Hedeby der vikingbyens havn var


Vi fikk litt tid på egenhånd i samlingen før vi fortsatte videre i bussene langs Slienfjorden til viken Haddeby Nor og vikingtidens handelsplass Hedeby eller Haithabu som stedet heter i dag. Generalsekretæren ga en kort introduksjon i bussen, der han sammenliknet Hedeby med de andre nordiske handelssentrene fra vikingtid – Birka, Kaupang og Ribe. Arkeologiske utgravninger har forgått i Hedeby allerede fra 1900, og under nye utgravninger i 1979–1980 da havnen ble undersøkt, ble det funnet rester etter tre vikingskip og 16 brygger her. Hedeby antas å ha vært anlagt av den danske kongen Godfred i 804 og var på 800-tallet en travel, internasjonal handelsplass.

 

Vi fikk først omvisning ute hvor vi kunne se restene av den halvsirkelformete (i dag trebevokste) forsvarsvollen som omga vikingenes handelsplass. Denne vollen, som også gikk ut i fjorden, var opprinnelig 1,3 km lang og hadde et brystvern av tre. I dag er det laget en vandresti langs vollen som vi fulgte et stykke. Fra islandske sagaer vet vi at munken Ansgar fikk bygge en kirke i Hedeby av danskekongen i 848, men ingen rester etter en slik er funnet. Imidlertid ble det funnet en kirkeklokke i Hedeby havn som er den eldste, fullstendig bevarte kirkeklokken i Nord-Europa. Som vi vet klarte ikke Ansgar å kristne danene, noe som først skjedde ca. 100 år senere under danskekongen Harald Blåtann.


128-2853_img.jpg

Hedebys festningsvoll med havna nedenfor.

 

Hedeby var i vikingtiden et av de mest betydningsfulle handelssentra i Nord- Europa. Her er Jylland smalest og her kunne en komme både østfra fra Østersjøen og vestfra fra Nordsjøen med varer. Her møttes de viktigste fjernhandelsveiene, og vestover fra den halvsirkelformete vollen strakte Danevirkes imponerende forsvarssystem seg.
Hedeby bevarte sin betydning inntil begynnelsen av 1000-tallet da tilbakegangen satte inn. Byen ble brent omkring 1050 av den norske kongen Harald Hårdråde, og i 1066, under Sven Estridsen, ødela vestslaviske tropper Hedeby. Etter hvert overtok byen Slesvig på den andre siden av fjorden Hedebys rolle som handelssted. Hedeby gjenmudret, og det ble aldri mer bygd her. I 2005 besluttet museet å rekonstruere syv av de opprinnelige vikingtidshusene i det historiske bosettingsområdet innenfor vollene, og et par av dem var nå oppført.

 

Etter lunsj i museets kafé så vi utstillingene med de arkeologiske funnene fra utgravningene. Museet, som ligger rett nord for den opprinnelig vikingtidsbyen, ble bygd i 1985 og består av syv innbyrdes forbundne bygninger formet som båtnaust. Utstillingene er laget tematisk og behandler inngående forskningsproblemer og forskningsresultater. Håndverk, handel og byutvikling utgjorde naturlig nok et tyngdepunkt her. I utstillingen så vi også flere modeller av Hedeby med sine hus, havn og forsvarsvoll. Nederst mot vannet lå skipshallen hvor skipsfunnene fra Hedeby er utstilt, og hvor de har rekonstruert halvdelen av det langskipet (vrak 1) som ble funnet under utgravning av havnen.

 

128-2859_img.jpg

128-2861_img.jpg

Museets leder Hardt forteller om Valdemarsmuren


Vi kjørte videre vestover fra Hedeby og ankom Danevirke museum og forsvarsverket Danevirke som tidligere var Danmarks grensevern mot sør. Museet ligger i den gamle Danevirkegården fra 1836 og drives av Syd-Slesvigsk Forening (SSF), det syd-slesvigske danske mindretalls kulturelle forening. Vi ble tatt imot av museets leder Nis Hardt som fortalte om stedet og om forsvarsvollene. Vi fikk også høre om de siste fem års arbeid, der museet holder på å frilegge en større del av den senere Valdemarsmuren fra middelalderen og med å rekonstruere skanser fra 1800-tallet. Danevirke ble bygget på Jyllands smaleste sted mellom fjorden Slien i øst og de store elvene ved Hollingstedt i vest. Forsvarsverket, som skulle sikre Danmarks grense mot Europa, beskyttet også handelsveien mellom Nordsjøen og Østersjøen og den gamle jyske Hærveien som gikk nord-sør gjennom forsvarsverket. Forsvarsverket består av flere vollkomplekser, og i tidenes løp er det bygd sammenlagt ca. 30 km volder. Hardt fortalte at Danevirke ble påbegynt allerede på 600-tallet, men den første store utbyggingen av grensevernet ble gjennomført i 737 i tidlig vikingtid. Jordvollene ble da bygget med en palisadevegg av tre i fronten, og på sumpige strekk ble grunnen forsterket med store kassekonstruksjoner av eik. Rundt 968 ble festningsverket forbundet med den halvsirkelformete forsvarsvollen rundt Hedeby.
På 1100-tallet ble hovedvollen forsterket med Valdemarsmuren, en 6 m høy teglsteinsmur med vollgrav anlagt av Valdemar den Store. Foran denne muren lå en 10m bred «berme» (fri stripe) og en 15 m bred og 2 ½ m dyp vollgrav. Antagelig var muren kronet av en vektergang av tre. På 1800-tallet ble Danevirke igjen aktivert som forsvarsverk mot syd. Før den dansk- tyske krig i 1864 bygde den danske hær vollen om til et (den gang) moderne festningsanlegg, idet den gamle grensevollen ble forsterket med 27 skanser. Under de siste månedene av 2. verdenskrig gravde tyskerne en dyp pansergrav foran Danevirke som heldigvis aldri kom til anvendelse. Etter krigen ble det gjort mye for å bevare Danevirke, et arbeid som er blitt utført av naturvernere.


128-2864_img.jpg

Rekonstruerte skanser, sist forsvart i 1864


128-2870_img.jpg

Kanoner fra 1864 forsvaret av Dybbøl

 

Sammen med museets leder vandret vi på en bred gangsti langsmed hovedvollen frem til Valdemarsmuren. Muren som opprinnelig var ca. 4 km lang, er i dag skjult under hovedvollens jordverk, men de i dag synlige 50 m ble utgravd i 1863 da danske ingeniørtropper bygget skanser ved Danevirke. Nis Hart fortalte hvordan museet nå holder på å restaurere skanser og å frilegge mer av Valdemarsmuren som representerer det første byggverk i tegl i Skandinavia. Vi besøkte også skanse XIV, en artilleriskanse fra 1864, som ble restaurert i fellesskap av danske og tyske militære. Fra denne skansen hadde vi et storslått utsyn over det omkringliggende landskap og Slienfjorden i det fjerne. Nis Hardt nevnte tilslutt at Danevirke, som nå er et fredet fortidsminne og et naturfredet område, er søkt oppført på UNESCOs Verdensarvliste over kulturminner.


128-2872_img.jpg 

Minnebauta fra 1920 av kong Christian IX med Dybbøl mølle i bakgrunnen

 

 Etter et kort besøk inne i museet hvor vi fikk se modeller av Danevirke og våpen fra de slesvigske kriger, kjørte vi den gamle Hærveien gjennom Danevirke og videre mot Dybbøl Mølle. På veien passerte vi Isted Hede, stedet for slaget som endte 3-års krigen i 1850. I forbindelse med krigen fortalte preses Christen Aass om de norske offiserene Olaf Rye og Frederik Schleppegrell som etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814, forlot Norge og gikk inn i den danske hæren. Disse to nordmennene deltok på Danmarks side i 3-årskrigen og ledet de danske troppene i slaget ved Isted Hede.

 

Vi fortsatte videre nordover, krysset riksgrensen mellom Tyskland og Danmark like nord for Flensburg, og tok østover langs Flensborg Fjord som skiller Danmark og Tyskland. Vi ankom Dybbøl Mølle hvor vi ble mottatt utenfor Historiecenter Dybbøl Banke av guiden vår, hr. Johansen, som var ansatt på senteret. Dessverre var Historiecenteret akkurat stengt, så vi fikk ikke sett utstillingene som skildrer kampene ved Dybbøl i 1864. Vi fikk likevel en levende beretning om denne krigen som bare varte noen måneder. Ved krigsutbruddet 1. februar 1864 mellom Danmark og Preussen sto 38 000 danske soldater overfor en overmakt på 61.000 prøyssiske og østerrikske soldater. Da det var fare for at de prøyssiske troppene ville gå over Slienfjorden og derved falle danskene i ryggen, måtte den danske hær oppgi sin sydlige forsvarsstilling ved Danevirke og trekke seg tilbake til Dybbølstillingen ved Sønderborg. Denne forsvarstillingen som i all hast ble gjort kampklar 15. mars, hadde ti skanser som var innbyrdes forbundet med løpegraver og utrustet med 80 kanoner. Etter intens beskyting av skansene, stormet prøyssiske tropper Dybbølstillingen 18. april. 20. juli innstilte kampene.


128-2877_img.jpg

Skanse 4 hvor det var harde kamper i 1864

 

Ved fredsavtalen i Wien i oktober måtte Danmark avstå hertugdømmene Slesvig og Holstein samt hertugdømmet Lauenberg, og landet ble forminsket med 1/3 av sitt areal og 2/5 av sin befolkning. Etter krigen ble restene av de danske skansene nedbrutt, og i 1865 oppførte prøysserne de store skansesystemene som vi kan se i dag. Disse var ledd i en større befestning av Sønderborg by (Festung Sonderborg) og omfattet også skanser på Als- siden. De tyske skansene kom imidlertid aldri i bruk, og ble allerede i 1883 oppgitt som militære anlegg. Vi vandret rundt på området som etter folkeavstemningen i 1920, ble overdratt til den danske stat som nasjonalpark. De danske skansenes indre omriss var nå markert med hvitmalte kantstein, og i noen av dem så vi også fundamenter og betongrester fra kruttmagasinene og de blokkhusene som de danske soldatene hadde oppholdt seg i under bombardementet. På restene av skanse IV reiste tyskerne i 1872 et stort seiersmonument Düppel-Denkmal (ifølge vår guide større en Kølnerdomen) som ble sprengt i luften av danske motstandsfolk 12. mai 1945. Flere hundre soldater er gravlagt på Dybbøl i fire store massegraver, og spredt i hele området kunne vi se minnesteiner på mange av stedene hvor danske og prøyssiske soldater falt. Krigen, der også nordiske soldater deltok som frivillige, inspirerte Henrik Ibsen til å skrive diktet «En broder i nød». (Ibsens samlede verker, bind IV).

 

Vi fortsatte videre til byen Sønderborg som lå vakkert til på begge sider av Als sund. Sønderborg skulle være vår base på turen, og her skulle vi tilbringe de neste tre nettene på Hotell Comwell. Ingrid fortalte litt om byen, og på veien ned mot sundet passerte vi det store kultur- og høyskolesenteret Alsion som var under oppføring.

 

Dag 2, fredag 26. mai

Etter en god frokost forlot vi Sønderborg by og kjørte ut Kongeveien der vi passerte en rekke hus i jugendstil. Vår første stopp var Blommeskobbeldysserne som lå på østsiden av øya Als. Anlegget er den mest kjente gruppe fortidsminner på Als. I bussen ga Ingrid en oversikt over Danmarks forhistorie med de mange «kulturer» i eldre- og yngre steinalder. På veien passerte vi Augustenborg slott, et av de flotteste barokkslott i Danmark bygget på 1770-tallet. Slottet var tidligere hovedsete for den augustenborgske hertugslekt, og Ingrid fortalte litt om disse hertugers historie og deres forhold til den danske krone. Etter 3-årskrigen (1848–1850) der augustenborgerne støttet slesvig-holsteinernes opprør, ble familien forvist fra det danske riket, og rettighetene til hertugdømmet Augustenborg ble avstått til Danmark. Etter den dansk- tyske krig i 1864 ble hertugdømmet innlemmet i Tyskland, men ble dansk igjen etter delingen av Slesvig i 1920. Hertuglinjen døde ut i 1931 og slottet er i dag psykiatrisk sykehus.

 

Like syd for landsbyen Kettingskov passerte vi et skilt med navnet Blommeskobbel. Vi stoppet i skogbrynet, og fra bussene fulgte vi en liten skogsti ca. 200m og kom til et dysselandskap midt inne i bøkeskogen med to imponerende langdysser og to runddysser.
Dysser, som er den vanligste form for megalittgrav i Norden, ble bygd i tidlig- og mellomneolittisk tid (ca. 3600–3300 f.Kr.). Gravene tilhører Traktbegerkulturen, som besto av bofaste folk som dyrket jorda, lagde leirkar (derav navnet) og hadde redskaper av flint. Dyssene ble trolig bygd for høvdingene i dette samfunnet, og spor etter «gravøl» i forbindelse med gravleggingen tyder på at disse menneskene må ha trodd på høyere makter. I Danmark finnes over 4000 kjente dysser, i Norge kjennes kun to. Ingrid forklarte hvordan dyssene ble bygd og viste til ulike typer. Dyssene består i hovedsak av et steinbygd gravkammer som ligger innesluttet i en jordhaug. Over kammeret, som kan være både rektangulært, kvadratisk eller rundt, ligger et tak, ofte av én enkelt stein. Haugen har en fotkjede av stein som kan nå monumentale proposjoner. Vi beundret den enorme dekksteinen på den ene langdyssen som sies å være en av landets største og veie mer enn 20 tonn. Ved utgravningen her i 1935–1936 ble det funnet et leirkar, fem flintkniver og et bruddstykke av en flintdolk. Ingrid fortalte at det også ble funnet ardspor under dyssene, noe som bekrefter at disse menneskene var bønder og dyrket jorda.

 

128-2884_img.jpg

Nydam mose, sjøen hvor det er funnet rike offerfunn, bl.a nydamsbåten fra 3.–5. århundre


Vi reiste tilbake gjennom Sønderborg by og videre oppover mot Sundeved på vestsiden av Als Sund til Nydam Mose, funnstedet for Nydambåten og det store krigsbytteofferfunnet fra eldre jernalder. Etter en kort spasertur fra bussene, ble vi tatt imot av arkeolog Flemming Rieck ved selve Mosen. Flemming, som er ansatt på Nationalmuseet, avd. for forhistoriske båter, ledet de seneste utgravningene i Nydam Mose fra 1989–1999. Først ga Flemming en kort oppsummering av Engelhardts undersøkelser på 1860-tallet da de tre båtene ble funnet. Huset som vi ser på stedet idag og som nå er under restaurering, ble brukt av Engelhardts formann på Nydam Mose under utgravningene. Flemming fortalte om bakgrunnen for de siste undersøkelsene og om Nationalmuseets Nydamprosjekt. Foranledningen for prosjektet var at det uventet i 1984 ble funnet flere oldsaker i mosen, noe som førte til nye arkeologiske utgravninger og en større plan med klart definerte mål. Målene for prosjektet var å få utskilt og tidfestet mosens forskjellige ofringer, dernest finne og grave ut eventuelle båtdeler eller hele fartøyer som hadde inngått i ofringene, og tilslutt få kunnskap om tilgroingsprosessen av den innsjøen som i jernalderen var rammen om det hele. Han fortalte at Engelhardt trodde de befant seg i en fjord, trolig en sidearm til Alsfjorden, og at det var utkjempet et stort slag her. Men slik var det ikke. Nydam Mose ligger 5 m over havet og dermed for høyt til å være en fjord, fordi Danmark ikke har hatt særlig landheving siden jernalderen. Derimot var mosen opprinnelig en ferskvannsinnsjø som har ligget ca. 3,5 km fra Als Sund. Vi fikk høre at siste ofring skjedde i 475 e.Kr., deretter grodde sjøen igjen. Flemming fortalte at landskapet slik vi ser det i dag, ikke er så ulikt jernalderens landskap. På 1500-tallet oppsto det igjen en sjø her, idet bonden på stedet førte et vannløp inn i området og bygget en ny demning - derav navnet Nydam. Forut for utgravingen av funnet hadde lokale folk i lang tid levert inn våpen og andre gjenstander til oldsaksamlingen i Flensburg der Engelhardt var bestyrer, og under torvskjæring hadde en støttet på trevirke fra skipene. Etter Engelhardts utgravninger på 1860- tallet har det funnet sted flere mindre gravninger i mosen som har gitt funn (Nydam II og III). Flemming fortalte hvordan de i 1992 klarte å stedfeste Engelhardts utgravningsfelter og dermed også selve båtenes funnsteder, noe som førte til at prosjektet fikk et skipshistorisk fokus.

 

Resultatet av Nasjonalmuseets Nydamprosjekt var ca. 14500 nye funn som besto av flere mindre båtdeler, både fra Nydambåten og den tapte furubåten, samt våpen og personlig utstyr. På bakgrunn av de gamle og nye funnene, konkluderte prosjektet med at det hadde vært krigsbytteofringer i mosen i minst seks forskjellige omganger i perioden 200–475 e.Kr. Vi fikk høre at Nydam Mose trolig har vært et bosetningsområde for en krigerelite i yngre romersk jernalder som har hatt sine hus omkring mosen. Området rundt mosen er aldri blitt arkeologisk utgravd, men funn av perler og keramikk tyder på at det har vært bebyggelse her. Nydam Mose er i dag fredet, men en vet ikke bestemt hvor mye det fremdeles ligger igjen i mosen. Stedet passes i dag på av lokalbefolkningen som rapporterer inn til sentrale arkeologiske myndigheter. Etter dette spennende besøket på et av Danmarks viktigste arkeologiske funnsteder, returnerte vi til Sønderborg by og Hotell Comwell for lunsj.

 

Etter en god lunsjbuffet på hotellet var det omvisning på Sønderborg slott. Slottet er i dag museum for Sønderjyllands historie og hovedmuseum for de slesvigske kriger. Vi spaserte ned til slottet hvor vi ble tatt imot av guiden Gerhard Schütz i borggården. Vi gikk først inn i slottskapellet. Akustikken i kapellet var svært dårlig, så det var vanskelig å skjønne hva guiden sa. Vi fikk først en innledning om slottets historie. Den første borgen ved Sønderborg ble anlagt omkring 1170 som ledd i det danske rikes forsvar mot venderne som bodde ved Rügen. Vi fikk høre at borgen da var et enkelt, befestet tårn og lå ute på en liten øy i Als Sund. I løpet av middelalderen ble den utbygd til et stort ringmurskastell som vekselvis var i de danske kongers og de slesvigske hertugers eie. Borgen var et av Danmarks sterkeste forsvarsanlegg, og her satt den avsatte kong Christian 2. i fangenskap i årene 1532–1549. Guiden fortalte at kongen, som disponerte egen leilighet i slottet, var kledd i silke og fikk øl tilsendt fra Eckenförde. Under Christian 3. (1534–59) og hans hustru Dorothea ble borgen bygd om til et prektig renessanseslott med fire fløyer og lutheransk fyrstekapell. Sitt nåværende utseende fikk slottet i 1718–26 da det ble restaurert og omskapt til et barokkanlegg. Etter den dansk- tyske krig i 1864 da Danmark måtte avstå hertugdømmet Slesvig til Preussen, ble Sønderborg slott brukt som tysk kaserne. Etter folkeavstemningen i 1920 da den nordlige del av Slesvig (det nåværende Sønderjylland) ble forent med Danmark, ble Sønderborg by igjen dansk. Slottet har siden da vært museum for regionens historie.

 

128-2894_img.jpg

Sønderborgs rådhus med ivrig guide i aksjon


Guiden vår fortalte at fyrstekapellet, som opprinnelig var en stor festsal i slottets nordfløy, ble innredet av enkedronning Dorothea i 1568–1570. Kapellet representerer det eldste protestantiske kirkerom i Danmark og er Nordens eldste renessanserom. I dette kapellet oversatte den tyskfødte dronning Dorothea bibeltekster, og på galleriets paneler kunne vi se malte sitater fra Luthers bibeloversettelse. I kapellet hang også malerier av våpenskjoldene til de augustenborgske hertuger som på midten av 1700-tallet fikk overdratt slottet fra den danske kongen. Altertavlen og døpefonten i kapellet er utført på 1550-tallet av to hollandske kunstnere i Antwerpen. I dag brukes slottskapellet til konserter. Vi vandret omkring med guiden i slottets mange saler og så utstillingene som foruten krigshistorien, omfattet diverse kulturhistoriske samlinger, samt kunst fra dansk gullalder og nyere tid. Slottet hadde ingenting bevart fra Christian 2.’s tid. I et av rommene var det laget modeller som viste utbyggingen av slottet fra det første borganlegget til dagens barokkanlegg. Til slutt besøkte vi kaféen som var det opprinnelige kjøkkenet og hadde skorstein.

 

Vi fortsatte vandringen med guiden utendørs i den eldste delen av Sønderborg by. Vi passerte først Humletorv, det eldste torget i byen, og fortsatte videre oppover Rådhusgaten til Rådhustorget. Her ble det første Rådhuset bygd, og her lå forretninger og paléet til hertugene av Augustenborg. I 1864 brente prøysserne byen, men i løpet av knapt 20 år ble alt reist på nytt. Det ble da bygd nye bolighus med mer moderne fasader, men det fins fremdeles gamle hus igjen fra 1600-tallet. Vi fortsatte byvandringen videre oppover mot kirketorget og St. Marie Kirke, opprinnelig bygd på 1100-tallet, men restaurert etter krigen. Guiden vår pekte ut den tidligere presteboligen fra 1646 som nå blir brukt av lokalhistorisk lag og huser Ringriddernes museum. Vi passerte også Asylet fra 1870, opprinnelig bygd som barnehage av byens bryggerieier, men som i dag eies av lokalhistorisk lag. Like ved sto en minnestein fra 1. Verdenskrig. Landsbybefolkningen her som var danske, lå da under tysk styre og måtte gå til krig med et land som de følte de ikke tilhørte. Sønderjylland var i perioden 1864–1920 en del av Tyskland, og i 1904–1918 opplevde Sønderborg en voldsom vekst i befolkning og byggeaktivitet, etter etableringen av den tyske flåtes marinestasjon her. I dette tidsrommet ble det bygd en rekke fine bygninger i jugendstil, tegnet av tyske arkitekter. Husene viser eksempler både på den florale stilen og på den strammere, mer geometriske Wiener-Jugend. Det ble også bygd hus inspirert av de engelske hagebyer, men på slutten av perioden avløste en mer hjemlig sønderjysk stil den internasjonale byggeskikken.


128-2896_img.jpg 

Sønderborg kirke


Vi fortsatte innover Jomfrustien der det lå en fin rekke teglhus i engelsk hagebyarkitektur. Husene ble bygd i årene 1908–1909 som offisersboliger for den tyske marinen. Herfra kunne vi også se ned på brødrene Ewers’ pakkhus, en stor trebygning fra 1919 som nå er fredet. Foran oss lå den store marinestasjonen fra 1906 som i dag er Sønderborg kaserne. I Helgolandsgate, som tidligere het Prinz- Adalbert- Strasse, lå en perlerekke av jugendhus, bl.a det tidligere Hotell Germania. Vi fortsatte ned mot havnen hvor vi kunne betrakte de gamle fiskerhusene langs havnefronten. Etter at tyskerne måtte trekke seg ut i 1920, forsvant marinebasen og innbyggertallet falt raskt. I dag har Sønderborg ca. 30 000 innbyggere, og byen er en utdanningsby med universitet og flere høyskoler.

 

Dag 3, lørdag 27. mai

Dagen var avsatt til besøk i Ribe. Her skulle vi vandre i Danmarks eldste by, besøke museet «Ribes Vikinger» og se Ribe Domkirke. Etter å ha kjørt ut fra Sønderborg i gråvær, passerte vi det kjente Gråsten slott som tilhører den danske kongefamilie. Slottet, som opprinnelig var sommerslott for de augustenborgske hertuger, har vært i henholdsvis tysk og dansk eie. I 1935 ble slottet gitt som bryllupsgave fra Sønderjyllands Amt til kong Frederik og dronning Ingrid – foreldrene til den nåværende regjerende dronning Margrethe. Vi passerte middelalderkirken i Kliplev, og på veien opp til Ribe var det flere innslag i bussen fra selskapets medlemmer. Torvald Løchen fortalte om de norske offiserenes innsats i 3-årskrigen, og Bodil Anker fortalte om Christian 2. og hans kvinner; bl.a. historien om den vakre Dyveke fra Bergen som Torben Oxe lot forgifte. Fra Bernt Frydenberg fikk vi høre om Foreningen Norden og om Grensegendarmeriet som patruljerte langs den dansk-tyske grensen etter 1. Verdenskrig.
Carl Biørnstad siterte et dikt av Halfdan Rasmussen om «kvinnen», og Christen Aass berettet om Christian 4. og hans mange Norgesturer.


129-2901_img.jpg

129-2902_img.jpg

 Ribe, vikingby fra 700-tallet. Idylliske smågater.


Vi ankom Ribe ca. kl. 11.00 hvor domkirken var det dominerende element i bybildet. Vi besøkte først museet «Ribes Vikinger» som lå på Odins Plads og hvor vi ble tatt imot av Lene Feveile, en av museets arkeologer. Her fikk vi en lysbildepresentasjon om selve museet og om de store arkeologiske utgravningene av Ribe på 1970- og 80-tallet som fastslo at Ribe er Danmarks, og trolig også Nordens, eldste by. Museet, som opprinnelig er et gammelt gassverk, ble bygd i 1995 for å kunne ta vare på og stille ut alle funnene fra utgravningene. Lene fortalte om den første markedsplassen som ble anlagt ca. 704–710 på et flatt, sumpig område i knutepunktet mellom gamle ferdselsveier og Ribe Å – en av Danmarks største elver. Stedet ble valgt fordi det var mulig å seile inn hit fra havet og så fortsette videre på landeveien. En tror at markedsplassen, som lå på nordsiden av elven, ble etablert av danskekongen, fordi området etter kort tid ble oppstykket i parseller. En slik organisert planlegging peker mot en sentralmakt, og det er nærliggende å tro at denne makten var kongen selv. Kongen kunne således samle og kontrollere handelen på plassen, kanskje også kreve «toll», og håndverkerne ble tvunget til å betale en viss grunnleie til kongen for sine parseller. Parsellene, som var 7 m brede og 20–30 m lange, ble lagt ut i parallelle rekker over et området på ca. 200 m. De ble plassert vinkelrett på elven, og tvers gjennom parsellene gikk det en gate. Vi fikk høre at denne gaten lå der hvor Sct. Nicolaj Gade løper i dag.

 

129-2904_img.jpg

Langs elven som var hovedferdselsåre.


Til markedsplassen i Ribe kom handelsmenn fra hele Nord-Europa på 700- og 800-tallet. Varene fra nord (bl.a. Norge) viser nyttegjenstander, mens de sydfra er mer eksklusive, som smykker, perler, glass, gull og sølvgjenstander. Utgravningene har også dokumentert spor etter håndverkernes verksteder som bl.a. viser bronsestøping, kammakeri, jernsmiding, skoproduksjon, veving m.m., og ikke minst en omfattende fremstilling av glassperler som er den eldste vi kjenner til i Danmark. I Ribe ble det også funnet 7000 fragmenter av støpeformer, spesielt til skålformete spenner, og disse representerer den største samling som er funnet i Nord-Europa. Tallrike små sølvmynter, såkalte sceattas, vitner om fjernhandel med områder som hadde en pengeøkonomi, og mye tyder på at en allerede omkring 720 også har begynt å slå mynter i Ribe. Vi fikk høre at fravær av mer solide huskonstruksjoner i parsellene, tyder på at handelsplassen ble utnyttet periodisk og at de handlende har bodd i den permanente bebyggelsen som ble funnet ca. 250 m sørøst for markedsplassen. Her fant arkeologene en samtidig gravplass med hedenske graver, og over disse lå en 800-talls bebyggelse som var avgrenset av en halvsirkelformet bygrøft. Denne grøften ble etter hvert erstattet av et vollgravsanlegg som skulle forsvare byen.

 

Lene fortalte også at utgravningene nå har dokumentert at Ansgars Ribe lå nord for elven og ikke under den middelalderlige bykjernen omkring domkirken som en lenge trodde. Fra skriftlige kilder vet vi at Ansgar, som var erkebiskop av Hamburg-Bremen omkring 854–857, fikk lov av kong Hårek den Yngre å oppføre en kirke i Ribe. Kirken er aldri blitt funnet, men så sent som i 1992 fant arkeologene en gravplass med kristne graver ved Ribelund utenfor den halvsirkelformete vollgraven som beskyttet bebyggelsen. De eldste av gravene her ble daterte til slutten av 800-tallet og er de eldste kristne graver vi kjenner fra Danmark. En antar derfor at Ansgars kirke må ha ligget i nærheten av denne gravplassen. Rundt år 900 flyttet de kristne i Ribe over på sørsiden av elven der middelalderens Ribe etter hvert vokste fram med sine kirker og kristne institusjoner. Hedningene ble boende igjen på nordsiden, men i løpet av 100 år flyttet alle beboerne over på sørsiden, og den gamle markedsplassen forsvant.

 

129-2906_img.jpg

Ribe Domkirke, svært stor og rikt utstyrt i forhold til Ribe som by.


Vi fortsatte på egen hånd i museets samlinger hvor vi kunne betrakte alle de flotte funnene fra utgravningene. Her var det også plansjer og modeller som viste markedsplassen, landsbyen og gravplassen, samt utviklingen av den senere middelalderbyen.
Etter en vikingbuffet, som var anrettet spesielt for oss på museet, var det byvandring med en meget dyktig guide fra Ribes Turistkontor. Vi startet utenfor museet og fikk en kort orientering om de siste års utgravninger av vikingenes Ribe, der Ribe (704–710) ble sammenlignet med Hedeby (804) Kaupang (sent 700) og Birka (750). Museet ligger akkurat over stedet der den første markedsplassen ble anlagt på nordsiden av elven, og under et glasstak på kortveggen av museet kunne vi se et tverrsnitt av kulturlagene 1,5–2,0 m ned i bakken til vikingtidens nivå. Vi vandret nedover Sct. Nicolaj Gade, som er den opprinnelige gaten som skar gjennom parsellene på markedsplassen, og videre nedover til elven hvor vi krysset over til sørsiden ved det gamle vadestedet. I dag løper byens hovedgate Over- Mellem- og Nederdammen her og forbinder de to bydelene på hver sin side av elven med hverandre. I middelalderen ble en av landets største demninger anlagt her, som under navnet «Dammen», forvandlet elven til en mølledam.

 

Vi forlot vikingtidsbyen og gikk inn i middelalderens Ribe. Guiden vår fortalte at denne delen av byen ble utgravd i 1970–1976 av arkeologen Mogens Bencard (Ribe Excavations 1970–1976, b. 1–4). Middelalderens Ribe vokste frem på sørsiden av elven rundt domkirken. Allerede i år 948 ble det opprettet et bispesete i byen, og den første domkirken ble bygd. Etter hvert kom sognekirker, munkeklostre og befestningsanlegg til, og det oppsto en dobbeltby på begge sider av elven. Grunnen på begge sider av «Dammen» ble fylt opp til byggegrunn for hus, og Ribe ble gjennom middelalderen en av Danmarks viktigste handelsbyer med landets eneste nordsjøhavn. Guiden fortalte at Ribe hadde 14 kirkelige institusjoner i middelalderen med kirker, klostre og hospitaler. På vår vandring passerte vi Sortebrødreklosteret – et av Danmarks best bevarte klosteranlegg – og vi fikk høre at sortebrødrene eller dominikanerne kom til Ribe i 1228 og oppførte her sitt aller første kloster i Norden. Klosterkirken, Sct. Catharinæ kirke, som står her i dag, er en sengotisk basilika fra 1470 og den tredje kirken på stedet. Den ble restaurert på 1920-tallet. Da ble også det lave, kvadratiske vesttårnet (som var en tilføyelse fra 1600-tallet), gjenoppbygd. På sørsiden av kirken kunne vi se de opprinnelige murene fra klosterets vest- og sør fløy.

 

Gatene i Ribe følger middelalderes gateløp, og uansett hvor vi sto i Ribes gater, kunne vi ikke se hele domkirken. Vi fikk høre at det kun er én rett gate i byen, og denne (Dagmarsgade) ble bygd av borgermesteren i 1870-årene fordi han ville ha en gate hvor han kunne se helt ned til jernbanestasjonen. Dagens Ribe preges av tallrike små hus i bindingsverk fra slutten av 1500- tallet da nesten hele bykjernen måtte gjenoppbygges etter en brann i 1580. 213 hus og elleve gater brant ned på en formiddag. Guiden fortalte at årsaken til at disse husene fremdeles er bevart, skyldes at byen senere er blitt forskånet for bybranner og at byen på 1600-tallet mistet sin økonomiske betydning. På vår vandring gjennom de trange, brosteinsbelagte gatene kunne vi se mange hus som fremdeles hadde sine enestående bakgårder intakt, mens fasadene ofte var ombygd og husene hadde fått kvister (loft). I dag har Ribe 110 fredede hus, og alle er bebodd. Vi fortsatte ned mot elven. Ribe by er bygget på en sump, og dersom vannet synker, synker byen. Guiden fortalte at det etter hvert ble vanskelig for båtene å gå inn til Ribes havn pga. tilsanding av elven, og de store skipene måtte derfor legge til ved markslandet i Vadehavet ved spissen av øya Fanø som var 4 km fra byen ved høyvann. Dette ble Ribes ytre havn. Ribe har vært oversvømmet av stormflommer mange ganger, og etter den store flommen i 1911 da vannet sto 2 m over bakken, ble det bygd en dike mot sjøen. Vi passerte huset med «stormflodssøylen» der alle flommene var avmerket med nivå og årstall.

 

Vi fortsatte videre oppover Grønnegate (Groeningengate) der de hollandske kjøpmennene bodde, og stoppet på torget med den enorme domkirken, Vår Frue Kirke, som er den tredje største i Norden. Vi tok først en runde rundt kirken på utsiden. Guiden fortalte at kirken som står her i dag, er den tredje på stedet. Den første domkirken var en trekirke som sto umiddelbart øst for dagens kirke. Denne trekirken ble erstattet av en enkel, enskipet steinkirke på begynnelsen av 1100-tallet. Dagens kirke ble påbegynt ca. 1150 da en begynte å bygge et nytt kor med tverrskip som ble føyd til den allerede bestående steinkirken. Dette koret sto ferdig ca. 1175. Da skipet i den gamle kirken brant i 1176, ble det bygd et stort tredelt skip med sideskip og opphøyd midtskip som i vest ble avsluttet med en stor forhall, flankert av to slanke trappetårn. Over korsskjæringen reiste det seg en mektig kuppel med tårn. Midtskipet og tverrskipet ble opprinnelig planlagt med flatt tretak, mens sideskipene ble slått med ribbeløse krysshvelv (grathvelv).

 

Domkirken ble bygd i en senromansk stil etter forbilde av de store nordtyske kirkebyggene, der kor og vestfront er fremhevet med flere tårn og murverket smykket med rundbuer og blindarkader. Som de tyske kirkene er Ribe domkirke bygd av vulkansk tufstein, et byggemateriale som måtte importeres fra de store rhinske steinbruddene sør for Køln.
Byggingen av kirken tok over 100 år, og den ble endret flere ganger. Under byggeprosessen slo gotikkens arkitekturidealer gjennom og førte til at kirken rundt 1225–1250 fikk større vinduer og ribbehvelv i midtskipet, alt utført i en særegen romansk-gotisk overgangsstil inspirert av den nordtyske, rhinske tufsteinsarkitekturen. Før vi gikk inn i kirken, beundret vi den berømte «Kathoveddøren» (ca. 1175) i tverrskipets sørportal. Navnet har den fått etter den bronsestøpte døren med dør-ringsbeslag formet som et løvehode (katt). Portalen har et relieff over døren som viser «Nedtakelsen fra Korset». Dette er utført i jysk granitt og betraktes som hovedverket i Jyllands romanske granittskulptur. Over dette er et trekantet gavlrelieff som forestiller «Det Himmelske Jerusalem» og som viser den tronende Kristus og Maria sammen med noen av kirkens velgjørere og deres familie, trolig den danske kong Valdmar Sejr som ble gift med sin første kone Dagmar av Böhmen i Ribe domkirke i 1205.
Innvendig gir kirkerommet inntrykk av å være 5-skipet, men dette skyldes alle sidekapellene fra senmiddelalderen som nå er inkorporert i skipet. Ved den store restaureringen av kirken i 1904 ble den opprinnelige lysåpningen i kuppelen gjenmurt, slik at korsskjæringen, der hvor høyalteret opprinnelig sto, ikke lenger får lys ovenfra. Tross senere endringer og etterreformatorisk inventar, er mye av det romanske inntrykket bevart, slik som de tykke veggene, de enkle, rundbuete arkadeåpningene mot skipet, de store firkantete pilarene og sideskipenes rundbuer og hvelv; alt laget av fint tilhugne tufsteinsblokker og forblendet i forskjellige fargevarianter.

 

Den myke steinen gjorde at deler av kirken ség, og vesttårnene raste etter hvert ned. Ingen av de to tårnene i vest er de opprinnelige. Det nordlige tårnet – det såkalte borgertårnet – ble gjenoppbygd i rød tegl av byens kjøpmenn på 1300-tallet, og tilhørte byens borgere. Her hang Ribes stormklokker, og her hadde borgermesteren kontorer. Det sydlige, Mariatårnet, er en kopi som ble gjenreist under restaureringen i 1904 etter rhinske forbilder.

 

Til slutt så vi Carl-Henning Pedersens moderne og meget omstridte utsmykning av koret. Kunstverket består av tre deler og er utført i årene 1982–1987. Øverst i kuppelen er det malt fargerike, svevende fabelvesener. Dernest følger glassmalerier med blått som den dominerende farge i de rekonstruerte romanske vinduene, og nederst i de syv blindfeltene mellom arkadebuene er fabuleringer over Det Gamle Testamentet utført i mosaikk. På veien tilbake til Sønderborg by gjorde vi en kort stopp ved Gallehus hvor de berømte gullhornene ble funnet og så steinene med minneinskripsjoner. Stedet ligger like ved byen Tønder helt sør ved riksgrensen mot Tyskland. Ingrid fortalte at det første (lange) hornet ble funnet i 1639 av «kniplingpiken» Kirsten Svendsdatter fra Østerby. Det sies at hun fikk et nytt skjørt i finnerlønn. Det andre (korte) hornet ble funnet like ved, i 1734, under plogen av husmannen Jerck Lassen. Han fikk 200 riksdaler i finnerlønn. Det første hornet ble i en årrekke brukt av Christian 4.’s sønn som drikkehorn. Gullhornene ble senere stjålet i 1802 fra Det Kongelige Kunstkammer og kjøpt av en gullsmed som smeltet om hornene (godt over 7 kg) og lagde smykker av dem. Heldigvis er det bevart tegninger av begge hornene, så vi vet hvordan de har sett ut. Hornene er datert til ca. 400–450 e. Kr., og det diskuteres stadig om hornene ble brukt som drikkehorn eller som blåseinstrumenter ved kultiske handlinger. De er oppdelt i tverrgående felter med merkelige bilder av mennesker og dyr som dels var innpunslet, dels loddet på. Kanskje viser utsmykningen et religiøst opptog av germanske guder, deriblant Odin og Tor. Ingrid bemerket at det på et av hornene er en figur med en sverdskjede av samme type som ble funnet på Nydam Mose.
På det korte hornet fra 1734 var det ristet en runeinnskrift med 32 tegn med navnet på den som hadde laget hornene. Denne runeinnskriften er den eldste vi kjenner fra Danmark, og den gir også navnet på Danmarks første kjente gullsmed.
Historien om gullhornene er et trist kapittel i dansk arkeologis historie, noe som i 1803 inspirerte Adam Öhlenschläger til å skrive om hornene i en diktsamling. Ingrid nevnte til slutt at kopier av gullhornene i dag er utstilt på Nationalmuseet i København.

 

Dag 4, søndag 28. mai

Vi forlot Sønderborg by i strålende vær og kjørte nordvestover mot den lille byen Hjordkjær som var dagens første mål.
På veien i bussen hadde Einar Lundeby et interessant innlegg om det urnordiske språket som er brukt i runeinnskriften på et av gullhornene. Han tolket innskriften, og viste ved en rekke eksempler, hvordan runer ble brukt og hva de betydde.
Innlegget ble fulgt opp av generalsekretær Egil Mikkelsen som fortalte mer om gullhornene og debatten hvorvidt de er blåseinstrumenter eller drikkehorn. Han trakk paralleller til bronsealderens lurer, og viste til flere eksempler i det arkeologiske materiale der slike horn er avbildet. Til slutt nevnte han den kjente danske samler og oldtidsforsker Ole Worm som allerede i 1641 publiserte et kopperstikk av det første og lange hornet i sitt 6 binds store plansjeverk over danske oldsaker.

 

Vi svingte etter hvert inn på den gamle Hærveien som er den gamle ferdselsåren sydover gjennom Jylland fra Viborg, den gamle hovedstaden på Jylland. Preses Christen Aass fortalte om Hærveien som går langs vannskillet og følger høyderyggen midt på Jylland. Hærveien er betegnelsen ikke bare for en, men flere veier langs høyderyggen. Hærveien krysset Danevirke i sør gjennom en befestet port og fortsatte deretter videre nedover i Europa. Pga. den private eiendomsretten går ikke Hærveien nå helt som tidligere. Hærveien var også kjent som «Studveien» (Okseveien) – i det opptil 50 000 okser hvert år ble drevet sørover på denne til Europas kjøttemarkeder. Christen refererte til boken «Fra Viborg i nord til Roma», utgitt av Danmarks Radio i 1983 som gir en levende beretning om denne gamle ferdselsåren.


129-2912_img.jpg 

Rekonstruert «hjulgrav» ved Hjordkjær


Vi ankom Hjordkær hvor det rett nord for byen var et skilt mot «hjulgraven». Tett ved Sønderjyllands Maskinfabrikk hvor vi parkerte, lå den rekonstruerte hjulgraven. Vi ble tatt imot av arkeolog Lisbeth Christensen fra Haderslev Museum som skulle være med oss denne dagen. Lisbeth fortalte at gravanlegget, som har inneholdt flere graver og ble brukt over en lengre periode, er datert til dansk senneolittisk tid og eldre bronsealder. Ved utgravningen ble det nederst i en haug fra eldre bronsealder funnet en steinkrets på 10 m i diameter, og i midten lå en steindynge som omkranset en liten trebygning. Fra denne og ut til steinkretsen lå 5 steinrekker som eiker i et hjul. Dette er hva vi ser i dag, etter at bronsealderhaugen er fjernet og graven rekonstruert. Utenfor steinkretsen lå det også et gjerde av flettverk. Lisbeth fortalte at hjulkorset trolig var et solsymbol slik vi kjenner det fra helleristningene, og at steinrekkene kan ha vært plassert i forhold til solens oppgang på forskjellige tider av året. Trebygningen i midten har vært tolket som en kultbygning der et menneske er blitt gravlagt. Av denne graven var det bare noen oppløste skjelettrester tilbake, men i kanten av steindyngen fant arkeologene en dobbeltgrav med to store flintdolker som er datert til senneolittisk tid (ca. 2000 f.Kr.). Lisbeth hadde med seg en slik flintdolk for å vise oss. Over dette var det lagt et teppe av stein og deretter en haug. I eldre bronsealder ble det bygd en ny haug der et barn ble gravlagt. I graven lå en armring og en dolk av bronse. I kanten av haugen lå enda en grav fra eldre bronsealder, men denne var funntom. Muligens har gravrøvere plyndret denne graven og dermed rotet i haugen. Tilslutt fant arkeologene et skjelett og et bronsesverd i den omrotete haugen som da var 26 m i diameter og på sitt største. Lisbeth fortalte at funnene fra Hjordkjær, som ble gravd ut i 1878, i dag er i Gottorp Slott da området tilhørte Tyskland etter den dansk-tyske krig i 1864.

 

Vi fortsatte ca. 3 km videre nordover på Hærveien forbi Rødekro og kom til Æ-vold eller Vendersvold- et stykke av et større forsvarsverk fra yngre romersk jernalder. Navnet Vendersvold har det fått fordi en tidligere satte vollen i forbindelse med krigene mot venderne, men nyere dendrokronologiske undersøkelser har datert anlegget til 278–279 e.Kr. (yngre romersk jernalder). Forsvarsverket strekker seg ca. 2–3 km i øst-vestlig retning og er anlagt på høyderyggen på det farbare stedet der Hærveien går. Anlegget består av en jordvoll med en vollgrav på nordsiden og med en palisadevegg enda lengre nord. Lisbeth mente at jordvollen sikkert har strukket seg lengre østover og ut til kysten ved Genner Bugt, men ikke i vest, fordi her ligger våtmarksområdene. Lisbeth fortalte at forsvarsverket kan ha vært bygd av anglere for å avskjære og ha kontroll med Hærveien og derved beskytte seg mot jydene i nord. Vi vet at anglerne senere på 400-tallet dro til England og bosatte seg der. Vi gikk litt i grøften som var den tidligere vollgraven. I vollområdet er det funnet rester av palisadeveggen, noe som har gjort det mulig å datere anlegget. En mener at den romerske Limes (forsvarslinjen mot nord) har vært forbilde for Æ-vold med voll, grøft og palisadeverk. Tilslutt nevnte Lisbeth et lignende anlegg lenger sør - det 15 km lange Olgerdiget - som er datert noe tidligere. Like i nærheten av Æ-vold lå Sicherungsstellung Nord, et anlegg fra 1. Verdenskrig. Heldigvis fikk tyskerne aldri bruk for dette, og det ble sprengt i stykker av stedets bønder.

 

Vi kjørte nordover litt ut og inn av Hærveien som i dag går frem og tilbake p.g.a private eiendomsrettigheter. Øst for Hovslund sto skilt til Hærulfstenen som vi skulle besøke. Steinen ligger ved Hærveien, og Lisbeth fortalte at mange slike steiner ble reist som minnesteiner langs den gamle ferdselsveien. På steinen er det risset inn et navn – «Hairulfr» – i runer, derav navnet på steinen. En vet ikke om navnet tilhører en avdød person, er navnet til runemesteren eller personen som reiste steinen til minne om sine slektninger. Lisbeth fortalte at innskriften hører til de eldste fra vikingtiden – den korte, knappe typen som ble brukt omkring 800.
Under krigen i 1864 ble steinen brakt til et kongelig jaktslott i Berlin, men i 1951 ble den ført tilbake til sin opprinnelige plass som var kjent fra et skrift fra 1592.

 129-2916_img.jpg

«Hærulfstenen» med runer


Vi fortsatte videre nordover mot Vedsted hvor vi skulle besøke Vedsteddysserne, et av Jyllands flotteste dysselandskap. Været var etter hvert blitt så dårlig- det striregnet med stormkast- og vi bestemte oss for å se landskapet fra bussen. Anlegget lå i et kulturlandskap og besto av fire langdysser, en stordysse, en runddysse og en jættestue. Vi fikk høre at to av langdyssene som er 115 m og 92 m lange, er blant de lengste i Jylland. Stordyssen ble utgravd i 1966–1967, og foran denne ble det funnet rester av 109 leirkar som var ofret i forbindelse med gravleggingen. Inne i dyssen ble det bl.a. funnet leirkar og flintøkser fra Traktbegerkulturen fra perioden omkring 3300 f.Kr. Over denne stordyssen ble det i eldre bronsealder anlagt en ny haug. Vi fikk vite at dette området var tett bebodd i yngre steinalder og bronsealder, og at det innenfor et areal på ca. 3 kvadratkilometer er funnet 100–150 gravhauger. Generalsekretæren gjorde oppmerksom på metallmerket som sto på toppen i noen av de store haugene og fortalte at dette er et fredningsmerke som viser at det ikke er tillatt å grave i disse haugene.


129-2919_img.jpg

«Veststeddysserne», gravsteder fra oldtiden

 

Etter lunsj på Skovdal Kro, som lå idyllisk til ved en bøkeskog og en liten innsjø, tok vi hovedveien videre nordover mot kongebyen Jelling med sine berømte monumenter fra vikingtid. Det regnet fremdeles, og vi ankom etter en liten omvei, det nye museet «Kongernes Jelling». Museet ble oppført i år 2000 for å gi bedre rammer rundt formidlingen av de store monumentene.
På museet ble vi mottatt av museets direktør, Hans Ole Matthiesen, som holdt et lysbildeforedrag for oss om stedet, om monumentene og om den spennende historien bak. I Jelling skapte kongene Gorm den Gamle og hans sønn Harald Blåtann på 900-tallet et enestående anlegg med røtter i den hedenske tid. Anlegget består i dag av to rekker med bautasteiner, to enorme gravhauger, to runesteiner og en steinkirke fra 1100-tallet med interessante kalkmalerier. Bautasteinene er de synlige restene etter verdens hittil største skipssetting som ligger under monumentene, og hvor også sporene av de første trekirkene i Jelling er funnet. Matthiesen fortalte at arkeologiske utgravninger har foregått her siden 1586, og har fortsatt med jevne mellomrom helt opp til vårt århundre.

 

129-2922_img.jpg

Gravhaug fra vikingtiden. Kirke fra 1100-tallet.


De to runesteinene som i dag står på sørsiden av kirken mellom de to enorme haugene, forteller noe av Jellings historie og hvem som er gravlagt her. Den Lille Jellingsteinen, som hadde ligget i bakken foran kirken, ble reist på sin nåværende plass på 1500-tallet. På steinen er en runeinnskrift som forteller at kong Gorm reiste steinen som et minne over sin dronning Thyra, Danmarks pryd. («Gorm konge gjorde kumler disse etter Thyre kone sin Danmarks pryd».) Vi får her vite hvem kongen og dronningen er, og dette er også første gang navnet «Danmark» er nedtegnet i landet. Steinen blir derfor ofte kalt Danmarks fødselsattest. Ved siden av står den Store Jellingsteinen med en runeinnskrift som forteller at kong Harald reiste steinen som et minne over sin far Gorm og sin mor Thyra, og at han var den Harald som vandt hele Danmark – og Norge, og kristnet danene. («Harald konge bød gjøre disse kumler etter Gorm fader sin og etter Thyre moder sin, den Harald som vandt Danmark hel og Norge og gjorde danene kristne».) Steinen er det eldste monument over kristendommens innføring i Danmark. Den blir derfor ofte kalt Danmarks dåpsattest. Steinen er utsmykket på to av sidene med henholdsvis en slange og en løve i kamp og en Kristus figur. Under Kristus figuren løper runerekken «[…] og gjorde danene kristne». Innskriften på de to runesteinene hedrer primært dronning Thyra og kong Harald.
Den lille runesteinen blir derfor kalt Thyras stein og den store Haralds stein.

129-2929_img.jpg



129-2928_img.jpg

129-2930_img.jpg

Den originale Jellingestenen. Reist av Harald Blåtann til minne om sin far kong Gorm.

 

Matthiesen fortalte videre den spennende historien om hvor personene som er nevnt på runesteinene, trolig ble gravlagt. En antar at Thyras stein opprinnelig har stått i stevnen på den 170 m lange, nå skjulte skipssettingen som lå mellom de to store gravhaugene. I denne skipssettingen tror en dronning Thyra ble gravlagt i henhold til hedensk tradisjon. Mot nord har skipssettingen grenset opp til en bronsealderhaug fra omkring 1000 f.Kr. som allerede lå på stedet. På denne bronsealderhaugen ble den store Nordhaugen anlagt over en kammergrav av tre som var bygd midt inne i bronsealderhaugen. I kammeret, som hadde vært åpnet og omrotet, ble det i 1820-årene funnet noen usedvanlige fine metallgjenstander; bl.a. et lite gullbelagt bronsekors, to små bronsefugler overtrukket med gull, rester av seletøysbeslag og tilslutt et lite beger i sølv, som er tolket som en kalk. Begeret er utsmykket med to sammenslyngede bånddyr og et motiv som synes å forestille et lite alter. Kammergraven er datert til 958–959, og en antar at det var kong Gorm som ble lagt til hvile i Nordhaugen.

 

I forbindelse med kristendommens innføring, ble anlegget utvidet med en stor trekirke (965), den første av tre, som lå der hvor steinkirken står i dag. Under gulvet i den nåværende kirke, som ble oppført ca. 1080–1100, ble det i forbindelse med arkeologiske utgravninger i 1970- årene, funnet et gravkammer med skjellettet til en middelaldrende mann. Samtidig ble det funnet fornemt gravgods, bl.a. rester av gulltråd fra en kostbar drakt og to forgylte rembeslag av sølv med liknende motiver som på det lille begeret. Arkeologene mente at graven i kirken måtte være kong Gorms og at innbruddet i Nordhaugen skyldtes at kong Harald, som var blitt kristnet, ønsket å flytte sin far fra den hedenske haugen og inn i den nyoppførte kristne kirken.
En C14-datering av et vokslys som ble funnet over kammergraven i Nordhaugen, kan tyde på at innbruddet i haugen skjedde på Harald Blåtanns tid. Samtidig med dette reiste kong Harald den Store Jellingsteinen ved kirken som et minne over sine foreldre og over sine egne bedrifter, og han oppførte også den enorme Sydhaugen (som senere har vist seg å være funntom) som en minnehaug over sin mor som lå i den hedenske skipssettingen. I forbindelsen med flyttingen av faren tok også kong Harald Thyras stein og plasserte den sør for kirken i nærheten av sin egen store stein. Matthiesen fortalte at ikke alle arkeologer er like overbevist over denne historien. En kan f. eks. spørre seg hvorfor Jellingbegeret og de andre kostbare metallgjenstandene ble liggende igjen i den hedenske Nordhaugen, og hvorfor kong Harald ikke flyttet sin mor Thyra inn i kirken sammen med faren? Matthiesen nevnte til slutt at de nå vil prøve å finne kongsgården og vikingtidslandsbyen Jelling som må ha ligget i nærheten av de store monumentene.

 

Vi fortsatte inn i utstillingene der vi kunne se malte rekonstruksjoner av runesteinene og en svær modell av hele anlegget der de to gravhaugene var gjennomskåret og skipssettingen frilagt. Også gjenstandene som ble funnet i gravene var utstilt, og vi ble overrasket over hvor lite Jellingbegeret er, bare 4,3 cm høyt. Vi gikk videre til kirken som er en liten, enskipet rom

Trøndelag, 1.–5. juni 2005

 Jorunn Vandvik Johnsen

 

«I St.Olavs fotspor»

Oslo – Nord – Trøndelag

 

Dag 1, onsdag 1. juni

Passende nok startet bussen i St.Olavsgate, og underveis vi fikk høre om pilegrimsleden av Christen Aass og andre. Mange veier førte fra Østlandet mot Trondheim i middelalderen, og en av dem hadde utgangspunkt i gamle Oslo. Skedsmo var første overnattingssted for pilegrimene 26 km fra Oslo. Her sloss Olav Haraldsson mot romerikingene. Et minnesmerke er satt opp ved middelalderkirken her. Eidsvoll var neste overnattingssted, da hadde man passert Frogner kirke hvor det finnes kamskjell på gravene selv i dag og Ullensaker hvor kirken er viet St. Olav og Johannes Døperen.

 

Ved Hamar peker Per Klem ut Åker rett til høyre for riksveien ved Åkerneset. Åkerfunnene inneholdt bl.a. en praktspenne som vi alle får en nydelig gjengivelse av. Egil forteller mer om funnene. Ved det siste søket i 90 årene ledet av Perry Rolfsen klarte man å lokalisere haugen bedre, og fant bl.a. et beslag maken til ett funnet for 100 år siden. Funnene minner om Sutton Hoo og Vendel –Uppsala: merovingertiden. Vi passerer Vingrom hvor man fant hele 19 gullgubber i fjor på gården.

 

Egil forteller om ristninger i innlandet. Her er veide/jegerristninger vanligst. Det er mange i Gudbrandsdalen. Også i innlandet ligger de kloss til vann. Ved Mjøsa og Lågen gir det datering 4000–6000 år gamle. Ved Fåberg fins syv elgfigurer ved Lågen. Vår første stopp er vakre Ringebu stavkirke hvor guiden Hanne tar i mot oss.

 

Hovedskipet er fra 1220, stavkirken har hatt apsis og svalgang. Man mener den har vært korskirke med små «vinger» mot nord og sør. Den ble ombygd i 1660–1661 da kors og apsis ble revet og kirken fikk nytt tverrskip, kor og sakristi. Her er to vakre krusifiks fra henholdsvis tidlig og sent 1300. De viser den lidende Kristus. En trefigur av St.Lars er datert til 1250. Statuen ble båret rundt åkeren for god avling i middelalderen – og kanskje senere. Døpefonten i kleberstein fra 1150–1200 er fra en eldre stolpekirke som stod samme sted. Også inngangsportalen mot vest, fra slutten av 1100 tallet er fra den tidligere kirken.

 

Kirkegulvet ble arkeologisk undersøkt i 1980–1981. 892 mynter ble funnet under gulvet og er undersøkt av Kolbjørn Skaare. De eldste er preget i England for Knut den mektige. De eldste norske er fra kong Sverres tid på slutten av 1100 tallet. Begravelsene under gulvet har gitt viktige bidrag til drakthistorien. Altertavlen er fra 1685. Korskillet har løvemotiv med Fredrik 4., monogram og stammer fra 1702. Her er graffiti på sørveggen inne i kirken: to griser/villsvin (?).  På utsiden er det bumerker.

 

Egil leser fra Olavs saga om møtet mellom Olav og Dale Gudbrand på Hundorp før vi svinger inn mellom gravhaugene på Hundorp gård som eies av Fron kommune. Her spiser vi lunsj før vi ser på alle fornminnene. Gården ble valgt til 1000 årssted for Oppland fylke og er blitt restaurert for 10 millioner kroner. «Alt glitrer», sier vertinnen. Egil forteller at ingen funn er stedfestet.

 

Haugene viser godt i landskapet. På venstre side sett fra tunet ligger en haug som kalles Gudbrandshaugen. Vis a vis ligger en haug 28 m i diameter uten navn. Nedenfor den en reist stein som har vært del av en sirkel 25 m i diameter. Er dette en eldre grav enn storhaugene? Her ser vi også spor av en gammel ferdselsvei. Lenger nede ligger Olavshaugen 28 meter i diameter og 4 ½ meter høy. Er haugene eldre enn vikingtid? De ligner på Borre og Rakne. Storhaugene hadde ikke så rike graver. Selve haugen var maktsymbolet for eksempel i folkevandringstid. Helt sikkert er det at her var et maktsentrum gjennom hele jernalderen. Som Vingrom hadde gården rikt oppland, både landbruk og fjell og elv. Her er også kokegroper datert 500 f.Kr.

 

Neste stopp er Vinstra hvor vi ser en stein med to helleristninger av elg. Den ble funnet av Aslak Liestøl i 1970 ved fossen. Egil undersøkte den i 1973 og fikk flyttet steinen til plassen foran kommunehuset. Vi avslutter dagens program i filmens Jørundgård. Karin fra Lesja forteller morsomt om oppbyggingen og funksjonen i tun og hus, og alle går rundt på egen hånd.

 

Bussen stanser i Dovrebygda hvor vi ser Tofte som alt i vikingtid var kongsgård. Harald Hårfagres saga nevner Svåse som bor i en gamme ved gården Tofte. Kanskje har de hyret en same til å organisere massefangsten av rein i Grimsdalen. Dovre har fangstrettigheter på vidda og i Grimsdalen som er en flott seterdal og veideområde. Egil har skrevet bok om reinsdyrfangsten i Grimsdalen, en massefangst i ruseformete fangstgraver. Dessverre ligger snøen ennå så vi får ikke besøkt dalen. Reinsdyrfangsten var veldig viktig for gårdene. Vi ser også Budsjord oppe i åsen. I dag er den mest populære delen av pilegrimsleden nettopp strekningen Dovre, Budsjord til Hjerkinn.

 

Vi ankommer Dombås turisthotell i god tid for middag og overnatting.

 

Dag 2, torsdag 2. juni

Vi kjører opp på fjellet og stanser ved Dombås seter 950 moh. Her ligger dyregraver tett i tett i en lang rekke, 1100 i alt. Reinstrekket gikk fra Grimsdalen mot Snøhetta. Rekka fanger dem opp. Mange gårder samvirket om dyregravene som var rektangulære og forsterket med treverk. I dag er sporene diffuse og ligger i et beiteområde. En del snø dekker også til feltet. Tilsvarende lange rekker fins i Tana, men dette er det desidert største i Sør-Norge. Hovedtid for driften her er vikingtid og middelalder og fortsatte til skytevåpene kom omkring 1600. Men alt etter svartedauen ble det vanskelig å opprettholde et så stort system, derfor jaktet man etter hvert mer med pil og bue. Her vi står ved setra kommer gamle kongevei ned mot Fokstua og altså igjen en påminnelse om pilegrimene. Man arbeider nå med å få villreinfangstområdet på World Heritage List for sin unike kombinasjon av natur og kultur.

 

Vi kjører over Hjerkinn og forbi Kongsvoll til Oppdal, hvor vi besøker Vang gravfelt, det største i Norge og ett av de største i Norden. Navnet Vang peker mot et gammelt kultsted, og her ble også hovedkirken lagt senere. Gjennom området går et veifar opp til kirka. Det var den gamle hovedveien hvor også pilegrimene kom.

 

Oddmunn Farbregd, arkeolog og første amanuensis ved Vitenskapsmuseet i Trondheim viser oss rundt på dette imponerende feltet. Her er ca. 800 hauger og et ukjent antall flatmarksgraver i tillegg, fordelt utover 120 dekar. Det er gjort funn i alle undersøkte hauger. Åtte gravhauger ble utgravd på 60-tallet og tre på 90-tallet. Dessverre var det mye «hobbygraving» på 1800-tallet, og de funnene er dårlig grunnlag for analyse og forskning. Minst 15 sverd ble innlevert i denne tiden. Storparten av gravene synes å være fra vikingtid ca 800-1000 e.Kr., men alt på 500-600 tallet var hele området i bruk. Dessuten finner en spor av 15 lave steinsetninger som skriver seg fra 400-tallet. Her har altså vært gravplass i 600 år. Alle gravene er brannbegravelser og selv om en del gjenstander er skadet og ødelagt, er mye fin bevart. Man laget et likbål med gjenstander lagt ved. Vindretningen bestemmer hvilken vei gravbålet faller. En haug ble lagt over branntomten, ca. 20–30 cm høyt, men haugen hadde ikke alltid branntomten i midten. Ser vi en haug med en fordypning rundt, er det en gravhaug.

 

Det spesielle er at vi her ser et bygdegravfelt. Hvor en ellers i landet la avdøde i haug på egen gard, har en i Oppdal hatt et felles gravfelt for mange garder ikke ulikt den kristne kirkegården. Hver gard har hatt sitt område og brukt det gjennom århundrene. Det var ca. 20 garder rundt 600 e.Kr. og ca. 40 rundt 1000 e.Kr. I alt er det tre slike gravfelt i Oppdal. Ca. 500 gjenstander er funnet og bevart. De befinner seg i Oslo og Trondheim. Av og til er de avdøde lagt inn i gamle graver. Vi ser en uanselig haug som har hatt flere begravelser. På 600-tallet en mann, på 700-tallet en kvinne og på 800-tallet igjen en mann.

 

Det var nok hovedpersonen i hver generasjon som fikk den fineste haugen. Velstanden ble vist gjennom gjenstandene ved begravelsen, en ting for samtida. Men haugen var for ettertida. Størrelsen på haugen har en viss betydning. Det ser en i gravfunnene, men ikke alltid. En av ti gravhauger er en langhaug, de fleste båtformet. Langhaugene er alltid kvinnegraver som ellers i landet. Hvorfor var noen av kvinnene slik begravet? Man prøver å finne noe karakteristisk i funnene. Kanskje er det her på Vang en kan finne løsningen?

 

 Det er gjort mange fine funn på gravfeltet, mannsgraver med sverd og redskap. Kvinnegraver med smykker, vevlodd etc .Men noen graver er spesielle. Farbregd viser oss grav 318/319 som ligger kloss ved hverandre. En kvinnegrav med et praktsverd lagt inn i utkanten. En hedersgave?  Den andre er en mannsgrav med et enda mer praktfullt sverd enn i nabograva. Den inneholder et komplett våpensett. Ved siden av de typiske «mannsting», fins karneol- og glassperler, nålehus og et praktsmykke, et rundt beslag av bronse, seinere utstyrt med nål til brosje. Form og dekor viser at det stammer fra De britiske øyene. Oftest ble slike beslag brukt i religiøs sammenheng. Har her vært to begravelser samtidig? Beinrestene kan ikke bekrefte det.

 

Vi er på vei opp bakkene igjen og stanser ved en fordypning. Vi ser veggvollene av et lite hus fra eldre jernalder. Hva skulle et hus her? Med Gulli i fjor blir det to slike påvisninger. Spennende! Det må bli konklusjonen på dette svære gravfeltet – så mange fine funn, så mange svar, så mange nye problemstillinger. Jo, her er det spennende!

 

Vi spiser lunsj på Oppdal Quality hotell, hvor preses takker Oddmunn Farbregd med selskapets gave.  Vi kjører så til Trondheim hvor vi bor under resten av oppholdet på SAS Royal Garden med halvpensjon. I bussen snakker preses om Olavsdyrkingen. I alt regner en med 300 kirker og kloster med Olavstilknytning, derav 200 kirker og 4 klostere i Norge. I fødekirken i Betlehem finnes et bilde av St.Olav fra 1200 tallet.

 

 

Dag 3, fredag 3. juni

Byvandring i Trondheim. Våre guider er Øystein Ekroll og Øyvind Lunde.

 

Middelalderarkeolog Øystein Ekroll tar oss opp Krambugata som er Norges eldste kjente gate: Kaupmannastretet. Utgravningene etablerte denne som byens hovedgate gjennom middelalderen. Øverst i Krambugata vis a vis Metodistkirken lå Klemenskirken, den eldste kirken i Trondheim og grunnlagt av Olav Trygvasson i tilknytning til kongsgården hans. Et monument over Klemens står litt høyere opp i gata.

 

Snorre skriver at liket av kong Olav ble fraktet til «et sted som het Saurli» hvor liket ble gjemt den første natta. Magnus den Gode lot bygge en Olavskirke på dette neset og Snorre sier at «stedet heter nå Olavsli» – «det er nå midt i byen».

 

Det er gravd ut to kirkeruiner med et steinkasts mellomrom, og de lærde strides om hvilken som er den egentlige Olavskirken. Den første ligger i Folkebiblioteket. Alt her er utgravd i 1970-årene. Kirkeruinene ligger under biblioteket og er fra 1100-tallet. Oppå den ble rådhuset bygd i 1702–1712. Her var rådhus til 1930. I dag går Krambugata i krok rundt den og opp til domen. Det peker mot at den har ligget på et nes. I tilknytning til kirken var et kloster, vi ser ned på et hjørne hvor utgravningene brakte fram mannlige skjeletter, munker, etter slitasjeskadene å dømme, og en kvinne. En proventdame? I Kongensgate utenfor fant man en brønn med trehus over og mange gjenstander fra klosteret. Her var to byggefaser. På 1200-tallet ble veggen mellom kor og skip tatt ned. Golvet ble hevet og man fikk fire søyler som bar et korgalleri – etter arrangementet i domen?

 

Et steinkast unna ligger Sparebank 1 Midt-Norge i Søndre gate. Utgravningene i 1970 avdekket ruinen av en steinkirke fra middelalderen. Denne ble bygd ca. 1160 og var i bruk til 1500-tallet. Under kirkeruinen ble det funnet rester av en trebygning fra første halvdel av 1000-tallet, sannsynligvis en tidlig trekirke. Er dette Olavskirken eller Gregoriuskirken? Begge ble fullført mellom 1047 og 1066. Gregoriuskirken, som ble bygd av Harald Hardråde, ble alt fra starten bygget i stein, mens Olavkirken først ble bygget i tre, av Magnus den Gode. Det kan tyde på at dette er Olavskirken. Vi kommer ned i krypten som ligner på de i Munkeliv og Stavanger domkirke. Krypten var ofte en helgengrav, et hellig sted. Denne er svært forseggjort formet i en halvbue og med en hvelving over som gikk som en bue gjennom kirken. Over, på hver side av halvbuen er det en trapp. Det kan tyde på at man passerte gjennom rommet for å tilbe. De lærde strides, men mye tyder på at dette er stedet for Magnus den Godes Olavskirke.

 

Vi stanser ved Vår Frue kirke som feirer 800-års jubileum i 2007. Den ble opprinnelig ødelagt i et slag mellom baglere og birkebeinere. I dag er den den eneste av ti sognekirker fra middelalderen som har overlevd. Kirken er 15 m bred.  Den er Norges bredeste middelalderbygning og blant de største. Den var stor nok til å romme hele byens befolkning. Vi stanser ved en plate i østveggen med «Maria à mik» og navn på byggmesteren 1220–1230.Vi beundrer en flott portal over prestens inngang: til høyre en konge og til venstre en erkebiskop. Landets to makter. Vi ser merker etter kyssekors flere steder, og vi ser et steinhuggermerke. Kirken ble ombygd på 1600 tallet bl.a. ble skipet forlenget, og tårnet kom til på 1700-tallet. Der var det brannvakt helt til 1937. Innvendig er kirken 525 m2 og vi beundrer det hvelvede taket. Fantastisk ingeniørkunst i det store spennet.

 

Neste post på programmet er Erkebiskopgården. «Kongsgården» som den ble kalt etter reformasjonen. I 1983 var det storbrann her, halve anlegget, de to magasinfløyene, ble borte, men alt fra middelalderen ble bevart. Til byens 1000-års jubileum i 1997 kunne man gjenåpne de to nye bygningene: Østfløyen med kontorer for Nidaros bispedømme og Eysteinshallen – og Sørfløyen med museet. Med det ble det satt punktum for erkebiskopgården som militært anlegg. Man hadde da gjennomført en omfattende arkeologisk utgravning på branntomten, en av Norges største. Drøyt 100 hustufter og brolegning fra ulike tider ble avdekket sammen med 150 000 gjenstander.

 

De to hovedelementene i museet er Domkirkens skulptursamling over bakken og de arkeologiske funnene under bakken hvor fløyene henger sammen. Museet er arkitektonisk vakkert og har vunnet flere priser for måten det presenterer gjenstandene på. Det er et «site»-museum. Det er fantastisk å vandre rundt blant de utstilte skulpturene og få se dem på nært hold.

 

Etter katastrofebrann i 1512 ble bygningsdeler murt inn i kirkeveggene hulter til bulter. Først ved restaureringen i 1870–80 årene dukket skulpturene opp igjen i veggene. 120 av dem er utstilt her av flere hundre. Olavs antemensalet fra Haltdalen stråler mot oss i originale farger – det er ikke restaurert. I underetasjen ser vi deler av ringmuren som har omgitt bispeborgen og vi ser verksteder og gjenstander framstilt/funnet her. Det mest spesielle er «Mynten». Erkebiskopen hadde rett til å slå mynt i en periode på 1200-tallet og også fra 1458–1500. Dette er det eldste intakte i Europa. Her sees også biskopens våpensmie.

 

Vi krysser plassen til «Hallen» som ble påbegynt av erkebiskop Eystein Erlendsson. Den er bygget både som hall og privatbygning. Hallen er det eldste profane steinhus i Norden bevart fra 1160–1170 årene. Hovedinngangen til hallen var opp en flott trapp som er gjenoppbygd. Vindusnisjene er originale, men hadde mindre vindusåpninger. Fra 1500-tallet ble bygningen brukt av lensherrene som moderniserte og delte hallen på langs, med den ytterste delen som Herresal. I dag blir den kalt Fanehallen; her henger fanene til de trønderske regimenter. Dekoren på veggene er fra middelalderen. Innenfor ligger biskopens privatbolig. Innerste rom var antagelig biskopens sengekammer. Kjøkken i underetasjen ga oppvarming. I 1619 dekorerte Bjørn Maler Regalierommet med jaktmotiver. Fargene har vært skarpe, rød, blå, grønne. I 1686 var det slutt. Da ble det overtatt av det militære til arsenal som var her til 1930.

 

I underetasjen er det vakre hvelv som er originale fra Eysteins tid med portaler og vinduer etc. Her var biskopens målstove, et offisielt møterom. Vi avslutter i et lite kapell som ble vigslet i 1997. Muligens er dette kjøkkenet som ga oppvarming til erkebiskopens rom. Det har to åpninger høyt oppe som fortsetter i en skorstein. Det har bare vært til røykavtrekk. Her har vært åre midt på golvet.

 

Vi spiser lunsj på Cafe Magasinet i Vitenskapsmuseet. Vi møter vår guide i Nidarosdomen, Tove Søreide, ved vestfronten og får pekt ut statuene i de ulike rekkene og aksen med Kristus, Herlighet, Dommer, Korstfestelse. Fra 1933–1983 ble alle nisjene fylt med statuer, mange skapt av Norges fremste billedhuggere. Her er flettet inn morsomme kommentarer til samtid bl.a. er kong Ursia portrettert som Gerhard Fischer. Konen hans Dorothea, som alltid bistod ham, holder stigen han står på. Erkeengelen Mikael som kneiser på toppen av nordre tårn er portrettert etter Bob Dylan. Tove Søreide fremhever erkebiskop Eystein Erlendsson 1161–1188 som den store byggherren både bokstavelig og i overført betydning. Her skrev han Passio Olavi og her foretok han Nordens første kongekroning. Hit vendte han hjem fra England med nye byggeplaner for Domen. Vi går rundt Domen på utsiden og ser på sørøstveggen «Bispedøren» i tidlig gotisk stil, rikt utsmykket med masker, fabeldyr og bladornamentikk. På Oktogonen sees en bitteliten Olavstatue laget av Gustav Vigeland. Mot nord ser vi det romansk/normanniske tverrskipet med en fantastisk inngangsportal med chevroner. Over portalen er en marmorplate med St. Michael fra 1200-tallet i ferd med å drepe en drage. Innenfor ligger Michaelkapellet.

 

Vi går inn i katedralen og minnes om inndelingen kor og skip i middelalderen hvor man markerte skillet med korskillevegger som den vi har beundret i museet. Det var mer lukket enn dagens som går mellom koret og høykoret (oktogonen). Sølvskrinet på høyalteret er orientert mot nord-sør – en fantasi over Olavsskrinet som aldri sto nord/sør. Skrinet med Olav ble ført til Steinvikholmen og lå der fra 1537 til 1564. Da ble det tatt av danskene, men trekisten med hans levninger ble tilbake. Hans grav ble i midlertid besøkt av pilegrimer i et slikt antall at danskekongen bestemte at St.Olav skulle begraves på et hemmelig sted. Ingen vet hvor den graven er i dag.

 

I rundgangen i oktogonen ser vi pilegrimenes mål: Olavskilden som legenden forteller sprang opp ved hans grav. Brønnen er 12 m dyp, men er tørr i dag. Den er innemuret i en av veggpilarene. Her er vakker utsmykning, to avløpshull i gulvet, og klebersteinen rundt brønnen er helt svart av all berøring.

 

Kapittelhuset, også kalt Mariakapellet, hvor Domkapitlet møttes hver dag er bygget av erkebiskop Eystein i årene 1161–1188 i cistercienserstil, en overgangsstil til gotikken. Vannliljebladene på søylenes kapitler er typiske for stilen. Denne del var ferdig før erkebiskop Eystein død, og han ligger begravet her. Katedralen er på sitt vakreste med sol gjennom rosevinduet og vakkert lys over søyler og hvelv. Restaureringsprosessen som startet i 1869 og har vart til vår tid har gitt Norge en nasjonal helligdom uten sidestykke.

 

Neste stopp er Munkholmen hvor Øyvind Lunde, sjef for Nidarosdomens restaureringsarbeid, guider oss. Han drev utgravninger her 1968–1970 for å finne klosteret, Nidarholm, som delvis ble sprengt bort ved anleggingen av festningen. Den eldste festningen er fra 1600-tallet og ble anlagt av svenskene i 1650–1658. For å forhindre nye angrep fra svenskene ble den bygd ut i 1660–1690 årene etter «den nederlandske typen», en stjerneformet festning hvor tårnet, ferdig 1670, er hjertet i byggverket. Det er et klassisk kanontårn, rundt med kanoner i tre etasjer og festningen omkring.

 

Neste fase i byggingen, fra 1820–1850, gir festningen slik den framstår i dag, et prøyssisk festningsverk. Den ble nedlagt i 1893 da Munkholmen ble friområde. Men under 2. verdenskrig tok tyskerne den i bruk og den ble befestet som aldri før i dens historie som en del av forsvaret av de store U-båtbunkerne i Trondheims havn, Dora. Underveis ble alt fra middelalderen ødelagt, men de fant kirken og skjønte hvordan den har ligget. Brønnen er funnet inne i kommandantboligen. Nidarholm kloster er nevnt første gang i islandske annaler som Klosterholm i Knut den mektiges tid på 1000-tallet. 1108 er det Benediktinerkloster og i 1248 reformeres munkene til Cluny-ordenen. Klosteret brenner i 1210, i 1319 og i 1531 da byen, domen og klosteret brant. Nidarholm var et rikt kloster, abbeden var nær erkebiskopen. Fra 1680–1850 var Munkholmen statsfengsel. Her satt Griffenfeldt, den første kansler, fengslet i 18 år for å ha vært illojal mot sin konge.

 

Vi har ingen problemer med å forstå hvor strategisk riktig festningen har ligget  - med Sverresborg vis a vis kontrollerte Munkholmen skipsleia. Vi får en fin oversikt over byen på båtturen tilbake til Ravnkloa. Kvelden tilbringes på hotellet med en god middag.

  

Dag 4, lørdag 4. juni

Guide for dagen er Lars Stenvik fra Vitenskapsmuseet. Han har ansvar for arkeologien i Nord-Trøndelag fylke, de historisk mest interessante stedene i Trøndelag fins her, men her har vært få  arkeologiske undersøkelser. Området hvor Trondheim by ligger, var et fattig område i yngre jernalder da Sparbu og Stjørdal var sentrum. Her var rikdommen samlet. At Olav Trygvasson etablerte handelssted ved Trondheim synes ulogisk.

 

Mens vi kjører nordover forteller Lars om spennende funn. Stjørdal var et økonomisk maktsenter også i bronsealderen. Her fins helleristninger omtrent på hver gård. Bosetningen i området var grundig organisert. Undersøkelser i 1980 årene har påvist jernproduksjon i jernalderen. Det er påvist 700 anlegg i Trøndelag. Hvert anlegg hadde åtte ovner i drift samtidig med 10–15 personer sysselsatt på hvert anlegg. En veritabel industri på topp rundt 200 e.Kr. Noen må ha organisert dette: «jernmagnater» som også sørget for eksport. Tilbake fikk de bl.a. importvarer fra romerske verksteder, luksusvarer. Ingen andre områder har produsert så mye jern på den tiden. Grunnlaget ble lagt før romertiden, i bronsealder eller førromersk jernalder, 500 f.Kr. Flateavdekning avslører bosetningsspor fra denne tiden. Dette er den mest dynamiske perioden i Trøndelag. En Trøndelagshistorie kommer ut til høsten med mye ny viten.

 

Første stopp er Alstadhaug hvor en vakker middelalderkirke ligger ved siden av en mektig gravhaug fra merovinger- eller vikingtid, kanskje romertid. Haugen er 56 m i diameter og 7 m høy og dominerer  landskapet, man ser ut over Trondheimsfjorden og inn til Levanger. På og rundt haugen ble det utført opplegg av administrativ art, for Alstadhaug er sentrum i ett av de 8åtte trønderfylkene, Skaunafylket. At kirken ligger her, peker på at det også har vært kult her. Kirken som er en St.Peterskirke bygd 1100–1200, har oktogon – en miniatyr av  Nidarosdomens. Det er bare disse to i Norge.

 

I 1807 lar presten grave her. Han beskrev gravkiste, steinheller, rester av begravelse. En skjoldbule dateres etter beskrivelsen til romertid, kanskje bronsealder. Dette er en av de største haugene i Norge. Vi begynner å forstå dimensjonene i trøndersk arkeologi, og Lars lover mer av samme slag.

 

Vi passerer Levanger som var et stort markedssted. Til høyre for veien ligger Hallsteinen bygdeborg, en av de største i landet. I dag sees 3 m høye voller, de har vært 5–6 m med trepalisader. 11 brannlag er påvist. Den har vært i bruk fra yngre bronsealder til folkevandringstiden. Vis-á-vis ligger Geithaugen gravfelt fra romertid med mye importvarer. Her ble det akkumulert rikdom gjennom bronsealder og romertid. Munkeby klosterruin ligger 4 km inn for Hallsteinen. Den er dokumentert i Vatikanet, men ble nedlagt på 1200-tallet da de flyttet til Tautra. Kirkemurene står igjen i dag, men klosteret var i tre og er helt borte.

 

Vi kjører gjennom Verdal og blir minnet om Verdalsraset i 1896 hvor 116 mennesker omkom og landskapet endret karakter. Vi har det i minnet for områdene rundt som også er utsatt for leirras. Stiklestad kirke ligger vakkert i et søkk i det grønne landskapet med kultursenteret over veien. Her har det vært mange ras etter at kirken ble bygd. Det er en utfordring å rekonstruere landskapet fra 1030. Det lå 3–4 m lavere, dessuten gikk sjøen opp hit. Olav ble fraktet til Trondheim med båt. Arkitektfirmaet Snøhetta arbeider med en landskapsplan for området.

 

Kirkens alter står akkurat hvor Olav falt, steinen han lente seg mot da han fikk banesår var murt inn i alteret. Steinen forsvant på 1800-tallet til Toten, men er nå brakt tilbake og kan sees i Kultursenteret. Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet. Den ble utvidet mot slutten av middelalderen. Vi ser kalkmalerier fra denne tiden og ellers fresker fra 1930-tallet malt av Alv Rolfsen.

 

Kirken står på et maktsentrum uten sidestykke. Vi ser over på en gravhaug som er over 50 m i tverrmål. Den har en steinkiste inni. Ca. 100 m lenger borte er også nedgravning av båt. Og som vi skal se seinere, ligger storgardene og gardhaugene tett rundt Stiklestad. Vi forstår at når Olav vil  gjenvinne makten i Norge, må han ta kampen her. På sørveggen ser vi en portal i lokal kleberstein med chevroner. Kirka har vært kalket, men er nå i naturstein. På nordveggen, kvinneinngangen, ser vi tidlig angelsaksisk ornamentikk bl.a. «Sheilena gig» – «De vovete kvinner». De fins også på Nidarosdomen og andre Trøndelagskirker og peker mot de tidlige steinhoggerne fra England.

 

Kulturhuset er et flott besøkssenter med kafé, butikk og et opplevelsessenter som tar for seg slaget ved Stiklestad: Forhistorie, selve slaget og virkningene. Her er tablåer og mange fine gjenstander utstilt. Videre ser vi utendørsscenen med Dyre Vaas steinskulptur av Olav Haraldsson. Olavstøtten reist i 1805 er muligens plassert hvor det tidligere stod en bautastein.

 

Vi spiser lunsj på Kultursenteret før vi kjører det korte stykket til Stiklestads nabogård, Hegstad, og går 500 m opp til gravfeltet i Hegstadmarka. Veien vi gikk er del av gamleveien fra Sverige til Stiklestad. Gikk Olav og hans menn her?  Vi ser tre store hauger, en på 50 m og to på 40 m i diameter. Og dette er ikke noe særtilfelle i området. Her er 3–4 gårder med hauger av samme dimensjoner. 4–5 hauger med diameter på 50 m. En unik mengde maktsymboler. Dette området kan lignes med Borre og Åker. Karmsundet er langt mindre. Vi står i et ringformet tunanlegg. Det er 5–6 slike her. 10–15 mann fikk husly i hvert anlegg. Har hird/mobiliseringshær vært samlet her? Datering ut fra ildsted gir yngre jernalder. Tunanlegg er gjerne knyttet til militær aktivitet. For å få et inntrykk av rikdommen minnes vi om at til å bygge en storhaug ca. 50 m i diameter og 6 m høy gikk det med 3000 dagsverk for flytting av 4000 m3 masse.

 

Vi kjører til Sparbu, et nytt middelalderfylke. Trøndelag etablerte et veinett med kavlebruer, trebrulegning. Vi kjører over Flåttåbrua (flytebrua) fra middelalderen. Fornminnene ligger tett, bygdeborger, gravanlegg – noen stjerneformede, tunanlegg o.a. Vi kjører gjennom Steinkjer som ble anlagt som kaupstad av Stein jarl samtidig med Trondheim, og opp bakkene til Eggevammen. Her bodde  Kalv Arnesson på høvdingsetet Egge og Olve før han. En fantastisk og dominerende beliggenhet, boplass fra steinalderen. På Eggevammen er et gravfelt fra romersk jernalder med 27 gravminner i en rekke på 1,3 km.

 

Her er 5 store steinsettingsringer, 30 m i diameter, nå er det torv over, men en av ringene er avdekket. I et gravkammer utgravd i 1870 ble det funnet mye slagg. Kan det ha vært blasterjern, et produkt fra jernvinna i romertid? Er vi i produksjonssentrum for jern? Egge er nettopp en slik gård som kunne ha hatt kontrollen. I 1959-62 var her nye utgravinger. Her vi står ble det funnet en bronsekjele med 2 gullringer og et victoriasverd (hederssverd i den romerske hær, seiersgudinnen Victoria). Det er bare funnet 2–3 slike i Norge.Vi står på et sted med økonomisk overskudd, noe av det mest fornemme i Midt-Norge. Her har maktsenteret i Nord-Trøndelag ligget i 2000 år, i nyere tid som sete for fylkesmannen helt til nå. Bak oss er bosetningsspor tilbake til romersk jernalder. De ligger på skyggesiden med dårligere jord. Her var ni hus i en gård fra rundt Kr.f.  Her bodde kanskje «de avhengige», arbeiderklassen som holder de rike på toppen. Her var altså tett befolket i en periode med liten befolkning. Det kan jo peke mot jernproduksjon.

 

Fra vikingtid er seks hauger datert 800–900. I 1978 fant man en branngrav tett i veien. Den døde var lagt i båt og var svært rikt utstyret. Den er datert til siste halvdel av 900 og er en av de yngste hedenske gravene. Veien går sørover til høvdingsetet Mære. Underveis passerer vi Todnes – her ligger gravrøyser fra bronsealderen tett i tett med mange fine funn. Mære kirke ligger flott til på toppen av Mærehaugen. Her lå storgården Mære, høvdingsete langt tilbake i tid som ved rikssamlingen kom under kongen. Mære var det religiøse samlingsstedet i Inn-Trøndelag. I følge sagaene lå det et stort hov her. Her ble det bygd kirke da kristendommen var innført. Den første kirken var en stolpekirke. Steinkirken ble bygget på slutten av 1100-tallet og var fylkeskirke. Under trekirken ble det funnet noe som kan peke mot et hov. Her ble funnet 19 gullgubber. Vi ser at steinkirken er nær «slektning» av Alstadhaug kirke og hvitkalket som den. Opprinnelig hadde den et muret vesttårn som ble revet pga sviktende fundament i 1277. Det nåværende er oppført i 1600 årene. Her er høyt under taket i skipet, takstolen med synlige sperrefag er fra middelalderen, men er ikke den opprinnelige. Noen av maskene fra den første kirken er murt inn mellom fagene. Vi beundrer krusifikset som henger over korbuen og som er like gammelt som steinkirken, tror man. Kirkens interiør ble forandret etter reformasjonen.

 

Vel tilbake på hotellet spiser vi middag og det blir takketale av Ingeborg Kveen og tale av Egil.

 

Dag 5, søndag 5. juni

 

 

Lars er hovedguide i dag også. For første gang grått, kjølig og noe regn, men det klarner opp.

 

«Stjørdalsfylket»

Værnes kirke er første stopp. Her var høvdingsete i gammel tid. Pga elve-erosjon er veldig mye av det gamle landskapet vasket ut i elva og med det funn og arkeologiske spor. Da tyskerne anla flyplassen, fikk Petersen undersøke området. Han fant tekstiler og smykker fra vikingtid. Det er funnet rester av bosetning fra romertid på kirkegården, og rett utenfor godt bevarte rester av kalkovn. Lilian Solstad guider oss i kirken som feiret 900-årsjubileum i 1985. Den var fylkeskirke for Fjordadalsfylket. Dette er ingen landsens kirke, dimensjonene på denne enskipete langkirken er imponerende, 40 m lang og 15 m bred! Den mektige Torbergsætta kappet med kongen og bygde etter Kristkirken. Koret er eldst. Det tok 80 til 100 år å bygge kirken. Tårnet rager 28 m til værs.

 

Vi ser kvinneinngangen på nordveggen, en gotisk portal med et romansk utformet hode over den spissvinklete buen. I buen «sunken star» mønster med liljekorset. Enestående i Norge. Under dette en liggende løve under en rundbue. Her er det den seirende løve vi ser, beskyttelse mot alt det onde som kom fra nord. På østre hjørne ses kyssekorset. Alle hjørner er i kleberstein, resten er gråstein. Mennenes inngang på sørveggen er i romansk stil. På ene langsiden en løve (djevelen) spisende på et mannebein.

 

Vi går inn i den vakre kirken og blir slått av dimensjonene. Taket med et spenn på 11 m er en dristig konstruksjon datert til 1140. Koret dateres til 1085. Taket har åpen takkonstruksjon med hodene på tverrfagene. Bare her at de er en del av den opprinnelige takkonstruksjon. Hodene er en grotesk samling av løver og menneskehoder med ett helgenaktig hode på hver side. Her symboliseres striden mellom det gode og det onde. Det har vært to byggeperioder. På 1200-tallet ble vinduene utvidet, og innvendig ble stilpreget gotisk. Prekestolen er fra 1623, den var en gave fra fogden i Stjørdal. Her er også et stort kalkmaleri fra 1540 årene, laget etter et kjent tresnitt – Nåden og Dommen. En stor kirkestol i to høyder ble satt opp av Georg von Schultz, Herren på Værnes. Den er barokk og utført av Marcus Gram, en trøndersk treskjærer. I 1864 kom den til Stockholm (Nordiska museet). Jon Leirfall fikk den tilbake til Værnes i 1963. Over kirkestolen er en påmalt baldakin, og rundt hele skipet er det en frise fra 1600-tallet. Nordre alternisje, St. Marias alter – kvinnenes alter med Sta Margareta som helgen. Søndre nisje er viet St.Olav. Under alteret er en stein med en av de eldste framstillinger av St.Olav. En bonde kneler for helgenkongen. Begge nisjene ble gjenmurt og først gjenåpnet i 1959. Her er også et runefelt i koret: Kristus, Grim, Bård. Altertavlen er en gave fra fogd Stabell i 1639. Den er meget vakker. I kirken er funnet et stort antall mynter bl.a. tre fra Kong Sverres tid.

 

Egil forteller at på kirkeloftet var det lagringsplass for seilene til leidangsskipene. Det var ullseil som seinere ble brukt til å isolere kirken med. Vitenskapsmuseet har nå rekonstruert råseilet, og det er blitt vevet to slike. Det ene er nå i Roskilde. Denne kirken blir for mange et av høydepunktene på turen. Her er så mye å se, guiden er så flink og entusiastisk, og midt i dette skjønne kirkerommet får vi også en minikonsert av kantor Gunnar Gustad og en ung musiker.

 

Vi kjører i retning Leirfall og passerer Hegra festning, som ble så kjent under 2. verdenskrig. Her var harde kamper, men tyskerne inntok den aldri i strid. Det store helleristningsfeltet på Leirfall ble først funnet på 1950-tallet. Professor S. Marstrander var den første til å dokumentere feltet. Det ble brukt i kanskje 1500 år. Noen av ristningene lar seg tidfeste på grunn av dekoren. Spennende er 13 figurer i prosesjon, ledd i et rituale eller gudetilbedelse. Det finnes over 80 helleristningsfelt i Stjørdalen. Det er regelmessig avstand mellom dem, de tilhører ulike vald. De eldste ristningene er fra 1700–400 f.kr. De yngste ristningene er samtidige med den metallurgiske industriutviklingen. Her er mange båtfigurer, stor variasjon i typer viser tidsspennet. Her er flotte hjortespringbåter og her er robåter, bemannete og ubemannete. Her er mange fotsåler, mest to og to. De som har tverrstrek nærmer seg solkorsmotivet. Ellers ser vi meandere og sik-sak mønster. Her er også ristninger med hester. Mange av ristningene er vanskelige å tyde. Det er fritt fram å fabulere.

 

Neste stopp er Steinvikholm, en festningsborg som ganske riktig ligger på en holme, nå forbundet med fastlandet med en bro. Et imponerende anlegg! Karl Steinvik er tilsynshaver og vår guide. På denne holmen lot erkebiskop Olav Engelbrektsson bygge en stor slottsfestning fra 1524–1532. Han ønsket å hindre reformasjonen i å nå Norge og spilte et høyt politisk spill. Han var i en og samme person erkebiskop, kansler og lensherre. Med sin 4 m tykke murer i fløyene rundt borggården og to runde tårn diagonalt stilt og med 40 kanonstillinger dekket festningen hele holmen mot angrep. Men den manglet vann. Her var det svake punktet. Erkebiskop Olav brukte delvis de samme byggmestere som i Nidaros. Etter reformasjonen ble Steinvikholm noen år brukt som lensherrebolig frem til 1600. Deretter startet forfallet, og festningen ble brukt som steinbrudd for materialer til bl.a. Munkholmen. Da restaureringen begynte på 1800-tallet, var det vanskelig å se for seg den opprinnelige borgen. I 1525 forskanser erkebiskopen seg her. Han flytter riksregaliene og St.Olavs og Eysteins skrin til 2. etasje i tårnet. I 1537 er spillet tapt og han flykter til Belgia, hvor han dør i 1538. Danskene gjør statskupp og innfører reformasjonen. De tok kostbarhetene med seg, men ikke St.Olavs enkle trekiste. Den blir her i 30 år til og blir så ført til Domen. Det er interessant å tenke på at de to store skillene i Norgeshistorien finner sted her i Nord Trøndelag. Her begynner og slutter middelalderen og en nye era begynner.

 

Vi spiser en etterlengtet og god lunsj på Vågen vertshus og hotell på Frosta. Deretter kjører vi til Tinghaugen ved Logtun kirke. I nærheten av kirken, nede ved sjøen, ble Frostating holdt. Haugen fra 600-tallet er i dag markert med åtte bautasteiner, en for hvert middelalder fylke, Oppdal, Namdal og Romsdal kom til seinere. Fylkessteinene ble avduket i 1930. Hvert år i juni fra 940 og utover møttes 486 mann og 8 lagrettemenn til lagting her på Frosta. Herfra er det 14 km til Trondheim og det var lett å ta seg fram sjøveien. På 1600-tallet ble tinget flyttet til Trondheim. Vi går over til Logtun kirke, tvers over tunet. Det er opprinnelig en middelalderkirke fra midt på 1400-tallet, men med noen elementer fra 1100- og 1200-tallet. Portene er fra Tautra. Kirken var i mange år etter reformasjonen i privat eie inntil den ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1866. Etter en langvarig restaurering  kom den under tak i 1935. I kirken er en gammel kiste med tre låser, hvor Frostatingsseglet ble oppbevart samt et håndskrift hvor loven står nedtegnet.

 

Rett vest for Frosta ligger Tautra, en 2,6 km lang bru fører ut til denne paradisøya. Her ble det nordligste kloster i middelalderen anlagt i 1207, da man flyttet fra Munkeby, men det var cistercienser munker fra Lyse kloster som vigslet klosterkirken i 1207. I dag står deler av klosterkirken i ruiner. Vi ser det åpne landskapet rundt og kan godt forstille oss klostergården sør for kirken med tre- og steinbygninger rundt. Tautra er et «svart Ramsar»-område. Det betyr at her er et våtmarksområde av internasjonal betydning for fuglelivet. Vi kjører til Stjørdal hvor vi avslutter turen med middag på «Fryd og Gammen» i Stjørdal. Her takker ekspreses Lise Tschudi fra deltagerne og roser arrangementet. Preses takker Lars og overrekker Selskapets gave. Egil takkes med romerske drikkekruskopier.

 

Vi takker for innholdsrike, spennende dager med mye godt samvær!