Tyrkia 28. april – 5. mai 2007 Istanbul, Assos og Troja.

«Der øst møter vest …»

Referat ved Kari Myklebust (28.04, 30.04, 2.05 og 4.05) og Elisabeth Farnes (29.04, 1.05, 3.05 og 5.05)

 

Turen til Tyrkia var lagt opp av styret i Norsk Arkeologisk Selskap i samarbeid med teknisk arrangør som var Temareiser, Fredrikstad AS v/ Wiggo Andersen. Med på turen var også forfatteren og tyrkiakjenneren Thorvald Steen som skulle holde 3 innledende foredrag over periodene det bysantinske, det osmanske og det moderne Tyrkia.

72 personer deltok på turen.

Dag 1– lørdag 28. april

72 forventningsfulle medlemmer reiste med Turkish Airlines fra Gardermoen i rute den 28. april med kurs for Istanbul. Etter en hyggelig flytur på ca 3 ½ time med varm lunsj om bord, landet vi på Atatürk Airport i sol. Flyplassen er oppkalt etter Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias grunnlegger. To moderne busser sto klare til å frakte oss til våre respektive hoteller, Celal Sultan og Lady Diana, som lå med ca. ti minutters gange fra hverandre i bydelen Sultanahmet.  På vei fra flyplassen fikk vi hilse på våre to tyrkiske guider som skulle følge med oss på hele turen. Den ene var en ung student, Nursal Sezen Kocak, som hadde vært utvekslingsstudent i Norge, og som snakket brukbart norsk. Den andre, Yagiz N. Samanci, var profesjonell turistguide, oppvokst i Sverige og snakket godt svensk. I tillegg var vår tekniske reiseleder Wiggo Andersen fra Temareiser med oss fra Gardermoen.

 

På vei inn fra flyplassen fikk vi den første, korte innføringen om landet og byen. Tyrkia har et flatemål på over 780.000 kvadratkm. med ca. 75 millioner innbyggere. Over 14 millioner bor i Istanbul, byen med de mange navn ned gjennom historien.

Opprinnelig grunnlagt av greske kolonister under navnet Byzantion, deretter innlemmet i Romerriket under Pompeius i år 64 f. Kr. som Byzantium.

 Fra Snorre er den kjent som Miklagard. Keiser Konstantin gjorde den til sin by i år 330 og kalte den Konstantinopel. Grunnleggelsen av Konstantinopel var begynnelsen på det bysantinske tusenårsriket som varte fram til 1453. Da ble byen erobret av osmanene, og den blir hovedstad i et osmansk imperium som varer til etter første verdenskrig. Kemal Atatürk blir i 1923 den første president i det nye Tyrkia og flytter hovedstaden til Ankara, men Konstantinopel, som først i 1930 offisielt skifter navn til Istanbul, fortsetter å være den langt største byen. Man kan se flere av bymurene fra de forskjellige periodene, bla. byporten Porta Aurea – Den Gyldne Port (sagaenes Gull-Varta) som Sigurd Jorsalfar red igjennom da han ankom byen i år 1111.

Vann var viktig, og både bysantinske keisere og osmanske sultaner holdt akveduktene i god stand. Vi fikk også et første inntrykk av en velstelt by med store parker hvor tulipanene var i ferd med å blomstre av. Tulipanene kommer for øvrig opprinnelig fra Tyrkia og går ofte igjen i tyrkisk ornamentikk. Ellers er byen sterkt preget av at den ligger ved Bosporus. Det er bygget flere broer over Bosporus-stredet og Det Gyldne Horn (sagaenes Sjåvidarsund) med Galata-broen som den mest kjente. Istanbul er inndelt i 17 ”kommuner” som er relativt selvstendige.

Etter innsjekking på våre respektive hoteller, var det felles middag på Hotell Lady Diana. Fra takterrassen i øverste etasje, hadde vi et fantastisk skue til de store moskeene med opplyste tårn og med nesten fullmåne over.

 

 

Dag 2 – søndag 29.april

Etter en god frokost var det samling på Hotell Lady Diana med første foredrag av Thorvald Steen. De som bodde på hotell Celal Sultan fikk en hyggelig 10 minutters gåtur ned gaten Yerebatan Caddesi, over den gamle Hippodromen som i dag er en åpen plass- At Meydani- og videre opp til hotellet. Tema for dagen var Konstantinopel og Det bysantinske riket. Steen innledet med å fortelle om den vestlige verdens syn på Det bysantinske riket - i motsetning til tyrkernes eget syn på denne perioden – en periode som varte fra år 330 da keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til Konstantinopel, og fram til 1453 da byen ble tatt av osmanene (tyrkerne). Steen betegnet denne motsetningen ikke bare som en ideologikamp (islam- kristendommen), men også som en kulturkamp, for da tyrkerne tok Det bysantinske riket satte de fyr på biblioteker og universiteter.

Hovedfokus på Steens foredrag var kontakten mellom Konstantinopel og vikingkongene Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfar på 1000- og begynnelsen av 1100- tallet. Vi fikk høre om Harald Hardråde som reiste fra Gardarike til Konstantinopel (Miklagard) i 1034 og ble høvding i væringgarden, en avdeling nordeuropeiske leiesoldater i den bysantinske keiserens hær. Han ble 10 år i keiserens tjeneste.

Iflg. Steen er Sigurd Jorsalfars opphold i Konstantinopel forbundet med større usikkerhet. Hvilke historier fortelles om Sigurd, hvorfor dro han til Miklagard og hva skjedde når han kom dit? Var han eventyrer eller korsfarer? Disse spørsmålene var utgangspunktet for forfatteren Thorvald Steens interesse for Istanbul og for hans mange Østerledsferder.

Iflg. Snorre var Sigurd en korsfarer som skulle til Jerusalem (Jorsal) for å bringe hjem en bit av Jesu kors til Nidaros. På veien hjem drar han innom Konstantinopel. Snorre gjør et stort nummer av det staselige inntoget hans i Konstantinopel og det sterke inntrykket han gjorde på folket der og vise versa. Men hverken lokale kilder eller skaldekvad nevner dette besøket.  

Steen mente at Sigurd ønsket å dra til Konstantinopel for å møte keiser Alexios I.(sagaenes Kirjalax) som var kristenhetens øverste leder. Det var også denne keiseren som startet det første korstoget. Foruten å befri Jerusalem fra ”de vantro”, ønsket keiseren også hjelp fra korsfarerne til å slå ned på aggressive naboer som truet Konstantinopel og Det bysantinske riket.  Steen mente derfor at det må ha vært et sjokk for Sigurd å komme til Konstantinopel og skjønne at han var en del av et maktpolitisk spill.

Sigurd døde i 1130, men det er ikke dokumentert at Sigurd dro til Nidaros etter at han kom hjem.

Hvordan så Konstantinopel ut da Sigurd besøkte byen? Bortsett fra alle minaretene er ikke gamle Istanbul særlig forandret i dag.  Byen, som i sin arkitektur var påvirket av Roma, spredde seg ut fra tre store bygninger: Hagia Sofia, Hippodromen og Keiserpalasset. Steen fortalte at Konstantinopel på sitt mektigste forvaltet 75 % av alt gull i verden. Byen var smeltepunktet mellom øst og vest, og befolkningen besto av en blanding av kristne, jøder og muslimer.

Vi fikk høre hvordan byen i år 1204 fikk sitt banesår. Bakgrunnen var at Saladin (sultanen av Egypt og Syria) i 1187 hadde gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne og åpnet byen for alle religioner.  De kristne i Vest-Europa var frustrerte. En appell fra pave Innocens III om et 4. korstog førte til organiseringen av en stor hær av kristne fra Vest- Europa. Men korsfarerne manglet penger, og de inngikk derfor en avtale med den aldrende og manipulerende doge Enrico Dandolo fra Venezia at han skulle bidra økonomisk mot at han fikk halvparten av det landet og de skattene korsfarerne tok. Korsfarerne ble således på dogens initiativ ledet mot Konstantinopel, de angrep byen og sine kristne trosfeller, og tok med seg mange kostbarheter tilbake til Venezia hvor de fremdeles befinner seg.

Gjennom de mørke årene som fulgte, betegnet som det Latinske riket (1204-61), var Konstantinopel redusert til en by bestående av små enklaver spredt innenfor bymurene. Keiserne, som var blitt fordrevet fra byen, overlevde i Nikea (dagens Iznik) lenger sør.

 I en kort oppblomstringstid fra 1261-1321, ble Konstantinopel gjenerobret av de bysantinske keiserne med god hjelp fra italienske Genova som konkurrerte med Venezia om verdensmakten. Genoveserne etablerte kolonien Pera (dagens Beyoglu) på den andre siden av Det Gyldne Horn og overtok samtidig kontrollen over byens handel. Denne perioden, kjent som den Paleologiske renessanse (etter keiser Michael VIII Paleologos 1258-1282), så også en oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Et eksempel på dette er den vakre Chora kirken med sine imponerende mosaikker som vi skulle besøke senere. Etter en bitter borgerkrig fra 1321-54  over den keiserlige arvefølgerekken, skrumpet Det bysantinske riket raskt ettersom osmanene (tyrkerne) utvidet sitt territorium vestover. Etter å ha tatt Prusa (1326) og Adrianopel (1362) falt tilslutt Konstantinopel og Det østromerske riket i 1453.

Den siste bysantinske keiseren forsøkte forgjeves å få hjelp fra sine kristne trosfeller i Vest- Europa, men ingen, bortsett fra ungarerne som ble slått på veien, stilte opp.

 

Etter Steens foredrag holdt preses Christen Aass et morsomt innlegg om goterne som levde i området rundt Svartehavet og om kontakten mellom Norge og Konstantinopel i Vikingtiden. Vi fikk høre om vikingenes ferder nedover de russiske elvene til Miklagard, datidens E6. Videre om Harald Hardrådes opphold i byen, hans posisjon som sjef for væringgarden og hans forhold til den vakre, men dog gamle, keiserinne Zoë, keiser Konstantin IX hustru. Christen beskrev også Sigurd Jorsalfars inntog i Konstantinopel gjennom bymuren ved Den Gyldne Port og viste en tegning av A. Bloch med den berømte scenen.

Vi fikk også høre om Ragnvald Orknøyjarl og hans tokt til Det Hellige Land i 1154 i kjølvannet av Det andre korstog. I hans følge var kongsfaren Erling (senere kalt den Skakke) og William den gamle, biskop av Orknøyene – og de fikk liksom Sigurd Jorsalfar en strålende mottakelse hos keiseren (Manuel 1. Comnenus).

 

Dagens byvandring var konsentrert til den bysantinske tiden og det geografiske området Sultanahmet. Etter Steens foredrag tok våre guider oss med til Hippodromen (sagaenes Padreimr), Istanbuls desidert viktigste landemerker fra denne perioden. Lite var igjen av denne gigantiske veddeløpsbanen som en gang sto i hjertet av Konstantinopel. I dag fungerer den som en avlang, åpen plass, men gatene som løper rundt plassen følger så og si direkte i sporene til veddeløpsvognene. Hippodromen ble først oppført av keiser Septimius Severus etter forbilde av Circus Maximus i Roma i det 3. årh., men den ble senere utvidet og knyttet til det store keiserpalasset på østsiden via den keiserlige balkong (kathisma) under Konstantin den Store. En antar at Hippodromen kunne ta opptil 100.000 mennesker. I dag gjenstår kun tre monumenter fra keisertiden i det som engang var banens sentrallinje (spina) der søyler og statuer, innsamlet fra alle deler av keiserriket, ble oppført. Disse er den egyptiske obelisken fra ca. 1500 f.Kr. som keiser Theodosius I. fikk brakt til sin by fra Horustempelet  i Karnak i det 4. årh. Vi kunne se hieroglyffer med  bl.a. bilde av horusfuglen oppe på obelisken. Obelisken som i dag trolig bare er ca. 1/3 av sin opprinnelige høyde, ble plassert på en firkantet sokkel som var utsmykket med relieffer som viste scener av keiseren og hans familie (keiserfamilien som ser på hesteveddeløp, Theodosius som står klar med laubærkransen for å krone vinneren, fanger som bøyer seg for keiseren og tilslutt reisingen av selve obelisken.) Stilen på relieffene er typisk for den senantikke keiserstilen på 300- tallet med de små dukkeaktige figurene med de store hodene og det himmelvente blikket til keiseren. Guiden fortalte om Proklos som fikk i oppdrag å frakte og reise monumentet, noe også plaketten på sokkelen berettet om.

Vi gikk videre til ”Slangesøylen” som ble brakt hit fra Delfi, og som dateres til år 479 f. Kr. Vi fikk høre at søylen, som nå er avbrukket, opprinnelig var del av et større monument med 3 omslyngende bronseslanger som bar en stor gullkjele på toppen av sine hoder. Monumentet ble gitt til Apollontempelet i Delfi for å minnes grekernes seire over perserne ved Salamis og Plataia i 479 f.Kr. To av hodene er bevart, det ene er i British Museum, og det andre er utstilt i det Arkeologiske museet som vi skulle besøke etter lunsj.

 

Vi stoppet opp ved Konstantinsøylen, oppkalt etter keiser Konstantin VII Porphyrogenitus (han som er født i purpur) som restaurerte den på 900- tallet. Søylen, som er laget av store sandsteinsblokker, blir også referert til som bronsesøylen, fordi den engang var dekket av tynne bronseplater. Disse platene ble fjernet under angrepet til det 4. korstog, og deretter smeltet om og utmyntet. Dateringen av den opprinnelige søylen er usikker.

Det siste monumentet på plassen var en vannfontene, utformet som en paviljong med et kuppelformet tak. Fontenen var en gave fra den tyske keiser Wilhelm II og ble reist i forbindelse med hans besøk til Istanbul i 1901.

I dag kan vi se det opprinnelige bakkenivået på Hippodromen som ligger ca. 2m under dagens nivå.

På vestre langside av Hippodromen pekte Yagiz ut det tidligere 1500- talls palasset til storvisiren Ibrahim Pasa.  Palasset ble restaurert i 1983, og er i dag museum for tyrkisk og islamsk kunst. Vi fikk høre at denne bygningen er et av de viktigste eksemplene på osmansk profanarkitektur fra 1500- tallet.

 

Før vi gikk videre, fortalte guidene om de tre store periodene i Konstantinopels tidlige historie: Den første under Konstantin den Store (330-337), dernest under Theodosius I. (379-395) og til slutt under Justinian I. (527-565).

 På veien videre passerte vi en avhugget steinbauta som er eneste rest etter den bysantinske triumfbuen ”Milionen”. Fra dette punkt ble veistrekningene til alle hjørner av Romerriket målt.

 

Neste stopp på programmet var Yerebatan Sarayi, et enormt underjordisk sisterneanlegg som ble oppført under keiser Justinian I. i 532. Anlegget, som er en nokså uvanlig turistattraksjon, ble bygget for å tilfredsstille det stadig økende behov for vann i det store keiserpalasset. Sisternen er utformet som en stor søylehall der 336 søyler bærer taket med de mange buer og krysshvelv. Søylene som er 8m høye og har utskårete kapiteler, er alle spolier (gjenbruk av antikke monumenter).  Sisternen kan ta 80.000 liter vann og er den største av de 54 sisternene som var i bruk under keisertiden. Yagiz pekte på et stort bilde på veggen som viste en rekonstruksjon av byen fra denne tiden. Vannet ble hentet fra Belgrade skogen ca. 20km utenfra og ført til sisternene via akveduktene. Deler av Valens akvedukt, som ble oppført på 300- tallet, er fremdeles godt synlig i bybildet.  Osmanene oppdaget ikke denne sisternen før ca. hundre år etter erobringen av Konstantinopel da folk drev og heiste opp vann fra hull de hadde laget i kjelleren på husene sine.

  Vi vandret litt på egenhånd på treramper som er bygd opp for turistene mellom de opplyste søylene. T.v. i enden av søylehallen sto to søyler med baser utformet som Medusa hoder. Det ene hodet var plassert opp ned, mens det andre sto sidelengst.  De hedenske hodene som er fra antikken, kan opprinnelig ha vært brukt til å markere et ”nymfaion”, og de kan ha vært plassert her i sisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. Vi passerte også ”Tåresøylen”, en søyle utskåret med et slags mønster av tårer og med vann dryppende nedover overflaten. I dag er kun 2/3 av den originale sisternen synlig, idet resten ble murt igjen på 1800- tallet.

 

Vi krysset over gaten der trikken går på vei til Hagia Sofia (sagaenes Ægisif). For å slippe å stå i kø, hadde våre guider kjøpt billetter på forhånd. For mange var Hagia Sofia høydepunktet på turen. Denne enorme kirken som var innviet til ”Den Hellige Visdom”, ble bygd under keiser Justinian I. (532-537). Den er med sin enorme kuppel den 4. største i verden.  Kirken fikk stor betydning for kirkearkitekturen i Det bysantinske riket - i motsetning til basilikaen som ble enerådende i Vest -, og den påvirket også utformingen av de senere moskeene. Spesielt gjelder dette kuppelen som støttes opp av store buer som overfører kuppelens vekt til de 4 hjørnepillarene, og pendentivene som støtter kuppelhvelvingen ved å danne overgang mellom kuppelsirkelen og det firkantete kirkerommet under.

Ved hjelp av denne konstruksjonen, pendentivkuppelen, kunne en bygge større og lettere kupler enn det som hadde vært vanlig i de romerske bad og mausoleer.

Etter tyrkernes overtakelse av Konstantinopel i 1453, ble kirken omgjort til moské, og minaretene, fontenen og de tre gravmausoleene er fra denne tiden. I dag er Hagia Sofia museum, og kirken har gjennomgått omfattende restaureringer.

Vi gikk forbi den lange køen og stoppet ved forhallen (narthex).  Her ga guidene oss et tilbakeblikk over kirkens historie: I år 325, etter kirkemøtet i Nikea, ble kristendommen antatt som offisiell religion i Romerriket, og i 330 flyttet Konstantin den Store hovedstaden fra Roma til Konstantinopel.

Kirkebygget vi nå ser er det tredje i rekken. Opprinnelig lå det et Athena tempel her fra førkristen tid da Konstantinopel var en gresk by (Byzantion).  Den første kirken ble bygd av Konstantins sønn på 300- tallet, men den brant ned etter kort tid og ble erstattet av en ny, oppført av Theodosius II mellom 404-414.  Også denne kirken brant (under Nika opprøret i 532), men vi kan se rester etter den i en 2m dyp sjakt i hagen ved inngangen.

Jordskjelv og ødeleggelser har satt sitt preg på dagens kirke som er blitt påbygd og forsterket flere ganger med store støttepillarer og strebebuer, noe som delvis tilslører kirkens opprinnelige utseende.

 

Vi fortsatte gjennom den keiserlige port (som i dag er publikumsporten) i indre forhall og inn i selve kirkerommet med den enorme kuppelen som rager 56m over rommet. Den er bygd av vulkansk stein fra Rhodos, men guidene våre fortalte at den første kuppelen var laget av alabast og lyste som en gylden kule i nattemørket. Grønne marmorsøyler som ble hentet fra Artemistempelet i Efesos (kjent som et av verdens syv underverker) og porfyrsøyler fra Baalbek ble reist i skipet.  Mesteparten av det gjenværende kirkeinventaret skriver seg fra osmansk tid, bl.a. nisjen som vender mot Mekka (mihrab ), imamems stol (kürsü), sultanens losje, prekestolen (minbar), sitteplattformene for de eldre (maqsuras) og de 4 marmorplatformene (müezzin mahfilis) hvorfra det ble lest fra Koranen.  På hvert av hjørnene som bærer den store kuppelen og ved nisjeåpningene til de tilstøtende halvkuplene hang store skjold med kalligrafiske inskripsjoner på arabisk. Disse bar navnet til Allah, profeten Mohammed, de første 4 kalifene, samt Hasan og Hussein to av profetens barnebarn som har fått martyrstatus.

Høydepunktet i utsmykningen av kirken var de mange mosaikkene med hellige bilder som engang dekket vegger, hvelv og buer.  Disse ble utført etter den ikonoklastiske perioden (726-843) da det igjen ble tillatt å fremstille religiøse motiver.

Imidlertid var det bevart noen av de opprinnelige mosaikkarbeidene med geometriske mønstre fra keiser Justinian I’s tid. Disse kunne vi f. eks. se i taket i indre forhall og i den tilstøtende vestibylen til keiserens livgarde. Mosaikkene i Hagia Sofia viser bilder dedisert til spesielle personer (ofte helgener eller keiseren og hans familie), og har ikke de vanlige klassiske billedsyklusene med scener fra Jesu og Marias liv som vi ser i vestlige kirker

 Et av de vakreste mosaikkbildene i kirken (fra det 10. årh) fant vi på inngangsveggen over døren i vestibylen, der Jomfru Maria med Jesusbarnet er flankert av de to store keiserne i Det bysantinske rikets historie; Konstantin den Store og Justinian I. som overrekker henholdsvis byen Konstantinopel og kirken Hagia Sofia til Jesu mor.

 

Da kirken ble omgjort til moské, ble mosaikkene dekket til med gips og erstattet med malt dekor. Men etter at kirken ble museum, er det satt i gang et omfattende program for å blottlegge og restaurere de bysantinske mosaikkmaleriene.

Etter et engasjert innlegg av vår guide Yagiz der han fortalte om Sunni og Shia muslimer og sammenliknet Bibelen med Koranen, vandret vi videre opp til galleriene som var kvinnenes plass i kirken.

På veien passerte vi en stor marmorkule med en kran som er et drikkevannsreservoar brakt hit fra Pergamon. En rampe førte opp til nordre galleri. Fra galleriene kunne vi betrakte mosaikkene på nært hold, og også se hvordan de har fjernet gipsen og avdekket de flotte bildene under. Herfra så vi også godt den store apsismosaikken med Jomfru Maria og barnet som ble innviet påskedagen i år 867 for å feire seieren over ikonoklastene (de billedfientlige). I gulvet i søndre galleri pekte guidene ut graven til Enrico Dandolo, den gamle dogen av Venezia, som var ansvarlig for det 4. korstogs angrep på Konstantinopel i 1204.

På marmorballustraden i søndre galleri fant vi også rester etter våre skandinaviske forfedre. I 1964 ble det oppdaget en runeinnskrift her med bl.a. navnet Halfdan.

Innskriften er datert til 1000- tallet og kan kanskje stamme fra en av væringene som var på vakt i kirken under messen sammen med medlemmer av keiserfamilien. Senere er det funnet en runeinnskrift til i nordre galleri, der navnet Are fremkommer.

 

Vi gikk ut av den enorme kirken på sørsiden via vestibylen til keiserens livgarde og gjennom den store bronsedøren fra 2. årh. f. Kr. som ble brakt hit fra et hellenistisk tempel i Tarsus.

 Det ble lunsjtid og vi samlet oss med våre guider på restauranten Masal like i nærheten.

 

Etter lunsj besøkte vi Det arkeologiske museet som lå i Gülhaneparken like ved Topkapi palasset. Vi delte oss i to grupper og vandret rundt med hver vår guide. Museet er Tyrkias første museum. Bygningen vi ser i dag, ble oppført mellom 1891-1908, og var ifølge vår guide det første bygg som ble oppført spesielt som museum. Fasaden, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret inngangsparti, er inspirert av den berømte ”Alexandersarkofagen” og ”De gråtende kvinners sarkofag” som vi skulle se inne i museet.  En ny fire etasjers fløy ble oppført i 1991 på baksiden av den gamle bygningen. I tillegg var det 2 andre bygninger som lå på museumsområdet; Cinili Kösk paviljongen med sin utstilling av gamle tyrkiske fajansefliser og glassert keramikk og museet for orientalsk kultur.

Istanbuls arkeologiske museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst, innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store osmanske riket. I tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Vi stoppet kort ved inngangen der guiden vår pekte ut tre store porfyrsarkofager fra det 4. og 5. årh. e. Kr. Disse har inneholdt levningene til noen av de første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt de romerske og bysantinske keiserne.

Vi gikk inn i hovedbygningen der 1. etasje med sine 20 rom viste arkitektur og skulptur fra gresk, hellenistisk og romersk tid.  Hovedattraksjonen her var rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen i Sidon (dagens Libanon), og som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at sarkofagene ble laget for en linje fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh. f. Kr.

Vi stoppet først ved ”De gråtende kvinners sarkofag” som var utformet som et gresk tempel og viste vakkert utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sider. Sarkofagen skal visstnok ha tilhørt kong Straton (374- 358 f.Kr.) som var kjent for sin store interesse for kvinner. De gråtende kvinnene antas å være hans koner eller del av hans harem. På balustraden rundt sarkofagen så vi kongens eget begravelsesopptog med hester og vogner.

Vi gikk videre til ”Alexandersarkofagen” som var den fineste, og som betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke Alexander den Store (356- 323 f. Kr.), men ble laget for kong Abdalonymos av Sidon. Navnet har den fått fordi relieffene på langsidene viser scener fra Alexanders liv; bl.a. kunne vi se slaget ved Issus i 333 f.Kr. der Alexander vinner over perserkongen Darius og en jaktscene der Alexander og Abdalonymos deltar. Vi så også rester av maling (spesielt rødt) på de utskårete figurene, og kunne bare forestille oss hvordan disse relieffene opprinnelig må ha sett ut.

Vi passerte en rekke statuer og gravstener (stelae) med relieffer fra romersk tid og gikk over i den nye fløyen der 1. etasjen viste gjenstander fra Thrakia, Bithynia og Det bysantinske riket. På en av veggene pekte Yagiz ut en rekonstruksjon av fasaden til Athenatempelet i Assos som vi senere skulle se ruinene av på vår tur til Troja. Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia. Noen av de originale gavlrelieffene til tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viste også arkitektur over en lang tidsperiode.

2. etasje viste en utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene fra de første bosetninger i området fra ca. 6000 f.Kr. til osmansk tid. Her stoppet vi bla. ved det ene slangehodet som tilhører Slangesøylen på Hippodromen, og vi så også deler av den 1000m lange jernlenken som sperret av Det Gyldne Horn slik at fientlige skip ikke kunne komme inn til havnen. Vi passerte et unikt mosaikkmaleri som ble funnet i Kalenderhane moskeen som tidligere var en bysantinsk kirke. Mosaikken, som er utført med biter både i glass og stein, viser Jesu presentasjon i tempelet. Det som er spesielt med denne mosaikken, er at den er den eneste fra før-ikonoklastisk tid med religiøst motiv som vi kjenner fra Istanbul.

3. etasje viste arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene.  Spesielt var funnene fra Troja interessante, idet vi skulle besøke stedet senere på turen. Vi så arkeologisk materiale fra de 9 ulike bosetningslagene (ca.3000 f.Kr.- 400 e.Kr.), bla. noen flotte gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-2200 f.Kr.), modeller av hus samt mengder av keramikk. Gullsmykkene er deler av den store gullskatten som ble funnet av Heinrich Schliemann på 1800- tallet og som ble smuglet ut av Tyrkia.

I 4. etasje kunne vi betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.

 

Vi krysset over gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viste arkeologisk materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk, hettitisk og sumerisk.

I utstillingene var det en rekke statuer og utskårete relieffer fra forhistorisk tid, bla. fant vi her noen av de glasserte mursteinsfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr.

Et av rommene inneholdt en rekke leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi kjenner til, datert til rundt 2700 f. Kr. Blant leirtavlene fant vi også en hettitisk kopi av den berømte Kadeshtraktaten, en fredspakt som ble skrevet i 1269 f. Kr. mellom egyptere og hettiter. Hettitene bodde i Anatolia, og deres hovedstad Hattusha lå ved dagens Bogazköy ca. 3 timers kjøring fra Ankara.


Dag 3 – mandag 30.april

For beboerne på hotell Celal Sultan betydde ny morgen en ny fin gåtur til Lady Diana og en ny, interessant innledning til dagen med Thorvald Steen. Tema for dagen var det osmanske Tyrkia. Denne dagen ble det en omlegning av programmet. Vi skulle se Den blå moské og Topkapi-palasset som opprinnelig planlagt, men busset etter lunsj over til det moderne Istanbul på den andre siden av Bosporus. Endringene ble gjort fordi det der var varslet demonstrasjoner dagen etter som var 1. mai. Steen ga en kort innføring i grunnene til demonstrasjonene. Bak det hele ligger en redsel for at Tyrkia skal bli en muslimsk stat. Statsminister Erdogan er troende muslim. Ved presidentvalget går han inn for nåværende utenriksminister Gyl, og han er også eneste kandidat. Men Gyls kone bærer skaut, og det er stor motstand mot at hun skal komme inn i presidentpalasset. Sagt på en annen måte vil man bevare den sekulære staten som Atatürk grunnla. Det er Parlamentet som velger presidenten, men valget kan klages inn for Høyesterett som kan underkjenne det hvis det strider mot Grunnloven. (Som vi senere erfarte, ble valget underkjent fordi Gyl ikke fikk nok stemmer. Han trakk seg da han heller ikke ved neste valg fikk nok stemmer).

Dette tas med fordi det dannet et spennende bakteppe for hva vi skulle se og høre under oppholdet i Tyrkia.

Steen fortsatte med å fortelle om hvordan osmanene kom til makten. Det osmanske riket grunnlegges i 1299 av den lokale hærføreren Osman 1. utenfor Bursa. Fra 1326 blir Bursa hovedstad. Noen år senere inntas Edirne (Adrianopel) som ligger ved grensen mot Hellas, og denne byen blir hovedstad noen tiår før de inntar Konstantinopel i 1453. Riket er på høyden i Süleyman den Stores regjeringstid 1520-1566. Det styres fra Topkapi-palasset. De første 200 år kjennetegnes av stor religiøs og etnisk toleranse. Kristne var med både i de militære styrkene og i haremet. Harem er et arabisk ord for ”det indre huset” og hadde enorm betydning. Mens sultanene var på krigstog sammen med soldatene, var kvinnene i haremet hjemme og holdt de lange linjene. Der var nok streng rangordning. Fire ektefeller til sultanen og ev. mor hadde den høyeste rang, men i alt var der ca. 2000 kvinner. Topkapi var en egen verden med ca. 4000 hester, 10 moskeer, 14 bad og 2 sykehus; alt med en utstrekning på over 700 kvadratkilometer. På helligdager kunne det være opptil 10.000 gjester som også skulle bespises. For å holde dette store maskineriet i gang, måtte man ut og rekruttere, minst hvert 5. år. Visirene, som var en slags statsminister og nest etter sultanen i rang, skulle helst rekrutteres utenfra. De måtte kunne minst tre språk, vanligvis tyrkisk, persisk og arabisk. Dette betydde stor kontakt med omverdenen. Vaktstyrkene, som vi kjenner som væringer fra Snorre, ble nå kalt janitsjarer og besto av mange raser. Deres symbol var en svart gryte, og sjefen for janitsjargarden ble kalt ”sjefssuppekoker”. Süleyman den Store levde sammen med sine soldater når de var på krigstog og var nok en populær hærfører. Likevel kunne dette bety begynnelsen til rikets nedgang. En av hans koner, Roxelana (muligens russisk) var en mektig kvinne hjemme mens ektemannen var bortreist. Ryktet sier at hun fikk Süleyman til å myrde sin sønn som var utpekt til hans etterfølger og fikk innsatt sin egen sønn Selim som ny sultan. Indre intriger forsterket nedgangen, og det osmanske riket taper slag mot Venezia (slaget ved Lepanto i 1571) og mot Wien (1683). De påfølgende sultaner hadde ikke samme evner som Süleyman i krig; bl.a. hadde en av dem størst interesse av å være hjemme og dyrke tulipaner. Store deler av det osmanske riket løsriver seg, bl.a. Hellas, Kreta og Balkan. Samtidig var det sterke strider innad i riket, og da Tyrkia allierte seg med Tyskland i 1. verdenskrig, var løpet kjørt. Da var statskassen tom, og den siste sultanfamilien ble ført fra Topkapi til det store sommerpalasset Dolmabahce ved Bosporus. I 1923 ble Kemal Atatürk det nye Tyrkias første president, og han flyttet hovedstaden til Ankara. Selv oppholdt han seg mye i Istanbul og døde der i 1938, nettopp i Dolmabahce palasset. I 2. verdenskrig var Tyrkia på de alliertes side, og i 1952 ble landet medlem av NATO. Tyrkia har søkt om medlemskap i EU, men regner ikke med å komme inn før om noen år.

Etter Steens foredrag var det avgang med våre to guider til Den blå moské. Sultan Ahmet I’s moské fra 1616 er Istanbuls absolutte landemerke. Det imponerende byggverket har 6 himmelstormende minareter og blir sett på som den osmanske arkitekturens høydepunkt. Moskeen er tegnet to tiår etter den berømte tyrkiske arkitekt Sinans død, men arkitekten Mehmet Aga var sterkt påvirket av Sinans velprøvde tegninger. Hovedrommet er preget av en sentral kuppel omkranset av fire halvkupler. Byggverket er likevel adskillig mindre enn Hagia Sofia selv om det ble utstyrt med adskillig mer prakt, bl.a. 20.000 blå kakkelfliser som har gitt moskeen navn. Disse er laget av keramikere fra byen Iznik, daværende Nikea. Fra tårnene på moskeene er det bønneutrop 5 ganger i døgnet, live! Oftest er det imamene som synger, og det foregår vanligvis på arabisk. Alle åpningene i minaretene vender mot Mekka.

Vann er viktig, man må være ren før man ber. Man tar også av seg skoene før man trer inn i moskeen.

Videre gikk turen til Topkapi, sultanens palass. Palasset var de osmanske sultaners residens i over 400 år, og regnes som Istanbuls største severdighet både i besøkstall og areal. Topkapi er oppdelt i bygninger og gårdsrom som, i og for seg, skulle ha så lite kontakt seg imellom som mulig, f.eks. ett for kvinnene og privatlivet, ett for verksteder og ett for offisielle arrangementer. Mange av palassets bygninger virker paviljongaktige og var heller ikke bygd for å vare. Noen av bygningene er storslåtte, og de forskjellige sultanene føyde gjerne til nye bygninger i andre stilarter enn de foregående. Dessverre kom vi ikke inn i biblioteket som har mer enn 22.000 håndskrevne verk og heller ikke inn i haremet som var stengt. Men det var nok å se likevel: den enorme kjøkkenbygningen med nydelig keramikk bl.a. fra Kina på 1400-tallet, skattkammeret med en rik samling av smykker, gullforgylte te-serviser, diamantbesatte gjenstander, perlebesatte koranvesker osv. Spesielt vakre var tronstolene, den ene en gave fra en persisk shah og den store diamanten- 86 karat og verdens femte største. Deltakerne gikk litt rundt på egen hånd og noen bemerket harmonien i omgivelsene, den flotte utsikten over Det Gyldne Horn og den interessante båttrafikken fram og tilbake til Svartehavet. Fin lunsj på restaurant Konyali inne på området, som alltid i hyggelig prat med andre deltakere om hva vi hadde sett.

Etter lunsj gikk vi tilbake til de ventende bussene som skulle ta oss over broene til det moderne Istanbul på andre siden av Bosporus. Vi stoppet for kaffe på en flott utsiktsplass med en liten friluftsrestaurant hvor vi kunne beundre båttrafikken nordover gjennom Bosporos.  På veien fram, fortalte vår tyrkiske guide om områdene hvor den kjente tyrkiske forfatter og Nobelprisvinner Orhan Pamuk hadde bodd både som ung og voksen. Mange hadde lest hans siste utgitte bok ”Istanbul”. Tilbake gikk turen over Taximplassen, og vi stoppet også opp foran hotell Pera Palas, bygd i 1892 hvor etter sigende Agatha Christie skrev ” Mordet på orientekspressen” på rom 411. Orientekspressen hadde som kjent endestasjon i Istanbul, og hotellet ble bygd spesielt for å ta imot reisende med dette toget.  Vi fikk også en gåtur i gatene rundt det svenske konsulatet før vi dro tilbake over broene, innom våre respektive hoteller og videre til den kjente restauranten Hamdi for å spise middag.

 

Dag 4 – tirsdag 1. mai

Denne dagen fikk vi tredje og siste foredrag av Thorvald Steen med tema ”det moderne Tyrkia”. Pga. gårsdagens endring i programmet, skulle vi i felleskap dra direkte til Chora kirken som lå i bydelen Edirnekapi på nordsiden av det historiske sentrum like innenfor bymuren. Ettermiddagen var fri til egen disposisjon.

I sitt foredrag fortalte Steen hvorfor det osmanske riket gikk til grunne. Hovedårsaken var at det kom på etterskudd i forhold til industrialiseringen som pågikk i Europa. I tillegg var statskassen tom, og tyrkerne deltok på feil side i 1. verdenskrig. Riktignok vant Kemal Atatürk, som da var general, det store slaget i 1915 ved Gallipoli ved Dardanellene - et viktig strategisk punkt for de allierte. Men etter krigens slutt og Tyrkias nederlag, inntok og administrerte de allierte ved Frankrike og Storbritannia Istanbul fra 1919 - inntil dagens republikk ble grunnlagt under Kemal Atatürk i 1923.

Først i 1930 skifter Konstantinopel offisielt navn til Istanbul.

Vi fikk høre hvordan Atatürk omskapte Tyrkia til en moderne stat. Han flytter hovedstaden til Ankara i det sentrale Anatolia- det mest tyrkiske området i republikken- han skifter ut arabisk med det latinske alfabet, han forbyr turban, fes og skaut og gir kvinnene en friere stilling. Han innfører også ny grunnlov som lovfester at Tyrkia skal være en stat for tyrkere og at alle andre etniske grupper (som f. eks. kurderne) skal inn i det tyrkiske fellesskapet. Alt offisielt språk blir tyrkisk, og landet får en svært avansert hær på nærmere 700.000 mann som benytter de mest moderne metoder og krigsutstyr. Alt dette bruker han forbausende kort tid på å innføre, noe som forteller om sultanens svake stilling og hans politiske betydning. I Sèvres traktaten fra 1920 etter 1. verdenskrig, blir kurderne lovet en egen stat, men 3 år etter krigen oppretter Vesten diplomatiske forbindelser med den nye Tyrkia, og kurderne blir glemt. Steen fortalte at det i dag bor 22 millioner kurdere utenfor Tyrkias grenser, og bare i Istanbul er det ca. 4 millioner. Dette er den største minoriteten som eksisterer utenfor eget land, men i den tyrkiske forfatningen blir kurderne betegnet som øst-tyrkere.  Imidlertid blir det gamle Istanbul en smeltedigel og et fristed for minoriteter og flyktninger. Vi fikk også høre om militærets og politiets rolle i dagens Tyrkia, der politiet iflg. Steen er opptatt med det som gjelder moral og normer innenfor ”Islam Light”. Samtidig som Tyrkia er medlem av NATO, har det militære stor makt. Det tyrkiske Sikkerhetsrådet som består av 2 politikere og 3 militære kan gjennomføre statskupp. Rettsvesenet er enormt mht. hvor mange som alltid sitter i fengsel - så forfatningen i det ”moderne” Tyrkia har en rekke inkonsekvenser i seg. Tilslutt fortalte Steen at Kemal Atatürk, som flyttet hovedstaden til Ankara, hele livet elsket Istanbul, der han også tilslutt dør 5. nov. 1938 i sultanens gamle sommerpalass Dolmabahce ved Bosporus.

Etter Steens innledende foredrag, der vår interesse for det moderne Tyrkia ble vakt, presenterte Elisabeth Farnes en liten gruppe arkeologisk gjenstandsmateriale som viser kontakten mellom Norge og Det bysantinske rike før vikingtiden. Denne gjenstandsgruppen -de såkalte ansiktsperlene- som består av glassperler med mønster i millefioriteknikk og med et menneskeportrett på den ene siden, er relativt ukjent. Det er funnet ca. 20 stykker i Nord-Europa, og fra Norge kjenner vi 4. Perlene er funnet i kvinnegraver som kan dateres til sen romertid/tidlig folkevandringstid (400- tallet). Elisabeth fortalte at ansiktsperlene ble produsert i området rundt Svartehavet, og at de har en østlig europeisk utberedelse. Ansiktsperlene knyttes til den bysantinske keisermakt, og vi fikk høre ulike teorier om hvem som er avbildet - den aldrende keiserinne Helena eller hennes sønn Konstantin den Store. Trolig ble slike ansiktsperler med ”keiserens portrett” gitt som gaver til offiserer og andre som hadde tjent keiseren godt (på lik linje med de store gullmyntene og medaljongene).

 

Etter foredraget satte vi oss i bussene og kjørte nordover mot Chora kirken.

Kirken lå i kommunen lengst mot nordvest, rett innenfor den Theodosiske bymuren som strekker seg fra Yedikule festningen ved Marmarahavet til Ayvansaray halvveis inn i Det Gyldne Horn. Forstedene som lå inntil muren her var typiske arbeiderforsteder.

Vår Frelsers kirke i Chora er et eksempel på mange av de vakre bygningene som ble skapt i Det bysantinske riket under den Paleologiske renessanse 1261-1321 - en periode med oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Kirken har noen av de fineste mosaikkarbeidene og freskene som er bevart fra senbysantinsk kunst.

 

Vi fikk tid til en liten kaffepause på en utekafé rett ved kirken før vi begynte omvisningen med våre to guider.

 

Lite er kjent fra kirkens tidligste historie, men navnet ”i Chora” som betyr ”ut fra sentrum”, antyder at kirken opprinnelig lå ”ute på landet” (dvs. utenfor Konstantins bymur fra 300-tallet). Her lå det tidlig et kloster fra 300-tallet, og restene etter dette befinner seg under dagens kirke som først ble oppført i siste halvdel av 1000-tallet.  Guiden fortalte at kirken ble ombygd mellom 1315 -21 av teologen og filosofen Theodorus Metochites, en innflytelsesrik intellektuell som tjenestegjorde under keiser Andronikos II.  Han utvidet kirken med en ytre forhall (exonarthex) og et gravkapell (parecclesion) og utsmykket den med de freskene og mosaikkene vi ser i dag. Chora forsatte å være kirke til 1510 da den ble omgjort til moské av Atik Ali Pasha  (storvesir under sultan Beyazit II), og kjent under navnet Kariye Camii. I dag er kirken museum.

Pga. alle turistene og diverse grupper som skulle inn i kirken, delte vi oss i to og gikk rundt med hver vår guide. Inni kirken var det nokså kaotisk og vanskelig å høre da alle guidene på sine ulike språk kaptes om oppmerksomheten.

Kirkens grunnplan, som følger den bysantinske sentralkirkeplan, besto av en indre og ytre forhall (narthex), et sentralrom (naos) som ble avsluttet av en høy pendentivkuppel, og med apsis i øst. På nordsiden lå en toetasjes passasje, og på sørsiden en smal bygning (parecclesion) som tjente som gravkapell.

Mosaikkene var arrangert i grupper etter et spesielt program, og Theodorus Metochites skrev at hans misjon var ”å fortelle hvordan Guds sønn kom ned til jorden og ble menneske for vår skyld”.

Mosaikkprogrammet startet i indre forhall med Jesu stamtavle som vi kunne se i de to små kuplene. Her var 66 av Jesu forfedre fremstilt; fra Adam til Jakob og hans 12 sønner i den søndre, og konger fra Davids Hus i den nordre. Veggmosaikkene i indre forhall viste scener fra Jomfru Marias liv og begynte med Annas bebudelse-  og endte med Marias bebudelse.  Over døren fra indre forhall inn til sentralrommet pekte guiden vår på et mosaikkbilde som viste Theodorus Metochites idet han overrekker den restaurerte Chora kirken til Jesus selv.

Mosaikkene i ytre forhall var viet til scener fra Jesu liv. I de halvrunde panelfeltene var scener fra Jesu barndom (bla. reisen til Betlehem, innskrivelsen i manntall, Jesu fødsel og massakren av de uskyldige), og i de rundbuede hvelvene over disse var det scener fra Jesu gjerninger, bla. Jesu dåp og mirakler.

 Vi gikk inn i sentralrommet, som bla. hadde den meget godt bevarte mosaikken av ”Jomfru Marias Død” over døren, og deretter inn i gravkapellet som var utsmykket med de store freskene. Vi fikk høre at disse trolig ble utført rett etter at mosaikkene var ferdige omkring 1320. Det mest iøynefallende, og kanskje også mest kjente av disse maleriene, var Anastasis (oppstandelsen) der Jesus, som vant over døden, løfter Adam og Eva opp fra sine graver i dødsrike. Under Jesu føtter ligger djevelen, nedlagt og bundet. Maleriet i hvelvet fremstilte Dommedag hvor vi så sjelene til de frelste på høyre side av Jesus og de dømte på venstre side. Begge bildene er en hentydning til parecclesion som et begravelsested.

Mosaikkene og freskene i Chora kirken viser en dynamikk og naturalisme som er sjelden i bysantinsk kunst. Bildene har perspektiv og dybde, og figurene er fremstilt med volum og skyggelegging.  I tillegg er figurenes menneskelige uttrykk og bevegelser fremhevet på bekostning av deres guddommelige vesen.

 

På veien tilbake til sentrum hvor vi skulle innta lunsj på restaurant Sultani,

kjørte vi et stykke langs den Theodosiske muren før vi vendte nedover mot Det Gyldne Horn og fortsatte på sørsiden av denne 5,5km lange fjordarmen som strekker seg inn i landet. På veien passerte vi Istanbuls eldste gutteskole som er 450 år gammel, og byens jernkirke St. Stefan av Bulgar som ble bygget i Wien i 1871 og fraktet hit til Istanbul hvor den ble oppført.

Etter lunsj var det tid til egen disposisjon. Mange ønsket å besøke Basarene eller ta et tyrkisk bad.

 

Dag 5 – onsdag 2. mai

Med buss gikk turen ut fra hotellene tidlig om morgenen. Vi fulgte hovedåren som heter Kennedy Caddesi ut av byen og la merke til de mange båtene som ventet på å få seile oppover Bosporus og videre inn i Svartehavet. I parkene ned mot vannet tok mange mennesker sin morgengymnastikk. Vi reiste nå rett vestover langs Marmarahavet. Marmara-regionen som bare utgjør en liten del av Tyrkia, har hatt stor innflytelse på dannelsen av det osmanske riket, og også på det moderne Tyrkia. Etter en liten stopp underveis, fortsatte vi gjennom varierende tyrkisk landskap og også vekslende vær, denne dagen mest regn. Men vi så store landbruksområder der det blir dyrket korn, frukt, oliven og også ris. Langs strendene ved Marmarahavet var det bygget strandhus og fritidsboliger av varierende standard, basert på at temperaturen i de store byene er høy midt på sommeren, mens man her alltid ble avkjølt av svake briser.

Underveis fortalte Jorunn Vandvik Johnsen (styremedlem i NAS) om Troja, dvs. hun fortalte hva ”Iliaden” forteller om Troja, eller rettere sagt om Troja-krigen. Alle kjenner vel det gamle sagnet om Helena og Paris som mange, både grekere og romere, nærmest trodde på som en historisk virkelighet. For Jorunn hadde det på en måte også vært en virkelighet som hun var oppvokst med. Hennes far, Eirik Vandvik, oversatte nemlig Iliaden til nynorsk mens Jorunn var barn, og hun siterte noen av de mest kjente strofene for oss. Forventningene til hva vi skulle se i Troja neste dag, ble ikke mindre av dette og var et hyggelig og personlig innslag som ble satt stor pris på.

 

Vi snirklet oss også gjennom smale, svingete veier langs sjøen, gjennom gamle landsbyer som fremdeles hadde sitt særpreg i den grad at de ble brukt i tyrkisk filmproduksjon, og rundt svinger tilsynelatende bygget på sand som så ut til å bære rett i havet 2-300m under oss. Vi hadde lunsj helt i sjøkanten på en restaurant i en liten by som het Eceabat. Derfra dro vi med ferge ca. 45 min over Dardanellene (grekernes Hellesponten). På turen over så vi Gallipoli, stedet hvor de osmanske styrkene i 1915 vant sitt eneste store slag i 1. verdenskrig. Under ledelse av Kemal Atatürk, ble de allierte forhindret i å innta Istanbul. Seieren kostet nesten 500.000 soldater livet.  Mangelen på militær framgang på alliert side, førte til at en ikke ukjent herre ved navn Winston S. Churchill måtte gå av som Britisk marineminister.

Mange av de falne soldatene kom fra Australia og New Zealand, og deres pårørende kommer ofte tilbake hit for å delta på minnehøytideligheten over slaget ved Gallipoli.

 

På den andre siden av stredet i Canakkale, ble vi møtt av en versjon av den trojanske hest, denne var bygget for filmversjonen med Brad Pitt. Etter en kort stopp kjørte vi inn i selve byen med ca. 55.000 innbyggere og et lite arkeologisk museum med mange utsøkte funn, også fra Troja.

Hotell Kolin hvor vi overnattet, var et stort, moderne hotell med en utmerket beliggenhet hvor vi alle for første gang bodde på ett sted. Med moderne fasiliteter, utendørs svømmebasseng og flotte gangstier langs stranda, hadde vi to fine overnattinger her.

 

Dag 6 – torsdag 3.mai

På dagens program sto besøk til oldtidsbyen Troja og antikkens Assos, men først skulle vi en tur innom Det arkeologiske museet i Canakkale som vi ikke rakk å se dagen før. Museet er relativt beskjedent, men inneholder fine funn både fra Assos og Troja.

Museet ble etablert i 1911, og samlingen som består av ca. 30.000 gjenstander utgravd fra 200 ulike steder i Canakkale regionen, ble flyttet til den nye museumsbygningen på hovedveien Atatürk Caddesi i 1984. I museets hage lå det en rekke avbrutte søyler, steintavler og gravrelieffer, samt flere sarkofager. Guiden fortalte om en stor utstilling som ble holdt i Tyskland i 2001 kalt ”Troja - Drøm og Virkelighet” der 14 land i verden bidro med funn fra Troja.

Vi gikk inn i museumsbygningen som besto av 5 mindre saler. Utstillingene her viste for det meste gjenstander knyttet til dagligliv og død, slik som keramikk, mynter, glass, relieffer, småfigurer og gravurner.

Vi fulgte en runde med guiden gjennom salene og fikk til slutt litt tid til egen fordypning.

I sal 1 var det slått opp et digert kart over Canakkale/Dardanellene som viste de viktigste funnstedene i området, samt et mindre kart over Troja med de 9 ulike bosetningslagene.

Utstillingene viste en rekke hellenistiske og romerske gravsteiner fra 3. årh. f. Kr. til 2. årh. e. Kr. som var funnet i de gamle byene i Troad regionen og i Kyzikos i Mysia. Gravsteinene hadde inskripsjoner og var dekorert med relieffer som viste gravseremonier, prosesjoner og heltefigurer.

Canakkale var et viktig produksjonssenter for keramikk i osmansk tid, og i denne salen var det også utstilt en del keramikk fra det 17.- 20. årh.

Sal 2 var viet funn fra Troja (Troja I- IX) og fra de eldste bosetningene i regionen (ca. 5000-3000 f. Kr.); bla. funn fra den neolittiske byen Kumtepe, 5km. nordvest for Troja.  Montrene viste våpen og dagligdagse gjenstander, derav spesielt mye keramikk, amuletter og småfigurer til kultisk bruk, smykker og beingjenstander.

Her sto også en marmorstatue av keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) som ble funnet i det romerske Troja IX.

Funn fra Troja VIIa (ca.1275-1240 f. Kr.) representerer Homers Troja (gr. Ilios) slik som han beskrev den i sitt episke dikt Iliaden.

Vi fortsatte inn i sal 3 hvor det var utstilt gjenstander fra hellenistisk tid, fra gravhaugene i Can og Yenice og fra nekropolen Tenedos på øya Bozcada i Egeerhavet like sør for Troja.

I denne nekropolen, som ble utgravd med jevne mellomrom fra 1959 til 1992, ble det funnet 51 graver. Den store mengden med keramikk herfra med importerte kar fra Korint og Attika tyder på at øya var en viktig havn for handelen i forhistorisk tid.

Sal 4 viste funn fra det store gravmausoleet ved Dardanos, en liten by 11km sør for Canakkale. Mausoleet som ble utgravd i 1959 ble brukt som familiegrav i flere hundre år gjennom klassisk, hellenistisk og romersk tid. Montrene her viste en rekke fine gravfunn med bla. gravurner i bronse, smykker og amuletter, oljelamper og tekstiler. Spesielt la vi merke til en terrakottastatue av gudinnen Afrodite, som er en kopi av den berømte marmorstatuen ”Afrodite fra Knidos” laget av den store greske billedhuggeren Praxiteles.

Til slutt gikk vi inn i sal 5 med funn fra Assos og fra utgravningene av det berømte Apollon Smintheion tempelet i Gülpinar som også er omtalt i Iliaden.

Utgravningene i Assos som har pågått jevnlig siden 1981, har bla. avdekket et Athenatempel fra 6. årh. f. Kr., bymurer fra 4. årh. f.Kr., en nekropol som var i bruk fra 7. årh. f. Kr. og en kirke fra tidlig kristen tid.

Montrene her viste mye mynter og glass foruten gullperler og oljelamper, flere terrakottafigurer og beinredskaper.

Vi avsluttet besøket i museet ved den vakre Polyxenasarkofagen fra sen-arkaisk tid (6.-5. årh. f. Kr.) som viste scener fra gresk mytologi, bla. grekernes hjemkomst fra Troja, Achilles begravelse, Achilles sønn i ferd med å halshugge kong Priamos datter Polyxena (som vi ser blir båret fram i offerprosesjon av soldater med skjold), og til slutt trojanske kvinner som sørger over Polyxenas død.

Sarkofagen er en av de tidligste med figurscener i relieff, og vi gjenkjente det berømte ”arkaiske smilet ” på figurene.

Vi satte oss i bussene på vei mot Troja som lå ca. 30km fra Canakkale.

På veien holdt Per Klem et innlegg om noen steinøkser som var funnet i Troja og trakk paralleller til lignende økser i Norden. Vi fikk også høre historien om den trojanske hest og den utrolige livshistorien til Heinrich Schliemann som gravde ut Troja på begynnelsen av 1870- tallet.

Vi ankom Troja hvor vi først ble møtt av en stor og heslig trehest som var satt opp for turistene og hvor vi skulle møte vår lokale guide Mustafa Askin som snakket både tysk, svensk og et meget godt engelsk. Han har også skrevet en bok om Troja som er oversatt til norsk.

Ruinbyen Troja ligger strategisk til på høyden Hisarlik som er den dominerende høyden i landskapet på en ellers meget fruktbar slette.  Dette landet mellom Dardanellene, Marmarahavet og Edremitbukten ble i antikken kalt ”Troas” eller ”Troad”.  Troja var lenge antatt å være en legendarisk by, slik den er beskrevet i Homers store episke dikt Iliaden fra 800-tallet f. Kr. Her skildres krigen mellom akaierne (grekerne) og trojanerne, som med gudenes hjelp og innblanding, varte i hele 10 år. Mustafa ga oss en innføring i legenden omkring kong Priamos av Troja og hans sønner Hector og Paris, og om Paris som startet krigen ved å røve den vakre Helena fra kong Menelaos av Sparta, bror til den mektige kong Agamemnon av Mykene. Agamemnon hadde i årevis ventet på en anledning til å beleire den rike og blomstrende byen som kontrollerte skipsleden mellom Europa og Asia.  

Først på slutten av 1800-tallet fikk en bevis for at byen Troja virkelig hadde eksistert. I 1871 startet den tyske forretningsmannen og hobbyarkeologen Heinrich Schliemann sine berømte utgravninger av Hisarlik høyden, og her fant han en ruinby med 9 forskjellige bosetningsfaser som lå over hverandre. Disse bosetningene, som senere ble kalt Troja I- IX, strakte seg i tid fra 3000-tallet f. Kr. til ca. 400-tallet e. Kr. Det vil si at Troja har hatt kontinuerlig bosetning fra tidlig bronsealder til romersk tid.

Mustafa fortalte at det ved senere utgravninger er dokumentert at Troja VIIa er kong Priamos by, og at den trojanske krigen fant sted omkring år 1250 f.Kr. Denne krigen foregikk ikke ved selve bymuren, men på sletten lenger ned mot Dardanellene som på den tid gikk lenger inn i landet. I dag er sjøen ca. 5km borte.

Schliemann, som hele livet var fascinert av Iliaden, håpet å finne Homers Troja og de store skattene til kong Priamos som er omtalt i eposet. Han fant riktignok en stor skatt med mange usedvanlige flotte gull- og sølvgjenstander, men disse viste seg å være fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr) – dvs. fra tidlig bronsealder.

Det er nesten umulig å bevege seg rundt i Troja uten guide da ruinene fra de ulike bosetningene ligger om hverandre og er svært forvirrende. Plutselig står en med en fot i et århundre og med den andre flere hundre år lenger fram i historien. I tillegg er høyden gjennomskåret av store grøfter fra tidligere utgravninger. For å bøte på dette, var det satt opp små skilt ved de ulike strukturene som fortalte hva de var og hvilken bosetningsperiode de tilhørte. Vi fulgte et fast guideopplegg med Mustafa på grusganger og trapper gjennom terrenget og startet ved den østre porten til bymuren fra Troja VI (ca. 1700-1275 f. Kr.). Den sørøstlige delen av muren med det tilhørende store tårnet som vi kunne se ved inngangen, var fremdeles i god stand. Mustafa pekte på de kraftige forsvarsmurene som skrånet innover mot toppen. Disse murene var bygd av store, firkantete blokker av kalkstein.  Fra Troja VI så vi også ruinene etter frittstående hus som lå langs kanten av muren.

 Vi fortsatte videre mot toppen av høyden og krysset muren til Troja II (ca. 2500-2300 f.Kr). Murene fra denne perioden var bygd av små, ubearbeidete steiner med den øvre delen støttet av en vertikal konstruksjon av soltørket teglstein. Murene her skrånet også innover, og vi fikk høre at slike skrånende murer var sterkere mot jordskjelv og lettere å bygge.

 

Vi passerte bymuren til Troja I (ca. 3000-2500 f. Kr.) og fikk høre at dette var den første byen i Anatolia som hadde ringmur.  Det var ikke mye igjen av muren bortsett fra et stykke på begge sider av inngangen som lå mot sør. Murene fra Troja I var bygd i fiskebeinsmønster og skilte seg lett ut fra de senere murene. På veien videre passerte vi en enorm N-S gående grøft. Dette var en av grøftene til Schliemann. Her lå restene etter en serie hus – også de bygd i fiskebeinsmønster. Troja I ble ødelagt av en stor brann, men byen ble snart bygd opp igjen som Troja II av de samme menneskene.

Vi fortsatte videre nedover åsen mot sør og støtte igjen på muren til Troja II ved den store rampen ved søndre inngang. Like ved dette stedet var det Schliemann fant den store gullskatten.

Fra Troja II (ca. 2500-2300 f. Kr.) er det funnet flere hus av den såkalte megarontypen innenfor bymuren. Mustafa fortalte at det under de seneste utgravningene ble avdekket en vegg fra en av de største megaronene, og at denne bygningen antas å være palasset til Troja II. Veggen ble gravd ned igjen i 1991 for at den skulle bevares for fremtidige arkeologiske undersøkelser. Fra Troja II ble det, foruten den store skatten, også funnet mye keramikk som viser at pottemakerne på den tiden hadde tatt i bruk dreieskiven. Vi fikk høre at Troja II ble brent ned av et krigersk folk som angrep byen.

Arkeologiske funn viser at det ikke ble gjort særlig fremskritt under Troja III -V (ca. 2300-1700 f. Kr).  Kontinuiteten i bosettingen viser ingen ny påvirkning utenfra. Trolig forlot angriperne av Troja II stedet og emigrerte til en annen plass. Fordi Schliemann fjernet alle murene fra denne tidsperioden, er det nesten ingen rester igjen i dag.

Vi vet heller ikke hva som skjedde med Troja V.

Mustafa fortalte at Troja VI (ca. 1700-1275 f.Kr.) representerte den mest ekspansive fasen med sine kraftige forsvarsmurer og tårn og med de mange frittstående husene innenfor bymuren. I denne perioden fordoblet byens størrelse seg, og innbyggerne drev en utstrakt handel med Mykene, noe som funnene vitner om. Mustafa nevnte at det under utgravningene av den sentrale delen av borgen nesten ikke fantes rester etter hus, fordi toppen av haugen ble skrapt av under den senere hellenistiske og romerske perioden for å lage en åpen gårdsplass rundt det store Athenatempelet som ble bygget på 300-tallet f. Kr.

Funnene fra Troja VI indikerer et brudd med fortiden og viser at disse menneskene som var av indo-europeisk rase hadde ervervet seg kunnskap innen militært arbeid, murarbeid og byplanlegging. Flere av husene var søylehus med innvendige frittstående søyler av tre, og noen av dem var bygd i to etasjer.

I dag aksepterer de fleste arkeologer at forsvarsmurene til Troja VI ble brukt under første del av Troja VII, dvs. Troja VIIa (1275-1240 f.Kr.) som en mener var kong Priamos Troja og tidspunktet for den trojanske krig. Det samme folket fortsatte å bo på samme plassen med en direkte og uavbrutt fortsettelsen av sivilisasjonen til Troja VI, men tilføyelsen av flere mindre og uferdige hus, samt funn av store oppbevaringskrukker av keramikk innenfor forsvarsmurene, vitner om urolige tider. Troja VIIa ble ødelagt av et jordskjelv og påfølgende brann omkring 1240 f.Kr.

Etter akaiernes (grekernes) avreise ble byen bebodd av de etterlevende trojanerne, og rundt 1180 f. Kr. slo et invaderende folkeslag fra Balkan seg ned her.  Denne bosetningsfasen, Troja VIIb (1180-1000 f.Kr.) ble også ødelagt av brann.

Vi krysset den kraftige muren til Troja VI i sørvest og vandret ned til ruinene fra den greske og romersk perioden som lå på et flatt parti nedenfor høyden.

Troja VIII (ca. 700-85 f. Kr.) er den første greske sivilisasjonen i Troja og kjent som den greske kolonien Ilios eller Ilion. Fra denne tiden pekte Mustafa ut noen ruiner fra en hellig offerplass med altre og to brønner, og han fortalte om det første Athenatempelet som ble bygd her i 334 f.Kr. på befaling av Alexander den store som hadde stoppet i Troja for å ofre til gudene.

Det øverste laget som ble bygd på ruinene av de tidligere sivilisasjonene på Hisarlik høyden var en romersk by Troja IX (85 f.Kr.– ca. 400 e.Kr.) som fikk det romerske navnet ”Novum Ilium”.På denne tiden utvidet byen seg over hele åskammen og var større enn den noen gang hadde vært i sin lange historie. Mustafa fortalte at store deler av Troja IX fremdeles venter på å bli utgravd, og derfor vet vi ikke så mye om denne siste perioden.  Fra Troja VIII og IX kunne vi se restene etter typiske hellenistiske og romerske bygninger som de to teatrene, odeon, bouleuterion (byrådsbygningen), og det romerske badet. Av det enorme Athenatempelet som ble utvidet under hellenistisk tid, var det kun noen få marmorblokker tilbake.

Troja forble en fri bystat med egne mynter i romersk tid. Konstantin den store som besøkte Troja på begynnelsen av 300-tallet, ville først legge den nye hovedstaden i Det østromerske riket her, men den strategiske handelsplassen hadde mistet sin betydning til fordel for Byzantium. I det 5. årh. e. Kr. ble Troja ødelagt av et jordskjelv. Det er funnet mange bysantinske graver her, og stedet ble brukt som kirkegård i bysantinsk tid.

Etter Schliemanns utgravninger, som ødela mye av Troja, har det vært flere og mer vitenskapelige arkeologiske utgravninger av byen. De siste som er fra 1988, pågår fremdeles og består av et internasjonalt team som har vært ledet av prof. Manfred Korfmann fra Universitetet i Tübingen. Disse utgravningene har gitt mer detaljert kunnskap, bla. er det fastslått at de 9 bosetningslagene egentlig består av 30 lag.

Troja ble oppført på Unescos Verdensarvliste i 1996.

Skatten som Schliemann fant i 1873 smuglet han ulovlig ut av Tyrkia. Den ble deretter utstilt på museet i Berlin, hvor den etter 2. Verdenskrig ble stjålet som krigsbytte av russerne. Den befinner seg i dag i Pushkinmuseet i Moskva.

 

Ved senatsbygningen stoppet vår vandring med Mustafa, og vi gikk tilbake til bussene som skulle ta oss til Assos, dagens Behramkale, hvor vi skulle spise lunsj.

 

Antikkens Assos lå på en utbrent vulkan vendt mot havet, og byen skrånet nedover mot sør ved hjelp av en serie konstruerte terrasser. Dagens landsby, Behramkale, ligger litt lenger inn i landet mot nordvest, men har sin havn rett nedenfor de gamle terrassene. Langs bryggene ved sjøen lå det en rekke gamle lagerbygninger som nå var blitt omgjort til små butikker og hoteller, og på et av disse hotellene inntok vi vår lunsj.

Etter lunsj vandret vi med våre to guider på en bratt steinvei opp til akropolisen 238 moh. med ruinene av bla. det store Athenatempelet. Fra toppen som stupte ned i sjøen, hadde vi en fantastisk utsikt over Egeerhavet og Troad regionen med Ida fjellet i det fjerne og den greske øya Lesbos som nærmeste nabo.  

Vi fikk høre at det allerede i tidlig bronsealder hadde vært en bosetning her, men at selve byen Assos ble grunnlagt i det 7. årh. f. Kr. av aioliske (greske) kolonister fra byen Methymna som lå på nordsiden av Lesbos. Etter å ha vært under henholdsvis lydisk og persisk herredømme ble Assos et medlem av den Attisk-Deliske Konføderasjonen under Athen, og i det neste århundre ble byens historie sammenfallende med de andre greske byene i vestre Anatolia. I 133 f. Kr. ble Assos innlemmet i Romerriket, og fra 395 e.Kr. styrt fra Konstantinopel under navnet Makhram.  Assos er kanskje mest kjent for sin filosofiskole som ble ledet av selveste Aristoteles i årene 347-344 f. Kr.

 

Oppå høyden vandret vi mest rundt på egenhånd og betraktet ruinene. Restene etter forsvarsmurene var kanskje det mest imponerende. Den eldste bymuren var fra 6. årh. f. Kr., men murene er blitt påbygd og restaurert flere ganger gjennom bysantinsk og osmansk tid. En stor del av den ytre muren som vi kan se i dag, daterer seg til 4. årh. f. Kr. (hellenistisk tid).  Denne muren strakte seg opprinnelig i en lengde av ca. 5km rundt byen. Den indre muren som er fra 6. årh. e. Kr., omkranset toppen av akropolis som en befestet borg. Innenfor denne muren lå Athenatempelet, et dorisk tempel fra ca.530 f. Kr. Ved tempelet var det sat

Sønderjylland og Sydslesvig, 24.–28. mai 2006

Elisabeth Farnes 

Turen til Sønderjylland og Sydslesvig var lagt opp av den danske arkeologen Ingrid Falktoft Andersen, som driver IFA Oldtids- og kulturrejser, i samråd med generalsekretær Egil Mikkelsen og preses Christen Aass. Ingrid var også faglig leder på turen og fulgte med oss alle fire dagene. I tillegg var det flere arkeologer og spesialguider som viste oss rundt på de forskjellige stedene vi besøkte. 78 medlemmer deltok på turen. Reisen fra Oslo til Kiel foregikk med Color Fantasy fra Hjortneskaia onsdag, 24. mai kl. 14.00 i strålende solskinn og med en flott seiling utover Oslofjorden. 


128-2840_img_1.jpg

Color Fantasy, innseilingen til Kiel



Dag 1, torsdag 25. mai

Selskapet ankom Kiel om morgenen og gikk om bord i to busser som skulle ta oss til Gottorp Slott i byen Schleswig som ligger ved fjorden Slien like ved Hedeby. Gottorp Slott som tidligere tilhørte hertugene av Holstein-Gottorp, er i dag landsdelsmuseum for den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Foruten flere kunst- og kulturhistoriske samlinger, huser slottet også en større arkeologisk samling. Museet er mest kjent for sine moselik fra yngre romersk jernalder, og for den berømte Nydambåten fra 300-tallet – forløperen til våre vikingskip.


128-2841_img.jpg

Gottorp Slott med Nydambåten 

 

På vei til slottet ga Ingrid en orientering om Sønderjyllands historie gjennom tidene. Vi fikk høre hvordan dette området, som engang strakk seg fra Kongeå i Danmark til elven Eider i den tyske delstaten Schleswig-Holstein, har hatt skiftende dansk og tysk herredømme og vært gjenstand for mange stridigheter opp gjennom middelalderen og nyere tid. Sønderjylland, som tilsvarer det gamle hertugdømmet Slesvig, har vært styrt vekselsvik av den danske kronen og av danske og tyske fyrster og adelsmenn.
Sønderjylland tilhørte opprinnelig Danmark, men etter hvert som den holsteinske adel gradvis fortrengte den danske, ble Sønderjylland i 1115 organisert som hertugdømmet Slesvig. Etter Valdemar Atterdags død i 1375 ble Slesvig gitt i arvelig len til en holsteinsk greve. Danmark søkte lenge forgjeves å vinne hertugdømmet tilbake, og de danske konger lå stadig i konflikt med de holsteinske grever. Selv om hertugdømmet Slesvig fortsatt var en del av det danske riket, ble området av tyskerne betraktet som en uatskillelig del av Holstein. I 1460 vant Christian 1. hertugverdigheten både i Slesvig og Holstein, men måtte love at de to hertugdømmene for alltid skulle høre sammen «evig og udelt». Det kom likevel til nye delinger, særlig i 1544 da hertugdømmet Holstein-Gottorp oppstod. I 1720 ble Slesvig igjen knyttet til Danmark, og fra 1767 var hele Slesvig og Holstein samlet på den danske konges hånd.

 

I pakt med den nasjonale bevegelses fremvekst i Europa i første halvdel av 1800-tallet, oppsto det i Slesvig en dansksinnet folkebevegelse i nord og en tysksinnet i sør. De dansksinnede gikk inn for lokalt selvstyre under den danske krone, mens de tysksinnede ønsket en sammenslutning med Holstein innenfor Det Tyske Forbund. I 1848 gjorde de tysksinnede i sør og holsteinerne opprør mot det danske styre og fikk militær støtte av Preussen, noe som førte til krig mellom Danmark og Preussen. Denne krigen – 3 årskrigen (1848–50) - endte etter russisk press med Danmarks seier ved Isted Hede, og befestet den danske kongens stilling som hertug over Slesvig og Holsten. Kongen måtte imidlertid avgi løfte ved fredsslutningen om ikke å knytte Slesvig nærmere til Danmark enn Holstein.

 

Etter at Danmark i 1863 innførte en ny felles forfatning for kongeriket og Slesvig (Enhetsforfatningen av nov. 1863), fulgte et nytt opprør. Denne gang grep Preussen, sammen med Østerrike, inn med full tyngde. Danskene led et knusende nederlag i 1864 ved Dybbøl Mølle og mistet både Slesvig, Holstein og hertugdømmet Lauenberg til kongen av Preussen. Etter Tysklands nederlag under 1. verdenskrig kom spørsmålet om Sønderjylland opp igjen, og det kom krav fra dansk side om deling av Slesvig i samsvar med nasjonalitetsprinsippet. Etter en folkeavstemning blant tyskere og dansker i området i 1920, ble den nordlige del av Slesvig gjenforent med Danmark. Den demokratiske grense mellom Danmark og Tyskland ble således trukket på folkets vilje. Siden den tid har grensen mellom Tyskland og Danmark ligget fast, en grense som i dag svarer temmelig nøyaktig til språkgrensen mellom dansk og tysk. Etter at regjeringene i begge land i 1955 stadfestet de tyske og danske minoritetenes fulle nasjonale likestilling på begge sider av riksgrensen, hersker i dag de nordiske demokratiske prinsipper i området.

 

Vår første stopp på turen var Gottorp Slott hvor vi ble tatt imot av tre dansktalende guider som delte oss i tre grupper. Hovedattraksjonen her var funnene fra Thorsbjerg og Nydam Mose fra yngre romersk jernalder (200–400 e.Kr.) som var utstilt i en egen hall på området. Disse mosefunnene består av et stort antall rikt dekorerte våpen og personlig utstyr og representerer krigsbytte som ble nedlagt i mosen som offerfunn til gudene. Funnene, hvorav mange bevisst var ødelagt før de kom i mosen, henspeiler på en krigerelite som var sterkt påvirket av romerske forbilder. Det mest oppsiktsvekkende var Nydamfunnet, fordi det i tillegg til alle gjenstandene, også ble funnet tre eller mulig fire båter. Den største av disse, Nydambåten, er gjenoppbygd og utstilt i hallen. Båten som er et 23 m langt roskip av eik, ble bygd i år 320 e.Kr. Den hadde vendbare keiper og ror i begge ender, og kunne derfor ros fra begge sider. Nydam Mose ble utgravd i årene 1859, 1862 og 1863 av Conrad Engelhardt som var latinlærer i Flensborg og bestyrer av den kongelige samling av nordiske oldsaker der. Han fant også en båt av furu (fyrestrebåten) som nå er tapt. Den ble ved et uhell brent av prøyssiske soldater under den dansk- tyske krigen i 1864. Denne båten er senere blitt datert til ca. 296 e.Kr. Videre fant Engelhardt deler av en, allerede i forhistorisk tid, ødelagt båt av eik som senere er blitt datert til ca. 190 e.Kr. Denne båten, hvorav en antar at ca. 90 % ligger igjen i mosen, representerer det eldste klinkbygde fartøy i Skandinavia. En modell i museet viste hvordan disse båtene lå da de ble funnet. Muligens lå det også en fjerde båt i mosen, men denne fikk Engelhardt aldri dokumentert pga. krigsutbruddet mellom Danmark og Preussen i 1864. Han måtte da innstille utgravningene, men klarte å få brakt Nydambåten og mesteparten av funnene til oldsaksamlingen i Flensborg.

 

Etter krigen skulle Flensborgsamlingen, og dermed også Nydamfunnene, iflg. fredsavtalen utleveres til Preussen, og slik kom funnet til Tyskland. Engelhardt dro til København og ble tilknyttet oldnordisk museum (nåværende Nationalmuseet), og allerede i 1865 kom hans publikasjon om Nydam undersøkelsen. Det som gjør Nydamfunnet enestående i sin tid, er at mange av gjenstandene ble funnet i forbindelse med store fartøyer, og jernalderens store skip var et helt nytt fenomen i 1864. (Vårt første vikingskip, Tuneskipet, ble utgravd like etter i 1867).

 

128-2852_img.jpg

Viken i Hedeby der vikingbyens havn var


Vi fikk litt tid på egenhånd i samlingen før vi fortsatte videre i bussene langs Slienfjorden til viken Haddeby Nor og vikingtidens handelsplass Hedeby eller Haithabu som stedet heter i dag. Generalsekretæren ga en kort introduksjon i bussen, der han sammenliknet Hedeby med de andre nordiske handelssentrene fra vikingtid – Birka, Kaupang og Ribe. Arkeologiske utgravninger har forgått i Hedeby allerede fra 1900, og under nye utgravninger i 1979–1980 da havnen ble undersøkt, ble det funnet rester etter tre vikingskip og 16 brygger her. Hedeby antas å ha vært anlagt av den danske kongen Godfred i 804 og var på 800-tallet en travel, internasjonal handelsplass.

 

Vi fikk først omvisning ute hvor vi kunne se restene av den halvsirkelformete (i dag trebevokste) forsvarsvollen som omga vikingenes handelsplass. Denne vollen, som også gikk ut i fjorden, var opprinnelig 1,3 km lang og hadde et brystvern av tre. I dag er det laget en vandresti langs vollen som vi fulgte et stykke. Fra islandske sagaer vet vi at munken Ansgar fikk bygge en kirke i Hedeby av danskekongen i 848, men ingen rester etter en slik er funnet. Imidlertid ble det funnet en kirkeklokke i Hedeby havn som er den eldste, fullstendig bevarte kirkeklokken i Nord-Europa. Som vi vet klarte ikke Ansgar å kristne danene, noe som først skjedde ca. 100 år senere under danskekongen Harald Blåtann.


128-2853_img.jpg

Hedebys festningsvoll med havna nedenfor.

 

Hedeby var i vikingtiden et av de mest betydningsfulle handelssentra i Nord- Europa. Her er Jylland smalest og her kunne en komme både østfra fra Østersjøen og vestfra fra Nordsjøen med varer. Her møttes de viktigste fjernhandelsveiene, og vestover fra den halvsirkelformete vollen strakte Danevirkes imponerende forsvarssystem seg.
Hedeby bevarte sin betydning inntil begynnelsen av 1000-tallet da tilbakegangen satte inn. Byen ble brent omkring 1050 av den norske kongen Harald Hårdråde, og i 1066, under Sven Estridsen, ødela vestslaviske tropper Hedeby. Etter hvert overtok byen Slesvig på den andre siden av fjorden Hedebys rolle som handelssted. Hedeby gjenmudret, og det ble aldri mer bygd her. I 2005 besluttet museet å rekonstruere syv av de opprinnelige vikingtidshusene i det historiske bosettingsområdet innenfor vollene, og et par av dem var nå oppført.

 

Etter lunsj i museets kafé så vi utstillingene med de arkeologiske funnene fra utgravningene. Museet, som ligger rett nord for den opprinnelig vikingtidsbyen, ble bygd i 1985 og består av syv innbyrdes forbundne bygninger formet som båtnaust. Utstillingene er laget tematisk og behandler inngående forskningsproblemer og forskningsresultater. Håndverk, handel og byutvikling utgjorde naturlig nok et tyngdepunkt her. I utstillingen så vi også flere modeller av Hedeby med sine hus, havn og forsvarsvoll. Nederst mot vannet lå skipshallen hvor skipsfunnene fra Hedeby er utstilt, og hvor de har rekonstruert halvdelen av det langskipet (vrak 1) som ble funnet under utgravning av havnen.

 

128-2859_img.jpg

128-2861_img.jpg

Museets leder Hardt forteller om Valdemarsmuren


Vi kjørte videre vestover fra Hedeby og ankom Danevirke museum og forsvarsverket Danevirke som tidligere var Danmarks grensevern mot sør. Museet ligger i den gamle Danevirkegården fra 1836 og drives av Syd-Slesvigsk Forening (SSF), det syd-slesvigske danske mindretalls kulturelle forening. Vi ble tatt imot av museets leder Nis Hardt som fortalte om stedet og om forsvarsvollene. Vi fikk også høre om de siste fem års arbeid, der museet holder på å frilegge en større del av den senere Valdemarsmuren fra middelalderen og med å rekonstruere skanser fra 1800-tallet. Danevirke ble bygget på Jyllands smaleste sted mellom fjorden Slien i øst og de store elvene ved Hollingstedt i vest. Forsvarsverket, som skulle sikre Danmarks grense mot Europa, beskyttet også handelsveien mellom Nordsjøen og Østersjøen og den gamle jyske Hærveien som gikk nord-sør gjennom forsvarsverket. Forsvarsverket består av flere vollkomplekser, og i tidenes løp er det bygd sammenlagt ca. 30 km volder. Hardt fortalte at Danevirke ble påbegynt allerede på 600-tallet, men den første store utbyggingen av grensevernet ble gjennomført i 737 i tidlig vikingtid. Jordvollene ble da bygget med en palisadevegg av tre i fronten, og på sumpige strekk ble grunnen forsterket med store kassekonstruksjoner av eik. Rundt 968 ble festningsverket forbundet med den halvsirkelformete forsvarsvollen rundt Hedeby.
På 1100-tallet ble hovedvollen forsterket med Valdemarsmuren, en 6 m høy teglsteinsmur med vollgrav anlagt av Valdemar den Store. Foran denne muren lå en 10m bred «berme» (fri stripe) og en 15 m bred og 2 ½ m dyp vollgrav. Antagelig var muren kronet av en vektergang av tre. På 1800-tallet ble Danevirke igjen aktivert som forsvarsverk mot syd. Før den dansk- tyske krig i 1864 bygde den danske hær vollen om til et (den gang) moderne festningsanlegg, idet den gamle grensevollen ble forsterket med 27 skanser. Under de siste månedene av 2. verdenskrig gravde tyskerne en dyp pansergrav foran Danevirke som heldigvis aldri kom til anvendelse. Etter krigen ble det gjort mye for å bevare Danevirke, et arbeid som er blitt utført av naturvernere.


128-2864_img.jpg

Rekonstruerte skanser, sist forsvart i 1864


128-2870_img.jpg

Kanoner fra 1864 forsvaret av Dybbøl

 

Sammen med museets leder vandret vi på en bred gangsti langsmed hovedvollen frem til Valdemarsmuren. Muren som opprinnelig var ca. 4 km lang, er i dag skjult under hovedvollens jordverk, men de i dag synlige 50 m ble utgravd i 1863 da danske ingeniørtropper bygget skanser ved Danevirke. Nis Hart fortalte hvordan museet nå holder på å restaurere skanser og å frilegge mer av Valdemarsmuren som representerer det første byggverk i tegl i Skandinavia. Vi besøkte også skanse XIV, en artilleriskanse fra 1864, som ble restaurert i fellesskap av danske og tyske militære. Fra denne skansen hadde vi et storslått utsyn over det omkringliggende landskap og Slienfjorden i det fjerne. Nis Hardt nevnte tilslutt at Danevirke, som nå er et fredet fortidsminne og et naturfredet område, er søkt oppført på UNESCOs Verdensarvliste over kulturminner.


128-2872_img.jpg 

Minnebauta fra 1920 av kong Christian IX med Dybbøl mølle i bakgrunnen

 

 Etter et kort besøk inne i museet hvor vi fikk se modeller av Danevirke og våpen fra de slesvigske kriger, kjørte vi den gamle Hærveien gjennom Danevirke og videre mot Dybbøl Mølle. På veien passerte vi Isted Hede, stedet for slaget som endte 3-års krigen i 1850. I forbindelse med krigen fortalte preses Christen Aass om de norske offiserene Olaf Rye og Frederik Schleppegrell som etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814, forlot Norge og gikk inn i den danske hæren. Disse to nordmennene deltok på Danmarks side i 3-årskrigen og ledet de danske troppene i slaget ved Isted Hede.

 

Vi fortsatte videre nordover, krysset riksgrensen mellom Tyskland og Danmark like nord for Flensburg, og tok østover langs Flensborg Fjord som skiller Danmark og Tyskland. Vi ankom Dybbøl Mølle hvor vi ble mottatt utenfor Historiecenter Dybbøl Banke av guiden vår, hr. Johansen, som var ansatt på senteret. Dessverre var Historiecenteret akkurat stengt, så vi fikk ikke sett utstillingene som skildrer kampene ved Dybbøl i 1864. Vi fikk likevel en levende beretning om denne krigen som bare varte noen måneder. Ved krigsutbruddet 1. februar 1864 mellom Danmark og Preussen sto 38 000 danske soldater overfor en overmakt på 61.000 prøyssiske og østerrikske soldater. Da det var fare for at de prøyssiske troppene ville gå over Slienfjorden og derved falle danskene i ryggen, måtte den danske hær oppgi sin sydlige forsvarsstilling ved Danevirke og trekke seg tilbake til Dybbølstillingen ved Sønderborg. Denne forsvarstillingen som i all hast ble gjort kampklar 15. mars, hadde ti skanser som var innbyrdes forbundet med løpegraver og utrustet med 80 kanoner. Etter intens beskyting av skansene, stormet prøyssiske tropper Dybbølstillingen 18. april. 20. juli innstilte kampene.


128-2877_img.jpg

Skanse 4 hvor det var harde kamper i 1864

 

Ved fredsavtalen i Wien i oktober måtte Danmark avstå hertugdømmene Slesvig og Holstein samt hertugdømmet Lauenberg, og landet ble forminsket med 1/3 av sitt areal og 2/5 av sin befolkning. Etter krigen ble restene av de danske skansene nedbrutt, og i 1865 oppførte prøysserne de store skansesystemene som vi kan se i dag. Disse var ledd i en større befestning av Sønderborg by (Festung Sonderborg) og omfattet også skanser på Als- siden. De tyske skansene kom imidlertid aldri i bruk, og ble allerede i 1883 oppgitt som militære anlegg. Vi vandret rundt på området som etter folkeavstemningen i 1920, ble overdratt til den danske stat som nasjonalpark. De danske skansenes indre omriss var nå markert med hvitmalte kantstein, og i noen av dem så vi også fundamenter og betongrester fra kruttmagasinene og de blokkhusene som de danske soldatene hadde oppholdt seg i under bombardementet. På restene av skanse IV reiste tyskerne i 1872 et stort seiersmonument Düppel-Denkmal (ifølge vår guide større en Kølnerdomen) som ble sprengt i luften av danske motstandsfolk 12. mai 1945. Flere hundre soldater er gravlagt på Dybbøl i fire store massegraver, og spredt i hele området kunne vi se minnesteiner på mange av stedene hvor danske og prøyssiske soldater falt. Krigen, der også nordiske soldater deltok som frivillige, inspirerte Henrik Ibsen til å skrive diktet «En broder i nød». (Ibsens samlede verker, bind IV).

 

Vi fortsatte videre til byen Sønderborg som lå vakkert til på begge sider av Als sund. Sønderborg skulle være vår base på turen, og her skulle vi tilbringe de neste tre nettene på Hotell Comwell. Ingrid fortalte litt om byen, og på veien ned mot sundet passerte vi det store kultur- og høyskolesenteret Alsion som var under oppføring.

 

Dag 2, fredag 26. mai

Etter en god frokost forlot vi Sønderborg by og kjørte ut Kongeveien der vi passerte en rekke hus i jugendstil. Vår første stopp var Blommeskobbeldysserne som lå på østsiden av øya Als. Anlegget er den mest kjente gruppe fortidsminner på Als. I bussen ga Ingrid en oversikt over Danmarks forhistorie med de mange «kulturer» i eldre- og yngre steinalder. På veien passerte vi Augustenborg slott, et av de flotteste barokkslott i Danmark bygget på 1770-tallet. Slottet var tidligere hovedsete for den augustenborgske hertugslekt, og Ingrid fortalte litt om disse hertugers historie og deres forhold til den danske krone. Etter 3-årskrigen (1848–1850) der augustenborgerne støttet slesvig-holsteinernes opprør, ble familien forvist fra det danske riket, og rettighetene til hertugdømmet Augustenborg ble avstått til Danmark. Etter den dansk- tyske krig i 1864 ble hertugdømmet innlemmet i Tyskland, men ble dansk igjen etter delingen av Slesvig i 1920. Hertuglinjen døde ut i 1931 og slottet er i dag psykiatrisk sykehus.

 

Like syd for landsbyen Kettingskov passerte vi et skilt med navnet Blommeskobbel. Vi stoppet i skogbrynet, og fra bussene fulgte vi en liten skogsti ca. 200m og kom til et dysselandskap midt inne i bøkeskogen med to imponerende langdysser og to runddysser.
Dysser, som er den vanligste form for megalittgrav i Norden, ble bygd i tidlig- og mellomneolittisk tid (ca. 3600–3300 f.Kr.). Gravene tilhører Traktbegerkulturen, som besto av bofaste folk som dyrket jorda, lagde leirkar (derav navnet) og hadde redskaper av flint. Dyssene ble trolig bygd for høvdingene i dette samfunnet, og spor etter «gravøl» i forbindelse med gravleggingen tyder på at disse menneskene må ha trodd på høyere makter. I Danmark finnes over 4000 kjente dysser, i Norge kjennes kun to. Ingrid forklarte hvordan dyssene ble bygd og viste til ulike typer. Dyssene består i hovedsak av et steinbygd gravkammer som ligger innesluttet i en jordhaug. Over kammeret, som kan være både rektangulært, kvadratisk eller rundt, ligger et tak, ofte av én enkelt stein. Haugen har en fotkjede av stein som kan nå monumentale proposjoner. Vi beundret den enorme dekksteinen på den ene langdyssen som sies å være en av landets største og veie mer enn 20 tonn. Ved utgravningen her i 1935–1936 ble det funnet et leirkar, fem flintkniver og et bruddstykke av en flintdolk. Ingrid fortalte at det også ble funnet ardspor under dyssene, noe som bekrefter at disse menneskene var bønder og dyrket jorda.

 

128-2884_img.jpg

Nydam mose, sjøen hvor det er funnet rike offerfunn, bl.a nydamsbåten fra 3.–5. århundre


Vi reiste tilbake gjennom Sønderborg by og videre oppover mot Sundeved på vestsiden av Als Sund til Nydam Mose, funnstedet for Nydambåten og det store krigsbytteofferfunnet fra eldre jernalder. Etter en kort spasertur fra bussene, ble vi tatt imot av arkeolog Flemming Rieck ved selve Mosen. Flemming, som er ansatt på Nationalmuseet, avd. for forhistoriske båter, ledet de seneste utgravningene i Nydam Mose fra 1989–1999. Først ga Flemming en kort oppsummering av Engelhardts undersøkelser på 1860-tallet da de tre båtene ble funnet. Huset som vi ser på stedet idag og som nå er under restaurering, ble brukt av Engelhardts formann på Nydam Mose under utgravningene. Flemming fortalte om bakgrunnen for de siste undersøkelsene og om Nationalmuseets Nydamprosjekt. Foranledningen for prosjektet var at det uventet i 1984 ble funnet flere oldsaker i mosen, noe som førte til nye arkeologiske utgravninger og en større plan med klart definerte mål. Målene for prosjektet var å få utskilt og tidfestet mosens forskjellige ofringer, dernest finne og grave ut eventuelle båtdeler eller hele fartøyer som hadde inngått i ofringene, og tilslutt få kunnskap om tilgroingsprosessen av den innsjøen som i jernalderen var rammen om det hele. Han fortalte at Engelhardt trodde de befant seg i en fjord, trolig en sidearm til Alsfjorden, og at det var utkjempet et stort slag her. Men slik var det ikke. Nydam Mose ligger 5 m over havet og dermed for høyt til å være en fjord, fordi Danmark ikke har hatt særlig landheving siden jernalderen. Derimot var mosen opprinnelig en ferskvannsinnsjø som har ligget ca. 3,5 km fra Als Sund. Vi fikk høre at siste ofring skjedde i 475 e.Kr., deretter grodde sjøen igjen. Flemming fortalte at landskapet slik vi ser det i dag, ikke er så ulikt jernalderens landskap. På 1500-tallet oppsto det igjen en sjø her, idet bonden på stedet førte et vannløp inn i området og bygget en ny demning - derav navnet Nydam. Forut for utgravingen av funnet hadde lokale folk i lang tid levert inn våpen og andre gjenstander til oldsaksamlingen i Flensburg der Engelhardt var bestyrer, og under torvskjæring hadde en støttet på trevirke fra skipene. Etter Engelhardts utgravninger på 1860- tallet har det funnet sted flere mindre gravninger i mosen som har gitt funn (Nydam II og III). Flemming fortalte hvordan de i 1992 klarte å stedfeste Engelhardts utgravningsfelter og dermed også selve båtenes funnsteder, noe som førte til at prosjektet fikk et skipshistorisk fokus.

 

Resultatet av Nasjonalmuseets Nydamprosjekt var ca. 14500 nye funn som besto av flere mindre båtdeler, både fra Nydambåten og den tapte furubåten, samt våpen og personlig utstyr. På bakgrunn av de gamle og nye funnene, konkluderte prosjektet med at det hadde vært krigsbytteofringer i mosen i minst seks forskjellige omganger i perioden 200–475 e.Kr. Vi fikk høre at Nydam Mose trolig har vært et bosetningsområde for en krigerelite i yngre romersk jernalder som har hatt sine hus omkring mosen. Området rundt mosen er aldri blitt arkeologisk utgravd, men funn av perler og keramikk tyder på at det har vært bebyggelse her. Nydam Mose er i dag fredet, men en vet ikke bestemt hvor mye det fremdeles ligger igjen i mosen. Stedet passes i dag på av lokalbefolkningen som rapporterer inn til sentrale arkeologiske myndigheter. Etter dette spennende besøket på et av Danmarks viktigste arkeologiske funnsteder, returnerte vi til Sønderborg by og Hotell Comwell for lunsj.

 

Etter en god lunsjbuffet på hotellet var det omvisning på Sønderborg slott. Slottet er i dag museum for Sønderjyllands historie og hovedmuseum for de slesvigske kriger. Vi spaserte ned til slottet hvor vi ble tatt imot av guiden Gerhard Schütz i borggården. Vi gikk først inn i slottskapellet. Akustikken i kapellet var svært dårlig, så det var vanskelig å skjønne hva guiden sa. Vi fikk først en innledning om slottets historie. Den første borgen ved Sønderborg ble anlagt omkring 1170 som ledd i det danske rikes forsvar mot venderne som bodde ved Rügen. Vi fikk høre at borgen da var et enkelt, befestet tårn og lå ute på en liten øy i Als Sund. I løpet av middelalderen ble den utbygd til et stort ringmurskastell som vekselvis var i de danske kongers og de slesvigske hertugers eie. Borgen var et av Danmarks sterkeste forsvarsanlegg, og her satt den avsatte kong Christian 2. i fangenskap i årene 1532–1549. Guiden fortalte at kongen, som disponerte egen leilighet i slottet, var kledd i silke og fikk øl tilsendt fra Eckenförde. Under Christian 3. (1534–59) og hans hustru Dorothea ble borgen bygd om til et prektig renessanseslott med fire fløyer og lutheransk fyrstekapell. Sitt nåværende utseende fikk slottet i 1718–26 da det ble restaurert og omskapt til et barokkanlegg. Etter den dansk- tyske krig i 1864 da Danmark måtte avstå hertugdømmet Slesvig til Preussen, ble Sønderborg slott brukt som tysk kaserne. Etter folkeavstemningen i 1920 da den nordlige del av Slesvig (det nåværende Sønderjylland) ble forent med Danmark, ble Sønderborg by igjen dansk. Slottet har siden da vært museum for regionens historie.

 

128-2894_img.jpg

Sønderborgs rådhus med ivrig guide i aksjon


Guiden vår fortalte at fyrstekapellet, som opprinnelig var en stor festsal i slottets nordfløy, ble innredet av enkedronning Dorothea i 1568–1570. Kapellet representerer det eldste protestantiske kirkerom i Danmark og er Nordens eldste renessanserom. I dette kapellet oversatte den tyskfødte dronning Dorothea bibeltekster, og på galleriets paneler kunne vi se malte sitater fra Luthers bibeloversettelse. I kapellet hang også malerier av våpenskjoldene til de augustenborgske hertuger som på midten av 1700-tallet fikk overdratt slottet fra den danske kongen. Altertavlen og døpefonten i kapellet er utført på 1550-tallet av to hollandske kunstnere i Antwerpen. I dag brukes slottskapellet til konserter. Vi vandret omkring med guiden i slottets mange saler og så utstillingene som foruten krigshistorien, omfattet diverse kulturhistoriske samlinger, samt kunst fra dansk gullalder og nyere tid. Slottet hadde ingenting bevart fra Christian 2.’s tid. I et av rommene var det laget modeller som viste utbyggingen av slottet fra det første borganlegget til dagens barokkanlegg. Til slutt besøkte vi kaféen som var det opprinnelige kjøkkenet og hadde skorstein.

 

Vi fortsatte vandringen med guiden utendørs i den eldste delen av Sønderborg by. Vi passerte først Humletorv, det eldste torget i byen, og fortsatte videre oppover Rådhusgaten til Rådhustorget. Her ble det første Rådhuset bygd, og her lå forretninger og paléet til hertugene av Augustenborg. I 1864 brente prøysserne byen, men i løpet av knapt 20 år ble alt reist på nytt. Det ble da bygd nye bolighus med mer moderne fasader, men det fins fremdeles gamle hus igjen fra 1600-tallet. Vi fortsatte byvandringen videre oppover mot kirketorget og St. Marie Kirke, opprinnelig bygd på 1100-tallet, men restaurert etter krigen. Guiden vår pekte ut den tidligere presteboligen fra 1646 som nå blir brukt av lokalhistorisk lag og huser Ringriddernes museum. Vi passerte også Asylet fra 1870, opprinnelig bygd som barnehage av byens bryggerieier, men som i dag eies av lokalhistorisk lag. Like ved sto en minnestein fra 1. Verdenskrig. Landsbybefolkningen her som var danske, lå da under tysk styre og måtte gå til krig med et land som de følte de ikke tilhørte. Sønderjylland var i perioden 1864–1920 en del av Tyskland, og i 1904–1918 opplevde Sønderborg en voldsom vekst i befolkning og byggeaktivitet, etter etableringen av den tyske flåtes marinestasjon her. I dette tidsrommet ble det bygd en rekke fine bygninger i jugendstil, tegnet av tyske arkitekter. Husene viser eksempler både på den florale stilen og på den strammere, mer geometriske Wiener-Jugend. Det ble også bygd hus inspirert av de engelske hagebyer, men på slutten av perioden avløste en mer hjemlig sønderjysk stil den internasjonale byggeskikken.


128-2896_img.jpg 

Sønderborg kirke


Vi fortsatte innover Jomfrustien der det lå en fin rekke teglhus i engelsk hagebyarkitektur. Husene ble bygd i årene 1908–1909 som offisersboliger for den tyske marinen. Herfra kunne vi også se ned på brødrene Ewers’ pakkhus, en stor trebygning fra 1919 som nå er fredet. Foran oss lå den store marinestasjonen fra 1906 som i dag er Sønderborg kaserne. I Helgolandsgate, som tidligere het Prinz- Adalbert- Strasse, lå en perlerekke av jugendhus, bl.a det tidligere Hotell Germania. Vi fortsatte ned mot havnen hvor vi kunne betrakte de gamle fiskerhusene langs havnefronten. Etter at tyskerne måtte trekke seg ut i 1920, forsvant marinebasen og innbyggertallet falt raskt. I dag har Sønderborg ca. 30 000 innbyggere, og byen er en utdanningsby med universitet og flere høyskoler.

 

Dag 3, lørdag 27. mai

Dagen var avsatt til besøk i Ribe. Her skulle vi vandre i Danmarks eldste by, besøke museet «Ribes Vikinger» og se Ribe Domkirke. Etter å ha kjørt ut fra Sønderborg i gråvær, passerte vi det kjente Gråsten slott som tilhører den danske kongefamilie. Slottet, som opprinnelig var sommerslott for de augustenborgske hertuger, har vært i henholdsvis tysk og dansk eie. I 1935 ble slottet gitt som bryllupsgave fra Sønderjyllands Amt til kong Frederik og dronning Ingrid – foreldrene til den nåværende regjerende dronning Margrethe. Vi passerte middelalderkirken i Kliplev, og på veien opp til Ribe var det flere innslag i bussen fra selskapets medlemmer. Torvald Løchen fortalte om de norske offiserenes innsats i 3-årskrigen, og Bodil Anker fortalte om Christian 2. og hans kvinner; bl.a. historien om den vakre Dyveke fra Bergen som Torben Oxe lot forgifte. Fra Bernt Frydenberg fikk vi høre om Foreningen Norden og om Grensegendarmeriet som patruljerte langs den dansk-tyske grensen etter 1. Verdenskrig.
Carl Biørnstad siterte et dikt av Halfdan Rasmussen om «kvinnen», og Christen Aass berettet om Christian 4. og hans mange Norgesturer.


129-2901_img.jpg

129-2902_img.jpg

 Ribe, vikingby fra 700-tallet. Idylliske smågater.


Vi ankom Ribe ca. kl. 11.00 hvor domkirken var det dominerende element i bybildet. Vi besøkte først museet «Ribes Vikinger» som lå på Odins Plads og hvor vi ble tatt imot av Lene Feveile, en av museets arkeologer. Her fikk vi en lysbildepresentasjon om selve museet og om de store arkeologiske utgravningene av Ribe på 1970- og 80-tallet som fastslo at Ribe er Danmarks, og trolig også Nordens, eldste by. Museet, som opprinnelig er et gammelt gassverk, ble bygd i 1995 for å kunne ta vare på og stille ut alle funnene fra utgravningene. Lene fortalte om den første markedsplassen som ble anlagt ca. 704–710 på et flatt, sumpig område i knutepunktet mellom gamle ferdselsveier og Ribe Å – en av Danmarks største elver. Stedet ble valgt fordi det var mulig å seile inn hit fra havet og så fortsette videre på landeveien. En tror at markedsplassen, som lå på nordsiden av elven, ble etablert av danskekongen, fordi området etter kort tid ble oppstykket i parseller. En slik organisert planlegging peker mot en sentralmakt, og det er nærliggende å tro at denne makten var kongen selv. Kongen kunne således samle og kontrollere handelen på plassen, kanskje også kreve «toll», og håndverkerne ble tvunget til å betale en viss grunnleie til kongen for sine parseller. Parsellene, som var 7 m brede og 20–30 m lange, ble lagt ut i parallelle rekker over et området på ca. 200 m. De ble plassert vinkelrett på elven, og tvers gjennom parsellene gikk det en gate. Vi fikk høre at denne gaten lå der hvor Sct. Nicolaj Gade løper i dag.

 

129-2904_img.jpg

Langs elven som var hovedferdselsåre.


Til markedsplassen i Ribe kom handelsmenn fra hele Nord-Europa på 700- og 800-tallet. Varene fra nord (bl.a. Norge) viser nyttegjenstander, mens de sydfra er mer eksklusive, som smykker, perler, glass, gull og sølvgjenstander. Utgravningene har også dokumentert spor etter håndverkernes verksteder som bl.a. viser bronsestøping, kammakeri, jernsmiding, skoproduksjon, veving m.m., og ikke minst en omfattende fremstilling av glassperler som er den eldste vi kjenner til i Danmark. I Ribe ble det også funnet 7000 fragmenter av støpeformer, spesielt til skålformete spenner, og disse representerer den største samling som er funnet i Nord-Europa. Tallrike små sølvmynter, såkalte sceattas, vitner om fjernhandel med områder som hadde en pengeøkonomi, og mye tyder på at en allerede omkring 720 også har begynt å slå mynter i Ribe. Vi fikk høre at fravær av mer solide huskonstruksjoner i parsellene, tyder på at handelsplassen ble utnyttet periodisk og at de handlende har bodd i den permanente bebyggelsen som ble funnet ca. 250 m sørøst for markedsplassen. Her fant arkeologene en samtidig gravplass med hedenske graver, og over disse lå en 800-talls bebyggelse som var avgrenset av en halvsirkelformet bygrøft. Denne grøften ble etter hvert erstattet av et vollgravsanlegg som skulle forsvare byen.

 

Lene fortalte også at utgravningene nå har dokumentert at Ansgars Ribe lå nord for elven og ikke under den middelalderlige bykjernen omkring domkirken som en lenge trodde. Fra skriftlige kilder vet vi at Ansgar, som var erkebiskop av Hamburg-Bremen omkring 854–857, fikk lov av kong Hårek den Yngre å oppføre en kirke i Ribe. Kirken er aldri blitt funnet, men så sent som i 1992 fant arkeologene en gravplass med kristne graver ved Ribelund utenfor den halvsirkelformete vollgraven som beskyttet bebyggelsen. De eldste av gravene her ble daterte til slutten av 800-tallet og er de eldste kristne graver vi kjenner fra Danmark. En antar derfor at Ansgars kirke må ha ligget i nærheten av denne gravplassen. Rundt år 900 flyttet de kristne i Ribe over på sørsiden av elven der middelalderens Ribe etter hvert vokste fram med sine kirker og kristne institusjoner. Hedningene ble boende igjen på nordsiden, men i løpet av 100 år flyttet alle beboerne over på sørsiden, og den gamle markedsplassen forsvant.

 

129-2906_img.jpg

Ribe Domkirke, svært stor og rikt utstyrt i forhold til Ribe som by.


Vi fortsatte på egen hånd i museets samlinger hvor vi kunne betrakte alle de flotte funnene fra utgravningene. Her var det også plansjer og modeller som viste markedsplassen, landsbyen og gravplassen, samt utviklingen av den senere middelalderbyen.
Etter en vikingbuffet, som var anrettet spesielt for oss på museet, var det byvandring med en meget dyktig guide fra Ribes Turistkontor. Vi startet utenfor museet og fikk en kort orientering om de siste års utgravninger av vikingenes Ribe, der Ribe (704–710) ble sammenlignet med Hedeby (804) Kaupang (sent 700) og Birka (750). Museet ligger akkurat over stedet der den første markedsplassen ble anlagt på nordsiden av elven, og under et glasstak på kortveggen av museet kunne vi se et tverrsnitt av kulturlagene 1,5–2,0 m ned i bakken til vikingtidens nivå. Vi vandret nedover Sct. Nicolaj Gade, som er den opprinnelige gaten som skar gjennom parsellene på markedsplassen, og videre nedover til elven hvor vi krysset over til sørsiden ved det gamle vadestedet. I dag løper byens hovedgate Over- Mellem- og Nederdammen her og forbinder de to bydelene på hver sin side av elven med hverandre. I middelalderen ble en av landets største demninger anlagt her, som under navnet «Dammen», forvandlet elven til en mølledam.

 

Vi forlot vikingtidsbyen og gikk inn i middelalderens Ribe. Guiden vår fortalte at denne delen av byen ble utgravd i 1970–1976 av arkeologen Mogens Bencard (Ribe Excavations 1970–1976, b. 1–4). Middelalderens Ribe vokste frem på sørsiden av elven rundt domkirken. Allerede i år 948 ble det opprettet et bispesete i byen, og den første domkirken ble bygd. Etter hvert kom sognekirker, munkeklostre og befestningsanlegg til, og det oppsto en dobbeltby på begge sider av elven. Grunnen på begge sider av «Dammen» ble fylt opp til byggegrunn for hus, og Ribe ble gjennom middelalderen en av Danmarks viktigste handelsbyer med landets eneste nordsjøhavn. Guiden fortalte at Ribe hadde 14 kirkelige institusjoner i middelalderen med kirker, klostre og hospitaler. På vår vandring passerte vi Sortebrødreklosteret – et av Danmarks best bevarte klosteranlegg – og vi fikk høre at sortebrødrene eller dominikanerne kom til Ribe i 1228 og oppførte her sitt aller første kloster i Norden. Klosterkirken, Sct. Catharinæ kirke, som står her i dag, er en sengotisk basilika fra 1470 og den tredje kirken på stedet. Den ble restaurert på 1920-tallet. Da ble også det lave, kvadratiske vesttårnet (som var en tilføyelse fra 1600-tallet), gjenoppbygd. På sørsiden av kirken kunne vi se de opprinnelige murene fra klosterets vest- og sør fløy.

 

Gatene i Ribe følger middelalderes gateløp, og uansett hvor vi sto i Ribes gater, kunne vi ikke se hele domkirken. Vi fikk høre at det kun er én rett gate i byen, og denne (Dagmarsgade) ble bygd av borgermesteren i 1870-årene fordi han ville ha en gate hvor han kunne se helt ned til jernbanestasjonen. Dagens Ribe preges av tallrike små hus i bindingsverk fra slutten av 1500- tallet da nesten hele bykjernen måtte gjenoppbygges etter en brann i 1580. 213 hus og elleve gater brant ned på en formiddag. Guiden fortalte at årsaken til at disse husene fremdeles er bevart, skyldes at byen senere er blitt forskånet for bybranner og at byen på 1600-tallet mistet sin økonomiske betydning. På vår vandring gjennom de trange, brosteinsbelagte gatene kunne vi se mange hus som fremdeles hadde sine enestående bakgårder intakt, mens fasadene ofte var ombygd og husene hadde fått kvister (loft). I dag har Ribe 110 fredede hus, og alle er bebodd. Vi fortsatte ned mot elven. Ribe by er bygget på en sump, og dersom vannet synker, synker byen. Guiden fortalte at det etter hvert ble vanskelig for båtene å gå inn til Ribes havn pga. tilsanding av elven, og de store skipene måtte derfor legge til ved markslandet i Vadehavet ved spissen av øya Fanø som var 4 km fra byen ved høyvann. Dette ble Ribes ytre havn. Ribe har vært oversvømmet av stormflommer mange ganger, og etter den store flommen i 1911 da vannet sto 2 m over bakken, ble det bygd en dike mot sjøen. Vi passerte huset med «stormflodssøylen» der alle flommene var avmerket med nivå og årstall.

 

Vi fortsatte videre oppover Grønnegate (Groeningengate) der de hollandske kjøpmennene bodde, og stoppet på torget med den enorme domkirken, Vår Frue Kirke, som er den tredje største i Norden. Vi tok først en runde rundt kirken på utsiden. Guiden fortalte at kirken som står her i dag, er den tredje på stedet. Den første domkirken var en trekirke som sto umiddelbart øst for dagens kirke. Denne trekirken ble erstattet av en enkel, enskipet steinkirke på begynnelsen av 1100-tallet. Dagens kirke ble påbegynt ca. 1150 da en begynte å bygge et nytt kor med tverrskip som ble føyd til den allerede bestående steinkirken. Dette koret sto ferdig ca. 1175. Da skipet i den gamle kirken brant i 1176, ble det bygd et stort tredelt skip med sideskip og opphøyd midtskip som i vest ble avsluttet med en stor forhall, flankert av to slanke trappetårn. Over korsskjæringen reiste det seg en mektig kuppel med tårn. Midtskipet og tverrskipet ble opprinnelig planlagt med flatt tretak, mens sideskipene ble slått med ribbeløse krysshvelv (grathvelv).

 

Domkirken ble bygd i en senromansk stil etter forbilde av de store nordtyske kirkebyggene, der kor og vestfront er fremhevet med flere tårn og murverket smykket med rundbuer og blindarkader. Som de tyske kirkene er Ribe domkirke bygd av vulkansk tufstein, et byggemateriale som måtte importeres fra de store rhinske steinbruddene sør for Køln.
Byggingen av kirken tok over 100 år, og den ble endret flere ganger. Under byggeprosessen slo gotikkens arkitekturidealer gjennom og førte til at kirken rundt 1225–1250 fikk større vinduer og ribbehvelv i midtskipet, alt utført i en særegen romansk-gotisk overgangsstil inspirert av den nordtyske, rhinske tufsteinsarkitekturen. Før vi gikk inn i kirken, beundret vi den berømte «Kathoveddøren» (ca. 1175) i tverrskipets sørportal. Navnet har den fått etter den bronsestøpte døren med dør-ringsbeslag formet som et løvehode (katt). Portalen har et relieff over døren som viser «Nedtakelsen fra Korset». Dette er utført i jysk granitt og betraktes som hovedverket i Jyllands romanske granittskulptur. Over dette er et trekantet gavlrelieff som forestiller «Det Himmelske Jerusalem» og som viser den tronende Kristus og Maria sammen med noen av kirkens velgjørere og deres familie, trolig den danske kong Valdmar Sejr som ble gift med sin første kone Dagmar av Böhmen i Ribe domkirke i 1205.
Innvendig gir kirkerommet inntrykk av å være 5-skipet, men dette skyldes alle sidekapellene fra senmiddelalderen som nå er inkorporert i skipet. Ved den store restaureringen av kirken i 1904 ble den opprinnelige lysåpningen i kuppelen gjenmurt, slik at korsskjæringen, der hvor høyalteret opprinnelig sto, ikke lenger får lys ovenfra. Tross senere endringer og etterreformatorisk inventar, er mye av det romanske inntrykket bevart, slik som de tykke veggene, de enkle, rundbuete arkadeåpningene mot skipet, de store firkantete pilarene og sideskipenes rundbuer og hvelv; alt laget av fint tilhugne tufsteinsblokker og forblendet i forskjellige fargevarianter.

 

Den myke steinen gjorde at deler av kirken ség, og vesttårnene raste etter hvert ned. Ingen av de to tårnene i vest er de opprinnelige. Det nordlige tårnet – det såkalte borgertårnet – ble gjenoppbygd i rød tegl av byens kjøpmenn på 1300-tallet, og tilhørte byens borgere. Her hang Ribes stormklokker, og her hadde borgermesteren kontorer. Det sydlige, Mariatårnet, er en kopi som ble gjenreist under restaureringen i 1904 etter rhinske forbilder.

 

Til slutt så vi Carl-Henning Pedersens moderne og meget omstridte utsmykning av koret. Kunstverket består av tre deler og er utført i årene 1982–1987. Øverst i kuppelen er det malt fargerike, svevende fabelvesener. Dernest følger glassmalerier med blått som den dominerende farge i de rekonstruerte romanske vinduene, og nederst i de syv blindfeltene mellom arkadebuene er fabuleringer over Det Gamle Testamentet utført i mosaikk. På veien tilbake til Sønderborg by gjorde vi en kort stopp ved Gallehus hvor de berømte gullhornene ble funnet og så steinene med minneinskripsjoner. Stedet ligger like ved byen Tønder helt sør ved riksgrensen mot Tyskland. Ingrid fortalte at det første (lange) hornet ble funnet i 1639 av «kniplingpiken» Kirsten Svendsdatter fra Østerby. Det sies at hun fikk et nytt skjørt i finnerlønn. Det andre (korte) hornet ble funnet like ved, i 1734, under plogen av husmannen Jerck Lassen. Han fikk 200 riksdaler i finnerlønn. Det første hornet ble i en årrekke brukt av Christian 4.’s sønn som drikkehorn. Gullhornene ble senere stjålet i 1802 fra Det Kongelige Kunstkammer og kjøpt av en gullsmed som smeltet om hornene (godt over 7 kg) og lagde smykker av dem. Heldigvis er det bevart tegninger av begge hornene, så vi vet hvordan de har sett ut. Hornene er datert til ca. 400–450 e. Kr., og det diskuteres stadig om hornene ble brukt som drikkehorn eller som blåseinstrumenter ved kultiske handlinger. De er oppdelt i tverrgående felter med merkelige bilder av mennesker og dyr som dels var innpunslet, dels loddet på. Kanskje viser utsmykningen et religiøst opptog av germanske guder, deriblant Odin og Tor. Ingrid bemerket at det på et av hornene er en figur med en sverdskjede av samme type som ble funnet på Nydam Mose.
På det korte hornet fra 1734 var det ristet en runeinnskrift med 32 tegn med navnet på den som hadde laget hornene. Denne runeinnskriften er den eldste vi kjenner fra Danmark, og den gir også navnet på Danmarks første kjente gullsmed.
Historien om gullhornene er et trist kapittel i dansk arkeologis historie, noe som i 1803 inspirerte Adam Öhlenschläger til å skrive om hornene i en diktsamling. Ingrid nevnte til slutt at kopier av gullhornene i dag er utstilt på Nationalmuseet i København.

 

Dag 4, søndag 28. mai

Vi forlot Sønderborg by i strålende vær og kjørte nordvestover mot den lille byen Hjordkjær som var dagens første mål.
På veien i bussen hadde Einar Lundeby et interessant innlegg om det urnordiske språket som er brukt i runeinnskriften på et av gullhornene. Han tolket innskriften, og viste ved en rekke eksempler, hvordan runer ble brukt og hva de betydde.
Innlegget ble fulgt opp av generalsekretær Egil Mikkelsen som fortalte mer om gullhornene og debatten hvorvidt de er blåseinstrumenter eller drikkehorn. Han trakk paralleller til bronsealderens lurer, og viste til flere eksempler i det arkeologiske materiale der slike horn er avbildet. Til slutt nevnte han den kjente danske samler og oldtidsforsker Ole Worm som allerede i 1641 publiserte et kopperstikk av det første og lange hornet i sitt 6 binds store plansjeverk over danske oldsaker.

 

Vi svingte etter hvert inn på den gamle Hærveien som er den gamle ferdselsåren sydover gjennom Jylland fra Viborg, den gamle hovedstaden på Jylland. Preses Christen Aass fortalte om Hærveien som går langs vannskillet og følger høyderyggen midt på Jylland. Hærveien er betegnelsen ikke bare for en, men flere veier langs høyderyggen. Hærveien krysset Danevirke i sør gjennom en befestet port og fortsatte deretter videre nedover i Europa. Pga. den private eiendomsretten går ikke Hærveien nå helt som tidligere. Hærveien var også kjent som «Studveien» (Okseveien) – i det opptil 50 000 okser hvert år ble drevet sørover på denne til Europas kjøttemarkeder. Christen refererte til boken «Fra Viborg i nord til Roma», utgitt av Danmarks Radio i 1983 som gir en levende beretning om denne gamle ferdselsåren.


129-2912_img.jpg 

Rekonstruert «hjulgrav» ved Hjordkjær


Vi ankom Hjordkær hvor det rett nord for byen var et skilt mot «hjulgraven». Tett ved Sønderjyllands Maskinfabrikk hvor vi parkerte, lå den rekonstruerte hjulgraven. Vi ble tatt imot av arkeolog Lisbeth Christensen fra Haderslev Museum som skulle være med oss denne dagen. Lisbeth fortalte at gravanlegget, som har inneholdt flere graver og ble brukt over en lengre periode, er datert til dansk senneolittisk tid og eldre bronsealder. Ved utgravningen ble det nederst i en haug fra eldre bronsealder funnet en steinkrets på 10 m i diameter, og i midten lå en steindynge som omkranset en liten trebygning. Fra denne og ut til steinkretsen lå 5 steinrekker som eiker i et hjul. Dette er hva vi ser i dag, etter at bronsealderhaugen er fjernet og graven rekonstruert. Utenfor steinkretsen lå det også et gjerde av flettverk. Lisbeth fortalte at hjulkorset trolig var et solsymbol slik vi kjenner det fra helleristningene, og at steinrekkene kan ha vært plassert i forhold til solens oppgang på forskjellige tider av året. Trebygningen i midten har vært tolket som en kultbygning der et menneske er blitt gravlagt. Av denne graven var det bare noen oppløste skjelettrester tilbake, men i kanten av steindyngen fant arkeologene en dobbeltgrav med to store flintdolker som er datert til senneolittisk tid (ca. 2000 f.Kr.). Lisbeth hadde med seg en slik flintdolk for å vise oss. Over dette var det lagt et teppe av stein og deretter en haug. I eldre bronsealder ble det bygd en ny haug der et barn ble gravlagt. I graven lå en armring og en dolk av bronse. I kanten av haugen lå enda en grav fra eldre bronsealder, men denne var funntom. Muligens har gravrøvere plyndret denne graven og dermed rotet i haugen. Tilslutt fant arkeologene et skjelett og et bronsesverd i den omrotete haugen som da var 26 m i diameter og på sitt største. Lisbeth fortalte at funnene fra Hjordkjær, som ble gravd ut i 1878, i dag er i Gottorp Slott da området tilhørte Tyskland etter den dansk-tyske krig i 1864.

 

Vi fortsatte ca. 3 km videre nordover på Hærveien forbi Rødekro og kom til Æ-vold eller Vendersvold- et stykke av et større forsvarsverk fra yngre romersk jernalder. Navnet Vendersvold har det fått fordi en tidligere satte vollen i forbindelse med krigene mot venderne, men nyere dendrokronologiske undersøkelser har datert anlegget til 278–279 e.Kr. (yngre romersk jernalder). Forsvarsverket strekker seg ca. 2–3 km i øst-vestlig retning og er anlagt på høyderyggen på det farbare stedet der Hærveien går. Anlegget består av en jordvoll med en vollgrav på nordsiden og med en palisadevegg enda lengre nord. Lisbeth mente at jordvollen sikkert har strukket seg lengre østover og ut til kysten ved Genner Bugt, men ikke i vest, fordi her ligger våtmarksområdene. Lisbeth fortalte at forsvarsverket kan ha vært bygd av anglere for å avskjære og ha kontroll med Hærveien og derved beskytte seg mot jydene i nord. Vi vet at anglerne senere på 400-tallet dro til England og bosatte seg der. Vi gikk litt i grøften som var den tidligere vollgraven. I vollområdet er det funnet rester av palisadeveggen, noe som har gjort det mulig å datere anlegget. En mener at den romerske Limes (forsvarslinjen mot nord) har vært forbilde for Æ-vold med voll, grøft og palisadeverk. Tilslutt nevnte Lisbeth et lignende anlegg lenger sør - det 15 km lange Olgerdiget - som er datert noe tidligere. Like i nærheten av Æ-vold lå Sicherungsstellung Nord, et anlegg fra 1. Verdenskrig. Heldigvis fikk tyskerne aldri bruk for dette, og det ble sprengt i stykker av stedets bønder.

 

Vi kjørte nordover litt ut og inn av Hærveien som i dag går frem og tilbake p.g.a private eiendomsrettigheter. Øst for Hovslund sto skilt til Hærulfstenen som vi skulle besøke. Steinen ligger ved Hærveien, og Lisbeth fortalte at mange slike steiner ble reist som minnesteiner langs den gamle ferdselsveien. På steinen er det risset inn et navn – «Hairulfr» – i runer, derav navnet på steinen. En vet ikke om navnet tilhører en avdød person, er navnet til runemesteren eller personen som reiste steinen til minne om sine slektninger. Lisbeth fortalte at innskriften hører til de eldste fra vikingtiden – den korte, knappe typen som ble brukt omkring 800.
Under krigen i 1864 ble steinen brakt til et kongelig jaktslott i Berlin, men i 1951 ble den ført tilbake til sin opprinnelige plass som var kjent fra et skrift fra 1592.

 129-2916_img.jpg

«Hærulfstenen» med runer


Vi fortsatte videre nordover mot Vedsted hvor vi skulle besøke Vedsteddysserne, et av Jyllands flotteste dysselandskap. Været var etter hvert blitt så dårlig- det striregnet med stormkast- og vi bestemte oss for å se landskapet fra bussen. Anlegget lå i et kulturlandskap og besto av fire langdysser, en stordysse, en runddysse og en jættestue. Vi fikk høre at to av langdyssene som er 115 m og 92 m lange, er blant de lengste i Jylland. Stordyssen ble utgravd i 1966–1967, og foran denne ble det funnet rester av 109 leirkar som var ofret i forbindelse med gravleggingen. Inne i dyssen ble det bl.a. funnet leirkar og flintøkser fra Traktbegerkulturen fra perioden omkring 3300 f.Kr. Over denne stordyssen ble det i eldre bronsealder anlagt en ny haug. Vi fikk vite at dette området var tett bebodd i yngre steinalder og bronsealder, og at det innenfor et areal på ca. 3 kvadratkilometer er funnet 100–150 gravhauger. Generalsekretæren gjorde oppmerksom på metallmerket som sto på toppen i noen av de store haugene og fortalte at dette er et fredningsmerke som viser at det ikke er tillatt å grave i disse haugene.


129-2919_img.jpg

«Veststeddysserne», gravsteder fra oldtiden

 

Etter lunsj på Skovdal Kro, som lå idyllisk til ved en bøkeskog og en liten innsjø, tok vi hovedveien videre nordover mot kongebyen Jelling med sine berømte monumenter fra vikingtid. Det regnet fremdeles, og vi ankom etter en liten omvei, det nye museet «Kongernes Jelling». Museet ble oppført i år 2000 for å gi bedre rammer rundt formidlingen av de store monumentene.
På museet ble vi mottatt av museets direktør, Hans Ole Matthiesen, som holdt et lysbildeforedrag for oss om stedet, om monumentene og om den spennende historien bak. I Jelling skapte kongene Gorm den Gamle og hans sønn Harald Blåtann på 900-tallet et enestående anlegg med røtter i den hedenske tid. Anlegget består i dag av to rekker med bautasteiner, to enorme gravhauger, to runesteiner og en steinkirke fra 1100-tallet med interessante kalkmalerier. Bautasteinene er de synlige restene etter verdens hittil største skipssetting som ligger under monumentene, og hvor også sporene av de første trekirkene i Jelling er funnet. Matthiesen fortalte at arkeologiske utgravninger har foregått her siden 1586, og har fortsatt med jevne mellomrom helt opp til vårt århundre.

 

129-2922_img.jpg

Gravhaug fra vikingtiden. Kirke fra 1100-tallet.


De to runesteinene som i dag står på sørsiden av kirken mellom de to enorme haugene, forteller noe av Jellings historie og hvem som er gravlagt her. Den Lille Jellingsteinen, som hadde ligget i bakken foran kirken, ble reist på sin nåværende plass på 1500-tallet. På steinen er en runeinnskrift som forteller at kong Gorm reiste steinen som et minne over sin dronning Thyra, Danmarks pryd. («Gorm konge gjorde kumler disse etter Thyre kone sin Danmarks pryd».) Vi får her vite hvem kongen og dronningen er, og dette er også første gang navnet «Danmark» er nedtegnet i landet. Steinen blir derfor ofte kalt Danmarks fødselsattest. Ved siden av står den Store Jellingsteinen med en runeinnskrift som forteller at kong Harald reiste steinen som et minne over sin far Gorm og sin mor Thyra, og at han var den Harald som vandt hele Danmark – og Norge, og kristnet danene. («Harald konge bød gjøre disse kumler etter Gorm fader sin og etter Thyre moder sin, den Harald som vandt Danmark hel og Norge og gjorde danene kristne».) Steinen er det eldste monument over kristendommens innføring i Danmark. Den blir derfor ofte kalt Danmarks dåpsattest. Steinen er utsmykket på to av sidene med henholdsvis en slange og en løve i kamp og en Kristus figur. Under Kristus figuren løper runerekken «[…] og gjorde danene kristne». Innskriften på de to runesteinene hedrer primært dronning Thyra og kong Harald.
Den lille runesteinen blir derfor kalt Thyras stein og den store Haralds stein.

129-2929_img.jpg



129-2928_img.jpg

129-2930_img.jpg

Den originale Jellingestenen. Reist av Harald Blåtann til minne om sin far kong Gorm.

 

Matthiesen fortalte videre den spennende historien om hvor personene som er nevnt på runesteinene, trolig ble gravlagt. En antar at Thyras stein opprinnelig har stått i stevnen på den 170 m lange, nå skjulte skipssettingen som lå mellom de to store gravhaugene. I denne skipssettingen tror en dronning Thyra ble gravlagt i henhold til hedensk tradisjon. Mot nord har skipssettingen grenset opp til en bronsealderhaug fra omkring 1000 f.Kr. som allerede lå på stedet. På denne bronsealderhaugen ble den store Nordhaugen anlagt over en kammergrav av tre som var bygd midt inne i bronsealderhaugen. I kammeret, som hadde vært åpnet og omrotet, ble det i 1820-årene funnet noen usedvanlige fine metallgjenstander; bl.a. et lite gullbelagt bronsekors, to små bronsefugler overtrukket med gull, rester av seletøysbeslag og tilslutt et lite beger i sølv, som er tolket som en kalk. Begeret er utsmykket med to sammenslyngede bånddyr og et motiv som synes å forestille et lite alter. Kammergraven er datert til 958–959, og en antar at det var kong Gorm som ble lagt til hvile i Nordhaugen.

 

I forbindelse med kristendommens innføring, ble anlegget utvidet med en stor trekirke (965), den første av tre, som lå der hvor steinkirken står i dag. Under gulvet i den nåværende kirke, som ble oppført ca. 1080–1100, ble det i forbindelse med arkeologiske utgravninger i 1970- årene, funnet et gravkammer med skjellettet til en middelaldrende mann. Samtidig ble det funnet fornemt gravgods, bl.a. rester av gulltråd fra en kostbar drakt og to forgylte rembeslag av sølv med liknende motiver som på det lille begeret. Arkeologene mente at graven i kirken måtte være kong Gorms og at innbruddet i Nordhaugen skyldtes at kong Harald, som var blitt kristnet, ønsket å flytte sin far fra den hedenske haugen og inn i den nyoppførte kristne kirken.
En C14-datering av et vokslys som ble funnet over kammergraven i Nordhaugen, kan tyde på at innbruddet i haugen skjedde på Harald Blåtanns tid. Samtidig med dette reiste kong Harald den Store Jellingsteinen ved kirken som et minne over sine foreldre og over sine egne bedrifter, og han oppførte også den enorme Sydhaugen (som senere har vist seg å være funntom) som en minnehaug over sin mor som lå i den hedenske skipssettingen. I forbindelsen med flyttingen av faren tok også kong Harald Thyras stein og plasserte den sør for kirken i nærheten av sin egen store stein. Matthiesen fortalte at ikke alle arkeologer er like overbevist over denne historien. En kan f. eks. spørre seg hvorfor Jellingbegeret og de andre kostbare metallgjenstandene ble liggende igjen i den hedenske Nordhaugen, og hvorfor kong Harald ikke flyttet sin mor Thyra inn i kirken sammen med faren? Matthiesen nevnte til slutt at de nå vil prøve å finne kongsgården og vikingtidslandsbyen Jelling som må ha ligget i nærheten av de store monumentene.

 

Vi fortsatte inn i utstillingene der vi kunne se malte rekonstruksjoner av runesteinene og en svær modell av hele anlegget der de to gravhaugene var gjennomskåret og skipssettingen frilagt. Også gjenstandene som ble funnet i gravene var utstilt, og vi ble overrasket over hvor lite Jellingbegeret er, bare 4,3 cm høyt. Vi gikk videre til kirken som er en liten, enskipet rom

Trøndelag, 1.–5. juni 2005

 Jorunn Vandvik Johnsen

 

«I St.Olavs fotspor»

Oslo – Nord – Trøndelag

 

Dag 1, onsdag 1. juni

Passende nok startet bussen i St.Olavsgate, og underveis vi fikk høre om pilegrimsleden av Christen Aass og andre. Mange veier førte fra Østlandet mot Trondheim i middelalderen, og en av dem hadde utgangspunkt i gamle Oslo. Skedsmo var første overnattingssted for pilegrimene 26 km fra Oslo. Her sloss Olav Haraldsson mot romerikingene. Et minnesmerke er satt opp ved middelalderkirken her. Eidsvoll var neste overnattingssted, da hadde man passert Frogner kirke hvor det finnes kamskjell på gravene selv i dag og Ullensaker hvor kirken er viet St. Olav og Johannes Døperen.

 

Ved Hamar peker Per Klem ut Åker rett til høyre for riksveien ved Åkerneset. Åkerfunnene inneholdt bl.a. en praktspenne som vi alle får en nydelig gjengivelse av. Egil forteller mer om funnene. Ved det siste søket i 90 årene ledet av Perry Rolfsen klarte man å lokalisere haugen bedre, og fant bl.a. et beslag maken til ett funnet for 100 år siden. Funnene minner om Sutton Hoo og Vendel –Uppsala: merovingertiden. Vi passerer Vingrom hvor man fant hele 19 gullgubber i fjor på gården.

 

Egil forteller om ristninger i innlandet. Her er veide/jegerristninger vanligst. Det er mange i Gudbrandsdalen. Også i innlandet ligger de kloss til vann. Ved Mjøsa og Lågen gir det datering 4000–6000 år gamle. Ved Fåberg fins syv elgfigurer ved Lågen. Vår første stopp er vakre Ringebu stavkirke hvor guiden Hanne tar i mot oss.

 

Hovedskipet er fra 1220, stavkirken har hatt apsis og svalgang. Man mener den har vært korskirke med små «vinger» mot nord og sør. Den ble ombygd i 1660–1661 da kors og apsis ble revet og kirken fikk nytt tverrskip, kor og sakristi. Her er to vakre krusifiks fra henholdsvis tidlig og sent 1300. De viser den lidende Kristus. En trefigur av St.Lars er datert til 1250. Statuen ble båret rundt åkeren for god avling i middelalderen – og kanskje senere. Døpefonten i kleberstein fra 1150–1200 er fra en eldre stolpekirke som stod samme sted. Også inngangsportalen mot vest, fra slutten av 1100 tallet er fra den tidligere kirken.

 

Kirkegulvet ble arkeologisk undersøkt i 1980–1981. 892 mynter ble funnet under gulvet og er undersøkt av Kolbjørn Skaare. De eldste er preget i England for Knut den mektige. De eldste norske er fra kong Sverres tid på slutten av 1100 tallet. Begravelsene under gulvet har gitt viktige bidrag til drakthistorien. Altertavlen er fra 1685. Korskillet har løvemotiv med Fredrik 4., monogram og stammer fra 1702. Her er graffiti på sørveggen inne i kirken: to griser/villsvin (?).  På utsiden er det bumerker.

 

Egil leser fra Olavs saga om møtet mellom Olav og Dale Gudbrand på Hundorp før vi svinger inn mellom gravhaugene på Hundorp gård som eies av Fron kommune. Her spiser vi lunsj før vi ser på alle fornminnene. Gården ble valgt til 1000 årssted for Oppland fylke og er blitt restaurert for 10 millioner kroner. «Alt glitrer», sier vertinnen. Egil forteller at ingen funn er stedfestet.

 

Haugene viser godt i landskapet. På venstre side sett fra tunet ligger en haug som kalles Gudbrandshaugen. Vis a vis ligger en haug 28 m i diameter uten navn. Nedenfor den en reist stein som har vært del av en sirkel 25 m i diameter. Er dette en eldre grav enn storhaugene? Her ser vi også spor av en gammel ferdselsvei. Lenger nede ligger Olavshaugen 28 meter i diameter og 4 ½ meter høy. Er haugene eldre enn vikingtid? De ligner på Borre og Rakne. Storhaugene hadde ikke så rike graver. Selve haugen var maktsymbolet for eksempel i folkevandringstid. Helt sikkert er det at her var et maktsentrum gjennom hele jernalderen. Som Vingrom hadde gården rikt oppland, både landbruk og fjell og elv. Her er også kokegroper datert 500 f.Kr.

 

Neste stopp er Vinstra hvor vi ser en stein med to helleristninger av elg. Den ble funnet av Aslak Liestøl i 1970 ved fossen. Egil undersøkte den i 1973 og fikk flyttet steinen til plassen foran kommunehuset. Vi avslutter dagens program i filmens Jørundgård. Karin fra Lesja forteller morsomt om oppbyggingen og funksjonen i tun og hus, og alle går rundt på egen hånd.

 

Bussen stanser i Dovrebygda hvor vi ser Tofte som alt i vikingtid var kongsgård. Harald Hårfagres saga nevner Svåse som bor i en gamme ved gården Tofte. Kanskje har de hyret en same til å organisere massefangsten av rein i Grimsdalen. Dovre har fangstrettigheter på vidda og i Grimsdalen som er en flott seterdal og veideområde. Egil har skrevet bok om reinsdyrfangsten i Grimsdalen, en massefangst i ruseformete fangstgraver. Dessverre ligger snøen ennå så vi får ikke besøkt dalen. Reinsdyrfangsten var veldig viktig for gårdene. Vi ser også Budsjord oppe i åsen. I dag er den mest populære delen av pilegrimsleden nettopp strekningen Dovre, Budsjord til Hjerkinn.

 

Vi ankommer Dombås turisthotell i god tid for middag og overnatting.

 

Dag 2, torsdag 2. juni

Vi kjører opp på fjellet og stanser ved Dombås seter 950 moh. Her ligger dyregraver tett i tett i en lang rekke, 1100 i alt. Reinstrekket gikk fra Grimsdalen mot Snøhetta. Rekka fanger dem opp. Mange gårder samvirket om dyregravene som var rektangulære og forsterket med treverk. I dag er sporene diffuse og ligger i et beiteområde. En del snø dekker også til feltet. Tilsvarende lange rekker fins i Tana, men dette er det desidert største i Sør-Norge. Hovedtid for driften her er vikingtid og middelalder og fortsatte til skytevåpene kom omkring 1600. Men alt etter svartedauen ble det vanskelig å opprettholde et så stort system, derfor jaktet man etter hvert mer med pil og bue. Her vi står ved setra kommer gamle kongevei ned mot Fokstua og altså igjen en påminnelse om pilegrimene. Man arbeider nå med å få villreinfangstområdet på World Heritage List for sin unike kombinasjon av natur og kultur.

 

Vi kjører over Hjerkinn og forbi Kongsvoll til Oppdal, hvor vi besøker Vang gravfelt, det største i Norge og ett av de største i Norden. Navnet Vang peker mot et gammelt kultsted, og her ble også hovedkirken lagt senere. Gjennom området går et veifar opp til kirka. Det var den gamle hovedveien hvor også pilegrimene kom.

 

Oddmunn Farbregd, arkeolog og første amanuensis ved Vitenskapsmuseet i Trondheim viser oss rundt på dette imponerende feltet. Her er ca. 800 hauger og et ukjent antall flatmarksgraver i tillegg, fordelt utover 120 dekar. Det er gjort funn i alle undersøkte hauger. Åtte gravhauger ble utgravd på 60-tallet og tre på 90-tallet. Dessverre var det mye «hobbygraving» på 1800-tallet, og de funnene er dårlig grunnlag for analyse og forskning. Minst 15 sverd ble innlevert i denne tiden. Storparten av gravene synes å være fra vikingtid ca 800-1000 e.Kr., men alt på 500-600 tallet var hele området i bruk. Dessuten finner en spor av 15 lave steinsetninger som skriver seg fra 400-tallet. Her har altså vært gravplass i 600 år. Alle gravene er brannbegravelser og selv om en del gjenstander er skadet og ødelagt, er mye fin bevart. Man laget et likbål med gjenstander lagt ved. Vindretningen bestemmer hvilken vei gravbålet faller. En haug ble lagt over branntomten, ca. 20–30 cm høyt, men haugen hadde ikke alltid branntomten i midten. Ser vi en haug med en fordypning rundt, er det en gravhaug.

 

Det spesielle er at vi her ser et bygdegravfelt. Hvor en ellers i landet la avdøde i haug på egen gard, har en i Oppdal hatt et felles gravfelt for mange garder ikke ulikt den kristne kirkegården. Hver gard har hatt sitt område og brukt det gjennom århundrene. Det var ca. 20 garder rundt 600 e.Kr. og ca. 40 rundt 1000 e.Kr. I alt er det tre slike gravfelt i Oppdal. Ca. 500 gjenstander er funnet og bevart. De befinner seg i Oslo og Trondheim. Av og til er de avdøde lagt inn i gamle graver. Vi ser en uanselig haug som har hatt flere begravelser. På 600-tallet en mann, på 700-tallet en kvinne og på 800-tallet igjen en mann.

 

Det var nok hovedpersonen i hver generasjon som fikk den fineste haugen. Velstanden ble vist gjennom gjenstandene ved begravelsen, en ting for samtida. Men haugen var for ettertida. Størrelsen på haugen har en viss betydning. Det ser en i gravfunnene, men ikke alltid. En av ti gravhauger er en langhaug, de fleste båtformet. Langhaugene er alltid kvinnegraver som ellers i landet. Hvorfor var noen av kvinnene slik begravet? Man prøver å finne noe karakteristisk i funnene. Kanskje er det her på Vang en kan finne løsningen?

 

 Det er gjort mange fine funn på gravfeltet, mannsgraver med sverd og redskap. Kvinnegraver med smykker, vevlodd etc .Men noen graver er spesielle. Farbregd viser oss grav 318/319 som ligger kloss ved hverandre. En kvinnegrav med et praktsverd lagt inn i utkanten. En hedersgave?  Den andre er en mannsgrav med et enda mer praktfullt sverd enn i nabograva. Den inneholder et komplett våpensett. Ved siden av de typiske «mannsting», fins karneol- og glassperler, nålehus og et praktsmykke, et rundt beslag av bronse, seinere utstyrt med nål til brosje. Form og dekor viser at det stammer fra De britiske øyene. Oftest ble slike beslag brukt i religiøs sammenheng. Har her vært to begravelser samtidig? Beinrestene kan ikke bekrefte det.

 

Vi er på vei opp bakkene igjen og stanser ved en fordypning. Vi ser veggvollene av et lite hus fra eldre jernalder. Hva skulle et hus her? Med Gulli i fjor blir det to slike påvisninger. Spennende! Det må bli konklusjonen på dette svære gravfeltet – så mange fine funn, så mange svar, så mange nye problemstillinger. Jo, her er det spennende!

 

Vi spiser lunsj på Oppdal Quality hotell, hvor preses takker Oddmunn Farbregd med selskapets gave.  Vi kjører så til Trondheim hvor vi bor under resten av oppholdet på SAS Royal Garden med halvpensjon. I bussen snakker preses om Olavsdyrkingen. I alt regner en med 300 kirker og kloster med Olavstilknytning, derav 200 kirker og 4 klostere i Norge. I fødekirken i Betlehem finnes et bilde av St.Olav fra 1200 tallet.

 

 

Dag 3, fredag 3. juni

Byvandring i Trondheim. Våre guider er Øystein Ekroll og Øyvind Lunde.

 

Middelalderarkeolog Øystein Ekroll tar oss opp Krambugata som er Norges eldste kjente gate: Kaupmannastretet. Utgravningene etablerte denne som byens hovedgate gjennom middelalderen. Øverst i Krambugata vis a vis Metodistkirken lå Klemenskirken, den eldste kirken i Trondheim og grunnlagt av Olav Trygvasson i tilknytning til kongsgården hans. Et monument over Klemens står litt høyere opp i gata.

 

Snorre skriver at liket av kong Olav ble fraktet til «et sted som het Saurli» hvor liket ble gjemt den første natta. Magnus den Gode lot bygge en Olavskirke på dette neset og Snorre sier at «stedet heter nå Olavsli» – «det er nå midt i byen».

 

Det er gravd ut to kirkeruiner med et steinkasts mellomrom, og de lærde strides om hvilken som er den egentlige Olavskirken. Den første ligger i Folkebiblioteket. Alt her er utgravd i 1970-årene. Kirkeruinene ligger under biblioteket og er fra 1100-tallet. Oppå den ble rådhuset bygd i 1702–1712. Her var rådhus til 1930. I dag går Krambugata i krok rundt den og opp til domen. Det peker mot at den har ligget på et nes. I tilknytning til kirken var et kloster, vi ser ned på et hjørne hvor utgravningene brakte fram mannlige skjeletter, munker, etter slitasjeskadene å dømme, og en kvinne. En proventdame? I Kongensgate utenfor fant man en brønn med trehus over og mange gjenstander fra klosteret. Her var to byggefaser. På 1200-tallet ble veggen mellom kor og skip tatt ned. Golvet ble hevet og man fikk fire søyler som bar et korgalleri – etter arrangementet i domen?

 

Et steinkast unna ligger Sparebank 1 Midt-Norge i Søndre gate. Utgravningene i 1970 avdekket ruinen av en steinkirke fra middelalderen. Denne ble bygd ca. 1160 og var i bruk til 1500-tallet. Under kirkeruinen ble det funnet rester av en trebygning fra første halvdel av 1000-tallet, sannsynligvis en tidlig trekirke. Er dette Olavskirken eller Gregoriuskirken? Begge ble fullført mellom 1047 og 1066. Gregoriuskirken, som ble bygd av Harald Hardråde, ble alt fra starten bygget i stein, mens Olavkirken først ble bygget i tre, av Magnus den Gode. Det kan tyde på at dette er Olavskirken. Vi kommer ned i krypten som ligner på de i Munkeliv og Stavanger domkirke. Krypten var ofte en helgengrav, et hellig sted. Denne er svært forseggjort formet i en halvbue og med en hvelving over som gikk som en bue gjennom kirken. Over, på hver side av halvbuen er det en trapp. Det kan tyde på at man passerte gjennom rommet for å tilbe. De lærde strides, men mye tyder på at dette er stedet for Magnus den Godes Olavskirke.

 

Vi stanser ved Vår Frue kirke som feirer 800-års jubileum i 2007. Den ble opprinnelig ødelagt i et slag mellom baglere og birkebeinere. I dag er den den eneste av ti sognekirker fra middelalderen som har overlevd. Kirken er 15 m bred.  Den er Norges bredeste middelalderbygning og blant de største. Den var stor nok til å romme hele byens befolkning. Vi stanser ved en plate i østveggen med «Maria à mik» og navn på byggmesteren 1220–1230.Vi beundrer en flott portal over prestens inngang: til høyre en konge og til venstre en erkebiskop. Landets to makter. Vi ser merker etter kyssekors flere steder, og vi ser et steinhuggermerke. Kirken ble ombygd på 1600 tallet bl.a. ble skipet forlenget, og tårnet kom til på 1700-tallet. Der var det brannvakt helt til 1937. Innvendig er kirken 525 m2 og vi beundrer det hvelvede taket. Fantastisk ingeniørkunst i det store spennet.

 

Neste post på programmet er Erkebiskopgården. «Kongsgården» som den ble kalt etter reformasjonen. I 1983 var det storbrann her, halve anlegget, de to magasinfløyene, ble borte, men alt fra middelalderen ble bevart. Til byens 1000-års jubileum i 1997 kunne man gjenåpne de to nye bygningene: Østfløyen med kontorer for Nidaros bispedømme og Eysteinshallen – og Sørfløyen med museet. Med det ble det satt punktum for erkebiskopgården som militært anlegg. Man hadde da gjennomført en omfattende arkeologisk utgravning på branntomten, en av Norges største. Drøyt 100 hustufter og brolegning fra ulike tider ble avdekket sammen med 150 000 gjenstander.

 

De to hovedelementene i museet er Domkirkens skulptursamling over bakken og de arkeologiske funnene under bakken hvor fløyene henger sammen. Museet er arkitektonisk vakkert og har vunnet flere priser for måten det presenterer gjenstandene på. Det er et «site»-museum. Det er fantastisk å vandre rundt blant de utstilte skulpturene og få se dem på nært hold.

 

Etter katastrofebrann i 1512 ble bygningsdeler murt inn i kirkeveggene hulter til bulter. Først ved restaureringen i 1870–80 årene dukket skulpturene opp igjen i veggene. 120 av dem er utstilt her av flere hundre. Olavs antemensalet fra Haltdalen stråler mot oss i originale farger – det er ikke restaurert. I underetasjen ser vi deler av ringmuren som har omgitt bispeborgen og vi ser verksteder og gjenstander framstilt/funnet her. Det mest spesielle er «Mynten». Erkebiskopen hadde rett til å slå mynt i en periode på 1200-tallet og også fra 1458–1500. Dette er det eldste intakte i Europa. Her sees også biskopens våpensmie.

 

Vi krysser plassen til «Hallen» som ble påbegynt av erkebiskop Eystein Erlendsson. Den er bygget både som hall og privatbygning. Hallen er det eldste profane steinhus i Norden bevart fra 1160–1170 årene. Hovedinngangen til hallen var opp en flott trapp som er gjenoppbygd. Vindusnisjene er originale, men hadde mindre vindusåpninger. Fra 1500-tallet ble bygningen brukt av lensherrene som moderniserte og delte hallen på langs, med den ytterste delen som Herresal. I dag blir den kalt Fanehallen; her henger fanene til de trønderske regimenter. Dekoren på veggene er fra middelalderen. Innenfor ligger biskopens privatbolig. Innerste rom var antagelig biskopens sengekammer. Kjøkken i underetasjen ga oppvarming. I 1619 dekorerte Bjørn Maler Regalierommet med jaktmotiver. Fargene har vært skarpe, rød, blå, grønne. I 1686 var det slutt. Da ble det overtatt av det militære til arsenal som var her til 1930.

 

I underetasjen er det vakre hvelv som er originale fra Eysteins tid med portaler og vinduer etc. Her var biskopens målstove, et offisielt møterom. Vi avslutter i et lite kapell som ble vigslet i 1997. Muligens er dette kjøkkenet som ga oppvarming til erkebiskopens rom. Det har to åpninger høyt oppe som fortsetter i en skorstein. Det har bare vært til røykavtrekk. Her har vært åre midt på golvet.

 

Vi spiser lunsj på Cafe Magasinet i Vitenskapsmuseet. Vi møter vår guide i Nidarosdomen, Tove Søreide, ved vestfronten og får pekt ut statuene i de ulike rekkene og aksen med Kristus, Herlighet, Dommer, Korstfestelse. Fra 1933–1983 ble alle nisjene fylt med statuer, mange skapt av Norges fremste billedhuggere. Her er flettet inn morsomme kommentarer til samtid bl.a. er kong Ursia portrettert som Gerhard Fischer. Konen hans Dorothea, som alltid bistod ham, holder stigen han står på. Erkeengelen Mikael som kneiser på toppen av nordre tårn er portrettert etter Bob Dylan. Tove Søreide fremhever erkebiskop Eystein Erlendsson 1161–1188 som den store byggherren både bokstavelig og i overført betydning. Her skrev han Passio Olavi og her foretok han Nordens første kongekroning. Hit vendte han hjem fra England med nye byggeplaner for Domen. Vi går rundt Domen på utsiden og ser på sørøstveggen «Bispedøren» i tidlig gotisk stil, rikt utsmykket med masker, fabeldyr og bladornamentikk. På Oktogonen sees en bitteliten Olavstatue laget av Gustav Vigeland. Mot nord ser vi det romansk/normanniske tverrskipet med en fantastisk inngangsportal med chevroner. Over portalen er en marmorplate med St. Michael fra 1200-tallet i ferd med å drepe en drage. Innenfor ligger Michaelkapellet.

 

Vi går inn i katedralen og minnes om inndelingen kor og skip i middelalderen hvor man markerte skillet med korskillevegger som den vi har beundret i museet. Det var mer lukket enn dagens som går mellom koret og høykoret (oktogonen). Sølvskrinet på høyalteret er orientert mot nord-sør – en fantasi over Olavsskrinet som aldri sto nord/sør. Skrinet med Olav ble ført til Steinvikholmen og lå der fra 1537 til 1564. Da ble det tatt av danskene, men trekisten med hans levninger ble tilbake. Hans grav ble i midlertid besøkt av pilegrimer i et slikt antall at danskekongen bestemte at St.Olav skulle begraves på et hemmelig sted. Ingen vet hvor den graven er i dag.

 

I rundgangen i oktogonen ser vi pilegrimenes mål: Olavskilden som legenden forteller sprang opp ved hans grav. Brønnen er 12 m dyp, men er tørr i dag. Den er innemuret i en av veggpilarene. Her er vakker utsmykning, to avløpshull i gulvet, og klebersteinen rundt brønnen er helt svart av all berøring.

 

Kapittelhuset, også kalt Mariakapellet, hvor Domkapitlet møttes hver dag er bygget av erkebiskop Eystein i årene 1161–1188 i cistercienserstil, en overgangsstil til gotikken. Vannliljebladene på søylenes kapitler er typiske for stilen. Denne del var ferdig før erkebiskop Eystein død, og han ligger begravet her. Katedralen er på sitt vakreste med sol gjennom rosevinduet og vakkert lys over søyler og hvelv. Restaureringsprosessen som startet i 1869 og har vart til vår tid har gitt Norge en nasjonal helligdom uten sidestykke.

 

Neste stopp er Munkholmen hvor Øyvind Lunde, sjef for Nidarosdomens restaureringsarbeid, guider oss. Han drev utgravninger her 1968–1970 for å finne klosteret, Nidarholm, som delvis ble sprengt bort ved anleggingen av festningen. Den eldste festningen er fra 1600-tallet og ble anlagt av svenskene i 1650–1658. For å forhindre nye angrep fra svenskene ble den bygd ut i 1660–1690 årene etter «den nederlandske typen», en stjerneformet festning hvor tårnet, ferdig 1670, er hjertet i byggverket. Det er et klassisk kanontårn, rundt med kanoner i tre etasjer og festningen omkring.

 

Neste fase i byggingen, fra 1820–1850, gir festningen slik den framstår i dag, et prøyssisk festningsverk. Den ble nedlagt i 1893 da Munkholmen ble friområde. Men under 2. verdenskrig tok tyskerne den i bruk og den ble befestet som aldri før i dens historie som en del av forsvaret av de store U-båtbunkerne i Trondheims havn, Dora. Underveis ble alt fra middelalderen ødelagt, men de fant kirken og skjønte hvordan den har ligget. Brønnen er funnet inne i kommandantboligen. Nidarholm kloster er nevnt første gang i islandske annaler som Klosterholm i Knut den mektiges tid på 1000-tallet. 1108 er det Benediktinerkloster og i 1248 reformeres munkene til Cluny-ordenen. Klosteret brenner i 1210, i 1319 og i 1531 da byen, domen og klosteret brant. Nidarholm var et rikt kloster, abbeden var nær erkebiskopen. Fra 1680–1850 var Munkholmen statsfengsel. Her satt Griffenfeldt, den første kansler, fengslet i 18 år for å ha vært illojal mot sin konge.

 

Vi har ingen problemer med å forstå hvor strategisk riktig festningen har ligget  - med Sverresborg vis a vis kontrollerte Munkholmen skipsleia. Vi får en fin oversikt over byen på båtturen tilbake til Ravnkloa. Kvelden tilbringes på hotellet med en god middag.

  

Dag 4, lørdag 4. juni

Guide for dagen er Lars Stenvik fra Vitenskapsmuseet. Han har ansvar for arkeologien i Nord-Trøndelag fylke, de historisk mest interessante stedene i Trøndelag fins her, men her har vært få  arkeologiske undersøkelser. Området hvor Trondheim by ligger, var et fattig område i yngre jernalder da Sparbu og Stjørdal var sentrum. Her var rikdommen samlet. At Olav Trygvasson etablerte handelssted ved Trondheim synes ulogisk.

 

Mens vi kjører nordover forteller Lars om spennende funn. Stjørdal var et økonomisk maktsenter også i bronsealderen. Her fins helleristninger omtrent på hver gård. Bosetningen i området var grundig organisert. Undersøkelser i 1980 årene har påvist jernproduksjon i jernalderen. Det er påvist 700 anlegg i Trøndelag. Hvert anlegg hadde åtte ovner i drift samtidig med 10–15 personer sysselsatt på hvert anlegg. En veritabel industri på topp rundt 200 e.Kr. Noen må ha organisert dette: «jernmagnater» som også sørget for eksport. Tilbake fikk de bl.a. importvarer fra romerske verksteder, luksusvarer. Ingen andre områder har produsert så mye jern på den tiden. Grunnlaget ble lagt før romertiden, i bronsealder eller førromersk jernalder, 500 f.Kr. Flateavdekning avslører bosetningsspor fra denne tiden. Dette er den mest dynamiske perioden i Trøndelag. En Trøndelagshistorie kommer ut til høsten med mye ny viten.

 

Første stopp er Alstadhaug hvor en vakker middelalderkirke ligger ved siden av en mektig gravhaug fra merovinger- eller vikingtid, kanskje romertid. Haugen er 56 m i diameter og 7 m høy og dominerer  landskapet, man ser ut over Trondheimsfjorden og inn til Levanger. På og rundt haugen ble det utført opplegg av administrativ art, for Alstadhaug er sentrum i ett av de 8åtte trønderfylkene, Skaunafylket. At kirken ligger her, peker på at det også har vært kult her. Kirken som er en St.Peterskirke bygd 1100–1200, har oktogon – en miniatyr av  Nidarosdomens. Det er bare disse to i Norge.

 

I 1807 lar presten grave her. Han beskrev gravkiste, steinheller, rester av begravelse. En skjoldbule dateres etter beskrivelsen til romertid, kanskje bronsealder. Dette er en av de største haugene i Norge. Vi begynner å forstå dimensjonene i trøndersk arkeologi, og Lars lover mer av samme slag.

 

Vi passerer Levanger som var et stort markedssted. Til høyre for veien ligger Hallsteinen bygdeborg, en av de største i landet. I dag sees 3 m høye voller, de har vært 5–6 m med trepalisader. 11 brannlag er påvist. Den har vært i bruk fra yngre bronsealder til folkevandringstiden. Vis-á-vis ligger Geithaugen gravfelt fra romertid med mye importvarer. Her ble det akkumulert rikdom gjennom bronsealder og romertid. Munkeby klosterruin ligger 4 km inn for Hallsteinen. Den er dokumentert i Vatikanet, men ble nedlagt på 1200-tallet da de flyttet til Tautra. Kirkemurene står igjen i dag, men klosteret var i tre og er helt borte.

 

Vi kjører gjennom Verdal og blir minnet om Verdalsraset i 1896 hvor 116 mennesker omkom og landskapet endret karakter. Vi har det i minnet for områdene rundt som også er utsatt for leirras. Stiklestad kirke ligger vakkert i et søkk i det grønne landskapet med kultursenteret over veien. Her har det vært mange ras etter at kirken ble bygd. Det er en utfordring å rekonstruere landskapet fra 1030. Det lå 3–4 m lavere, dessuten gikk sjøen opp hit. Olav ble fraktet til Trondheim med båt. Arkitektfirmaet Snøhetta arbeider med en landskapsplan for området.

 

Kirkens alter står akkurat hvor Olav falt, steinen han lente seg mot da han fikk banesår var murt inn i alteret. Steinen forsvant på 1800-tallet til Toten, men er nå brakt tilbake og kan sees i Kultursenteret. Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet. Den ble utvidet mot slutten av middelalderen. Vi ser kalkmalerier fra denne tiden og ellers fresker fra 1930-tallet malt av Alv Rolfsen.

 

Kirken står på et maktsentrum uten sidestykke. Vi ser over på en gravhaug som er over 50 m i tverrmål. Den har en steinkiste inni. Ca. 100 m lenger borte er også nedgravning av båt. Og som vi skal se seinere, ligger storgardene og gardhaugene tett rundt Stiklestad. Vi forstår at når Olav vil  gjenvinne makten i Norge, må han ta kampen her. På sørveggen ser vi en portal i lokal kleberstein med chevroner. Kirka har vært kalket, men er nå i naturstein. På nordveggen, kvinneinngangen, ser vi tidlig angelsaksisk ornamentikk bl.a. «Sheilena gig» – «De vovete kvinner». De fins også på Nidarosdomen og andre Trøndelagskirker og peker mot de tidlige steinhoggerne fra England.

 

Kulturhuset er et flott besøkssenter med kafé, butikk og et opplevelsessenter som tar for seg slaget ved Stiklestad: Forhistorie, selve slaget og virkningene. Her er tablåer og mange fine gjenstander utstilt. Videre ser vi utendørsscenen med Dyre Vaas steinskulptur av Olav Haraldsson. Olavstøtten reist i 1805 er muligens plassert hvor det tidligere stod en bautastein.

 

Vi spiser lunsj på Kultursenteret før vi kjører det korte stykket til Stiklestads nabogård, Hegstad, og går 500 m opp til gravfeltet i Hegstadmarka. Veien vi gikk er del av gamleveien fra Sverige til Stiklestad. Gikk Olav og hans menn her?  Vi ser tre store hauger, en på 50 m og to på 40 m i diameter. Og dette er ikke noe særtilfelle i området. Her er 3–4 gårder med hauger av samme dimensjoner. 4–5 hauger med diameter på 50 m. En unik mengde maktsymboler. Dette området kan lignes med Borre og Åker. Karmsundet er langt mindre. Vi står i et ringformet tunanlegg. Det er 5–6 slike her. 10–15 mann fikk husly i hvert anlegg. Har hird/mobiliseringshær vært samlet her? Datering ut fra ildsted gir yngre jernalder. Tunanlegg er gjerne knyttet til militær aktivitet. For å få et inntrykk av rikdommen minnes vi om at til å bygge en storhaug ca. 50 m i diameter og 6 m høy gikk det med 3000 dagsverk for flytting av 4000 m3 masse.

 

Vi kjører til Sparbu, et nytt middelalderfylke. Trøndelag etablerte et veinett med kavlebruer, trebrulegning. Vi kjører over Flåttåbrua (flytebrua) fra middelalderen. Fornminnene ligger tett, bygdeborger, gravanlegg – noen stjerneformede, tunanlegg o.a. Vi kjører gjennom Steinkjer som ble anlagt som kaupstad av Stein jarl samtidig med Trondheim, og opp bakkene til Eggevammen. Her bodde  Kalv Arnesson på høvdingsetet Egge og Olve før han. En fantastisk og dominerende beliggenhet, boplass fra steinalderen. På Eggevammen er et gravfelt fra romersk jernalder med 27 gravminner i en rekke på 1,3 km.

 

Her er 5 store steinsettingsringer, 30 m i diameter, nå er det torv over, men en av ringene er avdekket. I et gravkammer utgravd i 1870 ble det funnet mye slagg. Kan det ha vært blasterjern, et produkt fra jernvinna i romertid? Er vi i produksjonssentrum for jern? Egge er nettopp en slik gård som kunne ha hatt kontrollen. I 1959-62 var her nye utgravinger. Her vi står ble det funnet en bronsekjele med 2 gullringer og et victoriasverd (hederssverd i den romerske hær, seiersgudinnen Victoria). Det er bare funnet 2–3 slike i Norge.Vi står på et sted med økonomisk overskudd, noe av det mest fornemme i Midt-Norge. Her har maktsenteret i Nord-Trøndelag ligget i 2000 år, i nyere tid som sete for fylkesmannen helt til nå. Bak oss er bosetningsspor tilbake til romersk jernalder. De ligger på skyggesiden med dårligere jord. Her var ni hus i en gård fra rundt Kr.f.  Her bodde kanskje «de avhengige», arbeiderklassen som holder de rike på toppen. Her var altså tett befolket i en periode med liten befolkning. Det kan jo peke mot jernproduksjon.

 

Fra vikingtid er seks hauger datert 800–900. I 1978 fant man en branngrav tett i veien. Den døde var lagt i båt og var svært rikt utstyret. Den er datert til siste halvdel av 900 og er en av de yngste hedenske gravene. Veien går sørover til høvdingsetet Mære. Underveis passerer vi Todnes – her ligger gravrøyser fra bronsealderen tett i tett med mange fine funn. Mære kirke ligger flott til på toppen av Mærehaugen. Her lå storgården Mære, høvdingsete langt tilbake i tid som ved rikssamlingen kom under kongen. Mære var det religiøse samlingsstedet i Inn-Trøndelag. I følge sagaene lå det et stort hov her. Her ble det bygd kirke da kristendommen var innført. Den første kirken var en stolpekirke. Steinkirken ble bygget på slutten av 1100-tallet og var fylkeskirke. Under trekirken ble det funnet noe som kan peke mot et hov. Her ble funnet 19 gullgubber. Vi ser at steinkirken er nær «slektning» av Alstadhaug kirke og hvitkalket som den. Opprinnelig hadde den et muret vesttårn som ble revet pga sviktende fundament i 1277. Det nåværende er oppført i 1600 årene. Her er høyt under taket i skipet, takstolen med synlige sperrefag er fra middelalderen, men er ikke den opprinnelige. Noen av maskene fra den første kirken er murt inn mellom fagene. Vi beundrer krusifikset som henger over korbuen og som er like gammelt som steinkirken, tror man. Kirkens interiør ble forandret etter reformasjonen.

 

Vel tilbake på hotellet spiser vi middag og det blir takketale av Ingeborg Kveen og tale av Egil.

 

Dag 5, søndag 5. juni

 

 

Lars er hovedguide i dag også. For første gang grått, kjølig og noe regn, men det klarner opp.

 

«Stjørdalsfylket»

Værnes kirke er første stopp. Her var høvdingsete i gammel tid. Pga elve-erosjon er veldig mye av det gamle landskapet vasket ut i elva og med det funn og arkeologiske spor. Da tyskerne anla flyplassen, fikk Petersen undersøke området. Han fant tekstiler og smykker fra vikingtid. Det er funnet rester av bosetning fra romertid på kirkegården, og rett utenfor godt bevarte rester av kalkovn. Lilian Solstad guider oss i kirken som feiret 900-årsjubileum i 1985. Den var fylkeskirke for Fjordadalsfylket. Dette er ingen landsens kirke, dimensjonene på denne enskipete langkirken er imponerende, 40 m lang og 15 m bred! Den mektige Torbergsætta kappet med kongen og bygde etter Kristkirken. Koret er eldst. Det tok 80 til 100 år å bygge kirken. Tårnet rager 28 m til værs.

 

Vi ser kvinneinngangen på nordveggen, en gotisk portal med et romansk utformet hode over den spissvinklete buen. I buen «sunken star» mønster med liljekorset. Enestående i Norge. Under dette en liggende løve under en rundbue. Her er det den seirende løve vi ser, beskyttelse mot alt det onde som kom fra nord. På østre hjørne ses kyssekorset. Alle hjørner er i kleberstein, resten er gråstein. Mennenes inngang på sørveggen er i romansk stil. På ene langsiden en løve (djevelen) spisende på et mannebein.

 

Vi går inn i den vakre kirken og blir slått av dimensjonene. Taket med et spenn på 11 m er en dristig konstruksjon datert til 1140. Koret dateres til 1085. Taket har åpen takkonstruksjon med hodene på tverrfagene. Bare her at de er en del av den opprinnelige takkonstruksjon. Hodene er en grotesk samling av løver og menneskehoder med ett helgenaktig hode på hver side. Her symboliseres striden mellom det gode og det onde. Det har vært to byggeperioder. På 1200-tallet ble vinduene utvidet, og innvendig ble stilpreget gotisk. Prekestolen er fra 1623, den var en gave fra fogden i Stjørdal. Her er også et stort kalkmaleri fra 1540 årene, laget etter et kjent tresnitt – Nåden og Dommen. En stor kirkestol i to høyder ble satt opp av Georg von Schultz, Herren på Værnes. Den er barokk og utført av Marcus Gram, en trøndersk treskjærer. I 1864 kom den til Stockholm (Nordiska museet). Jon Leirfall fikk den tilbake til Værnes i 1963. Over kirkestolen er en påmalt baldakin, og rundt hele skipet er det en frise fra 1600-tallet. Nordre alternisje, St. Marias alter – kvinnenes alter med Sta Margareta som helgen. Søndre nisje er viet St.Olav. Under alteret er en stein med en av de eldste framstillinger av St.Olav. En bonde kneler for helgenkongen. Begge nisjene ble gjenmurt og først gjenåpnet i 1959. Her er også et runefelt i koret: Kristus, Grim, Bård. Altertavlen er en gave fra fogd Stabell i 1639. Den er meget vakker. I kirken er funnet et stort antall mynter bl.a. tre fra Kong Sverres tid.

 

Egil forteller at på kirkeloftet var det lagringsplass for seilene til leidangsskipene. Det var ullseil som seinere ble brukt til å isolere kirken med. Vitenskapsmuseet har nå rekonstruert råseilet, og det er blitt vevet to slike. Det ene er nå i Roskilde. Denne kirken blir for mange et av høydepunktene på turen. Her er så mye å se, guiden er så flink og entusiastisk, og midt i dette skjønne kirkerommet får vi også en minikonsert av kantor Gunnar Gustad og en ung musiker.

 

Vi kjører i retning Leirfall og passerer Hegra festning, som ble så kjent under 2. verdenskrig. Her var harde kamper, men tyskerne inntok den aldri i strid. Det store helleristningsfeltet på Leirfall ble først funnet på 1950-tallet. Professor S. Marstrander var den første til å dokumentere feltet. Det ble brukt i kanskje 1500 år. Noen av ristningene lar seg tidfeste på grunn av dekoren. Spennende er 13 figurer i prosesjon, ledd i et rituale eller gudetilbedelse. Det finnes over 80 helleristningsfelt i Stjørdalen. Det er regelmessig avstand mellom dem, de tilhører ulike vald. De eldste ristningene er fra 1700–400 f.kr. De yngste ristningene er samtidige med den metallurgiske industriutviklingen. Her er mange båtfigurer, stor variasjon i typer viser tidsspennet. Her er flotte hjortespringbåter og her er robåter, bemannete og ubemannete. Her er mange fotsåler, mest to og to. De som har tverrstrek nærmer seg solkorsmotivet. Ellers ser vi meandere og sik-sak mønster. Her er også ristninger med hester. Mange av ristningene er vanskelige å tyde. Det er fritt fram å fabulere.

 

Neste stopp er Steinvikholm, en festningsborg som ganske riktig ligger på en holme, nå forbundet med fastlandet med en bro. Et imponerende anlegg! Karl Steinvik er tilsynshaver og vår guide. På denne holmen lot erkebiskop Olav Engelbrektsson bygge en stor slottsfestning fra 1524–1532. Han ønsket å hindre reformasjonen i å nå Norge og spilte et høyt politisk spill. Han var i en og samme person erkebiskop, kansler og lensherre. Med sin 4 m tykke murer i fløyene rundt borggården og to runde tårn diagonalt stilt og med 40 kanonstillinger dekket festningen hele holmen mot angrep. Men den manglet vann. Her var det svake punktet. Erkebiskop Olav brukte delvis de samme byggmestere som i Nidaros. Etter reformasjonen ble Steinvikholm noen år brukt som lensherrebolig frem til 1600. Deretter startet forfallet, og festningen ble brukt som steinbrudd for materialer til bl.a. Munkholmen. Da restaureringen begynte på 1800-tallet, var det vanskelig å se for seg den opprinnelige borgen. I 1525 forskanser erkebiskopen seg her. Han flytter riksregaliene og St.Olavs og Eysteins skrin til 2. etasje i tårnet. I 1537 er spillet tapt og han flykter til Belgia, hvor han dør i 1538. Danskene gjør statskupp og innfører reformasjonen. De tok kostbarhetene med seg, men ikke St.Olavs enkle trekiste. Den blir her i 30 år til og blir så ført til Domen. Det er interessant å tenke på at de to store skillene i Norgeshistorien finner sted her i Nord Trøndelag. Her begynner og slutter middelalderen og en nye era begynner.

 

Vi spiser en etterlengtet og god lunsj på Vågen vertshus og hotell på Frosta. Deretter kjører vi til Tinghaugen ved Logtun kirke. I nærheten av kirken, nede ved sjøen, ble Frostating holdt. Haugen fra 600-tallet er i dag markert med åtte bautasteiner, en for hvert middelalder fylke, Oppdal, Namdal og Romsdal kom til seinere. Fylkessteinene ble avduket i 1930. Hvert år i juni fra 940 og utover møttes 486 mann og 8 lagrettemenn til lagting her på Frosta. Herfra er det 14 km til Trondheim og det var lett å ta seg fram sjøveien. På 1600-tallet ble tinget flyttet til Trondheim. Vi går over til Logtun kirke, tvers over tunet. Det er opprinnelig en middelalderkirke fra midt på 1400-tallet, men med noen elementer fra 1100- og 1200-tallet. Portene er fra Tautra. Kirken var i mange år etter reformasjonen i privat eie inntil den ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1866. Etter en langvarig restaurering  kom den under tak i 1935. I kirken er en gammel kiste med tre låser, hvor Frostatingsseglet ble oppbevart samt et håndskrift hvor loven står nedtegnet.

 

Rett vest for Frosta ligger Tautra, en 2,6 km lang bru fører ut til denne paradisøya. Her ble det nordligste kloster i middelalderen anlagt i 1207, da man flyttet fra Munkeby, men det var cistercienser munker fra Lyse kloster som vigslet klosterkirken i 1207. I dag står deler av klosterkirken i ruiner. Vi ser det åpne landskapet rundt og kan godt forstille oss klostergården sør for kirken med tre- og steinbygninger rundt. Tautra er et «svart Ramsar»-område. Det betyr at her er et våtmarksområde av internasjonal betydning for fuglelivet. Vi kjører til Stjørdal hvor vi avslutter turen med middag på «Fryd og Gammen» i Stjørdal. Her takker ekspreses Lise Tschudi fra deltagerne og roser arrangementet. Preses takker Lars og overrekker Selskapets gave. Egil takkes med romerske drikkekruskopier.

 

Vi takker for innholdsrike, spennende dager med mye godt samvær! 

Isle of man, 20.–23.mai 2004

Jorunn Vandvik Johnsen

 

Turen til Isle of Man (Man) var lagt opp av The Manx National Heritage sammen med Sir David Wilson, nestoren innen vikingtidforskning i Storbritannia og bosatt på Isle of Man.

Preses, Lise Tschudi, og generalsekretær, Egil Mikkelsen, foretok en prøvetur i 2003 og opprettet kontaktene til Sir David og museet i Douglas som er senter for Manx National Heritage.

89 medlemmer deltok på turen som fant sted i strålende sommervær på ei øy dekket av bluebells og gorse (gulltorn) og andre vakre planter – og overalt så vi til havs!


112-1257_img.jpg

 
Fredfullt og vakkert landskap møtte oss!


Vi hadde chartret fly, og turen fra Gardermoen til Man tok to timer. En meget god måte å ankomme på.

Vi bodde på Hotel Sefton i hovedstaden, Douglas. Hotellet lå midt på strandpromenaden og var et topp sted å bo med enestående service. Vi hadde matpakkelunsjer og ellers alle måltider på hotellet.


112-1259_img.jpg

Hotell Sefton på Strandpromenaden. Et moderne, gammeldags hotell med god service og god mat. 


Etter lunsj samlet vi oss til innledende foredrag på hotellet ved våre guider.

Sir David Wilson ønsket velkommen og introduserte Dr. Andrew Foxon, direktør for Manx National Heritage. Han fortalte om en unik organisasjon som på vegne av folket og regjeringen på Man ivaretar alle typer kulturytringer og minner fra alle epoker, kunst, historie og miljøvern. Museet i Douglas er et sentrum for Manx forskning og har vunnet priser for sine presentasjoner.

Dr. Foxon nevner steder vi skal besøke, og alle er del av organisasjonens ansvarsområde, fra de eldste spor i mesolitikum til i dag.

De første spor etter mennesker er funnet i Cass ny Hawin, øst for flyplassen, en jeger og fiskerkultur ca. 5500 f.Kr.

Det fins 9–10 steder med påviste graver og boplasser fra neolitikum, deriblant Meyall Circle som vi skal besøke. Folket kom hit fra Frankrike, det sees på gravskikkene.


112-1267_img.jpg

Gravstad fra steinalderen.


På Ronaldsway (ved flyplassen) ble det funnet et britisk langhus, 7 x 4 m. hvor folk og dyr har bodd i hver sin ende. Keramikk og ornamentikk her er ellers ukjent på de britiske øyer og er muligens av middelhavsopprinnelse.

    

Øya ligger midt i Irskesjøen, er på 588 m2 og har 76000 innbyggere. Den er ikke del av Storbritannia og er ikke medlem av EU. Likevel er den avhengig av den britiske krone på mange vis, men lover vedtatt i Storbritannia gjelder ikke automatisk på Man.

 

Dr. Peter Davey snakket om bronsealder, jernalder og tidlig vikingtid, ca. 2000 f.Kr.–900 e.Kr. Bronsealderen er rik på øya. Selvom det ikke kan bevises at kobber har vært funnet på øya, har de hatt tilgang evt. utenfra.

Bronsealdergravene er monumentale og kan ligne de neolittiske. En finner bautasteingraver og branngraver i torv.

Kelterne kommer til Man ca 100 f.Kr. med kunnskap om jernvinning. Under utgravningene ved Peel Castle fant man jernaldertrekk i bunnen og kristent over.

I Druidale har man funnet «funny little bumps» som er påvist å være hytter, de eldste ca 300 e.kr.

Fra jernalderen stammer også de keltiske rundhusene.

Kristendommen kommer til øya med irske misjonærer ca. 500 e.Kr., og middelalderen begynner. De første kapellene, the keeills, ble anlagt over hele øya, mer enn 200 er påvist. Et kloster ble bygget i Maughold som ble et tidlig religiøst sentrum.


112-1272_img.jpg

Samling av rune- og billedsteiner ved Maughhold Church.

112-1271_img.jpg

Sir David Wilson, vår eminente og entusiastiske guide. (Med innslag av norsk!)

112-1270_img.jpg

Wilson undersøker samlingen av rune- og gravsteiner.


I Ballaqueene fins et kors med inskripsjon i ogham, det tidlige irske alfabetet.

 

Etter en pause snakker Sir David om vikingtiden. Det fins mange kilder, men de skal behandles med forsiktighet.

Belegg for perioden fins først og fremst i arkeologien, dernest i de skrevne kildene som krønikene og i stedsnavnene.

De første bosetterne fra nord kom mot slutten av det 9. århundret og kom raskt i kontakt med de andre innbyggerne. Gjennom giftermål med lokale kvinner kom de raskt inn i det manske samfunnet og tok til kristendommen. Man har hedenske graver fra 900–1000 e.Kr., 50 vikingtidsgraver i alt. Det er enkeltbegravelser i haug, men også flate graver og «lintel»-graver (steinkister).

I Balladoole ble et skip av eik, satt ned i stein over et antall forhistoriske kistegraver, et mannsskjelett med gravgods - våpen, metallarbeider, utstyr til hest, støpte knapper etc. Gravgodset er stort sett karolingisk eller britisk arbeid.

På St. Patrick's Isle, Peel, er funnet en kvinnegrav med bl.a. et halsbånd med 73 perler, jet fra Whitby og rav. En sen bosetter eller en tidlig kristen.

I Jurby er funnet hauger over første generasjons bosettere, to er undersøkt.

Storgårdene kalles quarterland farms – mulig de er fra før vikingtid, men dette er i alle fall gårder hvor vikingene ble sittende.

Det er gjort 22 store myntfunn fra tiden mellom 960 og 1055, pengene ble gjemt i en tid med mye fiendskap med Irland.

Herskeren på Man har vært sterk nok til å ha spilt en rolle i området, men antakeligvis under en sterkere konge. Norske konger regjerte på Man fra ca. 1070 til1286. 

Tynwald som tingsted  stammer fra denne tiden. Sir David forteller om lignende rettssystem i England også, men ikke minst navnet peker mot sterk innflytelse fra vikingene.

 

Kirken holdt minnegudstjenester over vikinger i den tidlige tiden. I det tolvte århundret kom kirken inn under erkebiskopen i Nidaros.

 

Stedsnavnene i dag avspeiler det norrøne mest i endelser som – by,- wick og – ey fra norrønt a', men dem er det mange av.

 

Arkeologen Andrew Johnson som sammen med Sir David er vår strålende guide alle dagene, forteller om øyas mange ulike landskap og områder og hva et øvet øye kan lese ut av dem.

Både de dyrkede og udyrkede områdene er viktige arkeologisk sett. En må se funn i sammenheng med landskapet omkring og en må se etter det som skiller seg ut.

På Man har en klipper og bratte kleiver i sørvest. Blant annet åsen ved Cregneash viser godt igjen fra sjøen og fra helt nord på øya. En spesiell beliggenhet som ble utnyttet (Meyall Circle).

St. Patrick's Isle ved Peel har en strategisk viktig beliggenhet med Irskesjøens beste havn. Her ble Peel Castle anlagt.

Andrew viser til flere steder, men de nevnes etter som vi kommer dit

 

Torsdag 20.mai.

Vi forlater hotellet kl. 9.30 og kjører langs kysten nordover til Laxey. På veien ser vi The Cloven Stones i en hage i Baldrine. De har sammenheng med King Orry´s Grave.

Laxey Wheel er første stopp, et vannhjul 100 moh. bygget i 1864 for å pumpe vann ut av blygruvene. Det er et muntert og vakkert landemerke som ble en turistattraksjon fra første dag. Viktorianske ingeniører var ivrige etter å vise sine kunster, og det festlig malte vannhjulet i rødt og hvitt lyser opp i landskapet. Det er 70 m. i omkrets og går rundt med 2,5 til 4 omdreininger i minuttet. Hjulet løfter via en stang 800 l vann per minutt, fra en dybde av 600 m. Blygruvene var veldig fuktige. De var i sving til 1. verdenskrig og var en kjærkommen industri i en tid hvor jordbruk og fiske var dårlig.

 

Vi kjører videre til King Orry's Grave, navnet fra King Gorry som er øyas navn på kong Godred  (Gudrød), den første norske kongen på Man. Han var Harald Hardrådes mann og etter slaget ved Stanford bro erobret han øya, mulig at han hadde vokst opp her også. Etter ham (1079) sitter norske konger ved makten på Man fram til 1286 (eller enda lenger i følge krønikene).

Men graven her har ingenting med King Orry å gjøre utover navnet. Graven er 5000 år gammel og er en av 10 megalitt- kammergraver  – som The Cloven Stones. Her er en rekke med kammer, vi ser nr. 2 og 3 i rekken. De ble fylt opp etter hvert og stengt av når de var fylt. Kamrene ligger innenfor en steinring som ga et «Hus for de Døde». Gravene er inhumasjonsgraver, og det er funnet flintredskap og keramikk. Man anså at de døde nå var i en annen verden, i et slags etterliv. Overgangen var en viktig begivenhet, det sees i inngangen, en trang åpning som ble stengt etter begravelsen.

Da veien ble anlagt, var det tegn som tydet på at gravplassen gikk tvers over. Det førte til spekulasjoner om det er en forbindelse til et annet gravfelt 80m. borte som er ca. 300 år eldre.

I kammergravene er stenene ofte delt (cloven), og en finner ornamenter i form av ruter og spiraler.

Ved Ballragh like i nærheten ser vi en uanseelig stein i veikanten med tre slike spiraler.


Vi kjører forbi Cashtal yn Ard, et neolittisk gravfelt, og til Maughold kirke hvor vi blir tatt i mot av en ekte haleløs manx katt. Maughold er det første kristne senteret på Man – fra 500-tallet – og området har alle lag av historien i seg. Det ser vi også bør være slik ut fra beliggenheten.

Dagens kirke er i romansk stil. Det gjenstår spor av tre keeills, den nordligste er ganske sen og er omgitt av «lintel»-graver. Den østlige hadde sirkelrunde vegger. Sir David mener at det kan ha vært bokvarter i en eller flere av dem.

Men aller mest interessant er den store samlingen av manske kors, 42 er samlet her, og er fra denne delen av øya. 1/3 del av dem er fra denne kirkegården. De står i et leskur beskyttet mot vind og vær og er et vakkert og imponerende skue. Først blir en slått av ornamentikken som i de eldste er rent keltiske og fram til vikingtid som bygger videre på dem og tilfører sitt eget, blant annet borrestilen. I alle er korset det sentrale symbolet.

 

Her fins innskrifter på latin i latinsk skrift, keltisk i ogham - kelternes første alfabet; angelsaksisk i runer. De fleste har en gravminnefunksjon mens en med et gresk monogram , chi-ro, er et tidlig kristent symbol. Bare et kors har norrøn runeinnskrift, og den er fra tidlig 11.århundre. Det er Arni som reiste kors over sin datter.

Øya har mange steiner med motiv fra sagnet om  Sigurd Fåvnesbane. Her ser vi en fra annen halvdel  av tiende århundre hvor Oter ligger og gnager på en laks mens Loke står i ferd med å drepe ham. Høyere opp skimtes Grane med kløv hvor gullet er lastet.

Innskriftene viser en høy grad av skrivekyndighet, og utførelsen viser at runeristerne og steinhoggerne var kompetente folk.

 

Interessant er det også at over den kristne kirkegården fant man hedenske graver. En vikinggrav er funnet her med skjeftet av et sverd. Dette skal vi se mange steder underveis.

 

Et kors som opprinnelig sto utenfor kirken, kan vi nå se inne i den. Steinen er høy og har det karakteristiske korset, men også øyas nasjonale symbol, «The Three Legs of Man», hugget inn. Det er fra 14. århundre. Emblemet har vært brukt fra det tolvte århundre. Mottoet lød: Hvordan jeg kastes, så står jeg.

 

Etter lunsj på kirkegården hvor det er godt og lunt mellom steinene og utsikten over hav og land upåklagelig, kjører vi nordover til Ramsey. Under fjellet North Barrule, bygdeborg i svunne tider, ligger Sky Hill hvor Gudrød slo den manske hæren.

Nord for Ramsey fins mange spor etter vikinger. Landskapet er flatere og lettere å komme inn til, og her er noe av den beste jorda .

 

Tidsnød gjør at vi må avlyse et besøk i Knock y Dooney hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtid. Men bonden, Mr. Moore, kommer til St. Andreas og forteller om skipsfunnet og andre vikingfunn på hans gård. Haugen kan sees på 10 km avstand i det åpne landskapet.


112-1284_img.jpg

Fra St. Andreas, rester av en billedstein.

112-1287_img.jpg

Billedstein fra St. Andreas.


St. Andreas er et av de rikeste sognene og har en fin samling steinkors som er satt inn i kirken. Her er et antall helt enkle kors, først og fremst er det gravsteiner fra vikingtid. Det er syv runekors i alt, og de er fra seks fot høye til små fragmenter. De er alle fra tiden etter år 1000 e.Kr. da vikingene var blitt kristne.


112-1288_img.jpg

St. Andreas, med mange dekorerte steiner fra middelalderen.


Ornamentene er en videreføring av det keltiske, men også påvirket av det piktiske.

Seks av innskriftene er i stuttruner mens den syvende er en variasjon som antas å være lønnruner («Bind Runes» kalte Kermode, Mans store ekspert på de tidlige korsene, dem).

På en stein med keltisk sirkelkors finner vi flettmønsteret til runemesteren, Gaut, og innskriften: «(NN reiste) dette (kors) etter Ufeig, sin far, og Gaut gjorde (det), sønn av Bjørn fra Coll».

Sandulfkorset er imponerende, 193 cm høyt, begge bredsidene har kors og flettmønster. På begge sidene av korsstammene sees dyr som hjort, hund, bjørn, ulv og orm. På hver tverrarm sitter en fugl. Under korset en kvinne sidelengs på hesteryggen med en hund.

«Sandulv den svarte reiste dette kors etter Arnbjørg, sin kone.» 

Torvaldkorset, et fragment av en stein med korsornament på begge sider, er enda mer spennende. Bare begynnelsen av innskriften er bevart, men på hver side fins bildefremstillinger. På den ene siden sees Odin med en av ravnene  som slukes av Fenrisulven, altså en scene fra Ragnarok. På den andre en mann i kappe med reip om livet, en bok i den ene hånden og et kors i den andre og under foten en slange. Ved siden av mannen sees en fisk (Pisces). Det som går under, og det som kommer.

Sigurdmotiv møter oss igjen på en av steinene. Nederst til venstre kjører Sigurd sverdet i Fåvne. Over det steker Sigurd Fåvnes hjerte over ilden, brenner seg og stikker fingeren med drageblodet i munnen. Da forstår han hva fuglen sier til Grane som begge sees rett over Sigurds hode. På baksiden av steinen ser vi Gunnar i ormegården.

 

Siste stopp for dagen er Jurby kirke, helt ut mot havet i nordvest. Dagens kirke er fra 1800-tallet, men det har vært kirke her fra gammelt av. Herfra kan en se til tre gravhauger fra vikingtiden; alle er plassert på høyder godt synlig fra leia og fra land. Haugene synes å si: «Pass dere. Her er vikinger!»

Sir David peker ut Ballateare hvor man har gravd ut en mannsgrav med det eneste eksempel på menneskeofring på de britiske øyer nemlig skjelettet av en ung kvinne drept av et sverdslag over hodet. Hun er gravlagt over husbonden sin som også hadde med seg mye gravgods.

 

Inne i kirkens våpenhus står flere kors, deriblant et spennende Sigurd-kors hvor vi ser Sigurd bak den forsvarsvollen som Odin rådet ham til å bygge mot Fåvnes eiter, og i ferd med å kjøre sverdet i Fåvne.

Hvorfor har Sigurd vært så populær i tidlig kristen tid i germanske land? Sir David peker på at Sigurd var en stor helt på samme vis som Kristus er nå.

 

Enda en stein viser motiv fra norrøn mytologi. Kanskje er det Hyndla som varsler om Heimdal og Ragnarok? På den andre siden en mannsfigur med et lite sverd og en lur og med en flyvende ravn over hodet. Er det Heimdal som blåser i luren for å samle alle gudene til det siste slaget?

Steinene med billedscener fra mytologien er alle eldre enn skriftlige kilder om det samme og gjør et mektig inntrykk.

Vi returnerer til hotellet og hyggelig kveld.

 

Fredag 21.mai.

 

Vi startet dagen i to grupper. Den ene så arkitektur i Douglas mens den andre gikk ned Druidale til Sulbyreservoaret hvor gruppene møttes til lunsj.

Sir David og Andrew guidet i Druidale som Andrew hadde arbeidet spesielt med.


112-1296_img.jpg

Klare for fottur med Druidale.


Druidale ligger på vestsiden av Snaefell i et skrint område. Vi startet turen ved Brandywell Cottage. Her har man forsøk gående med skogplanting. Vi ser gran som vokser meget sakte, og etter 50 år ikke har spredd seg. Det er likevel blitt et landemerke og fungerer som verneskog for nye utplantinger fra 1994 hvor man har plantet f.eks. or, rogn asal, bøk og eik. Det er tatt hensyn til arkeologien i området.

Her er tykk torv fra bronsealderen og fremover. Vi hører at Magnus Barfot måtte sende til Galloway etter tømmer.


112-1298_img.jpg

Druidale, turfter fra gamle «setre». (Og deilig å ligge i det lune gresset!)


Vi vandrer nedover den golde,vakre dalen til Upper Druidale hvor Andrew viser oss noen forhøyninger i dalsiden. Det er «The funny little bumps» som altså viser seg å være små boplasser, alle i nærheten av bekkeløp, elvebredder. Her er 6 hauger ganske tett innenfor et område avgrenset av bekker. Under torven fant man sammenraste ruiner av veldig små, enkle hytter av allslags materiale og som bare har vært i bruk i sommermånedene, som våre setre. De kalles shieling huts og fremstår i dag som shieling mounds.

Herfra har de gjett i allmenningen. Hyttene er ca. 3 x 3 m. og nødtørftig bygget med lette tak og med noe bedre tømmer til støtte. De måtte nok bygges opp igjen hvert år. Man har ikke mye å datere etter, men her er funnet en mynt fra 1200-tallet. Senere er også keramikk fra 1300-tallet funnet her.


113-1302_img.jpg

En gammel boplass nederst i dalen.


Det fins 50 grupper med slike mounds spredt over øya, 300 i alt.

Shielingaktiviteter har vært å gjete, melke og videreforedle og kanskje noe jordbruk. En ovn til å riste korn er funnet med trekull i.

Over dalen med en elv i bunnen ser vi i Upper Rheast forhøyninger av et mer velbygget hus hvor et bekkemøte viser voller som kan peke mot et kve.

Nordøst for de 6 hyttetuftene ser vi to halvsirkelformede forhøyninger. Har de utgjort en åttetallsformet bygning sammenføyet? Tuftene her er make til tufter 3 miles unna som er datert til 300 f.Kr. Her er stein i veggene, men ingen spor av ildsted. Steinene tyder på at det har vært satset her. Kanskje er dette «The missing link» mellom husene på øya og de som kom inn med skandinavene. Klimaet var stort sett det samme og dette var utsatt, åpent lende.

Noen var enda høyere oppe, på South Barrule er det 70 rundhus som disse. Det må ha vært tvingende grunner til at man bodde så høyt og så tett sammen. South Barrule har fungert som bygdeborg og vaktfjell.

Hvorfor har man hatt shielings på en så liten øy? Hva skjedde på gårdene? Alt var marginalt og måtte tas vare på. Det var også godt fiske om sommeren hvor en kunne forberede vintersesongen.

Vi kommer til Montpelier Woodland. Her er en liten bøkeskog plantet for 100 år siden. Opp en bratt kleiv mot øst ligger tuftene av to rundhus tett sammen på en 20–30 m. bred morenerygg. Med isen kom hvit kvarts, noen som kampesteiner. Som the shielings har også disse klare avgrensinger. Hit kom man for torvskjæring og for sauebeitet.

Like i nærheten ligger to bronsealderrøyser. Her så presten i 1870årene røysene og en bautastein. Under denne var der en steinkiste og i denne en intakt leirkrukke. Den ble knust da en arbeider falt med sin dyrebare bør. Her er funnet keramikkskår som er romano-britiske, de eneste slike som er funnet på øya.

Vi går videre til Sulby reservoar; på platået over fant man en keeill som ikke var undersøkt: Keeill Vale (St. Michael). En halv mile unna ligger enda en keeill. De var små, menigheten sto utenfor. St. Michael tyder på at kapellet er fra 1100-tallet. Her ble funnet noen få graver rundt kapellet. Antakelig har dette bare vært brukt i sommermånedene av folket i the shielings.

 

Vi møter resten av selskapet til lunsj i det fri og fortsetter til Tynwald Hill. På grunn av forsinkelser måtte besøket i Kirk Michael avlyses. Den har en flott samling middelalderkors bl.a. av Gaut.

 

Tynwald ligger i The Central Valley med åser på begge sider. Det har alltid vært lett å komme hit fra alle deler av Man. Landskapet former et naturlig amfiteater som har vært historisk viktig i årtusener. Her er funnet en kammergrav fra bronsealderen og to keeills. Man vet at det har vært vikinggraver her, men det fins ingen spor i dag. Det å møtes hvor forfedrene var gravlagt, ga møtene en spesiell vekt. Man har vært klar over bronsealderhaugene og lagt møtestedet etter det. I dag eies området av regjeringen.

 

Sentralt på sletta ligger en  pyramideformet haug med trapper hvor seremoniene foregår. Den er utformet på 1600–1700-tallet. Hvordan var gravhaugen opprinnelig? Der må være en kjerne av den opprinnelige haugen inne i pyramiden. Fra haugen fører en bred gangvei til kirken, The Royal Chapel of St. John the Baptist – «The Tynwald Church» som i tidligere tider også fungerte som tinghus. Da den tidligere kirken ble revet i1847, fant men restene av et runekors fra ca. 950 e.Kr. I dag står den i inngangen til kirken. Den har kors bare på en side og Gauts flettmønster. Av innskriften gjenstår: «men Osruth ristet disse runer». Runekorset peker mot at det alt den gang var en kirke her. Dagens kirke er bygget i granitt fra South Barrule.


Den viktigste begivenheten på Tynwald er møtet på St. John's Day, 5. juli, en blanding av ting og marked. Etter gudstjenesten toger øyas styresmenn i spesielle festdrakter med The Bearer of the Sword of State i spissen over til pyramidehaugen. Her blir The Titles of the Law lest på engelsk og manx.

Bakken er strødd med siv. Vanlige folk kan bære frem sine klagemål her. Deretter toger man tilbake til kirken. Hele seremonien og markedet etterpå er en meget ekte affair med røtter i middelalderen.

Tynwald har røtter i det islandske Tingvollene; det merker vi ikke bare på navnet, men også på skikken med opplesing av lovene, alles rett til å føre klagemål etc.

 

Vi drar tilbake til hotellet og videre opp til museet hvor Manx National Heritage Trustees holder hyggelig mottagelse for oss med vin og fingermat. Vi blir ønsket velkommen av the Chairman, Mr. G.R.M. Moore og av Dr. Andrew Foxon. Begge understreket de tette båndene til Norge som folket på Man var stolte av. Egil Mikkelsen talte på vegne av NAS og takket for den flotte oppfølgingen vi hadde fått. Gaver ble overrakt.

Deretter ble det tid til å se seg om i museet.

Kvelden ble avsluttet med middag på hotellet hvor vi hadde 7 gjester fra museet , våre guider og tilretteleggere fra museet. Preses, Lise Tschudi takket hver enkelt og overrakte Selskapets gaver.

 

Lørdag 22.mai

Vi drar vest på øya. Første stopp er Chapel Hill i Balladoole hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtiden. Beliggenheten er fantastisk, man har den aller beste utsikten over sydparten av øya, og vi ser The Mountain of Mourne i Nord-Irland i det fjerne. Her er godt jordbruksland med flere quarterland farms. Ytterst mot havet lå de mindre brukene, crofts, småbrukere og fiskere.

Chapel Hill er en befestet høyde både før og etter vikingtid. Her er funnet redskap fra både steinalder og bronsealder dessuten en steinkistegrav fra bronsealder.

Vikinggraven ble undersøkt i 1944 av den tyske arkeologen Gerhard Bersu som var internert på øya fra 1941 og gjorde utgravninger her helt fram til 1946.

Den lå direkte over en keltisk kirkegård. Utenfor haugen var en steinsetting mot havet, antakelig for å dra oppmerksomhet til den staselige haugen.

Man ser for seg hvordan vikingene har overtatt en etablert gård og har hauglagt sin første bonde i kristen jord, men i hedensk grav.

I båten ble det funnet en mann og en kvinne. Mannens gravgods var stort og viste tilhørighet til Skandinavia, de britiske øyer og til det karolingiske, «en typisk grav for en velstående skandinav».

Her er også en kirkegård som kom senere (St. Michael) og hadde tilknytning til the keeill som også ligger innenfor festningsvollen. Det var kirkegård her til 1900-tallet, men kapellet var svært lite og ikke beregnet på en menighet.

 

Vi kjører til Cregneash og Meyall Hill gjennom et stort åpent landskap og får fin utsikt til The Calf of Man på veien. Den lyser av bluebells midt i et knallblått hav.


113-1311_img.jpg

Vakre blue bells.


Meyall Hill favner historien fra gravplassen i steinalderen til radarstasjonen under 2. verdenskrig, og begge deler er under National Heritage.

Meyall Circle ligger høyt og fritt ut mot havet. Man kan også se og bli sett fra store deler av øya og gjennom et skar i neste åsrekke kan man se like til øyas nordlige del.

Her har røysa fra steinalderen vært et godt landemerke, ikke minst fordi den har bestått av mye kvarts som kunne sees på lang lei.

I dag står restene av gravplassen som «a stone circle», men det er det ikke. Det er en gravplass med seks par kammergraver arrangert i en sirkel hvor hvert par har «egen inngang». Det er funnet spor av kremasjon, keramikk og en jetperle. En lignende gravplass har karbondatering til ca. 2300 f.Kr. Det er ingen spor lenger av steintildekkingen , men buen av en voll som omga gravene, er utgravd. Den har fungert som støttevegg for røysa.

 

Vi går ned til den idylliske landsbyen, Cregneash, som ligger for foten av Meyall Hill, og hvor det i dag er folkemuseum. Her er bl.a. Harry Kelly´s Cottage, han var en av de siste manx talere. Carl Marstrander satt her og tok opp Harrys tale på voksruller. I annen etasje er et rom viet til Marstrander som holdes høyt i ære på øya som en av de som reddet språket fra å dø ut. I dag er det stadig flere som lærer seg manx, bl.a. tilbys undervisning på grunnskolenivå.


113-1335_img.jpg

Fra folkemuseet i Cregneash.


Vi spiser lunsj omgitt av stråtekte, hvitkalkede hus og med utsikt utover havet og til The Calf of Man.

 

Neste stopp er Peel, helt vest på øya hvor man har en av de beste havnene i Irskesjøen. Noen går opp til toppen av Peel Hill, men de fleste besøker The Mannanan Heritage Centre, et fint opplevelses-senter som fører oss gjennom Isle of Mans historie fra kelterne til moderne tid. Her er tatt i bruk film, talende animasjonsfigurer og hele hus som gjenskaper miljø og atmosfære ved siden av å gi historisk korrekt kunnskap.

 

113-1352_img.jpg

113-1355_img.jpg

Peel Castle. Strategisk plassert med spennende både militær og geistlig historie.


Det strategisk viktige Peel Castle ligger noen hundre meter unna på St. Patrick´s Isle, et smalt sund skilte den fra fastlandet, først i 1745 ble det bygget en gangvei over. En kunne gå over til øya på lavvann, og ved høyvann nå den med båt eller på hesteryggen. Vikingskipene kunne komme inn. Øya er med på å danne den gode havnen og gir et fint forsvarspunkt.

Det er spor etter mennesker her tilbake til 4500 f.Kr. Bronsealderfolk la sine graver på Peel Hill som fremdeles kan sees som hauger i landskapet. Rundt 700–600 f.Kr. kan en se sirkelrunde byggverk, hytter, med husholdsgjenstander på St. Patrick's. Denne bebyggelsen varte godt inn i kristen tid. Det er i jernalderen at forsvar og politikk blir knyttet til øya også.

Med kristendommen ble jernalderlandsbyen forlatt, og over den er en stor kirkegård, mye eldre enn katedralen fra 13.årh. Over denne første kristne kirkegården kom et lag med hedenske graver fra 1000-tallet, og over der igjen kristne graver. Her ble det funnet den rikeste kvinnegrav utenfor Skandinavia, blant annet et halskjede med 71 perler.

Det mest prominente landemerket var Det runde tårnet som er likt med tårn i irske klostre  fra sent på 1000-tallet. Dette er en av de få monumentene fra  irsk religion her.

På linje med tårnet ligger St. Patrick's Church som har vært bygget i mange faser.

 

I følge krønikene skal Kong Magnus Barfot ha landet her og tatt landet i besittelse og anlagt tre borger på Man (1098–1103). Det er funnet en forsvarsvoll fra hans tid her nord for den senere katedralen. Likeledes ble det påvist en bygning som er datert til 1000–1100tallet. Kan han ha bodd her? I følge samme kilde døde både Gudrød 2. og Olav 2. på St. Patrick´s Isle. Den siste norske kongen, Magnus 2., ga øya til kirken.

Nå blir St. German katedralen bygget, og igjen står det religiøse i sentrum. Det varer i ca. 100 år. Den ble anlagt på den mest beskyttede del av øya hvor nordmennenes hus lå, og samtidig ble det bygget bokvarterer nord for den. En stor frittstående hall og kjøkkenet i et eget hus nord for dette. Her har biskopen og hans menn holdt til.

Festningen kom raskt i bruk igjen med krigene på 1400-tallet. Festningsvollene ble styrket med nye palisader, «Pela», i 1400- og 1500-tallets dokumenter. Pela, gjerde, blir til Peel. Biskopen klager til Paven i 1363 over at gudstjenestene har opphørt fordi området ble brukt til festning. I 1392 fikk William le Scrope lov å bygge en borg i «Patrikyholm» som var ødelagt av fienden og hvor man ikke hadde hatt gudstjenester på lenge.

Katedralen ble utstyrt med befestninger, og inngangen gjennom The Gatehouse blir anlagt på 1500-tallet. Det kommer steinmurer rundt hele øya med flere tårn som også huset soldatene, de var velordnede med ildsted og latriner.

Biskopen hadde nå residens i Bishopscourt , flere miles nord for Peel.

Under borgerkrigene på 1600-tallet  holdt rojalistene festningen.

I katedralen sees tidlige gotiske buer, og dimensjonene i hallen gir et inntrykk av velstanden i en middelalderbolig som passet både for en biskop og en konge. I katedralen står en gravstein over en biskop med bl.a. disse bedrøvelige ord: Laugh now at the state of the Bishop's Palace.

Kvelden avsluttes på hotellet med avskjedsmiddag med takketale fra deltakerne ved Erik Schultz til preses og alle gode hjelpere. Det ble også overrakt gaver i form av replika av et smykke fra Kaupang til preses og sekretær fra en av deltakerne.

  

Søndag 23. mai

Første stopp er vikingboplassen i Braaid som er en uvanlig tuft. Man trodde lenge at det var et forhistorisk, rituelt senter med steinring og rekker av stein. En utgraving på 1920tallet viste at det ikke kunne ha vært boplass, men senere drenerte man området og fikk et annet syn på det. Dette er skrint land som har vært brukt til beiteland, og derfor har tuftene holdt seg så godt. Undersøkelser i 1960-tallet påviste et norrønt langhus med buede vegger, mye brukt i Danmark fra 500-tallet, men også i England og Vest-Skandinavia. Langhuset er 20 m langt og 8 m. bredt. Her er stående stein som har vært tettet med torv og en slags midtgang med støttestolper for taket. Kortveggene hadde tømmergavler, her er derfor ikke steiner. Senere er det reist 2–3 hytter inne i ruinen av langhuset.


113-1362_img.jpg

Tuftene av gammel, norrøn gård.


Nedenfor dette er et nytt hus for dyrene. Her er funnet stående steinheller som ga båser for dyrene.

Den tredje tuften som står som en steinsirkel viste seg å være et tidlig keltisk rundhus.

Som på Orknøyene ser vi kontinuiteten inn i vikingtid. Ødelagte bygg ble brukt til kveg og midlertidig bosetting.

Utenfor steinsirkelen står en bautastein. Den er fremdeles gåtefull og trenger videre forskning.

Vi ser opp på Snaefell, og Andrew sier at på en klar dag kan en se syv kongedømmer herfra: The Kingdom of Man, of England, of Wales, of Scotland, of Ireland, of Neptune and of Heaven.

 

Vi kjører sydover til Rushen Abbey som ble grunnlagt i 1134 på grunn gitt av Kong Olav Gudrødson og bestod til reformasjonen. I 1147 ble det cistersienserkloster og ble bygget etter deres standard, men i en litt forminsket målestokk. Det var ca. 20 munker her på det meste. Krønikene om de norske kongene på Man fra 1016 til1316 ble skrevet her av en av munkene.


113-1366_img.jpg

Fra Rushen Abbey, dramatisk historie men ikke mye igjen! Klosteret ble revet av politiske årsaker.


Ved reformasjonen ble munkene behandlet pent av øyas herre, Lord Derby. Men klosteret ble forlatt og overlatt til et gradvis forfall. I nyere tid ble det skole , hotell, forlystelsesgrunn før regjeringen kjøpte området og igangsatte et stort arbeid for å gjenskape mest mulig. I dag er det lett å forstå planen i klosterbygget. Vi spiser lunsj i urtehagen og resten av klosterområdet før vi kjører til Ballacegan, 800 m nordvest for Castletown.

Ballacegan ligger få meter over havet i et våtmarksområde, og her er det funnet jernalderboliger i form av keltiske rundhus (Raths). Bersu gravde her fra 1941–1944. Her var to ringer med forhøyning rundt og en tredje 800 m borte. Det var meget kompliserte tufter som spente over flere perioder, og hvor tømmer og stolpehull stammet fra ni ulike husplaner.

Husene var opp til 25 m i diameter og man antok at de var helt dekket av tak bortsett fra ljoren over det sentralt plasserte ildstedet. I dag tror man at taket har dekket bare den sentrale delen hvor menneskene holdt til. Man fant at til de tre rundhusene var det gått med 4000 fullvoksne eiketrær.Radiokarbondateringer viser til 300 f.Kr. for de eldste og ca. 300 år fremover i tid. Gjenstandsfunnene var typiske for keltisk jernalder. Senere er et mindre, lignende rundhus påvist i Irland. I Ballacegan fant man over disse gjenstandene et lag med flintredskaper fra steinalder. Bersu forklarte dette med at man skar torv til taket og fikk med seg flintrestene i dette ; dermed ble steinalderen liggende over jernalderen!

 

Vi kjører til Castletown, den gamle hovedstaden,en vakker liten by ved havet den også. Her ligger Castle Rushen og bekytter byen mot havet og i gammel tid mot våtmarkene innenfor. Den er godt bevart og et imponerende syn, men det er en komplisert sak å rekonstruere alle trinn i utviklingen.


113-1373_img.jpg

Fra Castletown, på sørspissen med borgen som landemerke.


Opprinnelsen er ukjent, men en tror den ble anlagt midt i det 13.årh. Kong Magnus 2. døde her i 1265. Den gangen var det kanskje en helt enkel firkantet borg, det fins merker 6 m opp på veggene. Antakelig har det vært en vollgrav. I de neste 200 årene bygges det videre, ett tårn i hvert hjørne opp til 2/3 deler av dagens høyde som det får på 1400-tallet. På 1500-tallet kommer porthuset og festningsmuren ble 2 m tykk.

Skotten Bruce angrep borgen på 1200-tallet, men etter det er den ikke angrepet.

The House of Keyes holdt sine møter her.

Borgen var et maktsymbol. Man skulle føle seg liten når man ankom og skulle møte makthaverne. Borgen var bolig for mange. Halvparten av gruppen følger Sir David opp vindeltrappene, 101 trinn, til toppen av borgen. Opp den mørke vindeltrappen passeres ulike stadier i borgens historie. Fra 1600-tallets losji og arbeidsrom for de høyere tjenere og embetsmenn til fengselsceller på 1800–1900-tallet. Toppetasjene var herskapets bolig. Her er små vinduer ut mot verden, det er peis i de viktigste rommene, et kapell og broer og platåer hvor man kunne nyte en forfriskning i solen. I herskapets saler er det laget tablåer fra festmåltid etc. Riktig livaktig! 

De andre går med Lady Eva Wilson på vandretur i byen eller på egen hånd i borgen.

 

Siste stopp på vårt innholdsrike program er et besøk på St. Michael´s Isle, på tuppen av halvøya Langness som ligger rett ut for flyplassen. Rundt Ronaldsway er det flere quarterland farms, og det er gjort rike funn fra steinalder til etter middelalderen. I området var tre festninger lagt på nes som kystforsvar. Fra 1200-tallet har en datert flere påsatte  brannområder. Er det bauner? Det er gode havner på innsiden og på utsiden av øya.

The Chapel of St. Michael er antakelig fra 1300-tallet. Det er forskjellig fra the keeills blant annet ved at menigheten har hatt plass inne i kapellet. Man tror det er en eldre kirke under denne. En forhøyning viser grensen rundt kirkegården, en grav er funnet utenfor, og den peker mot tidlig kristen tid. Kapellet har stått uten tak i 300 år og er malerisk mot det blå havet rett utenfor.

På øya ligger også en rund festning som ble utbedret av the Earl of Derby under borgerkrigen med 12 kanoner. Tvers over havnen ligger en festning som også hadde kanoner.

Øya har et rikt fugleliv, og er i sin helhet underlagt Manx National Heritage. Vi har sannelig fått se hvilket imponerende arbeid som skjer innen organisasjonens rammer ,og Sir David og Andrew har lært oss å se landskapets betydning og at vi bør behandle kilder med respekt. Dessuten har de sørget for at vi har følt oss velkommen overalt , og at vi har hatt det morsomt underveis. Stor takk til alle som var med på å arrangere denne uforglemmelige turen!

Flyturen hjem går etter planen, og to timer senere lander vi på Gardermoen, en utrolig grei måte å dra på tokt i vesterled. 


113-1388_img.jpg

Så hjemover. Kontraster: Fly i forgrunnen og mange hundre år gammel bygning i bakgrunnen. Symbolsk for turen?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lofoten, 28. mai–1. juni 2003

Turen til Lofoten var lagt opp av preses, Lise Tschudi, og selskapets generalsekretær, Egil Mikkelsen, i samråd med Arkeologisk institutt, Universitetet i Tromsø og fagfolk og kjentmenn i Lofoten som sluttet seg til oss underveis. 90 medlemmer deltok på turen.


Onsdag 28.mai

Vi kom sterkt forsinket avgårde fra Gardermoen. Det førte til at programmet på Luftfartsmuseet i Bodø dessverre måtte avkortes. Vi ble mottatt av museumsdirektør  Rolf Schien og major Roar Glenne. Sistnevnte førte oss gjennom den imponerende samlingen av fly. Med sin store formidlingsevne klarte han på en halv time å gi oss et innblikk i norsk luftforsvars historie.

Preses takket for oss og overrakte vår gave, belte med NAS’ logo på beltespennen. Deretter var det buffet-lunsj på museet og derfra rett om bord i hurtigruta M/S Narvik.

Vestfjorden oppførte seg pent så alle nøt middagen om bord. Vi anløp Stamsund, vårt første møte med Lofoten, og ankom Svolvær kl. 22.00. Her tok vi inn på Rica Hotell, vårt faste oppholdssted under hele turen.

 

Torsdag 29.mai. Vågan kommune: Austvågøya og Gimsøya.

Kl. 9.00 sitter alle i bussene, og professor Reidar Bertelsen fra UiTø er vår guide for dagen. Vi begynner med å utforske «røttene til Svolvær». I dag er Svolvær viktigste havn, men dette bysamfunnet har vandret mellom ulike havner – alt etter endringer i skip og havneforhold – noen kilometer i løpet av 1000 år. Kommunenavnet Vågan er en pekepinn til dette.

Den eldste boplassen i Svolvær ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig metalltid (bronsealderen lenger sør.) Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.

Øst-Lofoten er også et spennende blandingsområde mellom samiske og norske bosetninger.

«Røttene» finner vi i området rundt Kabelvåg, Vágar i middelalderen. Vår første stans er Vågan kirke – Lofotkatedralen - i Kirkevågen. Man regner med at det har vært kirkested i 900 år, og at den kirken som kong Øystein lot reise også lå her. Fem eller seks kirker har ligget her, men på jordet innenfor dagens kirke. Her er i dag en av de to eldste kirkegårdene i Nord-Norge. Halvparten av alle skrevne kilder fra landsdelen i middelalderen stammer fra Vágar.

Tvers over Kirkevågen ligger Trollsteinen, en kampestein med et svartmalt  normannisk kors hogd inn. Malingen gjør datering vanskelig. Den er flyttet til dagens beliggenhet. Det er flere sagn knyttet til steinen. Bertelsen mener steinen opprinnelig var en samisk offerstein som i kristen tid ble «uskadeliggjort» med et kors.

Dagens Lofotkatedral ble oppført i 1898, tegnet av arkitekt Carl J. Bergstrøm.

En mektig tømmerkirke i nygotisk stil med 1000 sitteplasser, malt i oker og brunt. Senere på dagen får vi se den inni takket være lærer Håkon Brun, og den gir det samme storslagne inntrykket her også.

Bertelsen peker mot en høyde over kirkegården hvor det ligger en gårdshaug. Det finnes 2000–3000 slike anlegg i Nord-Norge. Gårdshauger dannes ved at boplassen ble lagt oppå tidligere boplasser slik at gården gradvis ble liggende på en haug. Bosetningslag i tunet er mellom 2000 og 500 år gamle.                

En sti fører herfra og til Storvågan. Den er rester av den gamle veien i Vàgar. I skaret er spor av en liten befestning.
Vi ser veien igjen i Storvågan som er vårt neste stopp. Her ligger Lofotmuseet, regionsmuseet for Lofoten. Anlegget ligger på historisk grunn og består i dag av en gammel væreiergård med hovedbygningen fra 1815 som det sentrale bygget. Her er også fjøs, stall, stabbur, butikk, naust og en restaurert rorbu fra 1700-tallet. Museet viser gjenstander, fotografier, dokumenter og rommer arkiv for lokal muntlig tradisjon.

De sprekeste går til Simon Krane hulen. Hulen er en 20 m lang kanal som er skapt av fire flyttblokker. Nederst ved inngangen er ristninger av elg og bjørn, høyere opp er menneskefigurer. Ristningene er funnet ganske nylig.

Vi får en fin spasertur med bekkeblom og molteblom ved Lomtjønna, hit gikk havet i førkristen tid. Et lite sørsamisk gårdsanlegg ligger ved Vassosen, bebodd fra 1300–1500-tallet. Her er funnet en hjortedyrskulptur og en fallos skiferstein.

Veien tilbake legges om Brurberget, en karakteristisk fjellknatt rett nord for museet og rett opp for vågen. Her lå det gamle tingstedet. Lagmannen i Hålogaland holdt også til i Vágar, og det ble holdt tingmøter her. Vágarbok var et eget lovverk for fisket til ut på 1200-tallet da Landsloven kom.

Tvers over vågen og rett ned for museets hovedbygning lå middelalderens Vágar, Nord-Norges første by. Arkeolog Wenche Brun forklarte om området som først ble klart påvist i 1975, og utgravningene pågikk fra 1990–1999, ledet av UiTø. Man har påvist et 20 000 m2 stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Det er gjort 10 0000 gjenstandsfunn her. Her har vært bosetning fra 1000-tallet med markert nedgang på 1700-tallet. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker. En markert fortetning fant sted på 1100–1200-tallet. Det stemmer med fiskevær ellers i området Den voldsomme veksten i tørrfisknæringen på 1200-tallet med stor eksport til  Europa gav dette oppsvinget som ebber ut på 1300-tallet. Bebyggelsen har fortsatt, men som ordinært fiskevær. Det er ikke påvist brygger, båtene kunne lett dras på land fra begge sider.

Her har vært handelsstevner- særlig under Lofotfisket og det årlige Vágastevnet når tørrfisken ble hentet. Mye av livet i byen har foregått på båtene.

Beliggenheten er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet, det beste matfatet. Åpningen gav god beskyttelse i havna, men en farefull innseiling.

I Draugvika ved innseilingen fins to steinalderboplasser og en samisk offerplass fra middelalderen. Regnet er nå så stritt at vi kommer ikke helt ut til disse.

Noen får også tid til å besøke Galleri Espolin, Kaare Espolin Johnssons galleri i Storvågan. En fantastisk presentasjon av kystfolkets liv i kamp for tilværelsen og en hyllest til dem og deres kultur. Det gir en ekstra dimensjon til museet også som slik får et kunstnerisk uttrykk til sitt eget hovedtema.

Vi kjører til Henningsvær og inntar lunsj på Fiskekroken. Vi blir servert en makeløs fiskesuppe med nybakt brød til. Varm suppe var akkurat tingen, alle er litt våte nå.

 Videre går turen til Gimsøy som regnes blant de først bosatte områdene i Lofoten  - fra steinalderen. Vi stanser ved Reka, en bautastein 1,5m høy. Dette er «den sørgelige resten» av Gimsøymonumentet som bestod av Reka og 13 spisse små bautasteiner og en runestein, den eneste runesteinen funnet i Nord-Norge. Den er i dag på Tromsø museum.

Gimsøyanlegget er neste punkt på programmet, men regnet er så tett at vi hører om det i bussene mens vi ser utover landskapet. Dette er et av de bevarte tunanleggene som fins i Nord-Norge og som vi ellers bare finner på Jæren. Det er Ikke nødvendigvis rogalendinger som slo seg ned her, heller en påminning om den nære sammenhengen mellom jernalderens maktsentre.

Anlegget på Saupstadmyra som vi ser mot, består av 6–7 hustufter i hesteskoform rundt et tun like ved sjøen. Man har seilt inn til tunanlegget. Det ligger i utmark i forhold til høvdingsetet. I nærheten ligger tufter av store naust fra 900-tallet. Hvilken funksjon har tunanlegget hatt? Har det vært forlegninger for skipsmannskap?

 Vi kjører videre til Hov, forbi golfbanen, og ser en gårdshaug nord for veien. Her har vært kontinuerlig bebyggelse i 2000–3000 år. På nedsiden av veien ved en kritthvit sandstrand ser vi tuftene av to naust, 20 m. lange, tett inntil hverandre, fra yngre jernalder. En tredje tuft ligger noe høyere i terrenget og er noe eldre.

 På hjemtur kjører vi sakte gjennom Kabelvåg sentrum. Fra det nydelig anlagte torget kjører vi langs strandlinja i den gamle Kapellvågen. Navnet er belagt i et bispebrev fra 1351. Her forlater Bertelsen oss, og preses takker ham for en spennende og morsom dag og overrekker NAS’ gave.

Middag på hotellet avslutter dagen.


Fredag 30.mai. Vestvågøya, Vestvåg kommune.

Kl. 9.00 sitter vi i bussene. Værvarselet lyder på stiv kuling og store nedbørsmengder. Men ut på tur – aldri sur!

Arkeologen Geir Are Johansen, direktør for Lofotr, Vikingmuseet på Borg, er med som guide. På Gimsøy kommer Svein Kongsjord om bord, lokalhistoriker og kjentmann for alt som sviver og går i nærmiljøet - og enda lenger.

Sammen guider de oss gjennom Vestvågøya i fortid og nåtid. Vi krysser Gimsøystrømmen og får vite at strømmene ble naturlige stopp-punkt hvor en ventet på at strømmen skulle bære rette veien. Her ble det etablert handelssteder. I Raftsundet var det 6 slike på én kilometer.

Vi kjører Valbergveien og ser et karrig landskap hvor fiske var hovednæring, men kommunen som helhet er en av de største jordbrukskommunene i Nord-Norge.

Første stopp er Moland hvor det ble gjort store funn på 70-tallet. Området ble undersøkt av Olav Sverre Johansen fra Tromsø museum med studenter. Her er påvist gravhauger og langhus. Det har vært sammenhengende bebyggelse fra før Kr.f. Pollenanalyser viser at det har vært korndyrking her ca. 2000 f.Kr.

En trearmet gravrøys er funnet her og en tilsvarende i Hassel. Dette er meget sjeldent. Reidar Bertelsen har undersøkt den på Hassel og fant hestebein og keramikk. Røysene er fra overgangen eldre/yngre jernalder.

Moland blir omtalt som et ødetun, gården har flyttet seg noe over tid, men har hatt kontinuerlig beboelse.

Videre kjører vi forbi Dal som var en rik gård med gode laksenotsett. Utenfor ligger Dalsøyene hvor det er funnet 40- 50 graver; en gravskikk som var vanlig i eldre jernalder, og som vi skal se på Holsøya.

Vi passerer Finnhamn, og navnet minner oss om at dette har vært sjøsamenes område.

Vi stanser ved Valberg kirke. Her har stått tre kirker, alle på samme sted. At det er værhardt, merker vi på kroppen og forstår at kirkene kunne blåse ned- som den første gjorde i 1660. Dagens kirke ble vigslet i 1898. En vakker trekirke med glassmalerier i inngangsdørene og over alteret. En gotisk bue leder inn mot alteret. Lysestakene er fra den første kirken. Plutselig stemmer Svein i med en salme, en vakker stemme som fyller kirkerommet. Senere synger han to til. Alle ønsker seg mer!

En del av kirkegården i Valberg skal nå bli «museum» på grunn av sin høye alder.

Neste stopp er Kangerurda hvor det er steinalder-hustufter. Kåre Ringstad fant plassen i 1978. Her ligger 4–5 hustufter fra yngre steinalder ned for ura. Det er gjort få funn her. Havet stod 7–8 m. høyere den gang så husene lå i fjæra. Utenfor lå mange øyer og gav et beskyttet farvann. Øyene var eggvær og dunvær, vika var full av kobbe, silda kom inn her, og det var godt fiske ellers også.

Kl. 12.15 ankommer vi Mortsund hvor vi får servert deilig bacalao på Statles rorbusenter, og får tørket oss. Rorbusenteret er nokså nytt, men Mortsund er et meget gammelt fiskevær.

Einangen er neste stopp hvor vi ser to gravhauger med imponerende beliggenhet på toppen av et skar mellom to fjorder, Buksnesfjorden og Vestfjorden. Den høyest-liggende røysa ble utgravd og restaurert i 1975 av Olav Sverre Johansen med studenter. Røysa er 1,5 m høy og 25 m i diameter. Den er fra 1. århundre e.Kr. og er en av de eldste daterte i Nord-Norge. Her ble funnet gull- og sølvsmykker, og ett ble mistet tilbake i røysa igjen!

Gravhaugen har ligget langt fra gårdshusene, som de ofte gjorde i tidlig jernalder.

I jernalderen var Vestvågøya tett bosatt: 130 gårder og to høvdingseter vet man om. Ett på Borg og ett her enten på Buksnes eller ved prestegården i Hol.

Vi ser utover Buksnesfjorden og ser Holsøya, vårt neste stopp, og bak den Nappstraumen.

Holsneset og Holsøya tilhører Tromsø museum, men de har ikke fått bearbeidet området som ønsket ennå. Vi stanser ved tuftene av Stornaustet på Holsneset, kanskje det største i Nord-Europa. Naustet var 44 m langt og 10 m bredt og er fra overgang vikingtid/middelalder, beregnet ut fra høyden over havet. I Magnus Lagabøters Landslov nevnes under leidangsflåten at det i Nord-Norge fins en 30-sesse, en båt med dobbelt mannskap av Gokstadskipet. Det trengtes 60 mann for å ro den! Kan dette være naustet til storbåten?

O.M. Nicolaissen foretok utgravinger både på neset og øya i 1890-årene og verdifullt materiale gikk tapt i den forbindelse.

Holsøya kan en bare nå ved fjære sjø, og vi har fått «timet» besøket godt. Jamen får vi et glimt av sol i det vi kommer ut på den glitrende hvite sandstranden med grønnskimrende vann på begge sider. Utrolig vakkert.

På Holsøya ligger 55 graver, de fleste fra eldre jernalder. Olav Sverre Johansen undersøkte 4–5 graver på 70 tallet. Det ble gjort gjenstandsfunn, men ingen skjelettfunn. Flere av kistene lå åpne etter Nicolaissen. Han reiste også falne bautasteiner slik at det er vanskelig å bedømme hvilke som står originalt.

Vi ser graver - med og uten bautasteiner - tett i tett langs ryggen. Her er både manns- og kvinnegraver, og de er høystatusgraver. De ble ikke gravd ned, men lagt i gravrøys. I eldre jernalder stod vannet 2 m høyere enn i dag. De døde måtte i båt for å komme i graven. Det som andre steder er symbolikk, blir helt bokstavelig her.

Dagen er på hell, preses takker Svein Kongsjord for hans enestående innføring i Vestvågøyas liv gjennom tidene og overrekker NAS' gave. Nå bærer det rett tilbake til hotellet og middag.


Lørdag 31.mai. Vestvågøya.

Vi våkner til strålende sol og får se Lofoten i all sin prakt. Alle landskapene vi har sett, oppleves på nytt.

Vår guide for dagen er Geir Are Johansen, og han skal vise oss Lofotr, Vikingmuseet på Borg.

Vi møter ham på et flott utsiktspunkt tvers over fjorden fra Borg. Herfra faller høvdingsetet på plass, i det brede, åpne landskapet ligger det dominerende til på toppen av en smal åsrygg. Dette er eneste sted i Lofoten hvor det åpner seg en innlandsdal. Her er og har vært godt jordbruk.

Bak oss ligger Hellfjellet hvor det er funnet spor av en varde som varslet til Borg.

Vi ser ned på Borgfjorden som i eldre jernalder gikk 2 m høyere. Da var det hele en fjord, et langt fjordsystem som endte ved Borg, og gav høvdingsetet en strategisk god posisjon. Senere blir det Indre og Ytre Borgpoll, og ei bru forbinder landet på begge sider ved Strømgård. Her ble det funnet fundament til ei bru som nå dateres til 1100-tallet. Den må ha vært 70 m lang ut fra funnet av tre brukar laget av firkantete, laftete kasser fylt med stein.

Dessverre er den for sein til å knyttes til høvdingsetet. Den kan være anlagt i forbindelse med kirken.

Fra jernalderen er påvist 25 nausttufter for store båter, men landhevingen gjør fjorden smalere og grunnere, og båtene må etter hvert legge til i Borgvåg. Det blir vei fra brua og ut dit.

Vi flytter oss ned til brua og skimter brukarene i det klare vannet. Her ligger også ei naust-tuft fra merovingertid. Hele området er fullt av fornalderminner. Garden Bøstad har bosetningsspor fra steinalderen til middelalderen. I grenseland mellom Borg og Bøstad ligger et tunanlegg fra 200 e.Kr. Ankomstanlegget til museet er inspirert av tunanlegget.

 Nå kjører vi opp til høvdingsetet og blir slått av dimensjonene på hovedhuset som det står i rekonstruert tilstand og forteller om makt: «Beliggenheten er en demonstrasjon».

I 1981 pløyde naboen her og kom over svart jord med trekull og skår. Han ringte amatørarkeologen Kåre Ringstad som hadde bedt ham holde øynene åpne for funn. Slik begynte snøballen å rulle! I 1982 kom Tromsø museum i gang på området og fant samme år den første gullgubben. I årene 1982 til 1989 var her store utgravinger med internasjonalt tilsnitt ledet av Olav Sverre Johansen og Gerd Stamsø Munch. Publikasjon om Borg er nå i trykken.

Utgravingene var konsentrert om hovedhuset. Vi ser på tuftene først og blir igjen slått av dimensjonene.

Borg I A måler 67 x 7 m. Den ble bygd ca. 450 e.Kr. og stod til ca. 600 e.Kr. Deretter kom Borg I B som er en utvidelse av den første med en ny stolperekke slik at den måler 83x9m. Borg II stod fra 800–1100 og lå på kanten av bakken. Borg III er fra middelalderen og ligger øst for Borg I. Den er en gårdshaug med stor mødding fra jernalderen.

Vi ser på Lofotr museet slik det fremstår i dag, et museum og et opplevelsessenter for vikingtiden med den rekonstruerte høvdinghallen som hovedattraksjon. I bakkene rundt gresser gamle husdyrraser. Ned mot Indre Borgpollen passerer vi ei rekonstruert smie før vi kommer til et rekonstruert naust med en kopi av Gokstadskipet, Lofotr, fortøyd ved bryggen.

Vi stiger inn i hallen hvor forskjellige håndverk blir demonstrert. Mille er i ferd med å sette opp en ny vev og forteller om innfarging av garn etc. Her er høyt under taket, og de firkantete stolpene vekker diskusjon.

Kåre Ringstad som var primus motor i oppdagelsen av Borg, forteller levende om funn han har gjort fra det første i mai 1967 hvor han oppdager en ren steinalderboplass i Storbåthallaren på Flakstadøya via Borg til i dag. Han avslutter med å fortelle om en telefon sist søndag fra en lærer på Napp. En elev har funnet en hodeskalle under ei stor steinblokk. Dermed dukker Geir Are opp iført hvite hansker og står som en annen Hamlet med den nyfunne hodeskallen i hånden.

Den er vakkert bevart, må ha ligget knusktørt. Har skallen blitt flyttet på? Ikke et begravelsessted der den ble funnet. Er det et samisk funn? Er skallen 3000 år gammel – steinalder – som andre funn i nærheten? Egil mener skallen er av en ca. 30 år gammel mann. Tiden vil vise!

Hallen er rekonstruert fra den siste fasen 600–975 e.Kr. Det som er nærmest bakken er mest autentisk. Det er få spor av bjelker i stolpehullene, men en mener å ha belegg for at stolpene var rektangulære. En tverrstolpe er funnet. Man startet med en lavere konstruksjon, men ut fra stolpenes bæreevne kunne man bygge høyere. Taket ble for bratt for torv og man valgte trespon som i stavkirkene. Hallen er treskipet.

Egil minner om at dette har vært et monumentalbygg, og slike bøyer seg ikke for lokal byggeskikk.

Nå går vi inn i den praktfulle gildehallen hvor høvdingsetet står på den ene kortveggen. I stolpehull like ved ble i alt tre gullgubber funnet og det som er av knust glass, på samme vis som på Helgö ved Birka. Funnene peker mot den religiøse dimensjonen ved høvdingsetet. Den peker bakover mot kult og

fremover mot middelalderens kirkehus. «De hellige høyder» kalles åsen i dag.

Nå blir vi servert mat og mjød på beste vikingvis og av kvinner i flotte vikingdrakter som Mille er ansvarlig for. Vi får lammesodd og deretter lammekjøtt, kylling, gulrot, kålrot og brød.

Sentraliteten på Borg brytes etter 1000 års kontinuerlig bosetning da høvdingsetet ble forlatt. Flyttet de til Island på grunn av den politiske situasjonen?

Vi avslutter i hovedhuset med å se museet hvor mange funn fra utgravningene er utstilt. Blant det utstilte er de tre gullgubbene, glass-skår, keramikk etc.

Lise overrekker vår gave til Geir Are og takker for to flotte dager.

 Vårt neste stopp er Eggum som ligger med praktfull utsikt over havet mot Vesterålen. Her er en borg som tyskerne lot sette opp under 2. verdenskrig med en radarstasjon til kontroll av skipstrafikken.

Vi går langs stranda ut til Vestvågøyas spesielle del av Skulpturlandskap Nordland: «Hodet» skapt av den sveitsiske kunstneren Markus Raetz i 1992. Et vidunder av en skulptur som skifter karakter etter synsvinkelen.

Det er også gårdsanlegg i området mellom Eggum gård og radarstasjonen, i Utgarden. Her er gjort mange oldsakfunn, og i 1993 ble det ferdig registrert 11 gravhauger her.

 Dagen avsluttes med middag på hotellet.


Søndag 1.juni. Flakstadøya og Moskenesøya.

Det er hjemreisedag, og alle sitter «ferdig pakket» i bussene kl. 08.00 – klar for dagens program. Vi kjører den nå så kjente veien til vi når Nappstraumen og Flakstadøya.

Takket være det sinnrike lydanlegget som Clarin Mostue har ordnet til har vi god kontakt mellom bussene, og vi får interessante små foredrag underveis.

Egil Mikkelsen forteller om utviklingen i nordnorsk arkeologi. Fra 1875 var Tromsø museum ansvarlig for arkeologien. Helt til 1960-tallet var det bare en arkeolog nord for polarsirkelen. I 1972 ble det eget institutt i arkeologi ved Tromsø universitet og fra 1989 egen fylkesarkeolog i hvert fylke.

Eldrid Straume forteller om formidling og internasjonalisering ved instituttet i Tromsø, felt hvor de hadde vært spesielt dyktige.

Helge Høeg forteller om pollenanalyser og hva en kan lese ut av de små pollenkornene.

Slik kommer vi raskt til Flakstad kirke som ligger vakkert til i et stort åpent landskap ut mot havet, en rødmalt tømret korskirke med løkkuppel.

Organist Jurg Leufert viser oss rundt. Nåværende kirke ble reist i 1780 og er typisk for det som kalles Friis-perioden. Den ble restaurert i 1938, og da ble tårnet igjen satt midt over korskrysset i kirketaket. Det hadde stått i vestenden av  kirken etter at en orkan blåste tårnet 400 skritt av gårde i 1874.

Det har vært mange kirker her før denne. I 1413 er Flakstad kirke første gang nevnt i skriftlige kilder.

Kirken gir et lyst og vennlig inntrykk.

Neste stopp er Hamnøy hvor dagens kjentmann, Ottar Schiøtz, kommer om bord. Anne Thue Marstrander har fortalt oss om væreierfamilien Sverdrup på Reine og om livet i Reine under fisket. Vi kjører sakte gjennom Reine mens Schiøtz forteller mer om livet i fiskeværet, videre forbi Moskenes til Å hvor vi spiser deilig lunsj på Brygga. Marit Kalland takker fra deltakerne for en fin og vel tilrettelagt tur og berømmer den koselige atmosfæren spesielt. Hun gratulerer preses med dagen og overrekker en bok fra alle.

Ottar Schiøtz viser oss rundt på Norsk fiskeværsmuseum i Å og forteller levende om livet her i gamle dager. Vi ser stornaustet hvor båter og redskaper som ble brukt under Lofotfisket er utstilt.

Vi ser på den gamle produksjonsbrygga for tørrfisk, torskehoder og rogn, og vi besøker Norges eldste trandamperi. Her er kystkulturen de siste 200 årene godt ivaretatt!

Preses takker Ottar Schiøtz for fin guiding og overrekker vår gave.

Bussene bringer oss til ferja i Moskenes kl. 16.15. Skipperen har lovet å kjøre inn tre kvarter så vi kan nå flyet, og det klarer han. Alt går etter programmet, og vi lander på Gardermoen kl. 22.00.

En stor takk til alle våre guider og til styret ved preses for en spennende tur!

 Jorunn Vandvik Johnsen