Romsdal og Nordmøre, 29. mai–1. juni 2014

Turen ble lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Egil Mikkelsen og fylkesarkeolog i Møre og Romsdal, Bjørn Ringstad.

 

Torsdag 29.mai

Reisen gikk med fly fra Gardermoen kl. 09.20, med ankomst Molde en time senere. Der ble vi hentet av to busser som vi skulle disponere under hele turen. Fra Molde lufthavn ble vi tatt til Nesjestranda der vi med hurtigbåt ble satt over til Veøy i Romsdalsfjorden.

På Veøya ble vi delt inn i to grupper og guidet av professor Brit Solli, som tok oss med inn i arkeologien og konservator Terje Thingvoll som fortalte oss om den nyere historien, husene og kirken. Vi fikk vite at Veøya ble fredet som første landskapsvernområde i 1970. Formålet med det var å bevare et historisk kulturlandskap med et egenartet naturmiljø omkring gamle Veøy fylkeskirke. Øya hadde sitt aktivitetshøydepunkt på 1100–1200-tallet. Snorre Sturlassons Heimskringla omtaler Veøy som en by. Den er også nevnt i Magnus Erlingssons saga og Baglersagaen. Veøya lå sentralt til ved utløpet av fire fjordmunninger i en tid da båten var viktigste framkomstmiddel. Arkeologiske funn fra 1995 viser at det har vært et gammelt kaianlegg her i vikingtiden. Kulturlagene, som også er identifisert med georadar, viser at det har vært tre kirker på stedet, en steinkirke og to trekirker med kirkegårder rundt. Utenfor kirkegårdsmurene har det vært bygårder. Det er påvist kristne graver ved funn av skjelett og kistebunner fra 900-tallet, noe som kan tyde på at det har vært en kristen bosetning på kaupangen på Veøy så tidlig. Vi vandret omkring mens Brit Solli fortalte om ulike funn etter graving og søk med magnetometer; smietufter, grovsmier og finsmier og naust for leidangsskip, foruten bygårdene.

 

1veya_2jpg

 

Den stående kirken på Veøya, en langkirke i stein, ble påbegynt på midten av 1100-tallet og antas å ha stått ferdig 1200. I kilder fra 1300-tallet er den omtalt som Peterskirken. Mange adelsslekter hadde sine gårder her, og Veøy var et stort og rikt sogn, dit man dro for å betale skatt. Etter Svartedauden er det ganske slutt med denne formen for aktivitet, og det var bare presten og hans husmann igjen. Kirken er ombygget flere ganger; den største forandringen har skjedd med reformasjonen. Den nåværende innredningen er for det meste fra 1600- og noe fra 1800-tallet. Kirken ble formelt nedlagt som sognekirke i 1907. Dagens prestegård ble oppført 1905. Hovedbygningen består av to laftede tømmerhus med stående panel i to etasjer.

Lunsjen inntok vi på prestegårdslåven denne dagen. På kvelden var det middag på Quality Hotel Alexandra i Molde, hvor vi bodde første natten.

 

Fredag 30. mai

Vi forlot Molde med buss kl. 09.00 med fylkeskonservator Bjørn Ringstad, som guidet oss hele dagen gjennom. Han fortalte litt om «rosenes by», Molde, og nyere tids kulturminner fra krigens tid, som vi passerte på veien. Bussen tok en rundtur gjennom fiskeværet Bud, et idyllisk fiskevær fra tidlig middelalder. Videre tok bussen oss gjennom fiskerbøndenes landskap, bøndene med en fot i fisket og den annen i landbruket. Vi ankom Malefeten på Hustad og stanser her for å se et strandgravfelt fra jernalderen som har vært i bruk fra 400–900-tallet. Hustad var kongsgård i området på 1100-tallet. Strandgravfeltet er beskrevet på 1700- og 1800-tallet. Funn fra yngre jernalder er bl.a. spydspisser, økser og glassperler. Funn av nagler tyder på at det også har vært båtbegravelser. Her var det tidligere registrert 70 røyser, nå er det bare 30 igjen. Statens veivesen og Hustad leir har i stor grad stått for raseringen.

Fylkeskonservatoren guidet oss igjennom miljøet langs Atlanterhavsvegen til Averøy. På Geitøya ble vi hentet med båt over til det gamle handelsstedet Håholmen der det har vært produksjon og eksport av klippfisk. Arbeidet med klippfisken var stort sett kvinnenes arbeid. Her holdt Ragnar Thorseth til, og i Saga Siglar-hallen fikk vi se en film om eventyrerens reiser med selvbyggete vikingskip. Lunsjen denne dagen var fiskesuppe som vi inntok i restaurantlokalene på Håholmen.

 

2vikingskip_1jpg

 

Tilbake på fastlandet fikk vi om bord i bussen Else Marie Bae fra den lokale Fortidsminneforeningen, som fortalte oss om Averøya mens vi kjørte på innsiden av øya til Kvernes stavkirke. I området finnes en rik samling boplasser, med funn fra 9000–10 000 år tilbake i tid, fra Fosnakulturen. Kvernes stikker ut på østsiden av Averøya her på Nordmøre, og her har det vært hov eller tingsted. Kvernes stavkirke er av Møretypen: den er lang og smal med rødmalt vestlandspanel, støttet opp med utvendige skråstøtter på tre sider. Man regner at kirken er fra 1300-tallet, koret er i lafteteknikk og er kommet til senere. På 1630-tallet ble den ombygget. Det ble satt inn vinduer, og kirken ble dekorert innvendig med akantusornamentikk. Selve altertavlen er datert til 1690-årene og har et alterskap fra senmiddelalderen, som rommer «Anna selv tredje», Anna, Marias mor, med Maria og jesusbarnet. Kirken har gjennom tidene vært utsatt for stormkast som har forårsaket ødeleggelser, men ikke større enn at den har kunnet jekkes på plass.

Etter Kvernes besøkte vi Søbstad helleristningsfelt, som inneholder 17 symboler, med hvalfigurer som hovedmotiv, samt en svømmefugl. Ristningsfeltet ble oppdaget for 30 år siden. Disse hvalfigurene ligger mellom 12 og 16 m over dagens havnivå og er hugget før jordbrukskulturen fikk fotfeste her i slutten av yngre steinalder.

 

4helleristning_1jpg

 

På veien til Kristiansund fortalte Bjørn Ringstad oss om Bremsneshola på Bremsnes der det har vært gjort rike boplassfunn fra steinalderen. Dette fikk vi dessverre ikke tid til å ta nærmere i øyesyn. I Kristiansund tok vi inn for to netter på Quality Hotel Grand, hvor vi også spiste middag.

 

Lørdag 31. mai

På morgenen tok bussen oss fra Kristiansund over øya Tustna med to fergeturer til Edøya, som er en liten øy innenfor Smøla. Lokalhistoriker Per Halse guidet oss i Edøya gamle kirke, som er oppført i mur i år 1190. Det er en liten middelaldersk kirke med rektangulært skip og et smalere og lavere kor, litt skjevt plassert i forhold til skipet – gavelparti og tak er bygget i tre. Kirken brant i 1887 og ble restaurert fra ruin i 1947. På Edøya er det sandjord, og arkeologiske funn viser at det har vært drevet jordbruk her i yngre steinalder. En stokk fra Kr.f., fra et myrfunn, viser at det har vært skog her den gangen. Befolkningen i denne tiden har hatt gode handelskontakter både mot nord og sør. Arkeologer har gjort et funn av en stjerneformet steinsetting med tre armer. Anlegget lå under vanlig pløyedybde og er godt bevart. Nøyaktig datering forekommer ikke, men lignende funn her i landet skriver seg fra ca. 200 år etter Kristi fødsel, mens de yngste steinsettingene av denne typen er fra vikingtid. Arkeologer med kjennskap til disse anleggene har antydet at steinsettingene symboliserer Yggdrasil, verdenstreet. De er alle plassert der høvdinger bodde.

 

3stavkirke_2jpg

 

Vi tok bussen videre til Kuleid der bonden på gården fortalte om Kulisteinen. Runeinnskriften på denne steinen dateres til tidlig 1000-tallet. Den betegnes som «Norges dåpsattest» fordi det er et av de tidligste vitnesbyrd om kristendommens tilstedeværelse i Norge. Innskriften inneholder dessuten det eldste eksemplet vi kjenner, at navnet «Norge» er brukt på norsk jord. Kulisteinen har antagelig vært reist ved en bro etter år 950. Runeinnskriften kan ha vært laget av en tospråklig misjonær med angelsaksisk preg, knyttet til kristningskongene. De er skrevet med det yngre runealfabetet. Steinen vi så er en kopi fra 1997. Den originale Kulisteinen finnes utstilt i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Vi hadde lunsj på Gurisenteret ved fergeleie til Edøya.

Etter lunsjen tok bussene oss til fiskeværet Veiholmen ytterst ut mot havet på Smøla. Der fikk vi en kort stopp for å se oss omkring på det vakre stedet. På veien tilbake til Kristiansund hadde vi en stopp ved Vollvatnet på Nordlandet i Kristiansund som er et kunstig vannreservoar der det er gjort funn av steinalderboplasser fra Fosnakulturen. Disse har en gang ligget på små øyer i havet. Middagen ble inntatt på Smia restaurant i Kristiansund.

 

Søndag 1. juni

Det var utsjekking fra hotellet, og så buss til Tingvoll kirke, også kalt «Nordmørsdomen». Dette er en steinkirke i romansk stil fra ca. 1180. Det var en kostbar kirke da den ble bygget, med marmor rundt vinduene og tak med vossaskifer. Veggene i kirkerommet hadde et gangsystem inne i murene som ble grundig inspisert av enkelte i gruppen vår. Det nåværende interiøret stammer i hovedsak fra 1600-tallet.

 5tingvollkirke_1jpg

 

Etter besøket i kirken tok bussene oss til hellemaleriene på Honnhammeren. Disse var vanskelig tilgjengelige, både for bussene som måtte ta seg fram på en ytterst uveisom grusvei, og siden for oss som måtte ta oss fram til fots på en bratt og ulendt sti. Hellemaleriene består av laks malt på en loddrett fjellvegg som luter utover slik at dråpefallet er utenfor selve malingen, noe som gjør at de er blitt godt bevart. For 5000–6000 år siden ble fire laksefigurer malt med jernoksid i fjellet ved den beste fiskeplassen for fangst av laks, som er på vei opp mot Driva. Kanskje for å sørge for god fiskelykke?

På Klippfiskmuseet, tilbake i Kristiansund, fikk vi innblikk i den gamle klippfiskproduksjonen. Klippfisken har hatt stor betydning for utviklingen av Kristiansund som by. Det bragte folk nærmere resten av verden gjennom handelen og formet samfunnet i mer enn 200 år, gjennom hele 1700- og 1800-tallet. Klippfisken ble konservert gjennom salting og tørking på nakne berget. I Kristiansund fantes bergene, gunstig klima med sol og vind og tilgjengelige arbeidsfolk. Det var et tungt og vått arbeid basert nærmest på et føydalsystem. Med framveksten av velferdsstaten, gikk den gamle driftsmåten til grunne. Vi fikk servert deilig bacalao til lunsj, i den gamle klippfiskbrygga.

 

6klippfiskmuseet_1jpg

 

Bussene tok oss fra Kristiansund til Rastakalv der lokalhistoriker Bodil Røeggen viste og fortalte om slaget og slagstedet der Håkon den gode seiret over Eiriksønnene. På vei mot Molde lufthavn hadde vi et stopp ved Ikorneset, en fornminnepark med en rekke små og store kystgravrøyser fra eldre jernalderen og vikingtid. Flyavgang fra Molde lufthavn kl. 21.05, med ankomst Gardermoen kl. 22.00.

 

Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg

Skåne og Roskilde 7. - 11. juni 2012

Årets tur til Skåne og Roskilde var lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Styret og våre to svenske fagguider, professor i middelalderkunsthistorie, Jan Svanberg, Stockholm og professor i arkeologi, Lars Larsson, Lund. 84 medlemmer deltok på turen.

Torsdag 7. juni

Avgang med DFDS Seaways, Crown of Scandinavia kl. 17.00 Om kvelden var det festmiddag om bord i restaurant Blue Riband der preses Christen Aass ønsket velkommen og orienterte litt om turen og hva vi skulle se de fire neste dagene. Skåne er Sveriges rikeste len på slott, middelalderkirker, borger og fornminner.

Fredag 8. juni

Etter ankomst København og frokost om bord, ble vi møtt på kaien av to busser som tok oss gjennom byen og over Øresundbroen via Malmø til Lund. Første stopp på dagens program var Domkirken i Lund. Kirken er fra tidlig 1100- tallet da Lund ble erkebispesete for hele Norden (1103). Den er innviet til St. Laurentius. Til tross for hårdhendt restaurering på 1800-tallet, er domkirken et mesterverk i Lombardisk steinhuggerkunst i Norden. Spesielt må fremheves den vakre romanske apsis med sine blindarkader, den nordre og søndre dørportalen og den søylebårne krypten. Jan Svanberg guidet oss først ned i krypten hvor vi fikk en orientering om kirkebygget og om Lunds posisjon i tidlig middelalder og senere som erkebispesete. Krypten, som ligger under koret, er den eldste delen av kirken - alteret der ble innviet i 1123. Den har 24 frittstående søyler som bærer det hvelvede taket, alle med ulik dekor. Jan fortalte at søylene er hugget av steinmesteren Donatus, som var av italiensk opprinnelse. Donatus død er nevnt i Necrologicum Lundense (de lundensiske kannikers dødebok): «Architectus et magisterii - operus Donatus». Jan pekte på to av søylene, som utmerker seg ved sine figurrelieffer. Tolkningen av disse varierer, men den nordre søylen synes å vise Samson med styrkebeltet som holder kirken oppe. Tilslutt viste Jan oss to arbeider av den tyske steinhuggermesteren Adam von Düren som kom til Norden på slutten av 1400-tallet: Sarkofagen til Birger Gunnersen, den siste erkebiskopen i Lund (foran alteret), og de oppmurte brønnsidene med satiriske figurscener og plattyske inskripsjoner i kryptens nordre del. I krypten fins også en rekke gravsteiner over domkirkens erkebiskoper og av forskjellige adelspersoner som var knyttet til kirken. Vi fortsatte opp i skipet. Kirken brant i 1234, og det opprinnelige tretaket ble da erstattet med gotiske krysshvelv. Vi vandret litt rundt i kirkerommet og betraktet bl.a.altertavlen (et gotisk triptyk fra 1398 med Maria og Jesusbarnet i midten), de rikt utskårne korstolene fra 1370- årene, portalene over altrene i tverrskipene og den store apsismosaikken av Joakim Skovgaard fra 1927. En av domkirkens største attraksjoner er det astronomiske uret Horologium Mirabile Lundense i nordre sideskip. Uret spiller to ganger pr. dag. Vi stilte oss opp for å høre klokkespillet kl. 12.00. Etter at uret har slått, høres «In dulci jubilo» fra kirkens minste orgel, samtidig som seks trefigurer, som forestiller de tre vise menn og deres tjenere, passerer foran den himmelkronede Maria med Jesusbarnet. Uret som er fra middelalderen er kraftig restaurert, men har beholdt sin opprinnelige astronomiske urtavle. Tilslutt gikk vi ut og betraktet de vakre portalene som er av typen «perspektivportaler» med søyler, kapiteler og arkivolter. Foruten vestportalen, som ble ødelagt av Zettervall da han 2 bygde om vestfasaden på 1800- tallet, er de tre andre intakte. Jan beskrev ornamentene og figurscenene i tympanumfeltene. Etter lunsj på museumsanlegget «Kulturen» i Lund, skulle vi besøke Historiska Museet i parken Lundagård på andre siden av veien. Her ligger, foruten universitetet og domkirken, de fleste av byens viktigste severdigheter og museer. På veien passerte vi flere runesteiner som er funnet forskjellige steder i Skåne. Den mest interessante av disse var Skårbysteinen som er utsmykket med en naturalistisk løve fremstilt i vikingtidens Mammenstil. Ved ankomst til Historiska Museet ble vi inndelt i 3 grupper og ble vist omkring i henholdsvis «Barbicum» med funn fra Uppåkra og Skånes jernalder (1.etasje), Kilian Stobaeus Kuriosakabinett og Otto Rydbecks sten-og bronsealdersal (2. etasje) og kirkesamlingen fra middelalderen med domkirkemuseet (3. etasje). Det mest interessante for oss var nok funnene fra Uppåkra da vi skulle besøke utgravningsstedet senere på dagen. Lars Larsson guidet oss rundt i utstillingen og fortalte om Uppåkra som har vist seg å være den største, mest funnrike og langvarige jernalderbosettingen i Sverige. I mer enn 1000 år (fra 100 f. kr – ca. 1000 e.kr) fungerte Uppåkra både som maktresidens og religiøs møteplass. Det mest iøynefallende blant alle funnene var det store antall gullgubber, nærmere 120 stykker, som ble funnet under utgravningen av et kulthus. Ifølge Lars utgjør disse det største funnet i Nord-Europa fra en enkelt bygning. Foruten redskaper og våpen, smykker og beslag, fant arkeologene også kirurgiske instrumenter, leirkar og glassperler. Et stort antall nebbfibulaer tyder på at slike kan ha vært masseprodusert på stedet. Lars antok at det også må ha vært en markedsplass på Uppåkra i tilknytningen til boplassen/byen. Etter at vi alle hadde sett de forskjellige utstillingene, satte vi oss i bussene og kjørte mot Dalby kirke og kloster som lå ca.10 km sørøst for Lund. På veien i bussen fortalte Jan Svanberg om kirken og stiftet Dalbys historie. Helligkorskirken i Dalby regnes for å være Skånes eldste steinkirke. Opprinnelig har kirken inngått i et kongsgårdsanlegg på et bakkedrag ved Romeleåsens utkant, og oppført rundt midten av 1000-tallet av den danske kongen Sven Estridsen. Ved stiftsinndelingen av Roskildestiftet i 9 nye stift i 1060, fikk kirken status av domkirke, idet Skåne ble inndelt i to bispeseter, et i Dalby og et i Lund, hver med sin domkirke. Grunnen til at danskekongen anla to stift i Skåne med bare en drøy mils avstand, kan være at han ønsket å ha gode relasjoner både til den tyske keiseren og erkebispesetet HamburgBremen på den ene siden, og viktige makthavere i England på den annen, der den danske kronen førsøkte å beholde fotfestet (som tilslutt gikk tapt i 1066). Dalby stift ble innrettet som misjonssentrum for misjonsbiskopen Egino (en kannik fra Westfalen) som på 1060- tallet kristnet Bleking og deler av Midt-Sverige med Skara som utgangspunkt. I Lund satt biskop Henrik - en representant for den angelsaksiske kirke. I 1066 da Henrik dør, flytter Egino over til Lund, og Dalby stift blir nedlagt. Kirken ble deretter et augustinerkloster, overdratt til munkeordenen av Lunds første erkebiskop, Asser, på 1100- tallet. Vi ankom Dalby og kirken som pga. oppussingsarbeider var dekket av stillaser. Vi gikk inn i kirken der Jan orienterte om kirken som har gjennomgått store forandringer. Det er nesten vanskelig å forstå kirkebygget slik det må ha sett ut i middelalderen da mesteparten av kirken nå er revet og ombygget. Av den tidlig romanske kirken fra 1000-tallet- som var en enkel, treskipet basilika uten tårn - er lite bevart. I det hvitkalkede kirkerommet kunne vi se blottlagte rester av den romanske kirkens kvadersteinsmurer. Et murparti i midtskipets søndre mur hadde en søyle med et karakteristisk kapitel innmurt i en nisje. Jan pekte på detaljer som 3 viser at de første steinmestrene kom fra Tyskland og trakk paralleller til domkirken i Hildesheim. Etter at augustinermunkene hadde anlagt sitt kloster, ble kirken utvidet mot vest med en prektig, søylebærende forhall som var flankert av to tårn. Forhallen som sto ferdig i 1120, er bevart, og likheten med krypten i Lunds domkirke, gjør det rimelig å anta at den er oppført av byggmestre derfra. Senere på 1200-tallet ble kirken utvidet mot øst med et kor like bredt som skipet, og på 1400-tallet ble det massive vesttårnet som delvis står i dag, reist over forhallen. Den engang så flotte dom- og klosterkirken fremtrer i dag svært redusert. Jan fortalte at den nåværende kirke er et resultat at en istandsettelse fra 1758. Kirken er uten kor, og kun to av skipets hvelv er bevart. Det nordre sideskipet er revet og vesttårnet er ombygget til et lavstammet innrykket tårn. Av inventaret framhevet Jan døpefonten som er et gotlandsk arbeid fra midten av 1100-tallet, tilskrevet den såkalte «Anonyme Mester». Kirkens øvrige middelalderinventar er fra gotikken. Ved inngangsdøren kunne vi betrakte en kopi av det eldste bevarte håndskrevne manuskriptet i Norden, den såkalte Dalbybok, som er en illustrert bibel fra 1000-tallet. På veien sørover mot Uppåkra fortalte Lars Larsson litt om Skånes topografi og forhistorie. Det går en skrå skillelinje gjennom Skåne fra sørøst til nordvest som deler landsdelen i to. Nord- Skåne har leirfattig jord med mye skog, mens det i sør er god, leirholdig jord og mye åkerland. Vi fikk høre at Skåne var det rikeste og mest befolkete område i Norden, og alt dette påvirker selvsagt det arkeologiske kartet. Skåne er rik på fornminner, og fra bussen passerte vi flere større gravanlegg: Rövarebacken ved Vinninge (gravhaug på 29 m i diam.), Jättegraven ved Klågerup, (ganggrav), Mångelsten (rester av runddysse) og Örnakulla (langdysse) i Svedala. Omkring 1080 var det etablert mange kirker i Skåne. Adam av Bremen nevner at det var omkring 300 – omtrent samme antall som nå, ifølge Lars. Lars ga også et kort resyme av den arkeologiske forskningen som har pågått i Skåne, fra den tidligste tiden på begynnelsen av 1800-tallet til den nylig etablerte institusjonen «Syd-Svensk arkeologi» som er et samarbeid mellom Lund og Malmø. Vi ankom Uppåkra og gikk et lite stykke til fots opp til utgravningsplassen som var dekket av et stort telt. Her holdt arkeologene nå på å avdekke et 40m langt stolpehus. Vi satte oss ned på benker langs den ene siden av teltet mens Lars orienterte om Uppåkra og hva arkeologene så langt hadde funnet. Navnet Uppåkra er første gang nevnt i 1085 i Knut den Helliges gavebrev til Lunds domkirkekapittel, men jernalderboplassen ble først oppdaget i 1934 da en skulle bygge en gård sørvest for Uppåkra kirke og fant tykke kulturlag. Undersøkelser ble innledet i 1996, der det bl.a. ble brukt metalldetektorsøk for å lokalisere bosettingen. Søket viste at det mest funnrike stedet lå rett sør for kirken, og i 2001 ble det satt i gang store arkeologiske utgravninger for å finne gården til høvdingen som styrte over Uppåkra. Lars fortalte at det på det 40 hektar store området er funnet strukturer etter 13 stolpehus i tillegg til kulthuset som ble funnet først. Flere av husene har brent ned, og mange ligger derfor i lag over hverandre. Dateringen av husene spenner fra 100 f. kr. til ca.1000 e.kr. da stedet ble fraflyttet. Bebyggelsen har vært størst i Vikingtiden da så mange som et tusentalls mennesker kan ha bodd her. Det er ikke funnet graver fra samme periode som bosettingen, men Lars fortalte at geofysiske undersøkelser i 2010 antyder at det kan ha vært en produksjonsplass (for metallarbeider?) på stedet. Uppåkra må ses som forløperen til byen Lund, som ble grunnlagt rundt 990. At bosetningen flyttet fra Uppåkra til Lund har trolig sammenheng med samlingen av Danmark og kongens, Sven Tveskjægs, innflytelse, samt kristningen av Skåne. 4 Etter en lang dag ankom vi tilslutt Clarion Collection Hotel, Planetstaden i utkanten av Lund, hvor vi sjekket inn og spiste en enkel middag.

Lørdag 9. juni

Etter en tidlig frokost forlot vi hotellet kl. 08.00 og reiste nordøstover på E22 mot Lyngsjö kirke. Etterhvert endret det flate landskapet seg, og topografien ble dominert av bakker og skogkledde åser. Dette nevnte Lars på turen dagen før, og han fortalte også om jernproduksjonen (fra myrmalm) i Nord-Skåne som ble eksportert til Europa – noe som førte til krangel om inntektene mellom konge og erkebiskop gjennom hele middelalderen. Etter ca. 1 ½ time ankom vi Lyngsjø kirke. Kirken er fra tidlig 1100- tallet, og er blant Skånes best bevarte middelalderkirker. Den har et rikt interiør med kalkmalerier, en unik døpefont og et «gyllent alter». Vi stoppet på utsiden av kirken, hvor Jan Svanberg først ga en orientering om selve kirkebygget. Bortsett fra koret, som tidligere ble avsluttet av en apsis og vinduene fra 1700- tallet i skipets nordvegg, ser kirken nokså lik ut slik den var i middelalderen. Vi gikk inn i skipet som i dag er hvitkalket, men under en restaurering på 1950-tallet ble det oppdaget kalkmalerier, som vi nå kan se på triumfbuen og i koret. Bildene framstiller bl.a. scener fra Jesu og St. Peters liv. Rød og oker er de dominerende fargene. Jan fortalte at maleriene er utført av den såkalte «Finja mesteren» da denne mesterens hovedverk er i Finja kirke. Mesteparten av de romanske kalkmaleriene i Sverige fins i kirker i Skåne, mens de gotisk er lenger nord. Alterfrontalen i Lyngsjö er det eneste av de «gyldne altere» som er bevart i en kirke hvor det har stått helt siden middelalderen. I Sverige fins et til, fra Bråddetorp kirke, men det står nå på museum. Danmark har flest av disse «gyldne altere», hvorav Lisbjerg alteret er det mest kjente. Altrene ble laget på begynnelsen av 1200-tallet og består av en forgylt kopperplate (derav navnet) som er festet på en plate av eik. Kopperplaten er inndelt i felter med fremstilling av ulike scener fra Bibelen, og over kopperplaten har alteret hatt en buet overbygning (altertavlen) som mangler her. I stedet har Lyngsjøalteret fått en gedigen altertavle fra renessansen. Jan viste oss døpefonten som er en av de fineste og mest interessante i Skåne. Døpefonten, som er av sandstein, er laget på Gotland og signert av steinmesteren Tove («Tove gjorde meg»). Hovedmotivet her er mordet på den engelske erkebiskopen Thomas av Becket i Cantebury katedralen i 1170. Scenene er fremstilt fortløpende som en frise rundt skålen, og alle detaljer fra hendelsen er med. Vi gjenkjente kongens riddere som drar over den engelske kanal og erkebiskopen som segner om ved alteret i katedralen. I et skriftbånd over kongeskikkelsen har steinhugger Tove risset inn navnet på kongen «Rex Henricus», slik at det ikke skal være tvil om hvem som utførte denne blodige handling. Døpefonten er datert til ca.1190. Neste stopp på dagens program var Havängsdösen som lå majestetisk til på et høydedrag opp for stranden ved Verkaåns utløp. Dyssen som er fra yngre steinalder (ca.3500 f.kr) er omkranset av stående steinheller som ble satt opp på 1800-tallet for å holde graven på plass og beskytte den fra å bli oppslukt av sand. Lars forklarte hvordan landskapet her så ut i steinalderen da havet sto 4 m høyere og 30 m lengre inn. Dyssen lå da i strandkanten. Den ble oppdaget på midten av 1800-tallet under en ekstrem storm da mye av sanden som lå over blåste bort. Havängsdösen er den best bevarte og vakreste langdysse i Skåne. Lars fortalte at mange av haugene vi ser i landskapet her er sandansamlinger og ikke forhistoriske gravhauger. Ca. 1km ut i havet herfra er det funnet fiskeredskaper. Dette kan 5 tyde på at det må ha vært en beskyttet havn her i tilknytning til åen (elven). Lars nevnte at det ved elven også er funnet rester av stolper fra jernalderen. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte videre sørover til St.Olof’s kirke som er viet til den norske helgenkongen St. Olav. Kirken er Nordens best bevarte valfartskirke, og en av de mest gåtefulle. Den hvitkalkede, tårnløse kirken har utgangspunkt i en opprinnelig beskjeden 1200-talls kirke med skip og kor som i gotisk tid ble utvidet med et nytt langskip mot vest og et stort, tårnlignende våpenhus på begge sider av langskipet( hvorav det nordre nå er revet.) Det søndre våpenhus fikk i 1870 årene en kamtakket, historistisk overbygning og rommer nå kirkens klokker. Vi gikk inn i kirken der det høye kirkerommet med sine kalkmalerier og mange altre gjorde inntrykk. Vi satte oss ned på benkene i skipet og Jan orienterte om kirkens historie og utsmykning. Stjernehvelvene i det todelte skipet var overalt prydet med en grenornamentikk fra midten av 1400- tallet som også ble gjentatt i korets to hvelv. Mens denne ornamentikken var relativt velbevart, var kirkens øvrige kalkmalerier på skipets endevegger kun fragmenter av et opprinnelig storstilt billedprogram som ble malt umiddelbart etter oppførelsen av det gotiske skipet tidlig på 1400- tallet. Kirkens viktigste kunstverk er knyttet til altrene, og i sin storhetstid hadde St. Olof’s kirke ni sidealtre, hvorav i dag kun tre er bevart, foruten hovedalteret. I tillegg har kirken en rekke velbevarte trefigurer. Vi gikk rundt i kirken med Jan som stoppet ved de forskjellige alterene og forklarte billedfremstillingene for oss. I koret, ved nordveggen var det oppsatt en figur av kirkens skytshelgen – St. Olav som, underlig nok, har fått en sentral plassering i den skånske religiøse middelalderverdenen , hvor en finner ca. 20 Olofskirker innviet til den norske helgenkongen. I sin høyre hånd holder han sitt martyrsymbol, øksen, som pilegrimene strøk seg med for å bevare sin helse og vinne kraft og styrke. Selvsagt måtte også vi teste ut øksens magiske virkning. Jan fortalte at dyrkingen av St. Olav i Skåne har holdt seg helt fram til 1900-tallet, og gjennom hele 1700- tallet var kirken en meget søkt valfartskirke. I et protestantisk Norden er denne kirken, med alle sine sidealtere og gotiske skulpturer fra katolsk tid, ganske enestående. Tilslutt gikk vi ut av kirken for å betrakte St. Olof’s kilde, hvor folk så sent som på 1700- tallet søkte lykke og helse. Vi skulle spise lunsj i nærheten, på Kronovalls vinslott, en herregård med en slottslignende hovedbygning fra 1890- tallet i nybarokk stil. I empiresalen i 1.etasje var det dekket et nydelig langbord hvor vi ble servert en utmerket lunsj. Etterpå kunne vi vandre rundt på egenhånd i den vakre parken. Vi satte oss igjen i bussene og kjørte østover hvor vi skulle besøke Glimmingehus, Sveriges best bevarte middelalderborg. Borgen, som i dag eies av den svenske stat, ble oppført i 1449 av den danske adelsmannen Jens Holgerson Ulfstand – riksadmiral og tidligere stattholder på Gotland. Det enorme steinhuset med sine proposjoner og inndeling fremstår som da borgen ble bygd for over 500 år siden. Ved inngangspartiet til steinhuset ga Jan Svanberg en kort oppsummering av borgens historie mens vi kunne betrakte våpenskjoldene til byggherren og hans to koner, Holgerd Brahe og Margrethe Trolle på relieffet over døren. Relieffet er et verk av steinmesteren Adam von Düren, men det er usikkert om det også er han som var arkitekten for borgen. Borgen er bygget som en vannborg, og er omgitt av vannfylte vollgraver på alle fire sider. Det 30 m lange og 26 m brede steinhuset er i fire etasjer, og murverket er massivt med opptil 2,6 m tykke vegger. Glimmingehus er en borg innrettet med henblikk på forsvar, med vollgraver, vektergang, skyteskår og innvendig fallgitter. Vi delte oss i grupper og gikk inn i borgen. Det var trangt og mørkt med mange trapper. Nederst lå kjøkkenet, forrådskamrene og tjenestefolkets kvarter, og herfra førte en trapp opp til beboelsesrommene i 1. etasje. Vi beveget oss oppover i etasjene. I 2. etasje lå riddersalen – 6 bygningens praktrom, og et mindre rom, det såkalte borgkapellet eller frustugan. Her pekte Jan på et kalksteinsrelieff på sørveggen med en korsfestelsesscene og en fremstilling av Maria i stråleglans på østveggen, begge utført av Adam von Düren på begynnelsen av 1500 -tallet. I borgens 3. etasje lå Skytterloftet. Skytterloftet hadde skyteskår og en tidligere utvendig vektergang av tre. Det var lett å orientere seg i borgen da det var satt opp plansjer med informasjon om hvert rom. Vi fortsatte nordover til Simrishamn og videre langs kysten til Kivik hvor vi skulle se Sveriges største bronsealdergrav – en ganggrav fra slutten av eldre bronsealder (ca.1400-1300 f. kr.) På veien dit orienterte Lars Larsson om gravanlegget og fortalte om de utgravningene som var gjort der tidlig på 1900-tallet. I 1931, i forbindelse med en større restaurering av graven og røysa, ble det satt i gang arkeologiske utgravninger, der en fant spor etter menneskelig aktivitet , bl.a. stolpehull og rester etter en mannsgrav (øvre hjalten på en dolk, en bronseknapp til sverd, samt en gullring.) Det ble også funnet flere brente og ubrente menneskebein. Vi forlot bussene og spaserte det lille stykket opp til den enorme steinrøysa som måler 75 m. i diameter. Etter restaureringen er gravkammeret blitt gjort mer tilgjengelig, idet det er anlagt en åpen gruset gangvei inn til graven og en port med en krypt over graven hvor besøkende kan beundre den restaurerte hellekisten. Det var trangt i krypten, så Lars måtte dele oss i flere mindre grupper. Vi fikk høre at gravrommet i og rundt hellekisten inneholdt flere begravelser og at disse var blitt nedlagt her over en lengre periode, den siste ca. 800 f. kr. Vi beundret de flotte gravhellene som var dekorert med forskjellige symboler fra bronsealderens forestillingsverden, bl.a. hjulkors, skip, hester, lurblåsende menn og kvinner i prosesjoner. Lars fortalte at det ca. 300 m sør for Kivikgraven ligger et stort gravfelt, Ängakåsen, fra yngre bronsealder som omfatter ca. 130 synlige steinsettinger, bla en stor skipssetting, og rester etter to såkalte kulthus. En tror at dette stedet har vært brukt til ritualer og seremonier for levende og døde i bronsealderen. Tilslutt tok vi en kaffe på den hyggelige Café Sågmöllan, en gammel sagmølle fra 1870-årene som lå like ved gravanlegget. Deretter kjørte vi tilbake til hotellet og møttes igjen til middag i storsalen på det ærverdige Grand Hotel i sentrum av Lund.

Søndag 10. juni

I dag skulle vi reise helt sør i Skåne til Trelleborg og Kåseberga i nærheten av Ystad. Denne dagen sto forhistorien i fokus. På veien fortalte Lars Larsson om landskapet vi passerte og pekte ut fornminnene langs ruten. Dette området er svært rikt på fornminner og det tetteste med kirker fra middelalderen. Et stort antall bronsealderhauger er bevart, og vi passerte flere av dem på veien. De var godt synlig i terrenget da de lå oppe på små høydedrag. Flere lå også sammen i grupper. Lars ga et lite foredrag om bronsealderen i Skåne og de mange funn som er gjort. Vi fikk høre at mange av haugene er blitt plyndret, noen i forhistorisk tid – andre på 1800-tallet. Av opprinnelig ca. 2000 hauger er nå 90 % pløyet i stykker. Det er ingen kistegraver bevart fra dette området. Første stopp i dag var «Bolmers högar» ved Vellinge som lå like ved veien øverst oppe på en vidstrakt ås. Utsikten herfra var helt fantastisk, og en kunne bla.se et tyvetalls kirketårn. Det er de to største haugene her som har fått navnet «Bolmers Högar». Haugene er fra eldre bronsealder og er datert til ca. 1300 f. kr. De er ca. 25 m i diameter og 4 m høye. Lars fortalte at de to haugene danner det nordligste partiet av et omfattende fornminneområde, «Steglarps gravfelt», som består av 12 gravhauger, og at området er ett av Nordens absolutte største bevarte haugkompleks fra bronsealderen. I yngre bronsealder ble graver ofte nedsatt i periferien av hauger fra eldre bronsealder. Det er derfor fremdeles mulig å finne rester etter begravelser i haugene. 7 Vi fortsatte videre til Haslöv hvor det er funnet et tyvetalls dysser og deler av en palisadevei i forbindelse med gravingen av den nye motorveien E22. Både dyssene og palisadeveien er datert til yngre steinalder. Vi ble sittende i bussene, men Lars fortalte om stedet. Av dyssene er ingenting bevart, hverken av kamrene eller overliggeren (taksteinen). Det ble funnet 5000 eikepåler fra palisadeveien, men en vet ikke hvor langt denne veien har strukket seg. En mener at veien kan ha ført til et flintbrudd ved Malmø der en i forhistorisk tid hentet ut flint. Lars pekte ut stedet for utgravningen. Vi fortsatte videre på motorveien mellom Malmø og Trellebord til Skegrie og Skegriedösen som er en av de fineste megalittgravene i Skåne. Her eksisterer dyssen i direkte nærhet til den romanske kirken. Den blottlagte langdyssen består av en steinkiste med fire kraftige steinblokker og en takstein. Lars fortalte at steinene er morenesteiner som er plukket ut ved kysten og ikke hugget ut av fjellet. Ytterkanten av graven er markert med 17 randsteiner. Gravkammeret ligger øst-sørøst, dvs. der solen står opp. Lars fortalte at det er funnet et stort antall megalittgraver i dette området, men fordi veldig mange er blitt forstyrret av intensivt jordbruk, har de gitt lite gravgods. Ofte ble det lagt jord over dyssen, slik at kun taksteinen var synlig. Selv om det bare er en steinkiste i den enkelte dysse, kan den ha hatt flere gravlagte som er kommet til etterhvert. På et par av steinene var det risset inn skålgroper, noe som er uvanlig på denne tid da slike tilhører bronsealderens forestillingsverden. Lars påpekte at Skegrie dyssen således er viktig, idet den dokumenterer anvendelsen av skålgroper allerede i yngre steinalder – skjønt en kan ikke se bort fra at disse er hugget inn senere. Tilslutt nevnte Lars at de ønsket å bevare en del av dette unike kulturlandskapet for fremtiden, men at det er vanskelig, fordi de da må gripe inn i bøndenes dyrking. Vi ankom byen Trelleborg som er Sveriges sørligste by. Vi observerte at de også hadde palmer i hovedgaten her, (som visstnok tas inn om vinteren). Vi kjørte videre til borgen der vi hadde bestilt omvisning, og delte oss i to grupper med hver vår guide som var Fie Winther Haagendal og Peter Ross Lindholm fra museet. Vi fikk høre om oppdagelsen av borgen, og om utgravningene som er gjort i området. Der borgen ligger var det tidligere en sukkerfabrikk, og området har vært industriområde i 100 år. Ringborgen i Trelleborg ble gravd ut i 1988-91 og er den siste av de store ringborgene som er funnet fra Danmarks vikingtid. Guiden fortalte at det ble gravd ut ca.10.000 m2. Borgen har vært tilnærmet sirkulær, 143 m i diameter, og har bestått av en kraftig 12 m bred og 4 m høy jordvoll med palisadevegger og ytre vollgrav. Det er ikke funnet spor etter hus eller beboelse inne i borgen. I dag er ca. 1/4 av ringborgen rekonstruert, og veggene er bygd opp på de funn av stolpehull som ble avdekket under utgravningen. Guiden fortalte at selv om mye av veggen nå er bygget opp med et betongskjelett i kjernen, så er trellene (de halvkløyvde rundstokkene) som utgjør den ytre palisadeveggen i borgen, satt opp med en helling på 60 grader inn mot den midtre veggen slik det var opprinnelig. Inne i borgen står nå en rekonstruksjon av et hus som ble oppført her på 1300-tallet.. Tilslutt nevnte guiden at byggingen av ringborgen må ses i sammenheng med danskekongen Harald Blåtanns rikssamling og Jellingdynastiets konsolidering av kongemakten over Skåne på 980- tallet. Borgen lå strategisk til ved kysten og den gamle ferdselsåren som gikk til Uppåkra (Lund). En antar at borgen ble forlatt i begynnelsen av 1000-tallet da maktsentret flyttet til Lund og det ikke lenger var behov for borgen. Vi besøkte museet og inntok en enkel lunsj i museets kafeteria. Etter lunsj kjørte vi østover mot Tullstorp og passerte Jättegraven, en langhaug som Lars Larsson tidligere har undersøkt. 8 Vi ankom Tullstorp kirke som i sin helhet er et bygg fra 1800-tallets historisme: en nyromansk korskirke med et åttekantet sentraltårn, oppført i rød tegl. Det var ikke kirken vi skulle se, men den store runesteinen som sto på kirkegården på østsiden av kirken. Lars fortalte at steinen ble funnet i forbindelse med nedrivingen av den gamle middelalderkirken i 1846. Den 2 m høye steinen som var innmurt i kirkens kor, ble da flyttet ut til kirkegården. Den kortfattede runeinnskriften, som står i sterk kontrast til det storslåtte kunstverket, lyder: «Klippe og Åse reiste dette minnesmerke etter Ulv». Innrammet av innskriften, som følger steinens ytterkant, er det bilde av et stort, firbent dyr, og under dette, et skip med drager, rorgjenger og skjold. Lars refererte til det store dyret som Fenrisulven, og at steinen framstilte Ulv på vei i skipet mot Ragnarok. Det ble en diskusjon om det store dyret da noen mente det representerte løven, og at steinen derfor måtte tolkes inn i en kristen kontekst. Prototypen for løvefremstillingen synes å være løven på Harald Blåtanns store Jellingstein, et kristent monument som på baksiden har en fremstilling av den korsfestede Jesus. Det er kanskje derfor naturlig å oppfatte Tullstorp steinen som en velstående manns kopi av denne. Steinen er utført i vikingtidens Mammenstil (der det store dyret først opptrer) og er på stilhistorisk grunnlag datert til tidlig 1000-tall. Denne dateringen passer også bra med de politiske og religiøse forholdene i Danmark. Vi fortsatte videre østover mot Ystad til Kåseberga der vi skulle se «Ales stenar». På veien passerte vi mange flotte gravhauger og vakre gårder, og Lars fortalte litt om middelalderbyen Ystad. Etter ca. ½ time ankom vi Kåseberga og «Ales stenar», Nordens største skipssetting. Fra skipssettingen, som var plassert oppe på det høyeste punktet ved kysten, var det en storslått utsikt over Østersjøen mot Bornholm. Lars fortalte om skipsettingen som var hele 67 m lang og besto av 59 steiner. Steinene som formet skipets rælinger, var lavest mot midten og steg i høyden frem mot de to stavnsteinene som begge målte ca. 3 m. I midten var det en mindre stein, den såkalte «altersteinen», og ved sørøstsiden lå «rorsteinen». Kun en enkelt stein i monumentet manglet, slik at det opprinnelig har hatt 60 steiner. Vi fikk høre at steinene var omhyggelig plukket ut: de langs sidene (rælingssteinene) var av granitt, mens de høye stavnsteinene og de to mindre steinene var av den sjeldne sandsteinen med kvartsitt som fins i området rundt Simrishamn. Lars fortalte at formålet med monumentet er sterkt omdiskutert. Var det fra bronsealder, jernalder, gravplass eller rituell offerplass? Det har vært foreslått at skipssettingen kan ha vært en slag astronomisk observasjonspost, (dvs. at steinene er plassert på en bestemt plass i forhold til solens bane), en teori Lars ikke hadde noen tro på. Arkeologiske og geologiske undersøkelser på 1980-tallet, antyder at området rundt «Ales stenar» har vært en gammel gravplass i jernalderen, og helt opp til vikingtid har det foregått gravlegging inne i skipssettingen. Imidlertid er det ikke funnet noen graver. Det har også pågått rituelle handlinger her, både i stein- og bronsealder, da det er påvist skålgroper på flere av steinblokkene. C14 dateringer av trekullbiter bekrefter en datering til yngre jernalder, noe som også passer godt med monumentets form. Lars nevnte andre store skipssettinger, bl.a. den største av dem alle: Den ca. 350 m lange skipssettingen i Jelling mellom Nordhaugen og Sydhaugen. Det er ikke funnet noen storgård i nærheten som kan relateres til skipsettingen, men stedet kan ha fungert som en kombinert kultplass/samlingsplass for befolkningen i den omkringliggende jernalderbygd. Siste stopp på dagens program var helleristningsfeltet ved Järrestad, ca. 5 km vest for Simrishavn. Helleristningsfeltet som har flere enn 500 figurer, er Skånes største. Feltet ligger i dag litt bortgjemt, men etter en kort spasertur på en noe tilgrodd grusvei, sto vi plutselig foran det store, svakt skrånende berget. Vi kunne gå over hele feltet og betrakte de enkelte figurene. 9 Helleristningene var ikke malt opp og viste seg derfor ved første øyekast noe svakt på det grå berget. Skip i alle varianter dominerte, fra store langskip med tallrikt mannskap til enmannsbetjente småbåter. Ellers gjenkjente vi de vanlige bronsealdersymbolene som solhjul, hester, mennesker og økser, samt en rekke fotavtrykk. Et morsomt innslag var det dansende trollet i fugleperspektiv. Feltet har vært brukt over en lang periode og er datert generelt til bronsealderen (ca. 1800-500 f. kr.) da det ikke fins noe arkeologisk materiale herfra. Feltet har aldri vært målt opp. Tilslutt nevnte Lars at navnet Järrestad betyr Järres sted (gård eller plass), og at en under utbygging av veien her traff på noen store stolpehull som tyder på at det har ligget en stor gård her. Undersøkelser har påvist 30-40m lange hus som var bebodd mellom 700-1000 tallet e. kr. Vi kjørte vestover igjen, og på veien takket vi og tok farvel med Lars Larsson som skulle hjem til sin gård i Västra Nöbbeløv i Sør-Skåne. Vi fortsatte videre mot Malmö på motorveien E65 og passerte Börringe kloster som nå er en herregård i klassisistisk stil fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi skimtet den vakre gulkalkede murbygningen som lå ved en liten sjø. Börringe kloster som ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet var et nonnekloster og tilhørte benediktinermunkene. Jan Svanberg ga et lite foredrag om benediktinerordenen og de senere munkeordenene som kom til Sverige. Dagen ble avsluttet med festmiddag og taler på restaurant Stäket som holder til i et av Lunds eldste hus. Preses Christen Aass takket for turen og overrakte gaver. En spesiell takk gikk til Sonja Robøle som hadde nedlagt mye arbeid i forbindelse med turens program.

Mandag 11. juni

I dag skulle vi besøke Malmö og Malmöhus slott og avslutte turen i Roskilde med besøk i Vikingeskipsmuseet. Vi stoppet på Stora Torget i Malmö hvor vi ble tatt imot av byguide Eva Lindstöm. Hun skulle vise oss Gamla Staden, senmiddelalderens Malmö, med sine trange gater prydet med tegl- og bindingsverkshus fra 1500-tallet. Vi fikk først en historisk innledning om byens utvikling fra fiske- og bondelandsby under erkebispesetet i Lund på 1100- tallet til bygrunnleggelse på midten av 1200- tallet. I løpet av 1300-tallet vokste Malmø til en by med flere tusen innbyggere, med borg og kongelig mynt på midten av 1400-tallet. Vi fikk høre at gamlebyens hovedakse strakte seg fra borgen Malmöhus i vest til torget i øst. Adelgatan var byens hovedgate i middelalderen. Mens vi sto på det enorme torget som ble bygd på 1530-tallet, og som i dag er byens sentrum, fortalte guiden om de omkringliggende husene, bl.a. Gamle Rådhuset, Residenset og Jörgen Kochs gård. Rytterstatuen på torget viste svenskekongen Carl X Gustav (konge i Sverige fra 1654- 1660) som slo danskene i 1658 og gjorde Skåne svensk for all tid. Da hadde Skåne vært under Danmark siden slutten av 900-tallet. Vi passerte St. Petrie kirke – en stor steinkirke fra ca. 1300, inspirert av hanseatenes gotiske kirkebygg i rød tegl. Vi gikk videre nedover Kalendegatan til Malmös eldste hus, Kompanihuset fra 1520 og videre til det Flinsburgske hus på hjørnet av Skomakergatan og Sødergatan som var byens grense på 1600- tallet. Tilslutt gikk vi over Lilla Torget som var omgitt av vakre bindingsverkshus fra 1500 og 1600- tallet. Etter ca. 1 times byvandring, var det avreise til Malmöhus slott hvor vi ble ønsket velkommen av museumspedagog Thomas Persson. Vi delte oss i 2 grupper for omvisning i henholdsvis slottet og Malmö Museer som i dag er en del av det store komplekset. Vi fikk først en orientering om slottets historie i borggården. Festningen Malmöhus ble grunnlagt av unionskongen Erik av Pommern i 1434 og må ses i forbindelse med kongens innføring av Øresundstollen mellom 1426 og 1429. Kongen hadde monopol på handelen, og borgen ble strategisk plassert slik at den kunne forsvare både byen Malmø og kontrollere 10 skipsfarten over Øresunds søndre del. Borgens betydning ble ytterligere understreket i 1444 da Danmarks sentrale mynt ble lagt til Malmöhus. Av denne borgen er porttårnet og deler av nordfløyens murverk bevart. Vi fikk høre at Malmöhus fikk sitt nåværende utseende på midten av 1500-tallet da kong Christian 3. ombygde borgen til et moderne forsvarsverk og praktfullt renessanseslott med bolig for lensherren. Den nordre fløyen med renessanseslott og to av de runde kanontårnene står fremdeles. Senere har borgen vært fengsel, og i 1937 ble anlegget en del av Malmö Museer som holder til i de moderne teglfløyene rundt borggården. Vi gikk inn i slottet via et trapperom på søndre langside og opp i Christian 3.’s flotte Riddersal. Inventaret her var ikke det opprinnelige, men samlet sammen over tid, og skulle gi et inntrykk av hvordan salen hadde sett ut på 1500 og 1600-tallet. I det tilstøtende Kongens Dagligrom, kunne vi betrakte en kopi av de berømte danske gullhornene fra Gallehus. Vi fikk høre at hornene ble gitt i gave til Malmö by etter krigen av danskene som takk for at de hadde reddet så mange mennesker, spesielt jøder, under krigen. Kopiene skal visstnok være de beste som fins av gullhornene. Vi gikk ned trappen til etasjen under som inneholdt lensherrens leilighet, og fortsatte ned til Borgstuen i kjelleren (som tidligere var soldatenes kvarter) til det nord-østlige kanontårnet som var forbundet til slottet med en hvelvet skyttergang. Tilslutt gikk vi inn i museet. Museet på Malmöhus rommet fine kunst og tekstilsamlinger i tillegg til det gamle bymuseet der vi kunne følge den dansk-svenske historien gjennom århundrene. Noen av oss fikk også med seg utstillingen «Mode utan midja» - en utstilling om 1920- årenes kvinnemote. Vi inntok en lett lunsj med baguette og kaffe i Stora Borgstugan på slottet før vi satte oss i bussene og kjørte videre. Vi krysset Øresundbroen, passerte i utkanten av København og ankom Roskilde og Vikingeskipsmuseet. Her ble vi tatt imot av tre guider, Adam Ring, Louise Palme og Rolf Fabricius som fortalte om bakgrunnen for museet og de arkeologiske utgravingene av de fem Skuldelevskipene. Vikingeskipsmuseet er Danmarks museum for skip, sjøfart og båtbyggingskultur i oldtid og middelalder. Det er et interaktivt museum som, foruten utstillingen av de originale Skuldelevskipene, driver med marinarkeologiske undersøkelser og eksperimentell arkeologi med båtbygging, gammelt håndverk og seilas. Museet har en stor og meget aktiv formidlingsavdeling. Guidene fortalte at utgangspunktet for museet er Skuldelevskipene som ble funnet i1962 i det trange sundet ved innseilingen til Roskilde by. Skipene, som alle er fra midten av 1000- tallet, var blitt senket for å sperre innløpet til den viktige handelsbyen. Den eldste del av museet er Vikingskipshallen som åpnet i 1969. Vi delte oss i tre grupper, og den ene gruppen fortsatte inn i Vikingskipshallen. Hallen er bygget som et stort monter av glass og betong over de fem skipene. Bare ca. halvparten av skipenes treverk er bevart, men de er gjenoppbygd på et skjelett av jern og gir således en illusjon om hvordan de har sett ut. De fem skipene representerer ulike skipstyper fra vikingtiden – to handelskip (Skuldelev 1 og 3), ett havgående krigsskip (Skuldelev 2), ett mindre leidangsskip (Skuldelev 5) og en frakt/fiskebåt (Skuldelev 6). I hallen viste de en film om vikingskipenes historie, og i underetasjen kunne vi se utstillingen «Hjerteblod – 50 år med vikingernes skipe» - en jubileumsutstilling for oppdagelse av skipene. Vi fortsatte over til Museumsøen som er museets siste tilskudd og stedet for den eksperimentelle virksomheten. Her ligger båtværftet, hvor de bygger kopier av vikingskip og tradisjonelle nordiske trebåter, og verksteder som viser vikingtidens verktøy og demonstrerer gamle byggeteknikker. Her er også Aktivitetshuset hvor skole- og formidlingstjenesten holder til. Guiden fortalte at det i forbindelse med anleggelsen av Museumsøen i 1997, ble funnet ni skip fra vikingtid og middelalderen. Dette skipsfunn, Roskildeskipene, er et av de mest betydningsfulle skipsfunn i Danmark etter Skuldelev, bl.a. ble det funnet en fjerdedel av et langskip fra 1025 som til nå er det lengste vikingskip som er funnet med sine 37 m og et 11 mannskap på over 100 mann. Dette skipet var bygget til krig og troppetransport, og den store besetningen tyder på at skipet har tilhørt en betydelig stormann, kanskje en konge. Tilslutt gikk vi over til Museumshavnen med museets båtsamling, hvor vi kunne se originaler og rekonstruksjoner av mange ulike båter fra vikingtid og senere. Båtsamlingen teller 40 fartøyer og er den største samlingen av klinkerbygde trebåter i Danmark. Her lå også kopiene av de 5 Skuldelevskipene som blir aktivt brukt til tokt og havseilas. Etter et besøk i museumsbutikken som hadde et rikelig utvalg av bøker og kopier av arkeologiske gjenstander, inntok vi en sen lunsj/tidlig middag i restaurant «Snekken» som var en del av museet. Tilslutt satte vi oss i bussene for aller siste gang og dro ut til Kastrup der vi skulle ta flyet hjem til Gardermoen kl. 20.05. Referat: Elisabeth Farnes . 12

Normandie, 19. - 24. mai 2011

Marit W. Kalland og Elin Dalen

Årets tur til Normandie ble lagt opp av Svein Erling Lorås og Sonja Robøle sammen med Christen Aass, Egil Mikkelsen og Elisabeth Jerkø. Bakgrunn for turen var 1100- årsmarkeringen for Gange-Rolvs utnevnelse til greve av Rouen.

Torsdag 19. mai

På flyplassen Charles de Gaulle, Paris, ventet to busser på 82 forventningsfulle medlemmer av Norsk Arkeologisk Selskap. Første stopp var i St. Claire sur- Epte, hvor utnevnelsen og avtalen mellom Karl «den enfoldige» og Gange-Rolv ble inngått. Stedets kirke har glassmaleriet som viser utnevnelsen av Gange-Rolv til greve av Rouen. Dette fikk vi et glimt av da vi passerte kirken med bussene. Jernbanerestauranten i den lille byen, som vel aldri før hadde hatt så mange gjester på en gang, vartet opp med variert fransk buffetlunsj. Underveis til neste stopp, Gisacum, fortalte Christen Aass om Gange-Rolv og hans etterkommere, om nordisk innflytelse på forsvarsverk og navnsetting i Normandie fra 900- tallet av. På ettermiddagen kom vi frem til Gisacum, i nærheten av byen Evreux, hvor en stor galloromersk bosetting ble etablert for ca. 2000 år siden. Her så vi resultatene av utgravningene av thermene, de hellige anleggene og templene for rituelle bad. Gisacum henspiller på en gallisk gud som assosieres med Apollo og var et valfartssted der Jupiter og Apollon ble dyrket. Utgravinger var startet her i begynnelsen av 1800-tallet, stoppet opp og ble tatt opp igjen i 1994. Gisacum dekker et område tilsvarende 500 fotballbaner, og store deler av området er tilrettelagt for publikum. Gisacum Arkeologiske park åpnet for besøkende i 2002. For å skape et romersk miljø er det plantet middelhavsvekster med oliventrær og sypresser. Etter omvisningene i Gisacum dro vi videre til den gamle byen Caen i Calvados. Etter middagen på hotellet spaserte en gruppe på kveldstur med Svein Lorås som guide. Turen gikk opp til, og delvis rundt Vilhelms store hertugborg som ligger godt plassert på en høyde. Borgen, bygget rundt 1060, var en av datidens absolutt største festninger og kongelig bolig, og inneholder utallige minner om middelalderen.

Fredag 20.mai

Vi startet dagen i Caen med å besøke de to viktige bygningskompleksene Abbaye aux Dames og Abbaye aux Hommes. Vilhelm Erobreren er begravet i Abbaye-aux–Hommes, mens hans kone Mathilde er begravet i Abbaye-aux-Dames. Første sted er Abbaye- aux-Dames, et praktfullt klosteranlegg fra 1000-tallet i normanniskromansk stil. Det ble signet i 1066 og hit til klosteret kom, i hovedsak, kvinner fra aristokratiet. De brakte med seg midler som finansierte utvidelser og nybygging. Vår unge, dyktige guide, Philippe Laroche, fortalte engasjert om det storslåtte anlegget og enkelte av dets tidligere beboere. Vi fikk omvisning både i klosterdelen og i Trinitatis-kirken. I selve kirkerommet finnes mange konstruksjonsdetaljer og kunstverk og guiden fortalte levende om mange av disse. Cecilia, Vilhelms datter, ble «gitt» til klosteret da hun var 5 år, og hun ble senere klosterets abbedisse med navnet Madame de Caen, en tittel alle de 46 senere abbedisser har hatt. Klosteret tilhørte Benediktiner-ordenen, men etter Den Franske Revolusjon måtte de fleste av nonnene forlate stedet. Klosteret fungerte videre bl.a. som kaserner og så sykehus - hospice frem til 1984. Siden 1986 har Abbaye-aux-Dames administrativ og representativ funksjon som kommisjonssete for Caen og fylket, med kontorer og representasjonslokaler for de lokale myndighetene. Etter besøket her gikk turen videre til Abbaye-aux-Hommes. Dette komplekset er i dag byen Caens rådhus, Hotel de Ville. Her var Jean Renaud, Arkeologisk selskaps gamle venn, vår guide. Byggingen av Abbaye-des-Hommes ble startet noen år etter Abbaye-aux-Dames, og dette klosteret fikk to tårn og ble modell for mange klostre på 11- og 1200-tallet. Kirken er typisk romansk med hvelv i to etasjer og brede gallerier over sidekorene, og har vært modell for flere andre kirker i Normandie. Tårnene er fra 12. århundre og ble til i begynnelsen av gotikken. Det vakre St.-Etienne kapellet i koret ble påbegynt i romansk stil. Uttrykket er enkelt og stilrent, og her er stenen til minne om Vilhelm plassert. Etter et angrep ved Nantes ble Vilhelm såret og døde. Han ble begravet i midtskipet, men senere under religionskrigene gikk Hugenottene til angrep på graven og restene etter Vilhelm ble spredt. Gravplaten gikk til grunne under revolusjonen. Vi dro så videre til Bayeux, og underveis i bussen fortalte Jean Renaud om livet i Caenområdet slik det kunne ha vært på 1100-tallet. Etter lunsj besøkte vi det spesialbygde museet for Bayeux-teppet. I dette nye museet er det lagt opp til individuell vandring langs teppet med høretelefoner som forteller teppets, eller snarere, broderiets, historie på flere språk, også norsk. Bayeux- teppet, som er tatt inn på UNESCO's verdensarvliste, kan ha blitt brodert av dronning Mathilde og hennes hoffdamer i årene 1066 – 1077. Det er et fantastisk kunstverk med utrolige detaljer som viser begivenheter fra 1000 år tilbake og er et unikt tidsbilde. Broderiet handler om hvordan Normannerne erobret England i 1066, slaget ved Hastings og Vilhelm Erobrerens reise til England og kampen mot Harald Hårdråde. Neste programpost var byvandring og besøk i katedralen med Jean Renaud og Francois Neveux som våre guider. I motsetning til Caen ble ikke Bayeux særlig skadet i annen verdenskrig og store deler av byen er derfor godt bevart med bla.flere hus fra 1400-tallet. Byen har fra gammelt av vært delt av bymuren i en indre del med kirkeliv og administrasjon, og en ytre del med dagligliv, håndverk samt handel på markedet og i hallene. Byvandringen endte i byparken, hvor byborgen fra middelalderen hadde ligget. Denne ble revet da byens voksende plassbehov ble for stort. Vi gikk så inn i den mektige katedralen hvor Bayeuxteppet opprinnelig hang. Katedralen ble reist over tid fra 1100-tallet i romansk-gotisk stil av ulike konger og biskoper som byggherrer. Etter at den engelske innflytelsen forsvant, ble de senere ombyggingene i mer gotisk stil. Vår guide Francois Neveaux ga oss en minikonsert på orgelet som var blitt ødelagt, og bygget opp igjen i 2. etasje på 1800-tallet. Høykoret med rik dekor er fra tiden etter religionskrigene. - Før vi forlot Bayeux fikk våre to guider hjertelig takk og gaver av preses Christen Aass. Som avslutning på dagen reiste vi ut mot kysten for å se den fredete landgangsstranden og kunstige havnen ved Arromanches fra andre verdenskrig. Store betongblokker er lagt ut som minnesmerker om junidagene i 1944. Et mektig minne om en dramatisk hendelse i vår egen tid. Været var vakkert og vi kunne skimte de hvite klippene ved Dover i England. På veien tilbake til Caen passerte vi den britiske krigskirkegården med mange britiske og 450 tyske graver.

Lørdag 21.mai

Denne dagen var viet forhistorien i Normandie. Vi dro til Colombiers sur Seulles hvor vi møtte arkeologen Cyrille Billard som viste rundt ved neolittisk gravmonument. De første utgravningene her begynte i 1825, og ble etter lang pause tatt opp igjen på 1990-tallet. Mange steder er graver restaurert og istandsatt med forklarende skilt. På det første stedet ble vi vist langdysser opp til 70 m og av samme type som finnes nordover i Europa. Her er det funnet anlegg med flere hundre skjeletter. Dateringer viser bruk gjennom årtusener, og C-14 dateringer plasserer noen av disse til 3900 -3700 f.Kr. Neolitikum i Normandie starter ca. 5000 f.Kr. I tidlig-neolitikum var gravskikken enkle små begravelser ved husene, og gravmonumentene har sin form fra husene. I mellom-neolitikum fikk man store monumenter og kollektive gravbygninger. Hellekister er den siste fasen av gravskikken. I bussene fortalte botanikeren Leif Ryvarden om landskapet og vegetasjonen i området. Vi kjørte til dels på gamle veier, anlagt av romerne. Man mener nå at de plantet de første trærne langs ferdselsrutene. Av løvtrær ble det særlig plantet lønn og svarthyll som gir god skygge til de veifarende. Jorden her er fruktbar og gir gode avlinger av hvete og bygg, lin av meget god kvalitet og oljefrøvekster som solsikke, raps og noe soya. Denne dagen passerte vi den store kanadiske krigskirkegården og det østligste landgangsområdet. I Cairon viste Pierre Tourneresse oss rundt i rund-dyssen som ble gravd ut på 1800-tallet. På 1990-tallet ble det gjort nye utgravinger som viste at graven hadde lang passasje inn til gravkammeret. Utgravingene viste spor av langhus under graven av Donautype. Dette bekrefter teorien om “gjenbruk” av tidligere hus til gravmonumenter. I et hovedkammer ble det funnet levninger av minst 12 personer, også barn. Anlegget er rekonstruert. På veien til neste stopp stanset vi kort ved det norske krigsmonumentet over falne 1940-45 i Villons-les-Buissons. Ingrid Sørbøe satte en vakker hvit lilje på sokkelen og Svein Erling Lorås ga oss en kort oppsummering av en del av historien rundt landgangen i 1944. Til slutt delte Liv Vedeler med oss sitt minne om to fettere og deres deltakelse i krigen. De siste stedene vi besøkte før lunsj var to megalittgraver i Fontenay-le-Marmion og det viktigste kulturminnet i egnen. Her hadde Normandies Arkeologiske forening startet utgravninger allerede i 1820 – 29, som ble tatt opp igjen både i 1905 og 1970. De to gravene er store hauger med 12 gravkamre, alle med egen inngang. Blokker av sandsten dannet ganger mellom kamrene og det var benyttet en spesiell teknikk for å bygge kammerveggene. Utgravingene i 1905 og 1970 har skadet kulturminnet og ført til utrasing. I byen Falaise, hvor vi spiste lunsj, ligger borgen til hertug Robert 1, hvor sønnen Vilhelm vokste opp. Vilhelms mor var den vakre garverdatteren Arlette. Borgen er for tiden under restaurering og vi måtte nøye oss med å se den fra bussen. Her var også en rytterstatue av Vilhelm. Deretter dro vi til Le Mont Joly hvor noen av de aller eldste sporene etter neandertalernes bosetting og virksomhet i området befinner seg. Her finnes bosetningsspor fra steinalder til middelalder. Området er rikt på flint, med flintgruver over flere hundre mål og det har vært stor produksjon av flintøkser. Dessverre var stien opp til åsen med boplassene vanskelig tilgjengelig så vandringen dit ble avlyst. Underveis til dagens siste besøkssted, Vieux, fortalte Egil Mikkelsen om steinalderen og sporene etter den. Vieux la Romaine, ca 1mil syd for Caen, er en gammel romersk by som stagnerte i det 4. årh etter Kr. Dette stedet er et av de største områdene med rester av den gallo-romanske bosettingen i Calvados. Allerede under Ludvig 14. ble det foretatt utgravninger, men det er spesielt de siste årene at aktiviteten har vært stor. Området er kjøpt opp og eies av staten. Man ønsker å bevare kulturlagene også for fremtiden. Dette innebærer at utgravinger gjennomføres bare når ny kunnskap kan frembringes. Et nytt og moderne museum, levende og pedagogisk anlagt, ble åpnet i 2002. Her vises funn fra feltene som etterhvert avdekkes. Alt fra smykker og dagligdagse bruksting til store dekorerte søyler og gulv- og veggpartier av høy kunstnerisk kvalitet er utstilt. Noe av det mest imponerende var de restaurerte ruinene av et enormt villakompleks med søyleganger og en stor hage rundt. På stedet fantes også marmorbrudd og verksteder, samt et kompleks med badeanlegg, sisterner og oppholdsrom, dessuten godt utviklete gatesystemer og fora m.m. Vieux, som var hovedstad i et romersk territorium, ble rammet av en kraftig brann på 400-tallet, og store deler av bebyggelsen ble ødelagt. Våre to flotte, engasjerende guider, mor (engelskfødt) og datter, begge knyttet til museet, var utmerkede pedagoger og omvisere. De fikk en hjertelig takk og gave fra preses før vi vendte tilbake til Caen for siste gang.

Søndag 22. mai

Avreise til Rouen. Vi forlot Caen tidlig for å utnytte dagen maksimalt. Været var grått og skyet, og underveis i bussen ble det fortalt mer om Caen, historie og kulturliv.Reiseruten gikk langs kysten nordøstover og vi passerte «Pegasus Bridge» som ble erobret av engelskmennene i juni 1944. Vår første korte stopp er i Port Guillaume/Dives-sur-mer hvor Vilhelms flåte ble bygget og som var utreisehavn i 1066. I havnen lå alle småbåtene høyt oppe på sandbankene og viste den store forskjellen mellom høy- og lavvann. Preses ga oss en god repetisjon av historiske hendelser fra 1000-tallet og Vilhelm Erobreren. Neste stopp var den pittoreske havnebyen Honfleur, hvor vi fikk god tid til en rundtur før lunsj. Honfleur har mange besøkende, og har siden 17- 1800-tallet vært ettertraktet av tegnere og malere. Den gamle havnen med tette husrekker i mange farger og med lystbåter av alle slag og størrelser er en spesiell opplevelse. Mange rakk å få med et besøk i den gamle trekirken fra 1400-tallet, Eglise Sainte-Catherine, som ligger i en bratt bakke midt i sentrum. Etter oppholdet i sentrumsgatene og havnen var det fiskelunsj med deilig dessert i vertshuset « Auberge de la Claire» før vi dro videre mot Rouen. På lang avstand kunne vi se den spektakulære store skråstagbroen Pont de Normandie, over to kilometer lang, som vi skulle krysse for å komme på den andre siden av Seinen. Snart var vi ved det romerske teateret i Lillebonne, det største amfiteater i Nord-Europa. Teatret som ble bygget i det 1.århundre, og som kunne fylles med vann, sies bare å ha vært benyttet til en forestilling!? Stedet er under restaurering så det ble bare en kort stopp med det vi kunne se gjennom bussvinduene. Så også da vi kom til Latham-minnesmerket i Caudebec (Kaldbekken) for det franske flymannskapet som sammen med Roald Amundsen og Leif Dietrichson forsvant i 1928. Videre passerte vi de vakre klosterruinene ved Jumieges, samt en rekke mindre slott og borger underveis, og kjørte gjennom landsbyer hvor våren var i fullt flor. Siden det var søndag og stor trafikk, tok det noe lenger tid enn planlagt å komme til SaintMartin-de-Boscherville med det imponerende klosteranlegget Abbaye Saint-Georges- deBoscherville. Klosterkirken i romansk stil er stor, lys og med brede vegger og gallerier på høyere nivå. Den ligger høyt i åssiden med flott utsikt over Seinedalen. Et stort område rundt bygningene er beplantet som klosterhage. Stedet har vært undersøkt arkeologisk flere ganger, men utgravningene som ble foretatt på 1900-tallet ga mer omfattende kunnskap enn ventet. Spor av romersk tempel og gravminner fra merovingertid ble avdekket. Rett bak kapellet er det også funnet en liten nekropol, med 12 personer gravlagt i sarkofag med utsmykkede drakter og perler m.m. I 1683 ble Abbedikirken med klosteranlegget velsignet av paven, og derfor ekstra betydningsfull, og i klosterets storhetstid kom det munker hit fra hele Normandie. Herfra dro vi direkte til Rouen, og bussene kjørte på begge sider av Seinen slik at vi fikk se noen av de store industriområdene og flere av de viktige broene som binder byen sammen over elven. Tross avstanden fra havet fikk vi et tydelig inntrykk av at Rouen, Normandies hovedstad, er en betydelig havne- og industriby.

Mandag 23. mai

Store deler av sentrale Rouen har opp gjennom årene vært ødelagt av branner og stridigheter, men mye er blitt bygget opp igjen etter gamle tegninger. Vi startet dagen med å gå den korte strekningen fra hotellet til den flammegotiske kirken Saint-Maclou. Kirken er bygget i årene ca. 1450 – 1515 som en sognekirke og oppkalt etter den første biskop av Malou-Bretagne. Elisabeth Farnes var guide og gjorde rede for byggingen av kirken og utformingen av detaljer i kirkens fasade. Det fantastiske flammepreget kommer av trekantgavler hvor vinduer og gavlene utstyres med tynnere elementer som har form og fasong som flammer og som gir et spesielt uttrykk. Kirkens front danner en halvsirkel med fem åpninger. De tre i midten har imponerende utskårne dører med scener fra bibelen. Fra kirken spaserte vi i gater med bindingsverkshus tett i tett, til et stort bygningskompleks, Aître Saint-Maclou fra 1500-tallet. De toetasjes husene, med sine smårutete vinduer omsluttet et stort gårdsrom, atrium, med stier, busker og store trær. På alle husene var det utskjæringer, noen bemalte med knokler og dødningehoder i bjelke/laftelagene og i karmer og innramminger rundt dører og vinduer. Dekoren viste tydelig stedets forhistorie som lasarett og pestkirkegård, og tidligere tiders syn på livets forgjengelighet. Enkelte hevder at stedets alder er eldre enn 1500-tallet og strekker seg tilbake til svartedauden. Gjennom flere hundreår har husene bl.a. vært benyttet som gutteskole og skole for munker. Hele komplekset er nå en regional kunst- og håndverkskole med verksteder for forskjellige kunstnere og kunsthåndverkere. Herfra gikk vi et kort stykke til klosterkirken St.-Ouen og parken rundt. Her så vi kopien av Jellingestenen fra Danmark og en litt forminsket utgave av GangeRolvstatuen fra Ålesund. Neste post i programmet var besøket i fylkets arkeologiske museum. Svein Erling Lorås ledet gruppen, og underveis passerte vi Lycée Corneille hvor mange norske elever fra 1918 av, også Svein Erling, har avlagt sin franske baccalauréat. Det arkeologiske museet hadde utstilling av funn fra vikingtiden. De viste gjenstander fra en kvinnegrav med to skålformede spenner av nordisk opprinnelse. Ellers våpen som øks, sverd og spyd. Flere av Selskapets fagkyndige medlemmer hjalp til med guidingen. Underveis tilbake til sentrum var det mye interessant å se, med rester av gamle borger og bygninger som delvis er integrert i nyere hus, og historiske plaketter og markeringer som viste byens mangfoldige fortid. Justispalasset, påbegynt i 1499, vekket særlig oppmerksomhet. Etter en hyggelig lunsj gikk vi til Katedralen i Rouen, en fantastisk kirke hvor historien går tilbake til det fjerde århundret, og hvor vår helgenkonge Olav ble døpt i 1012. Gjennom tidene er katedralen blitt ødelagt en rekke ganger. Kriger, branner, lynnedslag og andre naturkatastrofer har herjet bygningen, men den er blitt bygget opp igjen. Et av de mest ødeleggende angrep var vikingenes herjing på 800-tallet hvor det meste ble jevnet med jorden. Elisabeth Farnes ga oss en innføring i noen av de ulike epokene i katedralens historie, med den første fasen i det 4. århundret. Dernest en romansk fase på 1000-tallet, og den gotiske fasaden som ble ferdigstilt i midten av 1300-tallet. På slutten av 1500-tallet fikk kirken nye sengotiske tårn. Etter sin kristning ble vår «helt» Gange-Rolv døpt og senere gravlagt i den gjenoppbygde kirken. I det praktfulle kirkerommet, med en rekke kapeller, finnes også sarkofagene til flere berømte fyrster og biskoper, samt relikvier som hjertet til Richard Løvehjerte. Det sentrale tårnet, som kom til i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde katedralen i noen år til verdens høyeste bygning, og flere av tårnene har interessante historier. Katedralen ble også sterkt skadet i april 1944, den ble truffet av 7 bomber som gjorde store skader. Mange av de eldste glassmaleriene og annet inventar ble heldigvis bevart da de var tatt ned og gjemt betryggende i Sør-Frankrike, mens flere av rosevinduene ble ødelagt av trykkbølger. Kirken er fortsatt under restaurering. Etter katedralbesøket ble vi overlatt til oss selv for å utforske sentrum av Rouen. Det er fortsatt mye å se, fra gamle kvarterer til flunkende nye byggverk som Jeanne d`Arc kirken. Denne nye kirken er fra 1979 og reist på det gamle torget, i enden av hovedgaten Gros Horloge, hvor Jeanne ble brent i 1431. Om kvelden vandret vi alle til det gamle torget, til den hyggelige restauranten les Maraichers for å spise avskjedsmiddag. Restauranten er en av Rouens eldste.

Tirsdag 24. mai

Denne dagen skal vi til Evreux og besøke byens katedral og museum før lunsj og hjemreise. Evreux, Mediolanum Aulercorum, er tvillingbyen til Gisacum, som var vårt første møte med den gallo-romanske perioden i Normandie. Vi går først til museet som ligger i den gamle bispeboligen rett ved siden av katedralen. Området rundt ligger åpent. Tidligere lå husene i byen tett inntil katedralen, men etter den omfattende bombingen i 1940 og en storbrann i 1973, da store mengder bly smeltet og rant utover og hus ble borte, ble det bestemt at området rundt katedralen skulle være ubebygget. Også her i Evreux har katedralen en lang og dramatisk historie med branner og andre ødeleggelser. Et opprinnelig tre-kapell ble erstattet og det største sentrale kapellet anlagt av Ludvig XI, og senere gjennom hundreårene påbygget og utvidet. Katedralen har elementer av romansk stil, tidlig gotikk, flammegotikk og renessanse-tårn med barokk-tårn på toppen. I muséet har de øverste etasjene samlinger av malerier, skulpturer, porselen og annet fra de siste fem århundrene. Underetasjen rommer den spennende arkeologiske avdelingen, med særlig vekt på gjenstander fra de store funnene som er gjort i distriktet de siste årene. Funn fra egnen tok oss helt tilbake til perioden med homo neanderthalensis og de første spor av menneskelig aktivitet i Normandie. Størst oppmerksomhet fanget likevel Gisacumfunnene. En ny museumsdel er innredet i kjellerrommene der den ene av veggene er en del av den gamle bymuren, som fortsatt kan ses i gamle deler av sentrum langs elven Iton, og noen andre steder. Bymuren utgjør et naturlig bakteppe for glassmontre som viser funn fra dagligliv og virksomhet for to tusen år siden. Husholdningsredskaper, kirurgiske instrumenter, mengdevis av skulpturer og statuetter og modeller av hjem og innredninger. At samfunnet var knyttet til den romerske gudsdyrkelsen viser elegante statuer av Jupiter og Apollon. Et funn som har fått ekstra stor oppmerksomhet, er de ca. 340 kg med mynter av sølv, kobber og bronse fra det 3. århundre, som lå skjult i en mur. Man regner med at skatten ble gjemt unna da barbarene invaderte området. Siste etappe før Paris var et besøk til ruinene av Rikard Løvehjertes borg Château-Gaillard. Borgen er strategisk plassert på en åskam ved Les Andelys, med god sikt over Seinen i begge retninger. Christen Aass fortalte kort om Rikard Løvehjerte, tippoldebarn av Vilhelm Erobreren, hans skjebne og stedets historie. Stadig er tittelen – Hertug av Normandie – forbeholdt den engelske trone. Da var tiden for avsluttende takk og gaveoverrekkelser kommet. Sonja Robøle og Svein Erling Lorås fikk fortjent stor takk og gode ord for det store arbeidet de hadde gjort i forkant og i løpet av turen.

VESTERGOTLAND 22.–25. MAI 2008.

Jorunn Vandvik Johnsen og Kari Myklebust.

Torsdag 22. mai.

Fordelt på to busser startet 66 entusiastiske deltakere fra St. Olavsgate i Oslo i 9 tida med kurs for Sverige. Med god kommunikasjon mellom bussene (takket være vår kommunikasjonsekspert Clarin Moestue) kunne Preses Christen Aass ønske velkommen og fortelle litt om dagens program: Venersborg var første offisielle stopp. Dit ville det ta ca 4 timer å komme, men en kort kaffepause ville det bli anledning til rett over grensa. Deretter ville vi kjøre til Sparløsa kirke for å se runesteinen som hadde fått sitt eget hus. Ferden ville så gå videre til Lundsbrunn kurort hvor vi skulle overnatte i 3 netter. Hvis tiden tillot det, ville vi også se på en skipssetning i Askeberga. ( Det ble det ikke tid til)

Bussturen ble avkortet med historier om tildragelser mellom nabolandene, både alvorlige og komiske. Bohuslen var norsk helt fram til 1658 .Vi passerte både helleristninger og gravhauger, til å med et eget museum for helleristninger som mange var enige om å oppsøke på egen hand. Egil Mikkelsen, vår generalsekretær, som denne gangen også tidvis fungerte som guide, ville vente til vi kom over grensa før han tok ordet.

 

Etter hyggelig lunch på Ronnums Herrgård i Venersborg, fortsatte vi til Sparløsa kirke for å se på en av Sveriges mest spesielle runesteiner, Sparløsasteinen . Den er fra 800-tallet og en av Sveriges fineste runesteiner fra Vikingtid (en annen er Røk- steinen) Steinen er 1.8 meter høg og 0.7 meter bred. Den var tidligere innfelt i kirkemuren. Ved en stor brann i kirken, ble den delvis ødelagt, men er nå restaurert og har fått sitt eget overbygg ved siden av kirken.

To ting gjør den spesiell; den inneholder runer i to forskjellige runealfabet og den har spesielle firgurtegninger som delvis er uthevet slik at de får en flerdimensjonal virkning.

De eldste runene fra 800 tallet, er vanskelige å tyde. De yngste fra 1100-tallet tolkes som:” Giste gjorde dette minnesmerke etter Gunnar sin bror.” Ingrid Sanness Johnsen,  som var medlem av NAS fram til sin død, har i sin doktorgrad om de yngre runene (Stuttruner i vikingtidens innskrifter  Oslo 1968) behandlet ulike tolkninger av steinen. Professor Marstranders tolkning av den store eldre innskriften ble lest.Ordet Uppsal er sentralt i hans tolkning.

Steinens figurer er også svært varierte og steinens naturlige struktur er utnyttet slik at noen av figurene sees i relieff.. Øverst sees en bygning som kan ligne et tempel, deretter to fugler, videre nedover en firkant med et skip og nederst et dyr med en rytter. På den andre siden slynger det seg draker og ormer med et ansikt i midten. Også på de andre sidene er der figurer og fragment av figurer.

Vår ferd fortsatte videre til Lundsbrunn kurort. Stedet er et kjent konferanse- og rekreasjons-sted opprinnelig bygget rundt to vannkilder som ble ”oppdaget” i begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger i en stor park og har mange tilbud innen medisinsk behandling og med urtemedisinske bad og massasje. Stedet fungerer også som hotell og ligger i nærheten av golfbaner som er godt besøkt i helgene. Vi ble fordelt i forskjellige bygninger som lå rundt i parken, men spiste alle middag og frokost i hovedbygningen. Middagene i NAS er et kapittel for seg. Når mat og drikke som i dette tilfelle var utmerket, er stemningen høg. Noen tok også en kveldstur for å drikke av Odinskilden som lå lenger nede i parken.

Fredag 23.mai

Vi begynte dagen i Falbygdens Museum i Falköping. Her ble vi tatt imot av dagens strålende guider, arkeologene Ellinor Carlsson og Anders Josefson, som fulgte oss hele denne spennende dagen.

Museet var fint lagt opp. Vi ble ført gjennom steinalder, bronsealder og jernalder. Størst vekt ble lagt på steinalderen som var ekstra rik i “Falan”. Fala betyr mager beitemark, og da steinaldermannen ble jordbruker, trakk han seg inn fra kysten og til dette området. Slik ble dette et jordbruksområde alt for 5000 år siden - som også i resten av sør Skandinavia.

Etter keramikken deres har de fått navnet traktbegerkulturen. Vi så noen fine eksempler på  

dette, karene er kjennetegnet av tydelig formede trakter og med fine mønster.

Likevel skjer det noe spesielt i Falbygden. På dette lille området ligger 300 “gånggrifter”(  vi kaller det ganggraver og danskene “jettestuer”). Dette er 2/3 av de som fins i hele Sverige, resten er i ytre Skåne. Derfor brukes også betegnelsen gånggriftkulturen på dette området.

I Norge har vi bare to ganggraver, en i Skjeberg og en i Hurum.

Ganggraven består av et høyt kammer og en lav gang som fører inn i kammeret. Det hele var så dekket av en haug. Kammer og gang var tettet med never, leire og småstein. Ingenting skulle komme inn. De døde skal ikke forstyrres.(og omvendt?)

Kamrene er opptil 17/18 m. lange og seks m. brede, og man kunne stå oppreist inni dem. Gangen inn derimot var svært lav. Den var orientert inn fra øst eller sørøst. Til tak ble benyttet enorme steinblokker på opptil 20 tonn.

 I kammeret var det nisjer, en for hver avdød. Fra 3500 til 3100 var dette gravformen, men man ser at den har vært brukt helt til 1000 f.kr.

Det kunne være opptil 130 individer i en grav. Men bare en eller to i hver generasjon blir gravlagt slik.Det er barn, unge, eldre, kvinner og menn fra en elite som ligger her.

Den avdøde ble satt i fosterstilling og pakket inn i en svinehud hvor klovene satt i. Svinehuden ble holdt sammen av fine nåler laget av bein. Klovene og nålene finner man inne i nisjene, likeledes perlehalsbånd av bein eller rav, beinfløyte, flint osv.

De døde var plassert på kalkgrunn, dette førte til en langsom nedbrytning.

Utenfor graven ble det bygd opp en slags plattform i ring om graven. Her finner man knust keramikk, brente dyrebein og brent stein, av og til arrangert i bestemte mønster. Det forteller om ritualer som hører livet til, enten for å dyrke sine guder eller til fedrekult.

Vi blir minnet om at det vi ser i terrenget i dag bare er ruiner av ganggravene. Likevel er de mektige å skue.-som vi skal se resten av dagen.

Nesten samtidig har det også blitt brukt dysser og hellekister, men i lite omfang. I Falbygden kan man snakke om en gånggriftkultur uten sidestykke.

Museet hadde også skjelettet av en urhund fra 7300 f. kr. Den var lagt i grav av sin eier med rød jord rundt seg, altså en tamhund!

Hallonflickan kalles levningene av en pike som døde for 5000 år siden. Hun ble 19 år gammel. I 1943 ble hun funnet i en tidligere grunn sjø. I magesekken blandet med torv så man tydelig bringebærsteiner. Tre m. unna lå en pilspiss.  Bena hennes var oppbundet.Var hun et offer til gudene? Egil minner om at Grauballemannens siste måltid også var plantekost.

Gerumsmantelen som ble funnet i 1920 nedveid av tre store steiner blir vist i kopi. Den er den største i Norden, en herremantel, vevd i ett stykke og måler 248 ganger 200cm.

C14 datering sier 400 til 200 f.kr.

Til slutt ser vi Ållebergskragen i kopi. Den ble funnet i 1837. Originalen er i Gullrommet i  Stockholm. Den er fra folkevandringstid ca 375 til 550 e.kr. Kragen er treradet, praktfull, i rent gull og veier over 600 gram.

Vi forlater museet, godt forberedt på det vi skal se resten av dagen Falbygden rundt.

På vei ut av Falköping ser vi flere ganggraver i parker og hager.

Neste stopp er langs Karlebyvegen, en mange tusenårs landevei hvor ganggravene ligger på oppsiden av veien og gårdene på nedsiden. Veien ligger på et kildeplatå, i kalklaget blir det kilder. I steinalderen lå det likedan, men boplassene lå lenger nede i skråningen slik at man ikke kunne se gravplassene. I bunnen av dalen lå offerplassen.

Vi ser tre flotte ganggraver på rad og rekke, i alt er det 13 langs denne veien. Den midterste er den  største i verden, Ragnvalds kulle. Her ble det holdt ting i nyere tid. Kongene red hit for å dømme.

Berget avspeiles i ganggraven, derfor er taket ofte av diabas og i de lavere lag de andre bergartene.

Rössberga- ganggraven ser vi fra bussene. Her ligger en hellekiste tett inntil. I nærheten fins en Odens källa.

Vi spiser deilig lunsj på Löwings Atelje og ser på hans kunst.

Ekornavallen er neste stopp, en enorm gravplass med utrolig kontinuitet. Den har vært i bruk fra steinalderen til yngre jernalder. På brynet ser vi en stor bronsealderrøys. Nedover skråningen og på sletta ligger ganggraver, reiste steiner og dommerringer, Dessuten en trekantet grav med en forsenkning inni. Dette er en gravform fra jernalderen med mange teorier knyttet til seg. Blant annet en knyttet til mytologiens Yggdrasil.

Eldst er fire ganggraver 4 - 5000 år gamle. Så røysen 3000 år, og steinsettingene som er 1000 til 2000 år gamle.

Turen går videre gjennom nydelig landskap hvor Anders forteller om Falbygden og peker ut fornminner i fleng.

Neste stopp er Ekhagan. Et opplevelsessenter for barn i alle aldre. Vi går en rundtur gjennom alle tidene og er imponert over det flotte pedagogiske opplegget. Barn i trakten må få et fint utgangspunkt for å forstå sin historie og sine omgivelser. Det gjør vi også!

Siste punkt på programmet er Olsbrosteinen, en runestein fra 1000-tallet som er over 2 meter høy og ca.1,5 m. bred. Den er utnevnt til en av de ti vakreste runesteinene i Sverige, og det forstår vi godt. Den minner om Jellingestenen med sin løve som er i ringerikestil.

Den er eneste stein hvor Estland er nevnt. Det leses: Guve reiste denne stein etter Olav, sin sønn, en meget dugende ung mann. Han ble drept i Estland. Håvard(?) hogg steinen.

Vi takker guidene for en fin og lærerik dag og returnerer til hotellet og god middag.

 

Lørdag 24. mai

Vi ble møtt av våre to svenske guider, Peter Jankov og Jan Svanberg. Peter hadde vi møtt i Falkøping dagen før, Jan Svanberg var kjent fra tidligere, bl.a. fra generalforsamling i NAS i 2007 hvor han fortalte om kirkene vi ville få se på denne turen.

Peter Jankov startet med en kort omvisning på Lundsbrunn hvor han fortalte om de to kildene som hadde ført til opprettelsen av Lundsbrunn. På 1700 tallet var slike kilder svært populære. Vekslende interesse for legende kilder førte også til velslende vilkår for stedet. På 1900 tallet forfalt stedet og i 1962 ble hele anlegget kjøpt av Misjonsforbundet som har gjort det om til et moderne konferansehotell og rehabiliteringssenter.

Vel ombord i bussene overtok Jan Svanberg og fortalte om alle kirkene i Skara-traktene. Faktisk var kirketettheten større her enn på Gotland med ca 500 kirker i romansk stil. Han viste oss flere romanske kirker fra bussen, men den mest interessante var Husaby kirke og biskopsborgen som var vårt første stopp.

Den nåværende kirken er bygget i firkantete sandsteinblokker og er fra 1100-tallet, men på stedet er også funnet bygningsdetaljer som synes å stamme fra en tidligere kirke, etter alt å dømme en stavkirke. Husaby kirke har vært betraktet som den første domkirken i det daværende Sverige. I følge tradisjonen ble den første svenske kristne kongen døpt her “med hele sitt hus” rett etter år 1000. Landets første bispedømme ble opprettet her i og med at kongen, Olav Skotkonnung ga sin gård til Kirken, eller riktigere til den første biskopen i Husaby, Brynolf Gerlachson. Det som i dag står igjen av bispegården, er restaurerte ruiner, men ut fra dimensjonene og bygningsmåten, kan vi se at den ble bygget som en stor borg, sannsynligvis rundt 1480, med tårnhus, bygninger av ymse slag og ringmur. På grunn av reformasjonen, ble den bare brukt i ca 50 år. Også etter reformasjonen, var Husaby et maktsenter i Skaraområdet.

Tilbake i bussen sammenlignet Egil Mikkelsen Husabygårdene i Sverige med de tilsvarende gårdene i Norge som vesentlig var vikingtidsgårder og senere skulle være kongens veitslegårder.

Videre fortalte Peter Jankov om helleristningene vi snart skulle se, og den spesielle veien vi kjørte på i høgdedraget oppe på Kinnekulle. Ristningene på Flyhov ble oppdaget av to gutter i 1889 som kastet stein og torv på hverandre. Ved nøye undersøkelser ble det oppdaget så mange som ca 500 figurer fordelt på seks samlinger i sandstein i en strekning på 150 meter. Den største og mest kjente figuren fra området, er “øksemannen” Denne viser en mann med en stor øks i hånden. Liknende økser er funnet og datert til eldre bronsealder (1500-1000 f.Kr.)

Ellers finnes et rikt materiale med skip, mennesker (guder?) vogner, dyr, slanger,skålgroper.

Igjen blir man fylt av undring; hvorfor laget menneskene disse figurene, hva tenkte de? Var dette deres religion? Hva betyr det at figurene er delt opp i grupper? Kunne det være innflytelse fra sørøst- Europa hvor lignende figurer er funnet. Man vet jo at menneskene ikke levde i isolasjon. Kunne det være rituelle myter. De var iallfall langt fra vann selv om mange av ristningene er av skip.

Peter Jankov fortalte også om området på Kinnekulle som geologisk er svært særpreget. Høgdedraget inneholder mye rød stein. Her er rester etter menneskebygde steinbrudd fra tidlig

middelalder. Her er slagghauger etter kalkbrenning, og her er alunskifer som inneholder olje. Dette ble oppdaget seint på 1700-tallet, og det ble også utvunnet petroleum.

Ved ankomst til Forshem kirke, ble vi tydelig minnet om at vi nå nærmet oss traktene til Jan Guillous romanfigur Arn. Folk utenfor kirken ville vite om vi var ett av de mange følgene som fulgte i Arns fotspor. Jan Svanberg som var blitt kontaktet av forfatteren, kunne fortelle at den rike kirken godt kunne vært bygget av den rike  og mektige mannen på Arnes, ca 1 km borte. Kirken er rikt utsmykket med 7 romanske relieffer som man daterer fra 1100-tallet. Koret er fra 1200-tallet. Kirken har vært ombygget, men de romanske relieffene er blitt flyttet ut. Svanberg fikk oss til å legge merke til detaljene, f.eks. Kristi siste sekund, røverne osv. Det hele virker nærmest ekspresjonistisk med mange hendelser samtidig. Engelen ser ut som en biskop. Kan være fra påskespillene hvor biskopene spiller engel. Det kan også se ut som byggmesteren har fått hugget sitt eget selvportrett.

Inne i kirken preges koret av en krysshvelving. Krusifikset som viser en lidende Kristus er fra 1300-tallet.Barokkmaleriene er fra 1600-tallet. Både Forshem og Gøtene kirke er muligens bygget på gravhauger. Dette kan tolkes som at den nye religionen tar makt over den gamle. Også Gøtene kirke er svært rikt utsmykket og er bygget i to etapper på 1100-tallet. Den inneholder bl.annet en sølvkalk fra 1300-tallet, et romansk triumfkrusifiks, en sylinderformet døpefont, alterskap og madonnabilde fra 1100-tallet. Av innventaret kan nevnes at her var steinbenker langs vggene, ellers ståplasser. St Helena av Skøvde er skytshelgen. Hun ble hugget ihjel på vei til Gøtene kirkes innvielse,og det ble fortalt at hennes avhugne fingre lyste i buskene da man fant dem.

Etter en hurtig lunch på Kråks vertshus i Skara, gikk vi til den mektige Skara domkirke. Skara har i flere hundre år vært et sentralt sted i Europa. Det har bl.a. hatt eget hus ved Sorbonne. Ved sin katedralskole utdannet de de såkalte gjekner som var en form for diakon-utdanning. Jan Svanberg tok oss først rundt kirken ute og viste de forskjellige tidsepoker . Den eldste steinkatedralen ble bygget rundt 1100 og ble innviet rundt 1150.Rester etter krypten fra denne som var gravkammer for de første biskopene, ble funnet ved restaureringen etter den store brannen i 1947. I en liten monter kan man se en kopi av biskop Adelvards kalk fra midten av  1000-tallet. Skara domkirke gjorde et mektig inntrykk. Ikke rart at menneskene som levde rundt ble fylt av respekt og ydmykhet når de nærmet seg dette veldige bygget.

Lensmuseet i Skara er relativt nytt, åpnet i 1994. Her finnes de verdenskjente 3000 år gamle bronsealderskjoldene som ble funnet i 1985 av bonden på gården Frøslunda mens han pløyde.

En fin multimediaframstilling viser livet i bronsealdersamfunnet. Peter viste oss ellers rundt i museet som hadde en et stort klimastyrt magasin.

Vel hjemme i Lundsbrunn etter en lang dag, tok vi farvel med Peter som ble tildelt selskapets nye nål.

Stor og festlig middag om kvelden.

Søndag 25. mai.

Etter frokost, entrer vi bussene igjen. Jan Svanberg forteller om landskapet og om de to store, konkurrerende kongsættene, sverkerne og eriksætten. Fra ca 1150 var kongen fra den respektive ætten annenhver gang. Cisterciensene som klosterordning ble grunnlagt av Bernhard av Clairvaux  i Frankrike. De ble dannet som en motvekt mot utglidningen i klosterlivet hvor munkene levde mer som velfødde føydalherrer enn fattige asketer. Alvastra kloster i Østgøtaland, ble grunnlagt i 1143 og sendte snart munker til Vestgøtaland for å grunnlegge datterkloster til Alvastra. Etter flere forsøk, slo de seg ned på gården Varnhem i 1150. Gården var eiet av en høyættet kvinne ved navn Sigrid som ga gården til munkene til sine arvingers store fortvilelse. De gjorde livet så surt for munkene at de grunnla et nytt kloster, men allerede etter et par år var de tilbake i Varnhem.

 

Varnhem spilte en viktig økonomisk og politisk rolle også i et nasjonalt perspektiv. Dessverre finnes det i dag svært lite skriftlige kilder som kan bevise dette. Det som imidlertid taler sitt tydelige språk om dette, er at flere konger fra denne tiden er begravet i klosterkirken.

Den første klosterkirken som ble bygget her, var i stor grad en kopi av den romanske klosterkirken i Fontenay. I år 1234 ble kirken herjet av en stor brann. Den nye kirken som sto ferdig ca 30 år seinere, hadde elementer av romansk stil, men den nye gotiske stilen kunne tydelig merkes. Fram til midten av 1300-tallet var den faktisk Sveriges største kirkebygning.

Tre regjerende konger antas å være begravet her og i tillegg er Birger jarl, hans andre kone og en sønn begravet her. Birger jarl var forøvrig den største enkeltdonatoren da kirken ble oppbygget etter brannen i 1234. Etter reformasjonen i1532 ble klosterordnene avskaffet og de fleste klosterne lagt i ruiner. Alle de forskjellige husene i klosteret ble ødelagt, men det ser ut til at bare taket i kirken ble ødelagt. Selv om den forfalt, ble den pietetsfullt restaurert på 1600-tallet for å bli gravkirke for en svensk greve og hans familie. Inne i kirken, midt i hovedskipet, ligger et stort monument over Birger jarl, hans andre kone og sønn. Birger jarl har forøvrig fått æren for å ha grunnlagt Stockholm.

Akkurat som Varnhem ble Alvestras datterkloster, ble Varnhem Gudhems moderkloster da nonnene kom dit ca 1170. Gudhem ligger bare 1.5 mil fra Varnhem. Det ligger praktfullt til på høgsletten med utsikt mot Kinnekulle og et høgdedrag som heter Billingen. Pilegrimene fra kontinentet via Danmark og Skara gikk hit på vei mot Nidaros og Olav den Helliges grav. Utgravninger viser at her har ligget en kongsgård. Enkedronning Katarina som muligens var klosterets abedisse i sine siste år, skjenkte klosteret gods og gull og er gravlagt her, og en kopi av hennes bilde  danner lokk over hennes gravkiste. Denne er nyrestaurert i år og ble åpnet 3.mai. Opprinnelig var gravsteinen innmuret innenfor hovedinngangen. Den ble solgt til Historisk museum for 90 kr.

Vi ble vist rundt av en lokal arkeolog som tegnet et levende bilde av klosteranlegget og livet her.

 Ruinene av klosteranlegget og klosterkirken, gir oss en pekepinn over størrelsen på slutten av 1300-tallet. Klosteret var pliktig til å ta imot pilegrimer og andre gjester, og det er funnet rester etter et gjestehus øst for klosteret. Sydøst for kirkegårdsmuren er det også funnet rester etter en tidligere bosetning og et gravfelt med branngraver fra yngre jernalder. Mye tyder på at Gudhem var det store maktsenteret  i traktene  her i yngre jernalder.

Vi tok avskjed med Jan Svanberg ved Gudhjem. Deretter fortsatte vi mot Brunsbo gjestgiveri hvor vi hadde lunch på en gammel herregård. Deretter hjemover. I bussen ble det bl. a. skissert hvor reisen skulle gå i 2009. Opplysningene om at den skulle gå til Island, ble mottatt med begeistring. Bussene var tilbake i Oslo etter nok en interessant og vellykket tur.