Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg