Isle of man, 20.–23.mai 2004

Jorunn Vandvik Johnsen

 

Turen til Isle of Man (Man) var lagt opp av The Manx National Heritage sammen med Sir David Wilson, nestoren innen vikingtidforskning i Storbritannia og bosatt på Isle of Man.

Preses, Lise Tschudi, og generalsekretær, Egil Mikkelsen, foretok en prøvetur i 2003 og opprettet kontaktene til Sir David og museet i Douglas som er senter for Manx National Heritage.

89 medlemmer deltok på turen som fant sted i strålende sommervær på ei øy dekket av bluebells og gorse (gulltorn) og andre vakre planter – og overalt så vi til havs!


112-1257_img.jpg

 
Fredfullt og vakkert landskap møtte oss!


Vi hadde chartret fly, og turen fra Gardermoen til Man tok to timer. En meget god måte å ankomme på.

Vi bodde på Hotel Sefton i hovedstaden, Douglas. Hotellet lå midt på strandpromenaden og var et topp sted å bo med enestående service. Vi hadde matpakkelunsjer og ellers alle måltider på hotellet.


112-1259_img.jpg

Hotell Sefton på Strandpromenaden. Et moderne, gammeldags hotell med god service og god mat. 


Etter lunsj samlet vi oss til innledende foredrag på hotellet ved våre guider.

Sir David Wilson ønsket velkommen og introduserte Dr. Andrew Foxon, direktør for Manx National Heritage. Han fortalte om en unik organisasjon som på vegne av folket og regjeringen på Man ivaretar alle typer kulturytringer og minner fra alle epoker, kunst, historie og miljøvern. Museet i Douglas er et sentrum for Manx forskning og har vunnet priser for sine presentasjoner.

Dr. Foxon nevner steder vi skal besøke, og alle er del av organisasjonens ansvarsområde, fra de eldste spor i mesolitikum til i dag.

De første spor etter mennesker er funnet i Cass ny Hawin, øst for flyplassen, en jeger og fiskerkultur ca. 5500 f.Kr.

Det fins 9–10 steder med påviste graver og boplasser fra neolitikum, deriblant Meyall Circle som vi skal besøke. Folket kom hit fra Frankrike, det sees på gravskikkene.


112-1267_img.jpg

Gravstad fra steinalderen.


På Ronaldsway (ved flyplassen) ble det funnet et britisk langhus, 7 x 4 m. hvor folk og dyr har bodd i hver sin ende. Keramikk og ornamentikk her er ellers ukjent på de britiske øyer og er muligens av middelhavsopprinnelse.

    

Øya ligger midt i Irskesjøen, er på 588 m2 og har 76000 innbyggere. Den er ikke del av Storbritannia og er ikke medlem av EU. Likevel er den avhengig av den britiske krone på mange vis, men lover vedtatt i Storbritannia gjelder ikke automatisk på Man.

 

Dr. Peter Davey snakket om bronsealder, jernalder og tidlig vikingtid, ca. 2000 f.Kr.–900 e.Kr. Bronsealderen er rik på øya. Selvom det ikke kan bevises at kobber har vært funnet på øya, har de hatt tilgang evt. utenfra.

Bronsealdergravene er monumentale og kan ligne de neolittiske. En finner bautasteingraver og branngraver i torv.

Kelterne kommer til Man ca 100 f.Kr. med kunnskap om jernvinning. Under utgravningene ved Peel Castle fant man jernaldertrekk i bunnen og kristent over.

I Druidale har man funnet «funny little bumps» som er påvist å være hytter, de eldste ca 300 e.kr.

Fra jernalderen stammer også de keltiske rundhusene.

Kristendommen kommer til øya med irske misjonærer ca. 500 e.Kr., og middelalderen begynner. De første kapellene, the keeills, ble anlagt over hele øya, mer enn 200 er påvist. Et kloster ble bygget i Maughold som ble et tidlig religiøst sentrum.


112-1272_img.jpg

Samling av rune- og billedsteiner ved Maughhold Church.

112-1271_img.jpg

Sir David Wilson, vår eminente og entusiastiske guide. (Med innslag av norsk!)

112-1270_img.jpg

Wilson undersøker samlingen av rune- og gravsteiner.


I Ballaqueene fins et kors med inskripsjon i ogham, det tidlige irske alfabetet.

 

Etter en pause snakker Sir David om vikingtiden. Det fins mange kilder, men de skal behandles med forsiktighet.

Belegg for perioden fins først og fremst i arkeologien, dernest i de skrevne kildene som krønikene og i stedsnavnene.

De første bosetterne fra nord kom mot slutten av det 9. århundret og kom raskt i kontakt med de andre innbyggerne. Gjennom giftermål med lokale kvinner kom de raskt inn i det manske samfunnet og tok til kristendommen. Man har hedenske graver fra 900–1000 e.Kr., 50 vikingtidsgraver i alt. Det er enkeltbegravelser i haug, men også flate graver og «lintel»-graver (steinkister).

I Balladoole ble et skip av eik, satt ned i stein over et antall forhistoriske kistegraver, et mannsskjelett med gravgods - våpen, metallarbeider, utstyr til hest, støpte knapper etc. Gravgodset er stort sett karolingisk eller britisk arbeid.

På St. Patrick's Isle, Peel, er funnet en kvinnegrav med bl.a. et halsbånd med 73 perler, jet fra Whitby og rav. En sen bosetter eller en tidlig kristen.

I Jurby er funnet hauger over første generasjons bosettere, to er undersøkt.

Storgårdene kalles quarterland farms – mulig de er fra før vikingtid, men dette er i alle fall gårder hvor vikingene ble sittende.

Det er gjort 22 store myntfunn fra tiden mellom 960 og 1055, pengene ble gjemt i en tid med mye fiendskap med Irland.

Herskeren på Man har vært sterk nok til å ha spilt en rolle i området, men antakeligvis under en sterkere konge. Norske konger regjerte på Man fra ca. 1070 til1286. 

Tynwald som tingsted  stammer fra denne tiden. Sir David forteller om lignende rettssystem i England også, men ikke minst navnet peker mot sterk innflytelse fra vikingene.

 

Kirken holdt minnegudstjenester over vikinger i den tidlige tiden. I det tolvte århundret kom kirken inn under erkebiskopen i Nidaros.

 

Stedsnavnene i dag avspeiler det norrøne mest i endelser som – by,- wick og – ey fra norrønt a', men dem er det mange av.

 

Arkeologen Andrew Johnson som sammen med Sir David er vår strålende guide alle dagene, forteller om øyas mange ulike landskap og områder og hva et øvet øye kan lese ut av dem.

Både de dyrkede og udyrkede områdene er viktige arkeologisk sett. En må se funn i sammenheng med landskapet omkring og en må se etter det som skiller seg ut.

På Man har en klipper og bratte kleiver i sørvest. Blant annet åsen ved Cregneash viser godt igjen fra sjøen og fra helt nord på øya. En spesiell beliggenhet som ble utnyttet (Meyall Circle).

St. Patrick's Isle ved Peel har en strategisk viktig beliggenhet med Irskesjøens beste havn. Her ble Peel Castle anlagt.

Andrew viser til flere steder, men de nevnes etter som vi kommer dit

 

Torsdag 20.mai.

Vi forlater hotellet kl. 9.30 og kjører langs kysten nordover til Laxey. På veien ser vi The Cloven Stones i en hage i Baldrine. De har sammenheng med King Orry´s Grave.

Laxey Wheel er første stopp, et vannhjul 100 moh. bygget i 1864 for å pumpe vann ut av blygruvene. Det er et muntert og vakkert landemerke som ble en turistattraksjon fra første dag. Viktorianske ingeniører var ivrige etter å vise sine kunster, og det festlig malte vannhjulet i rødt og hvitt lyser opp i landskapet. Det er 70 m. i omkrets og går rundt med 2,5 til 4 omdreininger i minuttet. Hjulet løfter via en stang 800 l vann per minutt, fra en dybde av 600 m. Blygruvene var veldig fuktige. De var i sving til 1. verdenskrig og var en kjærkommen industri i en tid hvor jordbruk og fiske var dårlig.

 

Vi kjører videre til King Orry's Grave, navnet fra King Gorry som er øyas navn på kong Godred  (Gudrød), den første norske kongen på Man. Han var Harald Hardrådes mann og etter slaget ved Stanford bro erobret han øya, mulig at han hadde vokst opp her også. Etter ham (1079) sitter norske konger ved makten på Man fram til 1286 (eller enda lenger i følge krønikene).

Men graven her har ingenting med King Orry å gjøre utover navnet. Graven er 5000 år gammel og er en av 10 megalitt- kammergraver  – som The Cloven Stones. Her er en rekke med kammer, vi ser nr. 2 og 3 i rekken. De ble fylt opp etter hvert og stengt av når de var fylt. Kamrene ligger innenfor en steinring som ga et «Hus for de Døde». Gravene er inhumasjonsgraver, og det er funnet flintredskap og keramikk. Man anså at de døde nå var i en annen verden, i et slags etterliv. Overgangen var en viktig begivenhet, det sees i inngangen, en trang åpning som ble stengt etter begravelsen.

Da veien ble anlagt, var det tegn som tydet på at gravplassen gikk tvers over. Det førte til spekulasjoner om det er en forbindelse til et annet gravfelt 80m. borte som er ca. 300 år eldre.

I kammergravene er stenene ofte delt (cloven), og en finner ornamenter i form av ruter og spiraler.

Ved Ballragh like i nærheten ser vi en uanseelig stein i veikanten med tre slike spiraler.


Vi kjører forbi Cashtal yn Ard, et neolittisk gravfelt, og til Maughold kirke hvor vi blir tatt i mot av en ekte haleløs manx katt. Maughold er det første kristne senteret på Man – fra 500-tallet – og området har alle lag av historien i seg. Det ser vi også bør være slik ut fra beliggenheten.

Dagens kirke er i romansk stil. Det gjenstår spor av tre keeills, den nordligste er ganske sen og er omgitt av «lintel»-graver. Den østlige hadde sirkelrunde vegger. Sir David mener at det kan ha vært bokvarter i en eller flere av dem.

Men aller mest interessant er den store samlingen av manske kors, 42 er samlet her, og er fra denne delen av øya. 1/3 del av dem er fra denne kirkegården. De står i et leskur beskyttet mot vind og vær og er et vakkert og imponerende skue. Først blir en slått av ornamentikken som i de eldste er rent keltiske og fram til vikingtid som bygger videre på dem og tilfører sitt eget, blant annet borrestilen. I alle er korset det sentrale symbolet.

 

Her fins innskrifter på latin i latinsk skrift, keltisk i ogham - kelternes første alfabet; angelsaksisk i runer. De fleste har en gravminnefunksjon mens en med et gresk monogram , chi-ro, er et tidlig kristent symbol. Bare et kors har norrøn runeinnskrift, og den er fra tidlig 11.århundre. Det er Arni som reiste kors over sin datter.

Øya har mange steiner med motiv fra sagnet om  Sigurd Fåvnesbane. Her ser vi en fra annen halvdel  av tiende århundre hvor Oter ligger og gnager på en laks mens Loke står i ferd med å drepe ham. Høyere opp skimtes Grane med kløv hvor gullet er lastet.

Innskriftene viser en høy grad av skrivekyndighet, og utførelsen viser at runeristerne og steinhoggerne var kompetente folk.

 

Interessant er det også at over den kristne kirkegården fant man hedenske graver. En vikinggrav er funnet her med skjeftet av et sverd. Dette skal vi se mange steder underveis.

 

Et kors som opprinnelig sto utenfor kirken, kan vi nå se inne i den. Steinen er høy og har det karakteristiske korset, men også øyas nasjonale symbol, «The Three Legs of Man», hugget inn. Det er fra 14. århundre. Emblemet har vært brukt fra det tolvte århundre. Mottoet lød: Hvordan jeg kastes, så står jeg.

 

Etter lunsj på kirkegården hvor det er godt og lunt mellom steinene og utsikten over hav og land upåklagelig, kjører vi nordover til Ramsey. Under fjellet North Barrule, bygdeborg i svunne tider, ligger Sky Hill hvor Gudrød slo den manske hæren.

Nord for Ramsey fins mange spor etter vikinger. Landskapet er flatere og lettere å komme inn til, og her er noe av den beste jorda .

 

Tidsnød gjør at vi må avlyse et besøk i Knock y Dooney hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtid. Men bonden, Mr. Moore, kommer til St. Andreas og forteller om skipsfunnet og andre vikingfunn på hans gård. Haugen kan sees på 10 km avstand i det åpne landskapet.


112-1284_img.jpg

Fra St. Andreas, rester av en billedstein.

112-1287_img.jpg

Billedstein fra St. Andreas.


St. Andreas er et av de rikeste sognene og har en fin samling steinkors som er satt inn i kirken. Her er et antall helt enkle kors, først og fremst er det gravsteiner fra vikingtid. Det er syv runekors i alt, og de er fra seks fot høye til små fragmenter. De er alle fra tiden etter år 1000 e.Kr. da vikingene var blitt kristne.


112-1288_img.jpg

St. Andreas, med mange dekorerte steiner fra middelalderen.


Ornamentene er en videreføring av det keltiske, men også påvirket av det piktiske.

Seks av innskriftene er i stuttruner mens den syvende er en variasjon som antas å være lønnruner («Bind Runes» kalte Kermode, Mans store ekspert på de tidlige korsene, dem).

På en stein med keltisk sirkelkors finner vi flettmønsteret til runemesteren, Gaut, og innskriften: «(NN reiste) dette (kors) etter Ufeig, sin far, og Gaut gjorde (det), sønn av Bjørn fra Coll».

Sandulfkorset er imponerende, 193 cm høyt, begge bredsidene har kors og flettmønster. På begge sidene av korsstammene sees dyr som hjort, hund, bjørn, ulv og orm. På hver tverrarm sitter en fugl. Under korset en kvinne sidelengs på hesteryggen med en hund.

«Sandulv den svarte reiste dette kors etter Arnbjørg, sin kone.» 

Torvaldkorset, et fragment av en stein med korsornament på begge sider, er enda mer spennende. Bare begynnelsen av innskriften er bevart, men på hver side fins bildefremstillinger. På den ene siden sees Odin med en av ravnene  som slukes av Fenrisulven, altså en scene fra Ragnarok. På den andre en mann i kappe med reip om livet, en bok i den ene hånden og et kors i den andre og under foten en slange. Ved siden av mannen sees en fisk (Pisces). Det som går under, og det som kommer.

Sigurdmotiv møter oss igjen på en av steinene. Nederst til venstre kjører Sigurd sverdet i Fåvne. Over det steker Sigurd Fåvnes hjerte over ilden, brenner seg og stikker fingeren med drageblodet i munnen. Da forstår han hva fuglen sier til Grane som begge sees rett over Sigurds hode. På baksiden av steinen ser vi Gunnar i ormegården.

 

Siste stopp for dagen er Jurby kirke, helt ut mot havet i nordvest. Dagens kirke er fra 1800-tallet, men det har vært kirke her fra gammelt av. Herfra kan en se til tre gravhauger fra vikingtiden; alle er plassert på høyder godt synlig fra leia og fra land. Haugene synes å si: «Pass dere. Her er vikinger!»

Sir David peker ut Ballateare hvor man har gravd ut en mannsgrav med det eneste eksempel på menneskeofring på de britiske øyer nemlig skjelettet av en ung kvinne drept av et sverdslag over hodet. Hun er gravlagt over husbonden sin som også hadde med seg mye gravgods.

 

Inne i kirkens våpenhus står flere kors, deriblant et spennende Sigurd-kors hvor vi ser Sigurd bak den forsvarsvollen som Odin rådet ham til å bygge mot Fåvnes eiter, og i ferd med å kjøre sverdet i Fåvne.

Hvorfor har Sigurd vært så populær i tidlig kristen tid i germanske land? Sir David peker på at Sigurd var en stor helt på samme vis som Kristus er nå.

 

Enda en stein viser motiv fra norrøn mytologi. Kanskje er det Hyndla som varsler om Heimdal og Ragnarok? På den andre siden en mannsfigur med et lite sverd og en lur og med en flyvende ravn over hodet. Er det Heimdal som blåser i luren for å samle alle gudene til det siste slaget?

Steinene med billedscener fra mytologien er alle eldre enn skriftlige kilder om det samme og gjør et mektig inntrykk.

Vi returnerer til hotellet og hyggelig kveld.

 

Fredag 21.mai.

 

Vi startet dagen i to grupper. Den ene så arkitektur i Douglas mens den andre gikk ned Druidale til Sulbyreservoaret hvor gruppene møttes til lunsj.

Sir David og Andrew guidet i Druidale som Andrew hadde arbeidet spesielt med.


112-1296_img.jpg

Klare for fottur med Druidale.


Druidale ligger på vestsiden av Snaefell i et skrint område. Vi startet turen ved Brandywell Cottage. Her har man forsøk gående med skogplanting. Vi ser gran som vokser meget sakte, og etter 50 år ikke har spredd seg. Det er likevel blitt et landemerke og fungerer som verneskog for nye utplantinger fra 1994 hvor man har plantet f.eks. or, rogn asal, bøk og eik. Det er tatt hensyn til arkeologien i området.

Her er tykk torv fra bronsealderen og fremover. Vi hører at Magnus Barfot måtte sende til Galloway etter tømmer.


112-1298_img.jpg

Druidale, turfter fra gamle «setre». (Og deilig å ligge i det lune gresset!)


Vi vandrer nedover den golde,vakre dalen til Upper Druidale hvor Andrew viser oss noen forhøyninger i dalsiden. Det er «The funny little bumps» som altså viser seg å være små boplasser, alle i nærheten av bekkeløp, elvebredder. Her er 6 hauger ganske tett innenfor et område avgrenset av bekker. Under torven fant man sammenraste ruiner av veldig små, enkle hytter av allslags materiale og som bare har vært i bruk i sommermånedene, som våre setre. De kalles shieling huts og fremstår i dag som shieling mounds.

Herfra har de gjett i allmenningen. Hyttene er ca. 3 x 3 m. og nødtørftig bygget med lette tak og med noe bedre tømmer til støtte. De måtte nok bygges opp igjen hvert år. Man har ikke mye å datere etter, men her er funnet en mynt fra 1200-tallet. Senere er også keramikk fra 1300-tallet funnet her.


113-1302_img.jpg

En gammel boplass nederst i dalen.


Det fins 50 grupper med slike mounds spredt over øya, 300 i alt.

Shielingaktiviteter har vært å gjete, melke og videreforedle og kanskje noe jordbruk. En ovn til å riste korn er funnet med trekull i.

Over dalen med en elv i bunnen ser vi i Upper Rheast forhøyninger av et mer velbygget hus hvor et bekkemøte viser voller som kan peke mot et kve.

Nordøst for de 6 hyttetuftene ser vi to halvsirkelformede forhøyninger. Har de utgjort en åttetallsformet bygning sammenføyet? Tuftene her er make til tufter 3 miles unna som er datert til 300 f.Kr. Her er stein i veggene, men ingen spor av ildsted. Steinene tyder på at det har vært satset her. Kanskje er dette «The missing link» mellom husene på øya og de som kom inn med skandinavene. Klimaet var stort sett det samme og dette var utsatt, åpent lende.

Noen var enda høyere oppe, på South Barrule er det 70 rundhus som disse. Det må ha vært tvingende grunner til at man bodde så høyt og så tett sammen. South Barrule har fungert som bygdeborg og vaktfjell.

Hvorfor har man hatt shielings på en så liten øy? Hva skjedde på gårdene? Alt var marginalt og måtte tas vare på. Det var også godt fiske om sommeren hvor en kunne forberede vintersesongen.

Vi kommer til Montpelier Woodland. Her er en liten bøkeskog plantet for 100 år siden. Opp en bratt kleiv mot øst ligger tuftene av to rundhus tett sammen på en 20–30 m. bred morenerygg. Med isen kom hvit kvarts, noen som kampesteiner. Som the shielings har også disse klare avgrensinger. Hit kom man for torvskjæring og for sauebeitet.

Like i nærheten ligger to bronsealderrøyser. Her så presten i 1870årene røysene og en bautastein. Under denne var der en steinkiste og i denne en intakt leirkrukke. Den ble knust da en arbeider falt med sin dyrebare bør. Her er funnet keramikkskår som er romano-britiske, de eneste slike som er funnet på øya.

Vi går videre til Sulby reservoar; på platået over fant man en keeill som ikke var undersøkt: Keeill Vale (St. Michael). En halv mile unna ligger enda en keeill. De var små, menigheten sto utenfor. St. Michael tyder på at kapellet er fra 1100-tallet. Her ble funnet noen få graver rundt kapellet. Antakelig har dette bare vært brukt i sommermånedene av folket i the shielings.

 

Vi møter resten av selskapet til lunsj i det fri og fortsetter til Tynwald Hill. På grunn av forsinkelser måtte besøket i Kirk Michael avlyses. Den har en flott samling middelalderkors bl.a. av Gaut.

 

Tynwald ligger i The Central Valley med åser på begge sider. Det har alltid vært lett å komme hit fra alle deler av Man. Landskapet former et naturlig amfiteater som har vært historisk viktig i årtusener. Her er funnet en kammergrav fra bronsealderen og to keeills. Man vet at det har vært vikinggraver her, men det fins ingen spor i dag. Det å møtes hvor forfedrene var gravlagt, ga møtene en spesiell vekt. Man har vært klar over bronsealderhaugene og lagt møtestedet etter det. I dag eies området av regjeringen.

 

Sentralt på sletta ligger en  pyramideformet haug med trapper hvor seremoniene foregår. Den er utformet på 1600–1700-tallet. Hvordan var gravhaugen opprinnelig? Der må være en kjerne av den opprinnelige haugen inne i pyramiden. Fra haugen fører en bred gangvei til kirken, The Royal Chapel of St. John the Baptist – «The Tynwald Church» som i tidligere tider også fungerte som tinghus. Da den tidligere kirken ble revet i1847, fant men restene av et runekors fra ca. 950 e.Kr. I dag står den i inngangen til kirken. Den har kors bare på en side og Gauts flettmønster. Av innskriften gjenstår: «men Osruth ristet disse runer». Runekorset peker mot at det alt den gang var en kirke her. Dagens kirke er bygget i granitt fra South Barrule.


Den viktigste begivenheten på Tynwald er møtet på St. John's Day, 5. juli, en blanding av ting og marked. Etter gudstjenesten toger øyas styresmenn i spesielle festdrakter med The Bearer of the Sword of State i spissen over til pyramidehaugen. Her blir The Titles of the Law lest på engelsk og manx.

Bakken er strødd med siv. Vanlige folk kan bære frem sine klagemål her. Deretter toger man tilbake til kirken. Hele seremonien og markedet etterpå er en meget ekte affair med røtter i middelalderen.

Tynwald har røtter i det islandske Tingvollene; det merker vi ikke bare på navnet, men også på skikken med opplesing av lovene, alles rett til å føre klagemål etc.

 

Vi drar tilbake til hotellet og videre opp til museet hvor Manx National Heritage Trustees holder hyggelig mottagelse for oss med vin og fingermat. Vi blir ønsket velkommen av the Chairman, Mr. G.R.M. Moore og av Dr. Andrew Foxon. Begge understreket de tette båndene til Norge som folket på Man var stolte av. Egil Mikkelsen talte på vegne av NAS og takket for den flotte oppfølgingen vi hadde fått. Gaver ble overrakt.

Deretter ble det tid til å se seg om i museet.

Kvelden ble avsluttet med middag på hotellet hvor vi hadde 7 gjester fra museet , våre guider og tilretteleggere fra museet. Preses, Lise Tschudi takket hver enkelt og overrakte Selskapets gaver.

 

Lørdag 22.mai

Vi drar vest på øya. Første stopp er Chapel Hill i Balladoole hvor det er funnet en skipsgrav fra vikingtiden. Beliggenheten er fantastisk, man har den aller beste utsikten over sydparten av øya, og vi ser The Mountain of Mourne i Nord-Irland i det fjerne. Her er godt jordbruksland med flere quarterland farms. Ytterst mot havet lå de mindre brukene, crofts, småbrukere og fiskere.

Chapel Hill er en befestet høyde både før og etter vikingtid. Her er funnet redskap fra både steinalder og bronsealder dessuten en steinkistegrav fra bronsealder.

Vikinggraven ble undersøkt i 1944 av den tyske arkeologen Gerhard Bersu som var internert på øya fra 1941 og gjorde utgravninger her helt fram til 1946.

Den lå direkte over en keltisk kirkegård. Utenfor haugen var en steinsetting mot havet, antakelig for å dra oppmerksomhet til den staselige haugen.

Man ser for seg hvordan vikingene har overtatt en etablert gård og har hauglagt sin første bonde i kristen jord, men i hedensk grav.

I båten ble det funnet en mann og en kvinne. Mannens gravgods var stort og viste tilhørighet til Skandinavia, de britiske øyer og til det karolingiske, «en typisk grav for en velstående skandinav».

Her er også en kirkegård som kom senere (St. Michael) og hadde tilknytning til the keeill som også ligger innenfor festningsvollen. Det var kirkegård her til 1900-tallet, men kapellet var svært lite og ikke beregnet på en menighet.

 

Vi kjører til Cregneash og Meyall Hill gjennom et stort åpent landskap og får fin utsikt til The Calf of Man på veien. Den lyser av bluebells midt i et knallblått hav.


113-1311_img.jpg

Vakre blue bells.


Meyall Hill favner historien fra gravplassen i steinalderen til radarstasjonen under 2. verdenskrig, og begge deler er under National Heritage.

Meyall Circle ligger høyt og fritt ut mot havet. Man kan også se og bli sett fra store deler av øya og gjennom et skar i neste åsrekke kan man se like til øyas nordlige del.

Her har røysa fra steinalderen vært et godt landemerke, ikke minst fordi den har bestått av mye kvarts som kunne sees på lang lei.

I dag står restene av gravplassen som «a stone circle», men det er det ikke. Det er en gravplass med seks par kammergraver arrangert i en sirkel hvor hvert par har «egen inngang». Det er funnet spor av kremasjon, keramikk og en jetperle. En lignende gravplass har karbondatering til ca. 2300 f.Kr. Det er ingen spor lenger av steintildekkingen , men buen av en voll som omga gravene, er utgravd. Den har fungert som støttevegg for røysa.

 

Vi går ned til den idylliske landsbyen, Cregneash, som ligger for foten av Meyall Hill, og hvor det i dag er folkemuseum. Her er bl.a. Harry Kelly´s Cottage, han var en av de siste manx talere. Carl Marstrander satt her og tok opp Harrys tale på voksruller. I annen etasje er et rom viet til Marstrander som holdes høyt i ære på øya som en av de som reddet språket fra å dø ut. I dag er det stadig flere som lærer seg manx, bl.a. tilbys undervisning på grunnskolenivå.


113-1335_img.jpg

Fra folkemuseet i Cregneash.


Vi spiser lunsj omgitt av stråtekte, hvitkalkede hus og med utsikt utover havet og til The Calf of Man.

 

Neste stopp er Peel, helt vest på øya hvor man har en av de beste havnene i Irskesjøen. Noen går opp til toppen av Peel Hill, men de fleste besøker The Mannanan Heritage Centre, et fint opplevelses-senter som fører oss gjennom Isle of Mans historie fra kelterne til moderne tid. Her er tatt i bruk film, talende animasjonsfigurer og hele hus som gjenskaper miljø og atmosfære ved siden av å gi historisk korrekt kunnskap.

 

113-1352_img.jpg

113-1355_img.jpg

Peel Castle. Strategisk plassert med spennende både militær og geistlig historie.


Det strategisk viktige Peel Castle ligger noen hundre meter unna på St. Patrick´s Isle, et smalt sund skilte den fra fastlandet, først i 1745 ble det bygget en gangvei over. En kunne gå over til øya på lavvann, og ved høyvann nå den med båt eller på hesteryggen. Vikingskipene kunne komme inn. Øya er med på å danne den gode havnen og gir et fint forsvarspunkt.

Det er spor etter mennesker her tilbake til 4500 f.Kr. Bronsealderfolk la sine graver på Peel Hill som fremdeles kan sees som hauger i landskapet. Rundt 700–600 f.Kr. kan en se sirkelrunde byggverk, hytter, med husholdsgjenstander på St. Patrick's. Denne bebyggelsen varte godt inn i kristen tid. Det er i jernalderen at forsvar og politikk blir knyttet til øya også.

Med kristendommen ble jernalderlandsbyen forlatt, og over den er en stor kirkegård, mye eldre enn katedralen fra 13.årh. Over denne første kristne kirkegården kom et lag med hedenske graver fra 1000-tallet, og over der igjen kristne graver. Her ble det funnet den rikeste kvinnegrav utenfor Skandinavia, blant annet et halskjede med 71 perler.

Det mest prominente landemerket var Det runde tårnet som er likt med tårn i irske klostre  fra sent på 1000-tallet. Dette er en av de få monumentene fra  irsk religion her.

På linje med tårnet ligger St. Patrick's Church som har vært bygget i mange faser.

 

I følge krønikene skal Kong Magnus Barfot ha landet her og tatt landet i besittelse og anlagt tre borger på Man (1098–1103). Det er funnet en forsvarsvoll fra hans tid her nord for den senere katedralen. Likeledes ble det påvist en bygning som er datert til 1000–1100tallet. Kan han ha bodd her? I følge samme kilde døde både Gudrød 2. og Olav 2. på St. Patrick´s Isle. Den siste norske kongen, Magnus 2., ga øya til kirken.

Nå blir St. German katedralen bygget, og igjen står det religiøse i sentrum. Det varer i ca. 100 år. Den ble anlagt på den mest beskyttede del av øya hvor nordmennenes hus lå, og samtidig ble det bygget bokvarterer nord for den. En stor frittstående hall og kjøkkenet i et eget hus nord for dette. Her har biskopen og hans menn holdt til.

Festningen kom raskt i bruk igjen med krigene på 1400-tallet. Festningsvollene ble styrket med nye palisader, «Pela», i 1400- og 1500-tallets dokumenter. Pela, gjerde, blir til Peel. Biskopen klager til Paven i 1363 over at gudstjenestene har opphørt fordi området ble brukt til festning. I 1392 fikk William le Scrope lov å bygge en borg i «Patrikyholm» som var ødelagt av fienden og hvor man ikke hadde hatt gudstjenester på lenge.

Katedralen ble utstyrt med befestninger, og inngangen gjennom The Gatehouse blir anlagt på 1500-tallet. Det kommer steinmurer rundt hele øya med flere tårn som også huset soldatene, de var velordnede med ildsted og latriner.

Biskopen hadde nå residens i Bishopscourt , flere miles nord for Peel.

Under borgerkrigene på 1600-tallet  holdt rojalistene festningen.

I katedralen sees tidlige gotiske buer, og dimensjonene i hallen gir et inntrykk av velstanden i en middelalderbolig som passet både for en biskop og en konge. I katedralen står en gravstein over en biskop med bl.a. disse bedrøvelige ord: Laugh now at the state of the Bishop's Palace.

Kvelden avsluttes på hotellet med avskjedsmiddag med takketale fra deltakerne ved Erik Schultz til preses og alle gode hjelpere. Det ble også overrakt gaver i form av replika av et smykke fra Kaupang til preses og sekretær fra en av deltakerne.

  

Søndag 23. mai

Første stopp er vikingboplassen i Braaid som er en uvanlig tuft. Man trodde lenge at det var et forhistorisk, rituelt senter med steinring og rekker av stein. En utgraving på 1920tallet viste at det ikke kunne ha vært boplass, men senere drenerte man området og fikk et annet syn på det. Dette er skrint land som har vært brukt til beiteland, og derfor har tuftene holdt seg så godt. Undersøkelser i 1960-tallet påviste et norrønt langhus med buede vegger, mye brukt i Danmark fra 500-tallet, men også i England og Vest-Skandinavia. Langhuset er 20 m langt og 8 m. bredt. Her er stående stein som har vært tettet med torv og en slags midtgang med støttestolper for taket. Kortveggene hadde tømmergavler, her er derfor ikke steiner. Senere er det reist 2–3 hytter inne i ruinen av langhuset.


113-1362_img.jpg

Tuftene av gammel, norrøn gård.


Nedenfor dette er et nytt hus for dyrene. Her er funnet stående steinheller som ga båser for dyrene.

Den tredje tuften som står som en steinsirkel viste seg å være et tidlig keltisk rundhus.

Som på Orknøyene ser vi kontinuiteten inn i vikingtid. Ødelagte bygg ble brukt til kveg og midlertidig bosetting.

Utenfor steinsirkelen står en bautastein. Den er fremdeles gåtefull og trenger videre forskning.

Vi ser opp på Snaefell, og Andrew sier at på en klar dag kan en se syv kongedømmer herfra: The Kingdom of Man, of England, of Wales, of Scotland, of Ireland, of Neptune and of Heaven.

 

Vi kjører sydover til Rushen Abbey som ble grunnlagt i 1134 på grunn gitt av Kong Olav Gudrødson og bestod til reformasjonen. I 1147 ble det cistersienserkloster og ble bygget etter deres standard, men i en litt forminsket målestokk. Det var ca. 20 munker her på det meste. Krønikene om de norske kongene på Man fra 1016 til1316 ble skrevet her av en av munkene.


113-1366_img.jpg

Fra Rushen Abbey, dramatisk historie men ikke mye igjen! Klosteret ble revet av politiske årsaker.


Ved reformasjonen ble munkene behandlet pent av øyas herre, Lord Derby. Men klosteret ble forlatt og overlatt til et gradvis forfall. I nyere tid ble det skole , hotell, forlystelsesgrunn før regjeringen kjøpte området og igangsatte et stort arbeid for å gjenskape mest mulig. I dag er det lett å forstå planen i klosterbygget. Vi spiser lunsj i urtehagen og resten av klosterområdet før vi kjører til Ballacegan, 800 m nordvest for Castletown.

Ballacegan ligger få meter over havet i et våtmarksområde, og her er det funnet jernalderboliger i form av keltiske rundhus (Raths). Bersu gravde her fra 1941–1944. Her var to ringer med forhøyning rundt og en tredje 800 m borte. Det var meget kompliserte tufter som spente over flere perioder, og hvor tømmer og stolpehull stammet fra ni ulike husplaner.

Husene var opp til 25 m i diameter og man antok at de var helt dekket av tak bortsett fra ljoren over det sentralt plasserte ildstedet. I dag tror man at taket har dekket bare den sentrale delen hvor menneskene holdt til. Man fant at til de tre rundhusene var det gått med 4000 fullvoksne eiketrær.Radiokarbondateringer viser til 300 f.Kr. for de eldste og ca. 300 år fremover i tid. Gjenstandsfunnene var typiske for keltisk jernalder. Senere er et mindre, lignende rundhus påvist i Irland. I Ballacegan fant man over disse gjenstandene et lag med flintredskaper fra steinalder. Bersu forklarte dette med at man skar torv til taket og fikk med seg flintrestene i dette ; dermed ble steinalderen liggende over jernalderen!

 

Vi kjører til Castletown, den gamle hovedstaden,en vakker liten by ved havet den også. Her ligger Castle Rushen og bekytter byen mot havet og i gammel tid mot våtmarkene innenfor. Den er godt bevart og et imponerende syn, men det er en komplisert sak å rekonstruere alle trinn i utviklingen.


113-1373_img.jpg

Fra Castletown, på sørspissen med borgen som landemerke.


Opprinnelsen er ukjent, men en tror den ble anlagt midt i det 13.årh. Kong Magnus 2. døde her i 1265. Den gangen var det kanskje en helt enkel firkantet borg, det fins merker 6 m opp på veggene. Antakelig har det vært en vollgrav. I de neste 200 årene bygges det videre, ett tårn i hvert hjørne opp til 2/3 deler av dagens høyde som det får på 1400-tallet. På 1500-tallet kommer porthuset og festningsmuren ble 2 m tykk.

Skotten Bruce angrep borgen på 1200-tallet, men etter det er den ikke angrepet.

The House of Keyes holdt sine møter her.

Borgen var et maktsymbol. Man skulle føle seg liten når man ankom og skulle møte makthaverne. Borgen var bolig for mange. Halvparten av gruppen følger Sir David opp vindeltrappene, 101 trinn, til toppen av borgen. Opp den mørke vindeltrappen passeres ulike stadier i borgens historie. Fra 1600-tallets losji og arbeidsrom for de høyere tjenere og embetsmenn til fengselsceller på 1800–1900-tallet. Toppetasjene var herskapets bolig. Her er små vinduer ut mot verden, det er peis i de viktigste rommene, et kapell og broer og platåer hvor man kunne nyte en forfriskning i solen. I herskapets saler er det laget tablåer fra festmåltid etc. Riktig livaktig! 

De andre går med Lady Eva Wilson på vandretur i byen eller på egen hånd i borgen.

 

Siste stopp på vårt innholdsrike program er et besøk på St. Michael´s Isle, på tuppen av halvøya Langness som ligger rett ut for flyplassen. Rundt Ronaldsway er det flere quarterland farms, og det er gjort rike funn fra steinalder til etter middelalderen. I området var tre festninger lagt på nes som kystforsvar. Fra 1200-tallet har en datert flere påsatte  brannområder. Er det bauner? Det er gode havner på innsiden og på utsiden av øya.

The Chapel of St. Michael er antakelig fra 1300-tallet. Det er forskjellig fra the keeills blant annet ved at menigheten har hatt plass inne i kapellet. Man tror det er en eldre kirke under denne. En forhøyning viser grensen rundt kirkegården, en grav er funnet utenfor, og den peker mot tidlig kristen tid. Kapellet har stått uten tak i 300 år og er malerisk mot det blå havet rett utenfor.

På øya ligger også en rund festning som ble utbedret av the Earl of Derby under borgerkrigen med 12 kanoner. Tvers over havnen ligger en festning som også hadde kanoner.

Øya har et rikt fugleliv, og er i sin helhet underlagt Manx National Heritage. Vi har sannelig fått se hvilket imponerende arbeid som skjer innen organisasjonens rammer ,og Sir David og Andrew har lært oss å se landskapets betydning og at vi bør behandle kilder med respekt. Dessuten har de sørget for at vi har følt oss velkommen overalt , og at vi har hatt det morsomt underveis. Stor takk til alle som var med på å arrangere denne uforglemmelige turen!

Flyturen hjem går etter planen, og to timer senere lander vi på Gardermoen, en utrolig grei måte å dra på tokt i vesterled. 


113-1388_img.jpg

Så hjemover. Kontraster: Fly i forgrunnen og mange hundre år gammel bygning i bakgrunnen. Symbolsk for turen?