Tilbake til bloggen

Norsk Arkeologisk Selskaps tur til Jämtland og Härjedalen 26.-29. mai 2016


Tekst og foto:

Elisabeth Farnes

Styremedlem, Norsk Arkeologisk Selskap

Vårturen 2016 gikk til Jämtland og Härjedalen, et område som var norsk fra 1178, men ble svensk etter syvårskrigen, ved freden i Brømsebro i 1645.

86 medlemmer, derav mange nye, deltok på årets tur. Fagansvarlig for programmet var vår nye generalsekretær, professor Frode Iversen ved Kulturhistorisk museum, i samarbeid med 1. antikvarie og avdelingssjef Anders Hansson fra Jamtli länsmuseum og førsteamanuensis og forsker Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Anders, som er arkeolog og både bor og arbeider i Jämtland, hadde inngående kjennskap til området vi besøkte, og  Øystein, som er spesialist på middelalderkirker, kjente de svenske kirkene like godt som de norske. Begge var våre guider under hele turen. Arrangementsansvarlig og turleder var styremedlem Sonja Vibeche Robøle.  

Torsdag 26. mai                                                                                                                                                                                                                                                                                           

Fly med Norwegian, flight DY744 kl. 08.55 fra Oslo Lufthavn, Gardermoen til Trondheim Lufthavn,Værnes. På flyplassen i Værnes møtte vi flere av Selskapets medlemmer som bor i Trøndelags-området. Da den ene kofferten med høyttaleranlegget vårt var blitt stående fast på bagasjebåndet på Gardermoen og skulle ettersendes med neste fly, ble det gjort noen endringer i programmet. For å rekke lunsjen i Åre måtte vi utelate karolinermonumentene i Handöl og Duved og kjøre direkte til Åre. I stedet ble det tid til en kort stopp i den vakre Værnes middelalderkirke, som ligger rett ved flyplassen.

Etter lunsj på Holiday Club, Åre dro vi til Åre middelalderkirke, som er en av länets vakreste og best bevarte kirker. Der ble vi tatt imot av kanslist Anna Karin Hansson, som sammen med Øystein Ekroll viste oss rundt og fortalte om kirken. Den ligger ved pilegrimsveien til Nidaros, ble oppført ca. 1190 og utvidet på 1700-tallet. Da ble kirken forlenget vestover og fikk sine stjernehvelv av tre dekorert med blomster i skipet. Kirken har en helt spesiell treskulptur av St. Olav fra 1300-tallet som under ombyggingen på 1700-tallet fikk erstattet kronen på hodet med en trekantet karolinerhatt! Og prekestolen fra 1673 bærer nå i stedet for portrettet av de fire evangelistene fire like portretter av Karl XII!

Det karakteristiske klokketårnet ved siden av kirken ble oppført i 1750-årene. Vi fikk høre at dette tårnet, med sin løkformede kuppel i tre, tilhører en gruppe typiske kirketårn fra 1700-tallets Jämtland.

Før vi dro videre, takket generalsekretæren Anna Karin og overrakte henne Lars Roar Langslets bok om Hellig-Olav.

Etter ca. en times kjøring videre østover stoppet vi ved Glösa älgriket i Alsen, et område og museum med fokus på fangstfolkets jakt og utnyttelse av elgen for 5000–6000 år siden. Vi ble tatt imot av to karer fra Alsens Hembygdsförening, som har bygd opp et steinaldermiljø på stedet. De var kledd i «steinalderdrakter» i elgskinn og viste oss rundt i grupper. Vi besøkte helleristningsfeltene (veideristninger) ved den brusende Glösabekken, hvor det var risset inn en rekke figurer i fjellet, hovedsakelig elg. I nærheten hadde Hembygdsföreningen rekonstruert en steinalderhytte av tømmerstokker.

IMG_2354JPG


Figur 1. Helleristningsfelt ved Glösa i Alsen (ca. 4000 f. kr).

Museet Älghallen og Glöshallen har utstillinger av 2000–3000 år gamle funn, om fangstfolkets tro og hvordan de levde. Vi så også en utendørs utstilling om det 5 km lange systemet av fangstgroper som er funnet i nærheten av Glösa, og som ble brukt til elgfangst helt inn på 1800-tallet.

Vi kjørte videre sørover mot Storsjön og Östersund og ankom vårt hotel Clarion Hotel Grand i Östersund, hvor vi skulle spise middag og overnatte.  

                                                   

Fredag 27. mai                                                                                                                                      

Kl. 09.00 dro vi til Sunne, ved Storsjön, vest for Östersund, på den andre siden av Brunfloviken. Her besøkte vi ruinene av Sunne middelalderkirke og en kastal (forsvarstårn) fra 1100-tallet. Stedet ligger ved sundet mot Andersön, og er kjent for slaget på isen på Lillsundet i år 1178 mellom jämtenes hær og birkebeinerne, ledet av Sverre Sigurdsson – den senere kong Sverre. Her beseiret Sverre jämtene og la Jämtland under det norske riket. Det førte til at Jämtland, som lå under erkebiskopen i Uppsala, måtte skatte både til Norge og Sverige. For den norske skatten skulle jämtene oppføre en kirke og en kastal på Sunne, sannsynligvis som en motvekt til den svenske biskopens kirke og kastal i Brunflo. Kastalen, som har en innvendig murt trapp, dateres til tidlig middelalder, mens kirkeruinen, fra senmiddelalderen, trolig har hatt en forløper, da vi kunne skimte et forhøyet korparti og alterfundament i ruinens østparti.


Fra Sunne kjørte vi tilbake til Östersund, hvor vi skulle besøke Jamtli länsmuseum og samlinger. Jamtli er Jämtlands kulturhistoriske museum og faktabank. Anlegget består av et friluftsområde med historiske hus og gårder og et innendørs museum som viser utstillinger om regionens historie fra steinalder til i dag. I tillegg til utstillingene oppbevares store arkeologiske samlinger fra länet i museets magasin, og museet har et omfattende arkiv med bl.a et fornminneregister for Jämtlands län med innberetninger fra alle de arkeologiske undersøkelsene som er blitt utført her gjennom årene. Utstillingene er rettet mot barn, og er svært pedagogisk lagt opp, med bruk av taktile og digitale hjelpemidler. Vi fikk høre at museet har vunnet flere priser for sine utstillinger. Hovedattraksjonen i samlingene er Överhogdalsbonaderna, som er betegnelsen på fem billedtepper – smale veggtepper eller revler – som ble funnet i Överhogdal kirke i Härjedalen i 1910. Teppene, som er blant de eldste i Norden, er C14-datert til 800–1100-tallet, dvs. vikingtid/tidlig middelalder. De er vevd i ullgarn i rødt og blått med en renning av lin i en teknikk som kalles slyngsmett (samme teknikk som i Oseberg-revlene), og viser den tids rådende billedfremstilling med en blanding av hedenske og kristne motiver. Vi så også to andre svært godt bevarte tekstiler: Kyrkåstäcket, datert til 980–1160, og Revsundslisten, datert til 780–980.

IMG_2374JPG



Figur 2. En av Överhogdalsbonaderne. Billedteppe fra vikingtid/tidlig middelalder. Jamtli länsmuseum og samlinger.

Etter lunsj på Hov restaurant på Friluftsmuseet dro vi videre til Frösön, fruktbarhetsguden Frøys øy, hvor vi skulle se Frösösteinen og Frösö kirke. Frösön, som ligger i Storsjön, har tre broforbindelser og er største øy i Jämtland.  

Vi stoppet først ved Frösösteinen, Sveriges nordligste runestein og Jämtlands eneste billedstein. Steinen sto opprinnelig ved Östersundet, er blitt flyttet flere ganger, og står i dag ved landstingsgården. Steinen er et unikt dokument over kristningen av Jämtland og byggingen av den første broen over til Frösön. Runeinskripsjonen forteller at Östman, Gudfasts sønn, lot reise denne stein og gjøre denne bro, og han kristnet Jämtland. Steinen, som er av Upplandsk type og oppført i annen halvdel av 1000-tallet, er utsmykket i vikingtidens Ringerikestil.

IMG_2375JPG


Figur 3. Frösösteinen. Sveriges nordligste og Jämtlands eneste billedstein. Fra 2. halvdel av 1000-tallet.

På veien videre til Frösö kirke fortalte Anders om den gamle og den nye kirkegården, og de funn som er gjort omkring kirken. Etter en arkeologisk utgravning i 1988 ble det oppdaget bosetningsspor fra 400-tallet og flere gravhauger fra vikingtiden. Det ble funnet fem lag med skjeletter, derav et tjue-talls kvinner. På den andre siden av veien lå et stort gravfelt, og inne i kirken fant arkeologene et lag med offerfunn av dyr (bjørn, elg, hjort og ekorn). Vi fikk høre at Frösön har vært det viktigste politiske og religiøse maktsenter i Jämtland gjennom tidene, inntil byen Östersund ble grunnlagt i 1786. Her var det hov, tingsted, kongsgård og kirke. Det store Frösömarkedet ble avholdt her i mars måned hvert år, to uker etter Levangermarkedet.


Vi gikk inn i kirken, opprinnelig fra 1200-tallet og oppført der det hedenske hovet sto. Den gamle middelalderkirken som er viet til St. Olav, ble ombygd på 1700-tallet og er i dag en gjenoppført og restaurert kirke etter en brann i 1898.  Imidlertid ble mye av interiøret reddet, og vi kunne betrakte middelalderfigurene i tre av Sta. Maria og St. Olav som sto i henholdsvis nord- og sydveggen på hver sin side av koret. I en av nisjene i koret sto en kopi av et lite, husformet relikvieskrin av samme type som vi har i Norge. Resten av inventaret er datert til 1700-tallet.

Ved siden av kirken står et klokketårn i tre fra 1700-tallet med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen.

Vi fortsatte videre til Brunflo kirke og kastal. Den opprinnelige middelalderkirken var Jämtlands eneste romanske korskirke, noe som tyder på at kirken hadde en spesiell stilling innen det kirkelige hierarki i Uppsala stift, som landskapet tilhørte på den tiden. En har derfor antatt at erkebiskopen var byggherre. Kirken var viet St. Olav, og her gikk det også en pilegrimsvei til Nidaros. Kirken ble senere revet, og en salkirke med høye vinduer og brukket valmet tak ble oppført på samme sted på 1770-tallet.    


Kastalen, som er fra 1170-tallet, har trolig fungert som magasin for lagring av innsamlede naturalier (tiende) som tilhørte erkebiskopen, i tillegg til at det fungerte som forsvarstårn. Det har stått uforandret i over 800 år, og er i dag kirkens klokketårn.

Øystein viste oss kirkens fineste bevarte inventar fra middelalderen – en døpefont av sandstein med uthuggede figurer rundt skålen. Døpefonten er fra tidlig 1200-tall av en type som ble eksportert fra verkstedene på Gotland. På stilistisk grunnlag knyttes den til den kjente gotlandske steinhuggeren Sighraf.


På vei tilbake til hotellet besøkte vi Olavskilden, ca. 500 m fra kirken.

IMG_2385JPG


Figur 4. Kastalen ved Brunflo kirke fra 1170-tallet


Lørdag 28.mai                                                                                                                                                                                      


Etter at vi hadde sjekket ut fra hotellet, satte vi kursen nordover mot Rödön og Undromskogen. Her lå restene etter en nærmest komplett jernaldergård med langhus, åkrer, rydningsrøyser og gravfelt. Gården, som ble anlagt på 400-tallet (romertid/folkevandringstid), brant ned på 600-tallet og ble aldri bygd opp igjen. Anders fortalte at en rekke gårder ble forlatt på 500- og 600-tallet pga. klimaforverring. I 536 skjedde et kraftig temperaturfall («den lille istid») som varte opp til 660, og fra midten av 500-tallet herjet den justinianske pesten i Europa med gjentatte utbrudd frem til 750. Det ble gjort en kulturminne-registrering her på 1980-tallet, men anlegget er aldri blitt systematisk utgravd.

Vi vandret litt rundt i terrenget, hvor det var satt opp informative skilt om anlegget, med bilder av forskjellige arkeologiske funn.

Tilbake til Frösön gjorde bussen en kort stopp på stedet der Jämtlands flygflottilj F4 og Jämtlands fältjägarregement I5 var forlagt til 2005, og hvor det nå ligger en internasjonal sivil flyplass (Åre Östersund Airport). Her lå Västerhus kapell, en romansk steinkirke fra 1100-tallet. Ruinen ble slettet da de skulle forlenge rullebanen. Den tilhørende kirkegården ble undersøkt rundt 1950, og en fant 364 skjeletter fra middelalderen. Anders fortalte at dette materialet representerer et av de fremste osteologiske funn fra Nord-Europa, og at det fremdeles forskes på det. Ved en av skansene på militæranlegget ble det også funnet en sølvskatt fra vikingtid.

Vi passerte igjen Frösö kirke, som ligger på den forhistoriske gården Hovs mark. Herfra vandret vi på en sti bort til Sommarhagen, boligen til komponist og musikkritiker Wilhelm Peterson-Berger (1867–1942). Huset, bygget i en nasjonalromantisk jugendstil, er i dag museum.

Vi kjørte et lite stykke videre, og Anders pekte ut stedet for Mjälleborgen, som en gang var Jämtlands største byggverk fra forhistorisk tid, og eneste i sitt slag i innlandet. Borgen, bygget av steinmurer med et palisadeverk på toppen, ble anlagt på 300-tallet (romertid) som forsvarsverk for en mektig stormann som hadde sin gård nedenfor høyden. Utgravninger viste at borgen har vært i bruk til inn på 700-tallet.                                                                                                                                 Ved foten av borgen lå også et gravfelt fra yngre jernalder, samt spor etter to langhus og en palisade.


På veien tilbake til Clarion Hotel, og lunsj, stoppet vi ved et av flere jernvinneanlegg som lå ved Storsjöns strand. Disse anleggene må ses i sammenheng med den tidlige jordbrukskulturen som oppsto rundt Storsjön i eldre jernalder, og som gjorde Storsjöbygdene til Jämtlands sentrum. Typisk beliggenhet for de tidligste anleggene er i hellinger ved sjøstrender, hvor en fremdeles kan finne slaggklumper og spor av groper etter ovnene. Anders fortalte at området rundt Storsjön hadde en stor produksjon av jern i eldre jernalder, og at råvaren for de tidligste ovnene var sjømalm. Senere, i yngre jernalder og middelalder, ble produksjonsanleggene flyttet inn til myrer i skogsområder, der råmaterialet var myrmalm. Vi fikk høre hvor viktig jernproduksjonen har vært for menneskene i Jämtland og Härjedalen gjennom tidene, og hvordan produksjonen her, med eksport av barrer til Europa, kan ses i sammenheng med den store, lignende jernproduksjonen i Trøndelag.

Etter lunsj besøkte vi Locknekratern meteoritcenter, ved Locknesjøen, hvor en meteoritt slo ned for 455 millioner år siden og skapte det enorme Locknekrateret. På veien fortalte Jan-Erik Solheim, professor emeritus i astrofysikk ved UiT, om meteoritten. Museet har også en utstilling av ulike slags mineraler og bergarter fra Skandinavia, og det ble vist en film som gjenskapte nedslaget av meteoritten.

Vi fortsatte videre til Hackås kirke. På veien holdt prof. Solheim et innlegg om variasjoner i klimautviklingen og hvordan henholdsvis solen og CO2-utslipp påvirker klimaet vårt.

Hackås middelalderkirke, som ligger rett ved Storsjön, ble oppført i tidsrommet 1150–1200. Det er den eldste og eneste bevarte kirke i Jämtland som har kor med romansk apsis. Sin nåværende utforming i barokkstil fikk kirken ved en ombygging på 1770-tallet da skipet ble forlenget vestover. Hackås kirke, som er viet til Sta. Margareta, har bevart en rekke flotte kalkmalerier fra middelalderen og renessansen. Middelalderfreskene i korets apsis fremstiller legenden om Sta. Margareta. Øystein fortalte om helgenen og pekte ut de ulike scenene for oss. Kalkmaleriene på veggene i skipet og i koret, nå avstengt og brukt som sakristi, ble utført i 1601 og viser scener fra Det gamle og Det nye testamente. De er arrangert i tre registre over hverandre og adskilt av tekstbånd på dansk.                                                                                                                                           Rett ved kirken sto også et klokketårn i tre, oppført 1750–1752, med den for Jämtland karakteristiske løkkuppelen. 

IMG_2402JPG


Figur 5. Kalkmalerier med scener fra Sta. Margaretas legende. Apsis, Häckås middelalderkirke , ca. 1150-1200.

Hackås kirke var et viktig stoppested for pilegrimer på vandring til St. Olavs grav i Nidaros. Spesielt var det mange samlet her på Margaretadagen 20. juli.   Ifølge en tidligere legende skal det ha vært en pilegrimskilde her ved kirkeplassen. I dag er det anlagt en Margaretakilde  øst for kirken, der de besøkende kan drikke og få helbredende kraft, og selskapets medlemmer måtte selvsagt prøve dette.

IMG_2398JPG

Figur 6. Selskapets medlemmer drikker av Margaretakilden ved Häckås kirke og får helbredende kraft.

Vi fortsatte videre sydover til Klövsjö, hvor vi skulle se en bygd med setre og gårder fra 1500 til 1700-tallet. Vi gikk ikke ut av bussene, men kjørte langsomt gjennom området. Anders fortalte at Klövsjö er et av de kulturhistoriske miljøene i Sverige som har riksinteresse. Det eldste huset er fra 1540, og her finnes også noen av landets best bevarte tunbygde gårder – «firbygdsgårder». Landskapet er vakkert og svært variert, og vi hørte at folk liker å bo her. Stedet har også eget meieri og gårdsbryggeri (KGB) samt et førtitalls setre.

Så gikk turen til hotellene i Vemdalen hvor vi skulle overnatte, 725 m.o.h., på Storhogna Högfjällshotel & Spa, og på Hovde (de få som ikke fikk plass på Storhogna, sov her). Storhogna Högfjällshotel har et fantastisk atrium i glass med vannfall og eksotiske trær, hvor vi samlet oss til avskjedsmiddag. Elisabeth Farnes oppsummerte turen med et innledende sitat fra Edvard Bulls bok om Jemtland og Norge, og takket på vegne av styret våre to kunnskapsrike guider Anders Hansson og Øystein Ekroll og vår alltid dyktige turleder Sonja Robøle.  

Søndag 29. mai                                                                                                                                               

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi videre opp gjennom Vemdalen og inn i Härjedalen til Härjedalens fjällmuseum i Funäsdalen. Museet, innviet i 1999, har utstillinger om samenes, fjellbøndenes og gruvearbeidernes liv gjennom 1000 år. I tilknytning til museet lå fornminneparken, åpen året rundt og Sveriges eldste bygdemuseum, grunnlagt av Erik Fundin i 1894. Museet mottok i 2001 prisen «The European Museum of the Year Award» for sine utstillinger.  


Før vi inntok vår lunsj på Funäsdalen Hotel, svingte vi innom Ljusnedal, i nordenden av Ljusnedalssjön. I 1685 ble det funnet koppermalm i Funäsfjällen. Det ble opptakten til Ljusnedals bruk og et helt lite samfunn av gruvearbeidere, med hytter, kirke og forsamlingshus.  

På veien videre gjennom Tänndalen fortalte Anders om sørsamene i området og om arkeologiske funn og fortidsminner herfra. Vi krysset riksgrensen og fortsatte mot Tydal og Tydal bygdemuseum. På veien dit fortalte Anders, som også er Armfeldt-spesialist, om den svenske general Armfeldts felttog mot Trondheim høsten 1718 og om karolinerhærens tilbaketrekning over fjellet mellom Tydal og Handöl, da over tre tusen soldater frøs i hjel i den kalde vinterstormen i januar 1719.

Tydal bygdemuseum ble vi tatt imot med et lite skuespill om felttoget. To menn, den ene utkledd som bonde og den andre som Armfeldt, fortalte om plyndringen av gårdene i Tydal før hæren trakk seg tilbake over fjellet. Museet hadde flere avdelinger med utstillinger: en basisutstilling om Tydals historie gjennom tidene, en bygdeutstilling om dagliglivet i Tydal, Singerloftet og i kjelleren om general Armfeldts tilbaketog over fjellet med utstilling av gjenstander fra felttoget (kanonkuler, sverd og div. feltutstyr) og kart over ruten. Vi kunne også lese om Norges største myntfunn fra VT/ tidlig middelalder (nedlagt ca. 1080) med 2253 sølvmynter, som ble funnet på gården Græsli i Tydal i 1878. Til dette funnet hørte også den kjente Græsli-spennen, en fugleformet spenne i forgylt sølv, dekorert i vikingtidens Ringeriksstil. På museets bygdetun Brekka arrangeres annenhvert år i januar friluftsskuespillet «Karolinerspelet i Tydal», som skildrer det siste døgnet før dødsmarsjen starter. I bussen fortalte Anders om kunstmaleren og friluftsmannen William H. Singer, som bygde seg en stor jakthytte i Tydal, hvor han jaktet og fisket fra 1911 til 1926. Da Thomas Angells Stiftelser i Trondheim, som eide mange av de tidligere plyndrete gårdene i Tydal, var villig til å selge dem tilbake, mente bøndene i Østbygrenda at prisen var for høy. Singer løste tvisten ved å kjøpe gårdene og gi dem tilbake til bøndene.

Ved Storaunstuggu, like ved Tydal kirke, gjorde vi en kort stopp. Huset, som er fra 1666, er Tydals eldste bygning. General Armfeldt og hans soldater skal ha stoppet her og plyndret gården dagen før tilbaketrekningen over fjellet. Huset er et av de få som er bevart fra tiden før felttoget.          


Da vi ankom Selbu Bygdemuseum, ble vi tatt imot av to guider i flotte selbugensere, som viste oss rundt i utstillingene. Museet holder til i den gamle prestegårdslåna fra 1745 ved Selbu kirke, og bygningen er i dag fredet.

Her delte vi oss i tre grupper, der den ene gruppen ble med Øystein for å se Selbu kirke. Kirken, opprinnelig en romansk steinkirke fra ca. 1150, er nå betydelig utvidet (1800-tallet) og restaurert (1900-tallet). Rester av middelalderens utsmykning ser vi i den opprinnelige vestportalen med sine søyler, kapiteler og masker i tårnfotens kapell og i tympanonfeltet, med kors og rosetter, som er plassert over dagens nordportal.

Museet rommer flere utstillinger som viser et bredt spekter av bygdas mangfoldige kulturhistorie innen håndverk, husflid og industri. Hovedattraksjonen er strikkeutstillingen, og guiden fortalte at museet har Norges største permanente strikkeutstilling, med over 350 utstilte strikkede                       gjenstander. Selbustrikking, med det karakteristiske rosemønsteret, har dype og lange tradisjoner i bygda, og har siden 1890 vært en viktig næringsvei. En annen viktig næring i Selbu var kvernsteinsproduksjon. Den varte fra ca. 1500 til 1900. Kvernsteinen fra Selbu var spesielt kjent for sin gode kvalitet, og selbustein ble eksportert i store mengder over hele verden. Vi fikk høre at det er registrert mer enn 1000 små og store brudd inne i fjellet. Museet hadde en stor samling med utstilte gjenstander fra kvernsteinshistorien, bl.a. redskaper og verktøy, matutstyr og klær. Etter et kort besøk i museumsbutikken, med mange fine strikkeprodukter, kjørte vi til Trondheim Lufthavn på Værnes.


Her tok Norwegians fly DY777 oss tilbake til Gardermoen og Oslo etter en innholdsrik og fin tur, men uten at vi hadde fått se Storsjöodjuret.

Vårturen 2017 går til Bayern i Tyskland fra 18. - 22. mai. 

Norsk Arkeologisk Selskap inviterer sine medlemmer til en flott tur til Bayern i Tyskland. 


Torsdag 18.05.

10.00 – 12.15: Fly Oslo, Gardermoen – München

13.00 – 14.30: Lunsj i Freising, på Hofbräuhauskeller, Lankesbergstrasse 5 (ikke langt fra flyplassen)

14.30 – 17.30: Vi kjører til Manching (ca. 5 mil) og ser rester av borgen med et keltisk oppidum (3800 mål, ca. 10 000 innbyggere innenfor murene, største bosetning nord for Alpene 300 – 500 f.Kr.), videre til Eining i Neustadt og ser Castel Eining (romersk auxilliarkastell (ca. 100–400-tallet), deretter til Weltenburg og ser benediktinerklosteret og det berømte Donaudruchbruch (en bratt, trang innsnevring i elven) samt det romerske festningsanlegget på Frauenberg (Castel Abusina, fra ca. 80–400 e.Kr).

17.30 – 18.30: Weltenburg – Regensburg

18.30: Innsjekking på Mercure Hotel Regensburg****

19.30: Middag på hotellet

Fredag 19.05.

9.00 – 10.45: Vi starter vår byvandring ved Niedermünster klosterkirke og får et innblikk i Niedermünsters historie samt Regensburgs historie i romertid og middelalder. Vi deler oss i to grupper. Den ene går og ser Document Niedermünster og Niedermünster kirke. Den andre ser gamlebyen med Porta Castra Regina / Alter Kornmark, Dom, Alte Kapelle med Campanile og Steinerne Brücke (Steinbroen).

10.45 – 12.00: Gruppene bytter.

12.00 – 13.30: Lunsj på Regensburg Ratskeller

14.00 – 16.00: Buss til Kelheim, hvor vi besøker det arkeologiske museet (med vekt på oldtid og førromersk tid). Vi ser også en rekonstruert del av et keltisk oppidum (Alkimoennis) der. Museet fikk en europeisk ærespris i 1983.

16.30 – 18.00: Vi besøker det karolingiske klosteret og Pfalz St. Emmeram (med overveldende barokkinteriør og to spennende krypter).

18.30: Tilbake på hotellet

19.30: Middag på hotellet

Lørdag 20.05.

8.30 – 9.00: Vi setter de pakkede koffertene i bussen, for i dag går turen mot Bamberg.

9.00 – 11.00: Vi busser til Penk (i Unteren Naabtal) og besøker St. Leonhards kirke, en av de eldste bevarte landkirkene i Tyskland (arkeologi i en karolingisk-ottonisk landkirke), tingsted, kjører videre til Kallmünz og ser borganlegget fra 900-tallet og borgen fra 1200-1300-tallet.

12.00 – 13.30: Lunsj i Kallmünz (på Gasthaus Zum Eicherberg?)

13.30 – 15.00: Vi reiser videre til Ensdorf og ser Stephanstårnet (campanile fra 1075).

15.00 – 18.00: Ensdorf – Bamberg

18.00 – 18.30: Innsjekking på  Fürther Hotel Mercure Nürnberg West***

19.30: Middag på hotellet

Søndag 21.05.

9.00 – 11.00: Vi besøker domkirken med den berømte Bamberger Reiter (Bamberg-rytteren), en steinskulptur fra 1100-1200-tallet, og relikviene til Henrik II, den siste ottonske keiser, og hans kone Kunigunde.  

11.00 – 12.00: Vi går en tur på egen hånd eller med guide og gjør oss kjent i byen.

12.00 – 13.30: Lunsj på Hofbrau

14.00 – 18.00: Vi besøker stedene som omkranser byen (med buss og litt til fots): Domberget, Alte Hofhaltung, St. Jakobs kirke og St. Michael-klosteret.

19.30: Middag på hotellet

Mandag 22.05.

8.30 – 11.00: Bamberg – München Flugplatz

12.55 - 15.05: SAS München – Oslo

saltlagerjpgfotojpgbambergerrathausbambergrdhusjpgbambergjpgaltehofhaltungibambergjpgbamberg2jpg

Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg

Skåne og Roskilde 7. - 11. juni 2012

Årets tur til Skåne og Roskilde var lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Styret og våre to svenske fagguider, professor i middelalderkunsthistorie, Jan Svanberg, Stockholm og professor i arkeologi, Lars Larsson, Lund. 84 medlemmer deltok på turen.

Torsdag 7. juni

Avgang med DFDS Seaways, Crown of Scandinavia kl. 17.00 Om kvelden var det festmiddag om bord i restaurant Blue Riband der preses Christen Aass ønsket velkommen og orienterte litt om turen og hva vi skulle se de fire neste dagene. Skåne er Sveriges rikeste len på slott, middelalderkirker, borger og fornminner.

Fredag 8. juni

Etter ankomst København og frokost om bord, ble vi møtt på kaien av to busser som tok oss gjennom byen og over Øresundbroen via Malmø til Lund. Første stopp på dagens program var Domkirken i Lund. Kirken er fra tidlig 1100- tallet da Lund ble erkebispesete for hele Norden (1103). Den er innviet til St. Laurentius. Til tross for hårdhendt restaurering på 1800-tallet, er domkirken et mesterverk i Lombardisk steinhuggerkunst i Norden. Spesielt må fremheves den vakre romanske apsis med sine blindarkader, den nordre og søndre dørportalen og den søylebårne krypten. Jan Svanberg guidet oss først ned i krypten hvor vi fikk en orientering om kirkebygget og om Lunds posisjon i tidlig middelalder og senere som erkebispesete. Krypten, som ligger under koret, er den eldste delen av kirken - alteret der ble innviet i 1123. Den har 24 frittstående søyler som bærer det hvelvede taket, alle med ulik dekor. Jan fortalte at søylene er hugget av steinmesteren Donatus, som var av italiensk opprinnelse. Donatus død er nevnt i Necrologicum Lundense (de lundensiske kannikers dødebok): «Architectus et magisterii - operus Donatus». Jan pekte på to av søylene, som utmerker seg ved sine figurrelieffer. Tolkningen av disse varierer, men den nordre søylen synes å vise Samson med styrkebeltet som holder kirken oppe. Tilslutt viste Jan oss to arbeider av den tyske steinhuggermesteren Adam von Düren som kom til Norden på slutten av 1400-tallet: Sarkofagen til Birger Gunnersen, den siste erkebiskopen i Lund (foran alteret), og de oppmurte brønnsidene med satiriske figurscener og plattyske inskripsjoner i kryptens nordre del. I krypten fins også en rekke gravsteiner over domkirkens erkebiskoper og av forskjellige adelspersoner som var knyttet til kirken. Vi fortsatte opp i skipet. Kirken brant i 1234, og det opprinnelige tretaket ble da erstattet med gotiske krysshvelv. Vi vandret litt rundt i kirkerommet og betraktet bl.a.altertavlen (et gotisk triptyk fra 1398 med Maria og Jesusbarnet i midten), de rikt utskårne korstolene fra 1370- årene, portalene over altrene i tverrskipene og den store apsismosaikken av Joakim Skovgaard fra 1927. En av domkirkens største attraksjoner er det astronomiske uret Horologium Mirabile Lundense i nordre sideskip. Uret spiller to ganger pr. dag. Vi stilte oss opp for å høre klokkespillet kl. 12.00. Etter at uret har slått, høres «In dulci jubilo» fra kirkens minste orgel, samtidig som seks trefigurer, som forestiller de tre vise menn og deres tjenere, passerer foran den himmelkronede Maria med Jesusbarnet. Uret som er fra middelalderen er kraftig restaurert, men har beholdt sin opprinnelige astronomiske urtavle. Tilslutt gikk vi ut og betraktet de vakre portalene som er av typen «perspektivportaler» med søyler, kapiteler og arkivolter. Foruten vestportalen, som ble ødelagt av Zettervall da han 2 bygde om vestfasaden på 1800- tallet, er de tre andre intakte. Jan beskrev ornamentene og figurscenene i tympanumfeltene. Etter lunsj på museumsanlegget «Kulturen» i Lund, skulle vi besøke Historiska Museet i parken Lundagård på andre siden av veien. Her ligger, foruten universitetet og domkirken, de fleste av byens viktigste severdigheter og museer. På veien passerte vi flere runesteiner som er funnet forskjellige steder i Skåne. Den mest interessante av disse var Skårbysteinen som er utsmykket med en naturalistisk løve fremstilt i vikingtidens Mammenstil. Ved ankomst til Historiska Museet ble vi inndelt i 3 grupper og ble vist omkring i henholdsvis «Barbicum» med funn fra Uppåkra og Skånes jernalder (1.etasje), Kilian Stobaeus Kuriosakabinett og Otto Rydbecks sten-og bronsealdersal (2. etasje) og kirkesamlingen fra middelalderen med domkirkemuseet (3. etasje). Det mest interessante for oss var nok funnene fra Uppåkra da vi skulle besøke utgravningsstedet senere på dagen. Lars Larsson guidet oss rundt i utstillingen og fortalte om Uppåkra som har vist seg å være den største, mest funnrike og langvarige jernalderbosettingen i Sverige. I mer enn 1000 år (fra 100 f. kr – ca. 1000 e.kr) fungerte Uppåkra både som maktresidens og religiøs møteplass. Det mest iøynefallende blant alle funnene var det store antall gullgubber, nærmere 120 stykker, som ble funnet under utgravningen av et kulthus. Ifølge Lars utgjør disse det største funnet i Nord-Europa fra en enkelt bygning. Foruten redskaper og våpen, smykker og beslag, fant arkeologene også kirurgiske instrumenter, leirkar og glassperler. Et stort antall nebbfibulaer tyder på at slike kan ha vært masseprodusert på stedet. Lars antok at det også må ha vært en markedsplass på Uppåkra i tilknytningen til boplassen/byen. Etter at vi alle hadde sett de forskjellige utstillingene, satte vi oss i bussene og kjørte mot Dalby kirke og kloster som lå ca.10 km sørøst for Lund. På veien i bussen fortalte Jan Svanberg om kirken og stiftet Dalbys historie. Helligkorskirken i Dalby regnes for å være Skånes eldste steinkirke. Opprinnelig har kirken inngått i et kongsgårdsanlegg på et bakkedrag ved Romeleåsens utkant, og oppført rundt midten av 1000-tallet av den danske kongen Sven Estridsen. Ved stiftsinndelingen av Roskildestiftet i 9 nye stift i 1060, fikk kirken status av domkirke, idet Skåne ble inndelt i to bispeseter, et i Dalby og et i Lund, hver med sin domkirke. Grunnen til at danskekongen anla to stift i Skåne med bare en drøy mils avstand, kan være at han ønsket å ha gode relasjoner både til den tyske keiseren og erkebispesetet HamburgBremen på den ene siden, og viktige makthavere i England på den annen, der den danske kronen førsøkte å beholde fotfestet (som tilslutt gikk tapt i 1066). Dalby stift ble innrettet som misjonssentrum for misjonsbiskopen Egino (en kannik fra Westfalen) som på 1060- tallet kristnet Bleking og deler av Midt-Sverige med Skara som utgangspunkt. I Lund satt biskop Henrik - en representant for den angelsaksiske kirke. I 1066 da Henrik dør, flytter Egino over til Lund, og Dalby stift blir nedlagt. Kirken ble deretter et augustinerkloster, overdratt til munkeordenen av Lunds første erkebiskop, Asser, på 1100- tallet. Vi ankom Dalby og kirken som pga. oppussingsarbeider var dekket av stillaser. Vi gikk inn i kirken der Jan orienterte om kirken som har gjennomgått store forandringer. Det er nesten vanskelig å forstå kirkebygget slik det må ha sett ut i middelalderen da mesteparten av kirken nå er revet og ombygget. Av den tidlig romanske kirken fra 1000-tallet- som var en enkel, treskipet basilika uten tårn - er lite bevart. I det hvitkalkede kirkerommet kunne vi se blottlagte rester av den romanske kirkens kvadersteinsmurer. Et murparti i midtskipets søndre mur hadde en søyle med et karakteristisk kapitel innmurt i en nisje. Jan pekte på detaljer som 3 viser at de første steinmestrene kom fra Tyskland og trakk paralleller til domkirken i Hildesheim. Etter at augustinermunkene hadde anlagt sitt kloster, ble kirken utvidet mot vest med en prektig, søylebærende forhall som var flankert av to tårn. Forhallen som sto ferdig i 1120, er bevart, og likheten med krypten i Lunds domkirke, gjør det rimelig å anta at den er oppført av byggmestre derfra. Senere på 1200-tallet ble kirken utvidet mot øst med et kor like bredt som skipet, og på 1400-tallet ble det massive vesttårnet som delvis står i dag, reist over forhallen. Den engang så flotte dom- og klosterkirken fremtrer i dag svært redusert. Jan fortalte at den nåværende kirke er et resultat at en istandsettelse fra 1758. Kirken er uten kor, og kun to av skipets hvelv er bevart. Det nordre sideskipet er revet og vesttårnet er ombygget til et lavstammet innrykket tårn. Av inventaret framhevet Jan døpefonten som er et gotlandsk arbeid fra midten av 1100-tallet, tilskrevet den såkalte «Anonyme Mester». Kirkens øvrige middelalderinventar er fra gotikken. Ved inngangsdøren kunne vi betrakte en kopi av det eldste bevarte håndskrevne manuskriptet i Norden, den såkalte Dalbybok, som er en illustrert bibel fra 1000-tallet. På veien sørover mot Uppåkra fortalte Lars Larsson litt om Skånes topografi og forhistorie. Det går en skrå skillelinje gjennom Skåne fra sørøst til nordvest som deler landsdelen i to. Nord- Skåne har leirfattig jord med mye skog, mens det i sør er god, leirholdig jord og mye åkerland. Vi fikk høre at Skåne var det rikeste og mest befolkete område i Norden, og alt dette påvirker selvsagt det arkeologiske kartet. Skåne er rik på fornminner, og fra bussen passerte vi flere større gravanlegg: Rövarebacken ved Vinninge (gravhaug på 29 m i diam.), Jättegraven ved Klågerup, (ganggrav), Mångelsten (rester av runddysse) og Örnakulla (langdysse) i Svedala. Omkring 1080 var det etablert mange kirker i Skåne. Adam av Bremen nevner at det var omkring 300 – omtrent samme antall som nå, ifølge Lars. Lars ga også et kort resyme av den arkeologiske forskningen som har pågått i Skåne, fra den tidligste tiden på begynnelsen av 1800-tallet til den nylig etablerte institusjonen «Syd-Svensk arkeologi» som er et samarbeid mellom Lund og Malmø. Vi ankom Uppåkra og gikk et lite stykke til fots opp til utgravningsplassen som var dekket av et stort telt. Her holdt arkeologene nå på å avdekke et 40m langt stolpehus. Vi satte oss ned på benker langs den ene siden av teltet mens Lars orienterte om Uppåkra og hva arkeologene så langt hadde funnet. Navnet Uppåkra er første gang nevnt i 1085 i Knut den Helliges gavebrev til Lunds domkirkekapittel, men jernalderboplassen ble først oppdaget i 1934 da en skulle bygge en gård sørvest for Uppåkra kirke og fant tykke kulturlag. Undersøkelser ble innledet i 1996, der det bl.a. ble brukt metalldetektorsøk for å lokalisere bosettingen. Søket viste at det mest funnrike stedet lå rett sør for kirken, og i 2001 ble det satt i gang store arkeologiske utgravninger for å finne gården til høvdingen som styrte over Uppåkra. Lars fortalte at det på det 40 hektar store området er funnet strukturer etter 13 stolpehus i tillegg til kulthuset som ble funnet først. Flere av husene har brent ned, og mange ligger derfor i lag over hverandre. Dateringen av husene spenner fra 100 f. kr. til ca.1000 e.kr. da stedet ble fraflyttet. Bebyggelsen har vært størst i Vikingtiden da så mange som et tusentalls mennesker kan ha bodd her. Det er ikke funnet graver fra samme periode som bosettingen, men Lars fortalte at geofysiske undersøkelser i 2010 antyder at det kan ha vært en produksjonsplass (for metallarbeider?) på stedet. Uppåkra må ses som forløperen til byen Lund, som ble grunnlagt rundt 990. At bosetningen flyttet fra Uppåkra til Lund har trolig sammenheng med samlingen av Danmark og kongens, Sven Tveskjægs, innflytelse, samt kristningen av Skåne. 4 Etter en lang dag ankom vi tilslutt Clarion Collection Hotel, Planetstaden i utkanten av Lund, hvor vi sjekket inn og spiste en enkel middag.

Lørdag 9. juni

Etter en tidlig frokost forlot vi hotellet kl. 08.00 og reiste nordøstover på E22 mot Lyngsjö kirke. Etterhvert endret det flate landskapet seg, og topografien ble dominert av bakker og skogkledde åser. Dette nevnte Lars på turen dagen før, og han fortalte også om jernproduksjonen (fra myrmalm) i Nord-Skåne som ble eksportert til Europa – noe som førte til krangel om inntektene mellom konge og erkebiskop gjennom hele middelalderen. Etter ca. 1 ½ time ankom vi Lyngsjø kirke. Kirken er fra tidlig 1100- tallet, og er blant Skånes best bevarte middelalderkirker. Den har et rikt interiør med kalkmalerier, en unik døpefont og et «gyllent alter». Vi stoppet på utsiden av kirken, hvor Jan Svanberg først ga en orientering om selve kirkebygget. Bortsett fra koret, som tidligere ble avsluttet av en apsis og vinduene fra 1700- tallet i skipets nordvegg, ser kirken nokså lik ut slik den var i middelalderen. Vi gikk inn i skipet som i dag er hvitkalket, men under en restaurering på 1950-tallet ble det oppdaget kalkmalerier, som vi nå kan se på triumfbuen og i koret. Bildene framstiller bl.a. scener fra Jesu og St. Peters liv. Rød og oker er de dominerende fargene. Jan fortalte at maleriene er utført av den såkalte «Finja mesteren» da denne mesterens hovedverk er i Finja kirke. Mesteparten av de romanske kalkmaleriene i Sverige fins i kirker i Skåne, mens de gotisk er lenger nord. Alterfrontalen i Lyngsjö er det eneste av de «gyldne altere» som er bevart i en kirke hvor det har stått helt siden middelalderen. I Sverige fins et til, fra Bråddetorp kirke, men det står nå på museum. Danmark har flest av disse «gyldne altere», hvorav Lisbjerg alteret er det mest kjente. Altrene ble laget på begynnelsen av 1200-tallet og består av en forgylt kopperplate (derav navnet) som er festet på en plate av eik. Kopperplaten er inndelt i felter med fremstilling av ulike scener fra Bibelen, og over kopperplaten har alteret hatt en buet overbygning (altertavlen) som mangler her. I stedet har Lyngsjøalteret fått en gedigen altertavle fra renessansen. Jan viste oss døpefonten som er en av de fineste og mest interessante i Skåne. Døpefonten, som er av sandstein, er laget på Gotland og signert av steinmesteren Tove («Tove gjorde meg»). Hovedmotivet her er mordet på den engelske erkebiskopen Thomas av Becket i Cantebury katedralen i 1170. Scenene er fremstilt fortløpende som en frise rundt skålen, og alle detaljer fra hendelsen er med. Vi gjenkjente kongens riddere som drar over den engelske kanal og erkebiskopen som segner om ved alteret i katedralen. I et skriftbånd over kongeskikkelsen har steinhugger Tove risset inn navnet på kongen «Rex Henricus», slik at det ikke skal være tvil om hvem som utførte denne blodige handling. Døpefonten er datert til ca.1190. Neste stopp på dagens program var Havängsdösen som lå majestetisk til på et høydedrag opp for stranden ved Verkaåns utløp. Dyssen som er fra yngre steinalder (ca.3500 f.kr) er omkranset av stående steinheller som ble satt opp på 1800-tallet for å holde graven på plass og beskytte den fra å bli oppslukt av sand. Lars forklarte hvordan landskapet her så ut i steinalderen da havet sto 4 m høyere og 30 m lengre inn. Dyssen lå da i strandkanten. Den ble oppdaget på midten av 1800-tallet under en ekstrem storm da mye av sanden som lå over blåste bort. Havängsdösen er den best bevarte og vakreste langdysse i Skåne. Lars fortalte at mange av haugene vi ser i landskapet her er sandansamlinger og ikke forhistoriske gravhauger. Ca. 1km ut i havet herfra er det funnet fiskeredskaper. Dette kan 5 tyde på at det må ha vært en beskyttet havn her i tilknytning til åen (elven). Lars nevnte at det ved elven også er funnet rester av stolper fra jernalderen. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte videre sørover til St.Olof’s kirke som er viet til den norske helgenkongen St. Olav. Kirken er Nordens best bevarte valfartskirke, og en av de mest gåtefulle. Den hvitkalkede, tårnløse kirken har utgangspunkt i en opprinnelig beskjeden 1200-talls kirke med skip og kor som i gotisk tid ble utvidet med et nytt langskip mot vest og et stort, tårnlignende våpenhus på begge sider av langskipet( hvorav det nordre nå er revet.) Det søndre våpenhus fikk i 1870 årene en kamtakket, historistisk overbygning og rommer nå kirkens klokker. Vi gikk inn i kirken der det høye kirkerommet med sine kalkmalerier og mange altre gjorde inntrykk. Vi satte oss ned på benkene i skipet og Jan orienterte om kirkens historie og utsmykning. Stjernehvelvene i det todelte skipet var overalt prydet med en grenornamentikk fra midten av 1400- tallet som også ble gjentatt i korets to hvelv. Mens denne ornamentikken var relativt velbevart, var kirkens øvrige kalkmalerier på skipets endevegger kun fragmenter av et opprinnelig storstilt billedprogram som ble malt umiddelbart etter oppførelsen av det gotiske skipet tidlig på 1400- tallet. Kirkens viktigste kunstverk er knyttet til altrene, og i sin storhetstid hadde St. Olof’s kirke ni sidealtre, hvorav i dag kun tre er bevart, foruten hovedalteret. I tillegg har kirken en rekke velbevarte trefigurer. Vi gikk rundt i kirken med Jan som stoppet ved de forskjellige alterene og forklarte billedfremstillingene for oss. I koret, ved nordveggen var det oppsatt en figur av kirkens skytshelgen – St. Olav som, underlig nok, har fått en sentral plassering i den skånske religiøse middelalderverdenen , hvor en finner ca. 20 Olofskirker innviet til den norske helgenkongen. I sin høyre hånd holder han sitt martyrsymbol, øksen, som pilegrimene strøk seg med for å bevare sin helse og vinne kraft og styrke. Selvsagt måtte også vi teste ut øksens magiske virkning. Jan fortalte at dyrkingen av St. Olav i Skåne har holdt seg helt fram til 1900-tallet, og gjennom hele 1700- tallet var kirken en meget søkt valfartskirke. I et protestantisk Norden er denne kirken, med alle sine sidealtere og gotiske skulpturer fra katolsk tid, ganske enestående. Tilslutt gikk vi ut av kirken for å betrakte St. Olof’s kilde, hvor folk så sent som på 1700- tallet søkte lykke og helse. Vi skulle spise lunsj i nærheten, på Kronovalls vinslott, en herregård med en slottslignende hovedbygning fra 1890- tallet i nybarokk stil. I empiresalen i 1.etasje var det dekket et nydelig langbord hvor vi ble servert en utmerket lunsj. Etterpå kunne vi vandre rundt på egenhånd i den vakre parken. Vi satte oss igjen i bussene og kjørte østover hvor vi skulle besøke Glimmingehus, Sveriges best bevarte middelalderborg. Borgen, som i dag eies av den svenske stat, ble oppført i 1449 av den danske adelsmannen Jens Holgerson Ulfstand – riksadmiral og tidligere stattholder på Gotland. Det enorme steinhuset med sine proposjoner og inndeling fremstår som da borgen ble bygd for over 500 år siden. Ved inngangspartiet til steinhuset ga Jan Svanberg en kort oppsummering av borgens historie mens vi kunne betrakte våpenskjoldene til byggherren og hans to koner, Holgerd Brahe og Margrethe Trolle på relieffet over døren. Relieffet er et verk av steinmesteren Adam von Düren, men det er usikkert om det også er han som var arkitekten for borgen. Borgen er bygget som en vannborg, og er omgitt av vannfylte vollgraver på alle fire sider. Det 30 m lange og 26 m brede steinhuset er i fire etasjer, og murverket er massivt med opptil 2,6 m tykke vegger. Glimmingehus er en borg innrettet med henblikk på forsvar, med vollgraver, vektergang, skyteskår og innvendig fallgitter. Vi delte oss i grupper og gikk inn i borgen. Det var trangt og mørkt med mange trapper. Nederst lå kjøkkenet, forrådskamrene og tjenestefolkets kvarter, og herfra førte en trapp opp til beboelsesrommene i 1. etasje. Vi beveget oss oppover i etasjene. I 2. etasje lå riddersalen – 6 bygningens praktrom, og et mindre rom, det såkalte borgkapellet eller frustugan. Her pekte Jan på et kalksteinsrelieff på sørveggen med en korsfestelsesscene og en fremstilling av Maria i stråleglans på østveggen, begge utført av Adam von Düren på begynnelsen av 1500 -tallet. I borgens 3. etasje lå Skytterloftet. Skytterloftet hadde skyteskår og en tidligere utvendig vektergang av tre. Det var lett å orientere seg i borgen da det var satt opp plansjer med informasjon om hvert rom. Vi fortsatte nordover til Simrishamn og videre langs kysten til Kivik hvor vi skulle se Sveriges største bronsealdergrav – en ganggrav fra slutten av eldre bronsealder (ca.1400-1300 f. kr.) På veien dit orienterte Lars Larsson om gravanlegget og fortalte om de utgravningene som var gjort der tidlig på 1900-tallet. I 1931, i forbindelse med en større restaurering av graven og røysa, ble det satt i gang arkeologiske utgravninger, der en fant spor etter menneskelig aktivitet , bl.a. stolpehull og rester etter en mannsgrav (øvre hjalten på en dolk, en bronseknapp til sverd, samt en gullring.) Det ble også funnet flere brente og ubrente menneskebein. Vi forlot bussene og spaserte det lille stykket opp til den enorme steinrøysa som måler 75 m. i diameter. Etter restaureringen er gravkammeret blitt gjort mer tilgjengelig, idet det er anlagt en åpen gruset gangvei inn til graven og en port med en krypt over graven hvor besøkende kan beundre den restaurerte hellekisten. Det var trangt i krypten, så Lars måtte dele oss i flere mindre grupper. Vi fikk høre at gravrommet i og rundt hellekisten inneholdt flere begravelser og at disse var blitt nedlagt her over en lengre periode, den siste ca. 800 f. kr. Vi beundret de flotte gravhellene som var dekorert med forskjellige symboler fra bronsealderens forestillingsverden, bl.a. hjulkors, skip, hester, lurblåsende menn og kvinner i prosesjoner. Lars fortalte at det ca. 300 m sør for Kivikgraven ligger et stort gravfelt, Ängakåsen, fra yngre bronsealder som omfatter ca. 130 synlige steinsettinger, bla en stor skipssetting, og rester etter to såkalte kulthus. En tror at dette stedet har vært brukt til ritualer og seremonier for levende og døde i bronsealderen. Tilslutt tok vi en kaffe på den hyggelige Café Sågmöllan, en gammel sagmølle fra 1870-årene som lå like ved gravanlegget. Deretter kjørte vi tilbake til hotellet og møttes igjen til middag i storsalen på det ærverdige Grand Hotel i sentrum av Lund.

Søndag 10. juni

I dag skulle vi reise helt sør i Skåne til Trelleborg og Kåseberga i nærheten av Ystad. Denne dagen sto forhistorien i fokus. På veien fortalte Lars Larsson om landskapet vi passerte og pekte ut fornminnene langs ruten. Dette området er svært rikt på fornminner og det tetteste med kirker fra middelalderen. Et stort antall bronsealderhauger er bevart, og vi passerte flere av dem på veien. De var godt synlig i terrenget da de lå oppe på små høydedrag. Flere lå også sammen i grupper. Lars ga et lite foredrag om bronsealderen i Skåne og de mange funn som er gjort. Vi fikk høre at mange av haugene er blitt plyndret, noen i forhistorisk tid – andre på 1800-tallet. Av opprinnelig ca. 2000 hauger er nå 90 % pløyet i stykker. Det er ingen kistegraver bevart fra dette området. Første stopp i dag var «Bolmers högar» ved Vellinge som lå like ved veien øverst oppe på en vidstrakt ås. Utsikten herfra var helt fantastisk, og en kunne bla.se et tyvetalls kirketårn. Det er de to største haugene her som har fått navnet «Bolmers Högar». Haugene er fra eldre bronsealder og er datert til ca. 1300 f. kr. De er ca. 25 m i diameter og 4 m høye. Lars fortalte at de to haugene danner det nordligste partiet av et omfattende fornminneområde, «Steglarps gravfelt», som består av 12 gravhauger, og at området er ett av Nordens absolutte største bevarte haugkompleks fra bronsealderen. I yngre bronsealder ble graver ofte nedsatt i periferien av hauger fra eldre bronsealder. Det er derfor fremdeles mulig å finne rester etter begravelser i haugene. 7 Vi fortsatte videre til Haslöv hvor det er funnet et tyvetalls dysser og deler av en palisadevei i forbindelse med gravingen av den nye motorveien E22. Både dyssene og palisadeveien er datert til yngre steinalder. Vi ble sittende i bussene, men Lars fortalte om stedet. Av dyssene er ingenting bevart, hverken av kamrene eller overliggeren (taksteinen). Det ble funnet 5000 eikepåler fra palisadeveien, men en vet ikke hvor langt denne veien har strukket seg. En mener at veien kan ha ført til et flintbrudd ved Malmø der en i forhistorisk tid hentet ut flint. Lars pekte ut stedet for utgravningen. Vi fortsatte videre på motorveien mellom Malmø og Trellebord til Skegrie og Skegriedösen som er en av de fineste megalittgravene i Skåne. Her eksisterer dyssen i direkte nærhet til den romanske kirken. Den blottlagte langdyssen består av en steinkiste med fire kraftige steinblokker og en takstein. Lars fortalte at steinene er morenesteiner som er plukket ut ved kysten og ikke hugget ut av fjellet. Ytterkanten av graven er markert med 17 randsteiner. Gravkammeret ligger øst-sørøst, dvs. der solen står opp. Lars fortalte at det er funnet et stort antall megalittgraver i dette området, men fordi veldig mange er blitt forstyrret av intensivt jordbruk, har de gitt lite gravgods. Ofte ble det lagt jord over dyssen, slik at kun taksteinen var synlig. Selv om det bare er en steinkiste i den enkelte dysse, kan den ha hatt flere gravlagte som er kommet til etterhvert. På et par av steinene var det risset inn skålgroper, noe som er uvanlig på denne tid da slike tilhører bronsealderens forestillingsverden. Lars påpekte at Skegrie dyssen således er viktig, idet den dokumenterer anvendelsen av skålgroper allerede i yngre steinalder – skjønt en kan ikke se bort fra at disse er hugget inn senere. Tilslutt nevnte Lars at de ønsket å bevare en del av dette unike kulturlandskapet for fremtiden, men at det er vanskelig, fordi de da må gripe inn i bøndenes dyrking. Vi ankom byen Trelleborg som er Sveriges sørligste by. Vi observerte at de også hadde palmer i hovedgaten her, (som visstnok tas inn om vinteren). Vi kjørte videre til borgen der vi hadde bestilt omvisning, og delte oss i to grupper med hver vår guide som var Fie Winther Haagendal og Peter Ross Lindholm fra museet. Vi fikk høre om oppdagelsen av borgen, og om utgravningene som er gjort i området. Der borgen ligger var det tidligere en sukkerfabrikk, og området har vært industriområde i 100 år. Ringborgen i Trelleborg ble gravd ut i 1988-91 og er den siste av de store ringborgene som er funnet fra Danmarks vikingtid. Guiden fortalte at det ble gravd ut ca.10.000 m2. Borgen har vært tilnærmet sirkulær, 143 m i diameter, og har bestått av en kraftig 12 m bred og 4 m høy jordvoll med palisadevegger og ytre vollgrav. Det er ikke funnet spor etter hus eller beboelse inne i borgen. I dag er ca. 1/4 av ringborgen rekonstruert, og veggene er bygd opp på de funn av stolpehull som ble avdekket under utgravningen. Guiden fortalte at selv om mye av veggen nå er bygget opp med et betongskjelett i kjernen, så er trellene (de halvkløyvde rundstokkene) som utgjør den ytre palisadeveggen i borgen, satt opp med en helling på 60 grader inn mot den midtre veggen slik det var opprinnelig. Inne i borgen står nå en rekonstruksjon av et hus som ble oppført her på 1300-tallet.. Tilslutt nevnte guiden at byggingen av ringborgen må ses i sammenheng med danskekongen Harald Blåtanns rikssamling og Jellingdynastiets konsolidering av kongemakten over Skåne på 980- tallet. Borgen lå strategisk til ved kysten og den gamle ferdselsåren som gikk til Uppåkra (Lund). En antar at borgen ble forlatt i begynnelsen av 1000-tallet da maktsentret flyttet til Lund og det ikke lenger var behov for borgen. Vi besøkte museet og inntok en enkel lunsj i museets kafeteria. Etter lunsj kjørte vi østover mot Tullstorp og passerte Jättegraven, en langhaug som Lars Larsson tidligere har undersøkt. 8 Vi ankom Tullstorp kirke som i sin helhet er et bygg fra 1800-tallets historisme: en nyromansk korskirke med et åttekantet sentraltårn, oppført i rød tegl. Det var ikke kirken vi skulle se, men den store runesteinen som sto på kirkegården på østsiden av kirken. Lars fortalte at steinen ble funnet i forbindelse med nedrivingen av den gamle middelalderkirken i 1846. Den 2 m høye steinen som var innmurt i kirkens kor, ble da flyttet ut til kirkegården. Den kortfattede runeinnskriften, som står i sterk kontrast til det storslåtte kunstverket, lyder: «Klippe og Åse reiste dette minnesmerke etter Ulv». Innrammet av innskriften, som følger steinens ytterkant, er det bilde av et stort, firbent dyr, og under dette, et skip med drager, rorgjenger og skjold. Lars refererte til det store dyret som Fenrisulven, og at steinen framstilte Ulv på vei i skipet mot Ragnarok. Det ble en diskusjon om det store dyret da noen mente det representerte løven, og at steinen derfor måtte tolkes inn i en kristen kontekst. Prototypen for løvefremstillingen synes å være løven på Harald Blåtanns store Jellingstein, et kristent monument som på baksiden har en fremstilling av den korsfestede Jesus. Det er kanskje derfor naturlig å oppfatte Tullstorp steinen som en velstående manns kopi av denne. Steinen er utført i vikingtidens Mammenstil (der det store dyret først opptrer) og er på stilhistorisk grunnlag datert til tidlig 1000-tall. Denne dateringen passer også bra med de politiske og religiøse forholdene i Danmark. Vi fortsatte videre østover mot Ystad til Kåseberga der vi skulle se «Ales stenar». På veien passerte vi mange flotte gravhauger og vakre gårder, og Lars fortalte litt om middelalderbyen Ystad. Etter ca. ½ time ankom vi Kåseberga og «Ales stenar», Nordens største skipssetting. Fra skipssettingen, som var plassert oppe på det høyeste punktet ved kysten, var det en storslått utsikt over Østersjøen mot Bornholm. Lars fortalte om skipsettingen som var hele 67 m lang og besto av 59 steiner. Steinene som formet skipets rælinger, var lavest mot midten og steg i høyden frem mot de to stavnsteinene som begge målte ca. 3 m. I midten var det en mindre stein, den såkalte «altersteinen», og ved sørøstsiden lå «rorsteinen». Kun en enkelt stein i monumentet manglet, slik at det opprinnelig har hatt 60 steiner. Vi fikk høre at steinene var omhyggelig plukket ut: de langs sidene (rælingssteinene) var av granitt, mens de høye stavnsteinene og de to mindre steinene var av den sjeldne sandsteinen med kvartsitt som fins i området rundt Simrishamn. Lars fortalte at formålet med monumentet er sterkt omdiskutert. Var det fra bronsealder, jernalder, gravplass eller rituell offerplass? Det har vært foreslått at skipssettingen kan ha vært en slag astronomisk observasjonspost, (dvs. at steinene er plassert på en bestemt plass i forhold til solens bane), en teori Lars ikke hadde noen tro på. Arkeologiske og geologiske undersøkelser på 1980-tallet, antyder at området rundt «Ales stenar» har vært en gammel gravplass i jernalderen, og helt opp til vikingtid har det foregått gravlegging inne i skipssettingen. Imidlertid er det ikke funnet noen graver. Det har også pågått rituelle handlinger her, både i stein- og bronsealder, da det er påvist skålgroper på flere av steinblokkene. C14 dateringer av trekullbiter bekrefter en datering til yngre jernalder, noe som også passer godt med monumentets form. Lars nevnte andre store skipssettinger, bl.a. den største av dem alle: Den ca. 350 m lange skipssettingen i Jelling mellom Nordhaugen og Sydhaugen. Det er ikke funnet noen storgård i nærheten som kan relateres til skipsettingen, men stedet kan ha fungert som en kombinert kultplass/samlingsplass for befolkningen i den omkringliggende jernalderbygd. Siste stopp på dagens program var helleristningsfeltet ved Järrestad, ca. 5 km vest for Simrishavn. Helleristningsfeltet som har flere enn 500 figurer, er Skånes største. Feltet ligger i dag litt bortgjemt, men etter en kort spasertur på en noe tilgrodd grusvei, sto vi plutselig foran det store, svakt skrånende berget. Vi kunne gå over hele feltet og betrakte de enkelte figurene. 9 Helleristningene var ikke malt opp og viste seg derfor ved første øyekast noe svakt på det grå berget. Skip i alle varianter dominerte, fra store langskip med tallrikt mannskap til enmannsbetjente småbåter. Ellers gjenkjente vi de vanlige bronsealdersymbolene som solhjul, hester, mennesker og økser, samt en rekke fotavtrykk. Et morsomt innslag var det dansende trollet i fugleperspektiv. Feltet har vært brukt over en lang periode og er datert generelt til bronsealderen (ca. 1800-500 f. kr.) da det ikke fins noe arkeologisk materiale herfra. Feltet har aldri vært målt opp. Tilslutt nevnte Lars at navnet Järrestad betyr Järres sted (gård eller plass), og at en under utbygging av veien her traff på noen store stolpehull som tyder på at det har ligget en stor gård her. Undersøkelser har påvist 30-40m lange hus som var bebodd mellom 700-1000 tallet e. kr. Vi kjørte vestover igjen, og på veien takket vi og tok farvel med Lars Larsson som skulle hjem til sin gård i Västra Nöbbeløv i Sør-Skåne. Vi fortsatte videre mot Malmö på motorveien E65 og passerte Börringe kloster som nå er en herregård i klassisistisk stil fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi skimtet den vakre gulkalkede murbygningen som lå ved en liten sjø. Börringe kloster som ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet var et nonnekloster og tilhørte benediktinermunkene. Jan Svanberg ga et lite foredrag om benediktinerordenen og de senere munkeordenene som kom til Sverige. Dagen ble avsluttet med festmiddag og taler på restaurant Stäket som holder til i et av Lunds eldste hus. Preses Christen Aass takket for turen og overrakte gaver. En spesiell takk gikk til Sonja Robøle som hadde nedlagt mye arbeid i forbindelse med turens program.

Mandag 11. juni

I dag skulle vi besøke Malmö og Malmöhus slott og avslutte turen i Roskilde med besøk i Vikingeskipsmuseet. Vi stoppet på Stora Torget i Malmö hvor vi ble tatt imot av byguide Eva Lindstöm. Hun skulle vise oss Gamla Staden, senmiddelalderens Malmö, med sine trange gater prydet med tegl- og bindingsverkshus fra 1500-tallet. Vi fikk først en historisk innledning om byens utvikling fra fiske- og bondelandsby under erkebispesetet i Lund på 1100- tallet til bygrunnleggelse på midten av 1200- tallet. I løpet av 1300-tallet vokste Malmø til en by med flere tusen innbyggere, med borg og kongelig mynt på midten av 1400-tallet. Vi fikk høre at gamlebyens hovedakse strakte seg fra borgen Malmöhus i vest til torget i øst. Adelgatan var byens hovedgate i middelalderen. Mens vi sto på det enorme torget som ble bygd på 1530-tallet, og som i dag er byens sentrum, fortalte guiden om de omkringliggende husene, bl.a. Gamle Rådhuset, Residenset og Jörgen Kochs gård. Rytterstatuen på torget viste svenskekongen Carl X Gustav (konge i Sverige fra 1654- 1660) som slo danskene i 1658 og gjorde Skåne svensk for all tid. Da hadde Skåne vært under Danmark siden slutten av 900-tallet. Vi passerte St. Petrie kirke – en stor steinkirke fra ca. 1300, inspirert av hanseatenes gotiske kirkebygg i rød tegl. Vi gikk videre nedover Kalendegatan til Malmös eldste hus, Kompanihuset fra 1520 og videre til det Flinsburgske hus på hjørnet av Skomakergatan og Sødergatan som var byens grense på 1600- tallet. Tilslutt gikk vi over Lilla Torget som var omgitt av vakre bindingsverkshus fra 1500 og 1600- tallet. Etter ca. 1 times byvandring, var det avreise til Malmöhus slott hvor vi ble ønsket velkommen av museumspedagog Thomas Persson. Vi delte oss i 2 grupper for omvisning i henholdsvis slottet og Malmö Museer som i dag er en del av det store komplekset. Vi fikk først en orientering om slottets historie i borggården. Festningen Malmöhus ble grunnlagt av unionskongen Erik av Pommern i 1434 og må ses i forbindelse med kongens innføring av Øresundstollen mellom 1426 og 1429. Kongen hadde monopol på handelen, og borgen ble strategisk plassert slik at den kunne forsvare både byen Malmø og kontrollere 10 skipsfarten over Øresunds søndre del. Borgens betydning ble ytterligere understreket i 1444 da Danmarks sentrale mynt ble lagt til Malmöhus. Av denne borgen er porttårnet og deler av nordfløyens murverk bevart. Vi fikk høre at Malmöhus fikk sitt nåværende utseende på midten av 1500-tallet da kong Christian 3. ombygde borgen til et moderne forsvarsverk og praktfullt renessanseslott med bolig for lensherren. Den nordre fløyen med renessanseslott og to av de runde kanontårnene står fremdeles. Senere har borgen vært fengsel, og i 1937 ble anlegget en del av Malmö Museer som holder til i de moderne teglfløyene rundt borggården. Vi gikk inn i slottet via et trapperom på søndre langside og opp i Christian 3.’s flotte Riddersal. Inventaret her var ikke det opprinnelige, men samlet sammen over tid, og skulle gi et inntrykk av hvordan salen hadde sett ut på 1500 og 1600-tallet. I det tilstøtende Kongens Dagligrom, kunne vi betrakte en kopi av de berømte danske gullhornene fra Gallehus. Vi fikk høre at hornene ble gitt i gave til Malmö by etter krigen av danskene som takk for at de hadde reddet så mange mennesker, spesielt jøder, under krigen. Kopiene skal visstnok være de beste som fins av gullhornene. Vi gikk ned trappen til etasjen under som inneholdt lensherrens leilighet, og fortsatte ned til Borgstuen i kjelleren (som tidligere var soldatenes kvarter) til det nord-østlige kanontårnet som var forbundet til slottet med en hvelvet skyttergang. Tilslutt gikk vi inn i museet. Museet på Malmöhus rommet fine kunst og tekstilsamlinger i tillegg til det gamle bymuseet der vi kunne følge den dansk-svenske historien gjennom århundrene. Noen av oss fikk også med seg utstillingen «Mode utan midja» - en utstilling om 1920- årenes kvinnemote. Vi inntok en lett lunsj med baguette og kaffe i Stora Borgstugan på slottet før vi satte oss i bussene og kjørte videre. Vi krysset Øresundbroen, passerte i utkanten av København og ankom Roskilde og Vikingeskipsmuseet. Her ble vi tatt imot av tre guider, Adam Ring, Louise Palme og Rolf Fabricius som fortalte om bakgrunnen for museet og de arkeologiske utgravingene av de fem Skuldelevskipene. Vikingeskipsmuseet er Danmarks museum for skip, sjøfart og båtbyggingskultur i oldtid og middelalder. Det er et interaktivt museum som, foruten utstillingen av de originale Skuldelevskipene, driver med marinarkeologiske undersøkelser og eksperimentell arkeologi med båtbygging, gammelt håndverk og seilas. Museet har en stor og meget aktiv formidlingsavdeling. Guidene fortalte at utgangspunktet for museet er Skuldelevskipene som ble funnet i1962 i det trange sundet ved innseilingen til Roskilde by. Skipene, som alle er fra midten av 1000- tallet, var blitt senket for å sperre innløpet til den viktige handelsbyen. Den eldste del av museet er Vikingskipshallen som åpnet i 1969. Vi delte oss i tre grupper, og den ene gruppen fortsatte inn i Vikingskipshallen. Hallen er bygget som et stort monter av glass og betong over de fem skipene. Bare ca. halvparten av skipenes treverk er bevart, men de er gjenoppbygd på et skjelett av jern og gir således en illusjon om hvordan de har sett ut. De fem skipene representerer ulike skipstyper fra vikingtiden – to handelskip (Skuldelev 1 og 3), ett havgående krigsskip (Skuldelev 2), ett mindre leidangsskip (Skuldelev 5) og en frakt/fiskebåt (Skuldelev 6). I hallen viste de en film om vikingskipenes historie, og i underetasjen kunne vi se utstillingen «Hjerteblod – 50 år med vikingernes skipe» - en jubileumsutstilling for oppdagelse av skipene. Vi fortsatte over til Museumsøen som er museets siste tilskudd og stedet for den eksperimentelle virksomheten. Her ligger båtværftet, hvor de bygger kopier av vikingskip og tradisjonelle nordiske trebåter, og verksteder som viser vikingtidens verktøy og demonstrerer gamle byggeteknikker. Her er også Aktivitetshuset hvor skole- og formidlingstjenesten holder til. Guiden fortalte at det i forbindelse med anleggelsen av Museumsøen i 1997, ble funnet ni skip fra vikingtid og middelalderen. Dette skipsfunn, Roskildeskipene, er et av de mest betydningsfulle skipsfunn i Danmark etter Skuldelev, bl.a. ble det funnet en fjerdedel av et langskip fra 1025 som til nå er det lengste vikingskip som er funnet med sine 37 m og et 11 mannskap på over 100 mann. Dette skipet var bygget til krig og troppetransport, og den store besetningen tyder på at skipet har tilhørt en betydelig stormann, kanskje en konge. Tilslutt gikk vi over til Museumshavnen med museets båtsamling, hvor vi kunne se originaler og rekonstruksjoner av mange ulike båter fra vikingtid og senere. Båtsamlingen teller 40 fartøyer og er den største samlingen av klinkerbygde trebåter i Danmark. Her lå også kopiene av de 5 Skuldelevskipene som blir aktivt brukt til tokt og havseilas. Etter et besøk i museumsbutikken som hadde et rikelig utvalg av bøker og kopier av arkeologiske gjenstander, inntok vi en sen lunsj/tidlig middag i restaurant «Snekken» som var en del av museet. Tilslutt satte vi oss i bussene for aller siste gang og dro ut til Kastrup der vi skulle ta flyet hjem til Gardermoen kl. 20.05. Referat: Elisabeth Farnes . 12

Normandie, 19. - 24. mai 2011

Marit W. Kalland og Elin Dalen

Årets tur til Normandie ble lagt opp av Svein Erling Lorås og Sonja Robøle sammen med Christen Aass, Egil Mikkelsen og Elisabeth Jerkø. Bakgrunn for turen var 1100- årsmarkeringen for Gange-Rolvs utnevnelse til greve av Rouen.

Torsdag 19. mai

På flyplassen Charles de Gaulle, Paris, ventet to busser på 82 forventningsfulle medlemmer av Norsk Arkeologisk Selskap. Første stopp var i St. Claire sur- Epte, hvor utnevnelsen og avtalen mellom Karl «den enfoldige» og Gange-Rolv ble inngått. Stedets kirke har glassmaleriet som viser utnevnelsen av Gange-Rolv til greve av Rouen. Dette fikk vi et glimt av da vi passerte kirken med bussene. Jernbanerestauranten i den lille byen, som vel aldri før hadde hatt så mange gjester på en gang, vartet opp med variert fransk buffetlunsj. Underveis til neste stopp, Gisacum, fortalte Christen Aass om Gange-Rolv og hans etterkommere, om nordisk innflytelse på forsvarsverk og navnsetting i Normandie fra 900- tallet av. På ettermiddagen kom vi frem til Gisacum, i nærheten av byen Evreux, hvor en stor galloromersk bosetting ble etablert for ca. 2000 år siden. Her så vi resultatene av utgravningene av thermene, de hellige anleggene og templene for rituelle bad. Gisacum henspiller på en gallisk gud som assosieres med Apollo og var et valfartssted der Jupiter og Apollon ble dyrket. Utgravinger var startet her i begynnelsen av 1800-tallet, stoppet opp og ble tatt opp igjen i 1994. Gisacum dekker et område tilsvarende 500 fotballbaner, og store deler av området er tilrettelagt for publikum. Gisacum Arkeologiske park åpnet for besøkende i 2002. For å skape et romersk miljø er det plantet middelhavsvekster med oliventrær og sypresser. Etter omvisningene i Gisacum dro vi videre til den gamle byen Caen i Calvados. Etter middagen på hotellet spaserte en gruppe på kveldstur med Svein Lorås som guide. Turen gikk opp til, og delvis rundt Vilhelms store hertugborg som ligger godt plassert på en høyde. Borgen, bygget rundt 1060, var en av datidens absolutt største festninger og kongelig bolig, og inneholder utallige minner om middelalderen.

Fredag 20.mai

Vi startet dagen i Caen med å besøke de to viktige bygningskompleksene Abbaye aux Dames og Abbaye aux Hommes. Vilhelm Erobreren er begravet i Abbaye-aux–Hommes, mens hans kone Mathilde er begravet i Abbaye-aux-Dames. Første sted er Abbaye- aux-Dames, et praktfullt klosteranlegg fra 1000-tallet i normanniskromansk stil. Det ble signet i 1066 og hit til klosteret kom, i hovedsak, kvinner fra aristokratiet. De brakte med seg midler som finansierte utvidelser og nybygging. Vår unge, dyktige guide, Philippe Laroche, fortalte engasjert om det storslåtte anlegget og enkelte av dets tidligere beboere. Vi fikk omvisning både i klosterdelen og i Trinitatis-kirken. I selve kirkerommet finnes mange konstruksjonsdetaljer og kunstverk og guiden fortalte levende om mange av disse. Cecilia, Vilhelms datter, ble «gitt» til klosteret da hun var 5 år, og hun ble senere klosterets abbedisse med navnet Madame de Caen, en tittel alle de 46 senere abbedisser har hatt. Klosteret tilhørte Benediktiner-ordenen, men etter Den Franske Revolusjon måtte de fleste av nonnene forlate stedet. Klosteret fungerte videre bl.a. som kaserner og så sykehus - hospice frem til 1984. Siden 1986 har Abbaye-aux-Dames administrativ og representativ funksjon som kommisjonssete for Caen og fylket, med kontorer og representasjonslokaler for de lokale myndighetene. Etter besøket her gikk turen videre til Abbaye-aux-Hommes. Dette komplekset er i dag byen Caens rådhus, Hotel de Ville. Her var Jean Renaud, Arkeologisk selskaps gamle venn, vår guide. Byggingen av Abbaye-des-Hommes ble startet noen år etter Abbaye-aux-Dames, og dette klosteret fikk to tårn og ble modell for mange klostre på 11- og 1200-tallet. Kirken er typisk romansk med hvelv i to etasjer og brede gallerier over sidekorene, og har vært modell for flere andre kirker i Normandie. Tårnene er fra 12. århundre og ble til i begynnelsen av gotikken. Det vakre St.-Etienne kapellet i koret ble påbegynt i romansk stil. Uttrykket er enkelt og stilrent, og her er stenen til minne om Vilhelm plassert. Etter et angrep ved Nantes ble Vilhelm såret og døde. Han ble begravet i midtskipet, men senere under religionskrigene gikk Hugenottene til angrep på graven og restene etter Vilhelm ble spredt. Gravplaten gikk til grunne under revolusjonen. Vi dro så videre til Bayeux, og underveis i bussen fortalte Jean Renaud om livet i Caenområdet slik det kunne ha vært på 1100-tallet. Etter lunsj besøkte vi det spesialbygde museet for Bayeux-teppet. I dette nye museet er det lagt opp til individuell vandring langs teppet med høretelefoner som forteller teppets, eller snarere, broderiets, historie på flere språk, også norsk. Bayeux- teppet, som er tatt inn på UNESCO's verdensarvliste, kan ha blitt brodert av dronning Mathilde og hennes hoffdamer i årene 1066 – 1077. Det er et fantastisk kunstverk med utrolige detaljer som viser begivenheter fra 1000 år tilbake og er et unikt tidsbilde. Broderiet handler om hvordan Normannerne erobret England i 1066, slaget ved Hastings og Vilhelm Erobrerens reise til England og kampen mot Harald Hårdråde. Neste programpost var byvandring og besøk i katedralen med Jean Renaud og Francois Neveux som våre guider. I motsetning til Caen ble ikke Bayeux særlig skadet i annen verdenskrig og store deler av byen er derfor godt bevart med bla.flere hus fra 1400-tallet. Byen har fra gammelt av vært delt av bymuren i en indre del med kirkeliv og administrasjon, og en ytre del med dagligliv, håndverk samt handel på markedet og i hallene. Byvandringen endte i byparken, hvor byborgen fra middelalderen hadde ligget. Denne ble revet da byens voksende plassbehov ble for stort. Vi gikk så inn i den mektige katedralen hvor Bayeuxteppet opprinnelig hang. Katedralen ble reist over tid fra 1100-tallet i romansk-gotisk stil av ulike konger og biskoper som byggherrer. Etter at den engelske innflytelsen forsvant, ble de senere ombyggingene i mer gotisk stil. Vår guide Francois Neveaux ga oss en minikonsert på orgelet som var blitt ødelagt, og bygget opp igjen i 2. etasje på 1800-tallet. Høykoret med rik dekor er fra tiden etter religionskrigene. - Før vi forlot Bayeux fikk våre to guider hjertelig takk og gaver av preses Christen Aass. Som avslutning på dagen reiste vi ut mot kysten for å se den fredete landgangsstranden og kunstige havnen ved Arromanches fra andre verdenskrig. Store betongblokker er lagt ut som minnesmerker om junidagene i 1944. Et mektig minne om en dramatisk hendelse i vår egen tid. Været var vakkert og vi kunne skimte de hvite klippene ved Dover i England. På veien tilbake til Caen passerte vi den britiske krigskirkegården med mange britiske og 450 tyske graver.

Lørdag 21.mai

Denne dagen var viet forhistorien i Normandie. Vi dro til Colombiers sur Seulles hvor vi møtte arkeologen Cyrille Billard som viste rundt ved neolittisk gravmonument. De første utgravningene her begynte i 1825, og ble etter lang pause tatt opp igjen på 1990-tallet. Mange steder er graver restaurert og istandsatt med forklarende skilt. På det første stedet ble vi vist langdysser opp til 70 m og av samme type som finnes nordover i Europa. Her er det funnet anlegg med flere hundre skjeletter. Dateringer viser bruk gjennom årtusener, og C-14 dateringer plasserer noen av disse til 3900 -3700 f.Kr. Neolitikum i Normandie starter ca. 5000 f.Kr. I tidlig-neolitikum var gravskikken enkle små begravelser ved husene, og gravmonumentene har sin form fra husene. I mellom-neolitikum fikk man store monumenter og kollektive gravbygninger. Hellekister er den siste fasen av gravskikken. I bussene fortalte botanikeren Leif Ryvarden om landskapet og vegetasjonen i området. Vi kjørte til dels på gamle veier, anlagt av romerne. Man mener nå at de plantet de første trærne langs ferdselsrutene. Av løvtrær ble det særlig plantet lønn og svarthyll som gir god skygge til de veifarende. Jorden her er fruktbar og gir gode avlinger av hvete og bygg, lin av meget god kvalitet og oljefrøvekster som solsikke, raps og noe soya. Denne dagen passerte vi den store kanadiske krigskirkegården og det østligste landgangsområdet. I Cairon viste Pierre Tourneresse oss rundt i rund-dyssen som ble gravd ut på 1800-tallet. På 1990-tallet ble det gjort nye utgravinger som viste at graven hadde lang passasje inn til gravkammeret. Utgravingene viste spor av langhus under graven av Donautype. Dette bekrefter teorien om “gjenbruk” av tidligere hus til gravmonumenter. I et hovedkammer ble det funnet levninger av minst 12 personer, også barn. Anlegget er rekonstruert. På veien til neste stopp stanset vi kort ved det norske krigsmonumentet over falne 1940-45 i Villons-les-Buissons. Ingrid Sørbøe satte en vakker hvit lilje på sokkelen og Svein Erling Lorås ga oss en kort oppsummering av en del av historien rundt landgangen i 1944. Til slutt delte Liv Vedeler med oss sitt minne om to fettere og deres deltakelse i krigen. De siste stedene vi besøkte før lunsj var to megalittgraver i Fontenay-le-Marmion og det viktigste kulturminnet i egnen. Her hadde Normandies Arkeologiske forening startet utgravninger allerede i 1820 – 29, som ble tatt opp igjen både i 1905 og 1970. De to gravene er store hauger med 12 gravkamre, alle med egen inngang. Blokker av sandsten dannet ganger mellom kamrene og det var benyttet en spesiell teknikk for å bygge kammerveggene. Utgravingene i 1905 og 1970 har skadet kulturminnet og ført til utrasing. I byen Falaise, hvor vi spiste lunsj, ligger borgen til hertug Robert 1, hvor sønnen Vilhelm vokste opp. Vilhelms mor var den vakre garverdatteren Arlette. Borgen er for tiden under restaurering og vi måtte nøye oss med å se den fra bussen. Her var også en rytterstatue av Vilhelm. Deretter dro vi til Le Mont Joly hvor noen av de aller eldste sporene etter neandertalernes bosetting og virksomhet i området befinner seg. Her finnes bosetningsspor fra steinalder til middelalder. Området er rikt på flint, med flintgruver over flere hundre mål og det har vært stor produksjon av flintøkser. Dessverre var stien opp til åsen med boplassene vanskelig tilgjengelig så vandringen dit ble avlyst. Underveis til dagens siste besøkssted, Vieux, fortalte Egil Mikkelsen om steinalderen og sporene etter den. Vieux la Romaine, ca 1mil syd for Caen, er en gammel romersk by som stagnerte i det 4. årh etter Kr. Dette stedet er et av de største områdene med rester av den gallo-romanske bosettingen i Calvados. Allerede under Ludvig 14. ble det foretatt utgravninger, men det er spesielt de siste årene at aktiviteten har vært stor. Området er kjøpt opp og eies av staten. Man ønsker å bevare kulturlagene også for fremtiden. Dette innebærer at utgravinger gjennomføres bare når ny kunnskap kan frembringes. Et nytt og moderne museum, levende og pedagogisk anlagt, ble åpnet i 2002. Her vises funn fra feltene som etterhvert avdekkes. Alt fra smykker og dagligdagse bruksting til store dekorerte søyler og gulv- og veggpartier av høy kunstnerisk kvalitet er utstilt. Noe av det mest imponerende var de restaurerte ruinene av et enormt villakompleks med søyleganger og en stor hage rundt. På stedet fantes også marmorbrudd og verksteder, samt et kompleks med badeanlegg, sisterner og oppholdsrom, dessuten godt utviklete gatesystemer og fora m.m. Vieux, som var hovedstad i et romersk territorium, ble rammet av en kraftig brann på 400-tallet, og store deler av bebyggelsen ble ødelagt. Våre to flotte, engasjerende guider, mor (engelskfødt) og datter, begge knyttet til museet, var utmerkede pedagoger og omvisere. De fikk en hjertelig takk og gave fra preses før vi vendte tilbake til Caen for siste gang.

Søndag 22. mai

Avreise til Rouen. Vi forlot Caen tidlig for å utnytte dagen maksimalt. Været var grått og skyet, og underveis i bussen ble det fortalt mer om Caen, historie og kulturliv.Reiseruten gikk langs kysten nordøstover og vi passerte «Pegasus Bridge» som ble erobret av engelskmennene i juni 1944. Vår første korte stopp er i Port Guillaume/Dives-sur-mer hvor Vilhelms flåte ble bygget og som var utreisehavn i 1066. I havnen lå alle småbåtene høyt oppe på sandbankene og viste den store forskjellen mellom høy- og lavvann. Preses ga oss en god repetisjon av historiske hendelser fra 1000-tallet og Vilhelm Erobreren. Neste stopp var den pittoreske havnebyen Honfleur, hvor vi fikk god tid til en rundtur før lunsj. Honfleur har mange besøkende, og har siden 17- 1800-tallet vært ettertraktet av tegnere og malere. Den gamle havnen med tette husrekker i mange farger og med lystbåter av alle slag og størrelser er en spesiell opplevelse. Mange rakk å få med et besøk i den gamle trekirken fra 1400-tallet, Eglise Sainte-Catherine, som ligger i en bratt bakke midt i sentrum. Etter oppholdet i sentrumsgatene og havnen var det fiskelunsj med deilig dessert i vertshuset « Auberge de la Claire» før vi dro videre mot Rouen. På lang avstand kunne vi se den spektakulære store skråstagbroen Pont de Normandie, over to kilometer lang, som vi skulle krysse for å komme på den andre siden av Seinen. Snart var vi ved det romerske teateret i Lillebonne, det største amfiteater i Nord-Europa. Teatret som ble bygget i det 1.århundre, og som kunne fylles med vann, sies bare å ha vært benyttet til en forestilling!? Stedet er under restaurering så det ble bare en kort stopp med det vi kunne se gjennom bussvinduene. Så også da vi kom til Latham-minnesmerket i Caudebec (Kaldbekken) for det franske flymannskapet som sammen med Roald Amundsen og Leif Dietrichson forsvant i 1928. Videre passerte vi de vakre klosterruinene ved Jumieges, samt en rekke mindre slott og borger underveis, og kjørte gjennom landsbyer hvor våren var i fullt flor. Siden det var søndag og stor trafikk, tok det noe lenger tid enn planlagt å komme til SaintMartin-de-Boscherville med det imponerende klosteranlegget Abbaye Saint-Georges- deBoscherville. Klosterkirken i romansk stil er stor, lys og med brede vegger og gallerier på høyere nivå. Den ligger høyt i åssiden med flott utsikt over Seinedalen. Et stort område rundt bygningene er beplantet som klosterhage. Stedet har vært undersøkt arkeologisk flere ganger, men utgravningene som ble foretatt på 1900-tallet ga mer omfattende kunnskap enn ventet. Spor av romersk tempel og gravminner fra merovingertid ble avdekket. Rett bak kapellet er det også funnet en liten nekropol, med 12 personer gravlagt i sarkofag med utsmykkede drakter og perler m.m. I 1683 ble Abbedikirken med klosteranlegget velsignet av paven, og derfor ekstra betydningsfull, og i klosterets storhetstid kom det munker hit fra hele Normandie. Herfra dro vi direkte til Rouen, og bussene kjørte på begge sider av Seinen slik at vi fikk se noen av de store industriområdene og flere av de viktige broene som binder byen sammen over elven. Tross avstanden fra havet fikk vi et tydelig inntrykk av at Rouen, Normandies hovedstad, er en betydelig havne- og industriby.

Mandag 23. mai

Store deler av sentrale Rouen har opp gjennom årene vært ødelagt av branner og stridigheter, men mye er blitt bygget opp igjen etter gamle tegninger. Vi startet dagen med å gå den korte strekningen fra hotellet til den flammegotiske kirken Saint-Maclou. Kirken er bygget i årene ca. 1450 – 1515 som en sognekirke og oppkalt etter den første biskop av Malou-Bretagne. Elisabeth Farnes var guide og gjorde rede for byggingen av kirken og utformingen av detaljer i kirkens fasade. Det fantastiske flammepreget kommer av trekantgavler hvor vinduer og gavlene utstyres med tynnere elementer som har form og fasong som flammer og som gir et spesielt uttrykk. Kirkens front danner en halvsirkel med fem åpninger. De tre i midten har imponerende utskårne dører med scener fra bibelen. Fra kirken spaserte vi i gater med bindingsverkshus tett i tett, til et stort bygningskompleks, Aître Saint-Maclou fra 1500-tallet. De toetasjes husene, med sine smårutete vinduer omsluttet et stort gårdsrom, atrium, med stier, busker og store trær. På alle husene var det utskjæringer, noen bemalte med knokler og dødningehoder i bjelke/laftelagene og i karmer og innramminger rundt dører og vinduer. Dekoren viste tydelig stedets forhistorie som lasarett og pestkirkegård, og tidligere tiders syn på livets forgjengelighet. Enkelte hevder at stedets alder er eldre enn 1500-tallet og strekker seg tilbake til svartedauden. Gjennom flere hundreår har husene bl.a. vært benyttet som gutteskole og skole for munker. Hele komplekset er nå en regional kunst- og håndverkskole med verksteder for forskjellige kunstnere og kunsthåndverkere. Herfra gikk vi et kort stykke til klosterkirken St.-Ouen og parken rundt. Her så vi kopien av Jellingestenen fra Danmark og en litt forminsket utgave av GangeRolvstatuen fra Ålesund. Neste post i programmet var besøket i fylkets arkeologiske museum. Svein Erling Lorås ledet gruppen, og underveis passerte vi Lycée Corneille hvor mange norske elever fra 1918 av, også Svein Erling, har avlagt sin franske baccalauréat. Det arkeologiske museet hadde utstilling av funn fra vikingtiden. De viste gjenstander fra en kvinnegrav med to skålformede spenner av nordisk opprinnelse. Ellers våpen som øks, sverd og spyd. Flere av Selskapets fagkyndige medlemmer hjalp til med guidingen. Underveis tilbake til sentrum var det mye interessant å se, med rester av gamle borger og bygninger som delvis er integrert i nyere hus, og historiske plaketter og markeringer som viste byens mangfoldige fortid. Justispalasset, påbegynt i 1499, vekket særlig oppmerksomhet. Etter en hyggelig lunsj gikk vi til Katedralen i Rouen, en fantastisk kirke hvor historien går tilbake til det fjerde århundret, og hvor vår helgenkonge Olav ble døpt i 1012. Gjennom tidene er katedralen blitt ødelagt en rekke ganger. Kriger, branner, lynnedslag og andre naturkatastrofer har herjet bygningen, men den er blitt bygget opp igjen. Et av de mest ødeleggende angrep var vikingenes herjing på 800-tallet hvor det meste ble jevnet med jorden. Elisabeth Farnes ga oss en innføring i noen av de ulike epokene i katedralens historie, med den første fasen i det 4. århundret. Dernest en romansk fase på 1000-tallet, og den gotiske fasaden som ble ferdigstilt i midten av 1300-tallet. På slutten av 1500-tallet fikk kirken nye sengotiske tårn. Etter sin kristning ble vår «helt» Gange-Rolv døpt og senere gravlagt i den gjenoppbygde kirken. I det praktfulle kirkerommet, med en rekke kapeller, finnes også sarkofagene til flere berømte fyrster og biskoper, samt relikvier som hjertet til Richard Løvehjerte. Det sentrale tårnet, som kom til i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde katedralen i noen år til verdens høyeste bygning, og flere av tårnene har interessante historier. Katedralen ble også sterkt skadet i april 1944, den ble truffet av 7 bomber som gjorde store skader. Mange av de eldste glassmaleriene og annet inventar ble heldigvis bevart da de var tatt ned og gjemt betryggende i Sør-Frankrike, mens flere av rosevinduene ble ødelagt av trykkbølger. Kirken er fortsatt under restaurering. Etter katedralbesøket ble vi overlatt til oss selv for å utforske sentrum av Rouen. Det er fortsatt mye å se, fra gamle kvarterer til flunkende nye byggverk som Jeanne d`Arc kirken. Denne nye kirken er fra 1979 og reist på det gamle torget, i enden av hovedgaten Gros Horloge, hvor Jeanne ble brent i 1431. Om kvelden vandret vi alle til det gamle torget, til den hyggelige restauranten les Maraichers for å spise avskjedsmiddag. Restauranten er en av Rouens eldste.

Tirsdag 24. mai

Denne dagen skal vi til Evreux og besøke byens katedral og museum før lunsj og hjemreise. Evreux, Mediolanum Aulercorum, er tvillingbyen til Gisacum, som var vårt første møte med den gallo-romanske perioden i Normandie. Vi går først til museet som ligger i den gamle bispeboligen rett ved siden av katedralen. Området rundt ligger åpent. Tidligere lå husene i byen tett inntil katedralen, men etter den omfattende bombingen i 1940 og en storbrann i 1973, da store mengder bly smeltet og rant utover og hus ble borte, ble det bestemt at området rundt katedralen skulle være ubebygget. Også her i Evreux har katedralen en lang og dramatisk historie med branner og andre ødeleggelser. Et opprinnelig tre-kapell ble erstattet og det største sentrale kapellet anlagt av Ludvig XI, og senere gjennom hundreårene påbygget og utvidet. Katedralen har elementer av romansk stil, tidlig gotikk, flammegotikk og renessanse-tårn med barokk-tårn på toppen. I muséet har de øverste etasjene samlinger av malerier, skulpturer, porselen og annet fra de siste fem århundrene. Underetasjen rommer den spennende arkeologiske avdelingen, med særlig vekt på gjenstander fra de store funnene som er gjort i distriktet de siste årene. Funn fra egnen tok oss helt tilbake til perioden med homo neanderthalensis og de første spor av menneskelig aktivitet i Normandie. Størst oppmerksomhet fanget likevel Gisacumfunnene. En ny museumsdel er innredet i kjellerrommene der den ene av veggene er en del av den gamle bymuren, som fortsatt kan ses i gamle deler av sentrum langs elven Iton, og noen andre steder. Bymuren utgjør et naturlig bakteppe for glassmontre som viser funn fra dagligliv og virksomhet for to tusen år siden. Husholdningsredskaper, kirurgiske instrumenter, mengdevis av skulpturer og statuetter og modeller av hjem og innredninger. At samfunnet var knyttet til den romerske gudsdyrkelsen viser elegante statuer av Jupiter og Apollon. Et funn som har fått ekstra stor oppmerksomhet, er de ca. 340 kg med mynter av sølv, kobber og bronse fra det 3. århundre, som lå skjult i en mur. Man regner med at skatten ble gjemt unna da barbarene invaderte området. Siste etappe før Paris var et besøk til ruinene av Rikard Løvehjertes borg Château-Gaillard. Borgen er strategisk plassert på en åskam ved Les Andelys, med god sikt over Seinen i begge retninger. Christen Aass fortalte kort om Rikard Løvehjerte, tippoldebarn av Vilhelm Erobreren, hans skjebne og stedets historie. Stadig er tittelen – Hertug av Normandie – forbeholdt den engelske trone. Da var tiden for avsluttende takk og gaveoverrekkelser kommet. Sonja Robøle og Svein Erling Lorås fikk fortjent stor takk og gode ord for det store arbeidet de hadde gjort i forkant og i løpet av turen.