Nytt æresmedlem i Norsk Arkeologisk Selskap

Norsk Arkeologisk Selskap (NAS) har hatt gleden av å utnevne selskapets generalsekretær gjennom 25 år, professor emeritus Egil Mikkelsen, til æresmedlem av selskapet. Utnevnelsen fant sted under stiftelsesmiddagen 25. november 2016.   

    Egil Mikkelsen er en kjent skikkelse i norsk arkeologi. Han har vært knyttet til Universitetet i Oslo i hele sitt yrkesliv, og hadde stillingen som museumsdirektør ved Kulturhistorisk museum i perioden 1999 til 2011. Mikkelsen hadde vervet som generalsekretær i Norsk Arkeologisk Selskap fra 1989 til 2015. NAS, som i 2016 fyller 80 år, sitt formål er i å spre kunnskap om fortiden og fornminner utenfor fagmiljøene, samt å støtte arkeologisk forskning. I dette arbeidet har Egil Mikkelsen gjort en stor innsats.

    I tillegg til dette var Mikkelsen i 30 år et uvurderlig medlem av redaksjonen i Viking, som er selskapets tidsskrift. Viking formidler forskningsartikler, men disse er skrevet på en slik måte at de kan leses av alle som har interesse for arkeologi, uansett bakgrunn.

Egil Mikkelsen har gjennomført et variert arkeologisk forskningsarbeid både innenlands og utenlands. Han er spesielt kjent for studier av sørnorsk steinalder, veideristninger, oppkomsten av det første jordbruket, massefangst av villrein i vikingtid og middelalder og studier av religionsskiftet i Norge i vikingtid. Utgravninger av et buddhistkloster på Maldivene gjennomført han i årene 1996-98.   

Tidligere æresmedlemmer i NAS er professor Bjørn Hougen, preses Richard Fuglesang og preses Lise Tchudi.

,

Vårturen 2017 går til Bayern i Tyskland fra 18. - 22. mai. 

Norsk Arkeologisk Selskap inviterer sine medlemmer til en flott tur til Bayern i Tyskland. 


Torsdag 18.05.

10.00 – 12.15: Fly Oslo, Gardermoen – München

13.00 – 14.30: Lunsj i Freising, på Hofbräuhauskeller, Lankesbergstrasse 5 (ikke langt fra flyplassen)

14.30 – 17.30: Vi kjører til Manching (ca. 5 mil) og ser rester av borgen med et keltisk oppidum (3800 mål, ca. 10 000 innbyggere innenfor murene, største bosetning nord for Alpene 300 – 500 f.Kr.), videre til Eining i Neustadt og ser Castel Eining (romersk auxilliarkastell (ca. 100–400-tallet), deretter til Weltenburg og ser benediktinerklosteret og det berømte Donaudruchbruch (en bratt, trang innsnevring i elven) samt det romerske festningsanlegget på Frauenberg (Castel Abusina, fra ca. 80–400 e.Kr).

17.30 – 18.30: Weltenburg – Regensburg

18.30: Innsjekking på Mercure Hotel Regensburg****

19.30: Middag på hotellet

Fredag 19.05.

9.00 – 10.45: Vi starter vår byvandring ved Niedermünster klosterkirke og får et innblikk i Niedermünsters historie samt Regensburgs historie i romertid og middelalder. Vi deler oss i to grupper. Den ene går og ser Document Niedermünster og Niedermünster kirke. Den andre ser gamlebyen med Porta Castra Regina / Alter Kornmark, Dom, Alte Kapelle med Campanile og Steinerne Brücke (Steinbroen).

10.45 – 12.00: Gruppene bytter.

12.00 – 13.30: Lunsj på Regensburg Ratskeller

14.00 – 16.00: Buss til Kelheim, hvor vi besøker det arkeologiske museet (med vekt på oldtid og førromersk tid). Vi ser også en rekonstruert del av et keltisk oppidum (Alkimoennis) der. Museet fikk en europeisk ærespris i 1983.

16.30 – 18.00: Vi besøker det karolingiske klosteret og Pfalz St. Emmeram (med overveldende barokkinteriør og to spennende krypter).

18.30: Tilbake på hotellet

19.30: Middag på hotellet

Lørdag 20.05.

8.30 – 9.00: Vi setter de pakkede koffertene i bussen, for i dag går turen mot Bamberg.

9.00 – 11.00: Vi busser til Penk (i Unteren Naabtal) og besøker St. Leonhards kirke, en av de eldste bevarte landkirkene i Tyskland (arkeologi i en karolingisk-ottonisk landkirke), tingsted, kjører videre til Kallmünz og ser borganlegget fra 900-tallet og borgen fra 1200-1300-tallet.

12.00 – 13.30: Lunsj i Kallmünz (på Gasthaus Zum Eicherberg?)

13.30 – 15.00: Vi reiser videre til Ensdorf og ser Stephanstårnet (campanile fra 1075).

15.00 – 18.00: Ensdorf – Bamberg

18.00 – 18.30: Innsjekking på  Fürther Hotel Mercure Nürnberg West***

19.30: Middag på hotellet

Søndag 21.05.

9.00 – 11.00: Vi besøker domkirken med den berømte Bamberger Reiter (Bamberg-rytteren), en steinskulptur fra 1100-1200-tallet, og relikviene til Henrik II, den siste ottonske keiser, og hans kone Kunigunde.  

11.00 – 12.00: Vi går en tur på egen hånd eller med guide og gjør oss kjent i byen.

12.00 – 13.30: Lunsj på Hofbrau

14.00 – 18.00: Vi besøker stedene som omkranser byen (med buss og litt til fots): Domberget, Alte Hofhaltung, St. Jakobs kirke og St. Michael-klosteret.

19.30: Middag på hotellet

Mandag 22.05.

8.30 – 11.00: Bamberg – München Flugplatz

12.55 - 15.05: SAS München – Oslo

saltlagerjpgfotojpgbambergerrathausbambergrdhusjpgbambergjpgaltehofhaltungibambergjpgbamberg2jpg

Romsdal og Nordmøre, 29. mai–1. juni 2014

Turen ble lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Egil Mikkelsen og fylkesarkeolog i Møre og Romsdal, Bjørn Ringstad.

 

Torsdag 29.mai

Reisen gikk med fly fra Gardermoen kl. 09.20, med ankomst Molde en time senere. Der ble vi hentet av to busser som vi skulle disponere under hele turen. Fra Molde lufthavn ble vi tatt til Nesjestranda der vi med hurtigbåt ble satt over til Veøy i Romsdalsfjorden.

På Veøya ble vi delt inn i to grupper og guidet av professor Brit Solli, som tok oss med inn i arkeologien og konservator Terje Thingvoll som fortalte oss om den nyere historien, husene og kirken. Vi fikk vite at Veøya ble fredet som første landskapsvernområde i 1970. Formålet med det var å bevare et historisk kulturlandskap med et egenartet naturmiljø omkring gamle Veøy fylkeskirke. Øya hadde sitt aktivitetshøydepunkt på 1100–1200-tallet. Snorre Sturlassons Heimskringla omtaler Veøy som en by. Den er også nevnt i Magnus Erlingssons saga og Baglersagaen. Veøya lå sentralt til ved utløpet av fire fjordmunninger i en tid da båten var viktigste framkomstmiddel. Arkeologiske funn fra 1995 viser at det har vært et gammelt kaianlegg her i vikingtiden. Kulturlagene, som også er identifisert med georadar, viser at det har vært tre kirker på stedet, en steinkirke og to trekirker med kirkegårder rundt. Utenfor kirkegårdsmurene har det vært bygårder. Det er påvist kristne graver ved funn av skjelett og kistebunner fra 900-tallet, noe som kan tyde på at det har vært en kristen bosetning på kaupangen på Veøy så tidlig. Vi vandret omkring mens Brit Solli fortalte om ulike funn etter graving og søk med magnetometer; smietufter, grovsmier og finsmier og naust for leidangsskip, foruten bygårdene.

 

1veya_2jpg

 

Den stående kirken på Veøya, en langkirke i stein, ble påbegynt på midten av 1100-tallet og antas å ha stått ferdig 1200. I kilder fra 1300-tallet er den omtalt som Peterskirken. Mange adelsslekter hadde sine gårder her, og Veøy var et stort og rikt sogn, dit man dro for å betale skatt. Etter Svartedauden er det ganske slutt med denne formen for aktivitet, og det var bare presten og hans husmann igjen. Kirken er ombygget flere ganger; den største forandringen har skjedd med reformasjonen. Den nåværende innredningen er for det meste fra 1600- og noe fra 1800-tallet. Kirken ble formelt nedlagt som sognekirke i 1907. Dagens prestegård ble oppført 1905. Hovedbygningen består av to laftede tømmerhus med stående panel i to etasjer.

Lunsjen inntok vi på prestegårdslåven denne dagen. På kvelden var det middag på Quality Hotel Alexandra i Molde, hvor vi bodde første natten.

 

Fredag 30. mai

Vi forlot Molde med buss kl. 09.00 med fylkeskonservator Bjørn Ringstad, som guidet oss hele dagen gjennom. Han fortalte litt om «rosenes by», Molde, og nyere tids kulturminner fra krigens tid, som vi passerte på veien. Bussen tok en rundtur gjennom fiskeværet Bud, et idyllisk fiskevær fra tidlig middelalder. Videre tok bussen oss gjennom fiskerbøndenes landskap, bøndene med en fot i fisket og den annen i landbruket. Vi ankom Malefeten på Hustad og stanser her for å se et strandgravfelt fra jernalderen som har vært i bruk fra 400–900-tallet. Hustad var kongsgård i området på 1100-tallet. Strandgravfeltet er beskrevet på 1700- og 1800-tallet. Funn fra yngre jernalder er bl.a. spydspisser, økser og glassperler. Funn av nagler tyder på at det også har vært båtbegravelser. Her var det tidligere registrert 70 røyser, nå er det bare 30 igjen. Statens veivesen og Hustad leir har i stor grad stått for raseringen.

Fylkeskonservatoren guidet oss igjennom miljøet langs Atlanterhavsvegen til Averøy. På Geitøya ble vi hentet med båt over til det gamle handelsstedet Håholmen der det har vært produksjon og eksport av klippfisk. Arbeidet med klippfisken var stort sett kvinnenes arbeid. Her holdt Ragnar Thorseth til, og i Saga Siglar-hallen fikk vi se en film om eventyrerens reiser med selvbyggete vikingskip. Lunsjen denne dagen var fiskesuppe som vi inntok i restaurantlokalene på Håholmen.

 

2vikingskip_1jpg

 

Tilbake på fastlandet fikk vi om bord i bussen Else Marie Bae fra den lokale Fortidsminneforeningen, som fortalte oss om Averøya mens vi kjørte på innsiden av øya til Kvernes stavkirke. I området finnes en rik samling boplasser, med funn fra 9000–10 000 år tilbake i tid, fra Fosnakulturen. Kvernes stikker ut på østsiden av Averøya her på Nordmøre, og her har det vært hov eller tingsted. Kvernes stavkirke er av Møretypen: den er lang og smal med rødmalt vestlandspanel, støttet opp med utvendige skråstøtter på tre sider. Man regner at kirken er fra 1300-tallet, koret er i lafteteknikk og er kommet til senere. På 1630-tallet ble den ombygget. Det ble satt inn vinduer, og kirken ble dekorert innvendig med akantusornamentikk. Selve altertavlen er datert til 1690-årene og har et alterskap fra senmiddelalderen, som rommer «Anna selv tredje», Anna, Marias mor, med Maria og jesusbarnet. Kirken har gjennom tidene vært utsatt for stormkast som har forårsaket ødeleggelser, men ikke større enn at den har kunnet jekkes på plass.

Etter Kvernes besøkte vi Søbstad helleristningsfelt, som inneholder 17 symboler, med hvalfigurer som hovedmotiv, samt en svømmefugl. Ristningsfeltet ble oppdaget for 30 år siden. Disse hvalfigurene ligger mellom 12 og 16 m over dagens havnivå og er hugget før jordbrukskulturen fikk fotfeste her i slutten av yngre steinalder.

 

4helleristning_1jpg

 

På veien til Kristiansund fortalte Bjørn Ringstad oss om Bremsneshola på Bremsnes der det har vært gjort rike boplassfunn fra steinalderen. Dette fikk vi dessverre ikke tid til å ta nærmere i øyesyn. I Kristiansund tok vi inn for to netter på Quality Hotel Grand, hvor vi også spiste middag.

 

Lørdag 31. mai

På morgenen tok bussen oss fra Kristiansund over øya Tustna med to fergeturer til Edøya, som er en liten øy innenfor Smøla. Lokalhistoriker Per Halse guidet oss i Edøya gamle kirke, som er oppført i mur i år 1190. Det er en liten middelaldersk kirke med rektangulært skip og et smalere og lavere kor, litt skjevt plassert i forhold til skipet – gavelparti og tak er bygget i tre. Kirken brant i 1887 og ble restaurert fra ruin i 1947. På Edøya er det sandjord, og arkeologiske funn viser at det har vært drevet jordbruk her i yngre steinalder. En stokk fra Kr.f., fra et myrfunn, viser at det har vært skog her den gangen. Befolkningen i denne tiden har hatt gode handelskontakter både mot nord og sør. Arkeologer har gjort et funn av en stjerneformet steinsetting med tre armer. Anlegget lå under vanlig pløyedybde og er godt bevart. Nøyaktig datering forekommer ikke, men lignende funn her i landet skriver seg fra ca. 200 år etter Kristi fødsel, mens de yngste steinsettingene av denne typen er fra vikingtid. Arkeologer med kjennskap til disse anleggene har antydet at steinsettingene symboliserer Yggdrasil, verdenstreet. De er alle plassert der høvdinger bodde.

 

3stavkirke_2jpg

 

Vi tok bussen videre til Kuleid der bonden på gården fortalte om Kulisteinen. Runeinnskriften på denne steinen dateres til tidlig 1000-tallet. Den betegnes som «Norges dåpsattest» fordi det er et av de tidligste vitnesbyrd om kristendommens tilstedeværelse i Norge. Innskriften inneholder dessuten det eldste eksemplet vi kjenner, at navnet «Norge» er brukt på norsk jord. Kulisteinen har antagelig vært reist ved en bro etter år 950. Runeinnskriften kan ha vært laget av en tospråklig misjonær med angelsaksisk preg, knyttet til kristningskongene. De er skrevet med det yngre runealfabetet. Steinen vi så er en kopi fra 1997. Den originale Kulisteinen finnes utstilt i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Vi hadde lunsj på Gurisenteret ved fergeleie til Edøya.

Etter lunsjen tok bussene oss til fiskeværet Veiholmen ytterst ut mot havet på Smøla. Der fikk vi en kort stopp for å se oss omkring på det vakre stedet. På veien tilbake til Kristiansund hadde vi en stopp ved Vollvatnet på Nordlandet i Kristiansund som er et kunstig vannreservoar der det er gjort funn av steinalderboplasser fra Fosnakulturen. Disse har en gang ligget på små øyer i havet. Middagen ble inntatt på Smia restaurant i Kristiansund.

 

Søndag 1. juni

Det var utsjekking fra hotellet, og så buss til Tingvoll kirke, også kalt «Nordmørsdomen». Dette er en steinkirke i romansk stil fra ca. 1180. Det var en kostbar kirke da den ble bygget, med marmor rundt vinduene og tak med vossaskifer. Veggene i kirkerommet hadde et gangsystem inne i murene som ble grundig inspisert av enkelte i gruppen vår. Det nåværende interiøret stammer i hovedsak fra 1600-tallet.

 5tingvollkirke_1jpg

 

Etter besøket i kirken tok bussene oss til hellemaleriene på Honnhammeren. Disse var vanskelig tilgjengelige, både for bussene som måtte ta seg fram på en ytterst uveisom grusvei, og siden for oss som måtte ta oss fram til fots på en bratt og ulendt sti. Hellemaleriene består av laks malt på en loddrett fjellvegg som luter utover slik at dråpefallet er utenfor selve malingen, noe som gjør at de er blitt godt bevart. For 5000–6000 år siden ble fire laksefigurer malt med jernoksid i fjellet ved den beste fiskeplassen for fangst av laks, som er på vei opp mot Driva. Kanskje for å sørge for god fiskelykke?

På Klippfiskmuseet, tilbake i Kristiansund, fikk vi innblikk i den gamle klippfiskproduksjonen. Klippfisken har hatt stor betydning for utviklingen av Kristiansund som by. Det bragte folk nærmere resten av verden gjennom handelen og formet samfunnet i mer enn 200 år, gjennom hele 1700- og 1800-tallet. Klippfisken ble konservert gjennom salting og tørking på nakne berget. I Kristiansund fantes bergene, gunstig klima med sol og vind og tilgjengelige arbeidsfolk. Det var et tungt og vått arbeid basert nærmest på et føydalsystem. Med framveksten av velferdsstaten, gikk den gamle driftsmåten til grunne. Vi fikk servert deilig bacalao til lunsj, i den gamle klippfiskbrygga.

 

6klippfiskmuseet_1jpg

 

Bussene tok oss fra Kristiansund til Rastakalv der lokalhistoriker Bodil Røeggen viste og fortalte om slaget og slagstedet der Håkon den gode seiret over Eiriksønnene. På vei mot Molde lufthavn hadde vi et stopp ved Ikorneset, en fornminnepark med en rekke små og store kystgravrøyser fra eldre jernalderen og vikingtid. Flyavgang fra Molde lufthavn kl. 21.05, med ankomst Gardermoen kl. 22.00.

 

Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg

Skåne og Roskilde 7. - 11. juni 2012

Årets tur til Skåne og Roskilde var lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Styret og våre to svenske fagguider, professor i middelalderkunsthistorie, Jan Svanberg, Stockholm og professor i arkeologi, Lars Larsson, Lund. 84 medlemmer deltok på turen.

Torsdag 7. juni

Avgang med DFDS Seaways, Crown of Scandinavia kl. 17.00 Om kvelden var det festmiddag om bord i restaurant Blue Riband der preses Christen Aass ønsket velkommen og orienterte litt om turen og hva vi skulle se de fire neste dagene. Skåne er Sveriges rikeste len på slott, middelalderkirker, borger og fornminner.

Fredag 8. juni

Etter ankomst København og frokost om bord, ble vi møtt på kaien av to busser som tok oss gjennom byen og over Øresundbroen via Malmø til Lund. Første stopp på dagens program var Domkirken i Lund. Kirken er fra tidlig 1100- tallet da Lund ble erkebispesete for hele Norden (1103). Den er innviet til St. Laurentius. Til tross for hårdhendt restaurering på 1800-tallet, er domkirken et mesterverk i Lombardisk steinhuggerkunst i Norden. Spesielt må fremheves den vakre romanske apsis med sine blindarkader, den nordre og søndre dørportalen og den søylebårne krypten. Jan Svanberg guidet oss først ned i krypten hvor vi fikk en orientering om kirkebygget og om Lunds posisjon i tidlig middelalder og senere som erkebispesete. Krypten, som ligger under koret, er den eldste delen av kirken - alteret der ble innviet i 1123. Den har 24 frittstående søyler som bærer det hvelvede taket, alle med ulik dekor. Jan fortalte at søylene er hugget av steinmesteren Donatus, som var av italiensk opprinnelse. Donatus død er nevnt i Necrologicum Lundense (de lundensiske kannikers dødebok): «Architectus et magisterii - operus Donatus». Jan pekte på to av søylene, som utmerker seg ved sine figurrelieffer. Tolkningen av disse varierer, men den nordre søylen synes å vise Samson med styrkebeltet som holder kirken oppe. Tilslutt viste Jan oss to arbeider av den tyske steinhuggermesteren Adam von Düren som kom til Norden på slutten av 1400-tallet: Sarkofagen til Birger Gunnersen, den siste erkebiskopen i Lund (foran alteret), og de oppmurte brønnsidene med satiriske figurscener og plattyske inskripsjoner i kryptens nordre del. I krypten fins også en rekke gravsteiner over domkirkens erkebiskoper og av forskjellige adelspersoner som var knyttet til kirken. Vi fortsatte opp i skipet. Kirken brant i 1234, og det opprinnelige tretaket ble da erstattet med gotiske krysshvelv. Vi vandret litt rundt i kirkerommet og betraktet bl.a.altertavlen (et gotisk triptyk fra 1398 med Maria og Jesusbarnet i midten), de rikt utskårne korstolene fra 1370- årene, portalene over altrene i tverrskipene og den store apsismosaikken av Joakim Skovgaard fra 1927. En av domkirkens største attraksjoner er det astronomiske uret Horologium Mirabile Lundense i nordre sideskip. Uret spiller to ganger pr. dag. Vi stilte oss opp for å høre klokkespillet kl. 12.00. Etter at uret har slått, høres «In dulci jubilo» fra kirkens minste orgel, samtidig som seks trefigurer, som forestiller de tre vise menn og deres tjenere, passerer foran den himmelkronede Maria med Jesusbarnet. Uret som er fra middelalderen er kraftig restaurert, men har beholdt sin opprinnelige astronomiske urtavle. Tilslutt gikk vi ut og betraktet de vakre portalene som er av typen «perspektivportaler» med søyler, kapiteler og arkivolter. Foruten vestportalen, som ble ødelagt av Zettervall da han 2 bygde om vestfasaden på 1800- tallet, er de tre andre intakte. Jan beskrev ornamentene og figurscenene i tympanumfeltene. Etter lunsj på museumsanlegget «Kulturen» i Lund, skulle vi besøke Historiska Museet i parken Lundagård på andre siden av veien. Her ligger, foruten universitetet og domkirken, de fleste av byens viktigste severdigheter og museer. På veien passerte vi flere runesteiner som er funnet forskjellige steder i Skåne. Den mest interessante av disse var Skårbysteinen som er utsmykket med en naturalistisk løve fremstilt i vikingtidens Mammenstil. Ved ankomst til Historiska Museet ble vi inndelt i 3 grupper og ble vist omkring i henholdsvis «Barbicum» med funn fra Uppåkra og Skånes jernalder (1.etasje), Kilian Stobaeus Kuriosakabinett og Otto Rydbecks sten-og bronsealdersal (2. etasje) og kirkesamlingen fra middelalderen med domkirkemuseet (3. etasje). Det mest interessante for oss var nok funnene fra Uppåkra da vi skulle besøke utgravningsstedet senere på dagen. Lars Larsson guidet oss rundt i utstillingen og fortalte om Uppåkra som har vist seg å være den største, mest funnrike og langvarige jernalderbosettingen i Sverige. I mer enn 1000 år (fra 100 f. kr – ca. 1000 e.kr) fungerte Uppåkra både som maktresidens og religiøs møteplass. Det mest iøynefallende blant alle funnene var det store antall gullgubber, nærmere 120 stykker, som ble funnet under utgravningen av et kulthus. Ifølge Lars utgjør disse det største funnet i Nord-Europa fra en enkelt bygning. Foruten redskaper og våpen, smykker og beslag, fant arkeologene også kirurgiske instrumenter, leirkar og glassperler. Et stort antall nebbfibulaer tyder på at slike kan ha vært masseprodusert på stedet. Lars antok at det også må ha vært en markedsplass på Uppåkra i tilknytningen til boplassen/byen. Etter at vi alle hadde sett de forskjellige utstillingene, satte vi oss i bussene og kjørte mot Dalby kirke og kloster som lå ca.10 km sørøst for Lund. På veien i bussen fortalte Jan Svanberg om kirken og stiftet Dalbys historie. Helligkorskirken i Dalby regnes for å være Skånes eldste steinkirke. Opprinnelig har kirken inngått i et kongsgårdsanlegg på et bakkedrag ved Romeleåsens utkant, og oppført rundt midten av 1000-tallet av den danske kongen Sven Estridsen. Ved stiftsinndelingen av Roskildestiftet i 9 nye stift i 1060, fikk kirken status av domkirke, idet Skåne ble inndelt i to bispeseter, et i Dalby og et i Lund, hver med sin domkirke. Grunnen til at danskekongen anla to stift i Skåne med bare en drøy mils avstand, kan være at han ønsket å ha gode relasjoner både til den tyske keiseren og erkebispesetet HamburgBremen på den ene siden, og viktige makthavere i England på den annen, der den danske kronen førsøkte å beholde fotfestet (som tilslutt gikk tapt i 1066). Dalby stift ble innrettet som misjonssentrum for misjonsbiskopen Egino (en kannik fra Westfalen) som på 1060- tallet kristnet Bleking og deler av Midt-Sverige med Skara som utgangspunkt. I Lund satt biskop Henrik - en representant for den angelsaksiske kirke. I 1066 da Henrik dør, flytter Egino over til Lund, og Dalby stift blir nedlagt. Kirken ble deretter et augustinerkloster, overdratt til munkeordenen av Lunds første erkebiskop, Asser, på 1100- tallet. Vi ankom Dalby og kirken som pga. oppussingsarbeider var dekket av stillaser. Vi gikk inn i kirken der Jan orienterte om kirken som har gjennomgått store forandringer. Det er nesten vanskelig å forstå kirkebygget slik det må ha sett ut i middelalderen da mesteparten av kirken nå er revet og ombygget. Av den tidlig romanske kirken fra 1000-tallet- som var en enkel, treskipet basilika uten tårn - er lite bevart. I det hvitkalkede kirkerommet kunne vi se blottlagte rester av den romanske kirkens kvadersteinsmurer. Et murparti i midtskipets søndre mur hadde en søyle med et karakteristisk kapitel innmurt i en nisje. Jan pekte på detaljer som 3 viser at de første steinmestrene kom fra Tyskland og trakk paralleller til domkirken i Hildesheim. Etter at augustinermunkene hadde anlagt sitt kloster, ble kirken utvidet mot vest med en prektig, søylebærende forhall som var flankert av to tårn. Forhallen som sto ferdig i 1120, er bevart, og likheten med krypten i Lunds domkirke, gjør det rimelig å anta at den er oppført av byggmestre derfra. Senere på 1200-tallet ble kirken utvidet mot øst med et kor like bredt som skipet, og på 1400-tallet ble det massive vesttårnet som delvis står i dag, reist over forhallen. Den engang så flotte dom- og klosterkirken fremtrer i dag svært redusert. Jan fortalte at den nåværende kirke er et resultat at en istandsettelse fra 1758. Kirken er uten kor, og kun to av skipets hvelv er bevart. Det nordre sideskipet er revet og vesttårnet er ombygget til et lavstammet innrykket tårn. Av inventaret framhevet Jan døpefonten som er et gotlandsk arbeid fra midten av 1100-tallet, tilskrevet den såkalte «Anonyme Mester». Kirkens øvrige middelalderinventar er fra gotikken. Ved inngangsdøren kunne vi betrakte en kopi av det eldste bevarte håndskrevne manuskriptet i Norden, den såkalte Dalbybok, som er en illustrert bibel fra 1000-tallet. På veien sørover mot Uppåkra fortalte Lars Larsson litt om Skånes topografi og forhistorie. Det går en skrå skillelinje gjennom Skåne fra sørøst til nordvest som deler landsdelen i to. Nord- Skåne har leirfattig jord med mye skog, mens det i sør er god, leirholdig jord og mye åkerland. Vi fikk høre at Skåne var det rikeste og mest befolkete område i Norden, og alt dette påvirker selvsagt det arkeologiske kartet. Skåne er rik på fornminner, og fra bussen passerte vi flere større gravanlegg: Rövarebacken ved Vinninge (gravhaug på 29 m i diam.), Jättegraven ved Klågerup, (ganggrav), Mångelsten (rester av runddysse) og Örnakulla (langdysse) i Svedala. Omkring 1080 var det etablert mange kirker i Skåne. Adam av Bremen nevner at det var omkring 300 – omtrent samme antall som nå, ifølge Lars. Lars ga også et kort resyme av den arkeologiske forskningen som har pågått i Skåne, fra den tidligste tiden på begynnelsen av 1800-tallet til den nylig etablerte institusjonen «Syd-Svensk arkeologi» som er et samarbeid mellom Lund og Malmø. Vi ankom Uppåkra og gikk et lite stykke til fots opp til utgravningsplassen som var dekket av et stort telt. Her holdt arkeologene nå på å avdekke et 40m langt stolpehus. Vi satte oss ned på benker langs den ene siden av teltet mens Lars orienterte om Uppåkra og hva arkeologene så langt hadde funnet. Navnet Uppåkra er første gang nevnt i 1085 i Knut den Helliges gavebrev til Lunds domkirkekapittel, men jernalderboplassen ble først oppdaget i 1934 da en skulle bygge en gård sørvest for Uppåkra kirke og fant tykke kulturlag. Undersøkelser ble innledet i 1996, der det bl.a. ble brukt metalldetektorsøk for å lokalisere bosettingen. Søket viste at det mest funnrike stedet lå rett sør for kirken, og i 2001 ble det satt i gang store arkeologiske utgravninger for å finne gården til høvdingen som styrte over Uppåkra. Lars fortalte at det på det 40 hektar store området er funnet strukturer etter 13 stolpehus i tillegg til kulthuset som ble funnet først. Flere av husene har brent ned, og mange ligger derfor i lag over hverandre. Dateringen av husene spenner fra 100 f. kr. til ca.1000 e.kr. da stedet ble fraflyttet. Bebyggelsen har vært størst i Vikingtiden da så mange som et tusentalls mennesker kan ha bodd her. Det er ikke funnet graver fra samme periode som bosettingen, men Lars fortalte at geofysiske undersøkelser i 2010 antyder at det kan ha vært en produksjonsplass (for metallarbeider?) på stedet. Uppåkra må ses som forløperen til byen Lund, som ble grunnlagt rundt 990. At bosetningen flyttet fra Uppåkra til Lund har trolig sammenheng med samlingen av Danmark og kongens, Sven Tveskjægs, innflytelse, samt kristningen av Skåne. 4 Etter en lang dag ankom vi tilslutt Clarion Collection Hotel, Planetstaden i utkanten av Lund, hvor vi sjekket inn og spiste en enkel middag.

Lørdag 9. juni

Etter en tidlig frokost forlot vi hotellet kl. 08.00 og reiste nordøstover på E22 mot Lyngsjö kirke. Etterhvert endret det flate landskapet seg, og topografien ble dominert av bakker og skogkledde åser. Dette nevnte Lars på turen dagen før, og han fortalte også om jernproduksjonen (fra myrmalm) i Nord-Skåne som ble eksportert til Europa – noe som førte til krangel om inntektene mellom konge og erkebiskop gjennom hele middelalderen. Etter ca. 1 ½ time ankom vi Lyngsjø kirke. Kirken er fra tidlig 1100- tallet, og er blant Skånes best bevarte middelalderkirker. Den har et rikt interiør med kalkmalerier, en unik døpefont og et «gyllent alter». Vi stoppet på utsiden av kirken, hvor Jan Svanberg først ga en orientering om selve kirkebygget. Bortsett fra koret, som tidligere ble avsluttet av en apsis og vinduene fra 1700- tallet i skipets nordvegg, ser kirken nokså lik ut slik den var i middelalderen. Vi gikk inn i skipet som i dag er hvitkalket, men under en restaurering på 1950-tallet ble det oppdaget kalkmalerier, som vi nå kan se på triumfbuen og i koret. Bildene framstiller bl.a. scener fra Jesu og St. Peters liv. Rød og oker er de dominerende fargene. Jan fortalte at maleriene er utført av den såkalte «Finja mesteren» da denne mesterens hovedverk er i Finja kirke. Mesteparten av de romanske kalkmaleriene i Sverige fins i kirker i Skåne, mens de gotisk er lenger nord. Alterfrontalen i Lyngsjö er det eneste av de «gyldne altere» som er bevart i en kirke hvor det har stått helt siden middelalderen. I Sverige fins et til, fra Bråddetorp kirke, men det står nå på museum. Danmark har flest av disse «gyldne altere», hvorav Lisbjerg alteret er det mest kjente. Altrene ble laget på begynnelsen av 1200-tallet og består av en forgylt kopperplate (derav navnet) som er festet på en plate av eik. Kopperplaten er inndelt i felter med fremstilling av ulike scener fra Bibelen, og over kopperplaten har alteret hatt en buet overbygning (altertavlen) som mangler her. I stedet har Lyngsjøalteret fått en gedigen altertavle fra renessansen. Jan viste oss døpefonten som er en av de fineste og mest interessante i Skåne. Døpefonten, som er av sandstein, er laget på Gotland og signert av steinmesteren Tove («Tove gjorde meg»). Hovedmotivet her er mordet på den engelske erkebiskopen Thomas av Becket i Cantebury katedralen i 1170. Scenene er fremstilt fortløpende som en frise rundt skålen, og alle detaljer fra hendelsen er med. Vi gjenkjente kongens riddere som drar over den engelske kanal og erkebiskopen som segner om ved alteret i katedralen. I et skriftbånd over kongeskikkelsen har steinhugger Tove risset inn navnet på kongen «Rex Henricus», slik at det ikke skal være tvil om hvem som utførte denne blodige handling. Døpefonten er datert til ca.1190. Neste stopp på dagens program var Havängsdösen som lå majestetisk til på et høydedrag opp for stranden ved Verkaåns utløp. Dyssen som er fra yngre steinalder (ca.3500 f.kr) er omkranset av stående steinheller som ble satt opp på 1800-tallet for å holde graven på plass og beskytte den fra å bli oppslukt av sand. Lars forklarte hvordan landskapet her så ut i steinalderen da havet sto 4 m høyere og 30 m lengre inn. Dyssen lå da i strandkanten. Den ble oppdaget på midten av 1800-tallet under en ekstrem storm da mye av sanden som lå over blåste bort. Havängsdösen er den best bevarte og vakreste langdysse i Skåne. Lars fortalte at mange av haugene vi ser i landskapet her er sandansamlinger og ikke forhistoriske gravhauger. Ca. 1km ut i havet herfra er det funnet fiskeredskaper. Dette kan 5 tyde på at det må ha vært en beskyttet havn her i tilknytning til åen (elven). Lars nevnte at det ved elven også er funnet rester av stolper fra jernalderen. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte videre sørover til St.Olof’s kirke som er viet til den norske helgenkongen St. Olav. Kirken er Nordens best bevarte valfartskirke, og en av de mest gåtefulle. Den hvitkalkede, tårnløse kirken har utgangspunkt i en opprinnelig beskjeden 1200-talls kirke med skip og kor som i gotisk tid ble utvidet med et nytt langskip mot vest og et stort, tårnlignende våpenhus på begge sider av langskipet( hvorav det nordre nå er revet.) Det søndre våpenhus fikk i 1870 årene en kamtakket, historistisk overbygning og rommer nå kirkens klokker. Vi gikk inn i kirken der det høye kirkerommet med sine kalkmalerier og mange altre gjorde inntrykk. Vi satte oss ned på benkene i skipet og Jan orienterte om kirkens historie og utsmykning. Stjernehvelvene i det todelte skipet var overalt prydet med en grenornamentikk fra midten av 1400- tallet som også ble gjentatt i korets to hvelv. Mens denne ornamentikken var relativt velbevart, var kirkens øvrige kalkmalerier på skipets endevegger kun fragmenter av et opprinnelig storstilt billedprogram som ble malt umiddelbart etter oppførelsen av det gotiske skipet tidlig på 1400- tallet. Kirkens viktigste kunstverk er knyttet til altrene, og i sin storhetstid hadde St. Olof’s kirke ni sidealtre, hvorav i dag kun tre er bevart, foruten hovedalteret. I tillegg har kirken en rekke velbevarte trefigurer. Vi gikk rundt i kirken med Jan som stoppet ved de forskjellige alterene og forklarte billedfremstillingene for oss. I koret, ved nordveggen var det oppsatt en figur av kirkens skytshelgen – St. Olav som, underlig nok, har fått en sentral plassering i den skånske religiøse middelalderverdenen , hvor en finner ca. 20 Olofskirker innviet til den norske helgenkongen. I sin høyre hånd holder han sitt martyrsymbol, øksen, som pilegrimene strøk seg med for å bevare sin helse og vinne kraft og styrke. Selvsagt måtte også vi teste ut øksens magiske virkning. Jan fortalte at dyrkingen av St. Olav i Skåne har holdt seg helt fram til 1900-tallet, og gjennom hele 1700- tallet var kirken en meget søkt valfartskirke. I et protestantisk Norden er denne kirken, med alle sine sidealtere og gotiske skulpturer fra katolsk tid, ganske enestående. Tilslutt gikk vi ut av kirken for å betrakte St. Olof’s kilde, hvor folk så sent som på 1700- tallet søkte lykke og helse. Vi skulle spise lunsj i nærheten, på Kronovalls vinslott, en herregård med en slottslignende hovedbygning fra 1890- tallet i nybarokk stil. I empiresalen i 1.etasje var det dekket et nydelig langbord hvor vi ble servert en utmerket lunsj. Etterpå kunne vi vandre rundt på egenhånd i den vakre parken. Vi satte oss igjen i bussene og kjørte østover hvor vi skulle besøke Glimmingehus, Sveriges best bevarte middelalderborg. Borgen, som i dag eies av den svenske stat, ble oppført i 1449 av den danske adelsmannen Jens Holgerson Ulfstand – riksadmiral og tidligere stattholder på Gotland. Det enorme steinhuset med sine proposjoner og inndeling fremstår som da borgen ble bygd for over 500 år siden. Ved inngangspartiet til steinhuset ga Jan Svanberg en kort oppsummering av borgens historie mens vi kunne betrakte våpenskjoldene til byggherren og hans to koner, Holgerd Brahe og Margrethe Trolle på relieffet over døren. Relieffet er et verk av steinmesteren Adam von Düren, men det er usikkert om det også er han som var arkitekten for borgen. Borgen er bygget som en vannborg, og er omgitt av vannfylte vollgraver på alle fire sider. Det 30 m lange og 26 m brede steinhuset er i fire etasjer, og murverket er massivt med opptil 2,6 m tykke vegger. Glimmingehus er en borg innrettet med henblikk på forsvar, med vollgraver, vektergang, skyteskår og innvendig fallgitter. Vi delte oss i grupper og gikk inn i borgen. Det var trangt og mørkt med mange trapper. Nederst lå kjøkkenet, forrådskamrene og tjenestefolkets kvarter, og herfra førte en trapp opp til beboelsesrommene i 1. etasje. Vi beveget oss oppover i etasjene. I 2. etasje lå riddersalen – 6 bygningens praktrom, og et mindre rom, det såkalte borgkapellet eller frustugan. Her pekte Jan på et kalksteinsrelieff på sørveggen med en korsfestelsesscene og en fremstilling av Maria i stråleglans på østveggen, begge utført av Adam von Düren på begynnelsen av 1500 -tallet. I borgens 3. etasje lå Skytterloftet. Skytterloftet hadde skyteskår og en tidligere utvendig vektergang av tre. Det var lett å orientere seg i borgen da det var satt opp plansjer med informasjon om hvert rom. Vi fortsatte nordover til Simrishamn og videre langs kysten til Kivik hvor vi skulle se Sveriges største bronsealdergrav – en ganggrav fra slutten av eldre bronsealder (ca.1400-1300 f. kr.) På veien dit orienterte Lars Larsson om gravanlegget og fortalte om de utgravningene som var gjort der tidlig på 1900-tallet. I 1931, i forbindelse med en større restaurering av graven og røysa, ble det satt i gang arkeologiske utgravninger, der en fant spor etter menneskelig aktivitet , bl.a. stolpehull og rester etter en mannsgrav (øvre hjalten på en dolk, en bronseknapp til sverd, samt en gullring.) Det ble også funnet flere brente og ubrente menneskebein. Vi forlot bussene og spaserte det lille stykket opp til den enorme steinrøysa som måler 75 m. i diameter. Etter restaureringen er gravkammeret blitt gjort mer tilgjengelig, idet det er anlagt en åpen gruset gangvei inn til graven og en port med en krypt over graven hvor besøkende kan beundre den restaurerte hellekisten. Det var trangt i krypten, så Lars måtte dele oss i flere mindre grupper. Vi fikk høre at gravrommet i og rundt hellekisten inneholdt flere begravelser og at disse var blitt nedlagt her over en lengre periode, den siste ca. 800 f. kr. Vi beundret de flotte gravhellene som var dekorert med forskjellige symboler fra bronsealderens forestillingsverden, bl.a. hjulkors, skip, hester, lurblåsende menn og kvinner i prosesjoner. Lars fortalte at det ca. 300 m sør for Kivikgraven ligger et stort gravfelt, Ängakåsen, fra yngre bronsealder som omfatter ca. 130 synlige steinsettinger, bla en stor skipssetting, og rester etter to såkalte kulthus. En tror at dette stedet har vært brukt til ritualer og seremonier for levende og døde i bronsealderen. Tilslutt tok vi en kaffe på den hyggelige Café Sågmöllan, en gammel sagmølle fra 1870-årene som lå like ved gravanlegget. Deretter kjørte vi tilbake til hotellet og møttes igjen til middag i storsalen på det ærverdige Grand Hotel i sentrum av Lund.

Søndag 10. juni

I dag skulle vi reise helt sør i Skåne til Trelleborg og Kåseberga i nærheten av Ystad. Denne dagen sto forhistorien i fokus. På veien fortalte Lars Larsson om landskapet vi passerte og pekte ut fornminnene langs ruten. Dette området er svært rikt på fornminner og det tetteste med kirker fra middelalderen. Et stort antall bronsealderhauger er bevart, og vi passerte flere av dem på veien. De var godt synlig i terrenget da de lå oppe på små høydedrag. Flere lå også sammen i grupper. Lars ga et lite foredrag om bronsealderen i Skåne og de mange funn som er gjort. Vi fikk høre at mange av haugene er blitt plyndret, noen i forhistorisk tid – andre på 1800-tallet. Av opprinnelig ca. 2000 hauger er nå 90 % pløyet i stykker. Det er ingen kistegraver bevart fra dette området. Første stopp i dag var «Bolmers högar» ved Vellinge som lå like ved veien øverst oppe på en vidstrakt ås. Utsikten herfra var helt fantastisk, og en kunne bla.se et tyvetalls kirketårn. Det er de to største haugene her som har fått navnet «Bolmers Högar». Haugene er fra eldre bronsealder og er datert til ca. 1300 f. kr. De er ca. 25 m i diameter og 4 m høye. Lars fortalte at de to haugene danner det nordligste partiet av et omfattende fornminneområde, «Steglarps gravfelt», som består av 12 gravhauger, og at området er ett av Nordens absolutte største bevarte haugkompleks fra bronsealderen. I yngre bronsealder ble graver ofte nedsatt i periferien av hauger fra eldre bronsealder. Det er derfor fremdeles mulig å finne rester etter begravelser i haugene. 7 Vi fortsatte videre til Haslöv hvor det er funnet et tyvetalls dysser og deler av en palisadevei i forbindelse med gravingen av den nye motorveien E22. Både dyssene og palisadeveien er datert til yngre steinalder. Vi ble sittende i bussene, men Lars fortalte om stedet. Av dyssene er ingenting bevart, hverken av kamrene eller overliggeren (taksteinen). Det ble funnet 5000 eikepåler fra palisadeveien, men en vet ikke hvor langt denne veien har strukket seg. En mener at veien kan ha ført til et flintbrudd ved Malmø der en i forhistorisk tid hentet ut flint. Lars pekte ut stedet for utgravningen. Vi fortsatte videre på motorveien mellom Malmø og Trellebord til Skegrie og Skegriedösen som er en av de fineste megalittgravene i Skåne. Her eksisterer dyssen i direkte nærhet til den romanske kirken. Den blottlagte langdyssen består av en steinkiste med fire kraftige steinblokker og en takstein. Lars fortalte at steinene er morenesteiner som er plukket ut ved kysten og ikke hugget ut av fjellet. Ytterkanten av graven er markert med 17 randsteiner. Gravkammeret ligger øst-sørøst, dvs. der solen står opp. Lars fortalte at det er funnet et stort antall megalittgraver i dette området, men fordi veldig mange er blitt forstyrret av intensivt jordbruk, har de gitt lite gravgods. Ofte ble det lagt jord over dyssen, slik at kun taksteinen var synlig. Selv om det bare er en steinkiste i den enkelte dysse, kan den ha hatt flere gravlagte som er kommet til etterhvert. På et par av steinene var det risset inn skålgroper, noe som er uvanlig på denne tid da slike tilhører bronsealderens forestillingsverden. Lars påpekte at Skegrie dyssen således er viktig, idet den dokumenterer anvendelsen av skålgroper allerede i yngre steinalder – skjønt en kan ikke se bort fra at disse er hugget inn senere. Tilslutt nevnte Lars at de ønsket å bevare en del av dette unike kulturlandskapet for fremtiden, men at det er vanskelig, fordi de da må gripe inn i bøndenes dyrking. Vi ankom byen Trelleborg som er Sveriges sørligste by. Vi observerte at de også hadde palmer i hovedgaten her, (som visstnok tas inn om vinteren). Vi kjørte videre til borgen der vi hadde bestilt omvisning, og delte oss i to grupper med hver vår guide som var Fie Winther Haagendal og Peter Ross Lindholm fra museet. Vi fikk høre om oppdagelsen av borgen, og om utgravningene som er gjort i området. Der borgen ligger var det tidligere en sukkerfabrikk, og området har vært industriområde i 100 år. Ringborgen i Trelleborg ble gravd ut i 1988-91 og er den siste av de store ringborgene som er funnet fra Danmarks vikingtid. Guiden fortalte at det ble gravd ut ca.10.000 m2. Borgen har vært tilnærmet sirkulær, 143 m i diameter, og har bestått av en kraftig 12 m bred og 4 m høy jordvoll med palisadevegger og ytre vollgrav. Det er ikke funnet spor etter hus eller beboelse inne i borgen. I dag er ca. 1/4 av ringborgen rekonstruert, og veggene er bygd opp på de funn av stolpehull som ble avdekket under utgravningen. Guiden fortalte at selv om mye av veggen nå er bygget opp med et betongskjelett i kjernen, så er trellene (de halvkløyvde rundstokkene) som utgjør den ytre palisadeveggen i borgen, satt opp med en helling på 60 grader inn mot den midtre veggen slik det var opprinnelig. Inne i borgen står nå en rekonstruksjon av et hus som ble oppført her på 1300-tallet.. Tilslutt nevnte guiden at byggingen av ringborgen må ses i sammenheng med danskekongen Harald Blåtanns rikssamling og Jellingdynastiets konsolidering av kongemakten over Skåne på 980- tallet. Borgen lå strategisk til ved kysten og den gamle ferdselsåren som gikk til Uppåkra (Lund). En antar at borgen ble forlatt i begynnelsen av 1000-tallet da maktsentret flyttet til Lund og det ikke lenger var behov for borgen. Vi besøkte museet og inntok en enkel lunsj i museets kafeteria. Etter lunsj kjørte vi østover mot Tullstorp og passerte Jättegraven, en langhaug som Lars Larsson tidligere har undersøkt. 8 Vi ankom Tullstorp kirke som i sin helhet er et bygg fra 1800-tallets historisme: en nyromansk korskirke med et åttekantet sentraltårn, oppført i rød tegl. Det var ikke kirken vi skulle se, men den store runesteinen som sto på kirkegården på østsiden av kirken. Lars fortalte at steinen ble funnet i forbindelse med nedrivingen av den gamle middelalderkirken i 1846. Den 2 m høye steinen som var innmurt i kirkens kor, ble da flyttet ut til kirkegården. Den kortfattede runeinnskriften, som står i sterk kontrast til det storslåtte kunstverket, lyder: «Klippe og Åse reiste dette minnesmerke etter Ulv». Innrammet av innskriften, som følger steinens ytterkant, er det bilde av et stort, firbent dyr, og under dette, et skip med drager, rorgjenger og skjold. Lars refererte til det store dyret som Fenrisulven, og at steinen framstilte Ulv på vei i skipet mot Ragnarok. Det ble en diskusjon om det store dyret da noen mente det representerte løven, og at steinen derfor måtte tolkes inn i en kristen kontekst. Prototypen for løvefremstillingen synes å være løven på Harald Blåtanns store Jellingstein, et kristent monument som på baksiden har en fremstilling av den korsfestede Jesus. Det er kanskje derfor naturlig å oppfatte Tullstorp steinen som en velstående manns kopi av denne. Steinen er utført i vikingtidens Mammenstil (der det store dyret først opptrer) og er på stilhistorisk grunnlag datert til tidlig 1000-tall. Denne dateringen passer også bra med de politiske og religiøse forholdene i Danmark. Vi fortsatte videre østover mot Ystad til Kåseberga der vi skulle se «Ales stenar». På veien passerte vi mange flotte gravhauger og vakre gårder, og Lars fortalte litt om middelalderbyen Ystad. Etter ca. ½ time ankom vi Kåseberga og «Ales stenar», Nordens største skipssetting. Fra skipssettingen, som var plassert oppe på det høyeste punktet ved kysten, var det en storslått utsikt over Østersjøen mot Bornholm. Lars fortalte om skipsettingen som var hele 67 m lang og besto av 59 steiner. Steinene som formet skipets rælinger, var lavest mot midten og steg i høyden frem mot de to stavnsteinene som begge målte ca. 3 m. I midten var det en mindre stein, den såkalte «altersteinen», og ved sørøstsiden lå «rorsteinen». Kun en enkelt stein i monumentet manglet, slik at det opprinnelig har hatt 60 steiner. Vi fikk høre at steinene var omhyggelig plukket ut: de langs sidene (rælingssteinene) var av granitt, mens de høye stavnsteinene og de to mindre steinene var av den sjeldne sandsteinen med kvartsitt som fins i området rundt Simrishamn. Lars fortalte at formålet med monumentet er sterkt omdiskutert. Var det fra bronsealder, jernalder, gravplass eller rituell offerplass? Det har vært foreslått at skipssettingen kan ha vært en slag astronomisk observasjonspost, (dvs. at steinene er plassert på en bestemt plass i forhold til solens bane), en teori Lars ikke hadde noen tro på. Arkeologiske og geologiske undersøkelser på 1980-tallet, antyder at området rundt «Ales stenar» har vært en gammel gravplass i jernalderen, og helt opp til vikingtid har det foregått gravlegging inne i skipssettingen. Imidlertid er det ikke funnet noen graver. Det har også pågått rituelle handlinger her, både i stein- og bronsealder, da det er påvist skålgroper på flere av steinblokkene. C14 dateringer av trekullbiter bekrefter en datering til yngre jernalder, noe som også passer godt med monumentets form. Lars nevnte andre store skipssettinger, bl.a. den største av dem alle: Den ca. 350 m lange skipssettingen i Jelling mellom Nordhaugen og Sydhaugen. Det er ikke funnet noen storgård i nærheten som kan relateres til skipsettingen, men stedet kan ha fungert som en kombinert kultplass/samlingsplass for befolkningen i den omkringliggende jernalderbygd. Siste stopp på dagens program var helleristningsfeltet ved Järrestad, ca. 5 km vest for Simrishavn. Helleristningsfeltet som har flere enn 500 figurer, er Skånes største. Feltet ligger i dag litt bortgjemt, men etter en kort spasertur på en noe tilgrodd grusvei, sto vi plutselig foran det store, svakt skrånende berget. Vi kunne gå over hele feltet og betrakte de enkelte figurene. 9 Helleristningene var ikke malt opp og viste seg derfor ved første øyekast noe svakt på det grå berget. Skip i alle varianter dominerte, fra store langskip med tallrikt mannskap til enmannsbetjente småbåter. Ellers gjenkjente vi de vanlige bronsealdersymbolene som solhjul, hester, mennesker og økser, samt en rekke fotavtrykk. Et morsomt innslag var det dansende trollet i fugleperspektiv. Feltet har vært brukt over en lang periode og er datert generelt til bronsealderen (ca. 1800-500 f. kr.) da det ikke fins noe arkeologisk materiale herfra. Feltet har aldri vært målt opp. Tilslutt nevnte Lars at navnet Järrestad betyr Järres sted (gård eller plass), og at en under utbygging av veien her traff på noen store stolpehull som tyder på at det har ligget en stor gård her. Undersøkelser har påvist 30-40m lange hus som var bebodd mellom 700-1000 tallet e. kr. Vi kjørte vestover igjen, og på veien takket vi og tok farvel med Lars Larsson som skulle hjem til sin gård i Västra Nöbbeløv i Sør-Skåne. Vi fortsatte videre mot Malmö på motorveien E65 og passerte Börringe kloster som nå er en herregård i klassisistisk stil fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi skimtet den vakre gulkalkede murbygningen som lå ved en liten sjø. Börringe kloster som ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet var et nonnekloster og tilhørte benediktinermunkene. Jan Svanberg ga et lite foredrag om benediktinerordenen og de senere munkeordenene som kom til Sverige. Dagen ble avsluttet med festmiddag og taler på restaurant Stäket som holder til i et av Lunds eldste hus. Preses Christen Aass takket for turen og overrakte gaver. En spesiell takk gikk til Sonja Robøle som hadde nedlagt mye arbeid i forbindelse med turens program.

Mandag 11. juni

I dag skulle vi besøke Malmö og Malmöhus slott og avslutte turen i Roskilde med besøk i Vikingeskipsmuseet. Vi stoppet på Stora Torget i Malmö hvor vi ble tatt imot av byguide Eva Lindstöm. Hun skulle vise oss Gamla Staden, senmiddelalderens Malmö, med sine trange gater prydet med tegl- og bindingsverkshus fra 1500-tallet. Vi fikk først en historisk innledning om byens utvikling fra fiske- og bondelandsby under erkebispesetet i Lund på 1100- tallet til bygrunnleggelse på midten av 1200- tallet. I løpet av 1300-tallet vokste Malmø til en by med flere tusen innbyggere, med borg og kongelig mynt på midten av 1400-tallet. Vi fikk høre at gamlebyens hovedakse strakte seg fra borgen Malmöhus i vest til torget i øst. Adelgatan var byens hovedgate i middelalderen. Mens vi sto på det enorme torget som ble bygd på 1530-tallet, og som i dag er byens sentrum, fortalte guiden om de omkringliggende husene, bl.a. Gamle Rådhuset, Residenset og Jörgen Kochs gård. Rytterstatuen på torget viste svenskekongen Carl X Gustav (konge i Sverige fra 1654- 1660) som slo danskene i 1658 og gjorde Skåne svensk for all tid. Da hadde Skåne vært under Danmark siden slutten av 900-tallet. Vi passerte St. Petrie kirke – en stor steinkirke fra ca. 1300, inspirert av hanseatenes gotiske kirkebygg i rød tegl. Vi gikk videre nedover Kalendegatan til Malmös eldste hus, Kompanihuset fra 1520 og videre til det Flinsburgske hus på hjørnet av Skomakergatan og Sødergatan som var byens grense på 1600- tallet. Tilslutt gikk vi over Lilla Torget som var omgitt av vakre bindingsverkshus fra 1500 og 1600- tallet. Etter ca. 1 times byvandring, var det avreise til Malmöhus slott hvor vi ble ønsket velkommen av museumspedagog Thomas Persson. Vi delte oss i 2 grupper for omvisning i henholdsvis slottet og Malmö Museer som i dag er en del av det store komplekset. Vi fikk først en orientering om slottets historie i borggården. Festningen Malmöhus ble grunnlagt av unionskongen Erik av Pommern i 1434 og må ses i forbindelse med kongens innføring av Øresundstollen mellom 1426 og 1429. Kongen hadde monopol på handelen, og borgen ble strategisk plassert slik at den kunne forsvare både byen Malmø og kontrollere 10 skipsfarten over Øresunds søndre del. Borgens betydning ble ytterligere understreket i 1444 da Danmarks sentrale mynt ble lagt til Malmöhus. Av denne borgen er porttårnet og deler av nordfløyens murverk bevart. Vi fikk høre at Malmöhus fikk sitt nåværende utseende på midten av 1500-tallet da kong Christian 3. ombygde borgen til et moderne forsvarsverk og praktfullt renessanseslott med bolig for lensherren. Den nordre fløyen med renessanseslott og to av de runde kanontårnene står fremdeles. Senere har borgen vært fengsel, og i 1937 ble anlegget en del av Malmö Museer som holder til i de moderne teglfløyene rundt borggården. Vi gikk inn i slottet via et trapperom på søndre langside og opp i Christian 3.’s flotte Riddersal. Inventaret her var ikke det opprinnelige, men samlet sammen over tid, og skulle gi et inntrykk av hvordan salen hadde sett ut på 1500 og 1600-tallet. I det tilstøtende Kongens Dagligrom, kunne vi betrakte en kopi av de berømte danske gullhornene fra Gallehus. Vi fikk høre at hornene ble gitt i gave til Malmö by etter krigen av danskene som takk for at de hadde reddet så mange mennesker, spesielt jøder, under krigen. Kopiene skal visstnok være de beste som fins av gullhornene. Vi gikk ned trappen til etasjen under som inneholdt lensherrens leilighet, og fortsatte ned til Borgstuen i kjelleren (som tidligere var soldatenes kvarter) til det nord-østlige kanontårnet som var forbundet til slottet med en hvelvet skyttergang. Tilslutt gikk vi inn i museet. Museet på Malmöhus rommet fine kunst og tekstilsamlinger i tillegg til det gamle bymuseet der vi kunne følge den dansk-svenske historien gjennom århundrene. Noen av oss fikk også med seg utstillingen «Mode utan midja» - en utstilling om 1920- årenes kvinnemote. Vi inntok en lett lunsj med baguette og kaffe i Stora Borgstugan på slottet før vi satte oss i bussene og kjørte videre. Vi krysset Øresundbroen, passerte i utkanten av København og ankom Roskilde og Vikingeskipsmuseet. Her ble vi tatt imot av tre guider, Adam Ring, Louise Palme og Rolf Fabricius som fortalte om bakgrunnen for museet og de arkeologiske utgravingene av de fem Skuldelevskipene. Vikingeskipsmuseet er Danmarks museum for skip, sjøfart og båtbyggingskultur i oldtid og middelalder. Det er et interaktivt museum som, foruten utstillingen av de originale Skuldelevskipene, driver med marinarkeologiske undersøkelser og eksperimentell arkeologi med båtbygging, gammelt håndverk og seilas. Museet har en stor og meget aktiv formidlingsavdeling. Guidene fortalte at utgangspunktet for museet er Skuldelevskipene som ble funnet i1962 i det trange sundet ved innseilingen til Roskilde by. Skipene, som alle er fra midten av 1000- tallet, var blitt senket for å sperre innløpet til den viktige handelsbyen. Den eldste del av museet er Vikingskipshallen som åpnet i 1969. Vi delte oss i tre grupper, og den ene gruppen fortsatte inn i Vikingskipshallen. Hallen er bygget som et stort monter av glass og betong over de fem skipene. Bare ca. halvparten av skipenes treverk er bevart, men de er gjenoppbygd på et skjelett av jern og gir således en illusjon om hvordan de har sett ut. De fem skipene representerer ulike skipstyper fra vikingtiden – to handelskip (Skuldelev 1 og 3), ett havgående krigsskip (Skuldelev 2), ett mindre leidangsskip (Skuldelev 5) og en frakt/fiskebåt (Skuldelev 6). I hallen viste de en film om vikingskipenes historie, og i underetasjen kunne vi se utstillingen «Hjerteblod – 50 år med vikingernes skipe» - en jubileumsutstilling for oppdagelse av skipene. Vi fortsatte over til Museumsøen som er museets siste tilskudd og stedet for den eksperimentelle virksomheten. Her ligger båtværftet, hvor de bygger kopier av vikingskip og tradisjonelle nordiske trebåter, og verksteder som viser vikingtidens verktøy og demonstrerer gamle byggeteknikker. Her er også Aktivitetshuset hvor skole- og formidlingstjenesten holder til. Guiden fortalte at det i forbindelse med anleggelsen av Museumsøen i 1997, ble funnet ni skip fra vikingtid og middelalderen. Dette skipsfunn, Roskildeskipene, er et av de mest betydningsfulle skipsfunn i Danmark etter Skuldelev, bl.a. ble det funnet en fjerdedel av et langskip fra 1025 som til nå er det lengste vikingskip som er funnet med sine 37 m og et 11 mannskap på over 100 mann. Dette skipet var bygget til krig og troppetransport, og den store besetningen tyder på at skipet har tilhørt en betydelig stormann, kanskje en konge. Tilslutt gikk vi over til Museumshavnen med museets båtsamling, hvor vi kunne se originaler og rekonstruksjoner av mange ulike båter fra vikingtid og senere. Båtsamlingen teller 40 fartøyer og er den største samlingen av klinkerbygde trebåter i Danmark. Her lå også kopiene av de 5 Skuldelevskipene som blir aktivt brukt til tokt og havseilas. Etter et besøk i museumsbutikken som hadde et rikelig utvalg av bøker og kopier av arkeologiske gjenstander, inntok vi en sen lunsj/tidlig middag i restaurant «Snekken» som var en del av museet. Tilslutt satte vi oss i bussene for aller siste gang og dro ut til Kastrup der vi skulle ta flyet hjem til Gardermoen kl. 20.05. Referat: Elisabeth Farnes . 12