Medlemsinvitasjon til en dagstur i Mjøsdistriktet 9. september


Velkommen til Norsk Arkeologisk Selskaps høsttur til Mjøs-området lørdag 9. september 2017

 

08.45 – 9.00: Oppmøte i St. Olavs gt., ved Radisson Blu Scandinavia Hotell (tidligere SAS-hotellet), nær Slottsparken og Holbergs plass

09.00 – 10.00: Kjøring Oslo – Eidsvoll/Eid (50 min.)

10.00 – 11.00: Utgravningene på Eid: den gamle kongsgården til Olav Haraldsson og tingstedet for Eidsivatinget. Ifølge Snorre flyttet kongen gården sin og tingstedet fra Helgøya og Åker til Eid. Vår generalsekretær professor Frode Iversen viser oss utgravningene og forteller om funnene og historien.

11.00 – 12.05: Kjøring Eidsvoll – Quality Hotel Strand, Gjøvik (1 t, 2 min. via Rv 33)

12.05 – 14.00: Lunsj i restaurant Smag Lounge på Quality Hotel Strand, Strandgt. 15, Gjøvik

14.00 – 14.45: Kapp – Steinsholmen, stor flyttblokk m/helleristninger, rett utenfor Moelv (via Rv33 og Lillehammervegen/Rv4: 35 min., via Lillehammervegen/Rv4: 44 min.)

helleristningenevedsteingrdpsteinsoddenvedmoelvjpg

Helleristingene på Steingård

14.45 – 15.30: Vi ser veideristningene (4000–5000 år gamle) på gården Stein, på en stor flyttblokk 30 m fra vannkanten: 20 figurer hvorav 16 tydelige elger. Helleristningene ligger inne i Steinsodden naturreservat, rett vest for Ringsaker kirke. Like utenfor ligger Steinsholmen med ruinene av Mjøskastellet. Stedet er lettest tilgjengelig på gårdsvei og sti fra badeplassen på Strandvik ved fylkesvei 213.

Dersom det er lav vannstand, går vi over til Steinsholmen og ser ruinene av Mjøskastellet. Ellers må vi nøye oss med å se dem fra land. Vi kan også se bygdeborgen ved Stein gård. Har vi tid kan vi videre ta en avstikker med bussen opp til Veldre og se de mange, flotte gravhaugene fra jernalder til vikingtid nær de eldste, store gårdene oppe på høyden.

Litt historikk om Mjøskastellet: Steinborgen på Steinsholmen i Mjøsa ble anlagt av Håkon 4. Håkonsson. Den er nevnt første gang i Håkon Håkonssons saga og i et pavebrev fra 1234. Kastellet hadde en rektangulær form på 18 × 20 m, større enn noen annen tårnbygning i Norge på den tiden. Hovedinngangen mener man har vært et stykke oppe på østmuren. Hugget stein fra hjørner og vinduer tyder på at bygningen har hatt et rikt utvendig utstyr. Rester av murverk tyder på et ringmuranlegg tvers over holmen.

mjskastellettegnetavpeterblixblikutfrteenarkeologiskunderskteavkastelleti1897jpg
Mjøskastellet tegnet av Peter Blix. Blix utførte en arkeologiskundersøkte av kastellet i 1897

15.30 – 15.35: Kjøring Rv. 213, Steinsholmen – Storgata, Moelv (Smestadsletta (via Storgata/Rv 213: 2 min., 750 m)

15.35 – 16.00: Vi ser Tolvsteinsringen fra tidlig jernalder (2000 – 2500 år gammel): 12 bautasteiner i en sirkel på 25 m i diameter. Steinene har så å si samme form og størrelse.

Under restaureringen i 1895 ble det oppdaget tre mindre steinringer like ved. Noen år senere gjorde arkeolog Gustav Mørck funn av forkullede beinrester i hovedringen. Det kan tyde på at den opprinnelig har vært en gravplass, ettersom brannbegravelse var skikken på den tid. Ringen ble sannsynligvis også brukt som kult- og tingsted.

tolvsteinringenjpg

Beliggenhet: Nord for Moelv, langs sørgående kjørebane på Rv 213, tar det av en smal vei like over gata for en nedlagt bensinstasjon. Et skilt forteller kort historikken om Tolvsteinsringen, som ligger ca. 50 m lenger nede langs veien.

16.00 – 16.10: Kjøring Moelv – Ringsaker kirke (via Storgata/Rv213: 9 min., 4 km)

ringsakerkirkefotoyvindholmstadjpg

Ringsaker kirke. Foto: Øyvind Holmen

Historikk: Ringsaker kirke er en steinkirke som sto ferdig på midten av 1100-tallet, viet Hellig Olav. Tverrskipene ble tilføyd og koret utvidet i gotisk stil på 1200-tallet. Tårnspiret (68 m) ble reist i 1652 og utbedret i 1694. Stilistisk er kirken nært beslektet med Gamle Aker kirke, Nikolaikirken på Gran og den gamle domkirkenHamar. Stilidealet var Hallvardskatedralen som lå nordøst for Oslo torg i Gamlebyen i Oslo, og som ble reist på begynnelsen av 1100-tallet. Byggverket er i kalkstein, og kirken har 400 sitteplasser.

Tårnspiret ble bygd av Iver Helmen fra GranHadeland i 1694. Kirken var en viktig pilegrimskirke frem til reformasjonen, da pilegrimsvandringene ble forbudt. I nyere tid blir den flittig besøkt av vår tids pilegrimsvandrere og turister fra inn- og utland. Kirken er kjent for sin fremragende akustikk, og konsertvirksomheten er stor, med vekt på klassisk kirkemusikk. Kirken brukes ofte til musikkinnspillinger. Oslos domkantor Terje Kvam karakteriserer Ringsaker kirke som det fineste rom for kirkemusikk på Østlandet.

16.10 – 16.50: Vi besøker Ringsaker kirke, en imponerende middelalderbasilika Kirkens klenodium er det flotte alterskapet med 127 forgylte figurer utført i Antwerpen av Robert Moreau rundt 1520. Det ble skjenket kirken av den siste katolske og første lutherske sogneprest, magister Ansten Jonsson Skonk. De to store lysestakene på alteret er fra 1540, gave fra de to adelsfamiliene Brochenhus og Gyldenhorn, som eide storgårder på Ringsaker.  

detbermtealterskapetfraantwerpenfotoyvindholmstadjpg


Det berømte alterskapet fra Antwerpen. Foto: Øyvind Holmstad

Prekestol, døpefont og dåpshus er skåret av Christiania-kunstneren Lars Jensen Borg i 1704 og bemalt av Hans Brun. Dåpshuset ble fjernet i 1865, senere innlemmet i Nordiska museet i Stockholm, og deponert i kirkeavdelingen på Norsk Folkemuseum siden 1937.

Et kalkmaleri som sannsynligvis forestiller Hellig Olav, er avdekket i korets krysshvelv. Dørringer fra middelalderen finnes i vestportalen og i døren fra høykoret til sakristiet.

Et epitafium fra 1632 finnes i søndre tverrskip, hvor det også henger 12 presteportretter, blant dem Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Bergh, som utvilsomt er modell for sogneprest Lind i Tryggve Andersens roman I cancelliraadens dage, fra 1897.

Kirkens glassmalerier ble utført i 1959 av kunstneren Borgar Hauglid, med jomfru Maria som motiv i nordre tverrskip og St. Olav i søndre tverrskip. Nordre tverrskip er fra 2009 innredet som et Maria-kapell med en julekrybbe ved fondveggen.

Krusifikset over korbuen er skåret i 1683, sannsynligvis av Johannes Lauritsen Skraastad fra Vang på Hedemarken.

En rekke kalkmalerier ble avdekket under restaureringen av kirken fra 1960 til 1964. På vestveggens nordside er det avdekket et innvielseskors, og på korbuens høyre side sees en kjerub. I nordre tverrskip kan man på vestveggen se to flotte skipsmalerier, som knyttes til adelsmannen Mogens Handingmann på garden Skapal i kirkens nærmeste naboskap.

Ronald Fangen og Aase Nordmo Løvberg ligger begravet like inntil Ringsaker kirke.

Retur 16.55 – 19.00: Ringsaker kirke – St. Olavs gate v/SAS-hotellet, Oslo

 

Guider på hele turen: Professor Frode Iversen, assistert av en arkeolog fra Oslo, muligens også en kunsthistoriker, vil guide oss på Eid, i Mjøs-området og i Ringsaker kirke.

Fagansvarlig for programmet er vår generalsekretær professor Frode Iversen. Arrangementsansvarlig og turleder er Sonja Vibeche Robøle.

Planlagt ankomst kl 19.00 i Oslo, i St. Olavs gt., ved Radisson Blu Scandinavia Hotell (tidligere SAS-hotellet), nær Slottsparken og Holbergs plass (via E6: 1 t, 56 min.).

Turen starter med buss kl 9.00 fra St. Olavs gate vis-à-vis Radisson Blu Scandinavia Hotell.

Vel møtt!  

Forbehold om endringer i programmet.

Påmelding skjer ved å både sende en epost til nas@arkeologi.no, og en innbetaling av kr 750,- pr. person til bankkonto 7001.06.00365 innen fredag 25. august.

Husk å oppgi navn på innbetalingen. Maks antall deltagere er 90. Deltagerne blir registrert i den rekkefølge vi mottar innbetalingene. Ved påmelding etter 25. august vennligst kontakt vår sekretær Cathrine Brattekværne, enten på e-post nas@arkeologi.no, eller via telefon 930 51 408 for å sjekke om vi har ledige plasser.

 


Nytt æresmedlem i Norsk Arkeologisk Selskap

Norsk Arkeologisk Selskap (NAS) har hatt gleden av å utnevne selskapets generalsekretær gjennom 25 år, professor emeritus Egil Mikkelsen, til æresmedlem av selskapet. Utnevnelsen fant sted under stiftelsesmiddagen 25. november 2016.   

    Egil Mikkelsen er en kjent skikkelse i norsk arkeologi. Han har vært knyttet til Universitetet i Oslo i hele sitt yrkesliv, og hadde stillingen som museumsdirektør ved Kulturhistorisk museum i perioden 1999 til 2011. Mikkelsen hadde vervet som generalsekretær i Norsk Arkeologisk Selskap fra 1989 til 2015. NAS, som i 2016 fyller 80 år, sitt formål er i å spre kunnskap om fortiden og fornminner utenfor fagmiljøene, samt å støtte arkeologisk forskning. I dette arbeidet har Egil Mikkelsen gjort en stor innsats.

    I tillegg til dette var Mikkelsen i 30 år et uvurderlig medlem av redaksjonen i Viking, som er selskapets tidsskrift. Viking formidler forskningsartikler, men disse er skrevet på en slik måte at de kan leses av alle som har interesse for arkeologi, uansett bakgrunn.

Egil Mikkelsen har gjennomført et variert arkeologisk forskningsarbeid både innenlands og utenlands. Han er spesielt kjent for studier av sørnorsk steinalder, veideristninger, oppkomsten av det første jordbruket, massefangst av villrein i vikingtid og middelalder og studier av religionsskiftet i Norge i vikingtid. Utgravninger av et buddhistkloster på Maldivene gjennomført han i årene 1996-98.   

Tidligere æresmedlemmer i NAS er professor Bjørn Hougen, preses Richard Fuglesang og preses Lise Tchudi.

,

Vårturen 2017 går til Bayern i Tyskland fra 18. - 22. mai. 

Norsk Arkeologisk Selskap inviterer sine medlemmer til en flott tur til Bayern i Tyskland. 


Torsdag 18.05.

10.00 – 12.15: Fly Oslo, Gardermoen – München

13.00 – 14.30: Lunsj i Freising, på Hofbräuhauskeller, Lankesbergstrasse 5 (ikke langt fra flyplassen)

14.30 – 17.30: Vi kjører til Manching (ca. 5 mil) og ser rester av borgen med et keltisk oppidum (3800 mål, ca. 10 000 innbyggere innenfor murene, største bosetning nord for Alpene 300 – 500 f.Kr.), videre til Eining i Neustadt og ser Castel Eining (romersk auxilliarkastell (ca. 100–400-tallet), deretter til Weltenburg og ser benediktinerklosteret og det berømte Donaudruchbruch (en bratt, trang innsnevring i elven) samt det romerske festningsanlegget på Frauenberg (Castel Abusina, fra ca. 80–400 e.Kr).

17.30 – 18.30: Weltenburg – Regensburg

18.30: Innsjekking på Mercure Hotel Regensburg****

19.30: Middag på hotellet

Fredag 19.05.

9.00 – 10.45: Vi starter vår byvandring ved Niedermünster klosterkirke og får et innblikk i Niedermünsters historie samt Regensburgs historie i romertid og middelalder. Vi deler oss i to grupper. Den ene går og ser Document Niedermünster og Niedermünster kirke. Den andre ser gamlebyen med Porta Castra Regina / Alter Kornmark, Dom, Alte Kapelle med Campanile og Steinerne Brücke (Steinbroen).

10.45 – 12.00: Gruppene bytter.

12.00 – 13.30: Lunsj på Regensburg Ratskeller

14.00 – 16.00: Buss til Kelheim, hvor vi besøker det arkeologiske museet (med vekt på oldtid og førromersk tid). Vi ser også en rekonstruert del av et keltisk oppidum (Alkimoennis) der. Museet fikk en europeisk ærespris i 1983.

16.30 – 18.00: Vi besøker det karolingiske klosteret og Pfalz St. Emmeram (med overveldende barokkinteriør og to spennende krypter).

18.30: Tilbake på hotellet

19.30: Middag på hotellet

Lørdag 20.05.

8.30 – 9.00: Vi setter de pakkede koffertene i bussen, for i dag går turen mot Bamberg.

9.00 – 11.00: Vi busser til Penk (i Unteren Naabtal) og besøker St. Leonhards kirke, en av de eldste bevarte landkirkene i Tyskland (arkeologi i en karolingisk-ottonisk landkirke), tingsted, kjører videre til Kallmünz og ser borganlegget fra 900-tallet og borgen fra 1200-1300-tallet.

12.00 – 13.30: Lunsj i Kallmünz (på Gasthaus Zum Eicherberg?)

13.30 – 15.00: Vi reiser videre til Ensdorf og ser Stephanstårnet (campanile fra 1075).

15.00 – 18.00: Ensdorf – Bamberg

18.00 – 18.30: Innsjekking på  Fürther Hotel Mercure Nürnberg West***

19.30: Middag på hotellet

Søndag 21.05.

9.00 – 11.00: Vi besøker domkirken med den berømte Bamberger Reiter (Bamberg-rytteren), en steinskulptur fra 1100-1200-tallet, og relikviene til Henrik II, den siste ottonske keiser, og hans kone Kunigunde.  

11.00 – 12.00: Vi går en tur på egen hånd eller med guide og gjør oss kjent i byen.

12.00 – 13.30: Lunsj på Hofbrau

14.00 – 18.00: Vi besøker stedene som omkranser byen (med buss og litt til fots): Domberget, Alte Hofhaltung, St. Jakobs kirke og St. Michael-klosteret.

19.30: Middag på hotellet

Mandag 22.05.

8.30 – 11.00: Bamberg – München Flugplatz

12.55 - 15.05: SAS München – Oslo

saltlagerjpgfotojpgbambergerrathausbambergrdhusjpgbambergjpgaltehofhaltungibambergjpgbamberg2jpg

Romsdal og Nordmøre, 29. mai–1. juni 2014

Turen ble lagt opp av Sonja Robøle i samarbeid med Egil Mikkelsen og fylkesarkeolog i Møre og Romsdal, Bjørn Ringstad.

 

Torsdag 29.mai

Reisen gikk med fly fra Gardermoen kl. 09.20, med ankomst Molde en time senere. Der ble vi hentet av to busser som vi skulle disponere under hele turen. Fra Molde lufthavn ble vi tatt til Nesjestranda der vi med hurtigbåt ble satt over til Veøy i Romsdalsfjorden.

På Veøya ble vi delt inn i to grupper og guidet av professor Brit Solli, som tok oss med inn i arkeologien og konservator Terje Thingvoll som fortalte oss om den nyere historien, husene og kirken. Vi fikk vite at Veøya ble fredet som første landskapsvernområde i 1970. Formålet med det var å bevare et historisk kulturlandskap med et egenartet naturmiljø omkring gamle Veøy fylkeskirke. Øya hadde sitt aktivitetshøydepunkt på 1100–1200-tallet. Snorre Sturlassons Heimskringla omtaler Veøy som en by. Den er også nevnt i Magnus Erlingssons saga og Baglersagaen. Veøya lå sentralt til ved utløpet av fire fjordmunninger i en tid da båten var viktigste framkomstmiddel. Arkeologiske funn fra 1995 viser at det har vært et gammelt kaianlegg her i vikingtiden. Kulturlagene, som også er identifisert med georadar, viser at det har vært tre kirker på stedet, en steinkirke og to trekirker med kirkegårder rundt. Utenfor kirkegårdsmurene har det vært bygårder. Det er påvist kristne graver ved funn av skjelett og kistebunner fra 900-tallet, noe som kan tyde på at det har vært en kristen bosetning på kaupangen på Veøy så tidlig. Vi vandret omkring mens Brit Solli fortalte om ulike funn etter graving og søk med magnetometer; smietufter, grovsmier og finsmier og naust for leidangsskip, foruten bygårdene.

 

1veya_2jpg

 

Den stående kirken på Veøya, en langkirke i stein, ble påbegynt på midten av 1100-tallet og antas å ha stått ferdig 1200. I kilder fra 1300-tallet er den omtalt som Peterskirken. Mange adelsslekter hadde sine gårder her, og Veøy var et stort og rikt sogn, dit man dro for å betale skatt. Etter Svartedauden er det ganske slutt med denne formen for aktivitet, og det var bare presten og hans husmann igjen. Kirken er ombygget flere ganger; den største forandringen har skjedd med reformasjonen. Den nåværende innredningen er for det meste fra 1600- og noe fra 1800-tallet. Kirken ble formelt nedlagt som sognekirke i 1907. Dagens prestegård ble oppført 1905. Hovedbygningen består av to laftede tømmerhus med stående panel i to etasjer.

Lunsjen inntok vi på prestegårdslåven denne dagen. På kvelden var det middag på Quality Hotel Alexandra i Molde, hvor vi bodde første natten.

 

Fredag 30. mai

Vi forlot Molde med buss kl. 09.00 med fylkeskonservator Bjørn Ringstad, som guidet oss hele dagen gjennom. Han fortalte litt om «rosenes by», Molde, og nyere tids kulturminner fra krigens tid, som vi passerte på veien. Bussen tok en rundtur gjennom fiskeværet Bud, et idyllisk fiskevær fra tidlig middelalder. Videre tok bussen oss gjennom fiskerbøndenes landskap, bøndene med en fot i fisket og den annen i landbruket. Vi ankom Malefeten på Hustad og stanser her for å se et strandgravfelt fra jernalderen som har vært i bruk fra 400–900-tallet. Hustad var kongsgård i området på 1100-tallet. Strandgravfeltet er beskrevet på 1700- og 1800-tallet. Funn fra yngre jernalder er bl.a. spydspisser, økser og glassperler. Funn av nagler tyder på at det også har vært båtbegravelser. Her var det tidligere registrert 70 røyser, nå er det bare 30 igjen. Statens veivesen og Hustad leir har i stor grad stått for raseringen.

Fylkeskonservatoren guidet oss igjennom miljøet langs Atlanterhavsvegen til Averøy. På Geitøya ble vi hentet med båt over til det gamle handelsstedet Håholmen der det har vært produksjon og eksport av klippfisk. Arbeidet med klippfisken var stort sett kvinnenes arbeid. Her holdt Ragnar Thorseth til, og i Saga Siglar-hallen fikk vi se en film om eventyrerens reiser med selvbyggete vikingskip. Lunsjen denne dagen var fiskesuppe som vi inntok i restaurantlokalene på Håholmen.

 

2vikingskip_1jpg

 

Tilbake på fastlandet fikk vi om bord i bussen Else Marie Bae fra den lokale Fortidsminneforeningen, som fortalte oss om Averøya mens vi kjørte på innsiden av øya til Kvernes stavkirke. I området finnes en rik samling boplasser, med funn fra 9000–10 000 år tilbake i tid, fra Fosnakulturen. Kvernes stikker ut på østsiden av Averøya her på Nordmøre, og her har det vært hov eller tingsted. Kvernes stavkirke er av Møretypen: den er lang og smal med rødmalt vestlandspanel, støttet opp med utvendige skråstøtter på tre sider. Man regner at kirken er fra 1300-tallet, koret er i lafteteknikk og er kommet til senere. På 1630-tallet ble den ombygget. Det ble satt inn vinduer, og kirken ble dekorert innvendig med akantusornamentikk. Selve altertavlen er datert til 1690-årene og har et alterskap fra senmiddelalderen, som rommer «Anna selv tredje», Anna, Marias mor, med Maria og jesusbarnet. Kirken har gjennom tidene vært utsatt for stormkast som har forårsaket ødeleggelser, men ikke større enn at den har kunnet jekkes på plass.

Etter Kvernes besøkte vi Søbstad helleristningsfelt, som inneholder 17 symboler, med hvalfigurer som hovedmotiv, samt en svømmefugl. Ristningsfeltet ble oppdaget for 30 år siden. Disse hvalfigurene ligger mellom 12 og 16 m over dagens havnivå og er hugget før jordbrukskulturen fikk fotfeste her i slutten av yngre steinalder.

 

4helleristning_1jpg

 

På veien til Kristiansund fortalte Bjørn Ringstad oss om Bremsneshola på Bremsnes der det har vært gjort rike boplassfunn fra steinalderen. Dette fikk vi dessverre ikke tid til å ta nærmere i øyesyn. I Kristiansund tok vi inn for to netter på Quality Hotel Grand, hvor vi også spiste middag.

 

Lørdag 31. mai

På morgenen tok bussen oss fra Kristiansund over øya Tustna med to fergeturer til Edøya, som er en liten øy innenfor Smøla. Lokalhistoriker Per Halse guidet oss i Edøya gamle kirke, som er oppført i mur i år 1190. Det er en liten middelaldersk kirke med rektangulært skip og et smalere og lavere kor, litt skjevt plassert i forhold til skipet – gavelparti og tak er bygget i tre. Kirken brant i 1887 og ble restaurert fra ruin i 1947. På Edøya er det sandjord, og arkeologiske funn viser at det har vært drevet jordbruk her i yngre steinalder. En stokk fra Kr.f., fra et myrfunn, viser at det har vært skog her den gangen. Befolkningen i denne tiden har hatt gode handelskontakter både mot nord og sør. Arkeologer har gjort et funn av en stjerneformet steinsetting med tre armer. Anlegget lå under vanlig pløyedybde og er godt bevart. Nøyaktig datering forekommer ikke, men lignende funn her i landet skriver seg fra ca. 200 år etter Kristi fødsel, mens de yngste steinsettingene av denne typen er fra vikingtid. Arkeologer med kjennskap til disse anleggene har antydet at steinsettingene symboliserer Yggdrasil, verdenstreet. De er alle plassert der høvdinger bodde.

 

3stavkirke_2jpg

 

Vi tok bussen videre til Kuleid der bonden på gården fortalte om Kulisteinen. Runeinnskriften på denne steinen dateres til tidlig 1000-tallet. Den betegnes som «Norges dåpsattest» fordi det er et av de tidligste vitnesbyrd om kristendommens tilstedeværelse i Norge. Innskriften inneholder dessuten det eldste eksemplet vi kjenner, at navnet «Norge» er brukt på norsk jord. Kulisteinen har antagelig vært reist ved en bro etter år 950. Runeinnskriften kan ha vært laget av en tospråklig misjonær med angelsaksisk preg, knyttet til kristningskongene. De er skrevet med det yngre runealfabetet. Steinen vi så er en kopi fra 1997. Den originale Kulisteinen finnes utstilt i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Vi hadde lunsj på Gurisenteret ved fergeleie til Edøya.

Etter lunsjen tok bussene oss til fiskeværet Veiholmen ytterst ut mot havet på Smøla. Der fikk vi en kort stopp for å se oss omkring på det vakre stedet. På veien tilbake til Kristiansund hadde vi en stopp ved Vollvatnet på Nordlandet i Kristiansund som er et kunstig vannreservoar der det er gjort funn av steinalderboplasser fra Fosnakulturen. Disse har en gang ligget på små øyer i havet. Middagen ble inntatt på Smia restaurant i Kristiansund.

 

Søndag 1. juni

Det var utsjekking fra hotellet, og så buss til Tingvoll kirke, også kalt «Nordmørsdomen». Dette er en steinkirke i romansk stil fra ca. 1180. Det var en kostbar kirke da den ble bygget, med marmor rundt vinduene og tak med vossaskifer. Veggene i kirkerommet hadde et gangsystem inne i murene som ble grundig inspisert av enkelte i gruppen vår. Det nåværende interiøret stammer i hovedsak fra 1600-tallet.

 5tingvollkirke_1jpg

 

Etter besøket i kirken tok bussene oss til hellemaleriene på Honnhammeren. Disse var vanskelig tilgjengelige, både for bussene som måtte ta seg fram på en ytterst uveisom grusvei, og siden for oss som måtte ta oss fram til fots på en bratt og ulendt sti. Hellemaleriene består av laks malt på en loddrett fjellvegg som luter utover slik at dråpefallet er utenfor selve malingen, noe som gjør at de er blitt godt bevart. For 5000–6000 år siden ble fire laksefigurer malt med jernoksid i fjellet ved den beste fiskeplassen for fangst av laks, som er på vei opp mot Driva. Kanskje for å sørge for god fiskelykke?

På Klippfiskmuseet, tilbake i Kristiansund, fikk vi innblikk i den gamle klippfiskproduksjonen. Klippfisken har hatt stor betydning for utviklingen av Kristiansund som by. Det bragte folk nærmere resten av verden gjennom handelen og formet samfunnet i mer enn 200 år, gjennom hele 1700- og 1800-tallet. Klippfisken ble konservert gjennom salting og tørking på nakne berget. I Kristiansund fantes bergene, gunstig klima med sol og vind og tilgjengelige arbeidsfolk. Det var et tungt og vått arbeid basert nærmest på et føydalsystem. Med framveksten av velferdsstaten, gikk den gamle driftsmåten til grunne. Vi fikk servert deilig bacalao til lunsj, i den gamle klippfiskbrygga.

 

6klippfiskmuseet_1jpg

 

Bussene tok oss fra Kristiansund til Rastakalv der lokalhistoriker Bodil Røeggen viste og fortalte om slaget og slagstedet der Håkon den gode seiret over Eiriksønnene. På vei mot Molde lufthavn hadde vi et stopp ved Ikorneset, en fornminnepark med en rekke små og store kystgravrøyser fra eldre jernalderen og vikingtid. Flyavgang fra Molde lufthavn kl. 21.05, med ankomst Gardermoen kl. 22.00.

 

Orknøyene 24.–28. mai 2013

Årets hovedtur gikk til Orknøyene. Turen var lagt opp av Sonja Robøle fra Styret i samarbeid med fagansvarlig arkeolog Lyder Marstrander og fylkesarkeologen på Orknøyene, Julie Gibson. Julie var også vår guide 4 av de 5 dagene turen varte. Teknisk arrangør var Kulturreiser v/ Tone Eike. 78 medlemmer deltok på turen.


Fredag 24. mai                                                                                                                               

Avreise fra Gardermoen kl. 09.00 med Widerøe’s fly Dash 8. På grunn av. tekniske endringer, landet vi på Wick flyplass i Caithness på nordspissen av det skotske fastlandet. Derfra kjørte vi buss til fergeleiet ved John O`Groats hvor vi tok ferge over til sydspissen av øya Ronaldsay og videre til øya Mainland og Kirkwall hvor vi skulle bo. Endringen i reiseplan førte til forsinkelser i vårt program, og etter koffertdropp på henholdsvis Kirkwall og Ayre Hotel, med påfølgende lunsj på Kirkwall Hotel, var det byvandring med arkeolog Christopher Gee, vår norsktalende guide. Han ga oss en oversikt over hvordan byen Kirkwall har utviklet seg fra dens begynnelse som kaupang, og senere kirkested på 1100-tallet, til i dag. På veien opp til St. Magnus katedralen pekte Christopher bl.a. ut det opprinnelige tingstedet og stedet for hallen til Jarl Ragnvald Brusesson (1011-1046). St. Magnus katedralen som ble grunnlagt i 1137 er dedisert til Jarlen Magnus, martyr og senere Orknøyenes skytshelgen. Han er også gravlagt inne i kirken. Vi fikk en orientering om katedralens historie og arkitektoniske utvikling. Den store kirken som er bygd i engelsk romansk stil av rød sandstein, tilhører i dag befolkningen på Orknøyene, og hverken kronen eller noen kirkelig myndighet kan blande seg inn i dens virksomhet.

    Vi fortsatte videre til ruinene av Biskopens Palass, tvers overfor kirken, som ble grunnlagt samtidig med kirken av biskop William i 1137. I dag fremstår palasset som en ruin fra 1600-tallet. Vår siste stopp på byvandringen var Jarlens Palass i Kirkwall som ble oppført mellom 1600 og 1607 av Jarl Patrick Stewart. Arkitekt for dette bygget var en skotte som hadde studert i Frankrike, og palasset skal være det beste eksempel på fransk arkitektur i Skottland.

Tilslutt besøkte vi whiskydestilleriet Highland Park, før vi returnerte til Kirkwall Hotel og middag. Etter middag var det mottakelse med foredrag på St. Magnus Centre arrangert av The Orkney Archaeological Society. Arkeolog Nick Card, leder for de store utgravningene som pågår på Ness of Brodgar, holdt et svært spennende foredrag om de neolittiske husstrukturene som er utgravd her de siste årene, og vår generalsekretær, Egil Mikkelsen, kvitterte med foredraget «A Historical Survey of Norwegian Archaeology».

Lørdag 25. mai                                                                                                                           

Denne dagen skulle vi besøke Vestre Mainland. Etter avgang fra hotellene kl. 09.00 stoppet vi først ved Verdensarvområdet «Neolitic Orkney» med Maeshowe, Standing Stones of Stenness og Ring of Brodgar. Området, som er avgrenset på hver side av innlandsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness, representerte det religiøse senter på Orknøyene i neolittisk tid. På 3000- tallet f. Kr. var Loch Stenness brakkvann, og dette var et rikt jordbruksområde der de mektigste bøndene reiste store steinmonumenter i fellesskap til seremoniell bruk., Det har siden sommeren 2004 foregått nye arkeologiske utgravninger i dette rike neolittiske området, og det er nå også avdekket en liten landsby med seremonihus, bl.a. et større hus kalt «katedralen», med en rekke interessante funn. Vi besøkte først Ring of Brodgar (ca. 2500 f. Kr.) et «hengemonument» - eller en steinsetting med 36 av sine opprinnelige 60 oppreiste steiner bevart. Brodgar betyr stor innhegning, og ringen har en diameter på 104 m og er omkranset av en 10 m bred grøft med en ytre jordvoll. I området utenfor ringen ligger gravfelt som er ca. 1000 år yngre. Monumentet har vært et møtested for seremonielle handlinger i forbindelse med fester for de døde, og det sentrale, flate området innenfor ringen må ha vært et spesielt hellig sted der kun noen få personer hadde adgang («presteskapet»).

    Vi fortsatte videre til Maeshowe, en av de flotteste megalittgravene i Nordvest-Europa. Graven - en ganggrav - er datert til ca. 3000 f. Kr. Den er dekket av en stor jordhaug og omgitt av en grøft og voll. En 10 m lang passasje i haugen fører inn til et stort gravkammer som er bygd i tørrmur. En antar at gravkammeret ble brukt til fellesbegravelse for de mektige bøndene som bodde i området, men fordi graven er blitt forstyrret en rekke ganger, er det er gjort få funn av menneskebein. Vi gikk inn i passasjen til gravkammeret der Julie pekte på flere steiner med runeinnskrifter, samt en graffiti av en løvefigur utført i norrøn stil, som vitner om at norrøne folk brøt seg inn i graven på midten av 1100-tallet. Denne hendelsen er også nevnt i Orknøyinga saga. Ved vintersolverv (21.12) ligger Maeshowe på linje med solen når den går ned bak fjellet på øya Hoy, og solstripen lyser opp den mørke passasjen og treffer bakveggen på gravkammeret.

    Vi fortsatte videre til Standing Stones of Stenness som er et noe eldre (ca. 3000 -2900 f. Kr.) og mindre spektakulært hengemonument enn Ring of Brodgar. Her er kun 4 av de oppreiste steinene bevart, men ringen har et stort ildsted i midten. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke dyrebein og keramikk som vitner om at menneskene i neolittisk tid tilberedte mange måltider her – kanskje i forbindelse med de rituelle seremoniene. Til slutt fortalte Julie om «Odins Stein» som ble fjernet med dynamitt av en bonde fra Aberdeen.

Etter lunsj på Standing Stones Hotel, fortsatte vi videre nordover på Mainland til Brough of Birsay. Tiden måtte beregnes nøyaktig pga. tidevannet da turen inkluderte en 10 minutters gange over eidet mellom Mainland og øya Birsay.


figur1_1jpg

På vei over eidet ved fjære sjø til Brough of Birsay, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.


     På Brough of Birsay finnes en rekke fortidsminner, hvorav de eldste er restene etter et lite klosteranlegg med kirke og gravplass fra 500-tallet. På 600- og 700-tallet var Birsay et piktisk maktsenter, og fra denne tiden er det funnet husstrukturer etter en bosetning som ligger under dagens ruiner. En vet ikke hva som skjedde med den piktiske befolkningen, men i tidlig Vikingtid var Birsay bebodd av norrøne folk som hadde overtatt området. I over 200 år var Birsay det norrøne maktsenteret på Orknøyene, og de mange hustuftene som vi så i terrenget, stammer fra denne tiden.

    I Orknøyinga saga hører vi at Jarl Thorfinn, som hadde sin permanente residens på Birsay, bygde en Kristkirke her etter sin hjemkomst fra pilegrimsferden til Roma i 1050. Julie fortalte at denne kirken trolig lå på fastlandet ved siden av Jarlens Palass (på det stedet som nå er Birsay Village) og at den kirkeruinen vi ser på øya i dag, er en noe yngre romansk bygning fra tidlig 1100-tallet. Brough of Birsay ble forlatt på 1100-tallet da det norrøne maktsenteret på Orknøyene flyttet til Kirkwall i forbindelse med flyttingen av St. Magnus og etableringen av katedralen i 1137. Tilslutt fikk vi høre at de arkeologiske utgravningene av Brough of Birsay var en av de største på Orknøyene og varte i over 30 år.

    Siste stopp på dagens program var den neolittiske landsbyen Skara Brae, som også står på UNESCOs Verdensarvliste. Husene, som ligger helt ute ved havet i Bay of Skaill, er de best bevarte steinalderhus i Nord-Europa. Skara Brae var i kontinuerlig bruk ca. 3200-2200 f. Kr. Landsbyen overlevde fordi husene lå under jorden og ble forseglet av flyvesand kort tid etter at de ble forlatt. Opprinnelig ble husene anlagt lenger inn på land ved en liten innsjø, men ved erosjon forsvant etter hvert landet mellom innsjøen og havet. Havet står nå 5 m høyere enn i neolittisk tid, og stedet er i dag støttet opp av en moderne mur som skal hindre videre erosjon. Skara Brae representerer et lite bondesamfunn med 8 bevarte bolighus og et verksted der menneskene levde og arbeidet nær hverandre. Det som gjør husene så spesielle er at nesten alt inventaret er bevart. Landsbyen ble utgravd av den verdenskjente arkeologen Gordon Childe på slutten av 1920-tallet. Vi ruslet litt rundt på egenhånd og betraktet de nå åpne steinhusene hvor interiøret med senger, hyller, ildsteder og kjøkkenredskaper av stein er godt bevart. Etterpå tok vi en titt inn i besøkssenteret, og noen fikk også sett Skaill House, den lokale lordens (Lairds) residens med en eldre og svært interessant arkeologisk utstilling i 2. etasje.

Tilslutt kan nevnes at en av vikingtidens største og flotteste sølvskattfunn, The Skaill Hoard, ble funnet på dette stedet. Vi satte oss i bussene igjen og kjørte tilbake til hotellene og fellesmiddag på The Ayre Hotel.

 

Figur 2

 

Søndag 26. mai

Denne dagen skulle vi kjøre på Østre Mainland mot Scapa Flow. I Scapa Flow lå den Britiske marinebasen på Orknøyene under begge verdenskrigene. Her var det gode havneforhold og dypt vann for store slagskip. 6 måneder etter starten på 2. verdenskrig, snek en tysk ubåt seg inn i dette farvannet og senket det store britiske slagskipet «HMS Royal Oak» med 834 mann om bord. Denne hendelsen resulterte i at Churchill beordret byggingen av store sementbarrierer i sjøen på øyene mellom Mainland og South Ronaldsay – «The Churchill Barriers» - som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i Scapa Flow fra øst. Vi gjorde først en kort stopp ved minnesmerket «The Royal Oak Memorial Garden», hvor det også var et lite besøkssenter som forklarte hva som skjedde her under 2. verdenskrig. Vi kjørte over den første av barrierene som nå utgjør forbindelsen mellom øyene, og stoppet ved Italian Chapel. Kapellet, som er en Nissen hytte, er utsmykket som en liten kirke i italiensk stil. Den ble bygd av italienske krigsfanger som hadde sin leir – Prison Camp 60- rett ovenfor kirken. Vi fortsatte videre på barrierene og stoppet for lunsj på Sands Hotel på øya Burray. På veien nordover til Deerness, det østligste punktet på Mainland, fortalte Julie om det moderne Orknøyene, det politiske system og om øyas forhold til U.K.

    The Brough of Deerness er en imponerende klippeøy som ligger ytterst ute i havet. Adkomsten var i dag, som i fortiden, via en bratt og kronglete sti. På toppen av halvøya kunne vi se ruinene av en steinkirke, og rundt denne lå rester etter en bosetning med jordvoller fra over 30 hus. Mot land var klippehalvøya beskyttet av en mur av stein og jord. En trodde lenge at Brough of Deerness var et klostersted, men utgravninger har vist at dette var hjemstedet til en mektig norrøn høvding. Stedet var først bolig for et lite piktisk samfunn, men på begynnelsen av 900-tallet ble det overtatt av norrøne folk som bodde her i ca. 250 år. Dagens kirkeruin og de synlige husstrukturene stammer fra denne tiden. Julie fortalte at stedet ble brukt som pilegrimsmål helt opp til 1800-tallet

    Vi avsluttet dagen med et besøk i Mine Howe - et spesielt anlegg fra eldre jernalder som ble oppdaget i 1946, men først åpnet for publikum i 1999. Anleggets kjerne er den store jordhaugen som er omkranset av en vid, steinkledd grøft. Sentralt i jordhaugen er det konstruert en dyp sjakt med trapper ned til et underjordisk, steinsatt kammer, 7.4 m fra overflaten. Inngangen til denne sjakten er i dag markert med et moderne tårn av tre. Vi ble mottatt av en lokal guide, og de som ville, kunne gå ned i sjakten til det underjordiske kammeret. Guiden fortalte at det utenfor den steinkledde grøften er funnet flere strukturer som vitner om metallarbeid på stedet, og at dette arbeidet var knyttet til et stort rundt hus som fortsatt var i bruk i piktisk tid. Funn av miler og en smie, samt rester etter bronsestøping

og jernarbeid, tyder på at Mine Howe var et viktig senter for metallproduksjon i området. Den sentrale underjordiske kjernen antas å ha blitt bygd i eldre jernalder for seremonielle/rituelle handlinger. Senere i jernalderen- eller i piktisk tid – skal det ha vokst opp en liten bosetting utenfor den steinsatte grøften, som drev med metallarbeid. En gravplass og en tidlig kirke her, dedisert til St. Ninian, vitner om piktisk innflytelse. På veien tilbake til Kirkwall stoppet vi ved gullsmedbutikken til Sheila Fleet ved Tankerness, som lager smykker med design fra Orknøyene. Fellesmiddag på The Kirkwall Hotel

 

Mandag, 27. mai

Denne dagen skulle vi tilbringe på øya Rousay. Dessverre var det overskyet og tilløp til regn, og det blåste kraftig. Det var avreise fra hotellene kl. 09.30 med buss til Tingwall hvor vi tok fergen over til Rousay. Tingwall er et av de gamle tingstedene på Orknøyene, og stedet er nevnt flere ganger i Orknøyinga saga.

    Første stopp på dagens program var Midhowe Cairn and Broch, et anlegg som lå helt ute ved havet ved Einhallow Sound på sørsiden av øya. Vi måtte gå et stykke fra hovedveien ned til stranden. Vi stoppet først ved Midhowe Cairn som er Orknøyenes lengste kammergrav, 23 m lang. Graven består av et avlangt, midtre kammer som på begge langsider er inndelt i 12 rom (stalls) med flate, oppreiste steinheller. Hverken den opprinnelige haugen eller tørrmurtaket over graven er bevart, men graven er i dag beskyttet av en hangar, noe som gjør at vi kan vandre rundt på stillaser og betrakte den ovenfra. Mange av rommene har lave hyller eller benker hvor den døde ble lagt, og i den nordøstlige del av graven er det funnet rester etter 25 gravlagte personer. Inngangen til kammergraven var gjennom en trang passasje i kortenden, som synes å ha blitt blokkert da graven gikk ut av bruk. Slike store gravanlegg ble betraktet som bolig for de døde der landsbybefolkningen trolig deltok i ulike aktiviteter; men der tilgang til selve graven nok var begrenset til noen få privilegerte personer. Graven er datert til ca. 3500 f. Kr.

    Vi fortsatte videre til fots til Midhowe Broch – en av de mange brochs fra jernalderen som er så karakteristiske for Vest- og Nord-Skotland med Øyene. En broch er en rund tårnbygning i flere etasjer, konstruert av to tørrsteinsvegger med trappegang imellom, og ofte inndelt i flere rom. Den fungerte som en befestet bolig for den mektige høvdingen i området og hans folk. Midhowe Broch lå bratt opp fra havet ytterst ute på et nes og var i forhistorisk tid avstengt fra fastlandet med to grøfter og en steinvoll. Denne naturlige forsvarsplasseringen gjorde det vanskelig å angripe brochen. Midhowe ble bygd omkring 200 f. Kr. og var fortsatt i bruk i piktisk tid. Etter hvert ble den indre strukturen delt opp i flere rom, og det ble bygd flere bygninger rundt. Det var imponerende å se størrelsen på de store, flate steinhellene i vegger og ganger som jernalderens mennesker hadde hentet opp fra klippeveggene nede ved stranden. Overalt på Orknøyene så vi denne oppspaltingen av fjellet i store steinheller langs kysten som ga byggemateriale til mange av de forhistoriske anleggene. De mange arkeologiske funnene fra Midhowe som var vist på plansjer på veggene, ga oss en god innsikt i dagliglivet til de menneskene som bodde her.

    Etter medbrakt lunsj i veikanten i bitende vind og duskregn, fortsatte vi videre mot Taversoe Tuick. På veien passerte vi Westness hvor Lyder Marstrander for en del år siden var med på å grave ut en norrøn bosetning og gravplass. Taversoe Tuick er en av tre kammergraver fra neolittisk tid på Orknøyene som har den uvanlige konstruksjonen med gravkamre bygd over hverandre i to etasjer. Graven ble oppdaget da husfruen til den lokale lorden på Trumland House ønsket å anlegge en utsiktspost på eiendommen deres på 1800-tallet. De to gravkamrene som var dekket av en steinrøys hadde hver sin inngang, men var ikke innbyrdes forbundet. Graven var gravstedet til de herskende bøndene som bodde i området for ca. 4500 år siden.

    Fra Taversoe Tuick spaserte vi ned til fergeleiet og kafeen «The Pier» hvor vi fikk oss noe varmt å drikke før vi tok fergen tilbake til Mainland. På overfarten pekte Julie ut ruinene av Cubbie Roo’s Castle på øya Wyre. Dette er en av de eldste borgene i Skottland, bygd ca. 1150. Stedet er oppkalt etter den norske høvdingen, Kolbein Hrúga, Orknøylegendens Cubbie Roo, som er nevnt i både Orknøyinga saga og i Håkon Håkonssons saga. - Om kvelden var det avskjedsmiddag på Lynnfield Hotel med taler og gaveoverrekning.

 

Tirsdag 27.mai

Etter utsjekking fra hotellene kjørte vi mot Stromness i et fantastisk sommervær

og stoppet i Orphir der vi skulle se Earls Bu og Orphir runde kirke. Vi ble guidet rundt av arkeolog Sara Jane Gibbon som fortalte oss om jarlesetet her. Earls Bu (Jarlsbu) som var et høvdingsete og den eldste gården i området, tilhørte de norske jarlene på Orknøyene i det 12. århundre. Stedet hadde en gruppe gårdsbygninger og en gildehall som alle lå på nordsiden av kirken. En trodde tidligere at de restene av steinhus som vi kunne se i dag, tilhørte jarlesetet, men disse er nok senere. Av rundkirken er nå kun en del av koret med apsis bevart. Kirken som er fra det 12. årh. er trolig den kirken som er nevnt i Orknøyinga saga, hvor vi hører at Jarl Håkon Paulsson reiste en kirke etter at han kom tilbake fra korstoget til det Hellige Land. Den runde formen synes å være inspirert av Den Hellige Gravs kirke i Jerusalem, og kirken er således enestående blant de gjenværende middelalderkirkene i Skottland. Den er viet til St. Nikolaus, og ble senere sognekirke for distriktet. Ved kirken, som ble revet i 1757, lå det en stor kirkegård, og vi fikk også se restene etter den gamle møllen som var en del av jarlesete.

Tilslutt besøkte vi The Orknøya Saga Senter som lå på stedet, og fortsatte videre til Stromness. Etter en liten byvandring på egenhånd, spiste vi lunsj på restauranten «The Ferry Inn» ved havnen, før vi satte oss i bussene og kjørte til fergestedet på South Ronaldsay og videre til flyplassen i Wick med flyavgang for Gardermoen kl. 16.15.

 

Referent: Elisabeth Farnes – styremedlem

 

Figur 2. Hus 8 med interiør, i den neolittiske landsbyen Scara Brae, West Mainland. Foto: Elisabeth Farnes.

figur2_1jpg