Referat ved Kari Myklebust
(28.04, 30.04, 2.05 og 4.05) og Elisabeth Farnes (29.04, 1.05, 3.05 og 5.05)
Turen til Tyrkia var lagt
opp av styret i Norsk Arkeologisk Selskap i samarbeid med teknisk arrangør som
var Temareiser, Fredrikstad AS v/ Wiggo Andersen. Med på turen var også
forfatteren og tyrkiakjenneren Thorvald Steen som skulle holde 3 innledende
foredrag over periodene det bysantinske, det osmanske og det moderne Tyrkia.
72 personer deltok på turen.
72 forventningsfulle
medlemmer reiste med Turkish Airlines fra Gardermoen i rute den 28. april med
kurs for Istanbul. Etter en hyggelig flytur på ca 3 ½ time med varm lunsj om
bord, landet vi på Atatürk Airport i sol. Flyplassen er oppkalt etter Kemal
Atatürk, det moderne Tyrkias grunnlegger. To moderne busser sto klare til å
frakte oss til våre respektive hoteller, Celal Sultan og Lady Diana, som lå med
ca. ti minutters gange fra hverandre i bydelen Sultanahmet. På vei fra flyplassen fikk vi hilse på våre to
tyrkiske guider som skulle følge med oss på hele turen. Den ene var en ung
student, Nursal Sezen Kocak, som hadde vært utvekslingsstudent i Norge, og som
snakket brukbart norsk. Den andre, Yagiz N. Samanci, var profesjonell
turistguide, oppvokst i Sverige og snakket godt svensk. I tillegg var vår
tekniske reiseleder Wiggo Andersen fra Temareiser med oss fra Gardermoen.
På vei inn fra flyplassen
fikk vi den første, korte innføringen om landet og byen. Tyrkia har et flatemål
på over 780.000 kvadratkm. med ca. 75 millioner innbyggere. Over 14 millioner
bor i Istanbul, byen med de mange navn ned gjennom historien.
Opprinnelig grunnlagt av
greske kolonister under navnet Byzantion, deretter innlemmet i Romerriket under
Pompeius i år
Fra Snorre er den kjent som Miklagard. Keiser
Konstantin gjorde den til sin by i år 330 og kalte den Konstantinopel.
Grunnleggelsen av Konstantinopel var begynnelsen på det bysantinske
tusenårsriket som varte fram til 1453. Da ble byen erobret av osmanene, og den
blir hovedstad i et osmansk imperium som varer til etter første verdenskrig.
Kemal Atatürk blir i 1923 den første president i det nye Tyrkia og flytter hovedstaden
til Ankara, men Konstantinopel, som først i 1930 offisielt skifter navn til
Istanbul, fortsetter å være den langt største byen. Man kan se flere av
bymurene fra de forskjellige periodene, bla. byporten Porta Aurea – Den Gyldne
Port (sagaenes Gull-Varta) som Sigurd Jorsalfar red igjennom da han ankom byen
i år 1111.
Vann var viktig, og både
bysantinske keisere og osmanske sultaner holdt akveduktene i god stand. Vi fikk
også et første inntrykk av en velstelt by med store parker hvor tulipanene var
i ferd med å blomstre av. Tulipanene kommer for øvrig opprinnelig fra Tyrkia og
går ofte igjen i tyrkisk ornamentikk. Ellers er byen sterkt preget av at den
ligger ved Bosporus. Det er bygget flere broer over Bosporus-stredet og Det
Gyldne Horn (sagaenes Sjåvidarsund) med Galata-broen som den mest kjente.
Istanbul er inndelt i 17 ”kommuner” som er relativt selvstendige.
Etter innsjekking på våre
respektive hoteller, var det felles middag på Hotell Lady Diana. Fra
takterrassen i øverste etasje, hadde vi et fantastisk skue til de store moskeene
med opplyste tårn og med nesten fullmåne over.
Dag 2- søndag 29.april
Etter en god frokost var
det samling på Hotell Lady Diana med første foredrag av Thorvald Steen. De som
bodde på hotell Celal Sultan fikk en hyggelig 10 minutters gåtur ned gaten Yerebatan
Caddesi, over den gamle Hippodromen som i dag er en åpen plass- At Meydani- og videre
opp til hotellet. Tema for dagen var Konstantinopel og Det bysantinske riket.
Steen innledet med å fortelle om den vestlige verdens syn på Det bysantinske
riket - i motsetning til tyrkernes eget syn på denne perioden – en periode som varte
fra år 330 da keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til
Konstantinopel, og fram til 1453 da byen ble tatt av osmanene (tyrkerne). Steen
betegnet denne motsetningen ikke bare som en ideologikamp (islam-
kristendommen), men også som en kulturkamp, for da tyrkerne tok Det bysantinske
riket satte de fyr på biblioteker og universiteter.
Hovedfokus på Steens
foredrag var kontakten mellom Konstantinopel og vikingkongene Harald Hardråde
og Sigurd Jorsalfar på 1000- og begynnelsen av 1100- tallet. Vi fikk høre om
Harald Hardråde som reiste fra Gardarike til Konstantinopel (Miklagard) i 1034
og ble høvding i væringgarden, en avdeling nordeuropeiske leiesoldater i den
bysantinske keiserens hær. Han ble 10 år i keiserens tjeneste.
Iflg. Steen er Sigurd Jorsalfars
opphold i Konstantinopel forbundet med større usikkerhet. Hvilke historier
fortelles om Sigurd, hvorfor dro han til Miklagard og hva skjedde når han kom
dit? Var han eventyrer eller korsfarer? Disse spørsmålene var utgangspunktet
for forfatteren Thorvald Steens interesse for Istanbul og for hans mange Østerledsferder.
Iflg. Snorre var Sigurd en korsfarer
som skulle til Jerusalem (Jorsal) for å bringe hjem en bit av Jesu kors til
Nidaros. På veien hjem drar han innom Konstantinopel. Snorre gjør et stort
nummer av det staselige inntoget hans i Konstantinopel og det sterke inntrykket
han gjorde på folket der og vise versa. Men hverken lokale kilder eller
skaldekvad nevner dette besøket.
Steen mente at Sigurd
ønsket å dra til Konstantinopel for å møte keiser Alexios I.(sagaenes Kirjalax)
som var kristenhetens øverste leder. Det var også denne keiseren som startet det
første korstoget. Foruten å befri Jerusalem fra ”de vantro”, ønsket keiseren
også hjelp fra korsfarerne til å slå ned på aggressive naboer som truet Konstantinopel
og Det bysantinske riket. Steen mente derfor
at det må ha vært et sjokk for Sigurd å komme til Konstantinopel og skjønne at
han var en del av et maktpolitisk spill.
Sigurd døde i 1130, men det
er ikke dokumentert at Sigurd dro til Nidaros etter at han kom hjem.
Hvordan så Konstantinopel
ut da Sigurd besøkte byen? Bortsett fra alle minaretene er ikke gamle Istanbul særlig
forandret i dag. Byen, som i sin
arkitektur var påvirket av Roma, spredde seg ut fra tre store bygninger: Hagia
Sofia, Hippodromen og Keiserpalasset. Steen fortalte at Konstantinopel på sitt
mektigste forvaltet 75 % av alt gull i verden. Byen var smeltepunktet mellom
øst og vest, og befolkningen besto av en blanding av kristne, jøder og
muslimer.
Vi fikk høre hvordan byen i
år 1204 fikk sitt banesår. Bakgrunnen var at Saladin (sultanen av Egypt og
Syria) i 1187 hadde gjenerobret Jerusalem fra korsfarerne og åpnet byen for
alle religioner. De kristne i Vest-Europa
var frustrerte. En appell fra pave Innocens III om et 4. korstog førte til
organiseringen av en stor hær av kristne fra Vest- Europa. Men korsfarerne manglet
penger, og de inngikk derfor en avtale med den aldrende og manipulerende doge
Enrico Dandolo fra Venezia at han skulle bidra økonomisk mot at han fikk
halvparten av det landet og de skattene korsfarerne tok. Korsfarerne ble
således på dogens initiativ ledet mot Konstantinopel, de angrep byen og sine
kristne trosfeller, og tok med seg mange kostbarheter tilbake til Venezia hvor
de fremdeles befinner seg.
Gjennom de mørke årene som
fulgte, betegnet som det Latinske riket (1204-61), var Konstantinopel redusert
til en by bestående av små enklaver spredt innenfor bymurene. Keiserne, som var
blitt fordrevet fra byen, overlevde i Nikea (dagens Iznik) lenger sør.
I en kort oppblomstringstid fra 1261-1321, ble
Konstantinopel gjenerobret av de bysantinske keiserne med god hjelp fra
italienske Genova som konkurrerte med Venezia om verdensmakten. Genoveserne
etablerte kolonien Pera (dagens Beyoglu) på den andre siden av Det Gyldne Horn og
overtok samtidig kontrollen over byens handel. Denne perioden, kjent som den
Paleologiske renessanse (etter keiser Michael VIII Paleologos 1258-1282), så
også en oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Et eksempel på dette er
den vakre Chora kirken med sine imponerende mosaikker som vi skulle besøke
senere. Etter en bitter borgerkrig fra 1321-54 over den keiserlige arvefølgerekken, skrumpet
Det bysantinske riket raskt ettersom osmanene (tyrkerne) utvidet sitt
territorium vestover. Etter å ha tatt Prusa (1326) og Adrianopel (1362) falt tilslutt
Konstantinopel og Det østromerske riket i 1453.
Den siste bysantinske keiseren
forsøkte forgjeves å få hjelp fra sine kristne trosfeller i Vest- Europa, men
ingen, bortsett fra ungarerne som ble slått på veien, stilte opp.
Etter Steens foredrag holdt
preses Christen Aass et morsomt innlegg om goterne som levde i området rundt
Svartehavet og om kontakten mellom Norge og Konstantinopel i Vikingtiden. Vi fikk
høre om vikingenes ferder nedover de russiske elvene til Miklagard, datidens
E6. Videre om Harald Hardrådes opphold i byen, hans posisjon som sjef for
væringgarden og hans forhold til den vakre, men dog gamle, keiserinne Zoë,
keiser Konstantin IX hustru. Christen beskrev også Sigurd Jorsalfars inntog i
Konstantinopel gjennom bymuren ved Den Gyldne Port og viste en tegning av A.
Bloch med den berømte scenen.
Vi fikk også høre om
Ragnvald Orknøyjarl og hans tokt til Det Hellige Land i 1154 i kjølvannet av
Det andre korstog. I hans følge var kongsfaren Erling (senere kalt den Skakke)
og William den gamle, biskop av Orknøyene – og de fikk liksom Sigurd Jorsalfar
en strålende mottakelse hos keiseren (Manuel 1. Comnenus).
Dagens byvandring var
konsentrert til den bysantinske tiden og det geografiske området Sultanahmet. Etter
Steens foredrag tok våre guider oss med til Hippodromen
(sagaenes Padreimr), Istanbuls desidert viktigste landemerker fra denne
perioden. Lite var igjen av denne gigantiske veddeløpsbanen som en gang sto i
hjertet av Konstantinopel. I dag fungerer den som en avlang, åpen plass, men
gatene som løper rundt plassen følger så og si direkte i sporene til veddeløpsvognene.
Hippodromen ble først oppført av keiser Septimius Severus etter forbilde av
Circus Maximus i Roma i det 3. årh., men den ble senere utvidet og knyttet til
det store keiserpalasset på østsiden via den keiserlige balkong (kathisma) under
Konstantin den Store. En antar at Hippodromen kunne ta opptil 100.000
mennesker. I dag gjenstår kun tre monumenter fra keisertiden i det som engang
var banens sentrallinje (spina) der søyler og statuer, innsamlet fra alle deler
av keiserriket, ble oppført. Disse er den egyptiske obelisken fra ca.
Vi gikk videre til ”Slangesøylen”
som ble brakt hit fra Delfi, og som dateres til år
Vi stoppet opp ved Konstantinsøylen,
oppkalt etter keiser Konstantin VII Porphyrogenitus (han som er født i purpur)
som restaurerte den på 900- tallet. Søylen, som er laget av store sandsteinsblokker,
blir også referert til som bronsesøylen, fordi den engang var dekket av tynne
bronseplater. Disse platene ble fjernet under angrepet til det 4. korstog, og
deretter smeltet om og utmyntet. Dateringen av den opprinnelige søylen er
usikker.
Det siste monumentet på
plassen var en vannfontene, utformet som en paviljong med et kuppelformet tak.
Fontenen var en gave fra den tyske keiser Wilhelm II og ble reist i forbindelse
med hans besøk til Istanbul i 1901.
I dag kan vi se det
opprinnelige bakkenivået på Hippodromen som ligger ca. 2m under dagens nivå.
På vestre langside av
Hippodromen pekte Yagiz ut det tidligere 1500- talls palasset til storvisiren
Ibrahim Pasa. Palasset ble restaurert i
1983, og er i dag museum for tyrkisk og islamsk kunst. Vi fikk høre at denne
bygningen er et av de viktigste eksemplene på osmansk profanarkitektur fra 1500-
tallet.
Før vi gikk videre,
fortalte guidene om de tre store periodene i Konstantinopels tidlige historie: Den
første under Konstantin den Store (330-337), dernest under Theodosius I. (379-395)
og til slutt under Justinian I. (527-565).
På veien videre passerte vi en avhugget steinbauta
som er eneste rest etter den bysantinske triumfbuen ”Milionen”. Fra dette punkt
ble veistrekningene til alle hjørner av Romerriket målt.
Neste stopp på programmet
var Yerebatan Sarayi, et enormt underjordisk sisterneanlegg
som ble oppført under keiser Justinian I. i 532. Anlegget, som er en nokså
uvanlig turistattraksjon, ble bygget for å tilfredsstille det stadig økende
behov for vann i det store keiserpalasset. Sisternen er utformet som en stor
søylehall der 336 søyler bærer taket med de mange buer og krysshvelv. Søylene som
er 8m høye og har utskårete kapiteler, er alle spolier (gjenbruk av antikke
monumenter). Sisternen kan ta
Vi
vandret litt på egenhånd på treramper som er bygd opp for turistene mellom de
opplyste søylene. T.v. i enden av søylehallen sto to søyler med baser utformet som
Medusa hoder. Det ene hodet var plassert opp ned, mens det andre sto sidelengst.
De hedenske hodene som er fra antikken,
kan opprinnelig ha vært brukt til å markere et ”nymfaion”, og de kan ha vært
plassert her i sisternen for å beskytte vannet fra ”det onde øyet”. Vi passerte
også ”Tåresøylen”, en søyle utskåret med et slags mønster av tårer og med vann
dryppende nedover overflaten. I dag er kun 2/3 av den originale sisternen
synlig, idet resten ble murt igjen på 1800- tallet.
Vi krysset over gaten der
trikken går på vei til Hagia Sofia
(sagaenes Ægisif). For å slippe å stå i kø, hadde våre guider kjøpt billetter
på forhånd. For mange var Hagia Sofia høydepunktet på turen. Denne enorme
kirken som var innviet til ”Den Hellige Visdom”, ble bygd under keiser
Justinian I. (532-537). Den er med sin enorme kuppel den 4. største i verden. Kirken fikk stor betydning for kirkearkitekturen
i Det bysantinske riket - i motsetning til basilikaen som ble enerådende i Vest
-, og den påvirket også utformingen av de senere moskeene. Spesielt gjelder
dette kuppelen som støttes opp av store buer som overfører kuppelens vekt til
de 4 hjørnepillarene, og pendentivene som støtter kuppelhvelvingen ved å danne
overgang mellom kuppelsirkelen og det firkantete kirkerommet under.
Ved hjelp av denne
konstruksjonen, pendentivkuppelen, kunne en bygge større og lettere kupler enn
det som hadde vært vanlig i de romerske bad og mausoleer.
Etter tyrkernes overtakelse
av Konstantinopel i 1453, ble kirken omgjort til moské, og minaretene, fontenen
og de tre gravmausoleene er fra denne tiden. I dag er Hagia Sofia museum, og
kirken har gjennomgått omfattende restaureringer.
Vi gikk forbi den lange
køen og stoppet ved forhallen (narthex).
Her ga guidene oss et tilbakeblikk over kirkens historie: I år 325,
etter kirkemøtet i Nikea, ble kristendommen antatt som offisiell religion i
Romerriket, og i 330 flyttet Konstantin den Store hovedstaden fra Roma til
Konstantinopel.
Kirkebygget vi nå ser er
det tredje i rekken. Opprinnelig lå det et Athena tempel her fra førkristen tid
da Konstantinopel var en gresk by (Byzantion). Den første kirken ble bygd av Konstantins sønn
på 300- tallet, men den brant ned etter kort tid og ble erstattet av en ny,
oppført av Theodosius II mellom 404-414.
Også denne kirken brant (under Nika opprøret i 532), men vi kan se rester
etter den i en 2m dyp sjakt i hagen ved inngangen.
Jordskjelv og ødeleggelser
har satt sitt preg på dagens kirke som er blitt påbygd og forsterket flere
ganger med store støttepillarer og strebebuer, noe som delvis tilslører kirkens
opprinnelige utseende.
Vi fortsatte gjennom den
keiserlige port (som i dag er publikumsporten) i indre forhall og inn i selve
kirkerommet med den enorme kuppelen som rager 56m over rommet. Den er bygd av vulkansk
stein fra Rhodos, men guidene våre fortalte at den første kuppelen var laget av
alabast og lyste som en gylden kule i nattemørket. Grønne marmorsøyler som ble
hentet fra Artemistempelet i Efesos (kjent som et av verdens syv underverker) og
porfyrsøyler fra Baalbek ble reist i skipet.
Mesteparten av det gjenværende kirkeinventaret skriver seg fra osmansk
tid, bl.a. nisjen som vender mot Mekka (mihrab ), imamems stol (kürsü),
sultanens losje, prekestolen (minbar), sitteplattformene for de eldre
(maqsuras) og de 4 marmorplatformene (müezzin mahfilis) hvorfra det ble lest
fra Koranen. På hvert av hjørnene som
bærer den store kuppelen og ved nisjeåpningene til de tilstøtende halvkuplene hang
store skjold med kalligrafiske inskripsjoner på arabisk. Disse bar navnet til
Allah, profeten Mohammed, de første 4 kalifene, samt Hasan og Hussein to av
profetens barnebarn som har fått martyrstatus.
Høydepunktet i utsmykningen
av kirken var de mange mosaikkene med hellige bilder som engang dekket vegger,
hvelv og buer. Disse ble utført etter
den ikonoklastiske perioden (726-843) da det igjen ble tillatt å fremstille
religiøse motiver.
Imidlertid var det bevart noen
av de opprinnelige mosaikkarbeidene med geometriske mønstre fra keiser Justinian
I’s tid. Disse kunne vi f. eks. se i taket i indre forhall og i den tilstøtende
vestibylen til keiserens livgarde. Mosaikkene i Hagia Sofia viser bilder dedisert
til spesielle personer (ofte helgener eller keiseren og hans familie), og har ikke
de vanlige klassiske billedsyklusene med scener fra Jesu og Marias liv som vi
ser i vestlige kirker
Et av de vakreste mosaikkbildene i kirken (fra
det 10. årh) fant vi på inngangsveggen over døren i vestibylen, der Jomfru Maria
med Jesusbarnet er flankert av de to store keiserne i Det bysantinske rikets
historie; Konstantin den Store og Justinian I. som overrekker henholdsvis byen
Konstantinopel og kirken Hagia Sofia til Jesu mor.
Da kirken ble omgjort til
moské, ble mosaikkene dekket til med gips og erstattet med malt dekor. Men etter
at kirken ble museum, er det satt i gang et omfattende program for å blottlegge
og restaurere de bysantinske mosaikkmaleriene.
Etter et engasjert innlegg
av vår guide Yagiz der han fortalte om Sunni og Shia muslimer og sammenliknet
Bibelen med Koranen, vandret vi videre opp til galleriene som var kvinnenes
plass i kirken.
På veien passerte vi en
stor marmorkule med en kran som er et drikkevannsreservoar brakt hit fra
Pergamon. En rampe førte opp til nordre galleri. Fra galleriene kunne vi
betrakte mosaikkene på nært hold, og også se hvordan de har fjernet gipsen og
avdekket de flotte bildene under. Herfra så vi også godt den store
apsismosaikken med Jomfru Maria og barnet som ble innviet påskedagen i år 867
for å feire seieren over ikonoklastene (de billedfientlige). I gulvet i søndre
galleri pekte guidene ut graven til Enrico Dandolo, den gamle dogen av Venezia,
som var ansvarlig for det 4. korstogs angrep på Konstantinopel i 1204.
På marmorballustraden i
søndre galleri fant vi også rester etter våre skandinaviske forfedre. I 1964
ble det oppdaget en runeinnskrift her med bl.a. navnet Halfdan.
Innskriften er datert til
1000- tallet og kan kanskje stamme fra en av væringene som var på vakt i kirken
under messen sammen med medlemmer av keiserfamilien. Senere er det funnet en
runeinnskrift til i nordre galleri, der navnet Are fremkommer.
Vi gikk ut av den enorme
kirken på sørsiden via vestibylen til keiserens livgarde og gjennom den store
bronsedøren fra 2. årh. f. Kr. som ble brakt hit fra et hellenistisk tempel i
Tarsus.
Det ble lunsjtid og vi samlet oss med våre
guider på restauranten Masal like i nærheten.
Etter lunsj besøkte vi Det arkeologiske museet som lå i Gülhaneparken like ved
Topkapi palasset. Vi delte oss i to grupper og vandret rundt med hver vår guide.
Museet er Tyrkias første museum. Bygningen vi ser i dag, ble oppført mellom
1891-1908, og var ifølge vår guide det første bygg som ble oppført spesielt som
museum. Fasaden, som er utformet som et gresk tempel med fremskutt, søylebåret
inngangsparti, er inspirert av den berømte ”Alexandersarkofagen” og ”De gråtende
kvinners sarkofag” som vi skulle se inne i museet. En ny fire etasjers fløy ble oppført i 1991
på baksiden av den gamle bygningen. I tillegg var det 2 andre bygninger som lå
på museumsområdet; Cinili Kösk paviljongen med sin utstilling av gamle tyrkiske
fajansefliser og glassert keramikk og museet for orientalsk kultur.
Istanbuls arkeologiske
museum har i dag en av verdens rikeste samlinger av gresk og romersk kunst,
innsamlet over flere hundre år fra alle deler av det store osmanske riket. I
tillegg finnes en samling unike gjenstander fra ulike eldre sivilisasjoner. Vi
stoppet kort ved inngangen der guiden vår pekte ut tre store porfyrsarkofager
fra det 4. og 5. årh. e. Kr. Disse har inneholdt levningene til noen av de
første bysantinske keiserne. Porfyr (purpur) var et tegn på opphøydhet, og var forbeholdt
de romerske og bysantinske keiserne.
Vi gikk inn i
hovedbygningen der 1. etasje med sine 20 rom viste arkitektur og skulptur fra
gresk, hellenistisk og romersk tid.
Hovedattraksjonen her var rom 8 og 9 med de store marmorsarkofagene som
ble funnet i katakombene i den kongelige nekropolen i Sidon (dagens Libanon), og
som ble utgravd av museets grunnlegger og første direktør i 1887. En mener at
sarkofagene ble laget for en linje fønikiske konger som hersket i 6.- 4. årh.
f. Kr.
Vi stoppet først ved ”De
gråtende kvinners sarkofag” som var utformet som et gresk tempel og viste vakkert
utførte relieffer med gråtende kvinner på alle fire sider. Sarkofagen skal
visstnok ha tilhørt kong Straton (374-
Vi gikk videre til ”Alexandersarkofagen”
som var den fineste, og som betraktes som et hovedverk innen den tidlig hellenistiske
kunsten. Sarkofagen som er fra slutten av 300- tallet f. Kr., tilhører ikke
Alexander den Store (356-
Vi passerte en rekke
statuer og gravstener (stelae) med relieffer fra romersk tid og gikk over i den
nye fløyen der 1. etasjen viste gjenstander fra Thrakia, Bithynia og Det
bysantinske riket. På en av veggene pekte Yagiz ut en rekonstruksjon av fasaden
til Athenatempelet i Assos som vi senere skulle se ruinene av på vår tur til Troja.
Tempelet er det eneste doriske tempel som har overlevd i Anatolia. Noen av de
originale gavlrelieffene til tempelet er i dag utstilt i Louvre og i Boston
Museum of Fine Arts. Denne delen av museet viste også arkitektur over en lang
tidsperiode.
2. etasje viste en
utstilling om Bysants og Konstantinopels historie gjennom tidene fra de første
bosetninger i området fra ca.
3. etasje viste arkeologisk
materiale fra Anatolia (Lilleasia) og Troja gjennom tidene. Spesielt var funnene fra Troja interessante,
idet vi skulle besøke stedet senere på turen. Vi så arkeologisk materiale fra
de 9 ulike bosetningslagene (ca.3000 f.Kr.- 400 e.Kr.), bla. noen flotte
gullsmykker fra Troja II og III (ca. 2500-
I 4. etasje kunne vi
betrakte gjenstander fra Kypros, Syria og Palestina.
Vi krysset over
gårdsplassen og inn i museumsbygget for orientalsk kultur som viste arkeologisk
materiale fra de gamle sivilisasjonene i Midtøsten; egyptisk, assyrisk, mesopotamisk,
hettitisk og sumerisk.
I utstillingene var det en
rekke statuer og utskårete relieffer fra forhistorisk tid, bla. fant vi her noen
av de glasserte mursteinsfrisene med dyrefigurer fra den berømte Ishtar porten
i Babylon fra tidlig 500- tallet f. Kr.
Et av rommene inneholdt en rekke
leirtavler med kileskrift med noen av de tidligste eksempler på skrift vi
kjenner til, datert til rundt
Dag 3 - mandag 30.april
For beboerne på hotell
Celal Sultan betydde ny morgen en ny fin gåtur til Lady Diana og en ny,
interessant innledning til dagen med Thorvald Steen. Tema for dagen var det
osmanske Tyrkia. Denne dagen ble det en omlegning av programmet. Vi skulle se
Den blå moské og Topkapi-palasset som opprinnelig planlagt, men busset etter
lunsj over til det moderne Istanbul på den andre siden av Bosporus. Endringene
ble gjort fordi det der var varslet demonstrasjoner dagen etter som var 1. mai.
Steen ga en kort innføring i grunnene til demonstrasjonene. Bak det hele ligger
en redsel for at Tyrkia skal bli en muslimsk stat. Statsminister Erdogan er
troende muslim. Ved presidentvalget går han inn for nåværende utenriksminister
Gyl, og han er også eneste kandidat. Men Gyls kone bærer skaut, og det er stor
motstand mot at hun skal komme inn i presidentpalasset. Sagt på en annen måte
vil man bevare den sekulære staten som Atatürk grunnla. Det er Parlamentet som
velger presidenten, men valget kan klages inn for Høyesterett som kan
underkjenne det hvis det strider mot Grunnloven. (Som vi senere erfarte, ble
valget underkjent fordi Gyl ikke fikk nok stemmer. Han trakk seg da han heller
ikke ved neste valg fikk nok stemmer).
Dette tas med fordi det
dannet et spennende bakteppe for hva vi skulle se og høre under oppholdet i
Tyrkia.
Steen fortsatte med å fortelle
om hvordan osmanene kom til makten. Det osmanske riket grunnlegges i 1299 av
den lokale hærføreren Osman 1. utenfor Bursa. Fra 1326 blir Bursa hovedstad.
Noen år senere inntas Edirne (Adrianopel) som ligger ved grensen mot Hellas, og
denne byen blir hovedstad noen tiår før de inntar Konstantinopel i 1453. Riket
er på høyden i Süleyman den Stores regjeringstid 1520-1566. Det styres fra
Topkapi-palasset. De første 200 år kjennetegnes av stor religiøs og etnisk
toleranse. Kristne var med både i de militære styrkene og i haremet. Harem er
et arabisk ord for ”det indre huset” og hadde enorm betydning. Mens sultanene
var på krigstog sammen med soldatene, var kvinnene i haremet hjemme og holdt de
lange linjene. Der var nok streng rangordning. Fire ektefeller til sultanen og
ev. mor hadde den høyeste rang, men i alt var der ca. 2000 kvinner. Topkapi var
en egen verden med ca. 4000 hester, 10 moskeer, 14 bad og 2 sykehus; alt med en
utstrekning på over 700 kvadratkilometer. På helligdager kunne det være opptil
10.000 gjester som også skulle bespises. For å holde dette store maskineriet i
gang, måtte man ut og rekruttere, minst hvert 5. år. Visirene, som var en slags
statsminister og nest etter sultanen i rang, skulle helst rekrutteres utenfra.
De måtte kunne minst tre språk, vanligvis tyrkisk, persisk og arabisk. Dette
betydde stor kontakt med omverdenen. Vaktstyrkene, som vi kjenner som væringer
fra Snorre, ble nå kalt janitsjarer og besto av mange raser. Deres symbol var
en svart gryte, og sjefen for janitsjargarden ble kalt ”sjefssuppekoker”. Süleyman
den Store levde sammen med sine soldater når de var på krigstog og var nok en
populær hærfører. Likevel kunne dette bety begynnelsen til rikets nedgang. En
av hans koner, Roxelana (muligens russisk) var en mektig kvinne hjemme mens
ektemannen var bortreist. Ryktet sier at hun fikk Süleyman til å myrde sin sønn
som var utpekt til hans etterfølger og fikk innsatt sin egen sønn Selim som ny
sultan. Indre intriger forsterket nedgangen, og det osmanske riket taper slag
mot Venezia (slaget ved Lepanto i 1571) og mot Wien (1683). De påfølgende
sultaner hadde ikke samme evner som Süleyman i krig; bl.a. hadde en av dem
størst interesse av å være hjemme og dyrke tulipaner. Store deler av det
osmanske riket løsriver seg, bl.a. Hellas, Kreta og Balkan. Samtidig var det
sterke strider innad i riket, og da Tyrkia allierte seg med Tyskland i 1. verdenskrig,
var løpet kjørt. Da var statskassen tom, og den siste sultanfamilien ble ført
fra Topkapi til det store sommerpalasset Dolmabahce ved Bosporus. I 1923 ble
Kemal Atatürk det nye Tyrkias første president, og han flyttet hovedstaden til
Ankara. Selv oppholdt han seg mye i Istanbul og døde der i 1938, nettopp i
Dolmabahce palasset. I 2. verdenskrig var Tyrkia på de alliertes side, og i
1952 ble landet medlem av NATO. Tyrkia har søkt om medlemskap i EU, men regner
ikke med å komme inn før om noen år.
Etter Steens foredrag var
det avgang med våre to guider til Den blå
moské. Sultan Ahmet I’s moské fra 1616 er Istanbuls absolutte landemerke.
Det imponerende byggverket har 6 himmelstormende minareter og blir sett på som
den osmanske arkitekturens høydepunkt. Moskeen er tegnet to tiår etter den
berømte tyrkiske arkitekt Sinans død, men arkitekten Mehmet Aga var sterkt
påvirket av Sinans velprøvde tegninger. Hovedrommet er preget av en sentral
kuppel omkranset av fire halvkupler. Byggverket er likevel adskillig mindre enn
Hagia Sofia selv om det ble utstyrt med adskillig mer prakt, bl.a. 20.000 blå
kakkelfliser som har gitt moskeen navn. Disse er laget av keramikere fra byen
Iznik, daværende Nikea. Fra tårnene på moskeene er det bønneutrop 5 ganger i
døgnet, live! Oftest er det imamene som synger, og det foregår vanligvis på
arabisk. Alle åpningene i minaretene vender mot Mekka.
Vann er viktig, man må være
ren før man ber. Man tar også av seg skoene før man trer inn i moskeen.
Videre gikk turen til Topkapi, sultanens palass. Palasset var
de osmanske sultaners residens i over 400 år, og regnes som Istanbuls største
severdighet både i besøkstall og areal. Topkapi er oppdelt i bygninger og gårdsrom
som, i og for seg, skulle ha så lite kontakt seg imellom som mulig, f.eks. ett
for kvinnene og privatlivet, ett for verksteder og ett for offisielle
arrangementer. Mange av palassets bygninger virker paviljongaktige og var
heller ikke bygd for å vare. Noen av bygningene er storslåtte, og de
forskjellige sultanene føyde gjerne til nye bygninger i andre stilarter enn de
foregående. Dessverre kom vi ikke inn i biblioteket som har mer enn 22.000
håndskrevne verk og heller ikke inn i haremet som var stengt. Men det var nok å
se likevel: den enorme kjøkkenbygningen med nydelig keramikk bl.a. fra Kina på
1400-tallet, skattkammeret med en rik samling av smykker, gullforgylte te-serviser,
diamantbesatte gjenstander, perlebesatte koranvesker osv. Spesielt vakre var
tronstolene, den ene en gave fra en persisk shah og den store diamanten- 86
karat og verdens femte største. Deltakerne gikk litt rundt på egen hånd og noen
bemerket harmonien i omgivelsene, den flotte utsikten over Det Gyldne Horn og
den interessante båttrafikken fram og tilbake til Svartehavet. Fin lunsj på
restaurant Konyali inne på området, som alltid i hyggelig prat med andre
deltakere om hva vi hadde sett.
Etter lunsj gikk vi tilbake
til de ventende bussene som skulle ta oss over broene til det moderne Istanbul på andre siden av Bosporus. Vi stoppet for
kaffe på en flott utsiktsplass med en liten friluftsrestaurant hvor vi kunne
beundre båttrafikken nordover gjennom Bosporos. På veien fram, fortalte vår tyrkiske guide om
områdene hvor den kjente tyrkiske forfatter og Nobelprisvinner Orhan Pamuk
hadde bodd både som ung og voksen. Mange hadde lest hans siste utgitte bok
”Istanbul”. Tilbake gikk turen over Taximplassen, og vi stoppet også opp foran
hotell Pera Palas, bygd i 1892 hvor etter sigende Agatha Christie skrev ”
Mordet på orientekspressen” på rom 411. Orientekspressen hadde som kjent
endestasjon i Istanbul, og hotellet ble bygd spesielt for å ta imot reisende
med dette toget. Vi fikk også en gåtur i
gatene rundt det svenske konsulatet før vi dro tilbake over broene, innom våre
respektive hoteller og videre til den kjente restauranten Hamdi for å spise
middag.
Dag 4- tirsdag 1. mai
Denne dagen fikk vi tredje
og siste foredrag av Thorvald Steen med tema ”det moderne Tyrkia”. Pga. gårsdagens
endring i programmet, skulle vi i felleskap dra direkte til Chora kirken som lå
i bydelen Edirnekapi på nordsiden av det historiske sentrum like innenfor bymuren.
Ettermiddagen var fri til egen disposisjon.
I
sitt foredrag fortalte Steen hvorfor det osmanske riket gikk til grunne.
Hovedårsaken var at det kom på etterskudd i forhold til industrialiseringen som
pågikk i Europa. I tillegg var statskassen tom, og tyrkerne deltok på feil side
i 1. verdenskrig. Riktignok vant Kemal Atatürk, som da var general, det store
slaget i 1915 ved Gallipoli ved Dardanellene - et viktig strategisk punkt for
de allierte. Men etter krigens slutt og Tyrkias nederlag, inntok og
administrerte de allierte ved Frankrike og Storbritannia Istanbul fra 1919 - inntil
dagens republikk ble grunnlagt under Kemal Atatürk i 1923.
Først
i 1930 skifter Konstantinopel offisielt navn til Istanbul.
Vi
fikk høre hvordan Atatürk omskapte Tyrkia til en moderne stat. Han flytter hovedstaden
til Ankara i det sentrale Anatolia- det mest tyrkiske området i republikken-
han skifter ut arabisk med det latinske alfabet, han forbyr turban, fes og
skaut og gir kvinnene en friere stilling. Han innfører også ny grunnlov som
lovfester at Tyrkia skal være en stat for tyrkere og at alle andre etniske
grupper (som f. eks. kurderne) skal inn i det tyrkiske fellesskapet. Alt
offisielt språk blir tyrkisk, og landet får en svært avansert hær på nærmere 700.000
mann som benytter de mest moderne metoder og krigsutstyr. Alt dette bruker han
forbausende kort tid på å innføre, noe som forteller om sultanens svake stilling
og hans politiske betydning. I Sèvres traktaten fra 1920 etter 1. verdenskrig,
blir kurderne lovet en egen stat, men 3 år etter krigen oppretter Vesten
diplomatiske forbindelser med den nye Tyrkia, og kurderne blir glemt. Steen
fortalte at det i dag bor 22 millioner kurdere utenfor Tyrkias grenser, og bare
i Istanbul er det ca. 4 millioner. Dette er den største minoriteten som
eksisterer utenfor eget land, men i den tyrkiske forfatningen blir kurderne
betegnet som øst-tyrkere. Imidlertid
blir det gamle Istanbul en smeltedigel og et fristed for minoriteter og flyktninger.
Vi fikk også høre om militærets og politiets rolle i dagens Tyrkia, der
politiet iflg. Steen er opptatt med det som gjelder moral og normer innenfor
”Islam Light”. Samtidig som Tyrkia er medlem av NATO, har det militære stor
makt. Det tyrkiske Sikkerhetsrådet som består av 2 politikere og 3 militære kan
gjennomføre statskupp. Rettsvesenet er enormt mht. hvor mange som alltid sitter
i fengsel - så forfatningen i det ”moderne” Tyrkia har en rekke inkonsekvenser
i seg. Tilslutt fortalte Steen at Kemal Atatürk, som flyttet hovedstaden til
Ankara, hele livet elsket Istanbul, der han også tilslutt dør 5. nov. 1938 i
sultanens gamle sommerpalass Dolmabahce ved Bosporus.
Etter Steens innledende foredrag, der vår interesse for det moderne Tyrkia ble vakt, presenterte Elisabeth Farnes en liten gruppe arkeologisk gjenstandsmateriale som viser kontakten mellom Norge og Det bysantinske rike før vikingtiden. Denne gjenstandsgruppen -de såkalte ansiktsperlene- som består av glassperler med mønster i millefioriteknikk og med et menneskeportrett på den ene siden, er relativt ukjent. Det er funnet ca. 20 stykker i Nord-Europa, og fra Norge kjenner vi 4. Perlene er funnet i kvinnegraver som kan dateres til sen romertid/tidlig folkevandringstid (400- tallet). Elisabeth fortalte at ansiktsperlene ble produsert i området rundt Svartehavet, og at de har en østlig europeisk utberedelse. Ansiktsperlene knyttes til den bysantinske keisermakt, og vi fikk høre ulike teorier om hvem som er avbildet - den aldrende keiserinne Helena eller hennes sønn Konstantin den Store. Trolig ble slike ansiktsperler med ”keiserens portrett” gitt som gaver til offiserer og andre som hadde tjent keiseren godt (på lik linje med de store gullmyntene og medaljongene).
Etter
foredraget satte vi oss i bussene og kjørte nordover mot Chora kirken.
Kirken
lå i kommunen lengst mot nordvest, rett innenfor den Theodosiske bymuren som
strekker seg fra Yedikule festningen ved Marmarahavet til Ayvansaray halvveis
inn i Det Gyldne Horn. Forstedene som lå inntil muren her var typiske
arbeiderforsteder.
Vår
Frelsers kirke i Chora er et eksempel på mange av de vakre bygningene som ble
skapt i Det bysantinske riket under den Paleologiske renessanse 1261-1321 - en
periode med oppblomstring av lærdom og kunstnerisk aktivitet. Kirken har noen
av de fineste mosaikkarbeidene og freskene som er bevart fra senbysantinsk
kunst.
Vi
fikk tid til en liten kaffepause på en utekafé rett ved kirken før vi begynte
omvisningen med våre to guider.
Lite
er kjent fra kirkens tidligste historie, men navnet ”i Chora” som betyr ”ut fra
sentrum”, antyder at kirken opprinnelig lå ”ute på landet” (dvs. utenfor Konstantins
bymur fra 300-tallet). Her lå det tidlig et kloster fra 300-tallet, og restene
etter dette befinner seg under dagens kirke som først ble oppført i siste
halvdel av 1000-tallet. Guiden fortalte
at kirken ble ombygd mellom 1315 -21 av teologen og filosofen Theodorus
Metochites, en innflytelsesrik intellektuell som tjenestegjorde under keiser
Andronikos II. Han utvidet kirken med en
ytre forhall (exonarthex) og et gravkapell (parecclesion) og utsmykket den med
de freskene og mosaikkene vi ser i dag. Chora forsatte å være kirke til 1510 da
den ble omgjort til moské av Atik Ali Pasha (storvesir under sultan Beyazit II), og kjent
under navnet Kariye Camii. I dag er kirken museum.
Pga.
alle turistene og diverse grupper som skulle inn i kirken, delte vi oss i to og
gikk rundt med hver vår guide. Inni kirken var det nokså kaotisk og vanskelig å
høre da alle guidene på sine ulike språk kaptes om oppmerksomheten.
Kirkens
grunnplan, som følger den bysantinske sentralkirkeplan, besto av en indre og ytre
forhall (narthex), et sentralrom (naos) som ble avsluttet av en høy pendentivkuppel,
og med apsis i øst. På nordsiden lå en toetasjes passasje, og på sørsiden en
smal bygning (parecclesion) som tjente som gravkapell.
Mosaikkene
var arrangert i grupper etter et spesielt program, og Theodorus Metochites skrev
at hans misjon var ”å fortelle hvordan Guds sønn kom ned til jorden og ble
menneske for vår skyld”.
Mosaikkprogrammet
startet i indre forhall med Jesu stamtavle som vi kunne se i de to små kuplene.
Her var 66 av Jesu forfedre fremstilt; fra Adam til Jakob og hans 12 sønner i
den søndre, og konger fra Davids Hus i den nordre. Veggmosaikkene i indre
forhall viste scener fra Jomfru Marias liv og begynte med Annas bebudelse- og endte med Marias bebudelse. Over døren fra indre forhall inn til
sentralrommet pekte guiden vår på et mosaikkbilde som viste Theodorus
Metochites idet han overrekker den restaurerte Chora kirken til Jesus selv.
Mosaikkene
i ytre forhall var viet til scener fra Jesu liv. I de halvrunde panelfeltene var
scener fra Jesu barndom (bla. reisen til Betlehem, innskrivelsen i manntall,
Jesu fødsel og massakren av de uskyldige), og i de rundbuede hvelvene over
disse var det scener fra Jesu gjerninger, bla. Jesu dåp og mirakler.
Vi gikk inn i sentralrommet, som bla. hadde den
meget godt bevarte mosaikken av ”Jomfru Marias Død” over døren, og deretter inn
i gravkapellet som var utsmykket med de store freskene. Vi fikk høre at disse
trolig ble utført rett etter at mosaikkene var ferdige omkring 1320. Det mest
iøynefallende, og kanskje også mest kjente av disse maleriene, var Anastasis
(oppstandelsen) der Jesus, som vant over døden, løfter Adam og Eva opp fra sine
graver i dødsrike. Under Jesu føtter ligger djevelen, nedlagt og bundet.
Maleriet i hvelvet fremstilte Dommedag hvor vi så sjelene til de frelste på
høyre side av Jesus og de dømte på venstre side. Begge bildene er en hentydning
til parecclesion som et begravelsested.
Mosaikkene
og freskene i Chora kirken viser en dynamikk og naturalisme som er sjelden i
bysantinsk kunst. Bildene har perspektiv og dybde, og figurene er fremstilt med
volum og skyggelegging. I tillegg er figurenes
menneskelige uttrykk og bevegelser fremhevet på bekostning av deres
guddommelige vesen.
På
veien tilbake til sentrum hvor vi skulle innta lunsj på restaurant Sultani,
kjørte
vi et stykke langs den Theodosiske muren før vi vendte nedover mot Det Gyldne
Horn og fortsatte på sørsiden av denne 5,5km lange fjordarmen som strekker seg
inn i landet. På veien passerte vi Istanbuls eldste gutteskole som er 450 år
gammel, og byens jernkirke St. Stefan av Bulgar som ble bygget i Wien i 1871 og
fraktet hit til Istanbul hvor den ble oppført.
Etter
lunsj var det tid til egen disposisjon. Mange ønsket å besøke Basarene eller ta
et tyrkisk bad.
Dag 5 – onsdag 2. mai
Med buss gikk turen ut fra
hotellene tidlig om morgenen. Vi fulgte hovedåren som heter Kennedy Caddesi ut
av byen og la merke til de mange båtene som ventet på å få seile oppover
Bosporus og videre inn i Svartehavet. I parkene ned mot vannet tok mange
mennesker sin morgengymnastikk. Vi reiste nå rett vestover langs Marmarahavet.
Marmara-regionen som bare utgjør en liten del av Tyrkia, har hatt stor
innflytelse på dannelsen av det osmanske riket, og også på det moderne Tyrkia.
Etter en liten stopp underveis, fortsatte vi gjennom varierende tyrkisk
landskap og også vekslende vær, denne dagen mest regn. Men vi så store
landbruksområder der det blir dyrket korn, frukt, oliven og også ris. Langs
strendene ved Marmarahavet var det bygget strandhus og fritidsboliger av
varierende standard, basert på at temperaturen i de store byene er høy midt på
sommeren, mens man her alltid ble avkjølt av svake briser.
Underveis fortalte Jorunn
Vandvik Johnsen (styremedlem i NAS) om Troja, dvs. hun fortalte hva ”Iliaden”
forteller om Troja, eller rettere sagt om Troja-krigen. Alle kjenner vel det
gamle sagnet om Helena og Paris som mange, både grekere og romere, nærmest
trodde på som en historisk virkelighet. For Jorunn hadde det på en måte også vært
en virkelighet som hun var oppvokst med. Hennes far, Eirik Vandvik, oversatte
nemlig Iliaden til nynorsk mens Jorunn var barn, og hun siterte noen av de mest
kjente strofene for oss. Forventningene til hva vi skulle se i Troja neste dag,
ble ikke mindre av dette og var et hyggelig og personlig innslag som ble satt
stor pris på.
Vi snirklet oss også
gjennom smale, svingete veier langs sjøen, gjennom gamle landsbyer som
fremdeles hadde sitt særpreg i den grad at de ble brukt i tyrkisk
filmproduksjon, og rundt svinger tilsynelatende bygget på sand som så ut til å
bære rett i havet 2-300m under oss. Vi hadde lunsj helt i sjøkanten på en
restaurant i en liten by som het Eceabat. Derfra dro vi med ferge ca. 45 min
over Dardanellene (grekernes Hellesponten). På turen over så vi Gallipoli,
stedet hvor de osmanske styrkene i 1915 vant sitt eneste store slag i 1.
verdenskrig. Under ledelse av Kemal Atatürk, ble de allierte forhindret i å innta
Istanbul. Seieren kostet nesten 500.000 soldater livet. Mangelen på militær framgang på alliert side,
førte til at en ikke ukjent herre ved navn Winston S. Churchill måtte gå av som
Britisk marineminister.
Mange av de falne soldatene
kom fra Australia og New Zealand, og deres pårørende kommer ofte tilbake hit
for å delta på minnehøytideligheten over slaget ved Gallipoli.
På den andre siden av
stredet i Canakkale, ble vi møtt av en versjon av den trojanske hest, denne var
bygget for filmversjonen med Brad Pitt. Etter en kort stopp kjørte vi inn i
selve byen med ca. 55.000 innbyggere og et lite arkeologisk museum med mange
utsøkte funn, også fra Troja.
Hotell Kolin hvor vi
overnattet, var et stort, moderne hotell med en utmerket beliggenhet hvor vi
alle for første gang bodde på ett sted. Med moderne fasiliteter, utendørs
svømmebasseng og flotte gangstier langs stranda, hadde vi to fine overnattinger
her.
Dag 6-torsdag 3.mai
På dagens program sto besøk
til oldtidsbyen Troja og antikkens Assos, men først skulle vi en
tur innom Det arkeologiske museet i Canakkale som vi ikke rakk å se dagen før.
Museet er relativt beskjedent, men inneholder fine funn både fra Assos og Troja.
Museet ble etablert i 1911,
og samlingen som består av ca. 30.000 gjenstander utgravd fra 200 ulike steder
i Canakkale regionen, ble flyttet til den nye museumsbygningen på hovedveien Atatürk
Caddesi i 1984. I museets hage lå det en rekke avbrutte søyler, steintavler og gravrelieffer,
samt flere sarkofager. Guiden fortalte om en stor utstilling som ble holdt i
Tyskland i 2001 kalt ”Troja - Drøm og Virkelighet” der 14 land i verden bidro med
funn fra Troja.
Vi gikk inn i museumsbygningen
som besto av 5 mindre saler. Utstillingene her viste for det meste gjenstander
knyttet til dagligliv og død, slik som keramikk, mynter, glass, relieffer,
småfigurer og gravurner.
Vi fulgte en runde med guiden
gjennom salene og fikk til slutt litt tid til egen fordypning.
I sal 1 var det slått opp
et digert kart over Canakkale/Dardanellene som viste de viktigste funnstedene i
området, samt et mindre kart over Troja med de 9 ulike bosetningslagene.
Utstillingene viste en rekke hellenistiske og romerske gravsteiner fra 3. årh. f. Kr. til 2. årh. e. Kr. som var funnet i de gamle byene i Troad regionen og i Kyzikos i Mysia. Gravsteinene hadde inskripsjoner og var dekorert med relieffer som viste gravseremonier, prosesjoner og heltefigurer.
Canakkale var et viktig produksjonssenter for keramikk i osmansk tid, og i denne salen var det også utstilt en del keramikk fra det 17.- 20. årh.
Sal 2 var viet funn fra Troja (Troja I- IX) og fra de eldste
bosetningene i regionen (ca. 5000-
Her sto også en marmorstatue av keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) som ble funnet i det romerske Troja IX.
Funn fra Troja VIIa (ca.1275-
Vi fortsatte inn i sal 3 hvor det var utstilt gjenstander fra hellenistisk tid, fra gravhaugene i Can og Yenice og fra nekropolen Tenedos på øya Bozcada i Egeerhavet like sør for Troja.
I denne nekropolen, som ble utgravd med jevne mellomrom fra 1959 til 1992, ble det funnet 51 graver. Den store mengden med keramikk herfra med importerte kar fra Korint og Attika tyder på at øya var en viktig havn for handelen i forhistorisk tid.
Sal 4 viste funn fra det store gravmausoleet ved Dardanos, en liten by 11km sør for Canakkale. Mausoleet som ble utgravd i 1959 ble brukt som familiegrav i flere hundre år gjennom klassisk, hellenistisk og romersk tid. Montrene her viste en rekke fine gravfunn med bla. gravurner i bronse, smykker og amuletter, oljelamper og tekstiler. Spesielt la vi merke til en terrakottastatue av gudinnen Afrodite, som er en kopi av den berømte marmorstatuen ”Afrodite fra Knidos” laget av den store greske billedhuggeren Praxiteles.
Til slutt gikk vi inn i sal 5 med funn fra Assos og fra utgravningene av det berømte Apollon Smintheion tempelet i Gülpinar som også er omtalt i Iliaden.
Utgravningene i Assos som har pågått jevnlig siden 1981, har bla. avdekket et Athenatempel fra 6. årh. f. Kr., bymurer fra 4. årh. f.Kr., en nekropol som var i bruk fra 7. årh. f. Kr. og en kirke fra tidlig kristen tid.
Montrene her viste mye mynter og glass foruten gullperler og oljelamper, flere terrakottafigurer og beinredskaper.
Vi avsluttet besøket i museet ved den vakre Polyxenasarkofagen fra sen-arkaisk tid (6.-5. årh. f. Kr.) som viste scener fra gresk mytologi, bla. grekernes hjemkomst fra Troja, Achilles begravelse, Achilles sønn i ferd med å halshugge kong Priamos datter Polyxena (som vi ser blir båret fram i offerprosesjon av soldater med skjold), og til slutt trojanske kvinner som sørger over Polyxenas død.
Sarkofagen er en av de tidligste med figurscener i relieff, og vi gjenkjente det berømte ”arkaiske smilet ” på figurene.
Vi satte oss i bussene på vei mot Troja som lå ca. 30km fra Canakkale.
På veien holdt Per Klem et innlegg om noen steinøkser som var funnet i Troja og trakk paralleller til lignende økser i Norden. Vi fikk også høre historien om den trojanske hest og den utrolige livshistorien til Heinrich Schliemann som gravde ut Troja på begynnelsen av 1870- tallet.
Vi ankom Troja hvor vi først ble møtt av en stor og heslig trehest som var satt opp for turistene og hvor vi skulle møte vår lokale guide Mustafa Askin som snakket både tysk, svensk og et meget godt engelsk. Han har også skrevet en bok om Troja som er oversatt til norsk.
Ruinbyen Troja ligger strategisk til på høyden Hisarlik som er den dominerende høyden i landskapet på en ellers meget fruktbar slette. Dette landet mellom Dardanellene, Marmarahavet og Edremitbukten ble i antikken kalt ”Troas” eller ”Troad”. Troja var lenge antatt å være en legendarisk by, slik den er beskrevet i Homers store episke dikt Iliaden fra 800-tallet f. Kr. Her skildres krigen mellom akaierne (grekerne) og trojanerne, som med gudenes hjelp og innblanding, varte i hele 10 år. Mustafa ga oss en innføring i legenden omkring kong Priamos av Troja og hans sønner Hector og Paris, og om Paris som startet krigen ved å røve den vakre Helena fra kong Menelaos av Sparta, bror til den mektige kong Agamemnon av Mykene. Agamemnon hadde i årevis ventet på en anledning til å beleire den rike og blomstrende byen som kontrollerte skipsleden mellom Europa og Asia.
Først på slutten av 1800-tallet fikk en bevis for at byen Troja virkelig hadde eksistert. I 1871 startet den tyske forretningsmannen og hobbyarkeologen Heinrich Schliemann sine berømte utgravninger av Hisarlik høyden, og her fant han en ruinby med 9 forskjellige bosetningsfaser som lå over hverandre. Disse bosetningene, som senere ble kalt Troja I- IX, strakte seg i tid fra 3000-tallet f. Kr. til ca. 400-tallet e. Kr. Det vil si at Troja har hatt kontinuerlig bosetning fra tidlig bronsealder til romersk tid.
Mustafa fortalte at det ved senere utgravninger er dokumentert
at Troja VIIa er kong Priamos by, og at den trojanske krigen fant sted omkring
år
Schliemann, som hele livet var fascinert av Iliaden, håpet å
finne Homers Troja og de store skattene til kong Priamos som er omtalt i eposet.
Han fant riktignok en stor skatt med mange usedvanlige flotte gull- og sølvgjenstander,
men disse viste seg å være fra Troja II (ca. 2500-
Det er nesten umulig å bevege seg rundt i Troja uten guide
da ruinene fra de ulike bosetningene ligger om hverandre og er svært
forvirrende. Plutselig står en med en fot i et århundre og med den andre flere
hundre år lenger fram i historien. I tillegg er høyden gjennomskåret av store
grøfter fra tidligere utgravninger. For å bøte på dette, var det satt opp små
skilt ved de ulike strukturene som fortalte hva de var og hvilken
bosetningsperiode de tilhørte. Vi fulgte et fast guideopplegg med Mustafa på
grusganger og trapper gjennom terrenget og startet ved den østre porten til
bymuren fra Troja VI (ca. 1700-
Vi fortsatte videre
mot toppen av høyden og krysset muren til Troja II (ca. 2500-
Vi passerte bymuren til Troja I (ca. 3000-
Vi fortsatte videre nedover åsen mot sør og støtte igjen på muren til Troja II ved den store rampen ved søndre inngang. Like ved dette stedet var det Schliemann fant den store gullskatten.
Fra Troja II (ca. 2500-
Arkeologiske funn viser at det ikke ble gjort særlig
fremskritt under Troja III -V (ca. 2300-
Vi vet heller ikke hva som skjedde med Troja V.
Mustafa fortalte at Troja VI (ca. 1700-
Funnene fra Troja VI indikerer et brudd med fortiden og viser at disse menneskene som var av indo-europeisk rase hadde ervervet seg kunnskap innen militært arbeid, murarbeid og byplanlegging. Flere av husene var søylehus med innvendige frittstående søyler av tre, og noen av dem var bygd i to etasjer.
I dag aksepterer de fleste arkeologer at forsvarsmurene til
Troja VI ble brukt under første del av Troja VII, dvs. Troja VIIa (1275-
Etter akaiernes (grekernes) avreise ble byen bebodd av de
etterlevende trojanerne, og rundt
Vi krysset den kraftige muren til Troja VI i sørvest og vandret ned til ruinene fra den greske og romersk perioden som lå på et flatt parti nedenfor høyden.
Troja VIII (ca. 700-
Det øverste laget som ble bygd på ruinene av de tidligere
sivilisasjonene på Hisarlik høyden var en romersk by Troja IX (
Troja forble en fri bystat med egne mynter i romersk tid. Konstantin den store som besøkte Troja på begynnelsen av 300-tallet, ville først legge den nye hovedstaden i Det østromerske riket her, men den strategiske handelsplassen hadde mistet sin betydning til fordel for Byzantium. I det 5. årh. e. Kr. ble Troja ødelagt av et jordskjelv. Det er funnet mange bysantinske graver her, og stedet ble brukt som kirkegård i bysantinsk tid.
Etter Schliemanns utgravninger, som ødela mye av Troja, har det vært flere og mer vitenskapelige arkeologiske utgravninger av byen. De siste som er fra 1988, pågår fremdeles og består av et internasjonalt team som har vært ledet av prof. Manfred Korfmann fra Universitetet i Tübingen. Disse utgravningene har gitt mer detaljert kunnskap, bla. er det fastslått at de 9 bosetningslagene egentlig består av 30 lag.
Troja ble oppført på Unescos Verdensarvliste i 1996.
Skatten som Schliemann fant i 1873 smuglet han ulovlig ut av Tyrkia. Den ble deretter utstilt på museet i Berlin, hvor den etter 2. Verdenskrig ble stjålet som krigsbytte av russerne. Den befinner seg i dag i Pushkinmuseet i Moskva.
Ved senatsbygningen stoppet vår vandring med Mustafa, og vi gikk tilbake til bussene som skulle ta oss til Assos, dagens Behramkale, hvor vi skulle spise lunsj.
Antikkens Assos lå på en utbrent vulkan vendt mot havet, og byen skrånet nedover mot sør ved hjelp av en serie konstruerte terrasser. Dagens landsby, Behramkale, ligger litt lenger inn i landet mot nordvest, men har sin havn rett nedenfor de gamle terrassene. Langs bryggene ved sjøen lå det en rekke gamle lagerbygninger som nå var blitt omgjort til små butikker og hoteller, og på et av disse hotellene inntok vi vår lunsj.
Etter lunsj vandret vi med våre to guider på en bratt steinvei opp til akropolisen 238 moh. med ruinene av bla. det store Athenatempelet. Fra toppen som stupte ned i sjøen, hadde vi en fantastisk utsikt over Egeerhavet og Troad regionen med Ida fjellet i det fjerne og den greske øya Lesbos som nærmeste nabo.
Vi fikk høre at det allerede i tidlig bronsealder hadde vært
en bosetning her, men at selve byen Assos ble grunnlagt i det 7. årh. f. Kr. av
aioliske (greske) kolonister fra byen Methymna som lå på nordsiden av Lesbos. Etter
å ha vært under henholdsvis lydisk og persisk herredømme ble Assos et medlem av
den Attisk-Deliske Konføderasjonen under Athen, og i det neste århundre ble
byens historie sammenfallende med de andre greske byene i vestre Anatolia. I
Oppå høyden vandret vi mest rundt på egenhånd og betraktet ruinene. Restene etter forsvarsmurene var kanskje det mest imponerende. Den eldste bymuren var fra 6. årh. f. Kr., men murene er blitt påbygd og restaurert flere ganger gjennom bysantinsk og osmansk tid. En stor del av den ytre muren som vi kan se i dag, daterer seg til 4. årh. f. Kr. (hellenistisk tid). Denne muren strakte seg opprinnelig i en lengde av ca. 5km rundt byen. Den indre muren som er fra 6. årh. e. Kr., omkranset toppen av akropolis som en befestet borg. Innenfor denne muren lå Athenatempelet, et dorisk tempel fra ca.530 f. Kr. Ved tempelet var det satt opp en informasjonssøyle som viste et kart over området med ruinene og med en forklaring til de enkelte monumentene. Tempelet som ble bygd av den lokale lavasteinen andesitt, sies å være det eneste doriske tempel som ble oppført i Anatolia i arkaisk tid. Det hadde en ytre søylegang bestående av 6 x13 søyler med doriske kapiteler. Imidlertid viste bygningen også joniske detaljer, som f. eks. arkitraven som var skulpturert som en jonisk frise. Kanskje ikke så merkelig her ved den egeiske kyst, ikke langt nord for Ionia. I dag er kun 5 av søylene fra tempelet gjenoppbygd. En amerikansk ekspedisjon som gravde ved plattformen til tempelet i 1880- årene tok med seg deler av den skulpturerte frisen, og disse befinner seg i dag i Boston museum of Fine Arts. Deler av frisen er også i det arkeologiske museet i Istanbul, og noen husket kanskje rekonstruksjonen av tempelets fasade fra utstillingen der. Frisen viste scener fra den greske helten Herakles liv, bla. Herakles og Kentauren, Europa og Tyren.
Nedenfor akropolis på terrassene mot sør, lå byens offisielle bygninger. Senteret i nedre by var torget (agora) og rundt dette lå 2 søylehaller (stoas), et bad, byrådsbygningen (bouleuterion), et teater samt et gymnasium der filosofskolen holdt til. Disse bygningene, som alle er laget av den lokale steinen andesitt, ble oppført i hellenistisk tid mellom 3.-2. årh. f.Kr.
For å komme til nedre by måtte en gå gjennom den vestre porten ovenfor nekropolen som lå utenfor bymurene. Fra denne nekropolen som var i bruk i 900 år, fra 7.årh.f.Kr. - 2.årh. e.Kr., er det funnet en rekke fine sarkofager fra hellenistisk og romersk tid. Blant ruinene på nekropolen lå det fremdeles store steinkister bevart i terrenget, noen av dem også med lokk. Vi fikk høre at Assos var berømt for sin produksjon og eksport av sarkofager i romersk tid pga. den spesielle steinen her.
På veien ned fra akropolis passerte vi en liten moské som besto av et enkelt firkantet rom med en kuppel over. Moskeen var bygd av den samme lokale steinen som de andre offentlige bygningene. Guiden fortalte at en inskripsjon identifiserer grunnleggeren av moskeen til sultan Murat I (1359-89) som erobret dette området på begynnelsen av 1360-tallet. Inngangsdøren hadde en overligger av stein som var utsmykket med et lite kors og et kristusmonogram i relieff. Denne steinen stammet fra en tidlig kristen kirke som lå på stedet og som antas å være fra det 6. årh. e. Kr.
Assos var en av de første byene i vestre Anatolia som tok kristendommen, og det skal tidlig ha vært en kristen menighet her. Årsaken til dette er trolig apostelen Paulus besøk til byen under hans 2. misjonsreise i Lilleasia i årene 53-57 e. Kr.
Nyere arkeologiske utgravninger som startet i Assos i 1981, pågår fremdeles, både på Akropolis og i den nedre byen.
Tilslutt gikk vi den bratte veien ned gjennom den moderne landsbyen der folk hadde stilt seg opp for å selge produktene sine, spesielt tepper og kelimer. Vi gikk om bord i bussene og kjørte tilbake til Canakkale og hotell Kolin.
Dag 7 – fredag 4.mai
Etter enda en god natt på
Hotell Kolin dro vi ut med bussene kl. 8.30 i retning Istanbul. Vi kjørte først
nordøstover langs Dardanellene, deretter østover langs Marmarahavets sørside.
Lunsj i Bandirma i en nedlagt jernbanestasjon. Fint vær, ”klarvær uten skygge”,
som vår kvinnelige guide sa. Planen var å ta hurtigbåt herfra til Istanbul.
Dette passet dårlig med vår ankomsttid, og vi valgte derfor å kjøre videre med
buss til Yalova hvor vi kunne ta båt til Istanbul.
Vi kjørte nå mot Bursa, den
første hovedstaden i det osmanske riket. Hovedveiene lå vanligvis utenom de
store byene, så vi fikk bare et glimt av Bursa i det fjerne.
Landskapet varierte mellom
store, flate landbruksområder hvor det bl.a. ble dyrket korn, ris og oliven.
Her så vi lite bebyggelse. Noen ganger så vi fullastede traktorer med mennesker
som skulle ut på markene og arbeide, sannsynligvis bodde de i små landsbyer
godt skjermet fra trafikken på hovedveiene. Vi kjørte også over høydedrag der
jorden var karrig. Her var det saueflokker som dominerte, noen få steder så vi
også geiter. Guiden vår fortalte at dette var et område for hesteoppdrett. Nede
i lavlandet igjen, så vi at de oversvømte markene for å plante ris. Guiden
nyttet noe av tiden til å repetere hva vi hadde opplevd i løpet av de siste
dagene, og til å komme med konkrete opplysninger om dagens Tyrkia.
Gjennomsnittsalderen i Tyrkia er nå ca. 65 år for menn og ca. 70 år for
kvinner, litt lavere i byene enn på landsbygda. Landsbyer med ca. 2-300 innbyggere
er vanlig utover landet. Folk samles for å selge produktene sine slik de har
gjort i mange hundre år. Etter 1950 har industrien skutt fart. Mye av den er
basert på landbruk, men også på våpenindustri etter at Tyrkia kom med i NATO.
Skipsindustri har også lange røtter. Mot Svartehavet dyrkes bomull, te og
tobakk, men også solsikker, aprikoser, erter og nøtter. Store flokker med stork
samler seg på jordene og bygger de store redene sine i trærne omkring. Ellers
er nelliker stor eksportartikkel. Langs Marmarahavet som er kjent for rent
badevann, bygges stadig flere sommerhus.
Barna som går på offentlige
skoler, begynner på skolen når de er 7 år. Skolegang i 8 år er obligatorisk. De
statlige skolene er gratis. Ved siden av er det private skoler hvor det betales
skolepenger. I Tyrkia er over 20 mill. av befolkningen under 18 år. Dette
stiller store krav til utdanningsinstitusjonene om å skaffe utdanningsplasser.
Det er innført skoleuniformer for ikke å framheve sosial ulikhet. Ca.
halvparten av ungdomskullene går videre på universiteter som har opptaksprøver.
Den formelle arbeidsledigheten er stor, ca. 13- 15 %, og disse menneskene får
ingen tilskudd. Men mange livnærer seg som skopussere og gateselgere av ulikt
slag. Mat er relativt billig, dvs. melk er dyrt, brød har alltid vært billig.
Det samme er nøtteolje, yogurt og te.
På veien tilbake til
Istanbul fortalte Bodil Anker om hvordan Ovid diktet videre på Homers figurer,
bla. Briseïs og Penelope. Etter å ha nådd vår ferge fra Yalova til Bostanci på
minuttet, kom vi tilbake til våre tidligere hoteller. Denne siste kvelden i
Istanbul var det stor avskjedsmiddag i ”Fløytespillerens Hus”. I NAS var det
mest sang, men den var til gjengjeld flott og høylydt. En strålende avslutning
på våre dager i Tyrkia, et land som nok har gitt mersmak for mange.
Dag 8- lørdag 5. mai
Denne dagen var det avreisedag.
Vi sto grytidlig opp med
avgang kl. 06.00 fra hotellene til flyplassen.
Vi kjørte ut av Istanbul på
den store hovedveien Kennedy Cadessi som går vestover langs kysten av Marmarahavet.
På veien passerte vi festningen Yedikule og den Theodosiske bymuren med den
berømte Gyldne Port (Porta Aurea) som i dag er murt igjen. Nok en gang la vi merke
til alle båtene som lå og ventet på å få seile gjennom Bosporus og inn i
Svartehavet. Solen var akkurat i ferd
med å stå opp, og vi fikk et siste glimt av byen Istanbul i morgendisen med
sine prektige moskeer og deres minareter som avtegnet seg som silhuetter mot en
rødgul morgenhimmel. Et flott minne å ta med seg hjem.